Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
INTERVJU MED EN KORRESPONDENT FRA DAGBLADET NYE KINA OM DEN NYE INTERNASJONALE SITUASJONEN
1. september 1939
Korrespondent: Hvilken betydning har ikke-angrepspakta mellom Sovjetunionen og Tyskland?[1]
Mao Zedong: Den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta er et resultat av veksten i den sosialistiske styrken til Sovjetunionen og av fredspolitikken som den sovjetiske regjeringa har ført så iherdig. Pakta har knust intrigene som Chamberlain og Daladier har satt i verk på vegne av det reaksjonære internasjonale borgerskapet for å få i gang krig mellom Sovjetunionen og Tyskland. Sovjetunionen har vært innringa av den tysk-italiensk-japanske anti-kommunistiske blokka. Pakta har sprengt denne innringinga. Den har styrka freden mellom Sovjetunionen og Tyskland, og sikra framgang for den sosialistiske oppbygginga i Sovjetunionen. I Østen er den et slag mot Japan og hjelper Kina. Den styrker stillinga til de kreftene i Kina som gjør motstand mot Japan, og retter et slag mot dem som vil kapitulere. Alt dette legger et grunnlag for å kunne hjelpe folket over hele verden til å vinne frihet og frigjøre seg. Dette er den fulle politiske betydninga av ikke-angrepspakta mellom Sovjetunionen og Tyskland.
Spørsmål: Noen forstår ennå ikke at ikke-angrepspakta mellom Sovjetunionen og Tyskland er et resultat av at forhandlingene mellom Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen brøt sammen. De trur tvert imot at forhandlingene brøt sammen fordi den sovjetisk-tyske pakta blei undertegna. Kan du forklare hvorfor forhandlingene mellom Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen mislyktes?
Svar: Forhandlingene mislyktes rett og slett fordi regjeringene i Storbritannia og Frankrike ikke var oppriktige. De siste åra har det reaksjonære internasjonale borgerskapet, og først og fremst det britiske og franske, konsekvent ført en reaksjonær politikk med «ikke-innblanding» overfor aggresjon fra de tyske, italienske og japanske fascistene. Formålet med denne politikken er å gi sin tause tilslutning til angrepskriger og tjene på dem. Derfor ga Storbritannia og Frankrike gang på gang blankt avslag når Sovjetunionen la fram forslag om å danne en ekte front mot aggresjon. De sto på sidelinja og tok standpunkt for «ikke-innblanding», og ga sin tause tilslutning til aggresjon fra Tyskland, Italia og Japan. Målet deres var å gripe inn når de to krigførende partene hadde slitt hverandre ut. Ved å følge denne reaksjonære linja, ofra de halve Kina til Japan, og hele Abessinia, Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia til Italia og Tyskland.[2] Deretter ville de ofre Sovjetunionen. Denne planen blei avslørt klart og tydelig under forhandlingene mellom Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen nå nylig. Forhandlingene varte i mer enn fire måneder, fra 15. april til 23. august. Sovjetunionen la for dagen uhyre stor tålmodighet i disse forhandlingene. Men Storbritannia og Frankrike avviste prinsippet om likhet og gjensidighet fra begynnelse til slutt. De krevde at Sovjetunionen skulle garantere sikkerheten deres, men de nekta å gjøre det samme for Sovjetunionen og de små baltiske statene, fordi de ville la Tyskland ha ei luke som det kunne angripe gjennom. De nekta også å la sovjetiske tropper marsjere gjennom Polen for å kjempe mot angriperen. Det var derfor forhandlingene brøt sammen. I mellomtida ga Tyskland til kjenne at det var villig til å slutte med den anti-sovjetiske virksomheten sin og gi avkall på den såkalte Avtalen mot Den kommunistiske internasjonalen.[3] Tyskland godtok også at de sovjetiske grensene var ukrenkelige. Derfor blei den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta undertegna. «Ikke-innblandings»-politikken som den internasjonale reaksjonen, og først og fremst den britisk-franske reaksjonen har fulgt, er ei linje for å «sitte på fjelltoppen og se på tigrene slåss». Det er ei reinspikka imperialistisk linje, som går ut på å vinne fordeler på bekostning av andre. Denne politikken blei innleda da Chamberlain kom til makta. Den nådde høydepunktet da München-avtalen blei undertegna i september i fjor, og brøt sammen for godt under forhandlingene mellom Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen nå nylig. Fra nå av er situasjonen nødt til å utvikle seg til åpen konflikt mellom de to store imperialistiske blokkene, den britisk-franske og den tysk-italienske blokka. På den sjette plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i partiet vårt i oktober 1938 sa jeg: «Resultatet av Chamberlains politikk er nødt til å bli som å ‘løfte en stor stein for å slippe den på egne tær’.» Chamberlain begynte med å ville skade andre, og endte med å ødelegge seg sjøl. Dette er den utviklingsloven som styrer all reaksjonær politikk.
Spørsmål: Hvordan mener du situasjonen nå vil utvikle seg?
Svar: Den internasjonale situasjonen har allerede gått inn i en ny fase. Den ensidige situasjonen i den andre imperialistiske krigen har vart ei god stund. Dette er en situasjon der «ikke-innblandings«-politikken fører til at ei gruppe imperialiststater angriper, mens ei annen gruppe ser på uten å gjøre noe. Den kommer helt sikkert til å bli avløst av en situasjon med full krig i Europa. Den andre imperialistiske krigen har gått inn i et nytt stadium.
Den tysk-italienske og den britisk-franske imperialistiske blokka kjemper om herredømmet over folka i koloniene. En storstilt imperialistisk krig mellom de to blokkene står for døra i Europa. I denne krigen kommer begge de krigførende partene til å erklære frekt at de sjøl kjemper for ei rettferdig sak, og at motstanderne kjemper for ei urettferdig sak. Dette gjør de for å villede og vinne støtte i folkeopinionen. I virkeligheten er dette svindel. Begge parter har imperialistiske mål, begge slåss for å få herredømme over kolonier og halvkolonier og for innflytelsessfærer, og begge fører en røverkrig. For tida slåss de om Polen, Balkanhalvøya og Middelhavskysten. Denne krigen er slett ikke rettferdig. De eneste rettferdige krigene er frigjøringskriger, dvs. det motsatte av røverkriger. Kommunistene kommer aldri til å støtte røverkriger. Men de vil stå tappert fram og støtte alle rettferdige kriger, som ikke er røverkriger, men frigjøringskriger, og de vil gå i spissen for kampen. Chamberlain og Daladier bruker trusler og bestikkelser. Dette fører til splittelse i de sosialdemokratiske partiene som er tilslutta Den andre internasjonalen. Ei gruppe, det reaksjonære øvre sjiktet, følger den samme gamle ulykksalige vegen som under den første verdenskrigen. De står klar til å støtte den nye imperialistiske krigen. Men ei annen gruppe kommer til å slutte seg sammen med kommunistene og danne en folkefront mot krig og fascisme. Chamberlain og Daladier følger i fotefara til Tyskland og Italia, og blir mer og mer reaksjonære. De utnytter mobiliseringa til krigen til å legge et fascistisk grunnlag for statsstrukturen i landa sine, og til å militarisere økonomien. Kort sagt forbereder de to store imperialistiske blokkene seg febrilsk på krig, og millioner av mennesker står i fare for å bli slakta ned i hopetall. Dette kommer helt sikkert til å utløse motstandsbevegelser i massene. I Tyskland og Italia, i Storbritannia og Frankrike, i resten av Europa og i andre deler av verden, må folket reise seg og kjempe mot den imperialistiske krigen på alle mulige måter hvis de ikke vil bli brukt som kanonføde for imperialistene.
I tillegg til disse to store blokkene fins det ei tredje blokk i den kapitalistiske verden. Den er leda av De forente stater og omfatter ei rekke land i Sentral- og Sør-Amerika. De kommer ikke til å gå med i krigen ennå, for det strir mot interessene til denne blokka. I nøytralitetens navn lar USA-imperialismen foreløpig være å slutte seg til noen av de krigførende partene. Seinere kan den komme inn på valplassen og kjempe om ledelsen i den kapitalistiske verden. Borgerskapet i De forente stater har ennå ikke tenkt å gi avkall på demokratiet og fredsøkonomien i landet sitt. Dette er til fordel for fredsbevegelsen i verden.
Den japanske imperialismen er hardt ramma av pakta mellom Sovjetunionen og Tyskland, og den har ei framtid som er fylt av enda større vansker. I Japan er det to grupper som strides om utenrikspolitikken. Militaristene sysler med planer om å gå i forbund med Tyskland og Italia for å vinne full kontroll over Kina, trenge inn i Sørøst-Asia og kaste ut Storbritannia, De forente stater og Frankrike fra Østen. Så er det en del av borgerskapet som heller gjør innrømmelser til Storbritannia, De forente stater og Frankrike for å kunne konsentrere seg helt om å plyndre Kina. I dag er de som ønsker kompromiss med Storbritannia i framgang. De reaksjonære i Storbritannia kommer til å tilby Japan at de skal dele Kina mellom seg, og at Japan skal få finansiell og økonomisk hjelp fra Storbritannia. Til gjengjeld må Japan være vakt- bikkje for britiske interesser i Østen, undertrykke den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Kina og demme opp for Sovjetunionen. Derfor vil det grunnleggende målet til Japan, å erobre Kina, aldri forandre seg uansett hva som skjer. Det er kanskje ikke så store sjanser for at Japan vil sette i verk storstilte militære frontalangrep i Kina. Men Japan kommer til å trappe opp den politiske offensiven sin for å «bruke kinesere til å kue kinesere»,[4] og den økonomiske plyndringa av Kina for å «nære krigen gjennom krigføring».[5] Samtidig kommer det til å fortsette med de ville «utrenskings»-felttoga[6] i de okkuperte områdene. Dessuten vil det bruke Storbritannia som mellommann for å tvinge Kina til å overgi seg. Når tida er moden, kommer Japan til å foreslå et München for Østen. Det kommer til å bruke noen forholdsvis store innrømmelser som agn, og prøve å lokke og true Kina til å godta Japans vilkår for å overgi seg, slik at Japan når målet med å legge Kina under seg. Dette imperialistiske målet kommer til å være uendra helt til det japanske folket reiser seg og gjør revolusjon. Det spiller ingen rolle om den japanske herskerklassen forandrer på regjeringa.
Utafor den kapitalistiske verden fins det en verden av lys, det sosialistiske Sovjetunionen. Pakta mellom Sovjetunionen og Tyskland setter Sovjetunionen i stand til å gi større hjelp til fredsbevegelsen i verden og øke støtta til den kinesiske motstandskrigen mot Japan.
Slik vurderer jeg den internasjonale situasjonen.
Spørsmål: Hva er utsiktene for Kina i denne situasjonen?
Svar: Det er to muligheter. Den ene er å holde fast på motstanden, enheten og framsteget. Det er vegen til å gjenopplive nasjonen. Den andre er å gå inn på kompromisser, splittelse og tilbakesteg. Det er vegen til underkuing av nasjonen.
I den nye internasjonale situasjonen støter Japan på stadig større vansker, og Kina nekter bestemt å inngå kompromiss. Dermed er stadiet med strategisk tilbaketrekking over for Kina, og stadiet med strategisk dødpunkt tar til. I dette stadiet skal vi forberede motoffensiven.
Men dødpunkt ved fronten betyr det motsatte av dødpunkt bak fiendens linjer. Når det oppstår dødpunkt ved frontlinjene, blir kampen heftigere bak fiendens linjer. Derfor kommer fienden til å fortsette med, og tilmed forsterke de storstilte «utrenskings»-felttoga han har ført i de okkuperte områdene — først og fremst i Nord-Kina — etter at Wuhan falt. Dessuten kommer faren for at storparten av Kina skal bli overgitt og faren for indre splittelse til å øke voldsomt. Det skyldes at fiendens politikk først og fremst er innretta på en politisk offensiv for å «bruke kinesere til å kue kinesere» og økonomisk aggresjon for å «nære krigen gjennom krigføring», og at den britiske Østen-politikken har som mål å skape et München for Det fjerne østen. Kina er fortsatt mye svakere enn fienden. Dersom ikke hele landet står sammen og kjemper hardt, kan det ikke samle krefter til motoffensiven.
Derfor er den viktigste oppgava for landet vårt fortsatt å holde fast på krigen. Vi må ikke på noen måte begynne å ta lettere på denne oppgava.
Kina må absolutt ikke la denne sjansen gå fra seg, eller ta en feilaktig avgjørelse. Det kan det ikke være noen tvil om. Kina må ta et fast politisk standpunkt.
Med andre ord: For det første må vi holde fast på standpunktet om motstand mot Japan og kjempe mot alle skritt i retning av kompromiss. Vi må slå besluttsomt mot alle de åpne eller fordekte Wang Jingweiene. Kina må bestemt avvise alle lokketoner, enten de kommer fra Japan eller Storbritannia, og det må aldri delta i noe Munchen for Østen.
For det andre må vi holde fast på standpunktet om enhet, og kjempe mot alle skritt i retning av splittelse. Vi må være strengt på vakt mot alt slikt, enten det stammer fra de japanske imperialistene, fra andre fremmede land, eller fra kinesere som er for kapitulasjon. Alle indre gnisninger som kan skade motstandskrigen, må stanses med fast hand.
For det tredje må vi holde fast på standpunktet om framsteg, og kjempe mot alle tilbakesteg. Alle teorier, alle institusjoner og alle tiltak som skader frigjøringa, må vurderes på ny og endres fra grunnen av for at de skal tjene motstandskrigen, enten det er på det militære, politiske, finansielle eller økonomiske området, i partisaker, innafor kultur eller utdanning, eller i massebevegelsene.
Hvis alt dette blir gjort, blir det mulig for Kina å samle krefter effektivt til motoffensiven.
Fra nå av må hele landet se på «forberedelser til motoffensiven» som den aller viktigste oppgava i motstandskrigen.
I dag er det på den ene sida nødvendig å støtte forsvaret ved fronten iherdig, og gi skikkelig hjelp til kampene bak fiendens linjer. På den andre sida er det nødvendig å innføre politiske, militære og andre reformer, og samle veldige styrker. Da kan vi, i rette øyeblikk, kaste inn all kraft nasjonen rår over i en storstilt motoffensiv for å vinne tilbake de landområdene vi har tapt.
NOTER
1. Ikke-angrepspakta mellom Sovjetunionen og Tyskland blei undertegna 23. august 1939.
2. Med hjelp og støtte fra «ikke-innblandings»-politikken til den britiske og franske regjeringa gjennomførte de tyske og italienske fascistene ei rekke aggresjonshandlinger, og oppnådde det de ville. Italia åpna med å gå til væpna angrep på Abessinia i oktober 1935, og okkuperte hele landet i mai 1936. I juli 1936 blanda Tyskland og Italia seg inn med våpenmakt i de indre forholda i Spania. De støtta opprøret til fascisten Franco mot folkefront-regjeringa. Folkefront-regjeringa blei slått i mars 1939 etter en langvarig krig mot tyskerne og italienerne og opprørsstyrkene til Franco. Tyske styrker okkuperte Østerrike i mars 1938 og i oktober gikk de inn i Sudet-området i Tsjekkoslovakia. I mars 1939 blei hele Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland.
3. Avtalen mot Den kommunistiske internasjonalen blei inngått mellom Tyskland og Japan i november 1936. Italia slutta seg til avtalen i november 1937.
4. «Bruke kinesere til å kue kinesere» var en lumsk plan som de japanske imperialistene brukte i aggresjonen mot Kina. De oppmuntra ulike krefter i Kina for å skaffe seg medspillere som de kunne utnytte til å skape splittelse i landet. Etter at krigen brøt ut, brukte de ikke bare den åpent pro-japanske klikken i Kuomintang med Wang Jingwei i spissen. De brukte også klikken til Chiang Kai-shek for å stanse kommunistpartiet, som var mest besluttsomt i motstanden mot Japan. I 1939 slutta de å angripe styrkene til Chiang Kai-shek, og oppmuntra han politisk til å drive den anti-kommunistiske virksomheten sin.
5. «Nære krigen gjennom krigføring» sikter til den japanske politikken som gikk ut på å plyndre de okkuperte områdene i Kina for å dekke utgiftene til angrepskrigen.
6. «Utrenskings»-felttog var det uttrykket de japanske overfallsmennene sjøl brukte om den barbariske politikken med de tre illgjerningene — brenn alt, drep alle, plyndre alt.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.