Bilde: Marcus Thrane, den fremste lederen av Norges første arbeiderbevegelse.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den første arbeiderbevegelsen i Norge, under ledelse av Marcus Thrane, ble brutalt knust ved hjelp av militærmakt, fengselsstraffer og terror mot organiserte arbeidere. Dette er ukjent historie for de fleste i Norge. Historien viser at den røde fanen allerede fra første stund ble farget rødere av martyrenes blod, også i Norge.
Historiker Lars Borgersrud, forfatter av ypperlige bøker om den kommunistiske motstandskampen under 2. verdenskrig, ga på 70-tallet ut en bokserie ved navn “Våpen mot folket” på forlaget Oktober, under pseudonymet Ottar Strømme. Dette er uhyre viktige bøker for den som vil forstå hvordan det norske militærapparatet er konstruert og anvendt mot arbeiderklassen og folkets kamp, skrevet på grunnlag av en marxistisk analyse.
Første bok i serien skildrer blant annet hvordan den første arbeiderbevegelsen i Norge ble knust med militærmakt. Denne bevegelsen kalles Thranitterbevegelsen eller Thranebevegelsen etter lederen Marcus Thrane. Inspirert av det europeiske revolusjonsåret 1848 og særlig den franske revolusjonen, Thrane hadde selv bodd i Frankrike en periode, kastet han seg inn i et iherdig arbeid for å mobilisere, politisere og organisere norske arbeidere “som et eget parti”, med hans egne ord. Her skyter vi inn at Karl Marx skrev sitt klassiske verk om borgerkrigene i Frankrike om hendelsene dette året, at Friedrich Engels kjempet som revolusjonær offiser i den tyske revolusjonen samme år, og at de to også ferdigstilte og ga ut Det kommunistiske manifestet i 1848.
For Norges del var industrialiseringen enda ikke skutt fart, selv om den moderne arbeiderklassen hadde oppstått og folketallet hadde økt raskt forut for 1848. Bevegelsen under Thranes ledelse, organisert særlig rundt avisen som Thrane var redaktør for, besto snart hovedsakelig av husmenn og landarbeidere. Bevegelsen vokste eksplosivt fra begynnelsen i 1848 til mer enn 400 foreninger og 30.000 medlemmer landet rundt i løpet av kun tre år. Dette skjedde i en kontekst av voldsomme revolusjonære og kontrarevolusjonære stormer i Europa, samt en storstilt økonomisk krise i hele den kapitalistiske verden, inkludert Norge. Stor sosial nød, inkludert matmangel, vokste eksplosivt.
Borgersruds bok gir svært mye interessant informasjon. Fokuset i boka er på hvordan militæret og rettsapparatet ble satt inn brutalt mot bevegelsen for å knuse denne, og at de lyktes med dette ved hjelp av terror i stort omfang, og ved å arrestere lederskapet og ved stenge disse inne i årevis. To ledere, Halstein Knudsen og Helge Tytodden, døde i fengsel, og andre ble uten tvil sterkt fysisk og psykisk redusert som følge av “tukthus”-straffene. Det må her nevnes at de ikke var de eneste som døde, og at offisiell dødsårsak for dem begge var selvforskyldt død eller selvdrap. Uten å ha undersøkt saken, skal vi ikke spekulere i verken at de i realiteten ble drept av fangevoktere eller at de tok livet sitt som følge av behandlingen i straffarbeidsleirene (tukthusene) hvor de befant seg. Utvilsomt er det uansett at de døde som direkte følge av straffen de fikk for å lede an i Norges første arbeiderbevegelse og i konfrontasjon med militærapparatet.
Handlingene fra fiendens side bekrefter formann Gonzalos tese: “Reaksjonen har to prinsipper for å ødelegge revolusjonen: tilintetgjøre ledelsen og isolere geriljaen fra massene, men i syntese er problemet deres å tilintetgjøre ledelsen fordi det er den som holder fast på kursen og virkeliggjør den.”
Borgersruds bok gir også bruddstykker av andre interessante vurderinger, blant annet at resultatet av angrepet på arbeiderbevegelsen førte til en utsettelse av kulminasjonen av den borgerlig-demokratiske revolusjonen og uavhengighet fra Sverige.
Vi har gjort noen svært selektive utdrag fra boka, som følger herunder, men oppfordrer lesere til å lese hele boka. Den er digitalisert og publisert på nett av Lars Borgersrud selv på larsborgersrud.no. Våre utdrag er helt og fullt vårt ansvar, og så også eventuelle feil.
Den første arbeiderbevegelsen blir knust med militærmakt
Knapt noen enkeltstående begivenhet har mer bidratt til å avsløre militærapparatets funksjon i Norge i det 19. hundreåret, enn innsatsen mot Thrane-rørsla. Formålet med dette kapitlet er å trekke fram enkelte detaljer om hvordan det skjedde, og litt om bakgrunnen for det. Det gamle regimet satt framleis med makta. Godsog brukseier Severin Løvenskiold var stattholder. De stadige handelskrisene på det europeiske markedet hadde etter hvert tynna ut rekkene til det gamle handelsaristokratiet. De ledende embetsmannsfamiliene økte derfor stadig sin innflytelse. Til sammen var disse klassene få i tall,[1] men herska likevel så å si uinnskrenka på grunn av sin økonomiske, politiske og ikke minst militære makt.
Mens forholda for overklassen ikke hadde endra seg så mye siden krigsåra, så hadde det skjedd store endringer for de arbeidende klassene. Som tidligere nevnt, økte folketallet med 50 prosent fram til 1850. Det var bare jordbruket som kunne gi utkomme for denne auken i folketallet, og jordbruket var utpint fra før. Aristokratiet hadde ingen interesse av industrialisering, og tvang tvertimot arbeidere som var knytta til trelastvirksomheten tilbake til jordbruket, i takt med krisene på det internasjonale trelastmarkedet som kom og gikk med korte mellomrom. Det var bare poteten og silda som gjorde at jordbruket kunne fø den nye befolkninga.[2] Tallet på husmenn økte sterkt, og sammen med et tallrikt landarbeiderproletariat og tjenestefolk skapte de grunnlaget for velstand for en ny klasse
storbønder, særlig på Østlandet.
(…)
Allerede fra første øyeblikk la Thrane stor vekt på agitasjon mot militære fordi han forsto den store faren som det militære representerte. En revolusjon i Norge kunne ikke komme utenom en kamp mot de militære. Derfor var det viktig å agitere blant soldatene.
(…)
Det faller utafor denne ramma å gå nærmere inn på Thranerørslas ærerike historie, hvordan den vokste fram og organiserte seg. Den omfattende virkninga som krisa i 1848 fikk, gjorde sitt til at arbeiderforeningene vokste fram med stor fart. De reiste krav om bedre økonomiske kår, om alminnelig verneplikt, om oppheving av husmannssystemet, om alminnelig stemmerett osv. På det meste var det over 400 lokale foreninger med over 30 000 medlemmer. De fleste av de konkrete krava gikk ikke vesentlig ut over ei borgerlig-demokratisk ramme, men de blei likevel møtt med en mur av motstand. Enhver diskusjon om sjøl den minste reform blei avvist. Etter hvert blei det klart også for massene at virkelige forandringer ikke ville komme med mindre en forberedte seg på en revolusjonær omveltning av samfunnssystemet. Staten på sin side var allerede i gang med å forberede hvordan bevegelsen skulle bli slått ned med våpenmakt.
(…)
Det første varsel om det kommende oppgjøret kom fra Trøndelag tidlig på vinteren 1851. Under en tvist om bruksretten til et skogområde i Skatval, hadde gardbrukerne markert sine krav med hogst i skogen. Hogginga tok først slutt da det blei kjent at militære styrker var på veg fra Trondheim. De bestemmende myndigheter hadde i all hast mobilisert «Det Sælbuske Kompagni» og deler av 8. batteri av feltartilleriet. Med dette maktoppbudet blei «ro og orden» opprettholdt. En av årsakene til dette felttoget var sikkert at det flere steder var strid nettopp om bruksretten til allmenningsskog, og at det blant småbrukere og husmenn hadde reist seg stemmer for å ta sin rett. Myndighetenes representant, amtmannen, ville utvilsomt sette et eksempel. I februar blei soldater fra den «Skognske Eskvadron» av kavalleriet og det «Ytterøiske Kompagni» av infanteriet satt inn i Levanger. Bakgrunnen var at flere borgere i Levanger og Skogn hadde forlangt at fogden skulle arrestere agitatoren Michelsen i Levanger. Fogden arresterte Michelsen, noe som blei opphavet til flere dagers spontane protestdemonstrasjoner. Borgerskapet blei alvorlig skremt.
(…)
«Ro og orden» blei først gjenoppretta i Levanger etter at den bolde major Prydz ved det «Trondhjemske Korps» i spissen for 228 soldater hadde holdt byen under militær okkupasjon i flere dager og arrestasjonene hadde gått sin gang. For å være på den sikre sida, blei de militære i byen til midten av april. Grankvist forteller at nyhetene om hendingene i Levanger fort spredde seg til Trondheim. Som ventelig kan være skapte kommanderinga av tropper til Stjørdal og Levanger ei spent stemning også der. Ved en anledning blei det utdelt skarp ammunisjon til troppene i Trondheim, det gikk rykter om at 2000 verdalinger var på veg mot byen. Også i Trondheim fikk myndighetene anledning til å demonstrere bruk av militære. En konflikt mellom byfiskerne og sjøbøndene utvikla seg den 14. og 15. mars til en konflikt mellom politiet, militæret og borgervæpninga på den ene sida, mot fiskerne som fikk aktiv støtte og sympati av folket ibyen. Tropper blei også trukket innibyen fra landdistriktene rundt. Gatekamper og arrestasjoner fulgte. Byretten forteller hvordan det endte: 5 «Ved hjelp av borgergarden og omtrent 20 mand artilleri til hest, der gjorde choc igaderneiforening med politiets anvendelse af stokke lykkedes det endelig at rydde gaderne omtrent kl. 11 om aftenen, efter hvilken tid rolighed ikke har været forstyrret …» For å hedre den heltmodige innsatsen til amtmannen, gav kongen han St. Olavs-medaljen. Men også i Kristiania gjorde myndighetene det klart at de var fullt forberedt på å slå ned «arbeideruro» og også sjølve arbeiderforeningene med militær makt. Den 23. februar vedtok Kristiania Arbeiderforening å arrangere en demonstrasjon for å feire treårsdagen for februarrevolusjonen. Det var spioner til stede på møtet, og vedtaket blei raskt brakt fram for stattholderen, Løvenskiold.
(…)
Den 25. februar sendte Kommanderende general ut et hemmelig sirkulære til alle brigadene. Skrivet fastslo at de militære sjefene på kort varsel og uten å behøve å få godkjennelse fra høyere hold skulle kunne avgi militære styrker til «Overholdelse av den offentlige Rolighed og lovlige Orden.» Skrivet har aldri tidligere vært offentliggjort. Vi gjengir det derfor i helhet: [6]
«Til Artillerie- Cavalerie- og de 5I nfanterie-Brigader. . Circulaire: Uagtet det antages at ligge i Tingernes Natur, samt at være en Følge af de gjældende Bestemmelser om Ydelse af militair Assistance til Overholdelse af den offentlige Orden, at denne Assistance af vedkommende Afdeling i fornødent Fald ydes uopholdelig eller uden at Ordren fra høiere Foresatte først oppebies, — saa skal man dog tilfølge Anmodning fra det kongl. JustisDepartement, samt forat forebygge mulig Tvivl eller Forsinkelse, herved have Brigaden tjenstligen paadraget at foranstalte tilkjendegivet for dens Underordnede større og mindre Afdelinger at disse Chefer skulle, paa den civile Øvrigheds Forlangende, uopholdelig og uden først at opbie Ordre fra høiere Foresatte stille sig med deres underhavende Styrke til Disposition for bemeldte Øvrighed til Overholdelse af den offentlige Rolighed og lovlige Orden; dog at de snarest skee kan derom indgive behørig Melding til vedkommende nærmeste Foresatte. — Efter naadigst Befaling Bloch Sparre»
Skrivet varsler at det er i ferd med å skje et tidskifte i Norges historie. Det ga militære sjefer en stående og vidtgående fullmakt til å la sine avdelinger bli brukt i den indre politiske og økonomiske kampen. Dette varsler om en ny og mer intens form for klassekamp. Det varsler at nå er for alvor en ny klasse, den eiendomsløse arbeiderklassen, i ferd med å tre inn på den politiske arenaen. Skrivet blei retningsgivende for hvordan militære sjefer skulle opptre ved «uroligheter» i siste halvdel av hundreåret, særlig i tilknytning til de harde klassekampene som blei utløst i kriseåra 1875-85. Skrivet er et varsel, og det vitner om den hevinga av den militære beredskapen som skjedde da staten begynte å bruke tropper mot Thrane-rørsla. I løpet av de kommende månedene blei det fulgt av flere viktige militære tiltak, som virkelig utfyller bildet av ei ny og farligere tid for de herskende. Med de militære tiltaka i Trøndelag og Kristiania hadde arbeiderforeningene fått klare svar fra myndighetene om hva som var i vente. Det så heller ikke ut til at det ville lykkes å etablere noe skikkelig samarbeid med opposisjonen på Stortinget, på tross av at Stortinget i 1851 så ut til å være mer radikalt enn på flere år. Slik skulle det også gå, Stortinget avviste henvendelsen fra arbeiderforeningene uten diskusjon. Arbeiderforeningenes 2. landsmøte blei holdt i juni 1851, samtidig med stortingsforhandlingene, og blei derfor hånlig kalt «lilletinget». Forhandlingene på landsmøtet bar tydelig preg av at bevegelsen sto ved en skilleveg. Stortinget stilte seg avvisende, den borgerlige opposisjonen vakla, våpenlarmen fra Akershus festning var tydelig for alle som ville se og høre. Hvilken veg skulle arbeiderforeningene gå nå? På landsmøtet sto det fram ei gruppe som hevda at tida nå var inne til å gjøre opprør. Ei tid hadde dette synet tilslutning fra et flertall på møtet. Mot dette sto det synet at et opprør ville føre til en katastrofe, etter at reaksjonen hadde seira overalt ellers i Europa. Det synet vant til slutt fram. Thranes standpunkt var klart. Han mente at arbeiderne hadde moralsk rett til å gjøre opprør, men at det var et spørsmål om liv eller død at opprøret skjedde på et tidspunkt da det hadde muligheter til å seire. Thrane mente avgjort at våren og sommeren 1851 ikke var den rette tida. Kontrarevolusjonen hadde vunnet seier overalt i Europa. Nå sto de russiske hærene oppmarsjert ved Europas østgrense, klare til å utnytte de minste påskudd til å leke Europas politi. Da Thrane holdt foredrag om dette spørsmålet på Gran i slutten av mars, blei han spurt av en arbeider: «Skal vi stanse nå når vi er kommet så langt?» Thrane svarte: «I vil faa at kjæmpe først med 30 000 svensker og dernæst med 100 000 russere. Ser I eder i stand til at overmande dem, saa kan I gaa paa. Jeg vil ikke fraraade eder at gjøre revolution hvis I selv bestemmer eder dertil.»[7]
Statsmaktene hadde imidlertid bestemt seg til å bruke arbeiderforeningenes landsmøte og diskusjonene der som påskudd til å rive opp bevegelsen. Arrestasjoner og forhør av landsmøtedelegatene begynte kort tid etter. På Ringerike klarte myndighetene å provosere fram en situasjon som skulle komme til å «rettferdiggjøre» bruken av storslegga også andre steder i landet. Arrestasjoner og forhør skapte stor uro i Hønefoss og traktene omkring, hvor arbeiderforeningene sto sterkt og hadde mange medlemmer. Folk strømmet til byen for å protestere. Politi og lokale embetsmenn sto imidlertid på sitt. Enden på det hele blei flere harde sammenstøt og gatekamper, og arrestantene med lederen Halstein Knudsen i spissen, blei satt fri av massene. Tilsynelatende aksepterte myndighetene denne utviklinga, men i virkeligheten skjedde noe ganske annet; store militære styrker blei i all hemmelighet rekvirert.
(…)
Så fulgte noen dager med militær okkupasjon og terror over Hønefoss og Ådalen som seint vil bli glømt. Mens «Ringerikes Ugeblad» gledet sin spesielle leserkrets med beretninger om soldatenes muntre sang, blei medlemmene i arbeiderforeningene jagd som fredløst vilt oppover i Ådalen, hjulpet av lokale «størrelser» som ville nytte sjansen til å få renska opp blant disse «uopplyste, enfoldige og delvis latterlige personer som var ført vill av ‘hugælne hattemakeraander’ i ‘Forbindelse med et Blad, der syntes at maatte være redigeret i Helvede under Ledning av Beelsebub selv’.» [9]
Ropeid mener at det blei gjort et alvorlig forsøk på å mobilisere til å gå imot soldatene i Ådalen, og at det blei samla mange folk i en «troppestyrke» med dette formålet. Men da nyheten kom om at store kampberedte styrker trengte oppover i Ådalen, på begge sider av Ådalselva, blei det vedtatt å snu, «da de antog, at de Militære fra Christiania ikke vilde indlade sig i nogen mundtlig samtale med dem …». De militære viste en sterkt provoserende og brutal opptreden også i Hønefoss, åpenbart som ledd i forsøk på å vise sin autoritet.
(…)
Hattemakerkrigen endte med at arrestasjonene gikk sin gang med hjelp av bajonettene. 127 ringerikinger blei satt under tiltale, de fleste av dem blei dømt. Mange til straffarbeid og mange til vann og brød. To av lederne, Halstein Knudsen og Helge Tytodden, døde i fangenskap.
(…)
Slutten på Thranerørsla
Etter at den militære undertrykkinga av arbeiderforeningene i hovedsak var avslutta, kunne den rettslige begynne. I tillegg til medlemmer av foreningene på Ringerike, blei det dømt 47 som hadde deltatt i uroligheter i Levanger, 23 som hadde vært med og stoppa en tvangsauksjon i Romedal i Hedmark, til sammen ca. 200. Mange av dommene gikk til høyesterett, og de tiltalte måtte sitte i varetekt helt til 1855 før høyesterettsdommene falt. Varetektstida blei ikke trukket fra dommene. Halstein Knudsen fikk hardest dom, 9 år, og Thrane og Abildgaard fikk 4 år hver.
Menige medlemmer av arbeiderforeningene som ikke krøyp til korset og angra, blei hensynsløst forfulgt. Navna på de som nekta å melde seg ut av foreningene «frivillig», blei offentliggjort i avisene, til spott og spe. Dette betydde slutten på arbeiderforeningene. De falt sammen en etter en, ettersom medlemmene blei systematisk forfulgt og pressa til å ta avstand fra Thrane og de andre lederne.
Mange av foreningene skifta karakter, og blei upolitiske og ufarlige klubber. Den sterke opposisjonen mot herskerklassene som hadde funnet talerør gjennom foreningene, blei igjen tvunget tilbake til private og mer indirekte former. Men erfaringa lå der, den kunne aldri bli glemt. Den norske arbeiderklassen hadde tatt sitt første skritt.
Nærmere 40 år skulle det gå før virkningene av nederlaget i 1851 var snudd til ny framgang for den organiserte arbeiderbevegelsen. Hensikten til de herskende klassene med denne maktbruken, var å gi arbeiderbevegelsen et grunnskudd allerede i fødselen. Nå oppnådde de i tillegg at utvandringa til Amerika fikk en «flying start».[11]
Av stor betydning var det også for aristokratiet og de ledende embetsfamiliene å få splitta det liberale borgerskapet fra arbeiderklassen. Oddvar Bjørklund ser hvor viktig dette var («Marcus Thrane» s. 251): «Samtidig ville gjerne myndighetene kompromittere Ueland-partiet for forbindelsen med arbeiderpartiet. Ueland, Sverdrup og andre stortingsmenn ble innkalt til forhør, men de vred seg unna så godt de kunne. Haugianeren Ueland var ikke snauere enn at han nekta for den kontakt han faktisk hadde hatt med Abildgaard. Forfølgelsen av arbeiderbevegelsen sommeren 1851 ble ikke uten virkning på stortingsmennene. Den demokratiske flokken skrumpet ytterligere inn.»
Dette gjaldt sjølsagt ikke bare opposisjonen på Stortinget. De liberales sympati og støtte til arbeiderforeningene forsvant som dogg for sola. Av de få som turde stå fram og angripe myndighetene, kan vi merke oss den unge Henrik Ibsen. Han skreiv en bitende artikkel om statsmaktenes «Hattemakerfeide» i «Andhrimner». Ibsen var lærer i søndagsskolen til Christiania Arbeiderforening, og hadde kontakt med Thrane og andre i Christianiaforeningen. Det var bare en tilfeldighet at Ibsens manuskripter ikke var blitt beslaglagt av politiet på Thranes kontor, da Thrane blei arrestert.
Slik vant reaksjonen seier også i Norge. Her som ellers i Europa skjedde det ved hjelp av geværer og kanoner.
(…)
Det gamle regimet oppnådde ikke bare å knuse arbeiderbevegelsen for mange år. Svekkelsen av det nasjonale borgerskapet har utvilsomt vært ei viktig årsak til at den nasjonale kampen, kampen mot svensk overherredømme og kampen for en borgerlig, parlamentarisk revolusjon igjen blei skjøvet ut i ei fjern framtid. Og det var jo en nyttig gevinst for svenskekongen og hans standsfeller i Norge og Sverige å ta med på kjøpet. Igjen hadde militærapparatet i Norge med styrke og klarhet demonstrert hvilke nasjonale og hvilke klassemessige interesser det var satt til å tjene.
(…)
Les mer:
Da militæret slo ned opprør på Levanger – NRK Trøndelag
Marcus Thrane og Thraniterbevegelsen : artikler
Skal vi være moderate eller radikale? – Virksomme ord (tale av M. Thrane)
Marcus Thrane (SNL)
Marcus Thrane – arbeiderbevegelsens pionér
Tre dagar i februar : historia om Levanger-opprøret i 1851 : Thranerørsla i Innherred
Olav Norheim: – Hattemakaren fortener betre
Referanser
Ottar Strømme: Våpen mot folket 1
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.