Politiske perspektiver for Norge – En analyse av Hurdalsplattformen

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Det politiske grunnlaget for regjeringen utgått fra Arbeiderpartiet (Ap) og Senterpartiet (Sp), avtalen mellom de to partiene, er Hurdalsplattformen. Den ble fremforhandlet på hotellet ved Hurdalssjøen, hvor SV trakk seg etter «sonderingene» før selve forhandlingene. Hva kan plattformen fortelle oss om regjeringens politiske mål for staten og samfunnet, og hvilke klasseinteresser ligger bak disse målene?

Det første forliket mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som da het Bondepartiet, ble inngått allerede i 1935. Selv om Senterpartiet etter krigen var en del av såkalt “borgerlig side”, hovedsakelig anført av partiet Høyre, har Ap og Sp altså likevel en lang historie med samarbeid. Dette såkalte “kriseforliket” i 1935 var begynnelsen på flere tiår med Arbeiderpartiregjeringer for den norske borgerlige staten (Store norske leksikon, Kriseforliket). Det er en myte at partiet representerte arbeidsfolk på 1930-tallet eller 1950-tallet. Partiet var og er et borgerlig parti, ledet av borgerlige politikere som administrerer kapitalismen på vegne av borgerskapet.

Innledning

I innledningen til Hurdalsplattformen kaller regjeringen seg “en regjering for vanlige folk” og sier at det aller viktigste for dem er “trygt arbeid til alle og gode velferdstjenester nært folk” (Hurdalsplattformen, s. 5). De største utfordringene Norge står overfor er klimakrise, digitalisering og velferdsstatens utfordringer ifølge plattformen. Regjeringspartiene skriver at de skal føre en “mer aktiv næringspolitikk” fra statens side, og gi “industri basert på våre felles naturressurser som kraft, fisk og skog” en særstilling. De sier de skal bekjempe ulikhet og urettferdighet, at de skal satse på velferdstjenester og da særlig utdanning og flere lærere, og sier de skal bygge ut mer politi, ambulansetjenester og brann- og redningstjenester i distriktene (Hurdalsplattformen, s. 6). De skriver at de har ambisjoner om “en offentlig helsetjeneste i verdensklasse” og at Norge skal ivareta norske interesser i utlandet. De legger spesiell vekt på utviklingen i nordområdene og norske interesser der.

Hvordan kan vi oppsummere innledningen til plattformen? Innledningen skal bare peke ut en kurs og introdusere plattformen. Likevel kan vi se konturene av regjeringens prosjekt: De vil øke statens rolle i økonomien, styrke industrien, fremme vekst i offentlig sektor og drive frem mer korporativisme. De peker også mot “velferdsstatens utfordringer”, som vi må se i sammenheng med flere tiårs utvikling, hvor alle de borgerlige partiene har arbeidet for å kutte i massenes velferd. Arbeiderpartiet har selv stått i spissen for pensjonsreformen og sykehusreformen, samt delprivatisering innen post, telefoni, jernbane og petroleumssektor. Alle disse reformene har hatt til hensikt å kutte i massenes velferd. Dette står verken i motsetning til en sterkere stat eller en større offentlig sektor. Det handler kun om at fremtidige generasjoner skal få dårligere sosiale tjenester. Pensjonsreformen betyr kort sagt at folk skal jobbe lenger, for mindre penger. Det er videre viktig å forstå frasene om fellesskap og tillit, som uttrykk for Arbeiderpartiets tendens i retning korporativisme. Slik retorikk bidrar til å rettferdiggjøre “trepartssamarbeidet” mellom fagbevegelse, næringsliv og regjering, samt den nevnte utvidelsen av statens virksomhet i økonomien, som begge uttrykker en tendens i retning mer korporativisme.

Slik ser vi allerede innledningsvis at denne regjeringen tar på seg oppgaven å øke tendensen i retning statsmonopolkapitalisme og korporativisme i stat og samfunn. Formuleringene om politiet, nordområdene og NATO peker i retning av det militariserte samfunnet, med mer represjon og i siste instans fascisme, noe som uttrykkes mer konkret i plattformens kapitler om utvidelse av militærvesenet, styrking av politiet og bekjempelse av “ekstremisme”.

Mer aktiv stat innen nærings- og finanspolitikk

Plattformens første kapittel handler om finanspolitikken. I denne delen av plattformen varsler regjeringen “grønne investeringer” til skog- og treforedling, fisk og fiskeforedling, karbonfangst og -lagring, hydrogen, havvind, vannkraft og “grønn skipsfart” (Hurdalsplattformen, s. 6). Kort sagt: Under påskudd om å bøte på klimakrisen skal staten øke overføringene fra det offentlige til industrien. I essens er dette en klassisk politikk for å møte krisa i kapitalismen med økte investeringer fra staten (keynesianisme). Allerede her varsler Ap og Sp at de skal øke overføringene til sin egen del av det monopolkapitalistiske borgerskapet. De to partiene representerer den delen av borgerskapet som har sine tyngdepunkt i statlige og halvstatlige virksomheter (Ap) og i landbruket og særlig samvirkeorganisasjonene (Sp). Begge partiene representerer byråkratene i offentlig sektor både på nasjonalt og lokalt nivå. Investeringene legitimeres med “grønn omstilling”, som “tilfeldigvis” innebærer mer av alt det som Ap og Sp alltid har stått for: Mer kraftkrevende industri, petroleum, sjøfart, landbruk, skogbruk, fiske og generelt mer stat, industri og landbruk. Partiene skyver oljearbeidere og bønder foran seg, men den virkelige oppdragsgiveren er borgerskapet innen disse sektorene.

Regjeringen varsler en noe høyere formuesskatt for “de med høye formuer” (Hurdalsplattformen, s. 8). Dette vil i den grad det faktisk gjennomføres i første rekke ramme Høyres “rike onkler” innen dagligvare og annen privat monopolkapital. Videre varsler regjeringen samme sted at de vil redusere bruken av private helseforsikringer. Dette er bare ett av mange eksempler fra plattformen hvor regjeringen varsler en noe raskere utvikling i retning statskapitalisme på bekostning av privatkapitalisme. Samme sted varsler partiene også at de vil intensivere arbeidet for internasjonale skatteregler, noe som peker frem mot at statene innfører mer regulering av internasjonal handel. Dette viser ambisjonene om å befeste og utvide posisjonen som norsk imperialisme har globalt, med en mye større rolle enn landets befolkning skulle tilsi. Dette uttrykkes blant annet med dagens plass i sikkerhetsrådet (FN) og Stoltenbergs posisjon som NATOs generalsekretær. Det enorme oljefondet og den tette alliansen med USA utgjør en basis for norsk imperialisme på den internasjonale arenaen, og posisjonene innen diplomati og internasjonale organisasjoner, er viktige for å fremme norsk handel og norsk næringsliv internasjonalt.

Om finansmarkedene skriver partiene blant annet at de vil legge til rette for vekst over hele landet, og løfter frem lokalbanker og behov for “likeverdige konkurransevilkår” mellom små og store banker, og norske og utenlandske banker (Hurdalsplattformen, s. 9). Konkret sier de at de vil utvide rabatten for små og mellomstore bedrifter. Om Statens pensjonsfond utland (SPU) skriver de at forvaltningen av fondet skal ha “bred legitimitet” og ved at eventuelle endringer i fondet skal “forankres bredt i Stortinget”. Regjeringen vil gjøre SPU til “det ledende pensjonsfondet i verden” med tanke på klima og miljø, samtidig som de skriver at fondets mål fortsatt skal være “høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko”. Kort sagt presiserer regjeringen at denne enorme finansformuen tilhører hele borgerskapet og at høyest mulig avkastning er hovedformålet. Gjennom å løfte frem fondet så tidlig i dokumentet understrekes det hvor viktig strategisk rolle det spiller for staten.

Under plattformens seksjon om aktiv næringspolitikk kommer derimot særinteressene regjeringen representerer klarere frem. Etter først å slå fast at “privat eierskap er utgangspunktet for norsk næringsliv” (Hurdalsplattformen, s. 10), skriver de umiddelbart etterpå at “staten skal engasjere seg mer” for å bygge ut infrastruktur, inngå partnerskap mellom staten og privat næringsliv, bidra med mer kapital for “risikoavlastning” og “bruke sin innkjøpsmakt til å skape sterke hjemmemarkeder”. De skriver at de skal bruke statlig eierskap til å “sikre nasjonal kontroll”, særlig når det gjelder energi- og naturressurser, viktig infrastruktur (veier, kommunikasjon, jernbane) og “strategisk viktige deler av norsk næringsliv”. De knytter “nye grønne næringer” sammen med en ambisjon om å “utvikle og forsterke” det statlige eierskapet. Kort sagt: Hurdalsplattformen slår fast regjeringens mål om å øke statens rolle i økonomien og sammenfiltringen med privat kapital. De binder den såkalte “grønne omstillingen” sammen med ambisjonen om mer statsmonopolkapitalisme. Dermed blir det enda mer tydelig hvilken fløy av monopolborgerskapet de representerer, i motsetning til den avgåtte Solberg-regjeringen, som uttrykte den mer privatkapitalistiske fløyen av denne klassen.

Krafttak for industri og mer statlig eierskap

Regjeringspartiene skriver at regjeringen skal utøve det statlige eierskapet “mer aktivt”, at de skal stille “økte krav til bedrifter i tråd med samfunnskontrakten mellom staten, kommunene og næringslivet”, og at de åpner for at staten kjøper seg inn i selskaper, eller etablerer egne nye selskaper, innen “områder der det er av strategisk interesse for Norge”. De vil utrede et instrument for å styrke det nasjonale eierskapet. Alt dette peker tydelig mot mer statsmonopolkapitalisme, og mot mer korporativisme. Videre skriver regjeringen at de skal styrke statens verktøy for å støtte norske eksportbedrifter (Hurdalsplattformen, s. 12). Regjeringen har som mål å øke norsk eksport utenom olje og gass, og skriver at de vil gjøre arbeidet med å fremme norsk eksport til “en kjerneoppgave i relevante deler av forvaltningen”. Dette viser hvor viktig stat og regjering er for monopolene, også i vår tid.

Videre står det i plattformen at regjeringen vil ta “et krafttak for industrien” ved “en grønn industrioffensiv”. Den “grønne omstillingen” skal ikke bare brukes til å øke statens rolle, men også til å bygge ut industrien. Et av tiltakene for å oppnå dette er at regjeringen vil sikre “størst mulig grad av videreforedling av våre naturressurser i Norge” (Hurdalsplattformen, s. 13). De vil bidra til industriell satsing, karbonfangst, tilgang på billig fornybar kraft og etablere ny kraftforedlende industri i hele Norge. De vil bygge ut infrastruktur og klargjøre “grønne industriområder og industriparker” med “internasjonale konkurransefortrinn”. Ap og Sp skriver at de vil styrke Selskapet for industrivekst (SIVA), det statlige selskapet “som utvikler, eier og finansierer en nasjonal infrastruktur for innovasjon og næringsutvikling” (Wikipedia om SIVA). Her vurderer man i regjeringsplattformen om disse skal kunne gi ut industritomter til bedrifter på forskudd. Samme sted skriver regjeringspartnerne at de vil styrke arbeidet med robotisering og automatisering, samt drive frem mer digitalisering innen industrien, og regjeringen skal satse på romindustrien, “blant annet gjennom aksen Andøy-Narvik-Tromsø-Svalbard”. Partiene skriver at de skal bruke “Statkraft som en spydspiss” for å utvikle fornybar energi og statlig eierskap (Hurdalsplattformen, s. 14).

De to partiene skriver i Hurdalsplattformen at de skal forenkle byråkratiet for de mindre bedriftene, og at de skal gå gjennom regler og offentlige skjemaer for å redusere “hindringer for innovasjon og digitalisering”, og de vil forsterke sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende. Dette er tilsynelatende tiltak hovedsakelig for grupper som utgjør en viktig del av det sosiale grunnlaget for Senterpartiet, da særlig bønder. Under plattformens del om digitalisering skriver partiene at staten skal vurdere større eierskap i den digitale økonomien, og mer konkret vurdere å ta eierskap til digital infrastruktur og digitale plattformer, samt utrede opprettelsen av en statlig skyløsning for lagring av offentlige data, og at de skal støtte “norske nettaktører i konkurranse med internasjonale giganter” (Hurdalsplattformen, s. 15).

Videre skriver de at de vil “utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen”, en frase som er en gjenganger i plattformen, til at det offentlige skal prioritere å gi kontrakter til norsk maritim næring (Hurdalsplattformen, s. 17). De skriver under kapitlet om mineraler at de skal vurdere hvordan staten kan sikre at mer av verdiskapningen innen mineralnæringen blir igjen i Norge. I et omfangsrikt kapittel om landbruk løfter de frem landbrukets “samfunnsoppdrag”, og dermed jordbrukssektorens strategiske viktighet for staten (Hurdalsplattformen, s. 18). Jordbruket skal sikres, skriver de to samarbeidspartiene, ved “sterkt importvern” (toll), og de vil bevare “landbrukssamvirka som marknadsregulatorar”. Dette peker tydelig mot denne regjeringens sterkt korporativistiske tendens. Dette uttrykkes hovedsakelig av Arbeiderpartiet og deres “trepartssamarbeid” mellom staten, NHO og LO. Men tendensen legemliggjøres også av Senterpartiet som det fremste politiske uttrykket for kreftene innen landbruksmonopolene og de korporativistiske landbruksorganisasjonene (samvirke). Videre skal regjeringen legge en plan for å trappe opp matproduksjonen i Norge.

Styrke landbrukssamvirket mot private monopoler

Under et kort kapittel om næringsmiddelindustrien slår regjeringsplattformen et slag mot de store monopolene i dagligvarehandelen, altså mot Reitan-gruppens Rema-monopol, Rimi-Hagens Norgesgruppen og samvirkemonopolet Coop – de tre monopolene som dominerer dagligvarehandelen i landet totalt. Hurdalsplattformen slår fast at maktkonsentrasjonen er for stor i dagligvarehandelen, og at svaret for å balansere dette er et sterkt og velfungerende landbrukssamvirke (Hurdalsplattformen, s. 19). Dette betyr en ambisjon om å styrke posisjonen til organismer som Nortura, Tine og Felleskjøpet. Disse samvirkene er byråkratisk monopolkapital som formelt sett eies av produsentene selv, hovedsakelig bønder, men som i likhet med statlig virksomhet kontrolleres fullstendig av borgerskapet. Samvirkeorganisasjonene er det viktigste maktgrunnlaget til Senterpartiet. Regjeringen skal utforme en stortingsmelding om markedsmakt i matvarehandelen, vil ha strengere krav til merking av matvarer og skriver at offentlige virksomheter skal øke bruken av norsk mat. Her viser regjeringen tydelig hvordan den forholder seg til de ulike fløyene i borgerskapet. Svaret regjeringen har på de sterke privatkapitalistiske monopolene innen dagligvarebransjen er ikke å bryte disse opp, men å styrke posisjonen til landbruksmonopolene og deres samvirkeorganisasjoner. Monopolisme skal bekjempes med mer monopolisme. Enkelte monopoler fremstilles som en motvekt mot andre monopoler.

Videre vil regjeringen gå gjennom eiendomslovgivinga for “å sikre eit levende landbruk” i hele landet (Hurdalsplattformen, s. 20), og de tar til orde for en mer offensiv politikk for skogindustrien. De vil øke offentlige tilskudd til å plante og pleie skog, for å øke CO2-opptaket og, ikke minst, “sikre ressursgrunnlaget for industrien”. De vil øke industriell videreforedling av skog i Norge og stoppe utsalget av Statskog sine eiendommer. Statskog skal videre anvendes “som eit verktøy” for industribygging og næringsutvikling. Innen fiskeri skriver regjeringspartiene at havressursloven, fiskesalgsloven og deltakerloven, lover som sikrer statens regulering av fiskerinæringen, skal ligge fast som “viktige pilarer i norsk fiskeripolitikk” (Hurdalsplattformen, s. 22). Også innen fiske vil de vurdere flere statlige tilskudd og sikre “grønn omstilling” (Hurdalsplattformen, s. 23). Innen havbruket (hovedsakelig fiskeoppdrett) vil regjeringen legge til rette for videre vekst og eksport, men også gå gjennom regler og konsesjoner, og øke statens kontroll over denne næringen. 

Mer olje, gass og kraft – og mer gjeldsbyrde for massene

Innen olje og energi er regjeringens mantra “utvikle, ikke avvikle” og regjeringen vil legge til rette for “fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel” (Hurdalsplattformen, s. 25). For den norske staten generelt, og Arbeiderpartiet spesielt, står norsk petroleumsnæring i en soleklar særstilling. Den norske staten er ikke bare en imperialistisk stat, men også en petroleumsstat, og Arbeiderpartiet er det fremste petroleumspartiet. Til stor frustrasjon for regjeringens samarbeidspartier til venstre i Stortinget (SV, Rødt og MDG), er regjeringen en garantist for vekst i olje- og gassnæringen. Som plattformen presiserer betyr ambisjonen om “grønn omstilling” slett ikke avvikling av denne olje og gass. Tvert om skal petroleumsnæringen utgjøre en akse for utvidelse og utvikling av industri generelt og spesielt alternativ kraftproduksjon (vind, sol, bølge). Dermed bevares produksjonen med de største utslippene av klimagasser, og nye næringer kommer bare i tillegg til denne næringen. Så lenge olje og gass er lønnsomt, og alt tyder på at det vil det fortsatt være i lang tid, vil kapitalen – privat som statlig – kreve at produksjonen fortsetter. Problemene for klima og miljø kommer av den kapitalistiske produksjonsmåten som setter profitt foran alt annet. Det er absolutt ikke produksjon og teknologi som i seg selv er problemet, men hvordan de brukes hensynsløst av kapitalistene. Denne regjeringen satser alt på å utvikle (dvs. forstørre) problemet. Vi vil også presisere at verken vindmøller eller elbiler er så klima- og miljøvennlige som man kan få inntrykk av. Produksjonen av disse har sine utslipp og krever sine råstoffer, de krever gruvedrift og hogst av skog, de krever utbygging og vindmøllene berører naturen hvor de settes opp. Dette skal da komme i tillegg til “et fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel”. En virkelig grønn omstilling forutsetter sosialisme.

Vedrørende energi skriver regjeringen at det trengs “mer kraft og bedre overføringsnett” i det neste tiåret for å “elektrifisere samfunnet” og gjøre Norge til et foretrukket land for industrielle investeringer (Hurdalsplattformen, s. 26). Videre slår plattformen fast at det skal beholdes “suveren norsk kontroll” over energisektoren. Regjeringen skal lage en samlet plan for vannkraft, vindkraft, solkraft og utbygging av annen energi og infrastruktur. Staten skal ta ansvar for infrastrukturen som trengs og kapasiteten for strømnettet skal økes. Det nordiske og europeiske kraftsamarbeidet, som i vinter har blitt svært utskjelt, skal ifølge plattformen “videreføres og styrkes” (Hurdalsplattformen, s. 27). I kapitlet om klima og miljø skriver regjeringspartiene at utslippskutt “skal være kjernen i strategien for vekst, eksport og jobbskaping” (Hurdalsplattformen, s. 28). Partene i arbeidslivet skal inngå i samarbeid for disse utslippskuttene og regjeringen skal etablere Bionova, et apparat som skal være statens verktøy for å kutte klimagassutslipp i landbruket ved hjelp av økonomisk støtte til klimatiltak (Hurdalsplattformen, s. 29). Regjeringen vil bygge opp mer gjenvinningsindustri. Landbruket skal styrkes som et “klimatiltak”, ved at regjeringen utroper matjord, tareskog og skog som “naturbaserte løsninger på klimakrisen” (Hurdalsplattformen, s. 31). Igjen går “tilfeldigvis” klimatiltakene hånd i hånd med statlige overføringer til de kapitalkreftene som står bak Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Plattformen inneholder videre mye om distriktspolitikk og hvordan kommunene og fylkeskommunene skal bevares og styrkes, samt at infrastruktur skal bygges ut i distriktene.

Innen boligsektoren vil regjeringen gi Husbanken, en statlig bank for å gi privatpersoner lån til egen bolig, en større rolle og at de skal hjelpe flere å komme inn på boligmarkedet (Hurdalsplattformen, s. 35). Dette “velferdstiltaket” vil gjøre enda flere til gjeldsslaver overfor staten og privatkapitalen. Det legger også til rette for fortsatt høye priser innen boligmarkedet, og at staten “løser” problemet med høy gjeld blant folket ved å gjøre det lettere å få enda mer gjeld. Innen offentlig sektor generelt fremmes Arbeiderpartiets byråkratiske og statsmonopolistiske agenda. Plattformen tar til orde for å “kraftig redusere omfanget av kommersielle aktører i velferden” og et “strengt regelverk” som skal gjøre denne sektoren mindre lønnsom for private (Hurdalsplattformen, s. 36). Samtidig varsler regjeringen kutt i offentlig sektor, forkledd som “mindre administrasjon”. Regjeringen varsler også en “tillitsreform i offentlig sektor”, og hevder denne skal gi “tilliten, tiden og makten” tilbake til de som plattformen i panegyriske ordelag omtaler som både “førstelinja og ryggraden i velferdsstaten”: konkret eksemplifisert som lærere, sykepleiere, politibetjenter og fastleger (Hurdalsplattformen, s. 37). Vi merker oss at det krever høyere utdanning og gjerne mastergrad for å få plass i førstelinja til Ap og Sp. Vaskere, vikarer og hjelpepleiere står tydeligvis i andre rekke. 

Hvor Senterpartiet har fått plattformen til å bugne av løfter til sine velgergrupper, er det nå Arbeiderpartiets tur til å love sine velgere og grunnplansaktivister gull og grønne skoger. Av mer konkrete tiltak skriver regjeringspartiene at denne reformen skal innebære at de “ikke vil sette i gang sentraliserende reformer” og at de vil gi større frihet til kommunale og regionale myndigheter. Det er ikke umiddelbart så åpenbart hvordan større frihet til lokale politikere og sjefene ved lokale offentlige institusjoner betyr mer tillit eller makt til de ansatte. Tvert om er det ikke utenkelig at dette kan øke presset på vanlige ansatte til å jobbe lange og harde dager, og sjefene står mer fritt til å prioritere det som umiddelbart virker “lønnsomt” for dem. Dessuten er det iøynefallende at reformene er slike som ikke innebærer mer penger. Det loves ikke mer penger til skole eller sykehus, bare “mer tillit” og “mindre administrasjon”.

Styrke trepartssamarbeidet – det vil si: mer korporativisme

Under kapitlet om arbeid og sosial velferd skriver regjeringspartiene at de ønsker et forsterket trepartssamarbeid “som er tettere, mer forpliktende og mer strategisk for å møte de store utfordringene Norge står overfor i årene som kommer” (Hurdalsplattformen, s. 46). For å utvikle dette vil de at partene i arbeidslivet skal være representert i “alle relevante regjeringsutvalg” og ideologisk vil de bidra til “mer informasjon om fagforeningens rolle og trepartssamarbeidet” i skolene, i lederutdanning og på arbeidsplassene. Her vektlegger de at arbeidere som kommer til Norge fra andre land er spesielt viktige å nå med denne “informasjonen”. Regjeringspartiene skriver at sterke fagorganisasjoner er “kjernen i den norske arbeidslivsmodellen”. Dette er en viktig del av plattformen. Granavolden-plattformen, som Solberg-regjeringen regjerte på grunnlag av, var også tydelig på at trepartssamarbeidet er viktig (for borgerskapet), men det understrekes sterkere i Ap-Sp-plattformen. Videre ville den Høyre-ledede regjeringen kun “videreutvikle” dette samarbeidet, og ikke styrke og utvide det slik Hurdalsplattformen Støre-regjeringen ønsker. Dette kan ikke forstås på annen bakgrunn enn Arbeiderpartiets særegne forhold til LO og byråkratiet, og den korporativistiske og byråkratiske tendensen som både Ap og Sp er politiske uttrykk for. 

Det er riktig å dvele ved det regjeringen sier i kapitlet om arbeid og sosial velferd, fordi det sentrale utsagnet har to elementer. For det første sier regjeringen at Norge står overfor store utfordringer i årene som kommer. For det andre sier regjeringen (les: Ap) at utfordringene må møtes med mer korporativisme. Fagbevegelsen skal inngå som en integrert del av et korporativt “samarbeid” med staten. Det vil si en inkorporering av fagbevegelsen i det utvida statsapparatet og at fagbevegelsen spiller en nøkkelrolle for å disiplinere arbeiderklassen i møte med “de store utfordringene”. Legger vi marxismen til grunn så er utfordringene de snakker om egentlig den videre utviklinga av den allmenne krisa i imperialismen, innen alle sfærer av samfunnet: økonomisk, sosialt, politisk og ideologisk-kulturelt. Fagbevegelsen skal inngå i korporative organer (for eksempel “regjeringsutvalg”) og de fattigste arbeiderne, innvandret fra Øst-Europa, skal inkorporeres (på bunnen av) dette systemet: “kjernen i den norske arbeidslivsmodellen”. Strategisk handler det om å dempe og hemme klassekampen og i siste instans et forsøk på å kvele den sosialistiske revolusjonen.

Videre varsler regjeringen en “storrengjøring i arbeidslivet” for å rydde opp i sosial dumping, som de knytter til arbeidsinnvandring og “useriøse aktører” (Hurdalsplattformen, s. 48). De vil styrke Arbeidstilsynet, etablere flere sentre mot arbeidslivskriminalitet og styrke politiets arbeid mot dette. Med andre ord skal de ikke gjøre noe fundamentalt med systemet, bare forsøke mer kontroll. Angående pensjon stadfester regjeringspartiene at de “slår ring om pensjonsreformen” og hovedprinsippene i denne (Hurdalsplattformen, s. 49). Denne reformen har betydd og betyr at arbeidsfolk må jobbe lenger og får redusert pensjon. Pensjonsreformen er et av de største og mest brutale velferdskuttene i moderne tid i Norge. De største konsekvensene ligger foran oss, men kort sagt innebærer reformen at store verdier overføres fra massene til kapitalen, både statlig og privat. Det hele forsvares med at det stadig blir flere eldre. Veksten i produksjon og inntekter ser derimot vekk fra, for denne er ikke nok til å opprettholde videre vekst i profitten, uten at det kuttes i massenes velferd. Regjeringen viser seg her igjen som en borgerlig regjering, for å administrere kapitalismen på grunnleggende samme vis som den andre fløyen av partier (Høyre, Frp, Venstre og KrF).

Fortsette veksten i offentlig sektor

Regjeringspartiene skriver at de vil rekruttere, utdanne og beholde flere lærere (Hurdalsplattformen, s. 51) og stramme inn privatskoleloven (s. 52). De varsler enda en ny ungdomsskolereform, denne gangen for mer praktisk læring i skolen. De etablerer også en ambisjon om å utvikle skolefritidsordningen (SFO), og at flere barn skal inn i denne. Plattformen er omfangsrik når det kommer til skole og utdanning, og igjen og igjen virker det som om mer utdanning er regjeringens svar på forskjellige utfordringer, for velferdsstaten, industrien og distriktene, og de varsler også en “kompetansereform for livslang læring”, hvor ansatte skal få individuelle langtidsplaner for “livslang læring” (Hurdalsplattformen, s. 56). Under kapitlet om helse og omsorg slår regjeringspartiene fast at en sterk offentlig helsetjeneste er avgjørende i kampen mot geografiske og sosiale forskjeller (Hurdalsplattformen, s. 58). Fokuset på “forskjeller” er et klassisk sosialdemokratisk grep, som vi også ser er uhyre befestet i SV og Rødt. Ideologisk er ikke dette en fane for sosialisme, men en legitimering av statskapitalisme og korporativisme. Ideen om utjevning av forskjeller er en gammel sosialdemokratisk kongstanke. Det er fullstendig umulig innenfor et kapitalistisk samfunn, men ideen fungerer godt til å fremme korporativisme, nasjonalisering og statlig monopol.

Innen helsesektoren skriver Ap og Sp at fagfolkene er “selve nerven” og den viktigste ressursen (Hurdalsplattformen, s. 60). Vi leser dette som nok en honnør til Arbeiderpartiets sosiale basis. Konkret vil regjeringen blant annet sette ned en “helsepersonellkommisjon” med representanter fra partene (i arbeidslivet) for å fremme rekruttering og utdanning av helsepersonell. Også under dette kapitlet varsler regjeringspartiene flere utredninger, planer og stortingsmeldinger. Regjeringsplattformen stadfester den endrede sykehusstrukturen i Oslo, men vil utrede endringer i styringen av sykehusene (Hurdalsplattformen, s. 61). Vedrørende legemidler vil regjeringspartiene utrede muligheten for å etablere et statlig legemiddelselskap (Hurdalsplattformen, s. 62). Her kan vi skyte inn at regjeringen vil utnytte alle anledninger til å fortsette veksten i offentlig sektor. 

Styrke politiet, bekjempe “ekstremisme” og bruke kulturarven som ideologisk våpen

Vedrørende justis og beredskap vil regjeringspartiene øke antall politiposter i distriktene, etter at disse tidligere er blitt redusert (Hurdalsplattformen, s. 65). Under samme punkt vil de bygge opp en permanent dedikert innsats mot organisert kriminalitet, gjenger og kriminelle nettverk, og de vil etablere “exit-program for gjengkriminelle og ekstremistar”, for å få flere til å bryte med slike miljøer (Hurdalsplattformen, s. 66). Regjeringspartiene ser lokalt politi som den viktigste beredskapsressursen og vil bidra til mer “personell, materiell, kompetanse og myndigheit” i denne forbindelse. Regjeringsplattformen varsler til sist i dette kapitlet at de vil sette ned en “ekstremismekommisjon” for å studere hvordan ekstremisme oppstår og lære mer om hvilke tiltak som fungerer for å forebygge og motvirke radikalisering og ekstremisme (Hurdalsplattformen, s. 67). I denne forbindelse nevner de også styrking av freds- og menneskerettssentre i landet. Vi må forstå dette i sammenheng med regjeringens linje for korporativisme og “de store utfordringene” som Norge står overfor, og i sammenheng med den internasjonale situasjonen med økt folkelig kamp og en revolusjonær situasjon i utvikling. Regjeringen vil styrke statens repressive apparat, ved analyse og ved propaganda, og de vil bruke sivile institusjoner som frontlinje mot opposisjonelle. I vårt naboland Sverige har slike “fredssentre” distribuert hundretusenvis av “informasjonsbrosjyrer” mot kommunisme.

Under kultur og frivillighet slår de fast at regjeringen vil løfte fram “vår kristne og humanistiske kulturarv” og at 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad skal bli “ei nasjonal markering” og at Stiklestad Nasjonale Kultursenter skal være navet i jubileet (Hurdalsplattformen, s. 68). I forbindelse med dette skal regjeringen utforme en plan for å sette i stand middelalderkirker rundt om i landet. Vi kan se dette i sammenheng med krisa i den imperialistiske ideologien og kulturen, og hvordan borgerskapet løfter frem reaksjonær ideologi og forsøker å hente kulturell påvirkningskraft i middelalderen og kristendommen. Når regjeringen behandler ytringsfrihet er de mest bekymret over “kåra til kvalitetsjournalistikken”, med andre ord: Regjeringen vil styrke NRK og de store avisene, blant annet ved å øke bevilgningene og pressestøtta (Hurdalsplattformen, s. 70). Videre slår regjeringsplattformen fast at den nye regjeringen vil gi høy prioritet til “arbeidet mot konspirasjonsteorier og ekstremisme”, og utarbeide en “ny handlingsplan mot rasisme, ekstremisme og radikalisering” (Hurdalsplattformen, s. 71). Vi ser dette i samband med tidligere punkter med lignende tema, og leser dette som en åpenbar bekymring for utviklinga av krisa i imperialismen og tilspisset klassekamp. Dessuten leser vi dette som en tydelig underminering av liberale prinsipper og nok et eksempel på korporativisme. 

Vedrørende livssynssamfunn vil regjeringen vurdere om utenlandsk finansiering av trossamfunn kan forbys (Hurdalsplattformen, s. 73). Her skyter vi inn at slik lovgiving rutinemessig anvendes i Russland og flere andre land til å slå ned på opposisjonskrefter, og da under kraftfull kritikk fra Norge og andre vestlige imperialister, som jo nettopp driver med sin egen “utenlandske støtte” til all slags opposisjon hos sine konkurrenter. Heller ikke i behandlingen av tro og livssyn evner imperialistene å se bjelken i sitt eget øye. Når innvandringspolitikken behandles stadfester plattformen den såkalt “strenge men rettferdige” linjen overfor flyktninger som er bredt forankret i Stortinget. Regjeringen tar til orde for å stille strengere krav til “integrering” (Hurdalsplattformen, s. 75). Blant de konkrete tiltakene tar de til orde for å styrke “de frivillige organisasjonenes rolle i integreringsarbeidet”. Igjen både en honnør til viktige rødgrønne aktivister og stemmesankere, og et tiltak for å fremme korporativisme via den institusjonaliserte NGO-virksomheten.

Styrke militæret, NATO og norsk imperialisme

Mot slutten av plattformen behandles forsvarspolitikken, og her slår regjeringspartiene innledningsvis fast at “Det sikkerheitspolitiske landskapet rundt oss er i endring og har blitt meir uføreseieleg”. Med andre ord peker plattformen igjen på det vi ser som uttrykk for den allmenne krisa i imperialismen, og en skjerping av de grunnleggende motsigelsene i det imperialistiske verdenssystemet. Regjeringsplattformen stadfester medlemskapet i NATO som en bærebjelke i norsk forsvarspolitikk (Hurdalsplattformen, s. 76). De peker særlig ut utfordringene Norge står overfor i nordområdene, og skriver at de vil styrke det militære nærværet i Nord-Norge, samtidig som forsvaret fortsatt skal bidra i internasjonale operasjoner. Hæren skal utvikles videre mot å bli “ein moderne landstyrke”, spesialstyrkene skal tilføres mer utstyr, heimevernet skal moderniseres som territorial styrke og kampkrafta i Troms og Finnmark skal sikres. Alt dette må sees i sammenheng med til dels harde debatter innad i norsk forsvarsmiljø, hvor en rekke toneangivende personer har ropt varsko om problemer ved den norske forsvarsmodellen. Se for eksempel kritiske artikler fra tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, som ser ut til å slakte hele den norske forsvarsmodellen (strategem.no, 22. november 2020). Regjeringen varsler et ønske om 1000 nye årsverk i forsvaret. De omtaler Norge som “NATO i nord”, men vil forsterke og fordype nordisk forsvarspolitisk samarbeid som et tillegg til NATO.

Videre vil Ap og Sp kort sagt investere i “mer av alt”: kampfly, ubåter, overvåkingsfly, nye stridsvogner og egne helikoptre for hæren (Hurdalsplattformen, s. 77). De vil prioritere mer ressurser til etterretning og overvåking i nordområdene, og øke Heimevernets områdestruktur til 45 000 soldater. De vil også styrke norsk forsvarsindustri og utnevne en forsvarskommisjon for å utarbeide en ny langtidsplan for Forsvaret fra 2025. Til sist tar de til orde for tettere samarbeid mellom Forsvaret og resten av samfunnet, noe vi må se på som en del av en objektiv tendens i retning mer militarisering av samfunnet. Under kapitlet om utenrikspolitikk slår Hurdalsplattformen fast at nordområdene er “Norges viktigste strategiske interesseområde” og igjen skriver de om en mer urolig verden: “Ved inngangen til 2020-tallet preges verden også av mer uro, og uforutsigbarhet. Spenningene mellom stormaktene tiltar. Globale pandemier og klimaendringer skaper utfordringer (…) Demokratiske verdier utfordres.” (Hurdalsplattformen, s. 78) Igjen ser vi dette som en beskrivelse som stadfester analysen av skjerpelse og fordypning av den allmenne krisa i kapitalismen, og at vi lever i epoken hvor verdensrevolusjonen er gått inn i sin strategiske offensiv.

Regjeringspartiene skriver at de vil styrke og videreutvikle NATO-alliansen og samtidig forsterke samarbeidet med de andre nordiske landene, Tyskland og Storbritannia. Interessant nok nevner ikke plattformen USA direkte, men NATO er hovedsakelig et instrument for USA-imperialismen og slik peker plattformen ut USA, Tyskland og Storbritannia som de tre viktigste imperialistene norsk imperialisme opptrer som juniorpartner overfor. Samtidig åpenbarer det seg nok også en ambisjon om å spille en rolle i Norden, og anvende et samarbeid av nordiske land som støtte for globale ambisjoner. Videre vil regjeringen øke norske bidrag til FN-operasjoner, og også samarbeide med Kina “langs en nordisk og europeisk linje”. Videre vektlegges innsats overfor “Europas ustabile nabolag i sør”. 

Under kapitlet om internasjonalt klimaarbeid skriver regjeringen: “Klimaomstillingen skaper også store internasjonale muligheter for norsk verdiskaping.” (Hurdalsplattformen, s. 79) Her overgår virkeligheten satiren, og regjeringsplattformen avslører hvordan borgerskapet ser på klimakrisen og “grønn omstilling” som bare enda en måte å tjene penger på. Det minner oss om Lenins humoristiske bemerkning om at kapitalistene vil selge oss repet de selv skal henges med. Også overfor nordområdene, knyttes den strategiske (militære) satsningen opp mot “grønn omstilling” og “ny giv” for økt næringsaktivitet i de nordligste fylkene og på Svalbard. Plattformen definerer Svalbard som et område av stor strategisk betydning for Norges muligheter i nordområdene og Arktis. Slik forbindes igjen de geopolitiske og militære behovene til en imperialistisk stat, med tilsynelatende sivile mål og midler. Her tar regjeringen for øvrig også til orde for å videreutvikle “det bilaterale samarbeidet med Russland i nord”. Både overfor Kina og Russland er altså regjeringen ikke fullt ut forent med yankee-linjen, selv om Norge hovedsakelig opptrer som lakei for USA-imperialismen (som “NATO i nord”). Også punktene om nordisk samarbeid kan være uttrykk for en begrenset uavhengighet fra USA, for å bedre bevare særinteressene til norsk imperialisme. Tilstanden mellom imperialistene er hele tiden en tilstand av både konkurranse og samarbeid, slik at dette er likevel ikke sjokkerende. Norske myndigheter har lang tradisjon for et visst samarbeid med Russland, og stadig mer økonomisk utveksling med Kina.

Angående handel og internasjonal økonomi skriver regjeringspartiene at staten skal bidra til at “norsk næringsliv lykkes i utlandet” og de vil gjøre norsk næringsliv i utlandet til en viktig oppgave i utenrikspolitikken. Regjeringen har som ambisjon at Norge skal innta en ledende rolle i det internasjonale arbeidet for å “bekjempe ulovlig kapitalflyt og skatteunndragelse” (Hurdalsplattformen, s. 82). De vil støtte opp under arbeidet for internasjonale mekanismer som skal håndtere statlige gjeldskriser, noe de tydeligvis ser for seg mer av i fremtiden. 

Konklusjon

Plattformen er et politisk dokument om regjeringens mål, og ikke en fasit for hva regjeringen faktisk vil oppnå. At de skriver noe i plattformen betyr verken at det er sant, at de virkelig mener det, eller at det vil bli realisert i framtida. Men den politiske plattformen er regjeringens program for perioden 2021-2025, og peker dels i klartekst og dels mellom linjene ut hva som er regjeringens særegne oppgaver. Regjeringen er som alle regjeringer i en borgerlig stat, uttrykk for organiseringen av borgerskapets diktatur. Slike regjeringer ivaretar klasseinteressene til hele borgerskapet. Men i henhold til loven om motsigelsen er også borgerskapet en enhet av motsigelser, og hovedmotsigelsen i denne klassen er mellom borgerskapet med tyngdepunkt i staten (statlig monopolkapital) og de som baserer seg på privat monopolkapital. Begge fløyer er like borgerlige og like mye en del av monopolborgerskapet. Begge er også tvunget til å administrere og drive frem den statsmonopolkapitalistiske utviklinga, men AP representerer denne tendensen mer enn Høyre. Vi ser derfor noen tydelige konflikter dem imellom, og også mellom Sp og deres landbrukssamvirke og Høyre og deres rike støttespillere i dagligvarebransjen.

Revolusjonære og alle som er opptatt av arbeidsfolk, fattige, velferd, miljø, nedrustning, internasjonal solidaritet og demokratiske rettigheter, må ikke bare holde regjeringspartiene ansvarlig, men også rette sine klager mot SV-Rødt-MDG. Alle tre opptrer som støttepartier for regjeringen, enten direkte (SV) eller indirekte (Rødt og MDG). Disse tre partiene støtter opp om den byråkratiske-korporativistiske tendensen som Ap, sekundert av Sp, står i spissen for. Faktisk er de enda mer ivrige og fanatiske tilhengere av å utvide staten og dens byråkrati. De fem partiene tilhører, tross koketteri fra Rødt og MDG, den samme politiske fløyen. De representerer verken rettferdighet, arbeidsfolk, internasjonal solidaritet eller miljøet. De er alle tjenere for den byråkratisk-statlige fløyen av det monopolistiske og imperialistiske norske storborgerskapet.

Tendensen i norsk politikk er tydelig, og kommer til uttrykk i Hurdalsplattformen: Mer stat i næringslivet, utvidelse av offentlig sektor – dels på bekostning av private kapitalister, mer sammenblanding av statlig og privat kapital, mer trepartssamarbeid, mer falsk “frivillighet” og korporativisme. Dessuten mer militarisering, mer overvåking og mer represjon, med særlig henblikk på intern opposisjon (“ekstremisme” og “radikalisering”) og rivaliseringen mellom imperialistene (særlig i nordområdene). Videre kommer det tydelig frem i plattformen hvordan staten under dekke av “grønn omstilling” skal utvikle industriproduksjon og faktisk øke utslipp og miljøinngrep, og den er like tydelig på at regjeringen skal fremme norske næringsinteresser i utlandet, parallelt med å styrke kapasiteten i det norske militærapparatet for operasjoner i utlandet. Verdt å nevne er også regjeringens ideologisk-kulturelle ambisjoner, hvor de skal anvende nasjonalisme og kristen humanisme til å styrke borgerskapets ideologiske hegemoni.

Kort sagt: Hurdalsplattformen er et program for å fremme norsk imperialisme generelt, og den byråkratiske statsmonopolkapitalistiske tendensen spesielt, med perspektiv om et korporativt og militarisert samfunn som forsøk på å holde norsk imperialisme i live i en verden som bare vil preges mer og mer av imperialismens sammenbrudd og den nye bølgen i verdensrevolusjonen.

Les mer:

Referanser

Store norske leksikon: Kriseforliket

Hurdalsplattformen – regjeringen.no

Store norske leksikon: Korporativ stat

SIVA – Selskapet for industrivekst – Wikipedia

Store norske leksikon: Landbrukssamvirke

”Granavolden-plattformen” – Politisk plattform

Ny regjeringsplattform med Venstre, Høyre, Frp og KrF

FORSVAR FOLKETRYGDA STOPP PENSJONSREFORMEN – PDF Gratis nedlasting

Jevn økning i offentlige utgifter – SSB

Offentlig pengebruk, OECD | Staten eser ut: Norge topper internasjonal kåring

Nå utgjør offentlige utgifter halvparten av Norges BNP

Forsvarsrasjonale vs forsvarsmodell