Mao Zedong: Intervju med korrespondenter fra det sentrale nyhetsbyrået

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

INTERVJU MED TRE KORRESPONDENTER FRA DET SENTRALE NYHETSBYRÅET, SAO TANG PAO OG HSIN MIN PAO[1]

16. september 1939

Korrespondent: Vi vil gjerne høre hva du mener om noen spørsmål. Vi har lest erklæringa di fra 1. september i dagens Nytt fra Det nye Ki­na. Den tar opp noen av spørsmåla våre, men vi har andre vi gjerne vil du skal gå nærmere inn på. De skriftlige spørsmåla våre er delt i tre grupper, og vi ville sette pris på om du svarer på hvert enkelt av dem.

Mao Zedong: Jeg skal svare på spørsmåla i samme rekkefølge som de står på lista.

Dere spør om motstandskrigen har nådd stadiet med dødpunkt. I én forstand trur jeg at den har det — i den forstand at vi har en ny inter­nasjonal situasjon, at Japan står overfor større vansker, og at Kina be­stemt har nekta å inngå kompromisser. Dette utelukker ikke mulighe­ten for at fienden fortsatt kan sette i verk temmelig store offensive felt­tog. For eksempel kan han angripe Pakhoi, Changsha, eller til og med Xi’an. Når vi sier at fiendens storstilte strategiske offensiv og vår strate­giske tilbaketrekking i en forstand praktisk talt er slutt, utelukker vi ik­ke fullstendig muligheten for flere offensiver og tilbaketrekkinger. Den særegne oppgava i det nye stadiet er å forberede motoffensiven, og det begrepet dekker alt. Det vil si at Kina må bruke stadiet med dødpunkt til å bygge opp den styrken som er nødvendig for den kommende mot­offensiven. Å forberede motoffensiven er ikke det samme som å sette den i verk straks, for det kan ikke gjøres før tida er moden. Det vi snakker om, er den strategiske motoffensiven og ikke den taktiske. Det er ikke bare mulig, men helt nødvendig å gå til taktiske motoffensiver, som for eksempel den som gjorde det mulig for oss å slå tilbake fien­dens «utrenskings»-felttog i Sørøst-Shanxi. Men tida er ennå ikke inne til en storstilt strategisk motoffensiv, og nå er vi i det stadiet da vi for­bereder oss aktivt til den. I dette stadiet må vi fortsatt slå tilbake en del offensive felttog som fienden kan tenkes å sette i verk ved fronten.

La oss ta for oss oppgavene i det nye stadiet en for en: I de bakre områdene til fienden må vi fortsette geriljakrigen, knuse «utrenskings»-felttoga, og slå tilbake den økonomiske aggresjonen hans. Ved fronten må vi styrke det militære forsvaret vårt og slå til­bake alle offensive felttog som fienden kan komme til å sette i gang. I det store baklandet¹ vårt er den viktigste oppgava å arbeide hardt for politiske reformer. Dette er det konkrete innholdet i forberedelsene til motoffensiven.

Indre politiske reformer er svært viktige, for akkurat nå gjennomfø­rer fienden i hovedsak en politisk offensiv, og derfor er det særlig vik­tig å styrke den politiske motstanden. Vi må med andre ord løse spørs­målet om demokrati så raskt som mulig. Bare slik kan vi styrke den politiske motstanden og bygge opp den militære styrken vår. Kina må først og fremst støtte seg på egne krefter i motstandskrigen. Vi har slått fast dette prinsippet tidligere, og det er blitt enda viktigere i den nye internasjonale situasjonen. Demokrati er kjernen i dette prinsip­pet.

Spørsmål: Du har nettopp sagt at demokrati er nødvendig for å seire ved hjelp av egne krefter i motstandskrigen. Hvordan kan vi skape et slikt system under de forholda som rår nå?

Svar: Dr. Sun Yatsen tenkte seg opprinnelig tre stadier: Militærstyre, politisk formynderskap og konstitusjonelt styre.[2] I «Uttalelse før avreisa mot nord»,[3] som blei offentliggjort like før han døde, snakka han imidlertid ikke lenger om tre stadier, men sa at det måtte sammen­kalles ei nasjonalforsamling straks. Dette viser at dr. Sun endra syn for mange år sia, fordi omstendighetene endra seg. I den alvorlige situasjo­nen i motstandskrigen i dag er det absolutt nødvendig både å sammen­kalle ei nasjonalforsamling raskt og innføre demokratisk styre for å unngå katastrofen — at nasjonen blir underkua — og for å jage ut fienden. Det er delte meninger om dette. Noen sier at vanlige folk er uvitende, og at det ikke går an å innføre demokratisk styre. De tar feil. Vanlige folk har gjort store framskritt under krigen, og hvis de blir godt leda og vi har en riktig politikk er det så avgjort mulig å innføre demokratisk styre. Det er for eksempel innført i Nord-Kina. De fleste lederne for distrikter, herreder og pao og chia er valgt av folket. Til og med noen fylkesdommere er blitt valgt på denne måten, og de som er valgt til disse stillingene er progressive personer og lovende ungdom. Vi må åpne for offentlig diskusjon om dette spørsmålet.

I den andre gruppa spørsmål på lista reiser dere spørsmål om «innskrenking av fremmede partier», det vil si problemet med gnisnin­ger på ulike steder. Det er helt på sin plass å være opptatt av dette spørsmålet. Forholda har bedra seg noe i det siste, men grunnleggende sett er situasjonen fortsatt den samme.

Spørsmål: Har kommunistpartiet gjort sitt syn på dette spørsmålet klart for Sentralregjeringa?

Svar: Vi har protestert.

Spørsmål: På hvilken måte?

Svar: Allerede i juli skreiv en representant for partiet vårt, kamerat Zhou Enlai, et brev til generalissimus Chiang Kai-shek. 1. august sendte folk fra alle samfunnslag i Yen’an et telegram til generalissimus Chiang og den nasjonale regjeringa. Der krevde de at «Tiltak for å innskrenke virksomheten til fremmede partier», som var blitt sendt rundt i all hemmelighet, skulle trekkes tilbake. Mange steder er disse tiltaka en viktig kilde til «gnisninger».

Spørsmål: Har dere fått noe svar fra Sentralregjeringa?

Svar: Nei. Men vi hører at det også fins folk i Kuomintang som ikke liker disse tiltaka. Alle veit at en hær som er med i den felles kampen mot Japan, er en vennligsinna hær, og ikke en «fremmed hær». Alle veit også at et politisk parti som er med i den felles kampen mot Ja­pan, er et vennligsinna parti, og ikke et «fremmed parti». Mange par­tier og grupper deltar i motstandskrigen. Sjøl om de ikke er like sterke, slåss de for samme sak. Da må de sjølsagt gå sammen, og ikke under noen omstendigheter «innskrenke» hverandre. Hvilket parti er det som er fremmed? Det er partiet til landssvikerne, som blir leda av Wang Jingwei, japanernes løpegutt. Politisk har det nemlig ikke noe til fel­les med de partiene som er mot Japan. Det er slike partier som må inn­skrenkes. Kuomintang og kommunistpartiet har ett punkt til felles politisk, nemlig motstand mot den japanske aggresjonen. Derfor er pro­blemet å konsentrere alle krefter for å bekjempe og demme opp for Ja­pan og Wang Jingwei, og ikke å bekjempe og demme opp for kom­munistpartiet. Dette er det eneste grunnlaget for å stille riktige paroler. Wang Jingwei har tre paroler: «Kamp mot Chiang Kai-shek», «Kamp mot kommunistpartiet» og «Vennskap med Japan». Wang Jingwei er både Kuomintangs, kommunistpartiets og hele folkets fiende. Men kommunistpartiet er ikke en fiende av Kuomintang, og Kuomintang er heller ikke en fiende av kommunistpartiet. De må ikke bekjempe og «innskrenke» hverandre, men gå sammen og hjelpe hver­andre. Parolene våre må være forskjellige fra Wang Jingweis paro­ler, de må være det motsatte av parolene hans, og aldri bli forveksla med dem. Dersom han sier «Kamp mot Chiang Kai-shek», må alle støtte Chiang Kai-shek. Dersom han sier «Kamp mot kommunistpar­tiet», må alle forene seg med kommunistpartiet. Dersom han sier «Vennskap med Japan», må alle gjøre motstand mot Japan. Vi må støtte alt fienden bekjemper, og bekjempe alt fienden støtter. I artikler nå for tida siterer folk ofte ordtaket: «Ikke gjør vennene dine vondt og fiendene glade.» Det stammer fra et brev Chu Fou, som var general under Liu Hsiu fra Han-dynastiet i øst, skreiv til Peng Chung, som var prefekt i Yuyang. I brevet står det: «Uansett hva du gjør må du sørge for at du ikke gjør vennene dine vondt og fiendene glade.» Orda til Chu Fou uttrykker et klart politisk prinsipp som vi aldri må glemme.

Lista deres inneholder også et spørsmål om hva kommunistpartiet mener om det som er blitt kjent som «gnisninger». Jeg kan si rett ut at vi er helt mot gnisninger mellom de partiene som er mot Japan, for det svekker dem. Men dersom noen turer fram med vold mot oss, prøver å hundse og undertrykke oss, blir kommunistpartiet nødt til å innta ei fast holdning. Holdninga vår er: Vi angriper ikke dersom vi ikke blir angrepet. Dersom vi blir angrepet, går vi sjølsagt til motangrep. Vi holder oss strengt til prinsippet om sjølforsvar. Ingen kommunister får lov til å gå ut over dette prinsippet.

Spørsmål: Hva med gnisningene i Nord-Kina?

Svar: Det er Chang Yin-wu og Chin Chi-jung som er eksperter i å stelle i stand gnisninger der. Zhang Yinwu i Hebei og Chin Chi-jung i Shandong bryter rett og slett alle lover, både menneskelige og guddom­melige. De skiller seg knapt fra landssvikerne. De slåss sjelden mot fienden, men angriper ofte Den åttende rutearméen. Vi har allerede gitt generalissimus Chiang massevis av ugjendrivelige bevis for dette, som for eksempel ordrene fra Zhang Yinwu til sine underordna om å angripe Den åttende rutearméen.

Spørsmål: Er Den nye fjerde arméen innblanda i gnisninger?

Svar: Ja, det er den. Blodbadet i Pingjiang har skaka opp hele na­sjonen.

Spørsmål: Noen sier at enhetsfronten er viktig, men at regjeringa i grenseområdet må oppløses for å få til samling. Hva mener du om det­te?

Svar: En kan høre all slags tullprat overalt. Den såkalte avskaffinga av grenseområdet er ett eksempel på det. Grenseområdet mellom Shaan­xi, Gansu og Ningxia er et demokratisk anti-japansk baseområde, og politisk sett det mest progressive området i hele landet. Hvorfor skulle vi avskaffe det? Dessuten har generalissimus Chiang anerkjent grense­området for lenge sia, og den nasjonale regjeringas eksekutiv-yuan anerkjente det offisielt allerede vinteren i Republikkens 26. år (1937). Det er klart at Kina må samles, men det må samles på grunnlag av motstand, enhet og framgang. Dersom en prøver å oppnå samling på et stikk motsatt grunnlag, vil landet gå til grunne.

Spørsmål: Det er ulike oppfatninger om hva samling er. Kan dette føre til splittelse mellom Kuomintang og kommunistpartiet?

Svar: Dersom vi bare snakker om muligheter, kan vi forestille oss både samling og splittelse. Det kommer an på holdninga til Kuomin­tang og kommunistpartiet, og særlig på holdninga til folket i hele lan­det. Vi kommunister har gjort det klart for lenge sia at linja vår er samarbeid, og at vi ikke bare har håp om et langsiktig samarbeid, men arbeider hardt for det. Det sies at generalissimus Chiang Kai-shek på den femte plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang også sa at innenrikspolitiske problemer ikke må løses med våpenmakt. Kuomintang og kommunistpartiet står overfor en mektig fiende, og har erfaringene fra fortida i friskt minne. Derfor må vi holde fast på langsiktig samarbeid og unngå splittelse. Men dersom vi skal unngå al­le muligheter for splittelse, må vi ha politiske garantier for et langsiktig samarbeid. Det vil si at vi må holde fast ved motstandskrigen og innfø­re demokratisk styre. Dersom dette blir gjort, kan enhetsfronten opp­rettholdes og splittelse unngås. Dette avhenger av den felles innsatsen til de to partiene og hele nasjonen, og en slik innsats er helt nødvendig. «Hold fast på motstanden og gå mot kapitulasjon», «Hold fast på enheten og gå mot splittelse» og «Hold fast på framsteg og gå mot til­bakesteg» — dette er de tre store politiske parolene partiet vårt la fram i oppropet sitt 7. juli i år. Etter vår mening er det bare slik Kina kan unngå å bli underkua og jage ut fienden. Det fins ingen annen veg.

NOTER

1. Det sentrale nyhetsbyrået var det offisielle nyhetsbyrået til Kuomintang. Sao Tang Pao var ei avis som blei utgitt av militære kretser i Kuomintang-regjeringa. Hsin Min Pao var et av talerøra til det nasjonale borgerskapet.

2. Se dr. Sun Yatsens Program for gjenoppbygging av landet. Den reaksjonære klik­ken i Kuomintang, som var leda av Chiang Kai-shek, prøvde lenge å rettferdiggjøre det hensynsløse kontrarevolusjonære diktaturet sitt ved å framstille det enten som stadiet med «militærstyre» eller stadiet med «politisk formynderskap», som dr. Sun tenkte seg.

3. Dr. Sun Yatsen kom med denne erklæringa 10. november 1924, to dager før han dro fra Kanton til Peking etter invitasjon fra Feng Yuxiang. Hele nasjonen støtta den­ne erklæringa. Her gjentok dr. Sun at han gikk mot imperialismen og krigsherrene, og han oppfordra innstendig til å sammenkalle ei nasjonalforsamling for å løse de proble­mene landet sto overfor. Feng Yuxiang tilhørte til å begynne med krigsherre-klikken fra Chihli. Vinteren 1924 brøt det for annen gang ut krig mellom den og krigsherre- klikken fra Fengtien. Da nekta han å slåss, og førte troppene sine tilbake til Peking. Det­te førte til at Wu Peifu, den virkelige lederen for krigsherrene fra Chihli, blei styrta. Det var da Feng sendte et telegram til dr. Sun, og inviterte han til Peking.

1. Under motstandskrigen mot den japanske aggresjonen pleide en å kalle de store områ­dene i Sørvest- og Nordvest-Kina som de japanske inntrengerne ikke hadde okkupert og som Kuomintang hadde herredømmet over, for «det store baklandet». «Det lille baklan­det» var de anti-japanske baseområdene under kommunistpartiets ledelse bak fiendens linjer. — Red.