Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Mandag 13. september kulminerer stortingsvalget 2021. De siste fire ukene har ikke bare bekreftet noen generelle tendenser, men de har også betydd noen nye hendelser. I denne teksten analyserer vi noen av de viktigste tendensene, for så å oppsummerer hva de er uttrykk for og hva de peker fram mot innenfor konteksten av den allmenne krisa i imperialismen og den nye bølgen av proletarisk verdensrevolusjon som er på vei.
Innhold
Innledning
Innledningsvis slår vi igjen fast at proletariatet og folkemassene ikke har noe godt å hente i det borgerlige valget. Selvsagt ønsker vi og alle andre de godene som politikerne lokker og lurer folk med. Hvem vil ikke jobbe kortere arbeidsdager men beholde lønna si? Hvem ønsker ikke nye velferdsgoder eller lavere skatt, eller helst begge deler? Hvem ønsker ikke å redde miljøet eller få gratis tannhelse? Selvsagt ønsker også revolusjonære bedre levekår for sine familier og for hele det arbeidende folket! Den store bløffen vi protesterer mot, er illusjonen om at vi kan oppnå slike forbedringer ved å gå til urnene og delta i dette råtne sirkuset.
Valget er ikke et valg om vi skal få mer eller mindre velferd. I valget avgjøres kun hvilket borgerlig parti som skal administrere utbytting og undertrykking i årene som kommer. Økonomi, arbeidsliv og reformer avgjøres av helt andre forhold enn antall stemmer til et gitt parti. Tiden for store velferdsreformer er ugjenkallelig over. Imperialismen er i krise. Uansett hvilket parti som får statsministeren, så vil fremtiden bringe: Mer fattigdom, dårligere levekår, mer arbeidsledighet, en krympende “middelklasse”, større sosiale spenninger og flere sosiale problemer.
Kort sagt: Vi står foran tider med økt utbytting og undertrykking, og også mer kamp og motstand. Valget endrer ingenting på dette. Årene som kommer vil igjen vise at en Ap-ledet regjering er en regjering for borgerskapet og ingen andre, og at om massene skal få noe som helst, må det være et resultat av massenes egen kamp og ikke av politikernes spill.
De små partiene styrker seg på bekostning av Ap og Høyre
VG slår fast at årets valg ikke ser ut til å gå “styringspartienes” vei, det vil si at Ap og Høyre ligger dårligere an enn tidligere. VG skriver at på siste måling for avisen hadde Ap og Høyre bare 43% oppslutning til sammen, mens de i valget i 2017 fikk 52% og i 2013 nærmere 58%. Det er med andre ord en tydelig fallende tendens for de to borgerlige hovedpartiene. Valgresultatet vil som regel skille seg fra målingene, men alt tyder på at de to partiene vil få færre enn halvparten av stemmene, noe som er en radikal tilbakegang i om vi sammenligner med “normalen” i tiårene etter andre verdenskrig. Fra 1945 til 1997 har de to partiene hatt mer enn halvparten av stemmene til sammen.
Arbeiderpartiet ligger an til et “katastrofevalg”, sett i et historisk perspektiv, og kan gjøre et av sine desidert dårligste stortingsvalg på 100 år, kanskje like dårlig eller dårligere enn de fattige 24,3 prosentene de fikk i 2001.. Målingene tyder på at de lekker velgere til SV, MDG og Rødt, etter å ha lekket til Senterpartiet over lengre tid, selv om trenden er snudd nå overfor Sp. Det har vært unike målinger den siste tiden, hvor alle fire små stortingspartier, både Rødt, MDG, KrF og Venstre, har ligget an til å bryte sperregrensa og få mer enn 4%. Igjen er det slett ikke sikkert at dette holder seg i selve valget, men det er likevel spesielt. Både Rødt og MDG kan få signifikante stortingsgrupper for første gang, etter å tidligere kun hatt 1 enslig representant. Samtidig kan både KrF og Venstre berge sine grupper med et nødskrik. I tillegg har Frp kjempet seg oppover på målingene, og både Sp og SV ligger an til gode valg, til seg å være. VG skriver at den “store vinneren på venstresiden er SV, som får sin beste VG-måling på minst 13 år”.
Det er også verdt å nevne at Demokratene, som hovedsakelig består av utbrytere og ekskluderte fra Frp, ligger an til å gjøre et bedre valg enn noensinne, og det kan bety at Frp får en reell utfordrer “fra høyre” i årene som kommer, selv om de ikke ligger an til å komme inn på Stortinget i denne omgang.
Kort sagt: Den parlamentariske situasjonen vil mest sannsynlig bli langt mer ustabil etter valget. Enhver regjering vil bli mer avhengig av flere partier, og verken Støre eller Solberg ligger an til å kunne etablere en flertallsregjering.
Det er ikke noe unikt med mindretallsregjeringer i Norge. Dette har vært normalen i hundre år. Arbeiderpartiet har stort sett styrt gjennom mindretallsregjeringer helt siden 60-tallet, og også Høyre og KrF har hatt statsministeren i mindretallsregjeringer. Men om både MDG og Rødt kommer inn med relativt store grupper, og Ap og Høyre ikke kan mønstre flertallet sammen, vil dette reelt sett være en ny parlamentarisk situasjon preget av mer ustabilitet og større rom for spill og kaos.
Avsløring av privatkapitalistiske nettverk mot Arbeiderpartiet
Dagens Næringsliv avslørte i september en WhatsApp-gruppe med over 100 medlemmer, deriblant noen av norges rikeste privatkapitalister, der disse diskuterte politikk og særlig hvordan de kunne skade Arbeiderpartiet og deres alliansepartnere. Gruppa ble initiert av Øystein Stray-Spetalen, en kjent finanskapitalist og Ap-kritiker. Den saftigste avsløringen er at en tidligere journalist fra Finansavisen sonderte i gruppa etter noe som kunne skade Arbeiderparti-politikeren Espen Barth Eide, da han skrev: “Noen som vet noe om Espen Barth Eide? Noe ala den uforløste bryggesaken til Jonas Gahr Støre for fire år siden?”.
Klassekampens redaktør skriver om diskusjonen i dette “nettverket”:
“Kort oppsummert er klimaengasjement hysteri, innvandring en uting, Trump et forbilde og Arbeiderpartiet selve fienden. Det er kanskje ikke så overraskende at flere av deltakerne var sentrale bidragsytere da nettavisa Resett ble etablert, som Jan Haudemann-Andersen, Mikkel Dobloug og gruppas moderator Øystein Stray Spetalen. Det politiske engasjementet begrenser seg likevel ikke til ytre høyre fløy. Flere av deltakerne er også å regne blant Høyres rike onkler, og til sammen har de gitt 4,335 millioner kroner til de borgerlige partiene siden 2017, ifølge DN.”
Blant gruppas medlemmer er det nemlig deltakere som har gitt mer enn 2,5 millioner kroner til Høyre, 1 million til Frp og 750.000 til partiet Venstre, bare siden forrige stortingsvalg. De har også, som sagt, støttet nettstedet Resett, som fokuserer på kamp mot innvandring, islam og også er mikrofonstativ for Demokratene.
Mediene har også viet plass til en gruppe ved navn Aksjon for borgerlig valgseier, som har samlet inn penger fra anonyme givere for å støtte Høyre og deres alliansepartnere. De har gitt 1,1 million til disse partiene, uten å engang selv vite hvor pengene kommer fra.
Slik avdekkes det hvordan en fløy av monopolborgerskapet, med tyngdepunkt i helt private selskaper, forsøker å stanse den for lengst forutsette valgseieren til Arbeiderpartiet. Sosialdemokratiske kommentatorer hevder dette viser at “finanseliten” opplever Arbeiderpartiet som en trussel, men dette er en tilsløring av virkeligheten. Det er korrekt at en del av finanskapitalen foretrekker Høyre, da disse er et verktøy for de mer privatkapitalistiske innen denne. Men det er ganske tydelig at “finanseliten” innen halv- og helstatlig finans, innen for eksempel bankvesen, petroleum og kraftkrevende industri, faktisk foretrekker Arbeiderpartiet. Erna Solberg slo i 2009 fast at de “virkelig rike har sjelden hatt noe å frykte fra Arbeiderpartiet – til det har de aller rikeste vært for viktige” og at Kjell Inge Røkke “stemmer Ap” og “er liksom blitt ideal-kapitalisten. Og de vet å ta vare på sine venner i Arbeiderpartiet”.
I samme tekst kritiserte hun Arbeiderpartiets store statlige investeringer i næringsvirksomhet. Kort sagt peker hun på motsigelsen mellom de to partiene: De er begge borgerlige partier, men de står tungt på hver sin fot. Høyre står tyngre i det private næringslivet, Arbeiderpartiet står tyngre innen statlig og halvstatlig næringsvirksomhet. Det er den samme motsigelsen som kommer til uttrykk når Spetalen samler en WhatsApp-gruppe mot Ap og deres støttepartier.
Senterpartiets tilbakegang og statsministerdrømmen som brast
I begynnelsen av valgkampen ble Trygve Slagsvold Vedum erklært som statsministerkandidat av Senterpartiet. Særlig den privatkapitalistiske fløyen i partiet var iherdige tilhengere av dette, og av å skjerpe angrepene på Arbeiderpartiet. Det er usikkert om dette har vært et reelt forsøk på å overta Arbeiderpartiets stilling som et av to borgerlige “styringspartier”, eller om det hovedsakelig har vært et taktisk spill for styrke Senterpartiets forhandlingsposisjon, men Sp-veteran og tidligere direktør i Norsk Hydro, Eivind Reiten, har uttalt at dette var en tabbe.
Reiten personifiserer både hva slags parti Senterpartiet er, med sine tidligere roller som direktør i Norsk Hydro og i Norske Skog og flere ministerposter bak seg i regjeringer på 1980-tallet. Partiet representerer den borgerlige fløyen med tyngdepunkt i distriktene og primærnæringene, nært sammenfiltret med statskapitalismen og dermed en naturlig alliert med Ap. På den andre siden møter Senterpartiet en voldsom valgkampmaskin i form av Arbeiderpartiets organisatoriske apparat. Med støtte av fagbevegelsen, som ikke bare stiller med penger men også med personell og egne reklamekampanjer, er Arbeiderpartiet ikke et hvilket som helst parti. De har organisatoriske muskler som overgår alle andre partier.
Det er ingenting unikt ved at et “tredjeparti” gjør det godt på målinger i Norge. For tjue år siden mønstret Frp hele 30% i flere målinger. Også SV har vært over 20-tallet på målinger når de har hatt medvind i opinionen, for et par tiår siden. Men meningsmålinger er meningsmålinger og valg er valg. Når dører skal bankes på og roser skal deles ut, er Arbeiderpartiet noe helt annet enn Sp, SV og Frp. Sosialdemokratiske partier har kollapset i andre land, for eksempel i tilfellet PASOK i Hellas, men i slike tilfeller har de enten stått uten fagbevegelsen, eller de har mistet store deler av denne. Eller de har vært ridd av gigantiske skandaler, som det gamle “kommunistpartiet” PCI i Italia, som nærmest kollapset etter de store korrupsjons- og mafiaskandalene i landet på begynnelsen av 1990-tallet. Kollaps er altså mulig, men det skal mye mer til enn dårlige målinger og noen skandaler i mediene. Dette gjelder selv om vi ser en tydelig tendens i hele Europa som har pågått siden 1960-tallet, til at de sosialdemokratiske partiene gradvis mister sin særegne posisjon og sitt faste grep om fagbevegelsen.
Uansett: Arbeiderpartiets ledende rolle på “rødgrønn” side er ubestridt. Senterpartiet ligger an til et svært godt valg, til seg å være, på rundt 12 prosent, men drømmen om å bekle statsministerjobben er knust for denne gang.
I tillegg ser det mørkt ut for Vedums drømmeregjering bestående av kun Ap og Sp. Ap ønsker SV med, da disse i praksis vil være et underbruk av Ap og deres svært statskapitalistiske linje. SV vil støtte enhver utvidelse av statens rolle i økonomi og samfunn, hvor Sp ofte inntar de små bedriftseiernes og næringsdrivendes standpunkt, særlig de som har sin næring i distriktene. Sp ønsker dermed heller å søke seg mot Venstre og KrF i enkeltsaker, og uten SV blir dette enklere. I tillegg synes det som regjeringen også må støtte seg på MDG og/eller Rødt. Det er en lite ideell situasjon for både Ap og Sp, og kan skade dem begge i årene som kommer.
Rødts framgang og framtidige reaksjonære rolle
Partiet Rødt har førte en langt mer profesjonell og vellykka valgkamp dette året enn noensinne før. Det er åpenbart også brukt historisk mange penger fra Rødts side, og med dette, og med en del hjelp fra velvillige medier, kan valget bli en ny milepæl for partiet. Bryter de sperregrensa kan de få fra 7 til 11 mandater og en historisk stor stortingsgruppe, samt også historisk store inntekter.
For å nå frem hit, har partiet insistert på to ting: For det første er de en garantist for Støre som statsminister. De har ingen krav for å fjerne Erna Solberg, og dermed blir de de facto Arbeiderpartiets støttespiller, uansett om det blir formelle avtaler eller ikke. For det andre er de verken velkommen i regjering, eller har noen ønsker om det. Ap og Sp er kategorisk avvisende til deltagelse fra Rødt, og Rødt ser seg heller ikke tjent med å være med. De foretrekker rollen som et mer uavhengig og selvstendig SV-liknende parti. De har også satset målbevisst på å utvide sitt grunnlag i fagbevegelsen, og har ryddet vekk problemområder som en for offensiv klimapolitikk slik at denne utvidelsen kan fortsette.
Det er tydelig at Rødts strategi er å være “mer Ap” enn Ap selv, og dette er da også påvist av en rekke sosialdemokratiske kommentatorer, som forsøker skremme velgere vekk fra Rødt, blant annet ved å angripe dem, med rette, for populisme og nasjonalisme.
Den allmenne krisa i imperialismen, og dens utslag ikke bare i økonomien men også i politikken, og skjerpelsen av klassekampen, er det materielle grunnlaget for Rødts vekst. De objektive forholda modnes for oppslutning om sosialismen, og dette øker mulighetene for et parti som markedsfører seg som antikapitalistisk. Privatisering og velferdskutt, økt misnøye og sosial uro, alt krever et opportunistisk svar. Opportunisme er politiske uttrykk for sosialdemokratisme og revisjonisme. Partiets rolle er, og vil i enda større grad bli, å gi et “rødt” svar på krisa i kapitalismen. Ikke så å forstå at de truer systemet på noe vis, men tvert om: De gir et statskapitalistisk svar på krisa. De slår ring om det borgerlige “demokratiet”, og fremmer korporativisme og klassesamarbeid. Den effektive populismen, som Rødt-ledelsen har studert hos partier som greske Syriza, spanske Podemos og danske Enhedslisten, er oppskriften for å overta den rollen som det tradisjonelle sosialdemokratiet har fått større problemer med å bekle: Å representere illusjonen om en kapitalisme med et menneskelig ansikt, og å fremstå som arbeiderklassens representanter innenfor det borgerlige valgsystemet.
Med et gjennombrudd ved årets valg, vil partiet bli enda mer i stand til å gjøre innhogg i arbeideraristokratiet, og true Arbeiderpartiets grep om fagbevegelsen. Slik kan de faktisk reelt utgjøre en trussel mot Ap som er langt mer alvorlig enn gode meningsmålinger for Sp, SV eller Frp. Slik kan Rødt på lang sikt faktisk kunne bli et alternativ som en “siste utvei” for en imperialisme i krise. Partiets dyrking av statskapitalismen, av å “utvide demokratiet til å også gjelde økonomien” – det vil si å utvide statens rolle i økonomien, paret med nasjonalisme og økte bevilgninger til forsvaret(!), viser allerede at partiet kan bli et redskap for det mest reaksjonære sjiktet i borgerskapet. Samrøret mellom de rasistiske gruppene og “alternativmediene” (Resett, Demokratene, Alliansen), finansiert av folk som tidligere nevnte Stray-Spetalen, og Pål Steigans miljø i og rundt Mot Dag, med tungt innslag av Rødt-medlemmer og Rødt-tillitsvalgte, peker også fram mot dette.
På sikt må borgerskapet svare på krisa og revolusjonen med mer statsmonopolkapitalisme, korporativisme og i siste instans fascisme. I arbeiderbevegelsen legemliggjøres den borgerlige ideologien i opportunistisk politikk, sosialimperialisme og sosialpatriotisme. Rødt vil ikke være et alternativ til dette men tvert om et konkret uttrykk for det.
Andre tendenser og fenomener fra valgkampen
Intervju og undersøkelser blant fagforeningen Akademikerne, som samler høyt utdanna folk som hovedsakelig jobber i store selskaper og staten, viser at Arbeiderpartiet går tilbake hos disse. Lederen for forbundet sier de “blir bevisst ignorert” av Ap, som av propagandahensyn ikke henvender seg til akademikerne og tar disse for gitt. Dette mener de bidrar til at SV, MDG og Rødt går kraftig frem på undersøkelser av hvilke partier disse vil støtte i valget. Både Ap og Høyre taper støtte hos de høyt utdanna, hvor SV og MDG bare ligger få prosentpoeng lavere enn disse. Dette viser tydelig at SV og MDG representerer det høyt utdanna småborgerskapet, hovedsakelig innen offentlig sektor. Også Rødt og Venstre gjør det svært mye bedre blant disse, enn i befolkningen for øvrig, viser tallene som publiseres av VG. Ap faller også blant LO-medlemmene, hvor bare 3 av 10 sier de vil stemme Ap ved årets valg.
Gjennom flere avsløringer har det blitt satt søkelys på at stortingspolitikere kan opptre som rene boligspekulanter ved hjelp av “pendlerboliger” betalt av staten. Politikere fra KrF, Ap og SV er avslørt, og fremst av dem KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad, som har vært folkeregistrert hjemme hos sine foreldre i Agder, selv om han har bodd med kone og barn på Østlandet. Slik har han tjent store summer, og det gjelder flere andre politikere også. Det er uklart om noen lover eller regler er brutt i disse sakene, for eksperter sier forskjellige ting, men det er nok åpenbart for de fleste at dette er nok et eksempel på hvordan politikerne etablerer korrupte ordninger for å melke posisjonen sin økonomisk. Det må sees som nok et eksempel på forråtnelsen i det borgerlig-parlamentariske systemet, og vil garantert bidra til økt politikerforakt og mistro til den borgerlige politikken.
Nettstedet Poll of Polls, som samler statistikk fra målinger og beregner gjennomsnitt, kommer i september til følgende tall for partiene, med antall mandater i parentes: Ap 24,1 (42), Høyre 19,3 (34), Frp 11,4 (20), SV 9,4 (16), Sp 12,9 (23), KrF 4,0 (7), Venstre 4,7 (8), MDG 4,9 (9), Rødt 5,5 (10), Andre 3,9 (0). Et slikt resultat vil da altså være tilbakegang for Ap og Høyre, det betyr hele tre nesten jevnstore “mellomstore” partier, som slett ikke blir mye mindre enn Høyre, og det gir hele fire små partier over sperregrensa. Det er slett ikke sikkert dette blir resultatet 13. september, men det peker tydelig mot et mer ustabilt partimønster og det ligger til rette for mer kaos i det politiske systemet i årene som kommer.
De partiene som styrker seg mest – SV, Sp, MDG og Rødt – er alle eksponenter for økt statsmonopolkapitalisme. Deres “grønne skifte” og “rettferdige grønne skifte” og “norsk mat” og “norske arbeidsplasser” og “kamp mot forskjellsnorge” betyr bare én ting: Større offentlig sektor på bekostning av privatkapitalismen. Det betyr mer statlige investeringer, større overføringer til staten fra det private, mer korporativisme og til syvende og sist: Økt statsmonopolkapitalisme. Ap vil balansere dette noe opp mot borgerskapets felles behov, men disse partiene vil alle kunne tjene den utviklingen krisa har åpenbart i en rekke land, og som målbærere for småborgerskapets uro i møte med krisa i imperialismen, vil disse partiene være garantister for at statsmonopolkapitalismen kan fordypes, noe som bare vil akselerere neste økonomiske krise enda mer.
Syntese
Kort oppsummert tyder alt på at våre spådommer gjennom flere år blir virkeliggjort mandag 13. september: Det blir regjeringsskifte og en ny statsminister fra Arbeiderpartiet, som uttrykker den fløyen av monopolborgerskapet som har sitt tyngdepunkt i statlig og halvstatlig næringsvirksomhet. Denne statsministeren (Støre) vil sannsynligvis overta midt i en mer kaotisk parlamentarisk situasjon enn noen gang etter andre verdenskrig, og velgermassen er i bevegelse ikke bare mellom blokkene på stortinget, men også innad og til og med til partiene under kategorien “andre”. Velgerlojaliteten er lav, og innen småborgerskapet er det en tydelig forsterket frykt og frustrasjon, som kommer til uttrykk i at flere av dem søker vekk fra Ap og Høyre, og mot Sp, SV, MDG og Rødt, samt også til en viss grad Venstre. For Ap er det særlig grunn til bekymring at Rødt og SV gjør innhogg blant deres velgere og støttespillere i LO og fagebvegelsen generelt. Korrupssjonskandaler, politisk spill og nettverk av rike kapitalister, underminerer enda mer valgsirkuset i massenes øyne.
Vi ser tegn som peker fram mot krisa i kapitalismen og den økte kampen og motstanden fra massene, vil forsøkes dempes eller kanaliseres inn i partiet Rødt i framtida, slik det har skjedd med Syriza og Podemos tidligere. Dette vil kun vil føre til mer statsmonopolkapitalisme og til enda sterkere utvikling i retning korporativisme, samt flere brutte løfter og at opportunistene avsløres foran massene. Går vi dypere ned i materien ser vi tendensen til mer proteksjonisme og nasjonalisme, ikke bare i Senterpartiet, men også Rødt, Frp og i “outsideren” Demokratene, som vil gjøre et bedre valg enn noensinne før. Dette er et uttrykk for reaksjonens desperate svar på krisa i imperialismen, og dens eneste håp om å utsette sammenbruddet og revolusjonen, ved å stramme grepet, underminere parlamentarismen og øke korporativismen, og i siste instans la fascismen utfolde seg.
Kort sagt bekrefter valgkampen og de forskjellige tendensene i denne, den generelle tendensen i hele verden, i hele imperialismen, til skjerpa motsigelser, fordyping av krisa i det politiske systemet, og tendensen til forråtnelse og reaksjon over hele linja. De som vil feire “rødgrønn” fremgang mandag kveld, kommer tidsnok til å møte bakrusens nedstemthet når problemene på nytt akselererer og disse ikke kan skylde på Erna Solbergs regjering når de med nødvendighet må kutte i massenes velferd og innskrenke våre friheter og rettigheter enda mer. I syntese er det nok en bekreftelse på at vi lever i verdensrevolusjonens strategiske offensiv, hvor herskerne ikke kan styre på den gamle måten lenger, og hvor imperialismen vil feies vekk fra jordas overflate – ikke gjennom valg og reformisme, men gjennom folkekrig under ledelse av militariserte maoistiske kommunistiske partier.
Referanser
Tabell 25.3 Stortingsvalg. Godkjente stemmer etter parti1. Prosent
pollofpolls.no – Stortingsvalg: Hele landet
Arbeiderpartiets samrøre med Røkke
– Røkke har alltid vært avhengig av velvillige politikere
144.000 av 2,9 millioner stemmer: Dette skal til for at Norge får ny Solberg-regjering
Seieren er ikke nødvendigvis målet – Ytring
Vedum stopper fallet – Rødt og MDG ned mot sperregrensen
Prisen for koronakrisen og hva vi bør gjøre
Arbeiderpartiet mister oppslutning blant Akademikernes medlemmer
LO-måling: Bare 3 av 10 stemmer Ap
Stortingsvalget 2021 – Støres skrekkfall
Ropstad: – Jeg er lei meg for denne saken
Ap jakter innvandrerstemmer – VG
Sogn og Fjordane: Rødt suser frem – Sp sliter
Ungdommen brøler tilbake – VG – Av Tone Sofie Aglen
Minoritetsungdom forlater Ap – VG
Får gratis pendlerbolig – leier ut i Tromsø og Oslo
Dette viser snittet av målingene før valget
Alt handler om sperregrensa – Ytring
Tidligere olje – og energiminister Eivind Reiten: Ola Borten Moe har store muligheter
Tidligere Sp-topp ut mot svartmaling av reformer
Skandaler: – Slik skapes politikerforakt
Stortingsvalget: – Stå opp mot de rike
Høyt spill om regjeringmakta:- Leker med ilden
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.