Tjen Folket Media
  • Nyheter
    • Krigen i Ukraina
    • Aktiviteter
    • Innenriks
    • Norden
    • Europa
    • Asia
    • Afrika
    • Nord-Amerika
    • Latin-Amerika
    • Midt-Østen
    • Internasjonalt
  • Film
  • Om oss
    • Om oss
    • Disclaimer
    • Kontakt oss
  • Bidra
  • Teori
    • Revolusjonær teori fra Norge
    • Klassiske tekster
  • Lenker
    • Arkiv
    • Nettsider
  • English
Tjen Folket Media
Tjen Folket Media
  • Nyheter
    • Krigen i Ukraina
    • Aktiviteter
    • Innenriks
    • Norden
    • Europa
    • Asia
    • Afrika
    • Nord-Amerika
    • Latin-Amerika
    • Midt-Østen
    • Internasjonalt
  • Film
  • Om oss
    • Om oss
    • Disclaimer
    • Kontakt oss
  • Bidra
  • Teori
    • Revolusjonær teori fra Norge
    • Klassiske tekster
  • Lenker
    • Arkiv
    • Nettsider
  • English
  • Klassiske tekster

Mao Zedong: Innrettinga til ungdomsbevegelsen

  • 15. oktober 2021

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.


INNRETTINGA TIL UNGDOMSBEVEGELSEN1

4. mai 1939

I dag er det tjueårsdagen for 4. mai-bevegelsen, og all ungdommen i Yen’an er samla her til dette minnemøtet. Derfor skal jeg nytte høvet til å ta opp noen spørsmål som gjelder innrettinga til ungdomsbevegelsen i Kina.

For det første er 4. mai nå blitt utpekt til den kinesiske ungdomsdagen,[1] og det med rette. Det er gått tjue år sia 4. mai-bevegelsen, og likevel er denne dagen først i år blitt utpekt til nasjonal ungdomsdag. Dette er ei svært viktig hending. Det viser nemlig at den folkedemokratiske revolusjonen i Kina mot imperialismen og føydalismen nærmer seg et vendepunkt. Denne revolusjonen har fått tåle mange tilbakeslag i flere tiår, men nå må det bli ei endring, ei endring i retning av seier og ikke et tilbakeslag til. Nå går den kinesiske revolusjonen framover, framover mot seier. De mange nederlaga fra fortida kan og må ikke få lov til å gjenta seg, de må vendes til seier. Men har denne endringa skjedd alt? Nei. Den har ikke det, og vi har ikke seira ennå. Men vi kan seire. Det er nettopp i motstandskrigen mot Japan i dag at vi stre­ver for å nå vendepunktet fra tilbakeslag til seier. 4. mai-bevegelsen var retta mot ei landssviker-regjering, ei regjering som sammensverga seg med imperialismen og solgte nasjonens interesser, ei regjering som undertrykte folket. Var det ikke nødvendig å kjempe mot ei slik regje­ring? Om det ikke var det, så var 4. mai-bevegelsen rett og slett et mis­tak. Det er opplagt at en må kjempe mot ei slik regjering, at ei landssviker-regjering må bli styrta. Tenk bare over at dr. Sun Yatsen gjorde opprør mot regjeringa på si tid allerede lenge før 4. mai- bevegelsen. Han kjempa mot Qing-regjeringa og styrta den. Gjorde han ikke rett i det? Etter mi mening gjorde han helt rett. For den regje­ringa han kjempa mot, gjorde ikke motstand mot imperialismen, men sammensverga seg med den. Det var ikke ei revolusjonær regjering, men ei regjering som undertrykte revolusjonen. 4. mai-bevegelsen var en revolusjonær bevegelse nettopp fordi den kjempa mot ei landssviker-regjering. Ungdommen i Kina må se 4. mai-bevegelsen i dette lyset. I dag, når hele nasjonen har reist seg kampvillig for å gjøre motstand mot Japan, er vi fast bestemt på å slå den japanske imperia­lismen. Vi kommer ikke til å finne oss i at det dukker opp nye landssvi­kere, og vi kommer ikke til å la revolusjonen slå feil igjen, for vi har lært av de nederlaga den har lidd før. Med få unntak har all ungdom i Kina våkna, og er fast bestemt på å vinne. Det gjenspeiler seg i at 4. mai er utpekt til ungdomsdag. Vi rykker fram langs vegen til seier. Dersom hele folket gjør en samla innsats, kommer den kinesiske revo­lusjonen helt sikkert til å seire i motstandskrigen.

For det andre, hva er den kinesiske revolusjonen retta mot? Hva er angrepsmåla for revolusjonen? Som alle veit, er imperialismen det ene angrepsmålet og føydalismen det andre. Hva er angrepsmåla for revo­lusjonen akkurat nå? Det ene er den japanske imperialismen, og det andre er de kinesiske samarbeidsfolka. Dersom vi vil gjøre revolusjon, må vi styrte den japanske imperialismen og de kinesiske landssvikerne. Hvem er det som gjennomfører revolusjonen? Hva er hovedkrafta i re­volusjonen? Det er vanlige folk i Kina. Drivkreftene i revolusjonen er proletariatet, bøndene og alle medlemmer av andre klasser som er villi­ge til å kjempe mot imperialismen og føydalismen. Dette er de revolu­sjonære kreftene som kjemper mot imperialismen og føydalismen. Men hvem av alle disse er den grunnleggende krafta, ryggraden i revo­lusjonen? Det er arbeiderne og bøndene, som utgjør 90 prosent av befolkninga i landet. Hva er innholdet i den kinesiske revolusjonen? Hva slags revolusjon er det vi gjennomfører i dag? I dag gjennomfører vi en borgerlig-demokratisk revolusjon, og ikke noe av det vi gjør går utover den ramma. I det store og hele bør vi ikke ødelegge det borgerlige sy­stemet med privateiendom nå. Det vi vil ødelegge er imperialismen og føydalismen. Det er dette vi mener med den borgerlig-demokratiske re­volusjonen. Men borgerskapet er allerede ute av stand til å fullføre denne revolusjonen. Den kan bare bli fullført dersom proletariatet og de breie folkemassene legger kreftene til. Hva er målet for denne revo­lusjonen? Å styrte imperialismen og føydalismen og opprette en folkedemokratisk republikk. En folkedemokratisk republikk betyr en repu­blikk som bygger på de revolusjonære Folkets tre prinsipper. Den vil være forskjellig både fra den halvkoloniale og halvføydale staten vi har i dag, og fra det sosialistiske systemet i framtida. Det er ikke rom for kapitalister i et sosialistisk samfunn, men i et folkedemokrati må vi tillate at de fins. Vil det alltid være rom for kapitalister i Kina? Nei, avgjort ikke i framtida. Dette gjelder ikke bare for Kina, men for hele verden. I framtida vil det ikke være rom for kapitalister i noe land, en­ten det er Storbritannia, De forente stater, Frankrike, Japan, Tyskland eller Italia, og Kina er ikke noe unntak. Sovjetunionen er et land som alt har oppretta sosialismen, og det er ingen som helst tvil om at hele verden kommer til å følge det eksemplet. Kina kommer helt sikkert til å gå over til sosialismen i framtida. Det er en uimotståelig lov. Men på dette stadiet er det ikke vår oppgave å gjennomføre sosialismen. Nå skal vi ødelegge imperialismen og føydalismen, endre den halvkoloniale og halvføydale stillinga Kina har i dag, og opprette et folkedemokra­ti. Det er dette ungdommen i hele landet må kjempe for.

For det tredje, hva er lærdommene fra den kinesiske revolusjonen? Dette er også et viktig spørsmål som ungdommen må forstå. Strengt tatt var det dr. Sun Yat-sen som starta den borgerlig-demokratiske re­volusjonen mot imperialismen og føydalismen i Kina, og den har vart i mer enn femti år. Den utenlandske kapitalistiske aggresjonen mot Kina har pågått i nesten hundre år. I de hundre åra hadde vi først opiumskrigen mot den britiske aggresjonen. Så kom krigen for det himmelske Taiping-kongedømmet, så krigen mellom Kina og Japan i 1894, reformbevegelsen i 1898, Yi Ho Tuan-bevegelsen, revolusjonen i 1911, 4. mai-bevegelsen, nordekspedisjonen, og den krigen rødehæren førte. Disse kampene var forskjellige, men formålet med alle sammen var å slå tilbake utenlandske fiender eller endre de rådende forholda. Men først med dr. Sun Yatsen begynte en mer eller mindre klart definert borgerlig-demokratisk revolusjon. Den revolusjonen dr; Sun Yatsen satte i verk har hatt både framganger og tilbakeslag de siste femti åra. Var ikke revolusjonen i 1911 vellykka? Ga ikke den keiseren reisepass? Likevel var den mislykka i den forstand at den ikke gjorde slutt på den imperialistiske og føydale undertrykkinga i Kina, sjøl om den ga keiseren reisepass. Derfor var oppgava til den anti-imperialistiske og anti- føydale revolusjonen fortsatt ikke fullført. Hva var målet for 4. mai- bevegelsen? Den tok også sikte på å styrte imperialismen og føydalis­men, og også den mislyktes. Kina var fortsatt under imperialismens og føydalismens herredømme. Det samme gjelder for den revolusjonen som er kjent som nordekspedisjonen. Den kunne vise til framganger, men også den mislyktes. Kina havna under imperialismens og føydalis­mens herredømme igjen fra det tidspunktet Kuomintang tok opp kam­pen mot kommunistpartiet.[2] Det uunngåelige resultatet av dette var den ti år lange krigen som rødehæren førte. Men disse ti åra med kamp løste den revolusjonære oppgava bare i deler av Kina, og ikke i landet som helhet. Dersom vi skal oppsummere revolusjonen i de tiåra som er gått, kan vi si at den bare vant midlertidige og delvise seirer, og ikke varig og landsomfattende seier. Dr. Sun Yatsen sa det slik: «Revolu­sjonen er ikke fullført ennå, alle kameratene mine må kjempe videre.» Spørsmålet er nå: Hvorfor har ikke den kinesiske revolusjonen nådd målet sitt ennå, etter tiår med kamp? Hva er grunnene til det? Jeg trur det er to grunner til det: For det første har fiendene vært for sterke, og for det andre har vi vært for svake. Revolusjonen mislyktes fordi den ene sida var sterk, mens den andre sida var svak. Når vi sier at fiende­ne har vært for sterke, mener vi at imperialismen (den viktigste fakto­ren) og føydalismen har vært for sterke. Når vi sier at vi har vært for svake, mener vi militært, politisk, økonomisk og kulturelt svake. Men svakhetene våre skyldes først og fremst at det arbeidende folket, arbei­derne og bøndene, som utgjør 90 prosent av befolkninga, ikke er blitt mobilisert ennå. Derfor har vi vært for svake, og derfor har vi ikke klart å gjennomføre den anti-imperialistiske og anti-føydale oppgava vår Dersom vi skal oppsummere erfaringene fra revolusjonen i de tiåra som har gått, kan vi si at folket over hele landet ikke er blitt mobili­sert fullt ut, og at de reaksjonære hele tida har gått mot og hindra ei slik mobilisering. Bare hvis vi mobiliserer og organiserer arbeiderne og bøndene, som utgjør 90 prosent av befolkninga, kan vi styrte imperia­lismen og føydalismen. I testamentet sitt sa dr. Sun Yatsen:

I førti år har jeg ofra meg for den nasjonale revolusjonen. Målet er å vinne frihet og likhet for Kina. På grunnlag av erfaringene fra disse førti åra er jeg blitt fast overbevist om at vi må reise folkemassene og forene oss med de nasjonene i verden som behandler oss som likemenn, og kjempe sammen med dem for å nå dette målet.

Nå er det mer enn ti år sia dr. Sun døde. Dersom vi legger dem til de førti åra han snakker om, blir det mer enn femti år til sammen. Hva er lærdommen fra revolusjonen i disse åra? Det grunnleggende er å «reise folkemassene». Dere må studere denne lærdommen nøye. Det må all ungdom i Kina gjøre. De må vite at vi bare kan slå imperialismen og føydalismen dersom vi mobiliserer arbeider- og bondemassene, som ut­gjør 90 prosent av befolkninga. Dersom vi ikke mobiliserer arbeiderne og bøndene i hele landet, blir det umulig for oss å slå Japan og bygge et nytt Kina.

For det fjerde, la oss gå tilbake til ungdomsbevegelsen. Akkurat for tjue år sia i dag, foregikk den store historiske hendinga som er kjent som 4. mai-bevegelsen, der studentene deltok. Denne bevegelsen fikk veldig betydning. Hvilken rolle har ungdommen i Kina spilt etter 4. mai-bevegelsen? På en måte har den spilt ei rolle som fortropp. Alle unntatt stribukkene innrømmer det. Hva forstår vi med å spille ei rolle som fortropp? Det betyr å ta ledelsen og marsjere i spissen for de revo­lusjonære rekkene. I rekkene til det kinesiske folket som kjemper mot imperialismen og føydalismen fins det en hær som består av de unge intellektuelle og studentene i landet. Det er en ganske stor hær. Sjøl om en ikke rekner med de mange som har gitt livet sitt, teller den nå flere millioner. Denne hæren står på ett av frontavsnitta mot imperia­lismen og føydalismen, og det er en viktig hær også. Men denne hæren er ikke nok. Vi kan ikke slå fienden om vi bare støtter oss på den, for når alt kommer til alt er ikke det hovedstyrken. Hva er så hovedstyr­ken? Det er arbeiderne og bøndene. De unge intellektuelle og studente­ne i Kina må gå ut blant arbeiderne og bøndene, som utgjør 90 prosent av befolkninga, og mobilisere og organisere dem. Vi kan ikke vinne kampen mot imperialismen og føydalismen uten denne hovedstyrken av arbeidere og bønder. Vi kan ikke vinne kampen om vi bare støtter oss på hæren av unge intellektuelle og studenter. Derfor må de unge intellektuelle og studentene over hele landet gå sammen med de breie arbeider- og bondemassene og bli ett med dem. Først da kan det bli skapt en mektig styrke. En styrke på flere hundre millioner mennesker! Vi trenger denne veldige styrken for å ta støttepunktene til fienden og knuse de siste festningene hans. Når vi vurderer ungdomsbevegelsen før i tida ut fra dette synspunktet, må vi peke på en feilaktig tendens. I ungdomsbevegelsen de siste tiåra har en del av ungdommen vært uvil­lig til å gå sammen med arbeiderne og bøndene, og gått mot arbeider – og bondebevegelsen. Dette er en motstrøm i ungdomsbevegelsen. Disse folka er i virkeligheten slett ikke særlig kloke når de nekter å gå sam­men med massene som utgjør 90 prosent av befolkninga, og når de dri­ver det så vidt at de går åpent mot dem. Er dette en god tendens? Jeg mener det ikke er det, for når de går mot arbeiderne og bøndene, går de i virkeligheten mot revolusjonen. Derfor sier vi at det er en mot­strøm i ungdomsbevegelsen. En slik ungdomsbevegelse kan ikke føre til noe bra. For noen få dager sia skreiv jeg en kort artikkel, der jeg sa:

Det som til sjuende og sist skiller revolusjonære intellektuelle fra ikke-revolusjonære eller kontrarevolusjonære intellektuelle, er om de er villige til å slutte seg sammen med arbeiderne og bønde­ne eller ikke, og om de virkelig gjør det.

Her satte jeg fram et kriterium som jeg rekner som det eneste holdba­re. Hvordan skal vi dømme om en ungdom er revolusjonær? Hvordan kan vi vite det? Det kan bare være ett kriterium, nemlig om han er vil­lig til å slutte seg sammen med de breie arbeider- og bondemassene, og om han gjør det i virkeligheten. Dersom han er villig til å gjøre det, og virkelig gjør det, er han revolusjonær. Ellers er han ikke-revolusjonær eller kontrarevolusjonær. Dersom han slutter seg sammen med arbeider- og bondemassene i dag, så er han revolusjonær i dag. Der­som han slutter med det i morgen, eller går over til å undertrykke van­lige folk, så blir han ikke-revolusjonær eller kontrarevolusjonær. Noen ungdommer legger ut om at de trur på Folkets tre prinsipper eller marxismen, men det beviser ingen ting. Påstår ikke Hitler at han trur på «sosialismen»? For tjue år sia var tilmed Mussolini «sosialist»! Men hva går «sosialismen» deres ut på? Fascisme! «Trudde» ikke Chen Duxiu en gang på marxismen? Hva gjorde han seinere? Han gikk over til kontrarevolusjonen. «Trudde» ikke Zhang Guotao på marxismen? Hvor er han nå? Han stakk av og havna i myra. Det fins folk som kal­ler seg «tilhengere av Folkets tre prinsipper», eller til og med gamle forkjempere for disse prinsippene. Men hva har de gjort? Det viser seg at deres prinsipp om nasjonalisme betyr å sammensverge seg med im­perialismen, at deres prinsipp om demokrati betyr å undertrykke vanlige folk, og at deres prinsipp om folkets utkomme betyr å suge blodet av folket. De går inn for Folkets tre prinsipper i ord, men innerst inne går de mot dem. Derfor trenger vi bare å finne ut hvordan en person stiller seg til de breie arbeider- og bondemassene når vi skal vurdere han, og dømme om han er en ekte eller falsk tilhenger av Folkets tre prinsipper, om han er en ekte eller falsk marxist. Da vil vi få vite hva han er for en. Dette er det eneste kriteriet, det fins ingen andre. Jeg hå­per ungdommen i landet vårt aldri vil la seg rive med av denne uhygge­lige motstrømmen, men forstå klart at arbeiderne og bøndene er deres venner, og marsjere framover mot ei lys framtid.

For det femte er motstandskrigen mot Japan i dag et nytt stadium’i den kinesiske revolusjonen, det største, livligste og mest kraftfulle sta­diet. I dette stadiet bærer ungdommen et veldig ansvar. Den revolusjo­nære bevegelsen vår har gjennomgått mange stadier med kamp de siste tiåra, men den har aldri før vært så brei som under motstandskrigen i dag. Når vi hevder at den kinesiske revolusjonen nå har trekk som skil­ler den fra revolusjonen i fortida, og at den går i retning av et omslag fra nederlag til seier, mener vi at de kinesiske folkemassene har gjort framsteg. Ungdommens framsteg er et klart bevis på dette. Derfor må og vil krigen mot Japan avgjort ende med seier. Som alle veit, er poli­tikken med den nasjonale enhetsfronten mot Japan deri grunnleggende politikken i denne krigen. Enhetsfronten har som mål å styrte den ja­panske imperialismen og de kinesiske samarbeidsfolka, omforme det gamle Kina til et nytt Kina, og frigjøre hele nasjonen fra den halvkoloniale og halvføydale stillinga den har i dag. Mangelen på enhet i den kinesiske ungdomsbevegelsen i dag er en alvorlig svakhet. Dere må fort­sette å kjempe for enhet, for enhet betyr styrke. Dere må hjelpe ung­dommen i hele landet til å forstå den situasjonen vi står oppe i, til å oppnå enhet og til å gjøre motstand mot Japan til siste slutt.

For det sjette og siste vil jeg snakke om ungdomsbevegelsen i Yen’an. Den er forbildet for ungdomsbevegelsen over hele landet. Retninga den tar, blir i virkeligheten innrettinga til ungdomsbevegelsen i hele landet. Hvorfor? Fordi den har den riktige innrettinga. Dere skjønner, ung­dommen i Yen’an har gjort godt arbeid for å oppnå enhet, de har til og med gjort svært godt arbeid. Ungdommen i Yen’an har oppnådd soli­daritet og enhet. Alle unge intellektuelle og studenter, arbeider- og bondeungdom i Yen’an står sammen. Store mengder revolusjonær ung­dom fra hele landet, og til og med fra kretser av utenlandskinesere, har kommet til Yen’an for å lære. De fleste av dere som er til stede på dette møtet i dag, har kommet til Yen’an fra steder mange hundre mil unna. Dere er enige alle sammen, enten dere heter Zhang eller Li, enten dere er menn eller kvinner, arbeidere eller bønder. Skulle ikke det bli sett på som et forbilde for hele landet? Ungdommen i Yenan står ikke bare sammen seg imellom. Den har også slutta seg sammen med arbeider- og bondemassene. Det er framfor alt dette som gjør dere til et forbilde for hele landet. Hva er det så dere gjør? Dere lærer revolusjonær teori og studerer prinsippene og metodene for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen. Dere gjennomfører produksjonskampanjen, og har allerede rydda flere tusen mou udyrka mark. Konfutse rydda aldri udyrka mark og dyrka aldri jorda. Da han dreiv skolen sin, hadde han temmelig mange studenter, «sytti vismenn og tre tusen disipler» — en riktig blomstrende skole! Men han hadde langt færre studenter enn det er i Yen’an, og hans studenter ville attpå til ha mislikt produksjonskampanjer. Da en student spurte om hvordan han skulle pløye åkrene, svarte Konfutse: «Jeg veit ikke. Jeg er ikke så flink til det som en bon­de.» Så blei Konfutse spurt om hvordan en skulle dyrke grønnsaker. Han svarte: «Jeg veit ikke. Jeg er ikke så flink til det som en gartner.» Kinesisk ungdom som studerte under en vismann i gamle dager, lærte ikke revolusjonær teori, og de gjorde ikke kroppsarbeid heller. I svære områder av landet vårt blir det undervist lite i revolusjonær teori i dag, og det fins ikke noe slikt som produksjonsbevegelser i skolene. Bare her i Yen’an og i de anti-japanske baseområdene bak fiendens linjer er ungdommen helt annerledes. De er virkelig fortroppen i kampen mot Japan for å berge nasjonen, og det skyldes at den politiske innrettinga og arbeidsmetodene deres er riktige. Det er derfor jeg sier at ungdoms­bevegelsen i Yen’an er forbildet for ungdomsbevegelsen over hele lan­det.

Møtet vårt i dag har stor betydning. Jeg has sagt alt jeg ville si. Jeg håper at dere alle vil studere lærdommene fra den kinesiske revolusjo­nen i de siste femti åra, utvikle det som er bra og forkaste feilgrepa, slik at ungdommen blir ett med folket over hele landet, og revolusjo­nen snur fra tilbakeslag til seier. Den japanske imperialismen kommer til å bli styrta når ungdommen og hele nasjonen er mobilisert, organi­sert og samla. All ungdom må påta seg sin del av ansvaret. Dere må al­le bli forskjellige fra det dere var før, og bestemme dere for å forene ungdommen og organisere folket i hele landet for å styrte den japanske imperialismen og omforme det gamle Kina til et nytt Kina. Det er det jeg venter av dere alle sammen.

NOTER

1. Det var ungdomsorganisasjonen i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia som først vedtok at 4. mai skulle være den kinesiske ungdomsdagen. Kuomintang- regjeringa sto under press fra det patriotiske oppsvinget blant de breie ungdomsmassene, og sa seg enig i dette vedtaket. Men regjeringa var redd for at ungdommen skulle bli re­volusjonær, og så på vedtaket om å feire 4. mai som farlig. Derfor kunngjorde den 29. mars som sin egen ungdomsdag (til minne om de revolusjonære heltene som falt under et opprør i Kanton i 1911). Men 4. mai blei fortsatt feira som ungdomsdag i de revolusjo­nære baseområdene som sto under ledelse av kommunistpartiet. I desember 1949, etter at Folkerepublikken Kina var grunnlagt, kunngjorde forvaltningsrådet i den sentrale folkeregjeringa offisielt at 4. mai skulle være den kinesiske ungdomsdagen.

2. «Kuomintang tok opp kampen mot kommunistpartiet» viser her til de kontrarevolusjonære kuppa som blei satt i scene av Chiang Kai-shek i Shanghai og Nanjing, og av Wang Jingwei i Wuhan.


Kjære leser!

Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.

  1. Kamerat Mao Tsetung holdt denne talen på et massemøte for ungdommen i Yen’an for å minnes tjueårsdagen for 4. mai-bevegelsen. I denne talen utvikla han tankene sine om den kinesiske revolusjonen.
Related Topics
  • Mao Zedong
Tjen Folket Media
© 2024 Tjen Folket Media

Input your search keywords and press Enter.