Ordre og erklæring i samband med Sør-Anhui-hendinga

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

ORDRE OG ERKLÆRING I SAMBAND MED SØR-ANHUI-HENDINGA

Januar 1941

ORDRE FRA DEN REVOLUSJONÆRE MILITÆRKOMMISJONEN I SENTRALKOMITEEN I KINAS KOMMUNISTISKE PARTI

Yen’an, 20. januar 1941

Den nye fjerde arméen i den nasjonale revolusjonære hæren er blitt be­rømt både i Kina og i utlandet for sin tapperhet i motstandskrigen. Sje­fen for arméen, Yeh Ting, har leda den aldeles utmerka i kampen mot fienden. Men da arméen nylig forflytta seg nordover etter ordre, blei den svikefullt angrepet av den pro-japanske klikken. Yeh Ting blei så­ra og utmatta under striden, og kasta i fengsel. Kommisjonen har fått greie på alt som skjedde under Sør-Anhui-hendinga gjennom tele­grammer fra Chen Yi, sjef for første avdeling av arméen, og Zhang Yunyi, stabssjef for arméen. Kommisjonen uttrykker sin store vrede og djupe bekymring for kameratene våre. Kommisjonen har vedtatt til­tak for å hevne den grove forbrytelsen den pro-japanske klikken har gjort seg skyldig i ved å sabotere motstandskrigen, angripe folkets væpna styrker og starte borgerkrig. Samtidig utnevner kommisjonen Chen Yi til fungerende sjef for Den nye fjerde arméen i den nasjonale revolusjonære hæren, Zhang Yunyi til nestkommanderende, Lai Chuanzhu til stabssjef og Teng Tzu-hui til sjef for den politiske avde­linga. Fungerende sjef Chen Yi og medarbeiderne hans får med dette ordre om å gjøre alt for å styrke arméen, slutte rekkene på ny, sikre et godt forhold til folket, sette ut i livet Folkets tre prinsipper, handle i samsvar med testamentet til dr. Sun Yatsen og konsolidere og utvide den nasjonale enhetsfronten mot Japan i kampen for å forsvare folket og landet vårt, fullføre motstandskrigen og være på vakt mot angrepa fra den pro-japanske klikken.

ERKLÆRING FRA TALSMANNEN FOR DEN REVOLUSJONÆRE MILITÆRKOMMISJONEN I SENTRALKOMITEEN I KINAS KOMMUNISTISKE PARTI TIL EN KORRESPONDENT FRA XINHUA NYHETSBYRÅ

22. januar 1941

Den anti-kommunistiske hendinga i Sør-Anhui nylig hadde vært i em­ning i lang tid. Det som skjer nå er bare den første fasen i ei nasjonal krise. Etter at de japanske angriperne inngikk trippelalliansen[1] med Tyskland og Italia, har de lagt seg enda mer i selen for å få i stand endringer i Kina, slik at de kan få en rask slutt på krigen mellom Kina og Japan. Målet deres er å bruke kinesere til å undertrykke bevegelsen mot Japan og konsolidere det bakre området for framstøtet sørover, slik at de får frie hender til å rykke fram i samordning med Hitlers of­fensiv mot Storbritannia. Temmelig mange av hovedmennene i den pro-japanske klikken har forskansa seg i partiet, regjeringa og hærorganisasjonene til Kuomintang for lenge sia, og de har drevet agita­sjon dag og natt. De var ferdige med å forberede sammensvergelsen mot slutten av fjoråret. Angrepet på enhetene i Den nye fjerde arméen i Sør-Anhui og den reaksjonære 17. januar-ordren[2] er bare det første åpne uttrykket for denne sammensvergelsen. Vi kommer til å oppleve den ene alvorlige episoden etter den andre. Hva er detaljene i sam­mensvergelsen til de japanske angriperne og den pro-japanske klikken? Det er:

1) Å hisse opp opinionen ved å offentliggjøre de to telegrammene fra 19. oktober og 8. desember,[3] som var undertegna av He Yingqin og Bai Chongxi, og sendt til Zhu De, Peng Dehuai, Yeh Ting og Xiang Ying.

2)Å forberede borgerkrig ved å starte en pressekampanje om hvor viktig det er å følge den militære disiplinen og militære ordrer.

3) Å utslette enhetene fra Den nye fjerde arméen i Sør-Anhui.

4) Å kunngjøre at Den nye fjerde arméen har «gjort mytteri», og stryke den av de offisielle rullene.

De har alt satt disse fire tiltaka ut i livet.

5) Å utnevne Tang Enbo, Li Pinxian, Wang Zhonglian og Han Teh-chin til sjefer for de forskjellige rutearméene som blir satt inn i Sentral-Kina for å «undertrykke kommunister». Li Tsung-jen er ut­nevnt til øverstkommanderende. Planen er å angripe enhetene i Den nye fjerde arméen under Peng Xuefeng, Zhang Yunyi og Li Xiannian. Hvis dette lykkes, skal de gå til nye angrep på enhetene i Den åt­tende rutearméen og Den nye fjerde arméen i Shandong og Nord-Jiangsu, i nær samordning med de japanske styrkene. Dette gjennomfører de nå.

6) Å finne et påskudd for å kunngjøre at Den åttende rutearméen har «gjort mytteri», stryke den av de offisielle rullene og gi ordre om å arrestere Zhu De og Peng Dehuai.

De forbereder dette trekket nå.

7) Å stenge forbindelseskontorene til Den åttende rutearméen i Chungqing, Xi’an og Guilin, og arrestere Zhou Enlai, Ye Jianying, Dong Biwu og Deng Yingchao.

8) Å forby Dagbladet Nye Kina.

9) Å angripe grenseområdene mellom Shanxi, Gansu og Ningxia og ta Yen’an.

10) Å foreta massearrestasjoner av framstående personer som er for motstand mot Japan, og undertrykke bevegelsen mot Japan i Chongqing og i provinsene.

11) Å ødelegge organisasjonene til kommunistpartiet i alle provinse­ne og foreta massearrestasjoner av kommunister.

12) Å erklære at Kuomintang-regjeringa har «vunnet tilbake de tapte områdene» når de japanske styrkene trekker seg tilbake fra Sentral- og Sør-Kina, og samtidig drive propaganda om at det er nødvendig å slut­te en såkalt «ærerik fred».

13) Japan skal forflytte styrkene sine i Sentral- og Sør-Kina til Nord- Kina som forsterkninger, sette i verk ville angrep på Den åttende rute­arméen, og samarbeide med Kuomintang-styrkene for å utslette hele Den åttende rutearméen og hele Den nye fjerde arméen.

14) Kuomintang skal forlenge avtalen med Japan fra i fjor om vå­penstillstand på alle fronter for å gjøre den om til en allmenn våpen­hvile og innlede fredsforhandlinger. Samtidig skal de hele tida angripe Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen.

15)Kuomintang-regjeringa skal undertegne en fredsavtale med Ja­pan og slutte seg til trippelalliansen.

De forbereder seg nå aktivt på dette.

Dette er i store trekk den svikefulle sammensvergelsen til Japan og den pro-japanske klikken. I oppropet sitt fra 7. juli 1939 påpekte sen­tralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti: «Kapitulasjon utgjør den alvorligste truselen nå, og anti-kommunisme er et steg for å forberede kapitulasjon.» I oppropet fra 7. juli 1940 blei det slått fast: «Faren for kapitulasjon har aldri vært så alvorlig, og vanskene i krigen har aldri vært så store som i dag.» Zhu De, Peng Dehuai, Ye Ting og Xiang Ying påpekte dette enda mer konkret i telegrammet sitt den 9. november i fjor:

Visse personer her hjemme er i ferd med å sette i verk et nytt anti-kommunistisk stormangrep for å åpne vegen for kapitula­sjon. … De vil gjøre slutt på motstandskrigen ved hjelp av det de kaller et samarbeid mellom Kina og Japan om å «undertrykke kommunistene». De vil erstatte motstandskrigen med borgerkrig, sjølstendighet med kapitulasjon, enhet med splittelse og lys med mørke. Virksomheten deres er svikefull og planene deres lumske. Nyhetene går fra munn til munn, og folk er oppskaka. Situasjo­nen har så avgjort ikke vært mer kritisk enn den er i dag.

Sør-Anhui-hendinga og 17. januar-ordren fra Militærrådet i Chongqing er altså bare begynnelsen på ei rekke liknende episoder. Særlig er den politiske rekkevidden av 17. januar-ordren stor. Den kjensgjerninga at de som har sendt ut denne kontrarevolusjonære ordren, torde å gjøre det åpent og tok sjansen på å bli fordømt av alle, viser at de må ha vært fast bestemt på å skape full splittelse og kapitulere fullstendig. For dersom herrene deres ikke trekker i trådene, kan ikke de politiske representantene for den svake storgodseierklassen og storborgerskapet i Kina røre seg en tomme, og langt mindre gi seg i kast med ei oppgave som denne, som har sjokkert hele verden. Slik situasjonen er nå, ser det ut til å være svært vanskelig å få dem som sendte ut ordren til å ombestemme seg, og det blir sannsynligvis umulig å greie det uten at hele folket øyeblikkelig griper inn og uten sterkt diplomatisk press fra utlandet. Den brennende oppgava til hele nasjonen nå er altså å følge ytterst årvåkent med i utviklinga, og forberede seg på alle mulige slags djevelske påfunn fra de reaksjonære. Vi kan ikke tillate den minste li­kegyldighet. Kinas framtid er helt klar. Sjøl om de japanske angriperne og den pro-japanske klikken greier å gjennomføre sammensvergelsene sine, kommer vi kinesiske kommunister og det kinesiske folket aldri til å la dem opprettholde tyranniet sitt i all evighet. Det er vår simple plikt å stå fram og ta kontroll over situasjonen, og vi har full tillit til at vi kan klare det. Uansett hvor mørkt det ser ut, hvor tornefull vegen er og hva prisen vi må betale blir (tapet av enheten i Den nye fjerde armé­en i Sør-Anhui er en del av den prisen), er det sikkert at de japanske angriperne og den pro-japanske klikken er dømt til nederlag. Grunne­ne til det er:

1) Det er ikke lenger lett å narre og knuse Kinas Kommunistiske Par­ti, slik det var i 1927. Nå er Kinas Kommunistiske Parti et stort parti som står støtt på egne bein.

2) Det er mange av medlemmene i andre partier og grupper (deri­blant Kuomintang) som frykter den katastrofen som nasjonal underku­ing innebærer. De ønsker så visst ikke å kapitulere og utkjempe en borgerkrig. Noen av dem er ført bak lyset for øyeblikket, men de kom­mer nok til seg sjøl i tide.

3) Det samme gjelder i hæren. De fleste soldatene kjemper mot kom­munistpartiet under tvang.

4) Det store flertallet av det kinesiske folket ønsker ikke å bli kolonislaver.

5) Det er like før det skjer store forandringer i den imperialistiske krigen. Uansett hvor mye de snylterne som lever av imperialismen yp­per seg for øyeblikket, finner de snart ut at de ikke kan stole på herre­ne sine. Hele situasjonen kommer til å endre seg når treet faller og ape­kattene flyr til alle kanter.

6) Det er bare et spørsmål om tid før det bryter ut revolusjoner i mange land, og disse revolusjonene og den kinesiske revolusjonen kommer til å støtte opp under hverandre i den felles kampen for seier.

7) Sovjetunionen er den sterkeste krafta i verden, og kommer helt bestemt til å hjelpe Kina til å føre motstandskrigen til siste slutt.

På grunn av alt dette håper vi at de som leker med ilden ikke blir altfor overmodige. Vi gir dem denne alvorlige advarselen: Pass dere. Ikke lek med ilden. Pass deres eget skinn! Hvis dere roer dere og tenker litt over saka, må dere straks og i fullt alvor gjøre følgende:

1) Stram tøylene før stupet, og stans provokasjonene deres.

2) Opphev den reaksjonære 17. januar-ordren og innrøm offentlig at dere har tatt fullstendig feil.

3) Straff He Yingqin, Gu Zhutong og Shangguan Yunxiang — hovedmennene i Sør-Anhui-hendinga.

4) Løslat Ye Ting, og gi han tilbake stillinga som sjef for Den nye fjerde arméen.

5) Send alle soldater og våpen som blei tatt i Sør-Anhui tilbake til Den nye fjerde arméen.

6) Gi erstatning til alle offiserer og menige i Den nye fjerde arméen som blei såra i Sør-Anhui, og til familiene til dem som blei drept.

7) Trekk tilbake alle styrker som er sendt til Sentral-Kina for å «un­dertrykke kommunistene».

8) Riv blokadelinjene i nordvest.[4]

9) Løslat alle patriotiske politiske fanger.

10) Avskaff ettpartidiktaturet og innfør demokratisk styre.

11) Sett ut i livet Folkets tre prinsipper og følg testamentet til dr. Sun Yatsen.

12) Arrester lederne for den pro-japanske klikken, still dem for ret­ten og døm dem i samsvar med loven i landet.

Situasjonen kommer sjølsagt til å vende tilbake til det normale der­som disse tolv punktene blir gjennomført, og vi kommunister og folket skal så visst ikke stille saka på spissen. Hvis dette ikke skjer, «er jeg redd for at vanskene til Chi Sun ikke kommer fra Chuanyu, men opp­står hjemme».[5] De reaksjonære kommer med andre ord til å løfte en stor stein for å slippe den på sine egne tær, og da kan vi ikke hjelpe dem sjøl om vi gjerne ville. Vi setter pris på samarbeid, men det må de også gjøre. Ærlig talt, det fins grenser for hva vi kan gå med på. Sta­diet med innrømmelser er slutt fra vår side. Det var de reaksjonære som trakk kniven og hogg først, og såret er svært djupt. Hvis de fort­satt bryr seg om hvordan det skal gå med dem, bør de stå fram frivil­lig og forbinde såret. «Det er ikke for seint å reparere gjerdet sjøl om en har mista noen av sauene.» Det er et spørsmål om liv eller død for dem, og vi syns vi har plikt til å gi dem dette siste rådet. Men hvis de fortsatt ikke angrer, og fortsetter med ugjerningene sine, er det slutt på det kinesiske folkets tålmodighet. Da kommer folket til å kaste dem på søppeldynga, og da er det for seint å angre. Når det gjelder Den nye fjerde arméen, har Den revolusjonære militærkommisjonen i sentral­komiteen i Kinas Kommunistiske Parti sendt ut en ordre den 20. janu­ar som utnevner Chen Yi til fungerende sjef, Zhang Yunyi til nest­kommanderende, Lai Chuanzhu til stabssjef og Teng Tzu-hui til sjef for den politiske avdelinga. Den nye fjerde arméen har fortsatt mer enn 90 000 mann i Sentral-Kina og den sørlige delen av Jiangsu. Sjøl om den blir utsatt for knipetangsangrep fra de japanske angriperne og de anti-kommunistiske styrkene, kommer den til å fortsette å kjempe, trass i alle påkjenningene. Den kommer aldri til å slutte å tjene nasjo­nen trufast. Enhetene fra søsterarméen til Den nye fjerde arméen, Den åttende rutearméen, kommer på si side ikke til å sitte rolig og se på dis­se knipetangsangrepa, men ta tiltak for å gi dem den hjelpa de trenger — dette kan jeg si rett ut. Det eneste vi kan si om erklæringa fra tals­mannen for Militærrådet i Chongqing, er at den er sjølmotsigende. Samtidig som Militærrådet i Chongqing i ordren sin hevda at Den nye fjerde arméen hadde «gjort mytteri», sa talsmannen at målet til denne arméen var å rykke inn i Nanjing-Shanghai-Hangzhou-triangelet for å opprette en base der. Sett at vi godtar det han sier. Kan vi se på det å rykke inn i Nanjing-Shanghai-Hangzhou-triangelet som «mytteri»? Den treskallen av en talsmann for Chongqing tenkte seg ikke om. Hvem ville Den nye fjerde arméen gjøre mytteri mot i det området? Er ikke det et område japanerne har okkupert? Hvorfor skulle dere i så fall hindre Den nye fjerde arméen i å rykke inn i det området, og prøve å utslette den mens den fortsatt var i Sør-Anhui? Aha, sjølsagt! Når alt kommer til alt er det nettopp det folk som tjener den japanske im­perialismen trufast, ville gjøre. Det er bakgrunnen for planen deres om å samle sju divisjoner for å gjennomføre et tilintetgjøringsfelttog, for 17. januar-ordren og for rettssaka mot Ye Ting. Men jeg mener fort­satt at Chongqing-talsmannen er en tosk, for uten at noen pressa han til det, slapp han katta ut av sekken og avslørte planene til den japan­ske imperialismen for hele folket.

NOTER

1. Trippelalliansen var tremaktspakta mellom Tyskland, Italia og Japan. Den blei un­dertegna i Berlin 27. september 1940.

2. Det var Chiang Kai-shek som sendte ut den kontrarevolusjonære 17. januar-ordren om å oppløse Den nye fjerde arméen. Dette blei gjort i navnet til Militærrådet til den na­sjonale regjeringa.

3. Chiang Kai-shek sendte disse to berykta telegrammene seint i 1940, da han starta det andre anti-kommunistiske stormangrepet. Telegrammene var undertegna av He Yingqin og Bai Chongxi, sjef og nestkommanderende for generalstaben til Militærrå­det i Kuomintang-regjeringa. Telegrammet 19. oktober inneholdt skjendige bakvaskelser av Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, som sloss i de fiendeokkuperte områdene. Telegrammet ga diktatorisk ordre om at de enhetene som kjempa mot japa­nerne sør for Den gule floden, skulle forflyttes nordover innen en bestemt dato. I et fel­les svar den 9. november gikk kameratene Zhu De, Peng Dehuai, Ye Ting og Hsiang Ying med på å forflytte troppene i Sør-Anhui nordover. Dette gjorde de for å bevare enheten i den væpna motstanden. Men samtidig avviste de bakvaskelsene. Telegrammet 8. desember var et nytt forsøk på å vende stemninga i folket mot kommunistpartiet. Det var undertegna av He Yinqin og Bai Chongxi, og var et svar på telegrammet fra 9. november.

4. Blokadelinja i nordvest var bygd av de reaksjonære i Kuomintang rundt grenseom­rådet mellom Shanxi, Gansu og Ningxia. Fra 1939 tvang de lokalbefolkninga til å bygge fem linjer av blokkhus, steinmurer og skyttergraver. Linja gikk fra Ningxia i vest, langs Chingshui-elva i sør og til Den gule floden i øst. Rett før Sør-Anhui-hendinga var Kuomintang-styrkene som omringa grenseområdet, økt til over 200 000 mann.

5. Sitatet er fra Konfusianske læresetninger, bok 16, kapittel 1. Konfutse kom med denne bemerkninga da Chi Sun, statsminister i Lu, skulle til å angripe Chuanyu, en liten nabostat.