Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Gjennom nyhetssaker og tall fra forskere og statistikere, ser vi en tydelig tendens i det norske samfunnet: De rike blir rikere, det blir flere fattige proletarer, og småborgerskapet, den borgerlige middelklassen, er under press med perspektiv om å minke som følge av proletarisering. Kort sagt går vi i retning en mer typisk kapitalistisk struktur, med mindre sosial ro og en tilspissing av klassekampen.
Det kapitalistiske samfunnet tenderer til å dele menneskene i tre klasser:
1) Borgerskapet, som har skapt det borgerlige samfunnet og er herskerklassen.
2) Proletariatet, den moderne arbeiderklassen som lever av å selge sin arbeidskraft og ikke eier produksjonsmidler.
3) Småborgerskapet, en variert samling grupper og sjikt mellom borgerskapet og proletariatet.
Ifølge Lenin deler klassene seg fra hverandre etter sitt forhold til produksjonsmidlene, etter sin stilling i produksjonen og etter hvor stor andel de får av det som skapes – og til sist hvordan de får dette. For eksempel vil en kapitalist som eier et stort selskap og en direktør som har en toppstilling i dette selskapet være en del av borgerskapet, som tilegner seg en enorm andel av det som skapes, gjennom aksjeutbytte og store lønninger de får fra andres arbeid. En proletar derimot eier ingen produksjonsmidler, er nederst på rangstigen i produksjonen og får en lav andel utbetalt som lønn for eget arbeid.
Det imperialistiske Norges særegenheter
Norge er et imperialistisk land, noe som har påvirket klassestrukturen mye. Ikke i den forstand at det har endret hvordan kapitalismen deler mennesker i tre for kapitalismen typiske klasser, men på følgende måter:
1) De småborgerlige sjiktene av funksjonærer og akademikere er mye større enn i undertrykte land, noe som forstørrer hele småborgerskapet.
2) De småborgerlige sjiktene av bønder og håndverkere er svært små, sammenlignet med undertrykte land.
3) Et stort sjikt av arbeideraristokrati, som slett ikke er en egen klasse men et sjikt som omfatter det øverste laget av proletariatet, kjennetegnet ved relativt høy lønn og gode velferdsordninger, en del av småborgerskapet sysselsatt særlig i fagforeningsbyråkratiet og noen få i borgerskapet (ledere i LO, samvirkelagene, bedriftene til LO).
4) Det finnes ingen fattigbønder, disse er så godt som utradert i utviklingen mellom 1920-tallet og 1970-tallet. Dette som følge særlig av automatisering og statlige subsidier, samt som følge av importen av jordbruksprodukter fra utlandet. Bøndene som helhet er svært få og kan ikke utgjøre proletariatets viktigste allierte og sosial hovedkraft for revolusjonen, som i den tredje verden.
5) Proletariatet som helhet og hele folket, har langt bedre materielle levekår enn vi finner i tredje verden.
Alle punktene skyldes den spesielle rollen et imperialistisk land tilegner seg i det imperialistiske systemet på verdensbasis, den brutale utbyttinga av verdens undertrykte land, og superprofitten som er resultat av denne utbyttinga. Kort sagt: De norske imperialistene blir svært rike, og en del av rikdommen anvendes til å gjøre det imperialistiske landet til en trygg havn for dem. De skaper et samfunn med mye tjenesteproduksjon, med mer dempet klassekamp, mange som arbeider i virksomhet som har støttefunksjoner for de imperialistiske monopolselskapene og så videre. De har råd til å betale seg ut av en rekke sosiale problemer, med arbeidsledighetstrygder, uføretrygder og flere uproduktive arbeidsplasser. De har råd til et stort sjikt av arbeideraristokrati og ideologiprodusenter, som har i oppgave å holde massene nede ideologisk og politisk, som sammen med den økonomiske velstanden får en kraftfull negativ virkning på klassekampen.
Utviklingstendensen i det norske klassesamfunnet
Hvordan er dagens utvikling i dette systemet? Vi kan se tydelig av de siste tiårene, at klassestrukturen er i ferd med å endre seg. Kort sagt er går utviklingen i samme retning som i de andre imperialistiske landene og er en del av en generell utviklingstendens, som kan oppsummeres slik:
1) Proletariatet blir fattigere – reallønna faller sakte men sikkert, og sjiktet av fattige proletarer blir en større andel av proletariatet.
2) Småborgerskapet er under press og større deler av dette står i fare for å proletariseres eller slås helt ut av produksjonen, gjennom konkurser eller lavere realinntekt.
3) Den borgerlige rikdommen og eiendommen konsentreres mer hos de aller rikeste, i monopolborgerskapet.
De to siste årene, 2020 og 2021, har betydd et sprang i alle tre tendenser, og forsterket disse. Her følger noen eksempler på dette, og på fakta som viser utviklingstendensen:
Namdalsavisa skriver at mange bønder lever under fattigdomsgrensa, og strømkrisen har ført til en dramatisk forsterkning av tendensen til at mange bønder må legge ned driften, krisa har ført til en rekke større problemer for bøndene og tendensen er å presse de minste ut av bransjen.
Næringsavisen E24 skriver at en sykepleier, som tilhører et småborgerlig sjikt av høyt utdannede innen offentlig sektor, knapt har råd til å kjøpe bolig lenger. De økte boligprisene spesielt, og de generelt økende prisene, betyr at småborgerskapet settes under økonomisk press. De minker som andel av samfunnet, med perspektiv om mer proletarisering.
Den økonomiske krisa og pandemirestriksjonene har tatt form av et brutalt angrep på utelivsbransjen (restauranter og barer), hotellnæringen og kulturlivet. Den eneste årsaken til at vi ikke har sett et voldsomt ras av konkurser, er store krisepakker fra staten.
Gjennom de siste 10-20 årene har andelen fattige økt sakte men sikkert i Norge, som vi også har vist i en annen artikkel. Ifølge offisielle tall er det nå 10% fattige i Norge, noe som betyr at minst en av fem i proletariatet er fattige etter statens og FNs beregninger. Over 500 000 regnes til dette sjiktet, og en stor del av disse er i arbeid. Med krisa og pandemirestriksjonene opplever mange flere arbeidsløshet og permiteringer, og dermed har vi fått et sprang som enda ikke synes på de offisielle statistikkene.
De rikeste blir rikere, og en større del av rikdommen samles i hendene på færre mennesker. Blant de aller rikeste blir det flere milliardærer, og Kapital skriver at nå er alle de 400 rikeste i Norge milliardærer, og på den andre siden betaler disse svært lite skatt. Den rikeste 1 prosenten i Norge har nesten en fjerdedel av all formue i landet.
De tre tendensene, uttrykt i disse og andre konkrete saker, kan oppsummeres i én eneste setning: Utviklingen av det imperialistiske samfunnet i Norge har snudd og klassestrukturen blir sakte men sikkert mer lik andre land ved at forskjellene mellom klassene øker, fattigdommen øker, rikdommen blir mer konsentrert og alt dette bereder grunnen for en tilspissing av klassekampen. I dag ser vi hvordan massene roper på organisering og kamp, i spørsmålene som konsentreres i strømkrisa og de enorme strømregningene, krisa i helsevesenet og myndighetenes restriksjoner som kveler alt fra skoler til barer.
Referanser
Mange bønder lever langt under fattigdomsgrensen
Sykepleier Cecilie (31) har råd til kun én av Tromsøs boliger: – Helt sykt
Flere fattige barn i Norge – øker mest blant innvandrere – VG
SSB-forskere: Det er de aller rikeste som betaler minst skatt i Norge
Flere norske milliardærer enn noensinne – Klar Tale
Kapital: Norges 400 rikeste er alle milliardærer – E24
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.