Mao Zedong: Gå mot kapitulasjonistenes virksomhet

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

GÅ MOT KAPITULASJONISTENES VIRKSOMHET

30. juni 1939

Helt sia den kinesiske nasjonen blei stilt ansikt til ansikt med den ja­panske aggresjonen, har det største og viktigste spørsmålet vært å slåss eller ikke slåss. Dette spørsmålet skapte stor strid i perioden fra 18. september-hendinga i 1931 til Lugouqiao-hendinga 7. juli 1937. Alle patriotiske politiske partier og grupper, og alle patriotiske landsmenn kom fram til denne slutninga: «Kjemper vi, overlever vi. Kjemper vi ikke, går vi til grunne.» Alle kapitulasjonistene kom fram til denne slutninga: «Kjemper vi, går vi til grunne. Kjemper vi ikke, overlever vi.» De tordnende kanonene fra motstanden ved Lugouqiao avgjorde spørsmålet for ei tid. De kunngjorde at den første slutninga var riktig og den andre gal. Men hvorfor blei spørsmålet bare avgjort for ei tid, og ikke en gang for alle? Fordi de japanske imperialistene førte en po­litikk for å få Kina til å kapitulere, fordi de internasjonale kapitulasjo­nistene[1] prøvde å få i stand et kompromiss, og fordi enkelte innafor fronten mot Japan vakla. Nå er spørsmålet reist på ny, men det har fått en litt annen ordlyd: «Krig eller fred.» Dermed er det oppstått strid i Kina mellom dem som går inn for å fortsette krigen, og dem som går inn for å slutte fred. Standpunktene deres er fortsatt de sam­me. De som går inn for å fortsette krigen, mener: «Kjemper vi, overle­ver vi. Slutter vi fred, går vi til grunne.» De som går inn for å slutte fred, mener: «Slutter vi fred, overlever vi. Kjemper vi, går vi til grun­ne.» Den første gruppa omfatter alle patriotiske partier og alle patrio­ter, og de utgjør det store flertallet av nasjonen. De som går inn for å slutte fred, dvs. kapitulasjonistene, er bare et lite, vaklende mindretall innafor fronten mot Japan. Derfor må de som går inn for å slutte fred, ty til løgnpropaganda og framfor alt anti-kommunistisk propaganda. For eksempel har de dikta opp og sendt ut en flom av falske nyheter, falske rapporter, falske dokumenter og falske resolusjoner, som for eksempel: «Kommunistpartiet driver undergravingsvirksomhet», «Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen streifer bare omkring uten å slåss og nekter å adlyde ordrer», «det er oppretta et separatistregime i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, og det utvider seg stadig», «kommunistpartiet planlegger å styrte regjeringa», og til og med: «Sovjetunionen legger planer om å angripe Kina». Formålet med dette er å dekke over sannheten og påvirke folkeopinionen slik at de kan nå målet sitt, som er fred, dvs. kapitulasjon. De som går inn for å slutte fred, dvs. kapitulasjonistene, gjør alt dette fordi de ikke kan ødelegge samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet, splitte den nasjonale enhetsfronten mot Japan og overgi seg til Japan uten å bekjempe kommunistpartiet, som er opphavsmann til og for­kjemper for enhetsfronten. For det andre håper de at den japanske im­perialismen vil gjøre innrømmelser. De trur at Japan er så godt som ut­slitt, og vil endre den grunnleggende politikken sin, trekke seg frivillig ut av Sentral-Kina, Sør-Kina og til og med Nord-Kina, og at Kina altså kan seire uten mer kamp. For det tredje setter de sin lit til internasjo­nalt press. Mange av dem som går inn for å slutte fred, håper at stor­maktene skal presse Japan til å gjøre noen innrømmelser, slik at det blir lettere å få til ei fredsløsning. Men ikke nok med det, de håper og­så at stormaktene skal presse den kinesiske regjeringa slik at de kan si til dem som går inn for å fortsette krigen: «Der kan dere se! Slik situa­sjonen internasjonalt er nå, må vi slutte fred!» og «Kina vil ha fordel av en internasjonal Stillehavskonferanse.[2] Det ville slett ikke bli et nytt Munchen,[3] men et skritt mot å fornye Kina!» Dette er synspunktene, taktikken og de hemmelige planene til dem som går inn for å slutte fred, de kinesiske kapitulasjonistene. Det er ikke bare Wang Jingwei sjøl som opptrer i dette skuespillet, men også mange andre av samme ulla som har skjult seg innafor fronten mot Japan, og det er mer alvor­lig. De samarbeider med han i en slags duett[4] eller fellesforestilling, der noen har på seg hvit sminke som skurken i stykket, og andre rød smin­ke som helten.

Vi kommunister erklærer åpent at vi alltid står sammen med dem som vil fortsette krigen, og kjemper besluttsomt mot dem som vil slut­te fred. Vi har bare ett ønske, og det er å stå sammen med alle andre patriotiske partier og alle andre patrioter, styrke enheten, styrke den nasjonale enhetsfronten, styrke samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet, sette Folkets tre prinsipper ut i livet, gjennomføre motstandskrigen til siste slutt, kjempe oss helt fram til Yalu-elva og ta tilbake alle områdene vi har tapt.[5] Vi fordømmer konsekvent Wang Jingweiene, både de åpne og de fordekte. De skaper ei anti­kommunistisk stemning, får i stand «gnisninger»[6] mellom Kuomintang og kommunistpartiet, og prøver til og med å provosere fram en ny bor­gerkrig mellom de to partiene. Vi sier til dem: Intrigene deres for å skape splittelse er egentlig ikke noe annet enn forberedelser til kapitu­lasjon. Splittelses- og kapitulasjonspolitikken deres avslører bare den allmenne planen dere har om å selge interessene til nasjonen for å til­fredsstille de egoistiske interessene til noen få enkeltpersoner. Folk har øyne i hodet, og de kommer til å gjennomskue intrigene deres. Vi til­bakeviser bestemt den tåpelige oppfatninga om at en Stillehavskonferanse ikke ville bli et Munchen for Østen. Sjølsagt ville den såkalte Stillehavskonferansen bli et Munchen for Østen, et bidrag til å gjøre Kina til et nytt Tsjekkoslovakia. Vi fordømmer besluttsomt den grunn­løse påstanden om at den japanske imperialismen kan komme til for­nuft og gjøre innrømmelser. Den japanske imperialismen vil aldri en­dre den grunnleggende politikken sin, som er å underkue Kina, De honningsøte orda til Japan etter at Wuhan hadde falt — for eksempel antydninga om at de ville gå bort fra linja med «ikke å godta den na­sjonale regjeringa som motpart i forhandlinger»,[7] og isteden være vil­lig til å forhandle med den, eller at de ville trekke tilbake styrkene sine fra Sentral- og Sør-Kina på visse vilkår — er ikke noe annet enn et ut­spekulert agn på fiskekroken. Alle som svelger agnet, kan rekne med å havne i gryta. De internasjonale kapitulasjonistene fører også en listig politikk for å få Kina til å overgi seg. De har godtatt japansk aggresjon mot Kina, mens de sjøl «sitter på fjelltoppen og ser på tigrene slåss». De venter på det rette øyeblikket til å arrangere en såkalt Stillehavs- konferanse for å mekle, slik at de kan skaffe seg fordeler på andres be­kostning. Alle som setter sin lit til slike intrigémakere, vil også oppda­ge at de er blitt lurt opp i stry.

Det som en gang var et spørsmål om vi skulle slåss eller ikke, er nå blitt et spørsmål om vi skal fortsette krigen eller slutte fred. Men egent­lig er det det samme spørsmålet, og det er det viktigste og mest grunn­leggende av alle spørsmål. Det siste halvåret har Japan pressa på poli­tisk for å få Kina til å overgi seg, de internasjonale kapitulasjonistene har trappa opp virksomheten sin, og framfor alt har noen i fronten mot Japan vakla mer enn noen gang. Derfor har det blitt mye skrik og skrål omkring spørsmålet om krig eller fred, og kapitulasjon er blitt hovedfaren i den politiske situasjonen i dag. Det første og viktigste trekket til kapitulasjonistene for å forberede dette, er å bekjempe kom­munismen, det vil si å sprenge samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet og enheten i fronten mot Japan. Når situasjonen er slik, må alle patriotiske partier og alle patrioter holde et våkent øye med virksomheten til kapitulasjonistene, og de må forstå de viktigste kjennetegna ved situasjonen nå, nemlig at kapitulasjon er hovedfaren, og at anti-kommunismen rydder vegen for kapitulasjon. De må gjøre alt de kan for å bekjempe kapitulasjon og splittelse. Vi må aldri la noen gruppe få lov til å undergrave eller svike krigen mot den japanske imperialismen, en krig som har kosta hele nasjonen to blodige år. Vi må aldri la noen gruppe få lov til å undergrave eller splitte den nasjo­nale enhetsfronten mot Japan, som hele nasjonen har gått sammen om å skape.

Kjemp videre og hold fast på enheten — da vil Kina overleve.

Slutt fred og fortsett å splitte — da vil Kina gå til grunne.

Hva skal vi forkaste, og hva skal vi godta? Våre landsmenn må be­stemme seg raskt.

Vi kommunister vil avgjort kjempe videre og holde fast på enheten.

Alle patriotiske partier og alle patrioter vil kjempe videre og holde fast på enheten.

Sjøl om kapitulasjonistene, som smir renker for å få til kapitulasjon og splittelse, skulle få overtaket ei tid, kommer folket til å avsløre dem til slutt og gi dem den straffa de fortjener. Den historiske oppgava til den kinesiske nasjonen er å slutte seg sammen for å gjøre motstand og frigjøre seg. Kapitulasjonistene ønsker det stikk motsatte. Men uansett hvor stort overtak de har, uansett hvor mye de jubler fordi de innbiller seg at ingen tør gjøre dem noe, kan de ikke slippe unna hele folkets straff.

Gå mot kapitulasjon og splittelse — dette er den brennende oppgava som alle patriotiske politiske partier og grupper og alle patriotiske landsmenn står overfor nå.

Folk i hele landet, foren dere! Fortsett motstandskrigen, hold fast på enheten og knus alle intriger som tar sikte på å få til kapitulasjon og splittelse!

NOTER

1. «De internasjonale kapitulasjonistene» var de britiske og amerikanske imperialistene som planla å få i stand et kompromiss med Japan ved å ofre Kina.

2. Den planlagte internasjonale Stillehavskonferansen blei kalt et München for Det fjerne østen fordi de britiske, amerikanske og franske imperialistene, i samarbeid med den kine­siske gruppa som var for å slutte fred, planla å inngå et kompromiss med Japan ved å selge Kina. Det var Chiang Kai-shek som brukte det latterlige argumentet om at en slik konferanse ikke ville bli et München for Østen. I denne artikkelen tilbakeviser kamerat Mao Zedong dette.

3. I september 1938 møttes regjeringssjefene i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia i München i Tyskland og inngikk München-avtalen. Storbritannia og Frankrike ga Tsjekkoslovakia til Tyskland i bytte for et tysk angrep på Sovjetunionen. I 1938 og 1939 prøvde den britiske og amerikanske imperialismen flere ganger å få i stand et kompromiss med den japanske imperialismen ved å ofre Kina. Da kamerat Mao Zedong skreiv denne artikkelen i juni 1939, blei det ført forhandlinger mellom Storbritannia og Japan i et nytt forsøk på å gjennomføre denne planen. Den blei kalt «et München for Østen» fordi den var så lik sammensvergelsen i München mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia.

4. Det var Chiang Kai-shek og Wang Jingwei som framførte denne duetten. Wang Jingwei var leder for dem som åpent gikk inn for å kapitulere, og Chiang for dem som gjemte seg i fronten mot Japan.

5. På den femte plenumssesjonen til den femte sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang i januar 1939 sa Chiang Kai-shek rett ut at det han mente med «til siste slutt» i slagordet «gjennomfar motstandskrigen til siste slutt», bare var å «gjenopprette stillinga slik den var før Lugouqiao-hendinga». Det ville betydd å overlate enorme områder i Nord- og Nordøst-Kina til de japanske okkupantene. For å bekjempe den kapitulasjonistiske poli­tikken til Chiang Kai-shek understreka kamerat Mao Zedong særskilt at «til siste slutt» betydde å «kjempe oss helt fram til Yalu-elva og ta tilbake alle områdene vi har tapt».

6. Uttrykket «gnisninger» blei mye brukt på den tida. Det viste til de forskjellige for­mene for reaksjonære politiske og militære handlinger som de reaksjonære i Kuomin­tang greip til, for å ødelegge den nasjonale enhetsfronten mot Japan og bekjempe kom­munistpartiet og de progressive kreftene, for eksempel blodbad og storstilte angrep på Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen.

7. 13. desember 1937 okkuperte den japanske hæren Nanjing. 16. januar 1938 offent­liggjorde den japanske regjeringa ei erklæring der den sa at Japan «ikke godtar den na­sjonale regjeringa som motpart i forhandlinger, og venter at det vil bli oppretta ei ny re­gjering». Etter at de japanske styrkene hadde okkupert Kanton og Wuhan i oktober 1938, utnytta den japanske regjeringa at Chiang Kai-shek vakla, og endra politikken sin for å få han til å kapitulere. 3. november offentliggjorde den ei ny erklæring. Der sto det blant annet: «Keiserriket kommer ikke til å avslå å forhandle med den nasjonale regje­ringa dersom den går bort fra den feilaktige politikken den har ført hittil, og får nye folk til å fornye landet og opprettholde ro og orden.»