Studiene våre må bli bedre

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 3 utgitt av Forlaget Oktober 1979.

STUDIENE VÅRE MÅ BLI BEDRE¹

Mai 1941

Jeg foreslår at vi forbedrer studiemåten og studiesystemet i hele par­tiet. Grunnene til det er:

I

De tjue åra som har gått sia Kinas Kommunistiske Parti blei stifta, har vært tjue år der marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet er blitt knytta stadig nærmere sammen med den konkrete praksisen i den kine­siske revolusjonen. Hvis vi tenker etter hvor overflatisk og dårlig vi forsto marxismen-leninismen og den kinesiske revolusjonen i partiets barndom, skjønner vi hvor mye djupere og bedre vi forstår det nå. I hundre år kjempa de beste sønnene og døtrene til den hardt prøvde ki­nesiske nasjonen for å finne den sannheten som ville berge landet og folket. De ofra livet, og når én stupte, var det straks en annen som sto fram og tok plassen hans. Dette rører oss djupt — til jubel og tårer. Men det var først etter første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen i Russland at vi fant marxismen-leninismen, den beste av alle sannheter, det beste våpenet for å frigjøre nasjonen vår. Og det var Kinas Kom­munistiske Parti som innførte, propaganderte for og organiserte bru­ken av dette våpenet. Straks marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet blei knytta sammen med den konkrete praksisen i den kinesi­ske revolusjonen, fikk den kinesiske revolusjonen et helt nytt preg. Et­ter at motstandskrigen mot Japan brøt ut, har partiet vårt gjort fram­steg i studiet av den konkrete praksisen i denne krigen og i studiet av Kina og verden i dag, og grunnlaget for disse studiene har vært marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet. Vi har også begynt å studere kinesisk historie. Alt dette tegner svært godt.

II

Men vi har fortsatt mangler, og til og med svært store mangler. Hvis vi ikke bøter på dem, kommer vi etter mi mening ikke til å klare å gjøre nye framsteg i arbeidet vårt og i den store oppgava med å knytte marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet sammen med den kon­krete praksisen i den kinesiske revolusjonen.

La oss for det første se på studiet av den aktuelle situasjonen. Vi har hatt en viss framgang i studiet av den aktuelle situasjonen i Kina og in­ternasjonalt. Men for et så stort politisk parti som vårt, er det stoffet vi har samla ufullstendig, og forskningsarbeidet er usystematisk både på det politiske, militære, økonomiske og kulturelle området. Stort sett har vi ikke drevet noe systematisk og grundig arbeid de siste tjue åra for å samle og studere stoff om dette, og det fins ikke noe miljø for å undersøke og studere den objektive virkeligheten. Mange kame­rater i partiet har fortsatt en svært dårlig arbeidsstil. De ter seg som «blindebukken som fanger spurv» eller «den blinde mannen som prøver å fange fisk». De er skjødesløse og slurvete, bruker store ord og nøyer seg med overflatisk kunnskap. Dette er en stil som står i skarp motsetning til den grunnleggende holdninga i marxismen-leninismen. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at det er nødvendig å stude­re forholda samvittighetsfullt og ta utgangspunkt i den objektive virke­ligheten, ikke subjektive ønsker. Men mange av kameratene våre hand­ler stikk i strid med dette.

La oss for det andre se på studiet av historia. Sjøl om noen få parti­medlemmer og sympatisører har gitt seg kast med dette arbeidet, har det ikke blitt gjort på en organisert måte. Mange partimedlemmer er fortsatt blanke i kinesisk historie fra de siste hundre åra og fra gammel tid. Det fins mange skolerte marxist-leninister som ikke kan åpne kjef­ten uten å snakke om det gamle Hellas, men sine egne forfedre har de — dessverre — glemt. Det fins ikke noe miljø for å studere verken den aktuelle situasjonen eller historia alvorlig.

La oss for det tredje se på studiet av de internasjonale revolusjonære erfaringene, studiet av marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet. Det virker som om mange kamerater ikke studerer marxismen- leninismen for å løse problemer som oppstår i den revolusjonære prak­sisen, men for studiets egen skyld. De leser nok, men greier ikke å for­døye stoffet. De kan bare sitere enkelte løsrevne setninger fra Marx, Engels, Lenin og Stalin, men er ute av stand til å studere konkret situa­sjonen i Kina nå og historia til landet, eller analysere konkret og løse problemene i den kinesiske revolusjonen ut fra standpunktet, synet og metoden til Marx, Engels, Lenin og Stalin. Ei slik holdning til marxismen-leninismen gjør stor skade, særlig blant kadrer på mellom­nivå og høyere nivå.

De tre tingene jeg nettopp har nevnt — å la være å studere den aktuelle situasjonen, å la være å studere historia og å la være å anvende marxismen-leninismen — er en uhyre skadelig arbeidsstil. Denne stilen er blitt utbredt, og dette har skada mange av kameratene våre.

Det fins faktisk mange kamerater i rekkene våre som er blitt ført på villspor av denne arbeidsstilen. De vil ikke gjennomføre systematiske og grundige undersøkelser og studier av de konkrete forholda i og uta­for landet, provinsen, fylket eller distriktet, og gir ordrer uten at de har noe annet å bygge på enn sin egen overflatiske kunnskap. «Det må være sånn fordi jeg ser det sånn.» Er det ikke sånn at denne subjektivistiske stilen fortsatt fins hos svært mange kamerater?

Det fins folk som er stolte og ikke skamfulle over at de ikke veit noe eller veit svært lite om vår egen historie. Det alvorligste er at det er svært få som virkelig kjenner historia til Kinas Kommunistiske Parti og historia til Kina i de hundre åra etter opiumskrigen. Det er nesten ingen som på alvor har tatt fatt på å studere den økonomiske, politi­ske, militære og kulturelle historia de siste hundre åra. Noen kjenner ikke sitt eget land, og kan bare fortelle sagn fra det gamle Hellas og andre fremmede land. Men sjøl denne kunnskapen er temmelig fattigs­lig, og består av brokker fra gamle utenlandske bøker.

Mange av dem som har studert i utlandet, har lidd av denne sjuk­dommen i flere tiår. Når de kommer hjem fra Europa, Amerika eller Japan, kan de bare plapre etter det de har hørt i utlandet. De blir grammofoner, og glemmer at de har plikt til å forstå og skape noe nytt. Denne sjukdommen har angrepet kommunistpartiet også.

Vi studerer marxismen, men det er mange av oss som studerer på en måte som er stikk i strid med marxismen. De bryter nemlig det grunn­prinsippet som Marx, Engels, Lenin og Stalin ettertrykkelig peker på, nemlig enheten mellom teori og praksis. Etter at de har brutt dette prinsippet, finner de opp sitt eget motsatte prinsipp, nemlig skillet mel­lom teori og praksis. I skolene og kaderskoleringa på arbeidsplassene gir ikke filosofilærerne studentene vegleiing i å studere logikken i den kinesiske revolusjonen. Lærerne i økonomi gir dem ikke vegleiing i å studere kjennetegna til den kinesiske økonomien, lærerne i politisk teo­ri gir dem ikke vegleiing i å studere taktikken i den kinesiske revolusjo­nen, lærerne i militærteori gir dem ikke vegleiing i å studere strategien og taktikken som er tilpassa særtrekka til Kina, og så videre, og så vi­dere. Derfor sprer det seg feil som gjør stor skade. Det folk har lært i Yenan, greier de ikke å bruke i Fuhsien[1]. Professorer i økonomi kan ikke forklare forholdet mellom valutaen i grenseområdet og Kuomintang-valutaen,² og derfor kan sjølsagt ikke studentene gjøre det heller. Dette har ført til ei sjukelig holdning blant mange studenter. De viser ingen interesse for Kinas problemer og tar ikke direktivene fra partiet alvorlig. Isteden er de helt oppslukt av de angivelig evige og uforanderlige dogmene som de blir innprenta av lærerne sine.

Det jeg nå har sagt, gjelder sjølsagt bare den verste typen folk i par­tiet vårt, og jeg sier ikke at det er typisk. Men det fins slike folk. Dess­uten er det en god del av dem, og de gjør stor skade. Vi må ikke ta det­te problemet lett.

III

For å forklare disse tankene mer utførlig, skal jeg stille to motsatte holdninger opp mot hverandre.

Den første holdninga er den subjektivistiske.

En som har ei slik holdning studerer ikke omverdenen systematisk og grundig. Han arbeider på grunnlag av rein subjektiv begeistring og har et uklart bilde av Kina slik det ser ut i dag. En som har ei slik hold­ning kutter av tråden i historia, kjenner bare det gamle Hellas men ik­ke Kina, og er helt blank når det gjelder Kina av i går og før det igjen. En som har ei slik holdning studerer den marxist-leninistiske teorien abstrakt og uten mål. Han går ikke til Marx, Engels, Lenin og Stalin for å utforske standpunktet, synet og metoden deres, som han kan bruke til å løse de teoretiske og taktiske problemene i den kinesiske re­volusjonen, men studerer teori for teoriens egen skyld. Han skyter ikke pila mot målet, men på måfå. Marx, Engels, Lenin og Stalin har lært oss at vi må ta utgangspunkt i den objektive virkeligheten, og utlede lover av den som kan tjene som rettleiing for handling. Derfor må vi som Marx har sagt, tilegne oss stoffet i detalj og analysere og sammen­fatte det vitenskapelig.[3] Mange gjør ikke det, men det stikk motsatte. En god del av dem driver forskning, men viser ikke den ringeste inte­resse for å studere Kina av i dag eller i går. De interesserer seg bare for tomme «teorier», som er løsrevet fra virkeligheten. Mange andre driver praktisk arbeid, men de bryr seg heller ikke om å studere de objektive forholda. De stoler ofte på rein begeistring, og forveksler sine personli­ge følelser med politikken til partiet. Begge disse typene mennesker går fram på en subjektiv måte og tar ikke omsyn til den objektive virkelig­heten. Når de holder taler, lirer de av seg ei lang rekke punkter, A, B, C, D, 1, 2, 3, 4, og når de skriver artikler, lirer de av seg en flom av ord. De har slett ikke til hensikt å søke sannheten ut fra kjensgjerninger, men bare et ønske om å innsmigre seg ved hjelp av høyttravende talemåter. De er flotte og fjonge, men uten hold, de er skjøre, og ikke solide. De har alltid rett, de er verdens fremste eksperter, «keiserlige sendebud» som reiser rundt overalt. Slik er arbeidsstilen til noen kame­rater i rekkene våre. Hvis en retter seg etter en slik stil, skader en seg sjøl, hvis en lærer den til andre skader en andre, og hvis en bruker den for å lede revolusjonen, skader en revolusjonen. La oss oppsummere. Denne subjektivistiske metoden står i strid med vitenskapen og marxismen-Ieninismen, og er en farlig fiende av kommunistpartiet, ar­beiderklassen, folket og nasjonen. Den er et uttrykk for ei urein partiholdning. Vi står overfor en farlig fiende, og vi må rydde han av ve­gen. Først når vi har rydda subjektivismen av vegen, kan marxismen-leninismens sannhet få overtaket, partiholdninga bli styrka og revolu­sjonen seire. Vi må slå fast at mangel på ei vitenskapelig holdning, det vil si det marxist-leninistiske prinsippet om å forene teori og praksis, betyr at partiholdninga enten mangler helt eller ikke er som den skal.

Det fins to verselinjer som gir et bilde på slike mennesker. De lyder slik:

Strået som vokser på vollen —	
tung topp, tynn stilk og grunne røtter; 
Bambusskuddet i åsene — 
skarp tunge, tjukk hud og hult inni.

Er ikke dette en treffende beskrivelse av dem som ikke har ei vitenska­pelig holdning, som bare kan gjengi ord og setninger fra verkene til Marx, Engels, Lenin og Stalin, og som ufortjent har et navn men i vir­keligheten ikke veit noen ting? Hvis noen virkelig vil helbrede seg for denne sjukdommen, rår jeg dem til å lære disse verselinjene utenat, el­ler være enda modigere og klistre dem opp på veggen på rommet sitt. Marxismen-leninismen er en vitenskap, og vitenskap er ærlig, solid kunnskap. Her fins ikke rom for fanteri. La oss derfor være ærlige.

Den andre holdninga er den marxist-leninistiske.

En som har ei slik holdning bruker den marxist-leninistiske teorien og metoden for å undersøke og studere omverdenen systematisk og grundig. Han arbeider ikke bare på grunnlag av begeistring, men for­ener, som Stalin sier, revolusjonær kraft og praktisk sans.⁴ En som har ei slik holdning kutter ikke av tråden i historia. For denne personen er det ikke nok å kjenne det gamle Hellas, han må kjenne Kina. Han må ikke bare kjenne revolusjonens historie i fremmede land, men også re­volusjonens historie i Kina, ikke bare dagens Kina, men også Kina av i går og før det igjen. En som har ei slik holdning har et mål med å stu­dere den marxist-leninistiske teorien. Det er å knytte teorien sammen med den kinesiske revolusjonens virkelige bevegelse, og finne stand­punktet, synet og metoden for å løse de teoretiske og taktiske proble­mene i den kinesiske revolusjonen i denne teorien. Ei slik holdning innebærer at en skyter pila mot målet. «Målet» er den kinesiske revo­lusjonen, «pila» er marxismen-leninismen. Vi kinesiske kommunister har leita etter denne pila fordi vi vil treffe målet — den kinesiske revo­lusjonen og revolusjonen i Østen. Ei slik holdning innebærer å søke sannheten ut fra kjensgjerninger. «Kjensgjerninger» er alt som fins ob­jektivt, «sannheten» er den indre sammenhengen mellom kjensgjerningene, det vil si de lovene som styrer dem, og «å søke» betyr å studere. Vi må ta utgangspunkt i de faktiske forholda i og utafor landet, pro­vinsen, fylket eller distriktet, og utlede de indre lovene som gjelder for disse forholda, og ikke innbilte lover, og bruke dem som rettleiing til handling. Det betyr at vi må finne den indre sammenhengen i det som skjer rundt oss. For å gjøre det må vi ikke stole på subjektive forestil­linger, øyeblikkets begeistring eller livløse bøker, men på objektive kjensgjerninger. Vi må tilegne oss stoffet i detalj og trekke riktige slut­ninger på grunnlag av det i lys av de allmenne prinsippene i marxismen-leninismen. Slike slutninger er ikke bare ei liste over forete­elser i rekkefølgen A, B, C, D eller skrifter fulle av plattheter, men vi­tenskapelige slutninger. Ei slik holdning innebærer å søke sannheten ut fra kjensgjerninger, og ikke innsmigre seg ved hjelp av høyttravende talemåter. Denne holdninga uttrykker partiholdninga, den marxist- leninistiske stilen med å forene teori og praksis. Minstekravet til et medlem av kommunistpartiet er at han har ei slik holdning. Den som har ei slik holdning har ikke «tung topp, tynn stilk og grunne røtter», ikke «skarp tung eller tjukk hud», og er ikke «hul inni».

IV

I samsvar med disse synspunktene vil jeg legge fram disse forslaga:

1. Vi må gi hele partiet i oppgave å studere situasjonen i Kina syste­matisk og grundig. På grunnlag av den marxist-leninistiske teorien og metoden må vi gjennomføre detaljerte undersøkelser og studier av ut­viklinga av situasjonen til fiendene våre, vennene våre og oss sjøl på det økonomiske, finansielle, politiske, militære og kulturelle området og når det gjelder partivirksomheten, og så trekke de riktige og nød­vendige slutningene. Derfor må vi rette oppmerksomheten til kamera­tene våre mot å undersøke og studere disse praktiske sakene. Vi må få kameratene våre til å forstå at den grunnleggende oppgava til de leden­de organene i kommunistpartiet består i to ting, nemlig å kjenne situa­sjonen og å mestre politikken. Å kjenne situasjonen betyr å kjenne ver­den, og å mestre politikken betyr å endre verden. Vi må få kameratene våre til å forstå at uten undersøkelser har en ikke rett til å tale, og at svulstig pjatt og ei liste over ting i rekkefølgen 1, 2, 3, 4 ikke duger i det hele tatt. Ta for eksempel propagandaarbeidet. Hvis vi ikke kjen­ner situasjonen i propagandaarbeidet til fiendene våre, vennene våre og oss sjøl, klarer vi ikke å fastlegge en riktig propagandapolitikk. Først når vi har skaffa oss kunnskap om situasjonen, kan vi gjøre godt ar­beid. Det gjelder alle arbeidsområder. Skal vi endre arbeidsstilen i par­tiet, er nøkkelleddet å gjennomføre planer for undersøkelser og studier i hele partiet.

2. Vi må samle kvalifiserte folk for å studere Kinas historie de siste hundre åra. De må både samarbeide og dele arbeidet riktig mellom seg. På det viset kan vi overvinne den mangelen på organisering som rår nå. Først må vi drive analyserende studier av økonomisk historie, poli­tisk historie, militærhistorie og kulturhistorie. Først når vi har gjort det, kan vi drive sammenfattende studier.

3. Når det gjelder skoleringa av kadrer som arbeider eller går på ka­derskole, må vi utarbeide en politikk der hovedvekta blir lagt på å stu­dere de praktiske problemene i den kinesiske revolusjonen, og bruke grunnprinsippene i marxismen-leninismen som rettesnor. Vi må forka­ste metoden med å studere marxismen-leninismen statisk og løsrevet fra virkeligheten. Når vi studerer marxismen-leninismen må vi bruke Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling som det viktigste materialet. Det er den beste sammenfatninga og oppsummeringa av den internasjonale kommunistiske beve­gelsen de siste hundre åra. Den er et forbilde når det gjelder å forene teori og praksis, og foreløpig det eneste omfattende forbildet som fins i hele verden. Når vi ser hvordan Lenin og Stalin knytta marxismens all­menngyldige sannhet sammen med den konkrete praksisen i revolusjo­nen i Sovjetunionen og på det viset utvikla marxismen, forstår vi hvor­dan vi må arbeide i Kina.

Vi har vært på villspor mange ganger. Men feil er ofte forløperen for det som er riktig. Den kinesiske revolusjonen og verdensrevolusjo­nen er levende og mangfoldig, og jeg er overbevist om at forbedringa av studiene våre vil gi gode resultater.

NOTER

1. Fuhsien fylke ligger om lag sytti kilometer sør for Yen’an.

2. Med valutaen i grenseområdet menes de pengesedlene som banken til regjeringa i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia utstedte. Kuomintang-valutaen var de papirpengene som de fire store byråkrat-kapitalistiske Kuomintang-bankene utstedte fra 1935 og utover med støtte fra de britiske og amerikanske imperialistene. Kamerat Mao Zedong sikter til svingningene i vekslingskursen mellom disse to valutaene.

3. Se Marx, Kapitalen, bind 1, «Etterord til andre tyske utgave». Her skriver han: «Forskninga må tilegne seg stoffet i detalj, analysere de forskjellige utviklingsformene, oppspore det indre sambandet mellom dem. Først når dette arbeidet er gjort, kan den virkelige bevegelsen framstilles tilfredsstillende.» (Kapitalen, bind 1, Marx Engels Werke, tysk utgave, bind 23, s. 27).

4. Se Stalin, «Om leninismens grunnlag», Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober 1976, s. 77—80.

1. Kamerat Mao Zedong la fram denne rapporten på et kadermøte i Yen’an. Rapporten og de to artiklene «Korriger arbeidsstilen til partiet» og «Mot den klisjéprega skrivestilen i partiet» er de viktigste skriftene til kamerat Mao Zedong om korrigeringsbevegelsen. På det ideologiske planet oppsummerer han her tidligere uoverensstemmelser om partilinja og analyserer den småborgerlige ideologien og stilen som var svært utbredt i partiet og som ga seg ut for å være marxisme-leninisme — framfor alt tendensene til subjektivisme og sekterisme. Disse to tendensene kom til uttrykk i den klisjéprega skrivestilen i partiet.Kamerat Mao Zedong oppfordra til å sette i gang en marxist-leninistisk skoleringsbevegelse i hele partiet for å korrigere arbeidsstilen i samsvar med de ideologiske prinsippene i marxismen-leninismen. Oppfordringa hans førte svært raskt til en stor debatt mellom proletarisk og småborgerlig ideologi i og utafor partiet. Dette befesta stillinga til den proletariske ideologien både i partiet og utafor partirekkene, høyna det ideologiske nivå­et til de store massene av kadrer betraktelig og skapte større enhet enn noen gang i par­tiet.