Formann Mao: Overvinn faren for kapitulasjon og kjemp for ei endring til det bedre

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

OVERVINN FAREN FOR KAPITULASJON OG KJEMP FOR EI ENDRING TIL DET BEDRE

28. januar 1940

Utviklinga den siste tida viser at sentralkomiteen har vurdert situasjo­nen riktig. Storgodseierklassen og storborgerskapet har slått inn på ei kapitulasjonslinje. Denne linja står i skarp motsetning til den linja pro­letariatet, bøndene, småborgerskapet i byene og mellomborgerskapet følger, linja med væpna motstand. Det er kamp mellom de to linjene. I dag fins begge linjene, og begge har mulighet til å vinne i framtida. I denne sammenhengen må alle partikameratene innse at slike urovek­kende ting som kapitulasjon, anti-kommunisme og tilbakesteg, som har forekommet forskjellige steder, ikke kan vurderes som enkeltståen­de hendinger. Vi må innse hvor alvorlige de er, kjempe besluttsomt mot dem, og ikke bli lamma av dem. Vi må ha ei slik holdning og ei riktig linje for besluttsom kamp mot slike hendinger, vi må ikke la stri­bukkene i Kuomintang fortsette med «militær og politisk innskrenking av kommunistpartiet», og gå rundt i stadig frykt ved tanken på at en­hetsfronten kan bryte sammen. Ellers ser det stygt ut for motstandskri­gen, kapitulasjonisme og anti-kommunisme kommer til å bre seg i hele landet, og det kommer virkelig til å være fare for at enhetsfronten skal bryte sammen. Men vi må gjøre det klinkende klart at det fortsatt fins mange objektive vilkår både her i landet og i utlandet som er gunstige for vår kamp for å holde fast på motstanden, enheten og framsteget.

Dette er et internt partidirektiv som kamerat Mao Zedong skreiv på vegne av sentralko­miteen i det kinesiske kommunistpartiet. For eksempel er Japans politikk overfor Kina like hard som noen gang. Det er svært vanskelig å få i stand en München-konferanse for Det fjerne østen. Det har nemlig ikke skjedd noen virkelig forsoning mellom Japan på den ene sida og Storbritannia, De forente stater og Frankrike på den andre, til tross for at motsigelsene mellom dem er blitt litt mindre. Dessuten har krigen i Europa svekka stillinga til Stor­britannia og Frankrike i Østen, og Sovjetunionen hjelper Kina aktivt. Dette er de internasjonale vilkåra som gjør det vanskelig for Kuomin­tang å kapitulere, inngå kompromiss, eller sette i verk en landsomfat­tende anti-kommunistisk krig. I Kina går kommunistpartiet, Den åt­tende rutearméen og Den nye fjerde arméen fast mot kapitulasjon. De holder fast ved politikken med motstand og enhet. Mellomklassene er også mot kapitulasjon. Kapitulasjonistene og stribukkene innafor Kuo­mintang er i mindretall sjøl om de sitter med makta. Dette er de vilkå­ra i Kina som gjør det vanskelig for Kuomintang å kapitulere, inngå kompromiss, eller sette i verk en landsomfattende anti-kommunistisk krig. Under disse omstendighetene har partiet vårt ei tosidig oppgave. På den ene sida må partiet besluttsomt gjøre motstand mot de militære og politiske offensivene fra kapitulasjonistene og stribukkene. På den andre sida må det gå aktivt inn for å utvikle enhetsfronten mellom de politiske partiene, regjeringsorganene, de væpna styrkene, sivilbefolkninga og de intellektuelle. Det må gjøre alt det kan for å vinne over til oss flertallet i Kuomintang, mellomklassene og sympatisører innafor de hæravdelingene som slåss mot Japan. Det må også gjøre sitt ytterste for å gjøre massebevegelsen djupere, vinne de intellektuelle, grunnfeste de anti-japanske baseområdene, utvide de anti-japanske væpna styrke­ne og de anti-japanske politiske maktorganene, konsolidere partiet og sikre det framgang. Dersom vi gjennomfører begge disse oppgavene samtidig, vil vi klare å avverge faren for at storgodseierne og storbor­gerskapet kapitulerer, og endre situasjonen til det bedre. Derfor går den allmenne politiske linja til partiet nå ut på å kjempe for ei endring til det bedre, og samtidig være på vakt mot alle slags uforutsette situa­sjoner (foreløpig er det bare snakk om avgrensa og lokale episoder).

Nå som Wang Jingwei har kunngjort landssvikpakta han har inn­gått,[1] og Chiang Kai-shek har offentliggjort sitt budskap til nasjonen, er det ingen tvil om at agitasjonen for fred vil få et tilbakeslag, og at de kreftene som går inn for motstand vil vokse. På den andre sida kommer den «militære og politiske innskrenkinga av kommunistpartiet» til å fortsette. Det kommer til å bli flere lokale episoder, og Kuo­mintang vil kanskje legge vekt på såkalt «samling mot den utenlandske fienden» for å kunne angripe oss. Årsaka er at de kreftene som er for motstand og framsteg, ikke kan bygge opp nok styrke i den nærmeste framtida til å overvinne de kreftene som er for kapitulasjon og tilbake­steg. Politikken vår går ut på å ikke sky noen anstrengelser i arbeidet med å styrke propagandakampanjen mot landssvikpakta til Wang Jingwei i alle deler av landet der det er kommunistiske partiorgani­sasjoner. I budskapet sitt erklærer Chiang Kai-shek at han skal fortset­te motstandskrigen, men han understreker ikke at det er nødvendig å styrke enheten i nasjonen. Han peker heller ikke på noen politikk for å holde fram med motstanden og framsteget. Uten en slik politikk blir det uråd å fortsette krigen. Derfor må vi understreke disse punktene i kampanjen mot Wang Jingwei: 1) Støtt en nasjonal politikk for å føre motstandskrigen til siste slutt, og gjør motstand mot landssvik­pakta til Wang Jingwei. 2) Hele landet må gå sammen om å styrte landssvikeren Wang Jingwei og den sentrale marionetteregjeringa hans. 3) Støtt samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet, og knus den anti-kommunistiske politikken til Wang Jingwei. 4) Wang Jingwei bruker anti-kommunismen i intrigene for å splitte enhetsfronten mot Japan. Ned med de fordekte landssvikerne av Wang Jingwei-typen. 5) Styrk enheten i nasjonen og få slutt på indre «gnisninger». 6) Innfør politiske reformer, utvikle bevegelsen for kon­stitusjonell styreform, og innfør demokrati. 7) Opphev forbudet mot politiske partier, og gi de partiene og gruppene som er mot Japan, le­gal status. 8) Garanter folket ytringsfrihet og forsamlingsfrihet slik at de kan kjempe mot japanerne og landssvikerne. 9) Grunnfest de anti- japanske baseområdene, og bekjemp sammensvergelsene og splittelsesvirksomheten til landssvikerne av Wang Jingwei-typen. 10) Støtt de styrkene som virkelig kjemper godt i krigen, og skaff tilstrekkelige for­syninger til fronten. 11) Hjelp fram kulturell virksomhet som tjener motstandskrigen, vern den progressive, ungdommen, og forby alle ut­trykk for samarbeidsvennlige oppfatninger. Disse slagorda må gjøres kjent vidt og breit. Vi må gi ut store mengder artikler, opprop, løpe­sedler og hefter, og holde mange taler over hele landet. I tillegg må det settes fram andre paroler tilpassa situasjonen lokalt.

1. februar skal det holdes et massemøte i Yen’an for å fordømme landssvikpakta til Wang Jingwei. Vi må organisere liknende massemøter over hele landet sammen med folk fra alle kretser og medlem­mer av Kuomintang som er mot Japan. Dette må skje i begynnelsen el­ler midten av februar. Formålet er å skape et landsomfattende opp­sving i kampen mot kapitulasjonismen, mot samarbeidsfolka og mot «gnisningene».

NOTER

1. På slutten av året 1939 undertegna Wang Jingwei ei hemmelig landssvikpakt med de japanske angriperne. Den blei kalt «Programmet for å legge om forholdet mellom Kina og Japan». De viktigste bestemmelsene sa:

1. Nordøst-Kina skulle avstås til Japan, og de «mongolske områdene» (dvs. det som den gangen var Suiyuan, Chahar og Nord-Shanxi), Nord-Kina, den nedre de­len av Yangtze-dalen og øyene i Sør-Kina skulle skilles ut som «soner for nært samarbeid mellom Kina og Japan», det vil si soner under varig japansk okkupa­sjon.
2. Fra sentralregjeringa på toppen og ned til de lokale regjeringene skulle marionetteregimet overvåkes av japanske rådgivere og tjenestemenn.
3. De væpna styrkene og politiet til marionetteregimet skulle læres opp av ja­panske militære instruktører og få utstyret sitt fra Japan.
4. Japan skulle kontrollere finanspolitikken og den økonomiske politikken, industri- og jordbruksforetaka og samferdselsmidlene til marionetteregjeringa, og Japan skulle kunne utnytte naturrikdommene i Kina uten hindringer.
5. All virksomhet som var retta mot Japan, skulle forbys.