Bilde: Rød Blokk på 8. mars i Oslo.
Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Våre svenske kamerater i Kommunistiska Föreningen har publisert en uttalelse i anledning 8. mars 2022. Uttalelsen er utmerket og peker frem mot en revolusjonær 8. mars, og kampen for en klasselinje i kvinnebevegelsen og nødvendigheten av å fostre kvinnelige kadre.
Vi har oversatt uttalelsen, men oversettelsen er vår egen og vi bærer fullt ansvar for eventuelle feil og mangler.
Uttalelse fra Kommunistisk Forening foran 8. mars 2022
I løpet av det siste århundret har mange forandringer skjedd i kvinnenes situasjon i Sverige. På nærmest hvert eneste område har de juridisk og formelt sett de samme rettighetene som menn. Den praktiske muligheten til å benytte seg av disse rettighetene beror derimot helt og holdent på hvilken klasse mennene og kvinnene tilhører. Kvinnene har erobret retten til fri abort, fri skilsmisse, offentlig barnepass og er yrkesarbeidere i større utstrekning enn noensinne tidligere. Dette er et resultat av at kapitalen på den ene siden mer og mer må utnytte kvinner som arbeidskraft samtidig som arbeiderbevegelsen har tilkjempet seg visse sosiale rettigheter.
Likevel har arbeiderkvinnenes situasjon ikke endret seg stort grunnleggende sett siden andre verdenskrig. De er fortsatt hardt presset og utnyttet. Siden barn og husholdning fortsatt i praksis er kvinnenes hovedansvar, sliter mange kvinner seg ut for å håndtere både hjem, barn og inntektsbringende arbeid. Fortsatt tvinger mangelen på førskoler foreldre som arbeider til å etterlate barn uten tilsyn. Mange kvinner velger å arbeide deltid, fordi de ikke får heltidsjobb, eller fordi tilsyn med barna ikke kan ordnes. De lave kvinnelønningene, det utbredte deltidsarbeidet og den store kvinnearbeidsløsheten betyr at en stor del av arbeiderklassens kvinner ikke kan forsørge seg av eget arbeid. De arbeidende kvinnene er taperne i det nåværende pensjonssystemet og kvinner er overrepresentert blant minstepensjonistene.
Arbeiderkvinnene har fortsatt en underordnet stilling i såvel arbeidslivet og samfunnet som i familien. I praksis mangler de alle de rettighetene og mulighetene som samfunnet formelt gir dem. Retten til å arbeide begrenses av såvel mangelen på arbeid som førskoleplasser. Retten til faglig og politisk aktivitet begrenses av lange arbeidsdager, reise til og fra jobb og husarbeidet, som gir lite tid til overs. Retten til likestilling i hjemmet og retten til skillsmisse blir formell om kvinnene ikke kan forsørge seg utenfor familien. Enslige mødre er overrepresentert blant de som får sosialstøtte. Siden problemene ikke er løst, kommer stadig “kvinnespørsmålet” og familiepolitikken opp i den politiske debatten. I senter for denne stiller de borgerlige politikerne kvinnenes muligheter til å velge mellom å arbeide eller å være hjemme, valgfriheten til å enten være en “skikkelig yrkeskvinne” eller en “skikkelig” hustru og mor.
Dobbel undertrykking
Arbeiderkvinnene er dobbelt undertrykt. For det første undertrykkes de på samme vis og med samme metoder som de mannlige arbeiderne. De tvinges til å selge sin arbeidskraft til kapitalistene som utvinner størst mulig merverdi fra deres arbeid. For det andre anvender kapitalistene oppdeling i kjønn til å splitte arbeiderklassen.
Kvinnene utsettes også for en særegen undertrykking – en stor del av dem utgjør en reserve av arbeidskraft og hindres fra å delta i den samfunnsmessige produksjonen; deres arbeid betales dårligere enn de mannlige arbeidernes; de lenkes i hjemmeslaveri fordi monopolborgerskapet og deres stat nekter å bygge ut barneomsorgen i full skala; de utsettes for en ideologisk kryssild: Kvinnens viktigste rolle er å være hustru og mor, kvinnen må gjøre seg seksuelt attraktiv for mannen. Denne ideologiske undertrykkinga tjener til å opprettholde kvinnens underordnede stilling i samfunnet og splittelsen i arbeiderklassen. Men ideologien har også innflytelse på arbeiderklassen.
Kvinnekampen i Sverige etter andre verdenskrig har fått en rekke former, blant annet i form av rengjørings- og sykepleierstreiker. Metoo-bevegelsen fra 2017 var i første rekke en reaksjon på den ideologiske undertrykkinga, som også rammer kvinner utenfor proletariatet. Jordmødrenes spontane protestaksjoner den seneste tiden, samt de langvarige protestene mot nedleggelse av fødestuer på bygda er et bevis for at helsevesenet for kvinner fortsatt nedprioriteres.
Kvinnekampen må støttes overalt i verden
“Erfaringer fra alle frigjøringsbevegelser har bevist at revolusjonens seier beror på i hvilken grad kvinner deltar.” – V.I. Lenin
I land som undertrykkes av imperialismen har kampen tilspisset seg siden årtusenskiftet. I disse landene har folkene tatt opp kampen mot imperialismen, for nasjonal frihet, for jord til fattigbøndene og mot imperialistenes ødeleggelse av klimaet. Kvinnene står oftest i fremste rekke i disse kampene. I hele Latin-Amerika leder kvinnelige fattigbønder kampen for jord og mot de imperialistiske selskapene. De deltar aktivt i organisasjoner som Brasils fattigbondekomité, LCP. I Argentina har kvinnene erobret retten til abort gjennom kamp, en delseier i kampen for kvinners rettigheter. Kvinner i India har i årtier kjempet mot den indiske statens motvilje mot å straffe menns vold mot kvinner og i stedet tatt saken i egne hender. I de langvarige folkekrigene i India og på Filippinene har kvinnene alltid spilt en viktig rolle.
De avanserte kampene i disse landene er en kilde til inspirasjon for kvinnekampen i Sverige.
Bare sosialismen kan gjøre ende på den doble undertrykkinga
De arbeidende kvinnene har bare en vei å gå, nemlig å slutte seg til proletariatets revolusjonære bevegelse. De arbeidende kvinnene har dobbel grunn til å kjempe for den sosialistiske revolusjonen og proletariatets diktatur. For første gang i historien avskaffer proletariatet opphøyd til herskende klasse gjennom sin stat grunnlaget for all kvinneundertrykking, det vil si utbyttingen og lønnsslaveriet i sin helhet. Det er først den proletariske staten under det kommunistiske partiets ledelse som kan garantere at alle kvinner dras med i den samfunnsmessige produksjonen og i oppbyggingen av det militære forsvaret av sosialismen. Først i det sosialistiske samfunnet kan omsorgen for barn bygges ut fullstendig og husarbeidet kan bli noe som angår samfunnet. Både utviklingen i Sovjetunionen etter oktoberrevolusjonen 1917 og i folkerepublikken Kina etter befrielsen i 1949 bekrefter dette. Sovjetunionen innførte raskt barselspermisjon og fødselspermisjon, rett til abort, kollektiv barneomsorg osv., og ga kvinnene alle muligheter til å studere eller arbeide. Dette skjedde betydelig tidligere enn i noe kapitalistisk land. En lignende utvikling skjedde i Kina, som dessuten umiddelbart etter befrielsen forbød arrangerte ekteskap.
Men det holder ikke å bare skape det materielle grunnlaget for kvinnenes fulle frigjøring, siden den særegne kvinneundertrykkinga er en av de mest seiglivede ideologiske etterlevninger som det sosialistiske samfunnet overtar fra det gamle samfunnet. Derfor må staten, det kommunistiske partiet og masseorganisasjonene føre en energisk og intensiv ideologisk og politisk kamp på alle områder av samfunnet, ja direkte inn i familien, for å styrke kvinnenes virkelige likestilling. I hele denne kampen må kvinnene gå i spissen.
Kommunistisk Forening ser det slik at proletariatets kvinner og menn har en felles hovedfiende i form av borgerskapet og at hovedmotsigelsen i Sverige går mellom proletariatet og borgerskapet. Derfor må proletariatets kvinner og menn kjempe skulder ved skulder. Men ettersom det finnes dobbel kvinneundertrykking står ikke dette i motsetning til at kampen i visse tilfeller krever særegen kvinneorganisering. “Vi sier at arbeidernes frigjøring skal være deres eget verk, og på samme vis må arbeiderkvinnenes befrielse være deres eget verk.” (Lenin)
Revolusjonen krever kvinnelige kadre
I dag mangler et revolusjonært kommunistisk parti i Sverige. Å gjenskape et slikt parti kan ikke skje uten kvinnelige kadre. Et proletarisk parti skulle ikke kunne utføre sine oppgaver i klassekampen om det bare skulle speile den mannlige delen av proletariatet.
Den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble stiftet av Den andre internasjonalen i 1910 på initiativ av Clara Zetkin, som siden ble en ledende kommunist. Hvert år i hvert land skulle man på samme dag markere en kvinnedag under parolen: Stemmerett for kvinner skal forene våre krefter i kampen for sosialismen. Vi fra vår side oppfordrer i dag alle revolusjonære kvinner og menn i Sverige til å bekjempe den doble kvinneundertrykkinga og støtte all progressiv kvinnekamp i verden.
Arbeiderkvinnenes befrielse må være deres eget verk!
Foren hele proletariatet i kampen mot borgerskapet og patriarkatet!
Proletarisk feminisme for kommunismen!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.