Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
4. MAI-BEVEGELSEN1
Mai 1939
4. mai-bevegelsen for tjue år sia viste at den borgerlig-demokratiske revolusjonen mot imperialismen og føydalismen i Kina hadde nådd fram til et nytt stadium. Den bevegelsen for kulturreform som vokste ut av 4. mai-bevegelsen, var bare ett av utslaga av denne revolusjonen. Etter hvert som nye samfunnskrefter vokste og utvikla seg i denne perioden, oppsto det en mektig leir i den borgerlig-demokratiske revolusjonen. Det var en leir som besto av arbeiderklassen, studentmassene og det nye nasjonale borgerskapet. Hundretusenvis av studenter fant modig plassen sin i fortroppen på den tida 4. mai-bevegelsen foregikk. Slik sett gikk 4. mai-bevegelsen ett skritt lengre enn revolusjonen i 1911.
Dersom vi følger spora til den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina tilbake til den perioden den tok form, ser vi at den har utvikla seg gjennom ei rekke stadier: Opiumskrigen, krigen for det himmelske Taiping-kongedømmet, krigen mellom Kina og Japan i 1894,[1] reformbevegelsen i 1898,[2] Yi Ho Tuan-bevegelsen,[3] revolusjonen i 1911, 4. mai-bevegelsen, nordekspedisjonen og jordbruksrevolusjonskrigen. Motstandskrigen mot Japan i dag er et nytt stadium i utviklinga av denne revolusjonen, og den er det største, livligste og mest kraftfulle av alle. Vi kan ikke se på den borgerlig-demokratiske revolusjonen som fullført før de utenlandske imperialistiske kreftene og de kinesiske føydale kreftene stort sett er styrta, og det er oppretta en sjølstendig, demokratisk stat. Fra og med opiumskrigen har alle stadiene i utviklinga av revolusjonen hatt sine egne særmerkte kjennetegn. Det viktigste trekket som skiller dem fra hverandre, er om de kom før eller etter at kommunistpartiet blei stifta. Men sett under ett bærer alle stadiene preg av at de hører til en borgerlig-demokratisk revolusjon. Målet med denne demokratiske revolusjonen er å opprette et samfunnssystem som vi ikke har hatt maken til noen gang før i kinesisk historie. Det er et demokratisk samfunnssystem som har et føydalsamfunn (de siste hundre åra et halvkolonialt og halvføydalt samfunn) som forløper og et sosialistisk samfunn som etterfølger. Dersom noen spør hvorfor en kommunist først må kjempe for å skape et borgerlig-demokratisk samfunn og så et sosialistisk samfunn, er svaret vårt: Vi følger den vegen historia har vist at vi må gå.
Gjennomføringa av den demokratiske revolusjonen i Kina er helt avhengig av bestemte samfunnskrefter. Disse samfunnskreftene er arbeiderklassen, bøndene, intelligentsiaen og den progressive delen av borgerskapet, det vil si de revolusjonære arbeiderne, bøndene, soldatene, studentene og andre intellektuelle, og forretningsfolka. Arbeiderne og bøndene er de grunnleggende revolusjonære kreftene, og arbeiderne er den klassen som leder revolusjonen. Det er umulig å gjennomføre en demokratisk revolusjon mot imperialismen og føydalismen uten disse grunnleggende revolusjonære kreftene, og uten at arbeiderklassen har ledelsen. I dag er de japanske imperialistene og de kinesiske landssvikerne revolusjonens hovedfiender. Den grunnleggende politikken i revolusjonen er politikken med den nasjonale enhetsfronten mot Japan. Enhetsfronten består av alle arbeidere, bønder, soldater, studenter og andre intellektuelle, og forretningsfolk som er mot den japanske aggresjonen. Når denne enhetsfronten er sterkt konsolidert og utvikla, vinner vi endelig seier i motstandskrigen.
De intellektuelle var de første som våkna i bevegelsen for en demokratisk revolusjon i Kina. Dette kom klart fram både i revolusjonen i 1911 og i 4. mai-bevegelsen. Under 4. mai-bevegelsen var det med flere intellektuelle, og de var mer politisk bevisste enn under revolusjonen i 1911. Men de intellektuelle oppnår ingenting dersom de ikke slutter seg sammen med arbeiderne og bøndene. Det som til sjuende og sist skiller revolusjonære intellektuelle fra ikke-revolusjonære eller kontrarevolusjonære intellektuelle, er om de er villige til å slutte seg sammen med arbeiderne og bøndene eller ikke, og om de virkelig gjør det. Når det kommer til stykket, er det bare dette som skiller dem fra hverandre, og ikke trosbekjennelser til Folkets tre prinsipper eller til marxismen. En ekte revolusjonær er en som er villig til å slutte seg sammen med arbeiderne og bøndene, og som virkelig gjør det.
Nå har det gått tjue år sia 4. mai-bevegelsen, og nesten to år sia krigen mot Japan brøt ut. Ungdommen og kulturarbeiderne i hele landet bærer et tungt ansvar i den demokratiske revolusjonen og motstandskrigen. Jeg håper de vil forstå hvilken karakter den kinesiske revolusjonen har og hva som er drivkreftene i revolusjonen, at de vil arbeide slik at det tjener arbeiderne og bøndene, og at de vil dra ut blant arbeiderne og bøndene for å drive propaganda og organisasjonsarbeid. Når hele folket reiser seg mot Japan, er seieren vår. Ungdom i hele landet, gå til handling!
NOTER
1. Krigen mellom Kina og Japan i 1894 blei satt i gang av den japanske imperialismen for å gjøre invasjon i Korea og Kina. Mange kinesiske soldater og enkelte patriotiske generaler kjempa tappert. Men Kina lei nederlag fordi Qing-regjeringa var råtten, og fordi den ikke hadde forberedt motstanden. I 1895 slutta Qing-regjeringa den skammelige Shimonoseki-avtalen med Japan.
2. Om reformbevegelsen i 1898, se «Om den langvarige krigen», note 8, s. 189 i denne boka.
3. Yi Ho Tuan bevegelsen («bokseropprøret» — Red.) var den anti-imperialistiske væpna kampen i Nord-Kina i 1900. Breie masser av bønder, handverkere og andre deltok i denne bevegelsen. De kom i kontakt med hverandre gjennom religiøse kanaler og på andre måter, og organiserte seg med utgangspunkt i hemmelige selskaper. De kjempa heltemodig mot de samla aggresjonsstyrkene fra åtte imperialistmakter — De forente stater, Storbritannia, Japan, Tyskland, Russland, Frankrike, Italia og Østerrike-Ungarn. Bevegelsen blei slått ned med ubeskrivelig villskap etter at de samla aggresjonsstyrkene hadde okkupert Tianjin og Beijing.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.