Afghanistan – fortsatt underlagt USA-imperialismen

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

Dette er ei innledning som er holdt på et møte. Den er basert på tekster fra TFM. 

I løpet av en ukes offensiv overtok Taliban Afghanistan i kjølvannet av USAs tilbaketrekning. Et resultat av 20 års krig og forberedelser, folkets hat mot okkupanten og de korrupte quislingene i Kabul, og ikke minst av Talibans avtale med USA, forhandlet fram gjennom 18 måneder i Qatar. Etter to tiår er det klart: NATO, under USAs ledelse, har tapt krigen.

Kort forklart: Taliban og andre krefter har bekjempet USA i tjue år. Etter å ha blitt slått på defensiven, og at Taliban ble fjernet fra den sentrale makten i 2001, har de gradvis bygget seg opp gjennom denne langvarige krigen og påført USA et nederlag. USA har innsett at de ikke kunne vinne krigen, og har innrømmet nederlag gjennom en avtale med Taliban. Her overlater USA landet til dem, men under forutsetning av at de tjener USA-imperialismen politisk, militært og økonomisk. Gjennom flere tiår, ikke bare de siste tjue årene, men i flerfoldige år før dette, er det afghanske folket herdet i væpna kamp. Store deler av massene har kjempet mot USA-imperialismen, men de kjemper under reaksjonens, under Talibans faner.

Videre kjemper folk under disse fanene på grunn av det falske løftet om å befri Afghanistan fra yankee-imperialismen, men den “afghanske fredsavtalen” mellom USA og Taliban, som heter “Agreement for Bringing Peace to Afghanistan”, viser tydelig at massene enda ikke vil være kvitt yankee-imperialismen. Avtalen sier i klartekst at “Afghanistans islamske emirat” (Taliban) vil gjøre det klart at de som truer USAs sikkerhet ikke er velkommen i Afghanistan, og at ingen deler av deres styrker skal samarbeide med noen andre som utgjør en slik trussel. Ergo skal Taliban, i henhold til avtalen, sørge for at Afghanistan ikke blir et friområde for grupper som angriper USA.

Avtalen avsluttes med følgende punkt: “The United States will seek economic cooperation for reconstruction with the new postsettlement Afghan Islamic government as determined by the intra-Afghan dialogue and negotiations, and will not intervene in its internal affairs.” Med andre ord: USA og Taliban har avtalt at en Taliban-ledet afghansk regjering skal tjene USA-imperialismen både militært og økonomisk, og avtalen gjør det krystallklart at USA ikke skal blande seg i de indre forholdene: ergo lå veien åpen for Talibans offensiv, uten motstand fra USA. USA-imperialismen vil fortsette å dominere Afghanistan, at yankee-blodiglene vil fortsette å suge blodet til de arbeidende massene i landet, men at kulmineringen av krigen som skjer nå, viser oss noe som er avgjørende viktig.

USA får “stabil” dominans over Afghanistan og avslutter en krig de ikke kan vinne, på den ene sida, og hvor Taliban på den andre sida anerkjennes som partnere i stedet for fiender. Avtalen underordner Taliban under USA, for relasjonene under imperialismen er ikke mellom likeverdige parter, men forbindelser preget av vold og underordning og “den sterkestes rett”. Det gamle USA-Taliban-forholdet er tilbake, etter tjue år med krig. Resultatet av diplomatiske forhandlinger er kun å ratifisere det som er vunnet på bakken, og de tjue årene med krig har altså skapt en ny fordeling av kreftene innad i Taliban, som gjør denne nye “gjensidig nytte”-avtalen mulig. Tross nederlag på slagmarka har USA lyktes i å utføre operasjoner mot topp-ledelsen av Taliban og basene til de mest fiendtlige kreftene.

Det faktum at verdens eneste hegemoniske supermakt, sammen med sine allierte, har mislyktes i sin krig mot et undertrykt land er et slående eksempel på at imperialistenes kriger og invasjoner ikke lenger kan føre til at de etablerer et solid fotfeste. Imperialismen er i total krise. Den er råtten inn til beinet. Den har nådd siste fase av sin dødelige sykdom og dens fall er nært forestående.

Etter Talibans overtagelse i Afghanistan, skylder både USAs Joe Biden og NATOs Jens Stoltenberg på myndighetene og deres styrker. Biden klandrer dem for å ikke ha kjempet mot Taliban. Stoltenberg og Biden later som om dette ikke er deres egne myndigheter. Regimet i Kabul ville aldri eksistert uten USA og NATO, og de militære styrkene og politiet er strukturert og trent opp av USA-NATO. Uttalelsene er ren propaganda for å dekke over hvor mislykket hele den USA-leda operasjonen har vært, og at nederlaget er fullt og helt deres eget nederlag.

USA har brukt 2 billioner dollar, det vil si to tusen milliarder, på operasjonene i Afghanistan, og nå spør mange seg om dette var forgjeves. Talibans offensiv ble utviklet som en kampanje fra 1. mai i år, og har pågått parallelt med USAs uttrekning. Gjennom de første månedene utvidet de kontrollen fra om lag 70 provinser til mer enn 200, med fokus på landlige distrikter utenfor byene. Fra 6. august til 15. august gikk de inn i provinshovedstadene og til sist hovedstaden Kabul, hvor presidenten skal ha fylt et fly med penger før han forlot landet.

Biden sier også, interessant nok, at USAs styrker kunne blitt i Afghanistan i 5, 10 eller 20 år, men uten å seire. Dette er i virkeligheten en alvorlig innrømmelse. Både politikere og soldater fra Norge, sier i dag at de “gråter blod” og er pinlig berørt over at Norge ikke berger alle afghanere som har tjent som personell for norske styrker i landet. Staten har gitt avslag på mange asylsøknader, selv om dette personellet frykter for sitt liv. Det som nå utspiller seg sier alt om imperialistenes fullstendige råttenhet overfor egne styrker. Disse ivaretas slett ikke, men risikerer alltid å bli overlatt til seg selv. Biden har også slått, kynisk fast, at USA var i Afghanistan av én eneste grunn: Å verne USA mot angrep. 20 år med prat om kvinners rettigheter og demokrati har kun vært retorikk og propaganda. Dette bør alle som noensinne har stolt på imperialistenes tomme løfter, notere seg bak øre til fremtidige intervensjoner.

En rekke kommentatorer og medier har den siste uken vist at de ikke har hatt virkelig innsikt i situasjonen i Afghanistan. Forsvarsattaché Arne Kristian Sørnes sa 14. august at sannsynligheten økte for at Taliban kunne ta Kabul “allerede i høst”, men bare et par dager senere var hovedstaden i Talibans hender. Nå hevder de samme kommentatorene at også Taliban er “sjokkert” over hvor raskt de vant fram. Uansett er fakta at provinshovedstadene og så selve hovedstaden har falt som korthus, under presset fra Talibans offensiv. Gjennom 20 år har Taliban ført krigen på alle fronter, ikke bare militært, men også politisk og økonomisk. USAs marionettregime i Kabul er systematisk undergravd, og hatet mot USA-okkupasjonen har vært utbredt i massene, selv om vestlige medier dekker over dette i sine rapporter.

Nå fører Taliban forhandlinger med en rekke krefter innenfor det gamle regimet, med det åpenbare målet å sikre en form for stabilitet for sitt regime. Dette er kan hende mulig på kort sikt, men Afghanistans problemer er dype i alle sfærer av samfunnet. Som et halvkolonialt og halvføydalt land, plassert mellom Kina og Russland, nært Iran og Pakistan, og med et nærvær av britisk imperialisme og deretter yankee-imperialisme i 200 år, via India og Pakistan, med en sentral beliggenhet med tanke på transport av mineraler, olje, gass og andre varer, samt som oppmarsjområde både mot Russlands vasallstater i sentral-Asia og mot Kinas Xinjiang-provins, hvor uighurfolket i hovedsak bor, vil Afghanistan fortsatt være teater for rivalisering mellom stormaktene. Dette paret med femti år av krig mot utenlandske invasjoner og interne kriger og stedfortrederkriger, gjør Afghanistan til en krigssone hvor massenes lidelser slett ikke er over.

Afghanistan tidlig på 1800-tallet gikk inn i en mer eller mindre konstant tilstand av kriger, borgerkriger og trusler om invasjoner, etter at Fateh Khan døde. Punjab og Kashmir, som før lå under Afghanistan ble tapt til Sikh-imperiet. Britene invaderte landet i 1838 etter den afghansk-sikhiske krigen, og i tillegg til russisk innblanding var det i de kommende hundre åra tre anglo-afghanske kriger, hvor Storbritannia og deres marionette i India angrep landet, og til slutt endte med å anerkjenne Afghanistan som et selvstendig land.

I 1978 tok det sovjetisk-støtta partiet PDPA over regjeringa og innleda et folkemord, hvor de drepte titusenvis av mennesker og da særlig kommunister. På julaften 1979 invaderte sosialimperialistiske Sovjet landet, og initierte således et tiår av stedfortrederkrig hvor USA-imperialismen og britisk imperialisme gikk tungt inn på sida til såkalte mujahedin-grupper, grupper som siden ga opphav til Taliban. Krigen i Afghanistan falt sammen med begynnelsen av den proletariske verdensrevolusjonens strategiske offensiv.

Mer enn en halv million russiske soldater kunne ikke beseire det afghanske folket og 250 000 mujahedin-styrker, skriver kameratene, og etter borgerkrigen på 1990-tallet tok “Taliban” over makta, men de evnet ikke å etablere en stabil kontroll. 7. oktober 2001 invaderte yankee-imperialistene Afghanistan, med støtte av en internasjonal allianse, for å eliminere sine gamle allierte. Det finnes ingen offisielt godkjente dødstall, men minst 200 000 mennesker er drept, inkludert mer enn 2500 yankee-soldater og minst 65 000 soldater fra den USA-støtta råtne quisling-regjeringa i Kabul.

Opphavet til Taliban finnes hos Jalaluddin Haqqani-nettverket som er tilknyttet Al-Qaida og en proxy-gruppe for Pakistans etterretningstjeneste ISI. Relasjonen til USA ble smidd på 1980-tallet, da Haqqani og ISI var blant USAs foretrukne allierte. Blant andre New York Times har hevdet at pakistanske ISI direkte påvirker både Talibans strategi og deres taktiske disposisjoner. ISI har blitt sagt å være direkte produkt av britisk og US-amerikansk imperialisme, som dominerer Pakistan. Spørsmålet blir da ikke om imperialistene finansierer, leder og dirigerer bevegelsen som kalles Taliban, men om hvor fast grepet om dem er.

USA og Taliban hadde dermed forbindelser fra begynnelsen, og også etter at de etablerte sin regjering i Kabul, men at forbindelsen etter hvert ble dårligere særlig fordi Taliban stadig krevde mer penger for å gå med på prosjektene til yankee-monopolene. Utenlandsk kapital som ville investere i landet måtte betale stadig mer for beskyttelsen, blant annet fordi Taliban slett ikke evnet å etablere full kontroll i de semi-føydale pashtunske “lenene” og de områdene hvor rørledninger for olje og gass skulle passere. Al-Qaida og Osama bin Laden etablerte seg etterhvert i landet, og Taliban intensiverte sine verbale angrep mot USA.

Det er flere eksempler på at USA ønsket gode forbindelser på 90-tallet. CNN meldte 8. oktober 1996 at dette måtte skje i hemmelighet på grunn av den brutale kvinneundertrykkingen i landet. IPS meldte i 1997 at flere franske og US-amerikanske selskaper ville utvikle gassrørledninger gjennom sentrale og sørlige Afghanistan og dermed ønsket varmere forbindelser med Taliban. Wall Street Journal meldte 23. mai 1997 at flere imperialister ville gjøre Afghanistan til et transit-land for olje, gass og andre ressurser fra Sentral-Asia, og at “Taliban er de som er mest kapable til å bringe fred til Afghanistan”. New York Times skrev 26. mai 1997 at Clinton-administrasjonen hadde det standpunktet at en Taliban-seier ville virke som “en motvekt til Iran” og dermed åpne for “nye handelsruter som kan svekke russisk og iransk innflytelse i regionen”. International Herald Tribune rapporterte sommeren 1998 at Clinton-administrasjonen forhandlet med Taliban om en rørledning fra Turkmenistan, via Afghanistan og Pakistan, til det indiske hav. 

Bush-administrasjonen så etterhvert at Taliban ikke kunne oppfylle rollen som yankee-vennlig regjering, da det utviklet seg et mer anti-amerikansk verdenssyn i Taliban, og at de ble mer aggressive mot USA etter Al-Qaida-bombingene i Øst-Afrika og Osama bin Ladens ankomst til Afghanistan. De skriver at dette korresponderte med hendelser i forhandlingene mellom Taliban og USA om olje- og gasseksport, hvor Taliban stilte større krav og overskred et budsjett på 100 millioner dollar halvveis i budsjettåret, og at de krevde vannforsyninger, telefonlinjer, kraftlinjer og muligheten til å selv tappe olje og gass av rørledningene som skulle gå gjennom landet

Zbigniew Brzezinski, som var nasjonal sikkerhetsrådgiver for Carter-administrasjonen fra 1977 til 1981, skriver at kontroll over de sentralasiatiske landene er nøkkelen til å beherske Eurasia. Russland og Kina har begge grenser til regionen, og Brzezinski skriver at USA, for å utøve innflytelse her, må manipulere land som Ukraina, Azerbaijan, Iran og Kazakhstan, for å møte russiske og kinesiske framstøt for å ta kontroll over tilgangen til olje, gass og andre naturressurser i regionen, i Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan. Han skriver at om Kina og Russland skulle få dominans her, ville det være en direkte trussel mot USAs tilgang til olje i, men også utenfor, denne regionen, så vel som i Persiagulfen. Han nevner her også Iran og Tyrkia som regionale stormakter. Han skriver videre at USA står overfor spørsmålet om hvordan de skal forholde seg til forsøkene på å drive dem ut av Eurasia og dermed true deres status som verdensmakt, og han skisserer hvordan dette skal møtes mer konkret og understreker at USAs strategi må veiledes av et helhetlig syn på Eurasia og veiledes av en geostrategisk plan, for å hindre en forent front mot USAs hegemoni.

USA forsøker å hindre at de tre hovedkreftene i regionen, Russland, Kina og Iran, forener seg. Dette blir forklart av en rekke imperialistiske “tenketanker” som kameratene siterer fra, som blant annet slår fast at Joe Bidens mareritt er økende sino-russisk strategisk samarbeid (kilde: The Atlantic Council), som omtaler Irans proxy-styrker i Fatemiyoun-brigadene som har kjempet i Syria men også inkluderer Talibankrigere (kilde: FES), som slår fast at Moskva ser NATO-tilstedeværelsen i Afghanistan som en alvorlig trussel mot sine interesser i regionen og historisk har ansett Sentral-Asia for å være innenfor sin innflytelsessfære og at de samarbeider med Iran og deres etterretningstjenester (kilde: FES), som beskriver en tilsynelatende økt interesse for Afghanistan fra Beijing (Kina) og at Kina ønsker å inkludere landet i sitt multi-milliarder-dollar-prosjekt “Belte- og Vei-initiativet”, og at Kina i august 2020 underskrev en avtale om strategisk partnerskap med Iran vedrørende økonomi, politikk og sikkerhet (kilde: FES).

Som vi har slått fast tidligere viser situasjonen at imperialismen er råtnende og døende, og at USA-imperialismen ikke bare kan nedkjempes, men at de faktisk er ute av stand til å etablere stabil kontroll gjennom invasjon og okkupasjon. Den viser videre også at Talibans avtale med USA stiller disse i tjeneste for USA-imperialismen, og således forklarer det den halvhjertede motstanden fra USA mot Taliban-offensiven.

Russland og Kina har gjort et stort propagandistisk nummer ut av USAs retrett fra landet, og mens vestlige land trekker sine diplomater ut av Afghanistan, holder Russland og Kina sine på plass, for å utnytte den vestlige tilbaketrekningen politisk og økonomisk.