Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
I forrige uke ble det 166. stortinget offisielt åpnet av kongen, og Jonas Gahr Støres nye regjering av Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble presentert. Den “nye” regjeringen vil hovedsakelig fortsette den gamle kursen, men lover mer statskapitalisme i årene som kommer.
Antallet partier i dette stortinget er rekordhøyt, som følge av at det lille partiet Pasientfokus kom inn fra Finnmark, etter en massiv lokal motstand mot angrep på helsetilbudet i Alta. Dessuten er styrkeforholdet mellom partiene dramatisk endret. Senterpartiet har igjen gått fram, for tredje valget på rad, SV hadde fremgang, De Grønne tredoblet antall representanter (fra 1 til 3) og partiet Rødt ble valgets store vinner, da de brøt sperregrensen med bekvem margin og gikk fra én eneste representant til åtte. I tillegg har man fått flere partier utenfor Stortinget, men med i det minste noe oppslutning enkelte steder, først og fremst Demokratene, Partiet Sentrum og Partiet De Kristne.
I tillegg til en endret sammensetning av stortinget, som øker antall partier og svekker den direkte dominansen til Arbeiderpartiet og Høyre, sørget Senterpartiet for at SV ikke ble en del av Jonas Gahr Støres regjering. Regjeringen er dermed blitt tohodet, noe som forrykker balansen i disfavør Arbeiderpartiets ledelse. De vil få større problemer med å kontrollere regjeringen, og de må nå forhandle i Stortinget fra sak til sak.
Dette har to sider for AP-lederen, både en god og en dårlig, men uansett kan vi trekke den konklusjonen at den parlamentariske situasjonen er langt mer ustabil nå enn den var før valget. Mulighetene for større og hyppigere konflikter er åpenbart til stede, selv om regjeringen også kan utnytte situasjonen til å manøvrere mellom de forskjellige opposisjonspartiene.
Den nye regjeringen har annonsert gjennom sin regjeringsplattform og styrte lekkasjer, en rekke lite overraskende “nyheter”. Regjeringen vil, under dekke av “distriktsprofil” og “nå er det vanlige folks tur” og “grønn omstilling”, øke statens rolle i økonomien og samfunnet. Det må understrekes at statens rolle i økonomien også økte under Høyre, og at dette er de borgerlige politikernes og statenes svar på krisa i imperialismen. Den allmenne krisa i dette råtnende systemet, krever “keynesianisme”, militarisering, mer korporativisme og alt som peker i retning av mer statsmonopolkapitalisme. Dette uttrykker ikke imperialismens styrke, men dens svekkelse som følge av grunnleggende og uløselige problemer. I dette perspektivet er alt prat om “rettferdighet”, “fellesskap”, “distriktene” og “grønn omstilling” bare forskjellige former for legitimering av omstruktureringer som skal redde imperialismen fra seg selv.
Overfor NATO (USA) og EØS/EU (Tyskland) vil den gamle kursen holdes stø, regjeringen uttrykker (selvsagt) borgerskapets interesser og ambisjoner i imperialistisk rivalisering og samarbeid. Dessuten forvalter den nye regjeringen en plass i FNs sikkerhetsråd, og det er avslørt at Norge hadde en rolle i forhandlingene med Taliban. Slik videreføres den “diplomatiske” posisjonen staten har etablert internasjonalt, tett forbundet med det gigantiske oljefondet som sikrer norske imperialister en viktigere posisjon i verden, enn landets størrelse og folketall skulle tilsi. Forøvrig kaller miljøbevegelsen regjeringens klimapolitikk katastrofal og solidaritetsorganisasjoner sier regjeringen nærmer seg Frp i flyktningepolitikken. I den forbindelse understreker vi at det er SV, Rødt og MDG som er garantistene for at Støre ble statsminister og har et solid flertall mot den gamle Høyre-regjeringen.
Plattformen til regjeringen kritiseres også rutinemessig fra både høyre og venstre, og slik oppfyller alle sin funksjon i teaterstykket. Men til grunn ligger også reelle konflikter, reelle motsigelser, innad i borgerskapet, og – ikke minst – de fundamentale problemene som hele det imperialistiske systemet er viklet inn i. Ytre press og indre motsigelser vil i årene som kommer både forsterke problemene i stortinget, mellom stortinget og regjeringen, og for regjeringen i møte med en klassekamp som skjerpes, både internasjonalt og nasjonalt.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.