Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
DE REAKSJONÆRE MÅ STRAFFES1
1. august 1939
I dag, den første august, er vi samla her for å holde et minnemøte. Hvorfor holder vi dette minnemøtet? Fordi de reaksjonære har drept de revolusjonære kameratene våre, de har drept folk som kjempa mot Japan. Hvem er det som bør drepes i slike tider som dette? De kinesiske landssvikerne og de japanske imperialistene. Kina har kjempa mot den japanske imperialismen i to år, men ennå er ikke utfallet av krigen avgjort. Landssvikerne er fortsatt svært aktive, og svært få av dem er blitt drept. Men de revolusjonære kameratene våre, som alle sloss mot Japan, er blitt drept. Hvem har drept dem? Hæren har drept dem. Hvorfor drepte hæren folk som sloss mot Japan? De utførte ordre. Visse personer ga dem ordre om å drepe. Hvem ga dem ordre om å drepe? De reaksjonære.[1] Kamerater! Hvem kan en logisk tenke seg ville ønske å drepe folk som slåss mot Japan? For det første de japanske imperialistene, og for det andre de kinesiske samarbeidsfolka og landssvikerne, som for eksempel Wang Jingwei. Men drapa skjedde ikke i Shanghai, Beijing, Tianjin eller Nanjing, eller noe annet sted de japanske angriperne og de kinesiske samarbeidsfolka har okkupert. De skjedde i Pingjiang, bak fronten i motstandskrigen. Blant ofrene var kameratene Tu Cheng-kun og Lo Tzu-ming, ansvarlige kamerater ved forbindelseskontoret til Den nye fjerde arméen i Pingjiang. Det er opplagt at drapa blei utført av en gjeng kinesiske reaksjonære, og at de gjorde det etter ordre fra de japanske imperialistene og Wang Jingwei. Disse reaksjonære forbereder seg på å kapitulere. Derfor utførte de lydig ordrene fra japanerne og Wang Jingwei, og de første de drepte, var de som kjempa mest besluttsomt mot Japan. Dette er ei svært alvorlig sak. Vi må reise en storm av protester, vi må fordømme det!
Hele nasjonen gjør nå motstand mot Japan, og folket har smidd et stort forbund for å gjøre motstand. Men det fins reaksjonære og kapitulasjonister innafor dette store forbundet. Hva driver de med? De dreper dem som slåss mot Japan, prøver å hindre framsteg, og samarbeider i det skjulte med de japanske angriperne og de kinesiske samarbeidsfolka for å bane vegen for kapitulasjon.
Har noen gjort noe med denne alvorlige saka — morda på kamerater som var mot Japan? Morda blei begått klokka 3 om ettermiddagen den 12. juni, og i dag er det 1. august. Men har vi sett at noen har gjort noe med det i denne lange tida? Nei. Hvem burde ha gjort noe? Det kinesiske rettsvesenet og de kinesiske dommerne burde ha grepet inn i samsvar med loven i landet. Dersom det hadde skjedd noe slikt i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, ville den øverste domstolen vår ha grepet inn for lengst. Men sjøl om det er nesten to måneder sia blodbadet i Pingjiang, har ikke det kinesiske rettsvesenet og de kinesiske dommerne gjort noen ting. Hva er grunnen til det? Det er at Kina ikke er samla.[2]
Kina må bli samla. Vi kan ikke seire uten samling. Men hva betyr samling? Det betyr at alle må gjøre motstand mot Japan, at alle må gå sammen og arbeide for framsteg, og at folk må belønnes og straffes etter fortjeneste. Hvem bør få belønning? De som gjør motstand mot Japan, de som holder fast på enheten, og de som er progressive. Og hvem bør straffes? Samarbeidsfolka og de reaksjonære, som undergraver motstanden, enheten og framsteget. Er landet vårt samla nå? Nei, det er ikke det. Blodbadet i Pingjiang beviser det. Det viser at det ikke er samling der det burde være det. Vi har lenge krevd samling av hele landet. For det første må samling bygge på motstand. Men istedenfor å få belønning, har Tu Cheng-kun, Lo Tzu-ming og de andre kameratene som gjorde motstand mot Japan, blitt brutalt myrda. Men kjeltringer som er mot å gjøre motstand, som forbereder seg på å kapitulere, og som begår mord, blir ikke straffa. Det er ikke samling. Vi må bekjempe disse kjeltringene og kapitulasjonistene og fengsle morderne. For det andre må samling bygge på enhet. De som er for enhet bør belønnes, og de som vil undergrave enheten bør straffes. Men nå har kameratene Tu Cheng-kun, Lo Tzu-ming og de andre som holdt fast på enheten, blitt straffa. De er blitt brutalt myrda, mens de kjeltringene som undergraver enheten, får gå fri. Det er ikke samling. For det tredje må samling bygge på framsteg. Hele landet må gå framover. De tilbakeliggende må prøve å holde følge med de framskredne, og de framskredne må ikke la seg trekke bakover og bli tvunget til å rette seg etter de tilbakeliggende. Slakterne i Pingjiang drepte progressive. Hundrevis av kommunister og patrioter er blitt snik myrda sia motstandskrigen brøt ut. Blodbadet i Pingjiang er bare det siste eksemplet. Dersom dette holder fram, vil det bli katastrofalt for Kina. Alle som gjør motstand mot Japan, står i fare for å bli myrda. Hva betyr disse morda? De betyr at de kinesiske reaksjonære handler etter ordre fra de japanske imperialistene og Wang Jingwei, og forbereder seg på å kapitulere. Derfor begynner de med å drepe dem som slåss mot Japan, med å drepe kommunister og patrioter. Dersom det ikke blir satt en stopper for dette, kommer Kina til å gå til grunne for de reaksjonæres hand. Derfor angår disse morda i Pingjiang hele landet, det er ei svært viktig sak, og vi må kreve at den nasjonale regjeringa straffer disse reaksjonære strengt.
Våre kamerater må også forstå at den japanske imperialismen har trappa opp undergravingsvirksomheten sin i det siste, og at den internasjonale imperialismen hjelper Japan mer aktivt.[3] De må også forstå at de kinesiske landssvikerne, både de åpne og fordekte Wang Jingweiene, er mer aktive enn noen gang med å sabotere motstandskrigen, ødelegge enheten og skru klokka tilbake. De vil overgi størstedelen av landet vårt og få i stand indre splittelse og borgerkrig. For tida blir det gjennomført visse hemmelige tiltak overalt i landet. De er kjent som «Tiltak for å innskrenke virksomheten til fremmede partier».4 De er tvers gjennom reaksjonære, til hjelp for den japanske imperialismen og til skade for motstanden, enheten og framsteget. Hvem er de «fremmede partiene»? Det er de japanske imperialistene, Wang Jingwei og landssvikerne. Kommunistpartiet og alle de andre politiske partiene som er mot Japan, står sammen i motstandskrigen mot Japan. Hvordan kan vi da kalle dem «fremmede partier»? Likevel skaper kapitulasjonistene, de reaksjonære og stribukkene med vilje gnisninger og splittelser i rekkene til fronten mot Japan. Er det riktig å handle slik? Det er helt galt! (Enstemmig bifall.) En snakker om å innskrenke — hva slags folk må vi innskrenke? De japanske imperialistene, Wang Jingwei, de reaksjonære og kapitulasjonistene. (Enstemmig bifall.) Hvorfor skal en innskrenke kommunistpartiet som kjemper mest besluttsomt mot Japan, er mest revolusjonært og mest progressivt? Det er helt galt å gjøre det. Vi, folket i Yen’an, går besluttsomt mot det og protesterer på det kraftigste. (Enstemmig bifall.) Vi må bekjempe «Tiltak for å innskrenke virksomheten til fremmede partier», for slike tiltak er årsak til alle slags forbrytelser som ødelegger enheten. Vi holder dette massemøtet i dag for å fortsette motstanden, enheten og framsteget. Derfor må «Tiltak for å innskrenke virksomheten til fremmede partier» oppheves, kapitulasjonistene og de reaksjonære må straffes, og allé revolusjonære kamerater, alle kamerater og folk som gjør motstand mot Japan, må beskyttes. (Varmt bifall og rop av slagord.)
NOTER
1. Disse reaksjonære var Chiang Kai-shek og handlangerne hans. Etter hemmelige ordrer fra Chiang Kai-shek omringa styrker fra Kuomintangs 27. armégruppe 12. juni 1939 forbindelseskontoret til Den nye fjerde arméen i Pingjiang i Hunan-provinsen. Der myrda de med kaldt blod kamerat Tu Cheng-kun, stabsoffiser i Den nye fjerde arméen, kamerat Lo Tzu-ming, major og adjutant i Den åttende rutearméen, og fire andre kamerater. Dette blodbadet vakte harme både blant folket i de anti-japanske demokratiske baseområdene og blant hederlige folk i Kuomintang-områdene.
2. Kamerat Mao Zedong forklarer hva uttrykket «samling» betyr for å slå tilbake den måten de reaksjonære i Kuomintang brukte ordet på, nemlig som et påskudd for å tilintetgjøre de anti-japanske væpna styrkene og baseområdene som kommunistpartiet leda. Etter at Kuomintang og kommunistpartiet begynte å samarbeide igjen for å gjøre felles motstand mot Japan, blei parolen om «samling» det viktigste angrepsvåpenet til Kuomintang mot kommunistpartiet. Det anklaga kommunistpartiet for alltid å ville være annerledes, for å hindre enhet og for å skade motstanden; Dette reaksjonære spetakkelet økte på etter januar 1939. Da vedtok den femte plenumssesjonen til den femte sentral- eksekutivkomiteen i Kuomintang «Tiltak for å innskrenke virksomheten til fremmede partier», etter forslag fra Chiang Kai-shek. Kamerat Mao Zedong vrei parolen om «samling» ut av hendene på de reaksjonære i Kuomintang. Han gjorde den til en revolusjonær parole for å bekjempe Kuomintangs splittelsesvirksomhet mot folket og nasjonen.
3. Etter at Wuhan falt i oktober 1938, endra Japan politikk. Nå blei hovedlinja å bruke politiske midler for å lokke Kuomintang til å kapitulere. Den internasjonale imperialismen, medrekna den britiske og amerikanske, foreslo også flere ganger overfor Chiang Kai-shek at han skulle forhandle om fred. Chamberlain, som var statsminister i Storbritannia, ga uttrykk for at Storbritannia ville delta i ei såkalt «gjenoppbygging av Det fjerne østen». De japanske angriperne og de internasjonale imperialistene trappa opp sammensvergelsene sine i 1939. I april samme år for Clark-Kerr, den britiske ambassadøren i Kina, i skytteltrafikk mellom Chiang Kai-shek og de japanske angriperne, og fikk i stand fredsforhandlinger. I juli kom Storbritannia og Japan til enighet. Den britiske regjeringa var innstilt på å anerkjenne «den faktiske situasjonen», som Japan hadde skapt i Kina.
4. De sentrale Kuomintang-myndighetene sendte ut «Tiltak for å innskrenke virksomheten til fremmede partier» i all hemmelighet i 1939. De ville ødelegge alle de anti- japanske organisasjonene til folket. Derfor innskrenka de sterkt friheten til å tenke, tale og handle for kommunister og alle andre progressive krefter. De slo også fast at «loven om kollektivt ansvar og kollektiv straff» skulle gjennomføres i de områdene der Kuomintang mente «kommunistene var mest aktive». I tillegg skulle det opprettes et «informasjonsnett», eller en kontrarevolusjonær etterretningstjeneste, innafor pao chia- organisasjonene. På den tida var pao og chia de administrative grunnenhetene i fasciststyret til Kuomintang. Ti husstander utgjorde en chia, og ti chia utgjorde en pao.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.