Av ein kommentator for Tjen Folket Media.
Jens Stoltenberg ble i går annonsert som ny sentralbanksjef. Utnevnelsen er kontroversiell, og et flertall på Stortinget uttaler seg kritisk. Saken viser to viktige forhold som er verdt å legge merke til.
Først litt kontekst: Som vi har skrevet om tidligere er Stoltenberg en sentral person innen en gruppering i borgerskapet. Både på morssiden og farssiden har hans familie lange borgerlige tradisjoner, og begge sider av familien hadde en representant på Eidsvoll da grunnloven ble skrevet i 1814. Stoltenberg var arvtager etter Gro Harlem Brundtland, en nær alliert og politisk mentor for ham. Hans far var utenriksminister, selv har han vært leder for AUF.
I oppveksten ble han venn med Gro Harlem Brundtlands sønn Knut Brundtland, millionær og styregrossist. De to ble også tidlig venner med Jonas Gahr Støre. Støre er selv fra en svært rik familie og eier aksjer for titalls millioner. Knut Brundtland er også forbundet med Kristian Tangen, milliardæren som er sjef for oljefondet. Norges Bank er sentralbanken i Norge, etablert samtidig som landet fikk sin grunnlov, og har en viktig jobb i regulere styringsrenta og dermed inflasjonen. Dette er avgjørende for prisnivå, prisvekst og boligrenter, blant annet.
I nyere tid har sentralbanken fått en annen og stadig viktigere jobb: Å forvalte “oljefondet” (Statens Pensjonsfond Utland). Dette er blitt verdens største aksjeeier(!). Fondet spiller en uhyre viktig rolle for den norske imperialismen generelt og staten spesielt, og rollen blir bare viktigere ettersom fondet vokser samtidig som landet går mot en fremtid hvor man etterhvert skal slutte med oljeproduksjon. Både med tanke på den økonomiske politikken i allmennhet, og særegent med tanke på dette fondet og hvordan staten bruker dets verdi i konkurranse og samarbeid med andre imperialister, er posisjonen som sjef for Norges Bank blitt strategisk viktig.
Over til de to forholdene som vi bør legge merke til ved denne saken. For det første sier avsløringene mye om det norske borgerskapet og Arbeiderpartiets funksjon for en del av dette. Det avdekkes – igjen – et særskilt sjikt av borgerskapet med tyngdepunkt i staten og finanskapitalen, og en tett forbindelse mellom dette og ledelsen av Arbeiderpartiet. Dette er ikke nytt, men det er nå avkledd for offentligheten. For det andre møter utnevnelsen massiv kritikk i stortinget. Et flertall av partiene der mener utnevnelsen “lukter vondt”, at det er bindinger mellom Stoltenberg og Støre, at sentralbanken ikke vil fremstå så uavhengig som den bør, og Arbeiderpartiet anklages tilogmed for kameraderi og vennetjenester i forbindelse med utnevnelsen.
Det andre punktet her, kritikken av utnevnelsen, er uttrykk for krisa i det borgerlige politiske systemet. Det er en krise som utvikles over hele verden, og nå også er under modning i Norge, i relativt mindre grad enn de fleste andre land. Opposisjonspolitikerne undergraver hele systemet med kritikken av Stoltenberg. De avslører for hele folket at politikken er preget av spill og interessemotsetninger. De skaper et inntrykk av at sentralbanken ikke er uavhengig, selv om den skal være det – på papiret! Kort sagt: Politikerne kan ikke la være å sage av den grenen de selv sitter på. Dette er et viktig kjennetegn på krisene i systemet. Herskerne bidrar selv til krisa, men de kan ikke la være. De tvinges av omstendighetene til å grave sin egen grav og helle bensin på bålet.
Saken er interessant ikke så mye i seg selv, men mer på grunn av konteksten og hvordan systemets problemer konsentreres i debatten rundt Stoltenbergs utnevnelse. Til sist vil vi også gjøre oppmerksom på en tendens i Europa til at såkalte teknokrater overtar for politikere. Vi har beskrevet denne tendensen som et uttrykk for krisa i parlamentarismen og den reaksjonære tendensen i retning mer korporativisme (sammensmelting av stat, samfunn og næringsliv uten parlamentarisk kontroll). Innenfor denne tendensen, og som et klart eksempel på den, ble Italias sentralbanksjef Mario Draghi utnevnt som statsminister i 2021!
Dette skjedde fordi den parlamentariske situasjonen gjorde det vanskelig å finne en politiker som kunne få flertall. Draghi var direktør for Verdensbanken fra 1984 til 1990, ledet den italienske nasjonalbanken fra 2006 til 2011 og var sjef for Den europeiske sentralbanken fra 2011 til 2019. Da venstrepopulistene i Femstjernersbevegelsen og høyrepopulistene i Lega Nord gikk sammen om å danne regjering, ble teknokraten Mario Draghi statsminister. Det gir et interessant perspektiv på Stoltenbergs stilling i fremtiden.
Uansett viser utnevnelsen at oljefondet og sentralbanken spiller en annen rolle i dag enn før, og det peker ikke bare frem mot tiltagende politisk krise i Norge, men det viser også at borgerskapet er fullt klar over problemene som den imperialistiske økonomien vil oppleve i årene som kommer.
Referanser
Norges Bank – Siste nytt – NRK
Jens Stoltenberg vil fortsatt være Ap-medlem
No skal Stortinget granske Stoltenberg-tilsettinga
Nå må Stoltenberg tåle å bli upopulær – Ytring
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.