Imperialismen og statskuppene i Afrika

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater i Kommunistisk Internasjonale (ci-ic.org) skriver 12. november om statskuppene i de afrikanske landene Sudan, Guinea og Mali og deres forbindelse med imperialismen. Det er en viktig tekst om utviklingen av massenes kamp og imperialistenes innblanding i dette enorme kontinentet av svært stor betydning.

Vi oppfordrer våre lesere til å studere hele artikkelen, som inneholder en rekke kilder som belegger analysen og syntesen av situasjonen. Det som her følger er ingen fullstendig oversettelse, men et forsøk på å oppsummere en del av artikkelen for norske lesere.

Kampene om oljegiganten Sudan

Kameratene skriver at 21. september meldte statlig media i Sudan at et kuppforsøk var blitt avverget og at om det ikke hadde blitt stanset ville det blitt det fjerde vellykka kuppet i år, i et Afrika som har opplevd 208 kupp og kuppforsøk siden 1955.

De skriver at kuppene og borgerkrigene i de undertrykte nasjonene er symptomer på byråkratkapitalismen, den tilbakeliggende kapitalismen som utvikles av imperialismen på grunnlag av en halvføydal basis i koloniene og halvkoloniene. Den økonomiske og sosiale basisen de politiske overbygningene er konstruert over, bærer med seg en middelaldersk føydalitet som imperialismen utnytter i stedet for å knuse. Politikerne arbeider i tjeneste for utenlandske imperialister i stedet for folket.

I hvert land vil en av imperialistene være den hovedsakelige, og de kjemper om denne dominerende posisjonen. Kuppene må forstås i denne konteksten, og som uttrykk blant annet for konkurransen mellom imperialister om hvem som skal dominere det gjeldende landet. Kameratene skriver at man ikke må lete lenge for å finne ut hvilke imperialister som spiller hvilken rolle overfor hvert enkelt kupp. Man må se på (1) hvilke imperialister de enkelte fraksjonene av kompradorborgerskapet henter politisk og logistisk støtte fra, (2) hvilke imperialistiske interesser som står på spill og dermed (3) hvilke imperialister som tjener på at enkelte regimer vinner fram eller faller.

Kameratene skriver at Sudan har vært offer for skiftende regimer og kupp, men at britisk imperialisme hadde et solid grep om landet fra 1986, noe som indikeres i de lekkede Panama-papirene (“Panama Papers”), som viser at landets president al-Mirghani ble belønnet med et offshore-selskap verdt millioner av dollar og benyttet seg av det britiske skatteparadiset på Jomfruøyene. Storbritannias grep om landet lønset ved kuppet til Omar al-Bashir i 1989, og kinesisk sosialimperialisme ble svært raskt den hovedsakelige imperialisten i landet. Kameratene skriver at Sudan ble et lærebokeksempel på en kinesisk halvkoloni, noe som tydelig viste seg i importen og eksporten, samt i hvilke selskaper som fikk kontraktene delt ut av myndighetene. Kina brukte systematisk taktikken med “dytt-og-dra”, hvor de ga store lån til Sudan, som de ikke kunne betale tilbake, for så å kreve andre motytelser.

Sudan ble svært hardt rammet av krisa i 2008, og falt enda dypere i 2017, noe som rammet økonomien knallhardt og også fikk sosiale og politiske konsekvenser, med enorm inflasjon, arbeidsløshet og store kutt i velferden. Al-Bashir oppløste regjeringen i 2018, men massene reiste seg i et voldsomt opprør. Den tørre prærien ble satt i brann. Som et svar iverksatte al-Bashir desperat flere skritt mot fascisme ved begynnelsen av 2019, hvor han innførte et år med unntakstilstand, oppløste myndigheter og satte grunnlovsfesta rettigheter til side.

Generalene Abdel Fattah al-Burhan og Ahmed Awad Ibn Auf utnyttet situasjonen til å initiere et kupp som avsatte det 30 år gamle al-Bashir-regimet. Kameratene skriver at massene ikke lot seg lure så lett, og reagerte negativt på militærjuntaen, som også mislyktes i å fremstå som massenes redningsmenn. De avslørte seg som lakeier og tyranner, som kun søkte å berike seg ved å underordne Sudan “vestlig”, hovedsakelig US-amerikansk, imperialisme. De fortsatte med de repressive tiltakene innført av al-Bashir-regimet, og det kulminerte i Khartoum-massakren 3. juni 2019, hvor militære og paramilitære myrdet mer enn 128 mennesker i en fredelig sit-in-protest. Lik ble kastet i Nilen, 650 mennesker ble skadd og 70 kvinner og menn ble voldtatt i gatene av hæren.

Massene reiste seg i en landsomfattende generalstreik mot regimet etter denne massakren. Yankee-imperialistene måtte fremstille seg som motstandere av disse overgrepene, da de skal fremstå som de fremste beskytterne av “frihet og demokrati”, men Sudan er uhyre rikt på ressurser og USA-imperialismen holder selvsagt ikke fingrene av fatet, og de inspirerte etableringa av et overgangsregime som i løpet av fem år skulle føre Sudan fra militært til sivilt styre. Den økonomiske krisa har fortsatt, og det har den folkelige kampen også. USA, Frankrike, Sverige og Storbritannia har jobbet for gjeldssletting og nye lån til denne nye regjeringa i landet, blant annet via IMF.

Kameratene skriver at kuppet i 2019 i Sudan var et stort slag for kinesisk sosialimperialisme i Afrika. Kun tre måneder etter kuppet, ble et kuppforsøk avverget ifølge de nye myndighetene, et kuppforsøk som sannsynligvis hadde kinesisk støtte. Samme måned ble enda et kuppforsøk stanset. I april 2020 ble det gjennomført et mislykket attentat mot statsminister Hamdok, og myndighetene beskrev bomben mot hans kortesje som et profesjonelt planlagt angrep. En ukjent gruppe som kalte seg Sudans Taliban tok på seg skylden, men ledende generaler pekte mot tidligere toppledere i al-Bashirs regime.

For noen uker siden (slutten av oktober vår.anm.) ble det altså gjort nok et kuppforsøk skriver kameratene, og igjen ble dette knyttet til tidligere ledere i al-Bashirs regime, knytta til Kina, uten at omfanget av kinesisk innblandning er kjent. Hyppigheten av forsøkene og omfanget av hva som står på spill, indikerer at Kina spiller en stor rolle.

Statskuppet i bauxittprodusenten Guinea

Videre skriver kameratene om et annet kuppforsøk i Guinea, på den andre sida av kontinentet. Kuppet var vellykka og kuppmakerne fra spesialstyrkene oppløste nasjonalforsamlingen og satte grunnloven til side. Guinea er et av verdens fattigste land, med en av verdens største bauxitt-forekomster. Bauxitt er den viktigste kilden til aluminium. Guinea antas å ha en tredjedel av verdens bauxitt og har dermed enorm viktighet for imperialistene. Kuppet ble fordømt av USA, Frankrike, Kina, EU, FN og så videre, som alle fryktet for sikkerheten til vareleveransene. Prisene på jernmalm og bauxitt økte voldsomt. Da kuppmakerne forsikret om at kystlinja ville holdes åpen for imperialistene, sank prisene til mer normale nivåer igjen.

Dette skjer innenfor en kontekst hvor Frankrike og Storbritannia dominerer sine gamle kolonier i Vest-Afrika, og har strukturert disse økonomisk til to monetære unioner, som de i tjue år har arbeidet for å forene under én felles valuta (Eco).

Guinea har, som flere andre afrikanske land det siste tiåret, mer og mer forlatt klørne til “vestlige” imperialister, og blitt stadig  mer dominert av kinesisk imperialisme. For Guinea har det betydd fallende innflytelse fra fransk, US-amerikansk, spansk, belgisk og tysk imperialisme. Kameratene viser dette med statistikk og tall fra flere kilder.

Doumbouya, kupplederen fra spesialstyrkene i Guinea, kom tilbake til Guinea i 2018 etter å ha steget i gradene i den franske fremmedlegionen. Han gikk på det franske militærakademiet og har mastergrad i forsvars- og industridynamikk ved Pantheon-Assas-universitetet i Paris. Han har også fått trening i Israel, Senegal og Gabon. Han har kjempet for fransk imperialisme i Afghanistan, Elfenbenkysten, Djibouti og Den Sentral-Afrikanske Republikken, samt deltatt i oppdrag i Israel, Kypros, Storbritannia og Guinea. Han har også opparbeidet seg en enorm rikdom, særlig innen eiendomssektoren.

Kameratene skriver at en god hund ikke biter hånden som fôrer den, og at man kan anta at kuppmakerne og Doumbouya vil tjene fransk imperialisme, men at man aldri vet sikkert med leiesoldater og kompradorer. I seremonien der den nye “midlertidige presidenten” ble tatt i ed, deltok representanter for både fransk, kinesisk og russisk imperialisme. 

Kupp og krig i gullkjempen Mali

Videre skriver kameratene om situasjonen i Mali, og de mange kuppene i landet gjennom årene. Kuppet i mai i år er det tredje på ti år, og det andre på bare ett år. Også Mali er uhyre rikt på ressurser, og 80% av eksporten deres er gull. Landet er et episenter for inter-imperialistisk konkurranse. Det har også vært et land prega av massenes opprør, og FN-intervensjon under fransk ledelse. Mer enn 15.000 militære og politi fra andre land er satt inn i området, og i tillegg har Frankrike mer enn 5000 tropper der. Frankrike har ført en langvarig imperialistisk aggresjonskrig i Sahel-regionen, hvor Mali ligger og sammen med flere andre tidligere franske kolonier.

Det har vært en allianse av forskjellige opprørsgrupper i Mali mot den franske imperialismen, men denne har slått sprekker. Franske imperialister er velkjent med den koloniale splitt-og-hersk-taktikken, slik folkemordet i Rwanda kanskje er det mest groteske eksemplet på fra nyere tid. All kolonial historie er historien om at koloniherrene setter forskjellige etniske grupper opp mot hverandre, et eksempel på å sette masser opp mot masser, som er en allmenn reaksjonær taktikk. 

Kameratene skriver at massene er gjennomsyret av hat mot imperialismen, og kaster seg inn i kamp. Massene kan ikke vente på å få våpen i hånd så de kan skape et helvete for imperialistene. Problemet er at kommunistene ikke er der til å lede dem, slik at de ender med å kjempe under reaksjonære faner. Massenes kamp vil ledes på villspor og den vil bli forrådt, om den ikke ledes av det kommunistiske partiet. Mangelen skyldes kommunistenes midlertidige svakhet, men vi har folkekrigene som fakler og veiledning for folkets kamp i hele verden. Disse må utvikles videre og nye folkekriger må initieres, slik at de kan utfolde sin forvandlende kraft ikke bare i de enkelte landene men også internasjonalt.

Kameratene peker på at fremgang for revolusjonen i et land, med nødvendighet får konskevenser for revolusjon i andre land. Dette blir fornektet av revisjonistene og opportunistene, men formann Mao sa det tydelig: Det var gjennom den russiske revolusjonen at kineserne oppdaget marxismen, oppdaget Marx, Engels, Lenin og Stalin, det var oktoberrevolusjonens geværer som brakte marxismen-leninismen til Kina.

Kameratene skriver videre en rekke viktige detaljer om kampene i Mali, og de skriver om det store nederlaget for fransk imperialisme i 2020, som dermed også er en stor seier for folket. Da måtte de trekke seg ut militært etter enorme folkelige protester. Kameratene beskriver kupp og motkupp i landet og grunnlaget for disse.

Oppsummering om Afrika og verdensrevolusjonen

I syntetiseringen av artikkelen skriver kameratene:

– Byråkratkapitalismen i koloniene og halvkoloniene, utvikla av imperialistene, skaper skruppelløse regjeringer som representerer fraksjoner av det lokale borgerskapet som selger seg og landet sitt til sine imperialistiske mestre. Resultatet er mange kupp og borgerkriger.

– De undertrykte landene er en slagmark for de forskjellige imperialistene som kjemper om innflytelse. De uttrykker dermed to grunnleggende motsigelser: Nasjonen mot imperialismen og konkurransen imperialistene imellom.

– Imperialismen består hele tiden av samarbeid og konkurranse, og selv om samarbeidet av og til dominerer, er kampen absolutt. Imperialistene kjemper om innflytelse, direkte eller indirekte, med tendensen som peker fram mot verdenskrig.

– Russisk imperialisme og kinesisk sosialimperialisme, hovedsakelig kinesisk sosialimperialisme, er på frammarsj i Afrika. Kina utnytter sprekkene i USAs herredømme som verdens eneste hegemoniske supermakt, og Russland utnytter sprekkene i fransk imperialistisk herredømme i Sahel-regionen, men ingen av de nevnte er supermakter.

Kameratene skriver videre at de forsvarer og hedrer massenes seire, selv om kampen føres under reaksjonære faner. De er uansett en del av prosessen til den proletariske verdensrevolusjonen, men massene trenger det kommunistiske partiets ledelse og de roper etter det. Uten ledelsen av et marxist-leninist-maoistisk kommunistisk parti vil massene aldri vinne varige seire. Vi feirer nederlaget til fransk imperialisme i Mali, selv om vi fordømmer russisk imperialisme og ikke har illusjoner om at Frankrike har gitt opp.

Nederlaget i Mali viser på samme måte som USAs nederlag i Afghanistan at imperialistene ikke skaffer seg fast fotfeste i de undertrykte landene. Disse er blitt kvikksand for imperialistene, som svelger stadig mer tropper og ressurser når massene tar opp våpen mot imperialistene. Dette utvikler med nødvendighet situasjonen videre mot verdensrevolusjonen også i Afrika. Folkekrigene i Peru, India, Filippinene og Tyrkia må utvikles videre og nye folkekriger må initeres, for å vise massene i Afrika og hele verden den transformative krafta til maoismen og folkekrigens uovervinnelighet.

Imperialismen er råtnende og døende kapitalisme i sin siste fase, og dette ser vi klart og tydelig i Afrika, med de imperialistiske kirgene og intervensjonene. Dette viser at imperialismen og verdensreaksjonen er i sin strategiske defensiv. Som i en vekt skifter kreftene i vår favør, den strategiske defensiven til imperialismen betyr strategisk offensiv for den proletariske verdensrevolusjonen.

Massene kjemper, deres kampvilje blir sterkere og sterkere, vi ser at den tredje verden er stormsenteret for revolusjonen. Massene kjenner vekten av tre knugende fjell: Imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydaliteten. De kjemper heroisk mot dem. Land vil ha uavhengighet, nasjoner vil frigjøres, folket vil ha revolusjon – det er en uimotståelig historisk tendens. Vi lever i de 50 til 100 åra hvor imperialismen skal feies vekk fra jordas overflate, og det er kommunistenes oppgave å forene seg med de nasjonale frigjøringsbevegelsene i den tredje verden og sette maoismens røde fane i fronten for den proletariske verdensrevolusjonen. På dette grunnlaget kjemper vi for å realisere den forente maoistiske internasjonale konferansen og stiftelsen av proletariatets nye internasjonale organisasjon.

Referanse

Imperialism and the Coup d´États in Africa | Communist International