Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Organisasjonsprinsippet til det kommunistiske partiet er demokratisk sentralisme. Demokratisk sentralisme er en enhet av to motsetninger, hvor demokratiet utgjør grunnlaget for enheten og sentralismen er hovedsida.
Innledning
Vi har fått spørsmål om hvorfor Perus Kommunistiske Parti og formann Gonzalo understreker at sentralismen er hovedsida i den demokratiske sentralismen, for eksempel når de skriver “I den organisatoriske strukturen baserer partiet seg på den demokratiske sentralismen, hovedsakelig sentralismen”. Hvorfor er det for eksempel ikke demokratiet som utgjør hovedsida i denne motsigelsen?
Vi vil først slå tydelig fast at dette ikke er en ny idé fra formann Gonzalo, men at dette kommer fra Lenin og formann Mao, ja det ligger i selve konseptet demokratisk sentralisme at sentralismen er hovedsida. Vi er ikke mot nye løsninger på nye problemer, men det ligger til grunn for den demokratiske sentralismen, at målet er å skape et sentralisert parti. Målet er å skape en sentralisert ledelse av partiet og klassen, ved å anvende prinsippet om demokratisk sentralisme. Demokratiet er et middel for å oppnå sentralismen, ikke omvendt. Dermed er sentralismen, logisk nok, hovedsakelig. Partidemokratiet har en funksjon: Å fremme sentralismen, slik at partiet kan fungere som en samla fortropp, det vil si som en forent ledelse, for proletariatet. Det er ikke omvendt slik at sentralismens mål er å tjene til at det enkelte medlem kan uttrykke sin individuelle mening så mye og så ofte som mulig gjennom demokratiet.
Videre er det sentralismen som sørger for at det finnes en enhet hvor det kan eksistere et demokrati. Sentralismen er krafta som trekker partiet sammen. Uten sentralisme kan det ikke finnes noe kommunistisk parti, ingen enhetlig vilje eller handling, og dermed opphører også demokratiet. Flertallet kan ikke sette sin vilje gjennom uten at den enkelte og mindretallet underordner seg sentralismen. Dermed kommer demokratiet selv først til uttrykk i egentlig forstand gjennom sentralismen, og dermed viser det seg igjen at sentralismen må være hovedsakelig.
Innledningsvis anbefaler vi å lese det maoistiske tidsskriftet El Maoista sin tekst Lenin and the Militarized Communist Party som er en utmerka tekst om partiet, hvor de viser at formann Gonzalos konsept om det militariserte kommunistiske partiet springer logisk ut av Lenins konsept om partiet av en ny type. Vi anbefaler også enda varmere å lese Grunnlaget for partiets enhet av Perus Kommunistiske Parti, og Linja for oppbyggingen av revolusjonens tre verktøy herfra, som kortfatta oppsummerer kommunistenes syn på partiet.
Kinas Kommunistiske Parti og formann Mao om demokratisk sentralisme
En grunnleggende forståelse av partiet (“A Basic Understanding of the Communist Party of China”) er en lærebok som ble utgitt i Shanghai i 1974, det vil si i den rødeste byen i Kina på høyden av kulturrevolusjonen, hvor formann Maos nærmeste etablerte sitt første revolusjonære hovedkvarter og den første revolusjonskomiteen. Boka ble, i følge forordet til den franske utgaven av 1976, skrevet av en redaksjonskomité og førsteopplaget ble trykket i mars 1974 i 474.000 eksemplarer.
Læreboka gir en grunninnføring i hva et kommunistisk parti er, og hvordan det må være organisert for å utføre sin funksjon. Boka er skrevet for utdanning særlig av unge revolusjonære, under den røde kulturrevolusjonære ledelsen som fulgte formann Maos linje, og den kan den dag i dag legges til grunn som lærebok for kommunister som vil følge eksempelet til det storslagne Kinas Kommunistiske Parti. I motsetning til mange andre tekster om partiorganisering fra Kina, som ofte er tekster skrevet før 1949, er denne boka skrevet midt i kulturrevolusjonen og dermed på grunnlag av flere erfaringer og et høyere nivå av syntetisering av disse erfaringene. Hva kan vi lære herfra om demokratisk sentralisme?
Vi har for anledningen gjort våre egne oversettelser fra en engelsk oversettelse. Alle feil og mangler ved denne er våre egne, og vi har også selv valgt å utheve enkelte setninger og avsnitt. På side 78 står det i denne boken:
Lavere organer må adlyde høyere organer og hele partiet må adlyde sentralkomiteen – dette er den organisatoriske garantisten som er nødvendig for å iverksette partiets sentraliserte ledelse. Vårt parti er en stram organisasjon, basert på det organisatoriske prinsippet demokratisk sentralisme: det har en sentralkomité, dets ledende organ, samt lokalorganisasjoner og grunnorganisasjoner, og alle disse fungerer som organiske deler av den forente helheten som utgjør partiet. For å sikre den faste implementeringen av korrekt politisk og ideologisk linje i alle aspekter, for å forene viljen, disiplinen og praksisen til alle partimedlemmer og partiorganisasjoner, og for å garantere utøvelsen av partiets sentraliserte ledelse på alle fronter, i alle organisasjoner og institusjoner, er det absolutt nødvendig at de lavere organer adlyder de høyere organer og at hele partiet adlyder sentralkomiteen.
Her kommer det krystallklart frem, at målet er sentralismen. Det som vektlegges først og fremst er underordning under ledelsen for å garantere partiets sentraliserte ledelse på alle fronter. Dermed er det tydelig hva som er hovedsakelig.
På side 82 skriver kameratene at det individuelle medlemmet må underlegge seg partiets ledelse, og ikke bare kan gjøre hva det vil. Hvert medlem av partiet er en integrert del av helheten ved å tilhøre en enhet i partiet, en partiorganisasjon, og utføre sitt arbeid for partiet under ledelse av denne organisasjonen, kjempe for å implementere programmet og linja til partiet, opprettholde systemet av rapporter til partiorganisasjonen, og rapportere hyppig til organisasjonen om sin ideologiske utvikling og om status for arbeidet. Å sette individet over organisasjonen er uhyre farlig, skriver de, og svekker det sentraliserte lederskapet til partiet. Kommunister må hele tiden bevisst underlegge seg det sentraliserte lederskapet. De må be om instrukser og rapportere så ofte som mulig, samtidig som de under ledelse av høyere organer gjør arbeidet sitt aktivt og med initiativ.
Kameratene skriver videre:
Vi må kjempe resolutt mot feilaktige ord og handlinger som svekker og saboterer partiets sentraliserte lederskap. Kampen mellom de som vil styrke og befeste partiets sentraliserte lederskap og de som vil svekke og sabotere det vil fortsette lenge, og hver kommunist må dedikere seg til å modig opprettholde det sentraliserte lederskapet til partiet for å konsolidere proletariatets diktatur.
På side 84 skriver de:
Demokratisk sentralisme i partiet betyr sentralisering basert på demokrati, og demokrati praktisert under sentralisert lederskap – det er på samme tid demokratisk og sentralisert. Demokratisk sentralisme uttrykker en enhet av motsetninger; samtidig som disse to konseptene er motsetninger, er de også en enhet. Uten en høy grad av demokrati kan det ikke være en høy grad av sentralisme, men uten en høy grad av sentralisme kan det heller ikke være en høy grad av demokrati. Formann Mao har slått fast: ‘Denne enheten av demokrati og sentralisme, av frihet og disiplin, utgjør vår demokratiske sentralisme.’ (121) Når vi snakker om sentralisering basert på demokrati, betyr dette at de ledende organene i partiet på alle nivå må være valgt, etter demokratisk diskusjon av alle medlemmer av partiet (…) at hele partiet må underlegges en forent disiplin – individene må underlegge seg organisasjonen, mindretallet må underlegge seg flertallet, lavere organer må underlegge seg høyere organer, og hele partiet må underlegge seg sentralkomiteen. Partimedlemmene må følge vedtak og direktiver fra partiorganisasjonene. Om de ikke er enige, har de rett til å legge frem sitt synspunkt og rapportere disse til høyere organer. (…) Demokrati i partiet er etablert under et sentralisert lederskap. (…) Praksis har vist at bare ved å praktisere demokratisk sentralisme, å la alle tale ut og si sin mening, og fullstendig aktivisere alles intelligens og alles initiativ på den ene siden og, på den andre siden, praktisere korrekt sentralisering på grunnlag av demokratiet, å etablere en stram disiplin og å forene alles tenkning og handling, er det mulig å lede de breie massene av folket til å vinne nye seire i revolusjonen og konstruksjonen.
Kort sagt: Grunnlaget (basis) er demokratiet – partiet oppstår på grunnlag av at det enkelte medlem slutter seg frivillig til det. Videre oppstår de ledende organene som resultat av demokratiske valg. Her må det skytes inn at i bolsjevikpartiet var det ikke slik så lenge partiet arbeidet i illegalitet. Det klandestine partiet kunne ikke praktisere valg nedenfra til alle organer, av hensyn til kravet om streng konspirasjon (sikkerhet). Partiledelsen pekte her ut komiteer under seg frem til revolusjonen i 1917. Uansett utøves demokratiet, også i Kina 1974, under sentralisert ledelse. Det er sentralismen som settes i kommando, og selv demokratiet er underlagt sentralismen. Det utøves planmessig og under ledelse, og dermed kommer det igjen klart frem hva som er hovedsida i motsigelsen. Det kan vel ikke være slik at det hovedsakelige er underlagt det som ikke er hovedsakelig?
Videre skriver de på side 86:
Dette gjør det nødvendig for proletariatets parti å ha en stram sentralisering og en forent disiplin for at dets medlemmer skal ha en eneste samla vilje og marsjere til den samme marsjtakten under ledelse av en korrekt linje, og slik bli i stand til å lede massene til å beseire kontrarevolusjonære komplotter for klassefiendens restaurasjon og konsolidere proletariatets diktatur. Lenin slo fast: ‘absolutt sentralisme og den strengeste proletariske disiplin utgjør et av de fundamentale vilkåra for seier over borgerskapet.’ (125)
På side 87 skriver de at Lin Biao og hans fraksjon gjorde alt for å sabotere partiets demokratiske sentralisme, for å vinne frem med sin revisjonistiske linje politisk og organisatorisk. På den ene sida nektet de å adlyde ordre fra ledelsen og satte individet over organisasjonen, på den andre sida dannet de klikker og fraksjonerte for å splitte partiet.
Formann Mao stadfester at sentralismen er hovedsakelig
På side 92 og 23 skriver de kinesiske kameratene:
For å praktisere demokratisk sentralisme korrekt, må vi løfte frem partiets sentraliserte enhet. Formann Mao lærer oss: ‘kommunistpartiet trenger ikke bare demokrati men det trenger sentralisering enda mer.’ (135) Vårt parti er en fortroppsorganisasjon som veileder proletariatet og de revolusjonære massene i deres kamp mot sine klassefiender. Uten å være forent og sentralisert er det umulig for partiet å beseire fienden. Vi trenger demokrati, men som et middel, ikke som et mål i seg selv. Demokratiet tjener til å styrke sentralismen, til å sikre partiets sentraliserte lederskap, til å konsolidere proletariatets diktatur – ikke til å svekke dem. Når vi snakker om sentralisering snakker vi i første rekke om å sentralisere korrekte oppfatninger. Partikomiteene på alle nivåer må, ved å ta marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning som sin veiledning, praktisere sentralisme korrekt. Dette er den eneste måten de kan oppnå enhet i tenkning, politikk, plan, kommando og handling, og dermed lede partimedlemmene og massene i å føre frem de militante oppgavene som partiet har satt frem.
Her siterer kameratene altså formann Mao, som slår fast at sentralismen er hovedsida. Sentralismen trengs mer enn demokratiet. Og kameratene slår fast at demokratiet er et middel som har til hensikt å tjene sentralismen. Hvordan kan noen snu dette på hodet, og hevde at middelet er hovedsakelig og målet sekundært? Er ikke det et rent opportunistisk standpunkt hvor “veien er målet”? Om man hevder dette, at veien er målet, at middelet er det hovedsakelig, så må man i det minste anerkjenne at man her tar standpunkt mot formann Maos lære om demokratisk sentralisme, mot Kinas Kommunistiske Partis forståelse av det kommunistiske partiets organisasjonsprinsipp.
Formann Mao sier et annet sted:
Det er nødvendig på ny å minne om partidisiplinen:
1. Enkeltpersonen må underordne seg organisasjonen.
2. Mindretallet må underordne seg flertallet.
3. Lavere instanser er underordnet de høyere.
4. Hele partiet er underordnet sentralkomitéen.
Den som krenker disse reglene for partidisiplin, undergraver partiets enhet.
Kinas kommunistiske partis plass i den nasjonale krig (oktober 1938).
De fire punktene fra formann Mao oppsummerer den demokratiske sentralismen og anvendes som en slik oppsummering i vedtektene til en rekke kommunistiske partier (se for eksempel artikkel 25b i vedtektene til det indiske maoistpartiet). Av de fire punktene er det tre punkter som understreker enkeltpersonens, lavere organers og hele partiets underordning under sentralismen. Bare ett av fire punkter understreker det demokratiske prinsippet om at mindretallet er underordnet flertallet. Fire punkter oppsummerer altså vårt organisasjonsprinsipp, hvordan dette konkret kommer til uttrykk, og tre av fire vektlegger sentralismen og ett av dem demokratiet. Slik kommer det igjen klart frem hva som er hovedsakelig.
V. I. Lenin om sentralismen
I boka Ett skritt fram og to tilbake skriver Lenin:
Faktisk er det slik at hele stillinga opportunistene tok til organisatoriske spørsmål alt begynte å komme for dagen i striden om paragraf 1: De var talsmenn for en utflytende, ikke sterkt sammensveist partiorganisasjon. De var fiendtlige til tanken (den «byråkratiske» tanken) om å bygge partiet ovafra og ned, med utgangspunkt i partikongressen og de organene den oppretta.
Videre skriver han på side 56:
De grunntankene som Iskra ville bygge partiorganisasjonen på, kan i det vesentlige bli sammenfatta i følgende to: Den første var sentralismene ide, som bestemte prinsipielt metoden for å avgjøre alle organisatoriske særspørsmål og detaljspørsmål. Den andre var tanken om at organet for ideologisk ledelse, avisa, skulle ha en særskilt funksjon.
I denne klassiske boka av Lenin, hvor har gjennomfører sitt generaloppgjør med det småborgerlige sirkelvesenet, autonomismen og sirkelånden, og hvor han for første gang på en strukturert måte setter frem linja for en ideologisk-politisk-organisatorisk konstruksjon av proletariatets parti, står det klart og tydelig at partiet må bygges ovafra og ned (sentralisme) og sentralismen (ikke demokratiet) er den første av de to grunntankene som Lenin og hans avis Iskra kjempet for. Her kobler Lenin motstanden mot sentralismen til opportunismen ideologisk og politisk.
Høyresida i partiet (mensjevikene) splittet partiet organisatorisk, da de nektet å underlegge seg den valgte ledelsen fra kongressen. Deres ideologiske revisjonisme og politiske opportunisme kom organisatorisk til uttrykk i at de nektet å underlegge seg partiets disiplin (sentralismen) og Lenins lederskap. Det er verdt å merke seg, at det var nettopp i organisatoriske spørsmål, nettopp i spørsmålet om det sentraliserte partiet, at det kom til brudd mellom mensjevikene og bolsjevikene. Lenin forklarer den ideologiske og klassemessige bakgrunnen for dette på utmerka vis i boka.
Partiet av en ny type er nødvendig for å lede revolusjonen og erobre makta
Det kommunistiske partiet er proletariatets parti, og det skiller seg fundamentalt fra alle partiene til borgerskapet. Det tilhører en helt annen klasse, og det har derfor også en helt annen funksjon. På grunnlag av Karl Marx’ tese om at proletariatet må organisere seg som et eget parti i motsetning til alle andre partier, utformer Lenin tesen om “partiet av en ny type”. Herfra får vi konseptet om partiet som en krigsmaskin, som en bevisst og organisert fortropp for proletariatet, en ledelse for klassen. Ut fra dette vokser tesen om partiet organisert rundt geværet, et militarisert parti, det vil si et parti organisert med proletarisk og militær disiplin, som er til for å føre folkekrig.
Disse teoriene er utvikla midt i klassekampen, og de er bekrefta i praksis, med dyrkjøpte og blodige lærdommer, både positive og negative sådanne. Med andre ord har det kommunistiske partiet en helt egen funksjon: revolusjonær krig. De som underslår dette underslår i realiteten revolusjonen selv. Revolusjon er erobring av makta med vold, og ingenting annet. Dermed kan ikke partiet være en løs forening, det kan ikke være åpent for alle – for det betyr å åpne det for klassefienden. Det kan ikke basere seg på småborgerlig individualisme, “frihet til kritikk” og autonomi, men bare på frivillig underordning under disiplinen: proletarisk og militær.
Den store Lenin snakker om en jerndisiplin, og ingen må tro at Lenin var upresis i sine formuleringer. I likhet med formann Mao kommer han stadig tilbake til dette, og våre klassikere er nådeløse mot salongradikalere som nekter å underlegge seg disiplinen. Men heller ikke disiplinen er et mål i seg selv; også denne er et middel. Den er en nødvendighet for at partiet skal kunne oppfylle sin funksjon. Bare det å på et helt grunnleggende nivå kunne motstå fiendens etterretningstjeneste og sikkerhetspoliti, krever en helt annen form for sentralisering og enhet, en helt annen disiplin, en helt egen partiånd og partistil, enn opportunistene kan eller vil ta inn over seg. Og dette er så og si bare begynnelsen: En væpna revolusjon krever et væpna parti, et væpna parti som erklærer krig mot borgerskapet med sin stat, sitt politi, sin hær, sine fascistiske lakeier og imperialistiske allierte, og det er en absurd tanke å forestille seg dette partiet som noe annet enn et sentralisert parti med en militær og proletarisk disiplin. Å se for seg dette partiet som et åpent parti, preget av fri meningsbrytning fra topp til bunn, hvor lavere organer fører full kontroll med høyere, hvor dets indre liv er blottlagt for alle med et minimum av nysgjerrighet, burde være åpenlyst virkelighetsfjernt. Det handler i bunn og grunn om hva et kommunistisk parti er, og dermed åpenbarer det seg også hva partiet ikke kan være.
Avslutning
Kort sagt: Sentralismen er nødvendig for å skape det proletariske partiet av en ny type, et parti som konstruerer seg selv ovenfra, og stiller som kriterium for medlemskap at de militante frivillig underordner seg organisasjonen, organisasjonens flertallet, de overordna organene og aller mest sentralkomiteen. Dette er et parti med medlemmer som må følge vedtak og direktiver, som må delta i tolinjekampen internt i partiet under sentralisert ledelse, gjennom kritikk og selvkritikk, som må bevare partiets hemmeligheter, respektere sikkerheten og forsvare enheten. Det er slik som formann Mao sier: “Bare gjennom enhet i det kommunistiske parti kan det nås fram til enhet i hele klassen og hele nasjonen”. Altså er det slik at enheten under sentralisert lederskap har en funksjon: Å forene klassen til felles kamp under en samla vilje, for bare slik kan klassen beveges som én enhet fremover for å erobre makta med revolusjonær krig, forsvare makta og bruke den til å føre samfunnet i store skritt fremover gjennom kulturrevolusjoner til hele verden lyses opp av kommunismen.
Referanser
PKP: Linja for oppbyggingen av revolusjonens tre verktøy
A Basic Understanding of the Communist Party of China
Lenin – Ett skritt frem og to tilbake
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.