Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
OM POLITIKKEN VÅR1
25. desember 1940
Under den flodbølga av anti-kommunistiske angrep vi opplever nå, er det helt avgjørende hvilken politikk vi fører. Men mange av kadrene våre skjønner ikke at partiet nå må føre en politikk som er svært ulik den det førte under jordbruksrevolusjonen. Det må være klart at partiet ikke under noen omstendigheter kommer til å endre politikken med enhetsfront så lenge perioden med motstandskrigen mot Japan varer, og at mange av de politiske linjene vi fulgte i de ti åra med jordbruksrevolusjon, ikke kan kopieres mekanisk i dag. Dette gjelder særlig mange ultra-venstrelinjer fra den siste perioden i jordbruksrevolusjonen. De er ikke bare fullstendig ubrukelige i motstandskrigen i dag. De var gale til og med under jordbruksrevolusjonen, for de oppsto fordi vi ikke skjønte to grunnleggende ting — at den kinesiske revolusjonen er en borgerlig-demokratisk revolusjon i et halvkolonialt land, og at det er en langvarig revolusjon. For eksempel blei det hevda at Kuomintangs femte «innringings- og undertrykkings»-felttog og motfelttoget vårt var det avgjørende slaget mellom kontrarevolusjonen og revolusjonen. Videre skulle kapitalistklassen utryddes økonomisk (ultra-venstrelinjene i politikken for arbeidslivet og i skattepolitikken). Det samme skulle skje med rikbøndene (ved å gi dem dårlig jord). Godseierne skulle utryddes fysisk (Ved å ikke gi dem jord i det hele tatt). Videre hadde vi angrepa på de intellektuelle, «venstre»-avviket i undertrykkinga av de kontrarevolusjonære, kommunistenes monopolisering av de politiske maktorganene, kommunistiske målsettinger i utdanninga av folket, den ultra-venstre militærpolitikken (å angripe de store byene og avvise geriljakrigføring), kuppmaker-linja i arbeidet i de hvite områdene, og politikken innafor partiet med å misbruke disiplinære tiltak til å angripe kamerater. Disse ultra-venstrelinjene var det stikk motsatte av høyreopportunismen til Chen Duxiu fra den siste perioden i den første store revolusjonen, de var uttrykk for «venstre»- opportunistiske feil. I den siste perioden av den første store revolusjonen var det bare forbund og ikke kamp. I den siste perioden av jordbruksrevolusjonen var det bare kamp og ikke forbund (bortsett fra med hovedmassen av bøndene). Dette er virkelig slående uttrykk for de to ytterliggående linjene, og begge førte til store tap for partiet og revolusjonen.
I dag er politikken med nasjonal enhetsfront mot Japan verken forbund uten kamp eller kamp uten forbund. Den forener forbund og kamp. Dette betyr konkret:
1) Alle som er for motstand (det vil si alle arbeidere, bønder, soldater, studenter, intellektuelle og forretningsfolk som er mot Japan) må gå sammen i den nasjonale enhetsfronten mot Japan.
2) Innafor enhetsfronten må linja være sjølstendighet og initiativ. Det vil si at både enhet og sjølstendighet er nødvendig.
3) Når det gjelder militærstrategien, er linja vår å føre sjølstendig geriljakrig med initiativet i egne hender, innafor ramma av en enhetlig strategi. Geriljakrigføring er grunnleggende, men vi må ikke la noen sjanser til å drive bevegelig krigføring gå fra oss når vilkåra ligger til rette for det.
4) I kampen mot de anti-kommunistiske stribukkene er politikken vår å utnytte motsigelser, vinne de mange, gå mot de få og knuse fiendene våre en for en, og føre kamp med retten på vår side, til vår fordel og med måte.
5) I de områdene fienden okkuperer og i Kuomintang-områdene er politikken vår på den ene sida å utvikle enhetsfronten så langt som mulig, og på den andre sida å la handplukka kadrer arbeide illegalt. Når det gjelder formene for organisering og kamp, er politikken å la handplukka kadrer arbeide illegalt i lang tid, å samle krefter og vente på det rette øyeblikket.
6) Den grunnleggende politikken vår overfor de forskjellige klassene i landet er å utvikle de progressive kreftene, vinne sentrumskreftene over til oss og isolere de anti-kommunistiske stribukkene.
7) Vi fører en revolusjonær tosidig politikk overfor de anti-kommunistiske stribukkene. Vi forener oss med dem i den grad de fortsatt er innstilt på å gjøre motstand mot Japan, og isolerer dem i den grad de er fast innstilt på å bekjempe kommunistpartiet. Dessuten har stribukkene en tosidig karakter i spørsmålet om motstand mot Japan. Politikken vår er å forene oss med dem i den grad de fortsatt er mot Japan, og føre kamp mot dem og isolere dem i den grad de vakler (for eksempel når de samarbeider i det skjulte med de japanske angriperne og viser seg uvillige til å bekjempe Wang Jingwei og andre landssvikere). Motstanden deres mot kommunistpartiet har også en tosidig karakter, og derfor må politikken vår være tosidig. I den grad de ennå ikke vil bryte samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet fullstendig, er politikken vår forbund med dem. Men i den grad de er egenrådige og går til væpna angrep på partiet og folket, er politikken vår å bekjempe og isolere dem. Vi skiller mellom folk med en tosidig karakter, og folk som er landssvikere og for Japan.
8) Sjøl blant landssvikerne og de pro-japanske elementene fins det folk som har en tosidig karakter. Vi må føre en tosidig revolusjonær politikk overfor dem også. I den grad de er pro-japanske, er politikken vår å bekjempe og isolere dem, men i den grad de vakler, er politikken vår å trekke dem nærmere og vinne dem over til oss. Vi skiller mellom slike vankelmodige elementer og de som er svikere tvers gjennom, som Wang Jingwei, Wang Yitang[1] og Shi Yousan[2]
9)Vi må skille mellom de pro-japanske storgodseierne og storborgerne som er mot motstand, og de pro-britiske og pro-amerikanske storgodseierne og storborgerne som er for motstand. Vi må også skille de vankelmodige storgodseierne og storborgerne som er for motstand, men vakler, og som er for enhet, men er anti-kommunister, fra det nasjonale borgerskapet, de mellomstore og små godseierne og de opplyste storfolka. Disse har en mindre utprega tosidig karakter. Vi bygger politikken vår på disse skillene. Alle de forskjellige politiske linjene som er nevnt, har sitt utspring i disse klasseskillene.
Vi behandler imperialismen på samme måte. Kommunistpartiet er mot all imperialisme, men vi skiller mellom den japanske imperialismen som driver aggresjon mot Kina nå, og de imperialistmaktene som ikke gjør det. Vi skiller mellom den tyske og italienske imperialismen som er i forbund med Japan og som har anerkjent «Mandsjukuo», og den britiske og amerikanske imperialismen som er mot Japan. Vi skiller også mellom gårsdagens Storbritannia og De forente stater, som førte en München-politikk for Det fjerne østen og undergravde Kinas motstand mot Japan, og Storbritannia og De forente stater av i dag, som har gått bort fra denne politikken og nå er for Kinas motstand. Nå som før er rettesnora for taktikken vår å utnytte motsigelser, vinne de mange, gå mot de få og knuse fiendene våre en for en. Vi fører en annen utenrikspolitikk enn Kuomintang. Kuomintang hevder at «det fins bare én fiende og alle andre er venner». Tilsynelatende behandler det alle land bortsett fra Japan likt, men i virkeligheten er det pro-britisk og pro-amerikansk. Vi for vår del må trekke klare skiller. For det første må vi skille mellom Sovjetunionen og de kapitalistiske landa. For det andre må vi skille mellom Storbritannia og De forente stater på den ene sida og Tyskland og Italia på den andre. For det tredje må vi skille mellom folka i Storbritannia og De forente stater og de imperialistiske regjeringene deres, og for det fjerde mellom politikken til Storbritannia og De forente stater i den perioden da de gikk inn for et Munchen for Det fjerne østen og politikken deres i dag. Vi bygger politikken vår på disse skillene. I rak motsetning til Kuomintang er den grunnleggende linja vår å bruke all mulig utenlandsk hjelp, men ut fra prinsippet om at vi skal føre krigen sjølstendig og stole på egne krefter. Kuomintang derimot, går bort fra dette prinsippet. Linja deres er å stole helt og holdent på utenlandsk hjelp eller klynge seg til den ene eller andre imperialistblokka.
Mange partikadrer har et ensidig syn på taktikken, og vakler dermed mellom «venstre» og høyre. For å korrigere dette, må vi hjelpe dem til å forstå de endringene og den utviklinga som har skjedd i politikken til partiet både før og nå, på en helhetlig og allsidig måte. Ultra- venstresynet skaper problemer, og er fortsatt hoved faren i partiet. I Kuomintang-områdene fins det mange som ikke kan gå alvorlig inn for å gjennomføre politikken med å la handplukka kadrer arbeide illegalt i lang tid, å samle krefter og vente på et gunstig tidspunkt. Grunnen er at de ikke tar den anti-kommunistiske politikken til Kuomintang alvorlig nok. Samtidig fins det mange andre som ikke kan gjennomføre politikken med å styrke enhetsfronten, fordi de overforenkler spørsmålet. De mener at hele Kuomintang er fullstendig håpløst, og derfor veit de ikke hva de skal gjøre. Omtrent slik er situasjonen også i de områdene Japan har okkupert.
I Kuomintang-områdene og de anti-japanske baseområdene har vi nå stort sett fått bukt med høyrestandpunktene som var svært utbredt tidligere. De som hadde slike standpunkter, la ensidig vekt på forbund g glemte kamp, og de satte for stor lit til Kuomintangs vilje til å kjempe mot Japan. Derfor forkludra de den prinsipielle forskjellen mellom Kuomintang og kommunistpartiet. De forkasta politikken med sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten, og gjorde innrømmelser overfor storgodseierne, storborgerskapet og Kuomintang. De bandt seg på hender og føtter istedenfor å utvide de anti-japanske revolusjonære styrkene dristig og føre besluttsom kamp mot politikken til Kuomintang, som gikk ut på å bekjempe og innskrenke kommunistpartiet. Men fra vinteren 1939 har det dukka opp en ultra-venstretendens mange steder. Den er en følge av de anti-kommunistiske «gnisningene» Kuomintang har provosert fram, og de kampene vi har ført i sjølforsvar. Denne tendensen er korrigert til en viss grad, men ikke fullstendig, og den kommer fortsatt til uttrykk mange steder i konkrete politiske linjer. Derfor er det helt nødvendig at vi undersøker og fastlegger de konkrete politiske linjene våre nå.
Ettersom sentralkomiteen alt har sendt ut ei rekke direktiver om de konkrete politiske linjene, skal vi her bare gi et sammendrag av noen få punkter.
De politiske maktorganene. Vi må sette «tre-tredjedelssystemet» besluttsomt ut i livet. Det innebærer at kommunistene bare skal ha en tredjedel av plassene i de politiske maktorganene, og at mange ikkekommunister må trekkes med i disse organene. I områder som Nord- Kiangsu har vi nettopp begynt å opprette anti-japansk demokratisk politisk makt, og her kan det til og med hende at kommunistene får mindre enn en tredjedel av plassene. De representantene for småborgerskapet, det nasjonale borgerskapet og de opplyste storfolka som ikke er aktive motstandere av kommunistpartiet, må bli trukket med både i regjeringa og de valgte folkeforsamlingene. De medlemmene av Kuomintang som ikke er mot kommunistpartiet, må også få lov til å være med. Vi må til og med la noen få høyreelementer bli med i de valgte folkeforsamlingene. Partiet vårt må ikke under noen omstendigheter monopolisere alt. Vi knuser ikke diktaturet til komprador-storborgerskapet og storgodseierklassen for å erstatte det med ettpartidiktaturet til kommunistpartiet.
Politikken for arbeidslivet. Vi må bedre levekåra til arbeiderne dersom vi skal høyne entusiasmen deres for å kjempe mot Japan. Men vi må være omhyggelig på vakt mot ultra-venstrefeil. Vi må ikke øke lønningene altfor mye eller korte altfor mye ned på arbeidstida. Slik situasjonen er nå, kan ikke åttetimersdagen innføres i hele Kina, og i visse produksjonsgreiner må ti timers arbeidsdag fortsatt være tillatt. I andre produksjonsgreiner må vi fastsette arbeidsdagens lengde ut fra situasjonen. Når det er inngått en kontrakt mellom arbeid og kapital, må arbeiderne overholde arbeidsdisiplinen, og kapitalistene må få lov til å skaffe seg en viss profitt. Ellers kommer fabrikkene til å stenge, og det vil verken tjene krigen eller arbeiderne. Særlig på landsbygda er det viktig at vi ikke øker levestandarden og lønningene til arbeiderne for mye, for da klager bøndene, arbeiderne blir arbeidsløse, og produksjonen går ned.
Jordbrukspolitikken. Vi må forklare partimedlemmene og bøndene at dette ikke er det rette tidspunktet for en gjennomgripende jordbruksrevolusjon, og at de tiltaka som blei gjennomført under jordbruksrevolusjonen, ikke kan brukes i dag. Politikken vår nå må på den ene sida slå fast at godseierne skal sette ned landskylda og lånerentene, for dette bidrar til å høyne entusiasmen for å slåss mot Japan blant de viktigste delene av bondemassene. Men de må ikke bli satt ned altfor mye. Allment sett må landskylda bli satt ned med 25 prosent. Dersom massene krever at den skal settes ned enda mer, kan leilendingen beholde opptil 60 til 70 prosent av avlinga, men ikke mer. Lånerentene må ikke settes så mye ned at all lånevirksomhet stopper opp. På den andre sida må politikken vår slå fast at bøndene skal betale landskyld og lånerenter, og at godseierne fortsatt skal ha eiendomsretten til jorda si og andre ting de eier. Lånerentene må ikke bli så lave at det blir umulig for bøndene å få lån, og gamle regnskaper må heller ikke bli gjort opp på en sånn måte at bøndene kan få tilbake gratis den jorda de har pantsatt.
Skattepolitikken. Det må betales skatt i samsvar med inntekta. De som er svært fattige skal slippe. Men ellers må alle som har inntekt betale skatt til staten. Det betyr at mer enn 80 prosent av befolkninga bærer denne byrden, også arbeiderne og bøndene, og ikke bare godseierne og kapitalistene. Det må bli forbudt å arrestere folk og bøtelegge dem for å dekke utgiftene til hæren. Vi kan bruke skattesystemet til Kuomintang og endre det etter behov, fram til vi har utarbeidd et nytt og bedre system.
Politikken for å renske ut spioner. Vi må besluttsomt undertrykke de svorne landssvikerne og anti-kommunistene, for ellers klarer vi ikke å verne de anti-japanske revolusjonære kreftene. Men vi må ikke drepe for mange, og ikke kaste mistanke på uskyldige personer. De som vakler eller følger motvillig med på ferden til de reaksjonære, må behandles mildt. Vi må avskaffe fysisk mishandling av folk som blir stilt for retten. Vi må legge vekta på beviser, og ikke uten videre tru på tilståelser. Vi må sette fri fanger fra den japanske hæren, marionettetroppene eller de anti-kommunistiske styrkene, bortsett fra dem som massene hater bittert. De må dømmes til døden, og dødsdommen må stadfestes av høyere myndigheter. Vi må vinne over til oss et stort antall av de fangene som er blitt tvunget til å slutte seg til de reaksjonære styrkene, men som har ei mer eller mindre revolusjonær innstilling, og la dem arbeide for hæren vår. Resten må bli sluppet fri. Og hvis de slåss mot oss og blir tatt til fange enda en gang, må vi slippe dem fri igjen. Vi må ikke krenke dem, ta fra dem deres personlige eiendeler eller prøve å presse bekjennelser ut av dem. Vi må alltid behandle dem ærlig og vennlig. Det må være politikken vår, uansett hvor reaksjonære de er. Det er en svært effektiv måte å isolere den harde kjernen av reaksjonære på. Overløpere som ikke har begått avskyelige forbrytelser, må få høve til å begynne et nytt liv hvis de slutter med den anti-kommunistiske virksomheten sin. Hvis de kommer tilbake og vil slutte seg til revolusjonen igjen, kan vi ta imot dem, men de må ikke få bli med i partiet igjen. De vanlige etterretningsagentene til Kuomintang må ikke stilles på linje med de japanske spionene og kinesiske landssvikerne. Vi må skille mellom disse to gruppene, og behandle dem forskjellig. Vi må gjøre slutt på den kaotiske situasjonen der en hvilken som helst institusjon eller organisasjon kan arrestere folk. Krigen krever at det blir oppretta revolusjonær orden, og derfor må vi slå fast at det bare er rettsinstansene og de offentlige sikkerhetsorganene til regjeringa som har rett til å arrestere folk. Dette gjelder ikke for militære enheter som er i kamp.
Folkets rettigheter. Vi må slå fast at alle godseiere og kapitalister som ikke er mot motstandskrigen, skal ha de samme rettighetene som arbeiderne og bøndene. Dette gjelder personlige rettigheter og eiendomsrett, stemmerett, tale-, forsamlings-, organisasjons- og religionsfrihet og rett til politisk overbevisning. Regjeringa skal bare gripe inn mot sabotører og mot dem som organiserer opptøyer i baseområdene. Den skal beskytte alle andre, og ikke plage dem.
Den økonomiske politikken. Vi må aktivt utvikle industrien og jordbruket, og fremme omsetninga av varer. Kapitalister må bli oppmuntra til å komme til de anti-japanske baseområdene våre og starte virksomhet her hvis de vil. Vi må oppmuntre privat virksomhet, og se på den statlige virksomheten som bare en del av økonomien. Målet med alt dette er å bli sjølberga. Vi må passe på at vi ikke skader nyttig virksomhet. Både toll- og valutapolitikken vår må være i samsvar med den grunnleggende linja for å utvikle jordbruket, industrien og handelen, og ikke stå i motsetning til den. Det avgjørende vilkåret for å bevare baseområdene i lang tid er at vi blir sjølberga ved å organisere økonomien samvittighetsfullt og omhyggelig, og ikke slurvete og skjødesløst.
Kultur- og utdanningspolitikken. Her må vi legge vekta på å fremme og spre kunnskap og ferdigheter som er nødvendige i krigen, og en følelse av nasjonal stolthet blant folkemassene. Borgerlig-liberale skolefolk, skribenter, journalister, lærde og tekniske eksperter må få lov til å komme til baseområdene våre og samarbeide med oss om å drive skoler og aviser og gjøre annet arbeid. Vi må la alle intellektuelle og studenter som viser entusiasme for motstanden mot Japan komme inn på skolene våre, gi dem ei kort opplæring og så sende dem for å arbeide i hæren, regjeringa eller masseorganisasjonene. Vi må trekke dem dristig med, gi dem arbeid og forfremme dem. Vi må ikke være altfor forsiktige eller altfor redde for at reaksjonære skai snike seg inn. Det er ikke til å unngå at noen slike elementer ormer seg inn, men vi får alltids tid til å luke dem ut i den tida de studerer eller arbeider. Alle baseområder må opprette trykkerier, gi ut bøker og aviser og organisere distribusjonskontorer. Så langt råd er, må alle baseområdene også opprette store kaderskoler, og jo flere og større de er, jo bedre.
Militærpolitikken. Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen må bli utvida så langt råd er, for de er de mest pålitelige væpna styrkene det kinesiske folket har når det gjelder å føre den nasjonale motstandskrigen videre. Vi må fortsette politikken med aldri å angripe styrkene til Kuomintang hvis ikke vi blir angrepet, og gjøre alt vi kan for å bli venner med dem. Vi må bygge opp hæren vår, og derfor må vi ikke sky noen anstrengelser for å trekke de offiserene som sympatiserer med oss, med i Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, uansett om de er medlemmer av Kuomintang eller partiløse. Nå må vi gjøre noe for å endre på den situasjonen at kommunister dominerer alt i arméene våre rett og slett fordi de er mange. Vi må sjølsagt ikke innføre «tre-tredjedelssystemet» i hovedstyrkene våre. Men så lenge partiet fortsatt har ledelsen i hæren (dette er absolutt og ubetinga nødvendig), trenger vi ikke være redde for å trekke mange sympatisører inn i arbeidet med å bygge opp de militære og tekniske avdelingene i hæren vår. Nå har vi lagt et fast ideologisk og organisatorisk grunnlag for partiet og hæren, og derfor er det ikke lenger farlig å trekke med mange sympatisører (sjølsagt ikke sabotører). Det er tvert om helt nødvendig at vi fører en slik politikk, for hvis vi ikke gjør det, blir det umulig å vinne sympatien til hele nasjonen og utvide de revolusjonære styrkene.
Hele partiet må besluttsomt ta i bruk alle disse taktiske prinsippene for enhetsfronten og de konkrete politiske retningslinjene som er utforma i samsvar med dem. For tida trapper de japanske inntrengerne opp aggresjonen mot Kina. Storgodseierne og storborgerskapet fører en grusom undertrykkingspolitikk, og går til væpna angrep på kommunistpartiet og folket. I en slik situasjon fins det bare en veg å gå for å fortsette motstandskrigen, utvide enhetsfronten, vinne sympatien til hele folket og snu situasjonen til det bedre. Det er å bruke de taktiske prinsippene og de konkrete politiske linjene som vi har lagt fram her. Men når vi retter opp feil, må vi ta ett steg av gangen, og ikke gå for fort fram. For det kan føre til misnøye hos kadrene, mistenksomhet hos massene, motangrep fra godseierne eller ei annen utvikling som vi ikke ønsker.
NOTER
1. Wang Yitang var en mektig byråkrat i perioden da krigsherrene i nord hadde makta, og en, pro-japansk landssviker. Han var gått av med pensjon, men etter Nord-Kina-hendinga i 1935 tok Chiang Kai-shek han med i Kuomintang-regjeringa. I 1938 gjorde han tjeneste som japansk marionett i Nord-Kina, og blei utnevnt til formann i det falske politiske rådet for Nord-Kina.
2. Shi Yousan var en Kuomintang-krigsherre som ofte skifta side. Han var øverstkommanderende for Kuomintangs 10. armégruppe etter at motstandskrigen hadde brutt ut. Han samarbeidde med de japanske styrkene i Sør-Hebei, og det eneste som sto i hodet på han, var å angripe Den åttende rutearméen, ødelegge de anti-japanske demokratiske politiske maktorganene og myrde, kommunister og progressive.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.