Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Publisert av Periódico Mural 27.11.2021
Edith Lagos, geriljapoeten
Edith Lagos Saénz ble født 27. november 1962 og ble lagt i jorda etter sine korte og intense 19 år, 3. september 1982, i starten av folkekrigen i Peru. Hun ble myrdet i hendene på represjonsstyrkene.
Fra hun var barn hadde hun et livlig intellekt, som sammen med nostalgisk dypsindighet frambrakte en utsøkt følsomhet som senere ble uttrykt i hennes poesi og i hennes revolusjonære handlinger. Hun gikk på en nonneskole og ønsket også å bli en av dem, ledet av et fromt ideal og viste tidlig engasjement for de fattige. Som ungdomsskoleelev måtte hun delta i forsvaret av offentlig utdanning, og ble aktivt med i studentbevegelsen som hadde intense og heroiske dager i hjemstedet hennes Huamanga, Ayacucho, i årene 78 og 79.
Opptøyer i byen og student-bonde-enheten var et uttrykk for den nye tiden, det er ikke tilfeldig at Ayacucho var det mest intense lyset i begynnelsen av den væpnede kampen.
I 1979 flyttet Edith til Lima for å studere jus ved Universitetet i San Martin de Porres, men forlot det året etter for å dedikere seg fullstendig til revolusjonen, og stod sammen med andre kvinner i forskjellige operasjoner. Samme år ble hun arrestert og torturert, men opprettholdt stor fasthet foran de som tok henne til fange. Utrustet med proletariatets ekstraordinære vitenskapelige ideologi, og som forsvarte det uforbeholdent som grunnlaget for partienheten, ble hun snart et symbol for revolusjonære kvinner og ungdom blant massene. Sammen med andre unge kommunister var hun den mest avanserte i sin generasjon. Hun var også en stor poet, hennes forenlighet var total, det var et politisk standpunkt og et etisk og estetisk standpunkt; Da hun var i fengsel vant hun en poesikonkurranse organisert av det nasjonale instituttet for kultur. I et av diktene sine sier hun:
Mis oídos han escuchado tantas cosas.
Tantas cosas han visto mis ojos.
Mis ojos han lagrimeado de tanto dolor
Y es que el dolor,
En el labio se convirtió en grito.
(Doloroso grito de la vida)
Norsk oversettelse:
Ørene mine har hørt så mye.
Så mange ting har øynene mine sett.
Øynene mine har tårer av så mye smerte
Og det er smerten,
På leppa ble det et skrik.
(Livets smertefulle gråt)
I sin poesi uttrykker Edith den dype melankolien i det peruanske høylandet, smerten som er overalt, laget av kulde, sult og fattigdom, av utnyttelse og stillhet, av innesluttet raseri, av revolusjonært håp, av dyp kjærlighet til livet, selv dets ultimate konsekvenser.
Den 3. mars 1982 ble hun løslatt i en fluktoperasjon ledet av militante fra Perus Kommunistiske Parti, og fortsatte sitt revolusjonære arbeid i Andahuaylas. Den 3. september samme år ble hun myrdet etter en angivelig skyteepiseode med politiet; i virkeligheten tyder alt på at hun ble summarisk tatt til fange, torturert og myrdet av den gamle reaksjonære staten.
Levningene av den revolusjonære poeten ble overført til Ayacucho hvor hun etter bisettelsen ble fulgt av tusenvis i gatene med kamprop. Kisten hennes var drapert med det røde hammer og sigd-flagget, symbolet til Perus Kommunistiske Parti. Edith, som villgresset, er født og gjenfødt i menneskene, i kampene og i versene hennes. På graven hennes kan følgende vers, skrevet av henne, leses:
Hierba Silvestre, aroma puro
Te ruego acompañarme en mi camino
Serás mi bálsamo en mi tragedia
Serás mi aliento en mi gloria
Serás mi amiga
cuando crezcas
sobre mi tumba.
Norsk oversettelse:
Villgress, ren aroma
Jeg ber deg følge meg på min vei
Du vil være min balsam i min tragedie
Du vil være min pust i min herlighet
Du vil være min venn
når du blir stor
på graven min.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.