Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den store finske borgerkrigen, også anerkjent som den finske arbeiderrevolusjonen, ble offisielt utkjempet fra 27. januar til 15. mai i 1918. På den ene siden sto Finlands Sosialdemokratiske Parti, de røde gardene og Finlands sosialistiske arbeiderrepublikk, på den andre siden sto borgerskapets og godseiernes senat og deres styrker, kalt “de hvite”, støttet av det tyske keiserriket.
Russland erobret de siste delene av Finland fra Sverige i 1808 etter flere kriger mellom Sverige og Russland. Før dette hadde Finland vært underlagt det svenske føydale monarkiet og aristokratiet siden 1100-tallet. Med den sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland 1917, fikk Finland sin nasjonale selvstendighet for første gang. I tråd med den leninistiske linja om nasjonenes selvråderett var den nye bolsjevikledede regjeringen en garantist for Finlands uavhengighet. Kort tid etter selvstendigheten reiste det finske proletariatet seg i 1918 mot borgerskapets og godseiernes styre, mot økonomisk krise og sosial nød som følge av den imperialistiske verdenskrigen og herskernes vanstyre.
Bilde: Røde stridende holder linjen.
Kontekst og overblikk
Første verdenskrig (1914-1918) og den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland (1917), var viktige impulser til en voldsom bølge av klassekamp over hele Europa. Proletariatet reiste seg overalt til kamp. Også i Norge ble det dannet arbeiderråd etter inspirasjon av de russiske sovjetene. I Finland hadde sosialismen enorm oppslutning blant massene. 27. januar brøt det ut krig mellom de finske hvite og de røde, etter en lengre tids politisk kamp og oppbygging av respektive militære organisasjoner. De røde erobret raskt kontroll over det sørlige og folketette Finland. Alle de store byene, hvor industrien var konsentrert, ble umiddelbart underlagt den røde makta.
De hvite vant likevel krigen, takket være den massive støtten fra det tyske keiserriket, samt også støtte fra svensk imperialisme. Tyskland og Sverige ville dominere Finland, og grep muligheten som frigjøringen fra Russland ga dem. Det finske storborgerskapet og de finske godseierne solgte gjerne landet, for å bevare sin posisjon som herskere i nasjonen, i stedet for å miste all sin makt til proletariatet. Resultatet var at Tyskland etablerte sin hovedsakelige dominans, og Finland holdt på å få den tyske landgreven Fredrik Karl av Hessen som konge, men at etter Tysklands nederlag i verdenskrigen og oppløsningen av det tyske monarkiet, ble Finland i stedet en republikk under et reaksjonært og svært autoritært styre helt frem til 1944.
Den finske revolusjonære borgerkrigen er uten tvil den største revolusjonære kampen i de nordiske landene på 1900-tallet. I løpet av noen få måneder ble 40.000 mennesker, ifølge offisielle tall, drept i kampene og i konsentrasjonsleirene som de hvite etablerte. Til sammenligning døde 10.000 nordmenn under hele andre verdenskrig, inklusive sjøfolk. Også til sammenligning: Det røde finland (januar til mai) varte lenger enn Pariserkommunen i 1871 (72 dager) og de offisielle dødstallene i Finland 1918 var mer enn dobbelt så høye som de offisielle tallene for Paris 1871.
Vi må lære av erfaringene
Vi sammenligner ikke for å si at det ene er mer verdifullt enn det andre, ingen kan ta noen ære eller historisk verdi fra Pariserkommunen, som proletariatets første erobring av makta. Vårt poeng er bare at sammenligningen viser hvilken enorm historisk betydning det røde Finland og den finske revolusjonen har innenfor den nordiske konteksten. Det er en erfaring for vår klasse uten sidestykke i de nordiske landene; Island, Norge, Danmark, Sverige og Finland, samt Grønland, Færøyene og Grønland.
En usedvanlig viktig erfaring er brutaliteten som den hvite siden utløste, med den hvite terroren, de summariske henrettelsene og konsentrasjonsleirene. Disse vakte oppsikt og protester selv fra borgerlige krefter verden over. Dette bør tjene til å rive vekk illusjonen som enkelte har, om at herskerne i de nordiske landene er mer humanistiske og siviliserte enn andre herskere. Også her vil herskerne reagere på samme vis som alle andre steder, når deres makt trues. Terror og død fra oven, fra de nordiske borgerlige herskerne, er ikke bare forbeholdt verdens fattigste masser i land som Libya og Afghanistan. Her skyter vi også inn at borgerkrigen i Finland er unik i sitt omfang, men at hele 1800- og 1900-tallet kan gi oss et vell erfaringer med forfølgelse og vold mot arbeiderbevegelsen, fra hele Norden.
I en erklæring fra de finske og norske maoistene i år, har disse løftet frem noen viktige lærdommer om feilene som ble gjort av de revolusjonære lederne i krigen:
“De finske kommunistene har i dag oppsummert at en av de viktigste manglene ved Røde Finland var at man ikke forstod prinsippet om at “defensiven betyr døden for det væpna opprøret”, både politisk og militært, en mangel som ble uttrykt både i den politiske vaklingen i november 1917 og i at man henfalt til konvensjonell frontlinje-krigføring under krigen i 1918.”
Bilde: Rødegardister stiller opp for fotografen.
Bakgrunn for den revolusjonære krigen
Forut for krigen var en såkalt militær jegerbevegelse bestående av nær 2000 mann blitt trent opp i Tyskland. Etter februarrevolusjonen i Russland 1917 forsøkte Finlands landdag å erklære landet selvstendig, men dette ble stanset av den borgerlige russiske Kerenskij-regjeringen som oppløste Landdagen med militærmakt før han utlyste nyvalg til denne. Den gamle Landdagen hadde sosialistisk flertall, av Finlands Sosialdemokratiske Parti, mens den nye fikk ikke-sosialistisk flertall. Sosialistene godtok ikke verken oppløsningen eller det nye valget og anså dette som ulovlige handlinger.
Vi må presisere at på dette tidspunktet var det ikke funnet sted noe organisatorisk brudd mellom kommunister og sosialdemokrater. Ledelsen for det sosialdemokratiske partiet sto, i likhet med det norske arbeiderpartiet, til venstre sammenlignet med mange slike partier i Europa. Dette partiet var den direkte forløperen for Finlands Kommunistiske Parti, som ble stiftet etter borgerkrigen, og det var dette partiet som ledet den nye arbeiderrepublikken fra januar til mai.
Etter oktoberrevolusjonen under ledelse av bolsjevikene, erklærte den finske landdagen Finland som selvstendig den 6. desember 1917. Landdagen fikk umiddelbart støtte av det bolsjevikdominerte Folkekommissariatet i Moskva, den revolusjonære regjeringen for den nye makta i Russland. Allerede 4. januar 1918 ble Finlands selvstendighet anerkjent av det røde Russland. Slik ble Lenins linje for å anerkjenne alle nasjoners rett til selvstyre holdt i hevd av verdens første sosialistiske land.
Som nevnt var Europa i en voldsom brytningstid. Revolusjonen sto ikke bare på agendaen i Russland. Tyskland opplevde flere revolusjoner og revolusjonsforsøk fra 1918 til 1921. Ungarn opplevde revolusjoner i 1918 og 1919. Således oppsto den finske borgerkrigen i en tid hvor den proletariske revolusjonen bølget over Europa, og de nevnte landene var bølgetoppene. Også i Norge var dette revolusjonære tider. Den første verdenskrigen, historiens til da mest omfattende krig, skapte enorme problemer: økonomisk, sosialt og politisk. Dette la grunnlaget for en ideologisk krise, hvor millioner av mennesker vente seg vekk fra borgerlig tenkning, og marxismen avanserte, særlig blant den revolusjonære ungdommen. De siste europeiske keiserrikene falt (Russland, Tyskland, Østerrike og det Ottomanske riket) og oppløsningen i hele Europa, innen alle sfærer av samfunnet, rammet massene materielt med sult og nød som konsekvens.
Den imperialistiske røverkrigen vokste frem som nødvendighet av det imperialistiske systemets jernlov: Ekspandér eller gå under. De europeiske imperialistene ble formelig tvunget inn i krigen av økonomisk-politisk lovmessighet. Krigen kostet ikke bare millioner av menneskeliv i skyttergravene, men skapte en dramatisk all-europeisk økonomisk og sosial krise, og selv land som sto utenfor krigen (som Norge), opplevde sult og nød blant de arbeidende massene, selv om borgerskapet i mange land tjente store penger på krigen. Finland var et av landene hvor folket opplevde matmangel og annen nød. I denne situasjonen ble det dannet røde garder og også hvite borgervern. Disse ble kimen til de to hærene som etterhvert sto mot hverandre, og som i løpet av krigen kom til å omfatte omtrent 100 000 stridende hver, og som begge fikk tusenvis av falne.
Bilde: Helsinkis arbeiderordensvern før krigen, oppstilt i 1917 – en av kildene til de røde gardene.
Utviklingen av krigen fra januar til mai
Offisiell historieskriving skildrer begynnelsen av krigen som at hvite borgervern under generalløytnant Mannerheims kommando, begynte å avvæpne russiske styrker som fortsatt sto i landet fordi Russland fortsatt var en del av 1. verdenskrig. Den røde regjeringen i Russland klarte ikke å trekke landet ut før ved en fredsavtale i mars 1918, og styrkene i Finland var en del av fronten mot Tyskland. Dette åpenbarer tydelig enda en interesse Tyskland hadde av å støtte de hvite i Finland. Ut fra dette startpunktet utviklet krigen seg mellom to poler. På den ene siden: En hvit regjering, senatet, ble etablert i Vasa, på grunnlag av hvite garder som hadde tatt våpen fra russiske styrker. På den andre siden: En rød regjering etablerte seg som et folkekommissariat i Helsingfors (Helsinki), og erklærte 28. januar 1918 Finlands sosialistiske arbeiderrepublikk.
De røde angrep deretter den hvite siden over en bred front. De fikk en viss støtte fra det røde Russland, men selv offisielle borgerlige kilder sier Russland var påpasselige med å respektere finsk selvstendighet. Linja for å respektere nasjonenes selvråderett var sentral for de russiske bolsjevikene, og viktig også strategisk for å samle alle revolusjonære og demokratiske krefter mot den gamle staten i Russland. Krigen i Finland utviklet seg til en skyttergravskrig, med faste frontlinjer, noe de finske maoistene som sagt har pekt ut som en militærstrategisk feil fra de rødes side. I en revolusjonær sang fra krigen kommer den røde sidens ideologi til uttrykk slik:
Fattigfolk i Finlands kojor
bryter sina bojor,
lidandenas bägare
är bräddad till sin rand.
Emot förtryckarhorden
stampar folket fram ur jorden
sina ädlaste krigare till kamp.
Vår oversettelse:
Fattigfolk i Finlands hytter
bryter sine lenker,
lidelsens beger
er fylt opp til randen.
Mot undertrykkerhorden
stamper folket opp av jorda
sine edleste krigere til kamp.
Mellom 18. og 25. februar steg den tysk-trente 27. jegerbataljonen i land. Trent og utstyrt av den tyske arméen ble disse en viktig støtte for den hvite regjeringen i Vasa. Disse hadde også krigserfaring fra den tyske fronten mot Russland.
Som alle andre revolusjoner, som alle virkelige revolusjonære, vakte den finske revolusjonen bestyrtelse og hets fra borgerlige liberalere. Ikke bare de åpent reaksjonære fordømte de revolusjonære, men den dag i dag preges historieskrivingen av kritikken mot den røde terroren som ble utvikla av arbeiderrepublikken. Hets mot denne ble brukt til å forsøke å isolere revolusjonen i de ikke-sosialistiske landene. Kritikken rettes mot likvidasjoner av ledere, angivere, spioner og andre som arbeidet for den hvite siden innenfor det røde området. Men selv den borgerlige versjonen, som anklager de røde for å ha henrettet flere hundre “sivilister”, blekner i forhold til den hvite terroren, som kulminerte da minst 80.000 mennesker ble internert i konsentrasjonsleire for røde etter krigen. Nesten 10.000 ble drept i summariske henrettelser etter krigen og over 13.000 voksne og barn døde i konsentrasjonsleirene. Store norske leksikon skriver (andre kilder har andre tall):
“Den finske borgerkrigen var blodig med bortimot 40 000 døde. Under selve krigen døde 3100 «hvite» og 3400 «røde». 8000 «røde» ble henrettet etter mer eller mindre vilkårlige krigsrettsdommer. Andre tusener fikk lange fengselsstraffer. Om lag 15 000 mistet livet som følge av epidemier og mer eller mindre bevisst utsulting i de hvites fangeleirer. Minst 10 000 ble henrettet bak fronten, enten under krigen eller etter krigsavslutningen, også her var majoriteten «røde». Krigen kom til å sette dype spor i det finske samfunnet i generasjoner.”
I løpet av mars gikk de hvite til en storstilt motoffensiv, og inntok byen Tampere. I april gikk den tyske Østersjødivisjonen i land, og angrep de rødes bakre linjer, før de rykket innover i landet. Det utspilte seg regelrette slag, der tusenvis av mennesker deltok. I slaget om Karis mente tyskerne at det var 8000 stridende på den røde siden, og først etter voldsomme kamper, en uventet manøver og artilleribeskytning kunne tyskerne ta byen. Herfra fortsatte de raskt mot hovedstaden Helsinki. De røde kapitulerte 13. april, etter harde kamper og at byen var omringet og folkekommissariatet trakk seg tilbake til Viborg. Kampene fortsatte gjennom april. Den 25. april dro den røde regjeringen fra Viborg til Russland, og 5. mai var kampene over.
Etter krigen utviklet som sagt den hvite terroren seg, og det ble organisert internasjonale kampanjer mot denne. Titusenvis av revolusjonære flyktet til Sovjetunionen og USA, hvor finske emigranter senere ble sentrale i konstruksjonen av USAs Kommunistiske Parti.
De hvite borgerlige-godseier-kreftene videreførte sine nære forbindelser med Tyskland, noe som til slutt førte til at Finland var alliert med Tyskland under 2. verdenskrig, og blant annet fikk mye materiell til sin krig mot Sovjetunionen 1941-1944. De røde som emigrerte til Russland stiftet Finlands Kommunistiske Parti 29. august 1918. Partiet var finsk seksjon av Den kommunistiske internasjonalen, og de var forbudt i Finland fra begynnelsen og helt til 1944. Først da Finland kapitulerte for Sovjetunionen i 1944, ble partiet legalt som følge av krav fra Sovjetunionen i fredsforhandlingene. Partiet arbeidet likevel i Finland hele tiden gjennom en rekke masseorganisasjoner, og de forsøkte også flere ganger å stille til valg. Gjennom flere tiår var sannsynligvis Finlands Kommunistiske Parti det største kommunistiske partiet i Norden.
Evig ære til martyrene
Det er opp til de finske kommunistene å gjøre fullstendige analyser og vurderinger av den store arbeiderrevolusjonen i Finland 1918. Vi kan uansett slå fast at den finske arbeiderrepublikken løftet den røde fanen høyere enn noen gang før i de nordiske landene. Proletariatet og folkemassene betalte en høy pris, men i den forbindelse siterer vi Karl Marx’ udødelige ord etter Pariserkommunen 1871, og erklærer dem som gyldige også for de røde kommunistene, stridende og massene som stormet himmelen i Finland 1918:
«det arbeidende folks Paris med sin Kommune vil til evig tid bli feiret som den ærerike forløperen for et nytt samfunn. Dens martyrer har erobret seg plass i det arbeidende folks store hjerte. Historien har lenket dens tilintetgjørere i evighetens gapestokk, og alle deres presters bønner vil ikke kunne fri dem ut av den»
Bilde: Revolusjonære i Finland hedrer martyrene i 2022.
Referanser
Den finske borgerkrigen – Wikipedia
Finska inbördeskriget – Wikipedia
Terror – hvit, brun og rød – Tjen Folket Media
Felles uttalelse om den revolusjonære borgerkrigen i Finland
Lær av Pariserkommunen! – Tjen Folket Media
18. mars: Pariserkommunen 150-år! – Tjen Folket Media
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.