Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Denne vinteren kan vi markere at det er 104 år siden den store oktoberrevolusjonen, hvor proletariatet for første gang grep makta i et helt land og således åpnet den nye epoken for proletarisk revolusjon. Perus Kommunistiske Parti skriver:

“Med oktoberrevolusjonens seier i 1917 markeres en enestående milepæl i verdenshistorien, i form av den borgerlige revolusjonens slutt og den proletariske verdensrevolusjonens begynnelse. Opptrappingen av vold som denne nye perioden kjennetegnes av, er uttrykk for at borgerskapets ledelse av revolusjonen er over, og at proletariatet er modent til å gripe, utøve og opprettholde makta til proletariatets diktatur. Dette gjelder også for revolusjonene i de undertrykte nasjonene.”

Den følgende teksten er hentet fra kapitlet om den russiske revolusjonen i boka Norges Kommunistiske Partis historie I som omhandler perioden av revolusjonære kamper som store deler av Europa ble kastet inn i da. Boka er skrevet av Just Lippe på oppdrag av partiet.

Det må understrekes at Just Lippe var reformist og høyreopportunist. Han forfektet etterhvert en rekke opportunistiske standpunkter, og var for eksempel en av de som hindret krigshelten Asbjørn Sunde i å få tilbake medlemskapet i partiet etter krigen. Noe av dette kommer til uttrykk i hans fremstilling av oktoberrevolusjonen, for eksempel beskriver han taktikken i April-tesene til Lenin som “fredelige” og han nevner ikke at høyresida i bolsjevikpartiets ledelse gikk mot Lenins linje for opprøret. 

Vi mener dermed at dette kapitlet må leses kritisk, og at det gjelder boka som helhet, men at det likevel er en interessant fremstilling av historien til partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Boka kan leses her: https://www.nb.no/items/e7c164f6c29bfdd1ec51840d174a01a5

Boka kan kjøpes fra Falken forlag: https://www.falkenforlag.no/

– – –

Den russiske revolusjon i 1917

Utdrag fra boka Norges Kommunistiske Partis historie I, av Just Lippe.

Det ble arbeiderklassen i det tsarisriske Russland som først brøt gjennom den imperialistiske krigspolitikken og skapte en revolusjonær løsning på den krise som verdenskrigen var et uttrykk for.

Alt i de siste årene før utbruddet av verdenskrigen var det på grunn av skjerpete klassemotsetninger en voksende kampbevegelse blant de russiske arbeidere og bønder.

I den russiske industrien skjedde et økonomisk oppsving som økte antallet industriarbeidere i raskt tempo. Men utbytningen i gamle og nye bedrifter og foretak steg i samme tidsrom, fattigdom og den rene nød bredte seg i byer og industristrøk. På landsbygda var forholdene enda verre. Godseiere og storbønder beriker seg på de små og middelstore bønders bekostning, hundretusener måtte gå fra gård og grunn, og der var år slik som i 1911 da den rene hungersnød herjet over distrikter med opptil 30 millioner innbyggere.

Alt dette førte til en nesten eksplosiv vekst i streikebevegelsen i industri og transport, og på landsbygda i spontane bondeaksjoner mot godseiere og storbønder.

De tilspissete forholdene mellom imperialistene som førte til utbruddet av krigen kom derfor beleilig for de russiske makthaverne. De håpet at krigen ville avlede arbeidsfolkets oppmerksomhet fra den indre spente situasjon, og at krigsmobiliseringen skulle rive opp og lamme de voksende kampkreftene blant arbeidere og bønder.

Men krigsutbruddet ga det råttnende tsaristiske enevelde bare kortvarig pusterom. Alt i 1915 øker streikebevegelsen i industrien til 1000 streiker med en halv million deltakere. Året etter var tallet steget til 1500 streiker med en million deltakere.

Selve krigens gang påskyndet denne utvilkingen. Ikke i noe krigførende land ble makthavernes evneløshet, korrupsjon og forfall så grundig avslørt som i Russland. De russiske armeer hadde store militære nederlag med kjempemessige mennesketap. Soldatene manglet våpen, ammunisjon og forsyninger. Hele forsyningsapparatet for mat og andre nødvendighetsartikler i landet selv brøt sammen. Og i denne situasjon hadde Russlands arbeidende millionmasser en politisk ledelse, et politisk parti med et klart revolusjonært standpunkt, et parti som konsekvent og ut fra sitt marxistiske syn kjempet for å utnytte den krisen krigen skapte for det gamle regime og gjennomføre en revolusjonær omveltning.

Det russiske Arbeiderparti, bolsjevikene, hadde under Lenins ledelse på sin konferanse i Prag i 1912, konsoliderte seg og gikk sterkt og fast sammensveiset inn i krigsårenes kamper.

Partiet måtte kjempe i dypeste illegalitet og var utsatt for de voldsomste forfølgelser. Mange av partiets ledere, framfor alt Lenin måtte leve i emigrasjon i utlandet. Andre, blant dem hele partiets gruppe i den tsaristiske duma (riksdag), var arrestert og fengslet eller forvist til Sibir.

Men på tross av dette maktet partiet å bevare sin sterke innflytelse særlig blant arbeidermassene og økte denne innflytelse år for år.

Innen selve arbeiderbevegelsen var stillingen både vanskelig og innviklet. De reformistlske mensjevikene, de sosialrevolusjonære og de borgerlige «konstitusjonelle demokrater» (Kadettene) hadde fulgt eksemplet fra meningsfellene i vest og hadde sluttet opp om krigen og «forsvaret av fedrelandet». De stilte seg i opposisjon til det korrupte halvføydale herredømme, men nærmest fordi de ville ha en mer effektiv en «bedre» krig enn den makthaverne kunne føre.

Ved årsskiftet 1916-17 var stillingen for det russiske tsarvelde katastrofal. De militære nederlagene, nedslaktningen av millioner soldater hadde brakt fronten i oppløsning. Matmangelen skapte hungersnød blant millioner mennesker. Streikebølgen vokste som en lavine. Som en utvei forsøkte kretsene rundt tsaren å oppta hemmelige forhandlinger med tyskerne om separat fred. Innad møtte de folkebevegelsen med stadig mer brutale midler og planla oppløsning av dumaen.

I denne situasjonen ville borgerlig kapitalistiske krefter redde stillingen ved å forsøke å bevege tsaren til å gå av så det kunne bli plass for en borgerlig regjering som kunne fortsette krigen.

Men bolsjevikene hadde en annen linje. Partiet stilte direkte på gjennomføring av en borgerlig-demokratisk revolusjon som skulle avskaffe tsarveldet, gjøre slutt på krigen, konfiskere godseierjorden og gi den til bøndene og gi arbeiderne levelige kår bl.a. innføre 8 timers dag.

Det var dette program som fikk tilslutning ute blant massene. Rundt det skaptes i februar og de første dager av mars 1917 et forbund av arbeiderne, soldatene og bøndene. Det ga seg uttrykk i organisering av arbeidernes, soldatenes og bøndenes råd (sovjetter) som etterhvert ble selve fundamentet for den revolusjonære statsmakten.

Den 10. mars (27. februar etter gammel russisk tidsregning) seiret den revolusjonære oppstanden i Russlands hovedstad Petrograd (nå Leningrad) (i dag St. Petersburg red anm.) og Petrograd sovjet trådte sammen.

Men nå trådte også det russiske borgerskap i aksjon. Borgerne fryktet at sovjertene som spredte seg over hele landet, skulle ta makten når tsardømmet falt, og 15. mars, da endelig tsaren abdiserte ble det dannet en provisorisk regjering av representanter for de borgerlige partier og grupper.

Den første etappe i den russiske revolusjon hadde seiret og tsarens selvherskerdømme styrtet i grus.

Men stillingen i landet var meget innviklet og vanskelig. For det første var det faktisk oppstått to nye maktsentra: Den provisoriske regjering som representerte borgerskapets makt, og sovjettene som representerte arbeidernes, bøndenes og soldatenes revolusjonære makt. Sovjettene hadde fulgt det bolsjevikiske partis linje, men i sovjettene, framfor alt i Petrograd sovjet hadde bolsjevikene ikke flertall. Størsteparten av partiets ledende kadre var jo på denne tiden enten i emigrasjon eller fengslet eller forvist. Det illegale arbeid hadde kostet store ofre og de militære mobiliseringer hadde revet opp mange av partiets organisasjoner. Derfor hadde partiet ikke oppnådd den organisatoriske forankring som svarte til massetilslutnlngen til partiets politikk. Og fremdeles var store masser under en sterk småborgerlig innflytelse, uten politisk erfaring og trening.

Under disse forholdene lyktes det den provisoriske regjering å rive makten ut av hendene på sovjettene. Dens mål var å stanse revolusjonen i sin første etappe og befeste det borgerlig-kapitalistiske styresett den sto for. Samtidig ville regjeringen etter påtrykk fra England. Frankrike og nå også USA som kom med i krigen i april, fortsette krigen og innlede en ny storoffensiv mot Tyskland.

I april 1917 kom Lenin hjem fra sitt eksil i Schweits. Han trakk øyeblikkelig opp linjen for det bolsjevikiske parti i kampen for å utvikle revolusjonen videre. I sine berømte aprilteser som ble rettesnor for partiet videre framover pekte han på at revolusjonens gang hadde skapt en dobbeltrnakt, den provisoriske regjering borgerskapets makt og sovjettene arbeidernes og bøndenes makt.

Mens borgerskapet ønsket å stanse revolusjonen, var det i arbeidernes og bondenes interesse å drive revolusjonen videre fra dens borgerligdemokratiske etappe til dens sosialistiske etappe.

Dette kunne skje ved å føre all makt tilbake til sovjettene og samtidig utvikle disse til organet for den sosialistiske revolusjon ved å endre sovjertenes politiske sammensetning, rydde ut de mensjeviker og sosialrevolusjonære som åpent eller fordekt støttet borgerskapet og sikre et sosialistisk flertall i sovjettene. Denne revolusjonens overvoksing til en sosialistisk revolusjon _kunne_ foregå i en fredelig prosess og bolsjevikene ville tilstrebe det. Men utviklingen kunne også føre til at en ny oppstand ble nødvendig og partiet måtte ha begge muligheter for øye.

Lenin stilte i sine apriltheser opp et fullstendig program for overgangen til og gjennomføringen av den sosialistiske revolusjon. Aprilthesene vant tilslutning overalt i partiet og ble rettesnoren i de vanskelige månedene sommeren og høsten 1917. Aprilthesene ble også utgangspunkt for partiets nye program, de gikk inn for at partiet måtte tre fram under navnet kommunistisk parti og ta initiativ til dannelse av en ny, en kommunistiske Internasjonale istedet for den gamle som var brutt sammen.

I tiden fra april til de første dagene av juli 1917 utviklet bolsjevikene sitt massearbeide etter den fredelige linje som var trukket opp i aprilthesene. Men i begynnelsen av juli endret situasjonen seg. Den provisoriske regjeringen hadde fra midten av juni satt igang et forsøk på ny offensiv ved fronten og demonstrerte dermed at de åpent gikk mot folkekravet om slutt på krigen og øyeblikkelig fred. Heller ikke hadde regjeringen vist tegn til at den ville forsøke å imøtekomme de andre kravene om jord til bøndene og arbeiderkontroll på bedriftene.

l de første julidagene viste det seg at offensiven ved fronten var blitt en fiasko med nye veldige tap av menneskeliv. Det vakte voldsom forbitrelse og bevegelse blant massene. Og nå trådte regjeringen, understøttet av mensjeviker og sosialrevolusjonære fram som et åpent sentrum for kontrarevolusjonen. De ville avvepne arbeiderne, fjerne de revolusjonære troppene fra Petrograd og erstatte dem med «regjeringstro» tropper fra fronten. Og de ville forby det bolsjevikiske parti.

Dobbeltmaktens dager var forbi. Kontrarevolusjonen hadde overtatt hele makten. Men massenes revolusjonære kampkraft var ikke kuet. Nå gjaldt det å kneble kontrarevolusjonen ved å forberede massenes oppstand mot regjeringen.

Et nytt framstøt gjorde regjeringen i august da de utnevnte den reaksjonære generalen Kornilov til øverstkommanderende ved fronten. Det var forutsetningen at Kornilov skulle nytte sin stilling til med sine tropper å gå mot Petrograd for å knekke revolusjonens kjernetropper – Petrogradarbeiderne. Men Kornilovs angrep mislyktes. Petrograds Røde Garder møtte Kornilovs tropper og knuste forsøket.

Dette førte til den avgjørende svingning i massenes syn. I stigende omfang ble mensjevlker og sosialrevolusjonære byttet ut med bolsjeviker i sovjetene, og bolsjevikene fikk flertall i flere og flere sovjeter. Et stort oppsving hadde også bøndenes kamp for å fordrive godseierne og praktisk løse jordspørsmålet.

Den 23. oktober (10. oktober) holdt det bolsjevikiske partis sentralkomite møte. På forslag av Lenin fastslo senttalkomiteen at en væpnet oppstand var en nødvendighet og påla alle partiorganisasjoner å forberede den. Spørsmålet ble behandlet i alle de viktigste partiorganisasjoner, over alt ble det organisert røde garder som snart talte over 200 000 mann og 16. (29.) oktober valgtes en militærkomite til å lede oppstanden.

Lenin gikk energisk inn for at oppstanden måtte gjennomføres umiddelbart før den annen all-russiske sovjetkongress skulle tre sammen 7. november. Og natten til 7. november slo man til. Alle strategiske punkter i Petrograd ble besatt av de røde garder. Vinterpalasset der den provisoriske regjering holdt til, ble omringet og stormet neste dag og regjeringens medlemmer arrestert.

Om formiddagen kl. 10 den 7. november sendte Russlands Kommunistiske Parti ut sin berømte erklæring det partiet meddelte at den provisoriske regjering var styrtet, at all makt var gått over til Petrograds Sovjet og den Revolusjonære Militærkomite.

«Den sak folket kjempet for: Øyeblikkelig forslag om en demokratisk fred, avskaffelse av godseiernes eiendomsrett til jorden, arbeiderkontroll med produksjonen og opprettelse av en sovjetregjering, – denne sak er nå fullbyrdet.»

Samme dag om kvelden trådte sovjetkongressen sammen og vedtok en erklæring om at kongressen tok hele statsmakten over i sine hender.

Dermed var det politiske maktskifte skjedd som skulle få bestemmende innflytelse på hele verdensutviklingen i framtiden og innledet en ny tidsepoke i menneskehetens historie.