Slutninger etter at det andre anti-kommunistiske stormangrepet er slått tilbake

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

SLUTNINGER ETTER AT DET ANDRE ANTI-KOMMUNISTISKE STORMANGREPET ER SLÅTT TILBAKE¹

8. mai 1941

Som direktivet fra sentralkomiteen den 18. mars 1941 har slått fast, er det andre anti-kommunistiske stormangrepet slutt. Motstandskrigen mot Japan fortsetter nå under nye omstendigheter, både internasjonalt og innenlands. Det som er nytt i denne situasjonen, er at den imperialis­tiske krigen har spredt seg, at den internasjonale revolusjonære bevegel­sen har fått et oppsving, at nøytralitetsavtalen mellom Sovjetunionen og Japan[1] er undertegna, at Kuomintangs andre anti-kommunistiske stormangrep har lidd nederlag og at Kuomintangs politiske stilling der­med er blitt svekka og kommunistpartiet si stilling er styrka. Dessuten forbereder Japan en ny storoffensiv mot Kina. Det er helt nødvendig at vi studerer og lærer av den heltemodige og seierrike kampen til partiet vårt mot det siste anti-kommunistiske stormangrepet. Formålet med det er å forene folket over hele landet, slik at det kan fortsette motstandskri­gen og effektivt overvinne faren for kapitulasjon fra storgodseierne og storborgerne og den anti-kommunistiske virksomheten deres.

1. Den nasjonale motsigelsen mellom Kina og Japan er fortsatt den viktigste av de to store motsigelsene i Kina, og den indre klassemotsigelsen i Kina er fortsatt underordna. Den kjensgjerninga at en nasjonal fiende har trengt djupt inn i landet vårt, avgjør alt. Så lenge motsigelsen mellom Kina og Japan fortsatt er skjerpa, kan ikke den situasjonen som rådde i 1927 oppstå på nytt, og 12. april-[2] og 21. mai-hendinga[3] fra det året kan ikke gjenta seg, sjøl om hele storgodseierklassen og storborgerskapet blir forrædere og overgir seg. Noen kamerater så på det første anti-kommunistiske stormangrepet[4] som ei ny 21. mai-hending og det andre stormangrepet som en gjentakelse av hendingene 12. april og 21. mai. Men objektive kjensgjerninger har bevist at disse vurderingene var gale. Den feilen disse kameratene gjør, er at de glemmer at den na­sjonale motsigelsen er den viktigste.

2. De pro-britiske og pro-amerikanske storgodseierne og storborger­ne, som leder hele politikken til Kuomintang-regjeringa, er i denne si­tuasjonen fortsatt klasser med en tosidig karakter. På den ene sida går de mot Japan og på den andre sida går de mot kommunistpartiet og de breie folkemassene som partiet representerer. Og både motstanden deres mot Japan og anti-kommunismen deres har en tosidig karakter. Sjøl om de er mot Japan, fører de ikke aktiv krig og går ikke aktivt mot Wang Jingwei og de andre landssvikerne. Noen ganger flørter de til og med med de japanske fredsutsendingene. I anti-kommunismen sin har de gått så langt når det gjelder å bekjempe kommunistpartiet at de har pro­vosert fram Sør-Anhui-hendinga og sendt ut 17. januar-ordren. Men samtidig ønsker de ikke en endelig splittelse, og de holder ennå fast på pisk-og-gulrot-politikken sin. Det siste anti-kommunistiske stormangre­pet har stadfesta disse kjensgjerningene nok en gang. Kinesisk politikk er svært innfløkt, derfor må kameratene våre være svært oppmerksom­me. Ettersom de pro-britiske og pro-amerikanske storgodseierne og storborgerne fortsatt gjør motstand mot Japan og fortsatt bruker pisken og gulrota så lenge de har med partiet vårt å gjøre, er politikken til par­tiet å «gjøre mot dem som de gjør mot oss»[5], pisk for pisk og gulrot for gulrot. Slik er den revolusjonære politikkens tosidige karakter. Så lenge storgodseierne og storborgerne ikke fullt og helt blir landssvikere, en­drer ikke vi denne politikken.

3. For å nedkjempe Kuomintangs anti-kommunistiske politikk, må vi bruke mange ulike former for taktikk, og det må ikke forekomme slen­drian eller likegyldighet. Storgodseierne og storborgerne med Chiang Kai-shek i spissen, har ikke bare vist fiendskapen og brutaliteten sin mot folkets revolusjonære styrker i den ti år lange anti-kommunistiske kri­gen. De har også vist den til fulle med to anti-kommunistiske storman­grep midt under krigen mot Japan, og særlig med Sør-Anhui-hendinga under det andre anti-kommunistiske stormangrepet. Om folkets revolu­sjonære styrker skal unngå å bli tilintetgjort av Chiang Kai-shek og tvin­ge han til å erkjenne at de er til, er de nødt til å svare på den kontrarevo­lusjonære politikken hans og gjengjelde slag med slag. Det nederlaget som skyldtes kamerat Xiang Yings opportunisme under det siste anti­kommunistiske stormangrepet, burde tjene som en alvorlig advarsel for hele partiet. Men kampen må bli ført med retten på vår side, til vår for­del og med måte. Det blir dyrt for oss om vi overser bare ett av disse tre prinsippene.

4. I kampen mot stribukkene i Kuomintang må vi skille storborgerskapet med kompradorkarakter fra det nasjonale borgerskapet som har liten eller ingen kompradorkarakter. Og vi må skille de mest reaksjonæ­re storgodseierne fra de opplyste storfolka og godseierne i alminnelig­het. Dette er det teoretiske grunnlaget for anstrengelsene partiet vårt gjør for å vinne mellomlaga og grunnlegge politiske maktorganer etter «tre-tredjedelssystemet». Sentralkomiteen har understreka dette flere ganger i den tida som har gått sia mars i fjor. Under det siste anti­kommunistiske stormangrepet fikk vi igjen bevis for at dette var riktig. Det standpunktet vi tok før Sør-Anhui-hendinga, slik det er uttrykt i telegrammet fra 9. november[6], var helt nødvendig for at vi skulle kunne gå til politisk motangrep etter hendinga. Ellers kunne vi ikke ha vunnet mellomlaga over til oss. For mellomlaga ville ikke vært i stand til å for­stå hvorfor vi må føre besluttsom kamp mot stribukkene i Kuomintang hvis de ikke hadde lært det gjennom erfaring gang på gang. Og de ville ikke forstå hvorfor vi bare kan vinne enhet gjennom kamp, og hvorfor det ikke kan bli noen som helst enhet hvis vi unngår kamp. Sjøl om de ledende elementene i de lokale maktgruppene hører til storgodseierklassen og storborgerskapet, bør de vanligvis bli sett på og behandla som om de skulle tilhøre mellomlaga. For det er motsigelser mellom dem og de storgodseierne og storborgerne som kontrollerer den sentrale regjeringa. Yan Xishan, som var svært aktiv utider det første anti-kommunistiske stormangrepet, landa på et mellomstandpunkt i det andre. Og sjøl om Guangxi-klikken, som tok et mellomstandpunkt i det første stormangre­pet, kom med på den anti-kommunistiske sida i det andre, står den fort­satt i motsetning til Chiang Kai-shek-klikken og må ikke settes på linje med den. Dette gjelder enda mer for andre lokale maktgrupper. Men fortsatt er det mange av kameratene våre som setter de forskjellige grup­pene av godseiere og borgere i samme bås, som om hele godseierklassen og hele borgerskapet var blitt forrædere etter Sør-Anhui-hendinga. Dette er ei overforenkling av den innvikla kinesiske politikken. Hvis vi lar dette synet bli rådende og setter alle godseierne og hele borgerskapet på linje med stribukkene i Kuomintang, kommer vi til å isolere oss. Vi må se i øynene at det kinesiske samfunnet er tjukt på midten og tynt i begge ender,[7] og at kommunistpartiet ikke kan løse problemene i Kina hvis det ikke vinner massene i mellomklassene over til seg, og hvis det ikke gjør dem i stand til å spille den rolla som står i samsvar med situa­sjonen deres.

5. Noen kamerater har vakla på spørsmålet om at motsigelsen mel­lom Kina og Japan er den viktigste, og dermed feilvurdert forholda mel­lom klassene i Kina. Derfor har de noen ganger vakla når det gjelder poli­tikken til partiet. Disse kameratene ser på Sør-Anhui-hendinga som en gjentakelse av 12. april- og 21. mai-hendinga, og nå virker det som om de mener at det politiske direktivet til sentralkomiteen fra 25. desember i fjor ikke kan brukes lenger, eller i alle fall ikke kan brukes fullt ut. De trur at vi ikke lenger trenger den typen statsmakt som omfatter alle som er for motstand og demokrati, men at vi trenger noe de kaller statsmak­ta til arbeiderne, bøndene og småborgerskapet i byene. De trur at vi ikke lenger trenger enhetsfrontpolitikken fra perioden med motstandskrigen, men en politikk med jordbruksrevolusjon, som under den ti år lange borgerkrigen. Disse kameratene har ikke lenger klart for seg den riktige politikken til partiet, ihvertfall ikke foreløpig.

6. Da disse kameratene fikk instruks fra sentralkomiteen i partiet vårt om å være forberedt på en mulig splittelse fra Kuomintangs side, altså den verste utviklinga en kunne tenke seg, glemte de alle andre mu­ligheter. De forstår ikke at sjøl om det er absolutt nødvendig å være for­beredt på det verste, betyr ikke det at en kan se bort fra de fordelaktige mulighetene. Tvert imot, å være forberedt på det verste er nettopp et vil­kår for å skape fordelaktige muligheter og å gjøre dem til virkelighet. I dette tilfellet var vi helt forberedt på en splittelse fra Kuomintangs side, derfor torde ikke Kuomintang framkalle en splittelse uten videre.

7. Det er enda flere kamerater som ikke forstår at den nasjonale kam­pen og klassekampen utgjør en enhet, og som ikke forstår enhetsfrontpolitikken og klassepolitikken. Dermed forstår de heller ikke enheten mellom fostring i enhetsfrontens ånd og klassefostring. De mener at et­ter Sør-Anhui-hendinga bør det bli lagt særlig vekt på klassefostring i motsetning til enhetsfrontfostring. Ikke engang nå forstår de at partiet i perioden med krigen mot Japan har en enhetlig politikk overfor alle i de øvre laga og mellomlaga som gjør motstand mot Japan, enten de hører til storgodseierklassen og storborgerskapet eller mellomklassen. Dette er enhetsfrontpolitikken (en tosidig politikk), som forener de to sidene, enhet het og kamp. Denne tosidige politikken bør vi til og med føre overfor marionettetroppene, landssvikerne og de pro-japanske elementene, unn­tatt dem som absolutt ikke vil forbedre seg. Dem må vi knuse med hard hand. Denne fostringa som partiet vårt driver blant sine egne medlem­mer og blant folket, omfatter på samme måte begge disse sidene. Det vil si at partiet lærer proletariatet og bøndene og andre deler av småbor­gerskapet hvordan de kan forene seg på forskjellige måter med de for­skjellige laga i borgerskapet og godseierklassen for å gjøre motstand mot Japan. Samtidig lærer partiet dem hvordan de skal føre kamp mot disse laga etter hvor tilbøyelige de er til å inngå kompromisser, hvor mye de vakler og hvor anti-kommunistiske de er. Enhetsfrontpolitikk er klassepolitikk, og det går ikke an å skille de to fra hverandre. Alle som ikke forstår dette, vil ha vansker med å forstå mange andre problemer.

8. Andre kamerater forstår ikke at grenseområdet mellom Shanxi, Gansu og Ningxia og de anti-japanske baseområdene i Nord- og Sentral- Kina allerede har en nydemokratisk samfunnskarakter. Når vi skal vur­dere om et område er nydemokratisk, er hovedkriteriene om represen­tanter for de breie folkemassene tar del i den politiske makta der, og om denne politiske makta er leda av kommunistpartiet. Derfor er enhets­frontens politiske makt under ledelse av kommunistpartiet det viktigste kjennemerket på et nydemokratisk samfunn. Noen trur at vi ikke kan si at nydemokratiet er gjennomført hvis det ikke har vært en jordbruksre­volusjon slik som i den ti år lange borgerkrigen. De tar feil. Nå er det politiske systemet i baseområdene en enhetsfront av alle som er for mot­stand og demokrati. Økonomien er slik at elementene fra halvkolonialismen og halvføydalismen er blitt fjerna i hovedsak, og kulturen er den anti-imperialistiske og anti-føydale kulturen til de breie folkemassene. Enten vi ser det fra en politisk, økonomisk eller kulturell synsvinkel, er det derfor ei nydemokratisk samfunnsform både i de anti-japanske ba­seområdene, som bare har satt ned landskylda og lånerentene, og i grenseområdet mellom Shanxi, Gansu og Ningxia, som har gjennomført en fullstendig jordbruksrevolusjon. Når eksemplet fra de anti-japanske baseområdene blir spredd over hele landet, blir hele Kina en nydemo­kratisk republikk.

NOTER

1. Nøytralitetsavtalen mellom Sovjetunionen og Japan, som blei undertegna 13. april 1941, sikra fred på Sovjetunionens grense mot øst og knuste sammensvergelsen for å gjen­nomføre et felles tysk-italiensk-japansk angrep på Sovjetunionen. Den betydde en viktig seier for den fredelige utenrikspolitikken til Sovjetunionen.

2. 12. april-hendinga var det kontrarevolusjonære statskuppet som Chiang Kai-shek satte i scene i Shanghai 12. april 1927, der mange kommunister og revolusjonære arbeide­re, bønder, studenter og intellektuelle blei slakta ned.

3. På oppfordring fra Chiang Kai-shek og Wang Jingwei ga de kontrarevolusjonære Kuomintang-armésjefene i Hunan, deriblant Hsu Keh-hsiang og Ho Chien, ordre om et raid mot provinshovedkvarteret til fagforeningene, bondelaga og andre revolusjonære or­ganisasjoner i Changsha den 21. mai 1927. Kommunister og revolusjonære arbeidere og bønder blei arrestert og drept i hopetall. Dette markerte det åpne samarbeidet mellom de to kontrarevolusjonære Kuomintang-klikkene, Wuhan-klikken leda av Wang Jingwei og Nanjing-klikken leda av Chiang Kai-shek.

4. Det første anti-kommunistiske stormangrepet under krigen mot Japan blei leda av Chiang Kai-shek vinteren 1939 og våren 1940.

5. Sitatet er fra en kommentar som Zhu Xi (1130—1200), en filosof fra Sung- dynastiet, skreiv til Konfutses læresetning om den gyldne middelvegen, kap. 13.

6. Telegrammet fra 9. november 1940 blei sendt av Zhu De og Peng Dehuai, øverst­kommanderende og nestkommanderende i Attende armégruppa (Den åttende rutearmé­en), og Ye Ting og Xiang Ying, øverstkommanderende og nestkommanderende i Den nye fjerde arméen. Det var et svar på det telegrammet som Kuomintang-generalene He Yingqin og Pai Chongxi sendte 19. oktober 1940. Zhu De og Peng Dehuai avslørte sammensvergelsen til de reaksjonære i Kuomintang for å angripe kommunistpartiet og kapitulere for Japan, og de fordømte det meningsløse forslaget til He Yingqin og Bai Chongxi om at Den nye fjerde arméen og Den åttende rutearméen skulle forflyttes fra sørsida til nordsida av Den gule floden. Men de var villige til forsoning og kompromiss for å opprettholde enheten mot Japan. Derfor gikk de med på å flytte styrkene sine fra sørsida til nordsida av Yangtze-elva. samtidig som de krevde ei løsning på ei rekke store strids­spørsmål mellom Kuomintang og kommunistpartiet. Dette telegrammet førte til at mellomlaga fikk sympati for kommunistpartiet og tjente til å isolere Chiang Kai-shek.

7. Kamerat Mao Zedong utsagn om det kinesiske samfunnet betyr at industriproletariatet i Kina, som leda revolusjonen, bare utgjorde et mindretall av Kinas befolkning, og det gjorde de reaksjonære storgodseierne og storborgerne også.

1. Dette interne partidirektivet blei skrevet av kamerat Mao Zedong for sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti.