Kinas Kommunistiske Parti 100 år

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Tjen Folket Media har oversatt den følgende uttalelsen forfattet av Kommunistisk Gruppe (Maoistene). Disse kameratene arbeider i Kina, under konstant trussel fra det fascistiske revisjonistiske regimet i landet. De har til stor inspirasjon for all verdens revolusjonære tatt opp kampen for å rekonstituere Kinas Kommunistiske Parti som et militarisert og maoistisk parti, veiledet av de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo.

Artikkelen ble først publisert av våre kamerater i Communist International:

Communist Group (Maoist): Commemorate the Centenary of the Founding of the Communist Party of China | Communist International   

Vi oppfordrer våre lesere til å studere teksten, som er en ypperlig innføring i og oversikt over historien til Kinas Kommunistiske Parti og kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon i dette landet, verdens mest folkerike land, hvor formann Mao og maoismen ble smidd i mer enn femti år med hard klassekamp, folkekrig, nydemokratisk revolusjon, sosialistisk revolusjon og kulturrevolusjon.

Proletarer i alle land, foren dere!

Kommunistisk Gruppe (Maoistene):
Marker hundreårsdagen for stiftelsen av Kinas Kommunistiske Parti

Introduksjon

23. juli i år markerer hundreårsdagen for den 1. kongressen til Kinas Kommunistiske Parti (KKP). Ved denne historiske milepælen ble vårt store Kinas Kommunistiske Parti født, som skulle gå fremover og lede den kinesiske ny-demokratiske revolusjonen og den sosialistiske revolusjonen, så vel som de fremragende proletariske stridende ledet av formann Mao. Under ledelse av formann Mao fullførte de kinesiske kommunistene store oppgaver en etter en, og etterlot seg dyrebare frukter og erfaringer til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Kinas Kommunistiske Parti, i kamp mot indre og ytre fiender, fusjonerte marxismen-leninismen med de konkrete forholda for den kinesiske revolusjonen og etablerte Mao Zedongs tenkning. Senere syntetiserte Perus Kommunistiske Parti (PKP) og formann Gonzalo de universelle bidragene fra Mao Zedongs tenkning, og løftet den opp som det høyeste stadiet av proletariatets ideologi: marxismen-leninismen-maoismen. 

Etablering av det kommunistiske partiet – grunnleggelsen av republikken (1919-1949)

Kina hadde ved begynnelsen av det 20. århundret blitt et halvkolonialt og halvføydalt land. På landsbygda eksisterte det produksjonsforhold under den gamle føydale økonomien som la bøndene i lenker under konstant utbytting av godseierne og storfolket. I byene jobbet byråkrat- og kompradorborgerskapet som agenter for imperialismen og utbyttet brutalt det nyfødte proletariatet og småborgerskapet og undertrykte det nasjonale borgerskapet. Godseierne og kompradorene ivaretok sine interesser gjennom alle slags krigsherrer som i realiteten etablerte sine egne separatistiske regimer.

Før partiet vårt kom inn på historiens scene, gikk det kinesiske folket gjennom lange og heroiske kamper mot føydalisme og imperialisme, uten at disse kampene kunne seire. Den gamle demokratiske revolusjonen ledet av borgerskapet mislyktes, ettersom borgerskapet i halvkoloniene ikke lenger hadde styrke til å gjennomføre den antiføydale borgerlig-demokratiske revolusjonen i imperialismens epoke. Under disse omstendighetene falt oppgaven med å lede en antiimperialistisk og antiføydal revolusjon på skuldrene til det fremvoksende proletariatet. Med invasjonen fra utenlandsk kapital og utviklingen av nasjonal kapital var det blitt mer enn 2 millioner¹ industriproletarer i Kina innen 1919, og de modnet til å bli den mest revolusjonære klassen kuet under de tre formene for utbytting: imperialisme, føydalisme og byråkratkapitalisme. Videre pleide de fleste industriproletarer å ha vært bønder, noe som gjorde at de hadde naturlige forbindelser til den brede bondestanden og la til rette for en arbeider-bonde-allianse.

Disse faktorene, sammen med innflytelsen fra den store oktoberrevolusjonen, skapte forholdene for konstitueringen av fortroppen til det kinesiske proletariatet. Fra 1919 til 1920 ble kommunistiske grupper etablert i alle større byer i landet. Formann Mao ledet den antiimperialistiske og anti-føydale kampen til befolkningen i Hunan, og spredte marxismen-leninismen med østavinden fra oktoberrevolusjonen. Forholdene for å etablere proletariatets parti var modnet.

I juli 1921 samlet revolusjonære fra hele landet seg til den 1. kongressen i Kinas Kommunistiske Parti. Gjennom diskusjoner etablerte kongressen partiets form, vedtok partiets vedtekter og valgte sine ledende organer. Vårt store parti ble født. Imidlertid var det nystiftede KKP fortsatt ungt, og proletariatet, halvproletariatet, småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet hadde alle sine representanter i partiet, som gradvis delte seg i to motstridende linjer: proletarisk og borgerlig. På dette grunnlaget har tolinjekamp alltid eksistert i partiet.

Under gruvestreiken i Anyuan i 1922 forkynte Liu Shaoqi «fredelige streiker», og krevde at arbeiderne skulle inngå kompromisser med myndighetene. I 1924 opprettet KKP og Kuomintang en enhetsfront med et antiimperialistisk og antiføydalt program, og mange folkelige bevegelser ledet av partiet brøt ut i denne perioden, inkludert Kanton-Hong Kong-streiken og 30. mai-bevegelsen; partiet har styrket seg voldsomt. Imidlertid begynte høyrefløyen i Kuomintang, som representerte godseierne og storborgerskapet, etter 1925 å konkurrere med KKP om ledelsen av enhetsfronten. I denne perioden overga den høyreopportunistiske linjen ledet av Chen Duxiu våpnene sine, ga opp lederskapet, og gikk ensidig inn kompromisser med og ga etter for Kuomintang, noe som resulterte i at høyrefløyen i Kuomintang røvet til seg ledelsen av enhetsfronten, og utsatte kommunister, progressive arbeidere og bønder for et blodbad i 1927. (Det kontrarevolusjonære kuppet 12. april 1927)

Med sammenbruddet til Chen Duxius høyreopportunistiske linje under kuppet 12. april, dukket den «venstre»-opportunistiske linja til Qu Qiubai og senere Li Lisan opp i partiet. Qu og Li ignorerte karakteren til den kinesiske nydemokratiske revolusjonen på denne tiden og klassifiserte det nasjonale borgerskapet og småborgerskapet som fiender. Samtidig ignorerte de det midlertidige tilbakeslaget for revolusjonen som ble forårsaket av kuppet 12. april, og mente at partiet skulle begynne en strategisk offensiv og erobre store byer med væpnede opprør og omringninger. Under innflytelse av disse to «venstre»-linjene gjennomførte partiet mange radikalistiske aksjoner, dette resulterte i betydelige tap for partiorganisasjonene og baseområdene i det Kuomintang-styrte området. Etter Li Lisan-linjens sammenbrudd dukket Wank Mings «venstre”-linje og Luo Zhanglong-linjen opp, som konspirerte for å splitte partiet. Under påvirkning av disse linjene mistet partiet mange kamerater, baseområder og organismer bak fiendens linjer.

Den revolusjonære linjen ledet av formann Mao gikk inn i uforsonlige kamper mot de «venstre»- og høyreavvikende linjene. Siden grunnleggelsen av partiet har det vært debatter om spørsmålet om partiets linje under den demokratiske revolusjonen: Chen Duxiu-retningen ville negere proletariatets ledelse og være haleheng for borgerskapet, og Zhang Guotao-retningen negerte arbeider-bonde-alliansen og dermed ledelsen til proletariatet. For å gi svar på disse spørsmålene forfattet formann Mao Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet i 1926, som analyserte situasjonen for hver klasse i Kina og hva slags linje partiet burde ta, med klasseanalysen som metode. Etter Chen Duxiu-linjens sammenbrudd brukte formann Mao de konkrete virksomhetene i Jinggang-baseområdet for å tilbakevise teorien som fokuserte på byene, ekspropriasjon av nasjonal kapital og andre feilaktige standpunkt reist av Qu Qiubai og Li Lisan. Under kampen mot Chiang Kai-sheks omringning, røvet Wang Mings linje til seg partiets ledelse, noe som førte til at de revolusjonære styrkene i både det røde og det hvite området led store tap og tvang den røde hæren til å begynne den lange marsjen og flytte tilbake baseområdene.

Mer enn ti år med konstant linjekamp herdet partiet og ga mange kamerater en viss forståelse av alle borgerlige «venstre»- og høyrelinjer. På Zunyi-konferansen i januar 1935 avviste partiet den feilaktige linjen til Wang Ming og stadfestet linjen til formann Mao og etablerte formann Maos lederskap. Etter mer enn ti års kamp etablerte partiet den marxistisk-leninistiske linjen og markerte sin stadfestelse av den riktige revolusjonære linjen. Partiet ville imidlertid bli utsatt for hardere offensiver fra både indre og ytre fiender i fremtiden.

Etter Zunyi-konferansen flyttet partiets sentralkomité til Shaanxi og Gansu, samtidig som Zhang Guotao sammensverget for å splitte partiet ved hjelp av hæren. Etter en dypere penetrasjon fra japansk imperialisme i Kina satte partiet fram standpunktet om å «stanse borgerkrigen og forene seg mot Japan» i håp om å bygge den nye anti-japanske enhetsfronten. Enhetsfronten utløste nye diskusjoner i partiet. Etter avvisningen av Wang Ming-linjen dukket lukket-dør-ismen til «bare-kamp-og-ingen-enhet» opp, som sto for å kjempe mot den japanske imperialismens invasjon av Kina adskilt og uten alliansen. Formann Mao tilbakeviste denne retningen og understreket at partiets oppgave under den daværende fasen av den nydemokratiske revolusjonen var antiimperialistisk og antiføydal, og at det derfor var mulig å bygge en bred enhetsfront på dette grunnlaget. Mens han bekjempet denne retningen sto formann Mao også for at partiet skulle advare mot den potensielle høyretendensen til å gi fra seg partiets ledelse over enhetsfronten. Som formann Mao sa, etter at KKP tvang Chiang Kai-shek til å stanse borgerkrigen og danne enhetsfronten, kom individer som Wang Ming og Liu Shaoqi ut igjen og forkynte dannelsen av en regjering i hele Kina, og prøvde å få partiet til å gi fra seg sin kontroll over ledelsen og hæren og bli et haleheng til byråkratborgerskapet.

I løpet av motstandskrigen mot Japan utviklet formann Mao den proletariske militærlinja i kamp mot feilaktige linjer. Formann Mao tilbakeviste ideen til Peng Dehuai om å gjøre folkehæren til en reservestyrke for Kuomintang-hæren, samt ideen til Lin Biao om å behandle folkehæren som en rent militær stridende styrke, og la i stedet fram at hæren under partiets ledelse både skulle utføre kamphandlinger og mobilisere massene, med det sistnevnte som det primære. I Om den langvarige krigen analyserte formann Mao den sosiale virkeligheten i Kina og Japan, og påpekte at det kinesiske teatret innebærer en langvarig krig, og avviste retningen i partiet som sto for teorien om rask seier og teorien om nasjonal underkastelse av noen i Kina. Han uttrykte at den langvarige krigen ville ha tre stadier: strategisk defensiv, strategisk likevekt og strategisk offensiv. Videre påpekte formann Mao at «hæren og folket er grunnlaget for seieren», altså at seier bare er mulig ved å mobilisere de brede folkemassene. Politisk førte han den indre kampen mot halehengspolitikken til Wang Ming, Liu Shaoqi osv. Utad ble det ført mange kamper mot Chiang Kai-sheks kompradorborgerskap, som ønsket å inngå fred med den japanske imperialismen. Partiet vårt ble styrket i prosessen med disse kampene.

For å hjelpe hele partiet til en dypere forståelse av tolinjekampen i partiet, forfattet formann Mao to artikler, Om praksis og Om motsigelsen, i 1937, og med dem syntetiserte han linjekampen i partiet på en presis måte: «Dersom det ikke fans motsigelser i partiet og ideologiske kamper for å løse dem ville partiets liv ta slutt.» I 1939 oppsummerte formann Mao partiets 18 år med erfaringer, og la fram at «en­hetsfronten, den væpna kampen og partibygginga er de tre ‘magiske våpna’ til det kinesiske kommunistpartiet. De er de tre viktigste magi­ske våpna for å slå fienden…». Senere tok Perus Kommunistiske Parti og formann Gonzalo ytterligere et skritt i forståelsen av de tre magiske våpnene oppsummert av formann Mao, med teorien om konsentrisk konstruksjon av de tre magiske våpnene hvor «Partiet er navet i alt, det leder eneveldig de tre verktøyene. Det leder sin egen oppbygging, leder absolutt hæren og leder den nye staten som et fellesdiktatur med proletariatets diktatur i sikte». I 1940 forfattet formann Mao Om nydemokratiet, hvor han systematisk redegjorde for linjen til det proletariske partiet i halvkoloniale land i imperialismens tid, så vel som programmet for nydemokratiet. I 1941 startet partiet korrigeringskampanjen som etablerte den proletariske ideologiens ledende rolle i politikk, kunst og kultur. I denne perioden forfattet formann Mao også dokumenter som Korriger arbeidsstilen i partiet, Taler på Yen’an konferanse om litteratur og kunst som var store bidrag til partiets ideologiske kamper. Under ledelse av formann Mao fortsatte partiet med en riktig linje i linjekampen mot indre «venstre»- og høyrelinjer, og la grunnlaget for seieren i den nydemokratiske revolusjonen. 

Videre, etter seieren i motstandskrigen mot Japan, kjempet partiet mot Liu Shaoqis høyrelinje ved å danne koalisjonsregjeringen med Kuomintang og hans påfølgende «venstre»-linje i jordbruksreformene i de frigjorte områdene. Etter at frigjøringskrigen kom inn i stadiet for strategisk offensiv nedkjempet formann Mao også den borgerlige militærlinjen til Lin Biao. Til slutt, under ledelse av den korrekte linjen til formann Mao, vant partiet seieren i motstandskrigen, og proklamerte grunnleggelsen av det nye Kina i oktober 1949.

Sosialistisk oppbygging – Den store proletariske kulturrevolusjonen

Etter grunnleggelsen av det nye Kina i 1949 gikk Kina inn i den historiske perioden med sosialistisk revolusjon. I denne perioden endret hovedmotsigelsen i det kinesiske samfunnet seg fra motsigelsen mellom de brede folkemassene og imperialismen og føydalismen til motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet, hovedoppgaven til Kinas Kommunistiske Parti, som ledet det kinesiske folket, endret seg fra å rive ned de tre fjellene² til å gjennomføre sosialistisk revolusjon og sosialistisk transformasjon i Kina. Med den allmenne seieren i den sosialistiske transformasjonen av eierskap til produksjonsmidlene i 1956, og seieren i anti-høyre-kampanjen i 1957, var ikke borgerskapet utenfor partiet lenger en stor trussel, da hoveddelen av borgerskapet forflyttet seg fra å stå utenfor partiet til å operere innad i partiet.

Det kinesiske folket sto overfor den militære trusselen fra amerikansk imperialisme fra begynnelsen av etableringen av Folkerepublikken Kina. I 1950 instruerte USA Sør-Korea om å angripe Nord-Korea og manipulerte FNs sikkerhetsråd til å autorisere sin militære innblanding i krigen en måned senere, mens de offentlig ikke la skjul på sitt ønske om å invadere Kina.

Etter grunnleggelsen av det nye Kina, med innsats fra folket i hele landet, begynte økonomien å forbedre seg og muligheten oppsto for å forvandle industrien og handelen. I 1950 ble standpunktet for å gjøre økonomien statlig ledende, og privat industri og handel ble innlemmet i den sosialistiske forvandlingens vei i vårt land. I 1951, for å støtte krigsinnsatsen mot USA og til støtte for Korea, reiste vårt parti parolen for å «øke produksjonen og praktisere stram økonomi». Da kampanjen utfoldet seg begynte tegnene på borgerskapets angrep på proletariatet å bli åpenbart.

November 1951, på partiets tredje konferanse i Hebei-provinsen, utspilte det seg en hendelse hvor de tidligere ansvarlige for regionkomiteen i Tianjin, Liu Qingshan og Zhang Zishun, som hadde blitt gjennomhullet av borgerskapets «kuler med sukkertrekk» og hadde brutt alvorlig mot lovene og forskriftene, ble avslørt. Liu og Zhang hadde gjennomført store underslag og de hadde stjålet statlig eiendom for å finansiere sin ekstremt korrupte livsstil. Denne hendelsen reflekterte alvorlighetsgraden av borgerskapets korrumpering og undergraving av proletariatet. Borgerskapet vant mange ansatte fra de gamle apparatene over til seg, som fikk lov til å fortsette i sine stillinger og brukte «kuler med sukkertrekk» for å angripe de med svak vilje i de revolusjonæres rekker, og gjorde dem til et nytt borgerskap som saboterte den sosialistiske saken, avlet underslag, sløseri og byråkratiske tendenser i alvorlig omfang. Borgerskapet trengte inn i de økonomiske apparatene over hele landet: på steder som Tianjin og Shanghai nådde andelen underslått merverdiavgift 87% og 99%. De stjal i stor skala av statens eiendom ved å bruke metoder som å tilby dårligere produkter i stedet for gode, falske produkter i stedet for ekte, og de overrapportere mindre utgifter for å stjele store mengder profitt. De stjal i stor skala økonomisk etterretning fra staten, engasjerte seg i spekulasjon og å søke fortjeneste, og de solgte til og med informasjon om statens økonomi til imperialismen. For å få stor profitt tok de snarveier med materiell til krigen for å motstå USA og støtte Korea, de leverte råtten mat og forurenset medisinsk materiell til den frivillige hæren, og forårsaket enorme ikke-kamp-relaterte tap for våre stridende. I desember 1951 ledet formann Mao den betimelige initieringen av «de tre mot»-kampanjen mot korrupsjon, sløseri og byråkrati (tre anti); og mot «de fem giftstoffene»: borgerlig bestikkelse, tyveri av statlig eiendom, skatteunndragelse, juks med offentlige kontrakter og tyveri av statlig økonomisk etterretning, for å bekjempe borgerskapet (fem-anti). Vårt parti mobiliserte arbeiderklassen for å starte en kraftfull offensiv mot borgerskapet i og utenfor partiet, i juni 1952, etter intens kamp i rundt et halvt år ble det oppnådd store seire. Gjennom denne kampen ble klassebevisstheten og den sosialistiske bevisstheten til arbeiderklassen og de brede revolusjonære massene løftet høyt opp, proletariatets diktatur ble styrket og den ledende posisjonen til den statseide økonomien ble konsolidert, og det la et solid grunnlag for den sosialistiske forvandlingen innen systemet for eierskap til produksjonsmidlene.

I landreformene på landsbygda ønsket derimot Liu Shaoqi og hans klikk en sterkt utviklet rikbonde-økonomi i Nordøst og Nord-Kina. De var mot kampanjen for gjensidig hjelp og samarbeid. Han foreslo «bønder med tre hester, en plog og en tilhenger», og skrek at lønnsarbeidere skulle «få være i fred», «det er også bra å ha noen flere rike bønder», og sa «det er greit hvis det er ti tusen partimedlemmer i Nordøst som er rike bønder”. Han kritiserte ideen om å forsøke å etablere kooperativer på grunnlag av gjensidig hjelp-grupper i Nord-Kina bak sentralkomiteens rygg, og forkynte feilslutningen om «først mekanisering, deretter samarbeid» overalt: «bare med nasjonalisering av industrien kan bøndene bli utstyrt med en stor mengde maskiner, bare da vil nasjonalisering av land og kollektivisering av jordbruk være mulig”, og gjorde sitt beste mot at bondestanden skulle gå veien til kooperasjon. 

I november 1951, under studiekonferansen i den nasjonale komiteen til sentralkomiteen i KKP, oppsummerte Liu Shaoqi sin «teori» og sine metoder med slagordet: «kjemp for konsolidering av det nydemokratiske systemet», og lanserte offisielt sitt reaksjonære program for «konsolidering av den nydemokratiske ordenen”. Han forkynte «vern om privat eiendom» overalt, og ba om «de fire friheter» (frihet til salg og utleie av jord, frihet til å bruke, arbeidskraft og frihet til å handle). Den såkalte «konsolidering av den nydemokratiske ordenen» er «konsolidering» og utvikling av kapitalistiske krefter, det er alt annet enn sosialistisk revolusjon, det er å gå kapitalismens vei. Når det gjelder å «verne privat eiendom» og «fire friheter» er det et slagord som representerer borgerskapets og de rike bøndenes interesse, hensikten er å dekke kapitalismens utvikling i byene og landsbygda og få Kina til å gå kapitalismens vei. De benektet fullstendig den grunnleggende motsigelsen mellom den kapitalistiske og den sosialistiske økonomien, og bablet om at det økonomiske grunnlaget i overgangsperioden er «omfattende», «inkluderer både sosialistiske økonomiske deler og kapitalistiske økonomiske deler», de to «kan utvikle seg i forbindelse med hverandre på en balansert måte», og hevdet at den sosialistiske overbygningen måtte tjene «hele den økonomiske basisen», inkludert kapitalistisk økonomi, i et forgjeves forsøk på å utvikle et allsidig klassesamarbeid og gjennomføre klassekapitulasjon fra den økonomiske basis til overbygningen.

I juni 1953 tilbakeviste formann Mao direkte det reaksjonære programmet om å «konsolidere den nydemokratiske orden» på et møte i sentralkomiteens politbyrå, og påpekte at dette forslaget var skadelig. «Overgangsperioden er full av motsigelser og kamper. Vår revolusjonære kamp er nå enda mer intens enn fortidens væpnede revolusjonære kamp. Dette er en revolusjon for å fullstendig begrave det kapitalistiske systemet og alle systemer for utbytting. Ideen om å ‘konsolidere den nydemokratiske ordenen’ er ikke i samsvar med de konkrete forholdene for kamp, men hindrer utviklingen av sosialismens sak.» Formann Mao Zedong påpekte at essensen av generallinjen til partiet i overgangsperioden er å gjøre det sosialistiske systemet for eierskap av produksjonsmidlene – som er hele folkets sosialistiske eierskap og arbeidende massers kollektive eierskapet til de arbeidende massene – til den eneste økonomiske basisen i landet vårt. Dette var et viktig skritt for å konsolidere proletariatets diktatur. Ratifiseringen av partiets generallinje i overgangsperioden betydde det fullstendige sammenbruddet til Liu Shaoqis linje om å  “konsolidere den nydemokratiske ordenen”.

I 1953 ble stadiet for økonomisk gjenoppbygging i vårt land hovedsakelig avsluttet. Hele landet, under veiledning av partiets generallinje i overgangsperioden, begynte å utvikle den første femårsplanen for å utvikle nasjonal økonomi, og kjempe for å bygge vårt land som et stort sosialistisk land. Imidlertid startet klikken representert av borgerskapet innen partiet, Gao Gang og Rao Shushi, fraksjonsvirksomhet i partiet, og forsøkte å konsolidere sine egne krefter under fanen for å kritisere den feilaktige linjen til Liu Shaoqi, og erklærte at det fantes et «røde-områder-parti» og et “hvite-områder-parti”. I hemmelighet kommuniserte de med elementer som Lin Biao og Peng Dehuai, og de forsøkte å styrte sentralkomiteen. Under politbyråkonferansen i 1953 reiste formann Mao forslaget om å styrke partiets enhet, og utarbeidet Resolusjon om å styrke partiets enhet, og knuste planen til Gao Gang-Rao Shushi anti-parti alliansen. Partiet ga også de skyldige muligheter til å korrigere sine feil, men Gao Gang og Rao Shushi fortsatte med sitt reaksjonære standpunktet og hadde ingen intensjon om å endre seg. Rao Shushi endte til og med livet med selvmord, et symbol på hans endelige svik mot partiet.

I 1958 satte formann Mao i gang kampanjen for det store spranget framover og kampanjen for folkekommuner. Foruten raskt økende produksjonskrefter løftet også det store spranget framover oppgaven med å gjøre slutt på ideologien om borgerlige rettigheter. Borgerskapet i partiet boikottet det store spranget fremover: Liu Shaoqi-klikken ødela det store spranget fremover fra «venstre», mens høyre opportunister som Peng Dehuai åpent angrep kampanjene for det store spranget framover og folkekommunene på Lushan-konferansen i 1959. Selv om planene deres ble midlertidig ødelagt prøvde borgerskapet i partiet, ledet av Liu Shaoqi, fortsatt å bruke de økonomiske vanskelighetene i landet i 1962 til å ødelegge det sosialistiske systemet og restaurere kapitalismen. De krevde oppløsning av folkekommunene på landsbygda, å øke inntektsulikhetene i byene, å styrke den diktatoriske administrasjonen av arbeiderne, og å innføre føydal, kapitalistisk og revisjonistisk gift på det ideologiske feltet. Revolusjonære ledet av formann Mao tilbakeviste borgerskapets standpunkt i partiet. Under den for øyeblikket tøffe situasjonen påpekte formann Mao tydelig at «i den historiske perioden med sosialisme er det fremdeles klasser, klassekonflikter og klassekamper, det er kampene mellom de to veiene til sosialisme og kapitalisme, det er fortsatt fare for kapitalistisk restaurering.» (Tale på den tiende plenumssesjon til den åttende sentralkomite i KKP) I 1964 brøt det igjen ut kamp mellom formann Mao og Liu Shaoqi angående kampanjen for sosialistisk utdanning, hvor Liu Shaoqi benektet at hovedmotsigelsen i kampanjen var motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet. Fordi et visst flertall kadrer ved makten over hele landet fulgte Liu Shaoqi-klikken som representerte borgerskapet i partiet, og de fleste kadre i «mellomposisjon» ikke forsto nødvendigheten av å forhindre kapitalistisk restaurasjon, erkjente formann Mao at de gamle metodene for å føre politiske bevegelser ikke lenger samsvarte med dagens behov, og som han påpekte senere må massene mobiliseres grundigere. «Avslør vår mørke side offentlig, helt fra bunnen til toppen.» (Samtaler med kameratene Kapo og Balluku)

I november 1965 forfattet Yao Wenyuan Om “Gjendrivelse av Hai Rui”, og begynte å kritisere borgerskapet på det ideologiske feltet for første gang. Borgerskapet i partiet forsøkte å begrense kritikken på det akademiske feltet, men «varselet» fra 16. mai 1966 startet formelt den store kritikken på politisk nivå, og markerte starten på kulturrevolusjonen. Breie lag av revolusjonære studenter og intelligentsia var de første til å reise seg og kritisere borgerskapet i partiet. Liu Shaoqi og Deng Xiaoping sendte ut arbeidslag for å undertrykke de revolusjonære studentene og intelligentsiaen, og klassifiserte de opprørske studentene som “høyre”. Da formann Mao ble gjort oppmerksom på denne situasjonen, forfattet han Bombarder hovedkvarteret – min veggavis i august, avsløre planen til Liu Shaoqi-klikken og tilbakekalte arbeidslagene.

Etter at arbeidslagene ble trukket tilbake, måtte de kapitalistiske elementene ved makten i partiet støtte seg på de offisielle og konservative masseorganisasjonene for å konfrontere opprørernes masseorganisasjoner, samtidig som de proletariske revolusjonære var ledet av formann Mao og resolutt støttet studentene og intelligentsiaen som gjorde opprør. I november, etter at Zhang Chunqiao åpent støttet revolusjonære arbeidere under Anting-hendelsen, begynte de brede arbeidermassene over hele landet å organisere seg mot borgerskapet ved makten på lokale arbeidsplasser og områder.

Under disse omstendighetene brukte borgerskapet i partiet metoder som sabotasje og materiell bestikkelse for å prøve å nøytralisere massebevegelsen. For å få slutt på borgerskapets sabotasje, ba formann Mao de brede opprørske massene om å reise seg og ta makten fra lokale kapitalistvandrere. I januar 1967 var arbeiderklassen i Shanghai den første til å ta makten fra Shanghai bykomité. Rett etter tok opprørerne makten i mange andre områder i hele landet. Etter maktovertakelsen ble revolusjonære komiteer basert på tre-i-ett-prinsippet om representanter fra hæren, kaderne og massene, opprettet som de nye organene for statsmakt. Borgerlige elementer ble renset ut fra statsapparatet.

Under tidevannsbølgen av kritikk og maktovertakelse, konspirerte de borgerlige elementene i partiet med de borgerlige elementene på det øverste nivået av militæret. I februar grep konservative militære styrker inn i de politiske bevegelsene i de fleste deler av landet, opprørske masseorganisasjoner ble tvangsoppløst av hæren og mange ble arrestert. De høyest rangerte militære lederne angrep åpent formann Mao og venstreorienterte ledere på møter og de avviste kulturrevolusjonen. Formann Mao kjempet tilbake mot borgerskapets angrep og beordret alle militære styrker til å slutte å undertrykke opprørerne og til å løslate de arresterte massene. Konservative militære ledere måtte gjennomføre formann Maos direktiver. De konservative militære lederne mistet imidlertid ikke makten, og de brukte hærens styrke til å gjenoppbygge de konservative masseorganisasjonene som gikk i oppløsning i forrige periode av kamp med opprørske masseorganisasjoner. I Wuhan brukte de konservatives ”millionhelter” vold i sine angrep mot opprørerne. I juli ankom formann Mao Wuhan og ba lederen for militærdistriktet, Chen Zaidao, om å støtte opprørerne i stedet for de konservative, men lederne for militærdistriktet motsatte seg åpent formann Maos direktiver og planla til og med å bortføre ham. Etter at formann Mao trakk seg tilbake fra Wuhan, gjenerobret hæren fra Beijing kontrollen over byen og erklærte de konservative organisasjonene ulovlige og frigjorde opprørerne.

Selv om konservative styrker overalt led store tap, ble problemene i massebevegelsene fortsatt ikke løst. I noen områder støttet borgerskapet i partiet og hæren konservative organisasjoner for å fortsette å bekjempe opprørerne, mens opprørere i andre områder, etter å ha beseiret de konservative, falt inn i indre splittelser provosert fram av borgerskapet, hvor de uten stans bekjempet hverandre for å vinne maktposisjoner. I september ga formann Mao igjen instruksjoner og ba alle fraksjoner av massene om å «forene seg i den store revolusjonære alliansen under revolusjonære prinsipper». Til tross for dette fortsatte kamper i masseorganisasjoner de fleste steder, makten byttet hender i områder der makten allerede var erobret. Mange masseorganisasjoner ble påvirket av sekterisme og anarkisme, og var ikke villige til å inngå allianser med andre masseorganisasjoner. De styrta godseierne og de borgerlige elementene brukte det vedvarende kaoset til å mobilisere et veldig lite mindretall av massene mot proletariatets diktatur. For å få slutt på den intensiverende borgerkrigen mellom masseorganisasjonene, beordret formann Mao Folkets frigjøringshær til å igjen gripe inn i bevegelsen og hjelpe de revolusjonære masseorganisasjonene til å inngå allianser og etablere og konsolidere ny makt. Masseorganisasjonene ble integrert, og de opprinnelige fraksjonene ble oppløst. I september 1968 ble revolusjonære komiteer opprettet i alle provinser og autonome regioner (unntatt Taiwan-provinsen).

I 1969 begynte KKPs 9. kongress, etter å ha gått gjennom en ny korrigering av partiet, og mange revolusjonære venstreorienterte og fremskredne elementer ble delegater til kongressen. Formann Mao påpekte at «[kulturrevolusjonen] lot noen oppgaver stå uløste, og disse oppgavene må fortsettes, som å snakke om kamp-kritikk-forvandling». Den landsomfattende hovedoppgaven endret seg fra erobring av makt fra bunnen til toppen av de opprørske masseorganisasjonene, til å kjempe mot borgerskapet og til kritikk og transformasjon av urimelige gamle regler under ledelse av den nyfødte revolusjonære makten. De kapitalistiske tendensene i fabrikker og på landsbygda ble kritisert, småborgerskapets spontane krefter ble begrenset, proletariatets skyttergraver på det ideologiske feltet ble gjenerobret, nye sosialistiske ting begynte å dukke opp overalt.

Imidlertid ble Lin Biao-klikken, som var mot kulturrevolusjonen, dannet på hærens øverste nivåer. Lin Biao-klikken forfalsket sin støtte til formann Mao i massebevegelsene til kulturrevolusjonen, og utvidet rekkene i hemmelighet mens de var i opposisjon til den revolusjonære venstresiden. Før den 9. kongressen foreslo de en politisk rapport full av teorien om produktivkrefter, som ble tilbakevist av de revolusjonære. I Lushan-konferansen i 1970 konsentrerte de sitt angrep på kamerat Zhang Chunqiao, men ble motarbeidet av formann Mao. Da han led nederlag med lovlige kampmidler gikk Lin Biao-klikken veien mot et kontrarevolusjonært statskupp. I “Prosjekt 571-disposisjonen” angrep de ondskapsfullt formann Mao og kulturrevolusjonen, og løftet det politiske programmet for å restaurere kapitalismen for å “berike folket og styrke nasjonen”. Det kontrarevolusjonære kuppet til Lin Biao-klikken ble til slutt knust og Liu Biao døde i en flyulykke da han rømte til utlandet i september 1971.

Andre fraksjoner av borgerskapet i partiet stanset heller ikke sin virksomhet. Rundt den 9. kongressen røvet de til seg ledelsen i noen revolusjonære komiteer, og brukte politiske kampanjer som «Likvider 16. mai-elementer» (16. mai er en liten konspiratorisk organisasjon aktiv i 1967) for å angripe masserepresentanter som kom inn i de revolusjonære komiteene og ekskluderte dem fra de revolusjonære komiteene. Etter at nyheten om at Lin Biao hadde flyktet spredte seg i landet, fremmet de offentlig oppfatningen om at «Kulturrevolusjonen har mislyktes» for å forvirre de brede folkemassene. I 1972, under ledelse av den ledende sentristiske kaderen Zhou Enlai, ble mange sentrister og høyreelementer tatt tilbake, uten at dette ble godkjent av massene. Zhou Enlai flyttet kritikken fra Lin Biao-klikken til å «kritisere ultra-venstre», han kritiserte og avviste i virkeligheten nye ting i kulturrevolusjonen. De proletariske revolusjonære kjempet tilbake mot dette og endret «å kritisere ultra-venstre» til «å kritisere høyre», de forsvarte fruktene av kulturrevolusjonen. Under den 10. kongressen i 1973 kom flere revolusjonære inn i politbyrået og partiets sentralkomité.

I 1974 satte formann Mao i gang kampanjen «Kritiser Lin Biao, kritiser Confucius», som rettet seg mot det gjenopprettende borgerskapet i partiet, i tillegg til å kritisere ideologien til den gamle reaksjonære tenkeren Confucius. Revolusjonære opprørere som hadde blitt undertrykt av borgerskapet de foregående årene begynte å bli aktive igjen, satte de historiske rivaliseringene til side, og konsentrerte styrkene mot borgerskapet, de som hadde blitt feilaktig målrettet ble rehabilitert og en del av opprørerne ble igjen tatt inn i revolusjonære komiteer. Etter kampanjen «Kritiser Lin Biao, kritiser Confucius» økte styrken til de proletariske revolusjonære i partiet og i samfunnet. Imidlertid ble ikke de borgerlige elementene på det øverste nivået i partiet fullstendig likvidert, de motsto kameratene Jiang Qing, Zhang Chunqiao og andre proletariske revolusjonære og støttet gjeninnsettingen av Deng Xiaoping.

I 1975 lanserte Deng Xiaoping «korrigerings»-kampanjen rettet mot de revolusjonære opprørerne og nye ting i kulturrevolusjonen, og mange opprørere ble undertrykt. Formann Maos forsøk på å redde Deng Xiaoping var forgjeves. I 1976 satte formann Mao i gang kampanjen «Kritiser Deng, tilbakevis den høyre-avvikende retningen for reverseringen av korrekte konklusjoner». Deng Xiaoping og mange andre høyre-elementer fjernes fra deres posisjoner. Med behovet for å stabilisere situasjonen erstattet Hua Guofeng, som inntok en sentristposisjon, Deng Xiaoping. I april utnyttet borgerskapet massene som sørget over Zhou Enlai og skapte et kontrarevolusjonært opprør på den Himmelske freds plass. Proletariske revolusjonære undertrykte dette opprøret og arresterte de stokkonservative elementene.

I 1974 påpekte formann Mao at kilden til kapitalistisk restaurering i økonomien er den borgerlige retten. «Hvis slike som Lin Biao kommer til makten, er det lett å skape kapitalisme.» Formann Mao påpekte videre at «borgerskapet er i partiet», at de «er høytstående tillitsmenn nå og vil beskytte interessen til høytstående tillitsmenn.» Teorien for kulturrevolusjonen ble videreutviklet, nødvendigheten av å fortsette å kjempe mot borgerskapet ble tydeliggjort. De brede opprørerne og folkemassene tok igjen til handling for å kritisere borgerskapet i partiet, og ga de krav om å rette opp politikken i forrige periode. Noen opprørsledere ble med i partiet eller mottok igjen stillinger i revolusjonære komiteer.

9. september døde formann Mao. Det øverste sjiktet av borgerskapet samlet seg umiddelbart og forberedte seg på statskupp. Sentristen Hua Guofeng samarbeidet med den mangeårige høyremannen Ye Jianying, innledet et plutselig angrep mot de proletariske revolusjonærene og arresterte de revolusjonære topplederne Jiang Qing, Zhang Chunqiao, Wang Hongwen, Yao Wenyuan. Etter å ha mottatt nyheten hadde venstreorienterte ledere i Shanghai tenkt å starte opprør, men til slutt ble det ikke noe av på grunn av ledernes svakhet. Etter å ha kontrollert Shanghai, renset borgerskapet alle venstre- og midtnivåvenstre i senteret og det regionale nivået, og ga seg overalt løs på et undertrykkelsesvanvidd mot opprørere og masser som støttet kampen mot høyre-avvikende motstrøminger. Denne store undertrykkelseskampanjen varte i nesten to år. I Fujian-provinsen ble “Arbeider- og bonde frigjøringshæren” kort organisert og engasjert i væpnet kamp mot restaureringen før de ble raskt beseiret. Det reaksjonære kuppet 6. oktober 1976 markerte at Kina endret seg fra et sosialistisk land under proletariatets diktatur til et kapitalistisk land under borgerskapets diktatur. 

Etter at Hua Guofeng-klikken tilranet seg statsmakten begynte de umiddelbart å presse på for en linje mot kulturrevolusjonen. De avviste alle de nye tingene i kulturrevolusjonen og brukte det gamle systemet som ble kritisert i kulturrevolusjonen på nytt. Revisjonistene la til og med innhold som «lær av det vestlige fabrikksadministrasjonssystemet» til i bind fem av formann Maos verker i utvalg. Etter 1977 ble Deng Xiaoping gjeninnsatt og erstattet gradvis Hua Guofeng. I 1978 foreslo Deng Xiaoping-klikken «reform og åpning» på den tredje plenumssesjonen til den ellevte sentralkomiteen, og bekreftet offisielt veien for utvikling av kinesisk kapitalisme.

Kapitalistisk restaurasjon

Etter kuppet i oktober 1976 røvet Hua Guofengs revisionist-klikk kontrollen over partiet, regjeringen og hæren til Folkerepublikken Kina, og subverterte proletariatets diktatur. Denne klikken begynte umiddelbart å sette til live en kontrarevolusjonær linje etter å ha konsolidert sine posisjoner. 

For det første stoppet de «Kritiser Deng»-kampanjen og rehabiliterte Deng Xiaoping. Etter et år ble Deng Xiaoping gjeninnsatt.

For det andre negerte de den store proletariske kulturrevolusjonen og negerte de sosialistiske nye tingene under påskudd av å avsløre og kritisere «firerbanden». I fabrikker og enheter håndhever elementene ved makten arbeidsdisiplinen og restaurerer prinsippet om materielle insentiver. På landsbygda endret fokuset på «Lær av Dazhai i landbruket» seg fra å kritisere kapitalistiske retninger til å utvikle produktivkrefter og heve standarden for mekanisering. Frukten av den pedagogiske revolusjonen ble negert, eksamenssystemet ble gjenopprettet, barn fra arbeider- og bondefamilier ble fratatt sine rettigheter til å motta utdanning. Litteratur- og kunstrevolusjonen så vel som den medisinske og helsemessige revolusjonen ble negert. Teorien for å kritisere borgerskapet i partiet ble forpestet til den såkalte teorien for usurpering av partiet og «firerbandens» maktovertakelse. 

For det tredje undertrykte de kulturrevolusjonens aktivister på grusom måte. Nesten alle ledere for opprørsmasseorganisasjoner og kadre som støttet opprørerne ble kastet i fengsel. Massene som deltok i opprørene ble også møtt med represjon i stor skala. Ifølge dokumenter ble femti tusen kadre renset ut bare i Henan-provinsen, hundre tusen fikk sitt partimedlemskap opphevet, nesten to tusen mottok dommer.

Imidlertid syntes folk som Deng Xiaoping at Hua Guofeng-klikken var for treg til å restaurere kapitalismen. Deng Xiaoping-klikken grep partiets makt gjennom kamp og satte i gang den såkalte «Diskusjon om sannhetsens kriterium»-kampanjen for å avvise Hua Guofengs de «to enhver», og skapte betingelsene for å åpent negere formann Mao. I 1978 etablerte den tredje plenumsesjonen til den ellevte sentralkomite «Reform og åpning» som den grunnleggende nasjonale politikken. I 1981 vedtok Deng Xiaoping-klikken «Resolusjon om historien», avviste kulturrevolusjonen fullstendig og angrep formann Mao for å begå «feil mot slutten av sitt liv». 

Formann Mao påpekte at «(hvis kapitalistisk restaurasjon skjer)… vil proletariatets diktatur forvandles til borgerskapets diktatur, et reaksjonært, fascistisk diktatur.» (Tale for syv tusen kaderskonferansen) I den nye grunnloven fra 1982 ble massenes rett til å streike, føre store debatter og lage veggaviser fjernet, og bekreftet på nytt det fascistiske diktaturet på det juridiske nivået.

For å bære gunst hos vestlige imperialister endte Deng Xiaoping-klikken støtte til revolusjonære partier i hvert land og startet en invasjonskrig mot Vietnam. 

På det økonomiske området implementerte Deng Xiaoping-klikken kapitalistiske prinsipper. Folkekommunene på landsbygda ble oppløst, jorden ble fordelt på hendene til individuelle bønder. Mange økonomiske spesialsoner ble opprettet i kystområdene, noe som oppmuntret imperialistiske land til å komme og investere. Med de økonomiske reformene i byene bestakk borgerskapet først arbeiderne med materielle fordeler og bonuser, deretter gjennom håndheving av disiplin, og kontraktssystemet gjorde arbeiderne til fullstendige lønnsslaver. Med fremskritt i markedsføringsprosessen utviklet private kapitalistiske økonomier i byer og på landsbygda seg raskt. Deng Xiaoping-klikken oppmuntret denne utviklingen og anerkjente den juridiske statusen til lønnsarbeid. Imidlertid spilte den byråkratkapitalistiske økonomien fortsatt en absolutt dominerende rolle i denne perioden.

I «skinneskiftet» fra planøkonomi til vareøkonomi utviklet korrupsjonen av statsapparatene seg sterkt, mange høytstående tjenestemenn kom til at barna deres kunne utnytte rikdom med sitt privilegium for å realisere den primitive akkumuleringen av kapital. Sosial lov og orden falt i kaos. Selv om «Slå hardt»-kampanjen dømte millioner av mennesker (mange er uskyldige masser), økte bare den kriminelle virksomhetene i samfunnet. Prostitusjon, gambling og narkotika dukket opp igjen. De arbeidsledige i byene og de landløse bøndene på landsbygda falt i voldsom fattigdom.

Deng Xiaoping-klikken tillot spredning av borgerlig ideologi. Gjennom hele 1980-tallet var den liberalistiske ideologien den hovedsakelige formen for ideologi i samfunnet. Videre ble noen reaksjonære religiøse ledere gjeninnsatt i Xinjiang og Tibet, folket som i lang tid hadde vært løsrevet fra religiøs innflytelse ble bedt om å praktisere religioner igjen. Da liberalismen utviklet seg til et utålelig stadium for byråkratborgerskapet, startet de en kampanje mot ”liberalisering” og avskjediget ledere som støtter liberalisering i partiet.

Ved slutten av 1980-tallet førte de økonomiske reformene til alvorlige inflasjoner, livet til folkemassene ble hardere dag for dag. I 1989 iverksatte den borgerlige intelligentsiaen og studenter en demonstrasjon for borgerlig demokrati i Beijing, og krevde å omgjøre Kina fra en ettpartistat til en parlamentarisk stat. Da denne bevegelsen reiste slagordet «mot korrupsjon» høstet den sympati og deltakelse fra mange arbeidere.

Selv om denne bevegelsen ikke var voldelig knuste de denne likevel på blodig måte med tropper utenfor Beijing, etter at Deng Xiaoping-klikken hadde slått ned de liberale på partiets høye nivå ledet av Zhao Ziyang.

Etter undertrykkelsen dukket det opp diskusjoner om veien for fremtiden i det revisjonistiske partiet. Noen ba om å implementere den høysentraliserte byråkratkapitalismen i sovjetisk stil. I 1992 beseiret Deng Xiaoping disse menneskene og presset Kina til overgang til markedsøkonomi.

På 1990-tallet utviklet den privatkapitalistiske økonomien seg raskt, og åpningsnivået for imperialismen i kystområdene ble utvidet. De fleste statseide foretakene ble privatisert av borgerskapet under påskudd av å ikke være effektive, titalls millioner av statseide virksomhetsarbeidere mistet jobbene sine i denne prosessen. De sosiale klasseforholdene i det moderne Kina ble dannet i denne perioden, som er den grunnleggende motsigelsen mellom en håndfull av borgerskapet (både byråkratiske kapitalister og private kapitalister) og det brede proletariatet (inkludert byarbeidere og halvproletariske bondearbeidere), mellom disse to var småborgerskapet bestående av mellomstore bønder, små kjøpmenn, intelligentsia og profesjonelle teknikere. Byråkratborgerskapet forbeholdt til seg selv kontrollen over landressursene og de viktigste sektorene som genererte mest profitt, mens privatborgerskapet kontrollerte det meste av industrien og tjenestesektoren.

Byråkratborgerskapet tiltrådte høye posisjoner i partiet, mens privatborgerskapet også har en betydelig mengde makt i politikken. Privatborgerskapet fikk lov til å være del av det revisjonistiske partiet, og entret partikongressen og sentralkomiteen i KKP, gikk inn i forhandlinger med regjeringen på regionalt nivå (regjeringen trenger dem for å bidra til økonomiske inntekter). Mange medlemmer av privatborgerskapet ble opprinnelig forvandlet fra byråkratenes rekker.

Motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet ble forsterket i en hittil usett skala under reformene. Arbeidsforholdene for hundrevis av millioner bondearbeidere og urbane fattige proletarer er umenneskelige, og tilbakeholdelse av lønn, grusom ledelse og arbeidsrelaterte ulykker er normene for arbeidere, ettersom den grunnleggende beskyttelsen under det sosialistiske systemet for lengst hadde blitt fullstendig avskaffet. Da arbeiderne kjempet mot utbytting ble de ofte undertrykt av politiet. Fagorganisering er fremdeles helt ulovlig den dag i dag, mens de offisielle fagforeningene, dannet av en håndfull byråkrater, nesten aldri har noen innvirkning.

De fleste bønder på landsbygda blir også hardt utbyttet av borgerskapet. Etter demonteringen av Folkekommunene ble landsbygda raskt polarisert og det ble skapt en håndfull rike bønder og og et flertall fattige bønder. Tilstandene på mange deler av landsbygda kontrolleres de facto av lokale storfolk. Før avskaffelsen av jordbruksskatten i 2006 bar bøndene ekstremt tunge byrder, og kamper mot skattene brøt ut mange steder.

I 2001 ble Kina med i Verdens handelsorganisasjon (WTO), dets økonomi begynte å utvikle seg raskt. Denne økonomiske utviklingen var imidlertid fullstendig basert på den viltre utbyttingen av hundrevis av millioner proletarer. Ifølge offisielle registre nådde den gjennomsnittlige arbeidstiden for bondearbeidere 55 timer per uke, mens i virkeligheten har arbeidstiden i mange fabrikker nådd mer enn 70 timer per uke. Samtidig henger lønningene etter det økonomiske utviklingsnivået, det sosiale beskyttelsessystemet blir i rett og slett ikke satt i kraft. Kinesiske arbeidere lever i en lignende situasjon som arbeidere i den tredje verden.

Det kinesiske borgerskapet akkumulerte store mengder kapital gjennom brutal utbytting. Som følge av at kostnadene for arbeidskraft i Kina er relativt lave, mens fullendelsen av det industrielle systemet, leseferdigheter og arbeidsstyrkens ferdigheter, samt nivået på de grunnleggende fasilitetene er relativt høye (takket være den sosialistiske politikken før 1976), er en stor mengde innenlandsk og utenlandsk kapital villig til å investere i Kina. Kina ble “verdens fabrikk” og eksporterte varer til hele verden, for å fylle kapitalistenes lommer til randen med rikdom.

Akkumuleringen av kapital resulterte i utviklingen av monopolkapital og førte til at Kina ved begynnelsen av det 21. århundret ble et imperialistisk land. Byråkratkapitalismen inntok ledelsen i eksport av kapital til utlandet: Kina forsynte halvkolonier i den tredje verden med investeringer og lån, og tok kontroll over jordareal og havner i disse landene. Kina anvendte også sin politiske innflytelse på noen land, som ved å selge våpen til det reaksjonære regimet på Sri Lanka og å støtte dem i å undertrykke LTTE [tamiltigrene, overs.].

Ved begynnelsen av det nye århundret har de kinesiske arbeiderne aldri stanset sin forsvarskamp. Ifølge offisiell data øker «massehendelsene» i Kina hvert år, og «i massehendelser med mer enn 100 deltakere er den primære årsaken konflikt mellom arbeid og kapital». Arbeiderkampene har antatt mange former, som streik, marsjer og sit-ins, den mest intense kampen var «Tonghua Iron Group-hendelsen», der sinte arbeidere slo i hjel en reaksjonær direktør. Utover det har arbeidere i enkelte fabrikker reist krav om å danne fagforeninger. På grunn av det kinesiske regimets reaksjonære karakter blir disse kampene nesten alle ført under trusler om politirepresjon.

De nasjonale motsigelsene under kapitalismen forsterket seg, særlig motsigelsen mellom den Han-kinesiske nasjonen og den uiguriske nasjonen i Xinjiang. Formann Mao påpekte: «Nasjonal kamp er i grunn et spørsmål om klassekamp.» Etter å ha gjenopprettet kapitalismen samarbeidet det Han-kinesiske borgerskapet og de øvre elementene av etniske minoriteter for å kontrollere økonomien i etniske minoritetsområder. De brede massene av etniske minoriteter tjente ikke noe som helst på den økonomiske utviklingen, og ideen om å kjempe mot den Han-kinesiske undertrykkelsen vokste frem. I Xinjiang satte uighur-massene i gang en væpnet kamp mot det reaksjonære regimet. Som følge av at disse kampene er påvirket av reaksjonære nasjonalister tok de hovedsakelig i bruk den terroristiske metoden, skadet både væpnet personell fra det reaksjonære regimet og vanlige Han-kinesiske masser uten å skille mellom dem, og mislyktes dermed med å vinne støtte fra de brede massene. Med regimets grusomme represjon og nasjonale undertrykkelse har disse kampene trukket seg midlertidig tilbake.

Etter at Xi Jinping kom til makten i 2012 – til tross for slagord for å lure folket, som «antikorrupsjon», «rettssikkerhet» og «utrydde fattigdom», har blitt reist – har ingen meningsfylte sosiale reformer blitt implementert i virkeligheten. Etter å ha tiltalt flere hundre tusen korrupte tjenestemenn fortsetter den sosiale ulikheten å øke, Gini-indeksen har nådd nært 0,5, selv ut fra offisielle data (ifølge enkelte forskningsinstitusjoner har dette tallet nådd 0,6). Paragrafer til fordel for arbeiderne i Arbeidsloven er fortsatt ikke mulig å implementere. Den offisielle grensen for fattigdomsnivå er ekstremt lav, ettersom den fattige befolkningen på landsbygda anses å ha «forlatt fattigdom» gjennom å motta svært begrensede «subsidier».

Med nedbremsingen av den økonomiske veksten ble de sosiale motsigelsene, som hadde blitt noe lettet, igjen forsterket. Hovedkraften i rettighetskampen utvidet seg fra urbane industriproletarer og fattige bønder til arbeidere innen alle samfunnssfærer. I 2018 startet tårnkranoperatører en landsdekkende forent streik, og satte fram krav om å øke lønningene. Arbeidere i tjenestesektoren – butikkmedarbeidere, drosjesjåfører og leveransearbeidere – alle disse førte streikekamper mot kapitalistisk utbytting. På nettet tok dataprogrammerere til orde mot «996» (å jobbe 12 timer om dagen, 6 dager i uken), og fikk bred støtte. Proletariatets kamp mot borgerskapet intensiveres mer og mer, den gamle utbyttelsesmetoden, som hovedsakelig lener seg på å øke absolutt merverdi, er ikke lenger mulig å videreføre.

Mellomlagene, selv om de er småborgerlige, polariseres konstant. Intelligentsiaens status fortsetter å synke, små forretningsmenn står overfor trusselen om konkurs, mellombønder møter blant annet jordbrukskriser som skyver en betydelig andel av dem ned til proletariatets nivå.

I Hong Kong har det brutt ut opptøyer mot reaksjonære lover, med krav om utvidelse av demokratiet. Denne kampen ble ledet av reaksjonære liberalere, men eksponerte objektivt den alvorlige klassemotsigelsen på området, som er produktet av samarbeidet med storborgerskapet og ignoreringen av det brede arbeidende folkets interesser siden overleveringen av Hong Kong i 1998.

Internasjonalt bringes storborgerskapet i Kina til en ny krise. Kina gjennomfører politikk for å tilrettelegge for eksport av kapital, som «Ett belte, én vei», og stasjonerer væpnede styrker i Afrika. Disse handlingene har intensivert motsigelsen mellom kinesisk sosialimperialisme og undertrykte nasjoner internasjonalt, så vel som motsigelsen mellom Kina og andre imperialistiske makter. Folk i mange undertrykte land har brent det kinesiske flagget og gitt kinesiske kapitalister beskjed om å kommer seg ut. USA startet en handelskrig mot Kina for to år siden, rammet dets eksport og tvang det til å gi etter på mange områder. I år iverksatte imperialistiske makter i Nord-Amerika og Vest-Europa en felles sanksjon mot Kina blant annet under dekke av «menneskerettigheter». Motsigelsen i konkurransen mellom Kina og andre imperialistiske makter om globalt herredømme, er uforsonlig. Kinas ønske om å dele opp verden på nytt har kommet i konflikt med gamle imperialistmakter. På grunnlag av disse motsigelsene brygges en ny verdenskrig eller kald krig. Imidlertid er ikke Kina i dag «en av de to polene», slik noen tror. Det er bare ett av landene i den andre verden. USA er fremdeles den eneste hegemoniske supermakten og fiende nummer én til verdens folk.

Viktigst av alt har de subjektive kreftene for revolusjon i Kina de siste årene gjennomgått en viss utvikling. På 1990- og 2000-tallet var i realiteten de «venstreorienterte» som med formann Maos fane fremsatte «revolusjonære» opprop for det meste reformister uløselig koblet til det revisjonistiske regimet. Selv om de på dette tidspunktet på en begrenset måte tok del i de arbeidende massenes kamp for gjenreisning, var de ikke i stand til å virkelig lede revolusjonen. Enkelte relativt avanserte grupper ble raskt undertrykt av den fascistiske staten etter å ha dukket opp. Nesten ingen var i stand til å virkelig gripe maoismen, enkelte klarte ikke å skille «kapitalistisk restaurasjon» og «privatisering» fra hverandre og betraktet 1990-tallet som tidsperioden for kapitalismens restaurasjon i Kina. Enkelte ble sterkt påvirket av nasjonalisme og frembrakte en feilaktig forståelse av det kinesiske samfunnets karakter, tenkte at Kina hadde blitt en «halvkoloni», og at det før en sosialistisk revolusjon var nødvendig med en nasjonal revolusjon. Forståelsen av den store proletariske kulturrevolusjonen ble også vulgarisert, kampen mot borgerskapet innad i partiet og for å begrense borgerskapets rettigheter ble feiltolket som noen få høytstående individers palasskamp. Med situasjonens utvikling ble mange «venstreorienterte» høyreorientert.

De siste årene flere og flere masser begynt å revurdere Mao Zedong-æraen. Mange unge studenter og arbeidere har kommet i kontakt med marxismen, marxistiske klubber har dukket opp på mange høyskoler og enkelte små sirkler som studerer marxisme har dukket opp i samfunnet. Synspunktene deres har i en viss grad avansert, sammenlignet med tidligere venstreorienterte, hvor enkelte har reist parolen for væpnet revolusjon og proletariatets diktatur. Disse gruppene var imidlertid fortsatt ikke i stand til virkelig å lede revolusjonen. I 2018 krevde fremskredne arbeidere fra Jasic-selskapet i Shenzhen dannelsen av en uavhengig fagforening. Etter arrestasjonen av arbeiderne dro venstreorienterte studenter lokalt og fra andre områder til politistasjonen for å protestere, som endte med at fremtredende elementer som deltok i kampen ble arrestert av den fascistiske staten. Omfattende represjon ble deretter satt i verk over hele landet mot progressive grupper. Denne hendelsen avslørte disse venstreorienterte gruppenes opportunisme og eventyrisme, som ikke forsto hemmeligholdet og langvarigheten ved kampen i fascistiske land, og eksponerte fremskredne elementer fullstendig for offentligheten og forårsaket til slutt store tap.

Til tross for så store tilbakeslag er spredningen av fremskredne ideer uunngåelig. Flere og flere folk har blitt klar over den fascistiske naturen ved regimet som hevder å være «sosialistisk med kinesiske karakteristikk». Som formann Mao påpekte: “Hvis et antikommunistisk høyre-kupp finner sted i Kina, er jeg sikker på at de ikke vil ha fred, muligens ikke vil vare lenge, fordi alle revolusjonære som representerer interessen til mer enn nitti prosent av folket vil ikke tolerere det. På den tiden kan høyrefolk ha overtaket ved å bruke mine ord, men venstreorienterte vil definitivt bruke mine andre ord for å organisere seg og styrte høyrefolkene.” Hovedproblemet i den inneværende perioden er at folk som er villige til å akseptere kommunismen ennå ikke kjenner til  maoismen, mange fremskredne elementer klarer ikke å skille maoismen fullstendig fra revisjonismen. Det er nødvendig med langvarig arbeid fra de revolusjonære.

I dag befinner verden seg i perioden for den proletariske revolusjonens strategiske offensiv, samtlige av verdensimperialismens tre hovedmotsigelser skjerpes, og revolusjonen er hovedtendensen. De brede folkemassene er for lengst klare til å gjøre opprør, men de er uten kommunistenes lederskap. Samtlige fremskredne elementer som er i mot borgerskapets fascistiske diktatur i Kina er nødt til å akseptere marxismen-leninismen-maoismens, hovedsakelig maoismens, teoretiske veiledning, konstruere revolusjonære organisasjoner på dette grunnlaget, gjennomføre to-linjekamper, og påta seg rekonstitueringen av Kinas Kommunistiske Parti som et militarisert parti  som hovedoppgaven i det nåværende øyeblikket. Den langvarige folkekrigens vei er ikke bare veien til revolusjon i halvføydale og halvkoloniale land, hvor landbefolkningen utgjør flertallet, den er også veien til revolusjon i industrialiserte imperialistiske land og alle andre land. Kun gjennom folkekrig, gjennom den konsentriske oppbyggingen av revolusjonens tre verktøy, partiet, folkehæren og enhetsfronten, kan den nye makten til proletariatets diktatur etableres og gjennom til slutt å fullende den proletariske revolusjonen på verdensskalaen virkeliggjøre kommunismen.

Konklusjon

Det kommunistiske partiet i Kina gjorde storslått historie gjennom klassekamp og to-linjekamper, og etterlot seg dyrebare erfaring til det internasjonale proletariatet og deres fortropper. Men etter Den store proletariske kulturrevolusjonens nederlag ble KKP til et revisjonistisk parti, og ble til borgerskapets «fortropp». 

Hvorfor ble kulturrevolusjonen til slutt beseiret? Vår vurdering er at den primære årsaken er den manglende evnen til å anvende den proletariske militærlinjen for «havet av væpna masser», påpekt i «Celebrate the 50^th Anniversary of the GPCR with People’s War until Communism!», fullt ut, noe som kunne ha blitt kroppsliggjort gjennom å gi mer makt til folkemilitsen. I 1967 instruerte formann Mao Zhang Chunqiao og Wang Hongwen til å utvide militsen i Shanghai mot kapitalistfarerene, men denne instruksjonen ble ikke virkeliggjort i hele landet. Etter at venstreorienterte ledere på høyt nivå ble arrestert gjennom et overraskelsesangrep, falt kadrene og massene som støttet å fortsette revolusjonen i hele landet i en maktesløs stilling uten noe lederskap, uten organisering og uten våpen, noe som satte dem ut av stand til å kjempe mot de borgerlige elementenes represjon.

Det er noen andre problemer: 1) Venstreledere klarte ikke på vellykket måte å lede de brede massene til å forene seg, og oppnådde ikke lederskapet i massebevegelsen, noe som gjorde at en stor del av massebevegelsens krefter ble skuslet bort på meningsløse interne kamper. 2) De fleste kadre stod på den sentristiske posisjonen og forsto ikke betydningen av kulturrevolusjonen. De motsatte seg kulturrevolusjonen passivt, uten å gå åpent imot formann Mao. Etter oktoberkuppet sto de ut fra egeninteresser umiddelbart på borgerskaps side. 3) Kina var et land med et stort antall småborgere, småborgerskapet på landsbygda som utgjorde det absolutte flertallet av befolkningen, ble ikke mobilisert fullt ut under kulturrevolusjonen, av flere grunner, og forstod ikke kulturrevolusjonen. 4) De borgerlige elementene på det øverste nivået i partiet og hæren ble aldri renset fullstendig ut. På grunn av venstresidens begrensede styrke var de bare i stand til å forsøke å svekke borgerskapets innflytelse på gradvis måte. En av mesterhjernene bak oktoberkuppet, Ye Jianying, har alltid vært imot kulturrevolusjonen, men ble først flyttet fra sin stilling i 1976. Til tross for dette var de fleste hærlederne villige til å lytte til hans instruksjoner bak kulissene.

Kulturrevolusjonens nederlag er et lavpunkt for den kinesiske proletariske revolusjonen. Men etter seieren til borgerskapet innad i partiet og gjenopprettingen av kapitalisme i Kina, tar det kinesiske proletariatet fortsatt spontant del i langvarige kamper mot borgerskapet. Videre utvikler proletariske revolusjoner i verden seg sterkt blant kapitalismens innsirkling. Som 1. mai-erklæringen dette året har påpekt står det imperialistiske systemet overfor sin allmenne krise, massenes spontane protester og kamper dukker opp overalt – alt har gjort det klart at den proletariske verdensrevolusjonen har trådt inn i den strategiske offensivens stadium. Vi må væpne oss selv med den proletariske ideologiens høyeste og nyeste stadium, marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, aktivt integrere med proletariatets og det undertrykte folkets kamp og lede dem. Vi er nødt til med maoismen å rekonstituere de kommunistiske partiene som har blitt ødelagt av revisjonismen, bygge opp folkehæren og enhetsfronten, med partiet som sentrum, starte folkekrig og gripe statsmakt. 

I dag må maoister i Kina og over hele verden trekke til seg erfaringene og lærdommene fra den store proletariske kulturrevolusjon, og på en dypere måte forstå militariseringsteorien som formann Gonzalo har løftet frem. Som Linja for oppbyggingen av revolusjonens tre verktøy har påpekt: ”Når borgerskapet mister makta går det inn i partiet, det misbruker hæren og forsøker å lure til seg makta, ødelegge proletariatets diktatur og gjeninnføre kapitalismen. Derfor må de kommunistiske partiene militariseres og utøve de tre verktøyenes altomfattende diktatur, herde seg sjøl i folkekrigen og forsterke den væpna organiseringa av massene, folkemilitsen for at denne skal omslutte hæren.[…] Militariseringa av partiet skjer på vei mot samfunnets militarisering, som er det strategiske perspektivet for å garantere proletariatets diktatur. Det militariserte samfunnet er det væpna havet av masser som Marx og Engels snakka om, det som sikrer erobring og forsvar av makta.» Bare gjennom grundig mobilisering, organisering og væpning av de brede folkemassene, kan kapitalistisk restaurasjon forhindres med folkekrig frem til kommunismen.

Progressive elementer i Kina er nødt til å aktivt studere og fordype forståelsen av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, og bidragene til formann Gonzalo som er av universell gyldighet. Vi må rette fokuset vårt på den nasjonale og internasjonale situasjonen, ha forståelse knyttet til den verdensproletariske revolusjonens situasjon, og innse at den aller største oppgaven for øyeblikket er å rekonstituere det militariserte Kinas Kommunistiske Parti. Organisasjonene må på klar måte veiledes av marxisme-leninisme-maoismen, hovedsakelig maoismen, organisert med maoistiske prinsipper, mot alle former for revisjonisme og avvik, avvise eklektisisme og sekterisme. Maoister er nødt til å kombinere teori med praksis, smi tette bånd mellom massene og vår egen erfaring gjennom praksis, og vektlegge viktigheten av kritikk og selvkritikk.

Leve hundreårsdagen for Kinas Kommunistiske Parti!

Ned med kinesisk sosialimperialisme!

Leve marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen!

Leve den nye store bølgen av den proletariske verdensrevolusjonen!

Rekonstituer Kinas Kommunistiske Parti!

Kommunistisk Gruppe (Maoistene)

1. juli 2021

1. I den engelske versjonen står det “200 millioner”, men dette må være en feil om vi tar i betraktning Mao Zedongs artikkel “Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet” hvor han i 1927 skriver at industriproletariatet teller 2 millioner i Kina. Vi har derfor oversatt det til “2 millioner”, men med forbehold om at feilen kan ligge hos oss. Overs. anm.
2. Imperialisme, føydalisme og byråkratkapitalisme. Overs.anm.