Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Det anslås at det i 1950 var omtrent 2,6 milliarder mennesker på jorda. Kina hadde akkurat gjennomført sin revolusjon og en tredel av verden var en del av den sosialistiske leiren. Den tredje verden pekte seg ut som stormsenteret og hovedbasis for verdensrevolusjonen. I dag er dette enda mer tilfellet, og verdens befolkning nærmer seg 8 milliarder. Kommunister ser ikke befolkningsveksten som et problem, men som et klart tegn på hvem som har fremtiden foran seg.
I 1950 var Europa verdens nest mest folkerike verdensdel, kun overgått av Asia. Per 1990 hadde Europas befolkningsvekst stanset, og på 90-tallet ble Europa forbigått av Afrika, som i dag har langt flere innbyggere enn Europa. Også Latin-Amerika er i ferd med å gå forbi Europa, Mens Nord-Amerika er i ferd med å stagnere i sin befolkningsvekst. Det eneste som hindrer Europa og Nord-Amerika fra å gå dramatisk tilbake i antall innbyggere, er innvandring fra den tredje verden (Afrika, Asia og Latin-Amerika).
En enorm befolkningsvekst de siste 70 årene
De som kritiserer innvandringen overser det enkle økonomiske faktum at denne innvandringen er nødvendig for å opprettholde produksjonen av varer og tjenester i Nord-Amerika og Europa. Innvandrerne går i all hovedsak opp i proletariatet i disse landene, og opprettholder eller utvider grunnlaget for en hovedsakelig tjenesteytende arbeiderklasse her. Uten disse ville produktiviteten med nødvendighet stagnert og falt i Europa og Nord-Amerika. Samtidig bidrar dette på den andre sida likevel til økt fattigdom og en skjerping av klassekampen.
Uansett har vi sett en enorm befolkningsvekst de siste 70 åra. Denne veksten har nesten utelukkende skjedd i den tredje verden. Sosialismen i Kina la grunnlaget for en voldsom vekst i dette landet, da sosialismen fjernet sult og dyp fattigdom, og løftet Kina ut av posisjonen som halvkoloni for europeisk og nord-amerikansk imperialisme. I dag er Kina etablert som imperialistisk stormakt, men store deler av befolkningen holdes likevel nede i fattigdom som følge av den kapitalistiske kontrarevolusjonen i landet i 1976. Forøvrig har befolkningsveksten funnet sted i øvrige Asia, i Afrika og Latin-Amerika, blant annet som følge av vaksiner og medisiner.
Imperialistene har hatt en enorm interesse av denne økte befolkningsveksten, da det er arbeidet som er kilden til profitten. Det er spredt en avskyelig myte i de imperialistiske landene om at massene i den tredje verden er en slags byrde på jorda. Denne rasistiske og menneskefiendtlige myten snur virkeligheten på hodet. Det er i virkeligheten slik at massene i den tredje verden er de som holder hele menneskesamfunnet oppe. De utgjør flertallet og gjør mer enn sin andel av det samfunnsmessige arbeidet. Samtidig er hoveddelen av forbruk, og nesten all rikdom, samlet i de imperialistiske landene, hovedsakelig i Europa og Nord-Amerika. Forbruket som truer miljø og klima skjer i all hovedsak i disse to verdensdelene, og det meste av produksjonen i den tredje verden, samt industriproduksjonen i Kina, skjer for å levere varer til markedene her.
Imperialistene tjener på befolkningsveksten, men på den andre sida avsløres kapitalismens iboende motsigelser. Det er nemlig et paradoks ved kapitalismen, som rundt 1900 gikk inn i sitt imperialistiske stadium, at den produserer sine egne banemenn: proletariatet. På den ene sida er proletariatet og andre utbytta deler av folket, kilden til kapitalistenes profitt. På den andre sida har disse en objektiv interesse av å avskaffe kapitalismen, siden denne utbytter og undertrykker dem. Dette paradokset forklarte Marx og Engels som at kapitalismen ikke bare graver sin egen grav, ved å produsere sine egne kriser, men også skaper sine egne banemenn, sine egne bødler, i form av det internasjonale proletariatet.
Befolkningsveksten er en del av løsningen, ikke problemet
I vår verden i dag finnes det dem som hevder at fattigdommen reduseres og at kommunismen er avleggs. Igjen ser vi et eksempel på at verden snus på hodet. I 1950 var det som nevnt 2,6 milliarder mennesker på jorda vår. Mindre enn 2 milliarder av disse levde i kolonier og halvkolonier, da Europa og Nord-Amerika talte mer enn 600 millioner innbyggere. I dag lever mer enn 6,6 milliarder mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Selv om Kina er blitt et imperialistisk land, lever majoriteten av innbyggerne i Kina på landsbygda eller som interne “migrantarbeidere” i byene, i en tilstand av brutal utbytting og undertrykking. De fattige massene utgjør tre eller fire ganger så mange mennesker i dag som i 1950. De avgjørende sosiale forskjellene er medisiner og vaksiner, men levekårene er ikke vesentlig forbedret for disse. Det er en myte at disse er i ferd med å løftes ut av fattigdommen. De siste tretti årene har antall som sulter holdt seg relativt konstant mellom 800 millioner og 1 milliard mennesker. Tallmagi om hvor mange som lever på 1 eller 2 dollar gir ikke et sannferdig bilde av fattigdommen. Kort sagt: Det er ingen tvil om at antallet fattige mennesker har vokst voldsomt siden 1950, og dermed vokser det sosiale grunnlaget for den sosialistiske revolusjonen! Dette er en enkel sannhet, som de fleste kan forstå om de vil.
Småborgerlige og borgerlige tenkere forfekter ideen om at antallet mennesker er et problem. De argumenterer blant annet med miljø og klima. Det korrekte standpunktet er ikke å gå inn for færre mennesker, men for å endre det økonomiske og politiske systemet gjennom sosialistisk revolusjon. Det er nemlig ikke antall mennesker som er problemet, men produksjonsmåten: Det vil si, problemet er kapitalismen. Problemet er sløseriet, utbyttinga, plyndring av mennesker og miljø, overforbruk, luksus, profittjag og så videre. Alt som kjennetegner den imperialistiske kapitalismen er problemet. Veksten i antall mennesker, særlig i den tredje verden er en del av løsningen, ikke problemet! Disse reiser seg nemlig til opprør og til revolusjon, de er det hovedsakelige sosiale grunnlaget for verdensrevolusjonen, de er imperialismens banemenn. Jo flere mennesker som har interesse av å avskaffe imperialismen, jo nærmere er vi sosialismen. Dette er bare en annen måte å gjenta den enkle sannheten om at grunnlaget for revolusjonen har vokst. Et uttrykk for dette er veksten i folkelige protester og opprør de siste tiårene. Dette er dessuten et uttrykk for at vi lever i den siste fasen av imperialismen, i den strategiske offensiven av den proletariske verdensrevolusjonen, perioden som formann Mao omtalte som “de 50-100 årene” hvor imperialismen vil feies vekk fra jordens overflate.
Ideen om at massene er et problem er slett ingen ny idé. Ved begynnelsen av 1800-tallet og den industrielle revolusjonen, da antallet mennesker på jorda var under 1 milliard, og dermed knapt en åttendedel av dagens befolkning, var teorier om “overbefolkning” allerede utbredt. Den mest kjente teoretikeren med slike tanker var presten Thomas Malthus, som utformet “Malthus’ lov” om at mennesker har en tendens til å formere seg raskere enn veksten i mat. Dette ga opphav til “malthusianisme”, som fokuserer på hvordan man kan hemme befolkningsveksten for å stanse “overbefolkning”. Vi skyter her inn at de kinesiske revisjonistene innførte den strenge fødselsplanlegginga fra 1979, som en del av at Deng Xiaping og de kinesiske kuppmakerne gjeninnførte kapitalismen og igangsatte en voldsom kapitalistisk oppbygging i Kina. Under dekke av det vi kan kalle malthusianske tanker, innførte de kinesiske revisjonistene ekstremt inngripende lover, blant annet den såkalte “ettbarnspolitikken”, som ikke bare begrenset befolkningsveksten blant de fattigste, massene som utgjorde en trussel mot deres kontrarevolusjon, men også gjorde det enklere å forflytte millioner av unge mennesker fra bygda til industrisonene ved kysten, hvor de kunne jobbe og slite hele dagen uten å belemres med barnepass.
Lenin avviser den borgerlige malthusianismen
Den store kommunisten Lenin skrev i 1913 en artikkel i avisa Pravda hvor han satte frem det kommunistiske svaret på malthusianismen. I en kommentar til hvordan enkelte krefter ville bruke aborter til å redusere fødselsraten, sa han at de som hilste slikt velkommen måtte være “små og mellomstore borgere med en spissborgers psykologi” og at man ikke kunne vente annet av dem enn “den mest banale liberalisme”. Han stemplet “sosial nymalthusianisme” som reaksjonært og usselt, og mente at flere barn blant de undertrykte massene heller kunne bidra til at disse “kjempe[r] bedre, mer samlet, bevisst og resolutt mot de nåværende livsbetingelsene som lemlester og ødelegger vår generasjon”.
Lenin skriver:
“Her ligger nettopp grunnforskjellen mellom bondens, håndverkerens, den intellektuelles, kort sagt småborgerens psykologi og proletarens psykologi. Småborgeren ser og føler at han går mot ødeleggelsen, at livet blir stadig vanskeligere, at kampen for tilværelsen blir stadig mer hensynsløs og at hans og hans families stilling blir stadig mer håpløs. Dette er en ubestridelig kjensgjerning. Og småborgeren protesterer mot det. Men hvordan protesterer han? (…) Han protesterer som representant for en klasse som går undergangen håpløst i møte, som frykter sin framtid, som er nedtrykt og fryktsom. Det er ingen ting å gjøre, hadde det i det minste vært færre barn som måtte tåle våre lidelser og harde slit, vår fattigdom og fornedrelse – dette er småborgerens skrik.”
Mot dette setter Lenin frem den revolusjonære proletarens holdning: “Vi kjemper bedre enn våre fedre gjorde. Våre barn vil kjempe enda bedre, og de vil seire.” Lenin skriver videre:
“Arbeiderklassen går ikke mot undergangen, men vokser, blir sterkere, vinner mot og sveiser seg sammen, skaffer seg kunnskaper og herdes i kampen. Vi er pessimister når det gjelder livegenskapet, kapitalismen og småproduksjonen, men vi er glødende optimister når det gjelder arbeiderbevegelsen og dens mål. Vi legger allerede grunnlaget for et nytt byggverk og våre barn vil bygge det ferdig. Derfor – og bare derfor – er vi ubetingede motstandere av nymalthusianismen, denne retningen som passer for ufølsomme og egoistiske småborgerlige par som hvisker forskremt: «Med Guds hjelp skal vi nok selv klare oss på et vis, men da er det best at vi ikke har barn.»”
Til sist slår han likevel fast at kommunistene krever “betingelsesløs oppheving av alle lover som setter straff for abort eller for spredning av medisink litteratur om befruktningshindrende midler” men videre: “Frihet til medisinsk propaganda og beskyttelse av borgernes demokratiske rettigheter, enten de er menn eller kvinner, er én ting. Nymalthusianismens samfunnsteori er noe helt annet. De bevisste arbeiderne vil føre den mest iherdige kamp mot alle forsøk på å føre denne reaksjonære og feige lære inn i det moderne samfunnets sterkeste og mest fremskredene klasse, som er best forberedt til å gjennomføre store forandringer.”
Avslutning
Slik utformer Lenin vår holdning og vårt standpunkt i møte med befolkningsveksten de siste 70 årene, som med all sannsynlighet vil fortsette i flere tiår. Vi er ikke pessimister med tanke på denne veksten, men vi er pessimister på vegne av imperialismen. Dette systemet er dømt til undergangen. Kapitalismen gikk inn i sin imperialistiske fase rundt 1900, og denne fasen er råtnende og døende kapitalisme. Det er kapitalismens siste stadium, og de siste 70 årene har på alle måter forstørret og forsterket dens banemenn. Vår klasse er ikke bare bedre ideologisk og politisk utrustet enn noensinne med marxismen-leninismen-maoismen,men massenes vekt, vår tyngde på denne jorda, er mer enn tredoblet siden formann Mao erklærte at folkerepublikken Kina var et faktum. Utbyttinga og undertrykkinga øker, det er flere utbytta og undertrykte mennesker enn noensinne, men det øker også grunnlaget for revolusjonen, noe som konkret uttrykker seg i massenes voksende protester.
Dermed gjenstår problemet med å mobilisere, politisere, organisere og væpne massene, for bare gjennom organiseringen under en felles ledelse, det kommunistiske partiet, kommer massenes antall til sin rett. Bare samlet i felles kamp, under felles ledelse, kan vi overvinne splittelsen og gjøre det enorme antallet til en mektig kraft: Til bølgen som skal velte over jorda og drukne imperialismen for alltid.
Referanser
Political protests have become more widespread and more frequent | The Economist
Thomas Malthus – Store norske leksikon
Kinas samtidshistorie – Store norske leksikon
Arbeiderklassen og nymalthusianismen – Tjen Folket Media
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.