Mot den klisjéprega skrivestilen i partiet

MOT DEN KLISJÉPREGA SKRIVESTILEN I PARTIET¹

8. februar 1942

Kamerat Kai-feng har nettopp gjort rede for formålet med møtet i dag. Nå skal jeg drøfte hvordan den klisjéprega skrivestilen i partiet (eller «den åttebeinte partistiløvinga»)[1] tjener som propagandaredskap eller uttrykksform for subjektivismen og sekterismen. Vi bekjemper subjek­tivisme og sekterisme. Men hvis vi ikke samtidig kvitter oss med den klisjéprega skrivestilen i partiet, vil subjektivismen og sekterismen fort­satt ha et gjemmested. Hvis vi utrydder denne stilen også, stiller vi subjektivismen og sekterismen «sjakk matt», og får begge disse uhyre­ne til å vise sitt sanne ansikt. Da skal vi klare å utrydde dem like lett som «rotter som piler over gata mens alle roper: Drep dem! Drep dem!»

Hvis en person skriver på en klisjéprega måte bare til eget bruk, spil­ler det ikke så stor rolle. Hvis han gir det han har skrevet videre til en annen, er tallet på lesere fordobla, og da er det allerede gjort ganske stor skade. Hvis han kunngjør det ved oppslag, stensilerer det, trykker det i aviser eller offentliggjør det i bokform, blir problemet virkelig stort, for det kan påvirke mange mennesker. Og de som bruker stilen med partiklisjéer, ønsker alltid å nå et stort publikum. Derfor er det blitt helt nødvendig å avsløre og utrydde den.

Dessuten er partiklisjéene ei form for «utenlandske klisjeer», som Lu Xun angrep for lenge sia.[2] Hvorfor kaller vi det så «den åttebeinte partistiløvinga»? Fordi de ikke bare har en utenlandsk aroma, men og­så dufter litt av hjemlig jord. Kanskje vi kan rekne dette også som et slags skapende arbeid! Hvem sier at våre folk ikke har gjort noe ska­pende arbeid? Her har dere et eksempel! (Voldsom latter.)

Den klisjéprega skrivestilen har ei lang historie i partiet vårt. Særlig under jordbruksrevolusjonen var den av og til temmelig utbredt.

Historisk sett er den klisjéprega skrivestilen i partiet en reaksjon på 4. mai-bevegelsen.

Under 4. mai-bevegelsen kjempa moderne innstilte mennesker mot bruken av klassisk kinesisk, og gikk inn for et folkelig språk. De gikk mot tradisjonelle dogmer og inn for vitenskap og demokrati. Alt dette var helt riktig. Da var bevegelsen full av kraft og liv, den var progres­siv og revolusjonær. På den tida indoktrinerte herskerklassene studen­tene med læra til Konfutse, og tvang folket til å ære det konfusianske systemet som et religiøst dogme. Alle forfatterne brukte det klassiske språket. Kort sagt, alt som herskerklassene og drabantene deres skreiv og underviste i, var klisjéprega og dogmatisk både i innhold og form. Dette var de gamle klisjéene og de gamle dogmene. Ett av de virkelige storverka til 4. mai-bevegelsen var at den offentlig avslørte hvor av­skyelige de gamle klisjéene og dogmene var, og oppfordra folket til å gjøre opprør mot dem. Et annet storverk som var nært knytta til dette, var kampen bevegelsen førte mot imperialismen. Men kampen mot de gamle klisjéene og dogmene er og blir et av de virkelige storverka til 4. mai-bevegelsen. Seinere oppsto det imidlertid utenlandske klisjéer og dogmer. I strid med marxismen utvikla visse personer i partiet vårt de utenlandske klisjéene og dogmene til subjektivisme, sekterisme og en klisjéprega skrivestil i partiet. Dette er de nye klisjéene og de nye dogmene. De har slått så djupe røtter i hodet på mange kamerater at vi i dag fortsatt står foran et svært hardt omskoleringsarbeid. Vi ser altså at den levende, kraftfulle, progressive og revolusjonære bevegelsen i 4. mai-perioden, som bekjempa de gamle føydale klisjéene og dogme­ne, seinere blei snudd til si motsetning av noen mennesker. Dermed oppsto det nye klisjéer og dogmer. De er ikke fulle av liv og kraft, men døde og stive, ikke progressive men reaksjonære, ikke revolusjonære men hindringer for revolusjonen. Dette betyr at de utenlandske klisjé­ene, eller den klisjéprega skrivestilen i partiet er en reaksjon mot det opprinnelige innholdet i 4. mai-bevegelsen. Men 4. mai-bevegelsen hadde sine svakheter. Mange av lederne hadde ikke ei kritisk marxis­tisk innstilling, og metoden de brukte, var stort sett metoden til bor­gerskapet, det vil si den formalistiske metoden. De gjorde helt rett i å bekjempe de gamle klisjéene og dogmene, og i å gå inn for vitenskap og demokrati. Men i vurderingene av forholda på si egen tid, historia og utenlandske saker, mangla de den kritiske innstillinga i den histori­ske materialismen. De så på det som var dårlig som absolutt og full­komment dårlig, og på det som var bra som absolutt og fullkomment bra. Denne formalistiske holdninga til problemer fikk virkninger for hvordan bevegelsen utvikla seg seinere, og i den videre utviklinga delte 4. mai-bevegelsen seg i to strømninger. Den ene overtok den vitenska­pelige og demokratiske innstillinga og omforma den på grunnlag av marxismen. Det var det kommunistene og noen marxister som ikke var med i partiet gjorde. Den andre strømninga tok borgerskapets veg. Det var ei utvikling av formalismen mot høyre. Men heller ikke innafor kommunistpartiet var situasjonen ensarta. Også her gjorde noen med­lemmer avvik. De hadde ikke forstått marxismen riktig, og derfor gjor­de de formalistiske feil, nemlig de feilene som består i subjektivisme, sekterisme og en klisjéprega skrivestil i partiet. Det var ei utvikling av formalismen mot «venstre». Vi ser altså at den klisjéprega skrivestilen i partiet ikke er noen tilfeldighet, men en reaksjon på det positive i 4. mai-bevegelsen på den ene sida, og en arv etter og ei utvikling eller videreføring av det negative på den andre. Det er nyttig for oss å forstå dette. Akkurat som det var revolusjonært og nødvendig å bekjempe de gamle klisjéene og den gamle dogmatismen i perioden med 4. mai- bevegelsen, er det i dag revolusjonært og nødvendig at vi bruker marx­ismen til å kritisere de nye klisjéene og den nye dogmatismen. Hvis det ikke hadde vært noen kamp mot de gamle klisjéene og den gamle dog­matismen i perioden med 4. mai-bevegelsen, ville ikke tenkninga til det kinesiske folket blitt frigjort fra trelldommen under dem, og Kina ville ikke hatt noe håp om frihet og sjølstendighet. Det blei så vidt tatt fatt på denne oppgava i perioden med 4. mai-bevegelsen, og det er fortsatt nødvendig å gjøre en stor innsats — et stort arbeid på vegen med revo­lusjonær omforming — for å sette hele folket i stand til å frigjøre seg sjøl fullstendig fra herredømmet til de gamle klisjéene og dogmatis­men. Hvis vi ikke bekjemper de nye klisjéene og den nye dogmatismen i dag, vil tenkninga til det kinesiske folket bli lagt i lenker av ei annen form for formalisme. Hvis vi ikke kvitter oss med gifta fra den klisjé­prega skrivestilen i partiet og de dogmatiske feilene som fins blant en del partikamerater (bare en del sjølsagt), blir det umulig å vekke til live ei revolusjonær innstilling som er full av liv og kraft. Det blir umulig å utrydde den feilaktige innstillinga til marxismen, som er blitt en vane, og å spre og utvikle den ekte marxismen. Dessuten blir det umulig å fø­re en energisk kamp mot innflytelsen som de gamle klisjéene og dog­mene har på hele folket, og mot innflytelsen som utenlandske klisjeer og dogmer har på mange. Og det blir umulig å nå målet, som er å øde­legge og utrydde denne innflytelsen.

Subjektivismen, sekterismen og den klisjéprega skrivestilen i partiet er anti-marxistiske alle tre. Det er ikke proletariatet som trenger dem, men utbytterklassene. De er ei gjenspeiling av småborgerlig ideologi i partiet vårt. Kina er et land med et svært stort småborgerskap, og par­tiet vårt er omgitt av denne enorme klassen. Mange partimedlemmer kommer fra denne klassen, og når de blir med, sleper de uunngåelig med seg en lang eller kort småborgerlig hale. Hvis ikke fanatismen og ensidigheten til småborgerlige revolusjonære blir holdt i tømme og om­forma, kan det lett avle subjektivisme og sekterisme. Den utenlandske klisjéprega skrivestilen, eller den klisjéprega skrivestilen i partiet, er ett uttrykk for dette.

Det er ikke lett å renske ut disse tingene og feie dem vekk. Det må gjøres skikkelig, og det betyr at vi må gjøre oss flid med å overbevise folk. Hvis vi overbeviser folk med alvorlige og skikkelige argumenter, gir det gode resultater. Det første vi må gjøre i denne overbevisningsprosessen er å sette et ordentlig støkk i pasienten ved å brøle: «Du er sjuk!», og få han til å kaldsvette av redsel. Så gir vi han et oppriktig råd om å gå til behandling.

La oss nå analysere den klisjéprega skrivestilen i partiet og se hvor rota til ondet ligger. Vi skal bekjempe denne gifta med motgift. Derfor etterlikner vi forma til den klisjéprega stiløvinga i åtte deler og legger fram de følgende «åtte beina», som vi også kan kalle de åtte viktigste klagemåla:

Det første klagemålet mot den klisjéprega skrivestilen i partiet er at den farer med endeløse fraser og tomt skvalder. Noen av kameratene våre elsker å skrive lange artikler uten innhold, som likner svært på «de lange og illeluktende fotremsene til en fillefrans». Hvorfor må de skrive så lange og innholdsløse artikler? Det kan bare være ei forkla­ring: De har bestemt seg for at massene ikke skal lese dem. Artiklene er lange og innholdsløse, og derfor rister massene på hodet straks de ser dem. Hvordan kan en vente at de skal lese dem? Slike skriverier du­ger ikke til annet enn å narre dem som er blåøyde, påvirke dem i dårlig lei og spre dårlige vaner hos dem. 22. juni i fjor begynte Sovjetunionen en gigantisk krig mot aggresjon, men likevel var ikke talen til Stalin den 3. juli lenger enn en lederartikkel i Frigjøringsbladet. Tenk hvor­dan denne talen ville sett ut hvis noen av våre herrer hadde skrevet den! Den ville minst vært på ti tusen ord. Vi er midt oppe i en krig, og vi må lære å skrive kortere og fyndigere artikler. Sjøl om det ennå ikke er kamper her i Yen’an, slåss styrkene våre ved fronten mot fienden hver eneste dag, og folket i de bakre områdene har hendene fulle av ar­beid. Hvem vil lese artikler som er alt for lange? Det fins også noen kamerater ved fronten som liker å skrive lange rapporter. De gjør seg stor umake med å skrive dem, og sender dem hit for at vi skal lese dem. Men hvem orker det? Lange og innholdsløse artiker er dårlige. Er korte og innholdsløse artikler noe bedre? De er også dårlige. Vi må forby alt tomt prat. Men den første og viktigste oppgava er å kaste de lange og illeluktende fotremsene til fillefransen i søppelkassa. Noen spør kanskje: «Er ikke Kapitalen svært lang? Hva skal vi gjøre med det?» Svaret er enkelt: Bare fortsett å lese. Det fins et ordtak som sier: «Syng forskjellige sanger på ulike fjelltopper.» Et annet lyder: «Til­pass matlysta etter retten og klærne etter figuren.» Alt vi gjør, må ta utgangspunkt i de faktiske omstendighetene. Det samme gjelder når vi skriver artikler og holder taler. Det vi bekjemper, er omstendelige og innholdsløse skrifter som er klisjéprega, men vi mener ikke at alt må være kort for å være godt. Riktignok trenger vi korte artikler i krigs­tid, men framfor alt trenger vi artikler med innhold. Det minst forsvar­lige og mest forkastelige er artikler uten innhold. Det samme gjelder taler. Vi må gjøre slutt på innholdsløse, omstendelige taler.

Det andre klagemålet mot den klisjéprega skrivestilen i partiet er at den er overlegen og nedlatende for å dukke folk. En del av det som er skrevet i denne stilen er ikke bare langt og innholdsløst, men også høyttravende. Det har bevisst til hensikt å dukke folk. Disse skriverie­ne inneholder ei svært farlig gift. Når en skriver omstendelige og inn­holdsløse artikler, kan dette skyldes umodenhet, men å gjøre seg over­legen for å overvelde folk er ikke bare umodent, det er direkte skurk­aktig. Lu Xun sa en gang da han kritiserte slike folk: «Å slynge ut fornærmelser og trusler er så visst ikke å kjempe.»[3] Vitenskapen er al­dri redd for kritikk, for vitenskapen er sannhet, og den er ikke redd for å bli tilbakevist. Men de som skriver subjektivistiske og sekteriske artikler og taler i en klisjéprega stil, er redde for å bli tilbakevist. De er veldig feige, og den eneste utvegen er å late som om de er allvitende for å overvelde andre. De trur nemlig at de kan stoppe kjeften på folk sånn og «vende hjem i triumf». En sånn metode kan ikke gjenspeile sannheten. Den er et hinder for sannheten. Sannheten gjør seg ikke overlegen for å overvelde folk, men snakker og handler ærlig og opp­riktig. To uttrykk pleide å dukke opp i artiklene og talene til mange av kameratene. Det ene var «hensynsløs kamp» og det andre «ubarmhjer­tige slag». Det er helt nødvendig å bruke slike midler mot fienden eller ideologien til fienden, men det er galt å bruke dem mot våre egne ka­merater. Det hender ofte at fiender og fiendtlig ideologi sniker seg inn i partiet, slik det blir drøfta i punkt 4 i slutninga i Sovjetunionens Kom­munistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling. Vi må ut­vilsomt føre hensynsløs kamp og rette ubarmhjertige slag mot slike fiender, for kjeltringene bruker nettopp disse midlene mot partiet. Hvis vi er ettergivende overfor dem, går vi rett i fella. Men vi må ikke bruke samme midler mot kamerater som av og til gjør feil. Her må vi bruke metoden med kritikk og sjølkritikk, den metoden det blir pekt på i punkt 5 i slutninga i Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsje­vikenes) historie, kort framstilling. Når mange av kameratene våre tid­ligere gikk høylytt inn for «hensynsløs kamp» og «ubarmhjertige slag» mot kamerater som av og til hadde gjort feil, var grunnen til det på den ene sida at de ikke analyserte de personene de hadde med å gjøre, og på den andre at de ville dukke folk ved å gjøre seg overlegne. Meto­den duger ikke, uansett hvem du har med å gjøre. Overfor fienden er denne skremselstaktikken fullstendig nytteløs, og overfor våre egne ka­merater kan den bare gjøre skade. Det er en taktikk som utbytterklassene og filleproletariatet vanligvis bruker, men som proletariatet ikke har bruk for i det hele tatt. For proletariatet er ei alvorlig og kampvil­lig vitenskapelig holdning det skarpeste og mest effektive våpenet. Li­vet til kommunistpartiet bygger på at marxismen-leninismen er sann, på å søke sannheten ut fra kjensgjerningene, på vitenskap, og ikke på å dukke folk. Det sier seg sjøl at ideen om å bli berømt og få stillinger ved hjelp av å dupere andre er enda mer foraktelig. Kort sagt, når or­ganisasjoner fatter vedtak og sender ut instrukser og når kamerater skriver artikler og holder taler, må de uten unntak bygge på marxismen-leninismens sannhet og prøve å tjene et nyttig formål. Det er bare på dette grunnlaget vi kan seire i revolusjonen. Ikke noe annet nytter.

Det tredje klagemålet mot den klisjéprega skrivestilen i partiet er at den fyrer løs på måfå, uten å ta omsyn til publikum. For noen få år sia dukka det opp en parole på bymuren i Yen’an som lød: «Arbeidsfolk og bønder — gå sammen og kjemp for seier i motstandskrigen mot Ja­pan!» Ideen bak parolen var slett ikke dårlig, men tegnet 工 (kung, som betyr arbeidende) i «工人» (kung jen, som betyr arbeidsfolk), blei skrevet «二ㄣ» med den loddrette streken i sikksakk. Hva med tegnet «人» (jen, som betyr folk)? Det blei til «人», med tre skråstreker på høyre bein. Kameraten som skreiv dette, var uten tvil en elev av de lær­de av den gamle skolen, men det er ganske forbløffende at han skreiv slike tegn på et slikt sted, på bymuren i Yen’an, under motstandskrigen. Han hadde kanskje avlagt ed på at vanlige folk ikke skulle lese det. Det er vanskelig å forklare på annet vis. Kommunister som virkelig øn­sker å drive propaganda, må ta omsyn til tilhørerne sine og ha i tanke­ne dem som skal lese artiklene og parolene eller høre talene og det de har å si. Ellers bestemmer de seg i virkeligheten for at ingen skal lese eller høre det de sier. Mange tar det ofte for gitt at alle forstår lett det de sier og skriver, mens det slett ikke er tilfelle. Hvordan kan folk forstå dem når de skriver og snakker i partiklisjéer? Ordspråket «å spille lutt for kua» innebærer forakt for tilhørerne. Hvis vi snur om på dette slik at det går på respekt for tilhørerne, blir forakten vendt mot den som spiller. Hvorfor skulle han klimpre i veg uten å ta omsyn til tilhørerne? Enda verre er det at han lirer av seg partiklisjéer som ei hes kråke, men likevel krever å få skvatre til massene. Når en skyter med pil og bue må en sikte på målet. Når en spiller lutt, må en ta omsyn til publikum. Hvordan er det da mulig å skrive artikler og holde taler uten å ta omsyn til leserne eller tilhørerne? Sett at vi vil bli venner med en eller annen. Kan vi bli hjertevenner hvis vi ikke kjenner hverandres følelser og tan­ker? Det holder rett og slett ikke at propagandaarbeiderne våre fortset­ter å skravle i veg uten å undersøke, studere og analysere tilhørerne sine.

Det fjerde klagemålet mot den klisjéprega skrivestilen i partiet er at den fører et tørt og fargeløst språk som minner om en piehsan. Den klisjéprega skrivestilen i partiet vårt likner de skapningene som i Shanghai er kjent som «små piehsan», som er inntørka og stygge. Hvis en artikkel eller tale bare varierer noen få uttrykk i skolemesterstil uten det grann kraft eller liv, er den vel temmelig lik en piehsan — fattig på ord og frastøtende å se på? Den som begynner på grunnskolen når han er sju år, på middelskolen i tenåra og går ut av høgskolen i tjueåra uten å ha hatt kontakt med folkemassene, kan ikke klandres hvis språ­ket hans er fattig og ensformig. Men vi er revolusjonære som arbeider for massene, og hvis vi ikke lærer massenes språk, kan vi ikke gjøre godt arbeid. For tida er det mange av kameratene våre som driver propagandaarbeid, som ikke studerer språk. Propagandaen deres er svært kjedelig, og det er få som bryr seg om å lese artiklene deres eller høre på det de har å si. Hvorfor må vi studere språk, og jamvel bruke mye krefter på det? Fordi det ikke er lett å mestre språket, og det krever umake og flid. For det første må vi lære språk av massene. Ordforrå­det til folket er rikt, kraftfullt og levende, og uttrykker det virkelige li­vet. Grunnen til at artiklene og talene våre inneholder så få kraftfulle, levende og virkningsfulle uttrykk og ikke likner et sunt og friskt men­neske, men en radmager piehsan av bare skinn og bein, er at mange av oss ikke mestrer språket. For det andre må vi tilegne oss det vi trenger fra fremmede språk. Vi må ikke innføre utenlandske uttrykk mekanisk eller kritikkløst, men ta inn det som er bra og svarer til det vi har be­hov for. Det ordforrådet vi har i dag har allerede tatt opp i seg mange utenlandske uttrykk fordi det gamle kinesiske ordforrådet ikke var til­strekkelig. I dag holder vi for eksempel et kanpu-(kader-)møte, og or­det kanpu er avleda av et utenlandsk ord. Vi må fortsette å ta opp mye nytt fra utlandet, ikke bare progressive ideer, men også nye uttrykk. For det tredje må vi også lære oss det som er levende i det klassiske ki­nesiske språket. Vi har ikke studert klassisk kinesisk ivrig nok, og der­for har vi ikke utnytta skikkelig og til fulle mye av det som fortsatt er levende. Vi er sjølsagt bestemt imot å bruke forelda uttrykk og talemå­ter. Det står fast. Men vi må overta det som er bra og fortsatt nyttig. De som er hardt angrepet av gifta fra den klisjéprega skrivestilen i par­tiet anstrenger seg ikke for å studere det som er nyttig i folkemålet, i fremmede språk eller i klassisk kinesisk. Derfor hilser ikke massene den tørre og kjedelige propagandaen deres velkommen, og vi har heller ikke bruk for slike dårlige og udugelige propagandister. Hvem er våre propagandister? Det er ikke bare lærere, journalister, forfattere og kunstnere, men alle kadrene våre. Ta for eksempel de militære sjefene. Sjøl om de ikke kommer med offentlige erklæringer, må de snakke til soldatene og ha med folket å gjøre. Hva annet er dette enn propagan­da? Når et menneske snakker til andre, driver han propagandaarbeid. Hvis han ikke er stum, har han alltid noen få ord å si. Derfor er det tvingende nødvendig at alle kameratene studerer språk.

Det femte klagemålet mot den klisjéprega skrivestilen i partiet er at emnene blir ordna etter et innfløkt sett overskrifter, som når en skal starte et kinesisk apotek. Ta dere en tur til et hvilket som helst kinesisk apotek. Der ser dere skap med utallige skuffer, og på hver skuff står navnet på legemidler — løpstikke, revebjelle, rabarbra, salpeter …, ja alt som bør være der. Denne metoden har kameratene våre tatt i bruk. I artiklene og talene, bøkene og rapportene sine bruker de først store kinesiske tall, så små kinesiske tall, så tegna for de ti himmelske stam­mene, så tegna for de tolv jordiske greinene, så de store bokstavene A, B, C, D, så de små bokstavene a, b, c, d, deretter arabiske tall, og jeg veit ikke hva! Det er en stor lykke at forfedrene våre og utlendingene skapte alle disse symbolene slik at vi kan starte et kinesisk apotek uten å anstrenge oss det minste. En artikkel som er tettpakka med slike symboler, som ikke stiller, analyserer eller løser problemer, og som ikke tar standpunkt for eller mot noe som helst, er fullstendig blotta for innhold. Den er ikke noe annet enn et kinesisk apotek, trass i alle orda den bruker. Jeg sier ikke at vi ikke skal bruke slike symboler som de ti himmelske stammene osv., men at det er galt å gå løs på proble­mer på denne måten. Den metoden som er lånt fra det kinesiske apote­ket, og som mange av kameratene våre er svært glad i, er den mest pri­mitive, barnslige og spissborgerlige av alle. Det er en formalistisk me­tode, som grupperer tingene etter de ytre kjennetegna deres istedenfor den indre sammenhengen mellom dem. Hvis en tar et sammensurium av begreper uten innbyrdes sammenheng og ordner dem til en artikkel, tale eller rapport ut fra de reint ytre kjennetegna til tingene, så sjongle­rer en med begreper, og en kan også villede andre til å drive denne for­ma for leik. Resultatet er at de ikke bruker hodet til å tenke over pro­blemer og utforske det vesentlige ved tingene, men bare nøyer seg med å stille opp problemene i rekkefølgen A, B, C, D. Hva er et problem? Et problem er motsigelsen i en ting. Der det fins en motsigelse som ik­ke er løst, fins det et problem. Ettersom det fins et problem, må du være for den ene sida og mot den andre, og du må stille problemet. Skal du stille problemet, må du først gjøre en foreløpig undersøkelse og studere de to grunnleggende sidene i problemet eller motsigelsen før du kan forstå innholdet. Dette er prosessen med å oppdage problemet. Gjennom foreløpige undersøkelser og studier kan en oppdage proble­met og stille det, men ennå ikke løse det. For å løse problemet er det nødvendig å undersøke og studere det systematisk og grundig. Dette er prosessen med analyse. Analyse er også nødvendig når en stiller pro­blemet. Uten analyse klarer du ikke å finne ut hvor problemet eller motsigelsen ligger når du står overfor en kaotisk og forvirrende meng­de foreteelser. Men her betyr prosessen med analyse en prosess med sy­stematisk og grundig analyse. Sjøl om vi har stilt et problem, hender det ofte at vi ikke greier å løse det fordi vi ikke har funnet fram til den indre sammenhengen mellom tingene, fordi prosessen med systematisk og grundig analyse ikke er blitt gjennomført ennå. Derfor kan vi ikke avgrense problemet klart ennå, det er ennå ikke mulig å lage ei sam­menfatning og følgelig ikke mulig å løse problemet skikkelig. Hvis en artikkel eller tale er viktig og er tenkt å skulle gi vegleiing, bør den stil­le et konkret problem, analysere det og så lage ei sammenfatning som peker på innholdet i problemet og legge fram metoden for å løse det. På alle disse områdene er formalistiske metoder ubrukelige. Barnslige, primitive, spissborgerlige og slappe formalistiske metoder er svært ut­bredt i partiet. Derfor må vi avsløre dem. Bare på det viset kan alle læ­re å bruke den marxistiske metoden for å granske, stille, analysere og løse problemer. Bare på det viset kan vi gjøre arbeidet vårt godt, og bare på det viset kan den revolusjonære saka vår seire.

Det sjette klagemålet mot den klisjéprega skrivestilen i partiet er at den er uansvarlig og skader folk overalt der den forekommer. Alle de forbrytelsene vi har nevnt, skyldes dels umodenhet og dels mangel på ansvarsfølelse. La oss se på ansiktsvask for å illustrere dette. Alle vas­ker seg i ansiktet hver dag, mange flere ganger om dagen, og gransker seg i speilet etterpå — foretar «undersøkelser og studier» (høy latter) — av redsel for at noe ikke er helt som det skal være. For en ansvars­følelse! Hvis vi viste like stort ansvar når vi skreiv artikler og holdt ta­ler, ville det ikke være så verst. Ikke vis fram det som ikke er noe å vi­se fram. Husk alltid på at det kan påvirke tankene og handlingene til andre. Hvis et menneske ikke vasker ansiktet en dag eller to er det sjøl­sagt ikke bra, og det er heller ikke så bra hvis det er en flekk eller to igjen etter at han har vaska seg. Men dette er ikke noen alvorlig fare. Det stiller seg annerledes når det gjelder artikler eller taler. Formålet med dem er nettopp å påvirke andre. Likevel tar kameratene våre den­ne oppgava lett. Det betyr at de setter bagateller høyere enn det som er viktig. Mange skriver artikler og holder taler uten å studere og forbere­de seg i forvegen, og når de har skrevet en artikkel, bryr de seg ikke om å gå gjennom den flere ganger på samme vis som de gransker fjeset sitt i speilet etter at de har vaska seg. Isteden sender de den uten videre til trykking. Resultatet er ofte «tusen ord i en strøm fra pennen, men ti tusen li utenom emnet». Sjøl om disse forfatterne kan virke talentfulle, skader de i virkeligheten folk. Vi må korrigere denne dårlige vanen, denne svake ansvarsfølelsen.

Det sjuende klagemålet mot den klisjéprega skrivestilen i partiet er at den forgifter hele partiet og setter revolusjonen i fare. Det åttende kla­gemålet er at det vil ødelegge landet og folket hvis denne gifta får spre seg. Disse to klagemåla er sjølinnlysende, og vi trenger ikke gå nærme­re inn på dem. Med andre ord: Hvis vi ikke utrydder den klisjéprega skrivestilen i partiet, men lar den utvikle seg uhindra, blir følgene vir­kelig svært alvorlige. Subjektivismens og sekterismens gift fins skjult i den klisjéprega skrivestilen i partiet, og hvis denne gifta sprer seg, vi den sette både partiet og landet i fare.

Disse åtte punktene er krigserklæringa vår mot den klisjéprega skri­vestilen i partiet.

Som form er partiklisjéer ikke bare uegna til å uttrykke den revolu­sjonære innstillinga, men kan lett kvele den. For å utvikle den revolu­sjonære innstillinga er det nødvendig å forkaste denne stilen og isteden ta i bruk den marxist-leninistiske måten å skrive på, som er full av kraft og liv, frisk og sterk. Denne måten å skrive på har funnes lenge, men den er ennå ikke fullt utvikla og allment utbredd blant oss. Når vi har gjort ende på den utenlandske klisjéprega skrivestilen og den klisjé­prega skrivestilen i partiet, kan vi utvikle den nye skrivestilen og spre den breitt. På det viset driver vi partiets revolusjonære sak framover.

Partiklisjéer fins ikke bare i artikler og taler, men også på møtene våre. «1. Åpningserklæring. 2. Beretning. 3. Diskusjon. 4. Slutnin­ger. 5. Avslutning.» Hvis vi følger denne stivbeinte framgangsmåten på alle møter, store som små, overalt og alltid, må vi vel kalle det ei annen form for partiklisjéer? Når det blir gitt «beretninger» på møter, lyder de ofte slik: «1. Den internasjonale situasjonen. 2. Situasjonen innenlands. 3. Grenseområdet. 4. Vår egen avdeling.» Møtene varer ofte fra morgen til kveld, og sjøl de som ikke har noe å si, tar ordet, som om de ville skuffe de andre hvis de ikke sa noe. Kort sagt: En ser bort fra den virkelige situasjonen og klamrer seg fas til stivbeinte gam­le former og vaner. Må vi ikke rette på dette også?

Nå om dagen er det mange som roper på ei omforming i retning av en nasjonal, vitenskapelig og folkelig stil. Det er utmerka. Men «omforming» betyr grundig forandring fra øverst til nederst og over hele linja, og noen av dem som roper på omforming er folk som ikke har forandra seg det minste. Derfor vil jeg gjerne rå disse kameratene til å forandre seg lite grann før de fortsetter å «omforme», for ellers kom­mer de aldri løs fra dogmatismen og den klisjéprega skrivestilen i par­tiet. Vi kan kalle dette å ha storslåtte mål men skrøpelige evner, store ambisjoner men smått med talent, og det vil ikke føre til noen ting. Den som snakker glatt om «omforming til en folkelig stil» samtidig som han i virkeligheten bare beveger seg innafor sin egen lille krets, må passe seg. Ellers kan det hende en av massene støter på han en dag på vegen og sier: «Hvordan går det med denne ‘omforminga’ min her­re? Kan jeg få se litt av den?» Da sitter han i saksa. Hvis han ikke bare prater om omforming til en folkelig stil, men oppriktig ønsker det, må han gå ut blant vanlige folk og lære av dem. Ellers blir «omforminga» hans hengende i løse lufta. Det fins noen som roper på omforming til en folkelig stil dag ut og dag inn, men som ikke kan si tre setninger slik vanlige folk snakker. Det viser at de ikke er virkelig innstilt på å lære av massene. De beveger seg fortsatt innafor sin egen lille krets.

På dette møtet er det delt ut kopier av Rettleiing for propaganda- arbeid. Det er et hefte som består av fire artikler, og jeg rår kamerate­ne til å lese dem om og om igjen.

Den første artikkelen består av utdrag fra Sovjetunionens Kommu­nistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling, og tar for seg hvordan Lenin dreiv propagandaarbeid. Den skildrer blant annet hvor­dan Lenin lagde løpesedler:

Under Lenins ledelse blei Kampforbundet i St. Petersburg for frigjøring av arbeiderklassen den første organisasjonen i Russ­land som tok fatt på å forene sosialismen med arbeiderbevegel­sen. Kampforbundet hadde god greie på situasjonen på fabrikke­ne gjennom folk som var medlemmer av sirklene til forbundet. Når det brøt ut streik i en eller annen fabrikk, gikk Kampfor­bundet straks til verks, og sendte ut løpesedler og sosialistiske kunngjøringer. Disse løpesedlene avslørte hvordan arbeiderne blei undertrykt av fabrikkeierne, forklarte hvordan arbeiderne skulle kjempe for sine interesser og la fram krava arbeiderne stil­te. Løpesedlene fortalte den fulle sannheten om kapitalismens kreftbyller, arbeidernes fattigdom, den utålelig harde arbeidsdagen på 12 til 14 timer og den fullstendige mangelen på rettighe­ter. Løpesedlene stilte også de politiske krava som samsvarte med dette.

Legg merke til «god greie på» og «fortalte den fulle sannheten»! Vide­re:

I samarbeid med arbeideren Babusjkin skreiv Lenin på slutten av 1894 den første av disse agitasjonsløpesedlene og et opprop til arbeiderne ved Semjannikov-verkene i St. Petersburg, som var i streik.

For å skrive en løpeseddel må du rådføre deg med kamerater som har god greie på situasjonen. Det Lenin skreiv og gjorde var bygd på slike undersøkelser og studier.

Hver eneste løpeseddel bidro mye til å styrke motet til arbeider­ne. De så at sosialistene hjalp og forsvarte dem.[4]

Er vi enige med Lenin? Hvis vi er det, må vi arbeide i Lenins ånd. Det betyr at vi må gjøre slik Lenin gjorde, og ikke fylle side etter side med tomt prat, skyte på måfå uten å ta omsyn til publikum eller bli sjølgode og bombastiske.

Den andre artikkelen består av utdrag fra erklæringene til Dimitrov på den sjuende verdenskongressen til Den kommunistiske internasjona­len. Hva sa Dimitrov? Han sa:

Vi må lære oss å snakke med massene, ikke på et dødt bokspråk, men på språket til dem som kjemper for massenes sak, der hvert eneste ord, hver eneste tanke, gjenspeiler de innerste tankene og følelsene til millionmassene.[5]

Og videre:

…massene kan ikke gjøre vedtaka våre til sine hvis vi ikke lærer oss å snakke et språk som massene forstår.

Det er ikke alltid vi veit hvordan vi skal snakke enkelt og kon­kret, i bilder som massene kjenner og forstår. Vi greier ennå ikke å holde oss unna abstrakte formler som vi har lært utenat. Hvis dere ser gjennom løpesedlene, avisene, resolusjonene og tesene deres, vil dere i virkeligheten se at de ofte er skrevet i et språk og en stil som er så tung at sjøl partifunksjonærene våre har van­sker med å forstå dem, for ikke å snakke om vanlige arbeidere.[6]

Nå? Setter ikke Dimitrov fingeren på det ømme punktet vårt? Det er tydelig at den klisjéprega skrivestilen fins både i utlandet og i Kina, så dere ser at det er en vanlig sjukdom. (Latter.) I alle fall må vi helbrede vår egen sjukdom raskt i samsvar med råda til kamerat Dimitrov.

Hver eneste en av oss må gjøre denne loven, en bolsjevikisk lov, til en grunnregel:

Når du skriver eller taler må du alltid ha i tankene den vanlige arbeideren, som må forstå deg, tru på oppfordringa di og stå klar til å følge deg! Du må ha i tankene dem du skriver for, dem du taler til.[7]

Dette er den resepten Den kommunistiske internasjonalen har skrevet ut til oss, og det er en resept vi må følge. Den må bli en lov for oss!

Den tredje artikkelen er et utvalg fra Lu Xuns Samla verker. Det er svaret fra forfatteren til tidsskriftet Karlsvogna,[8] der han tar for seg hvordan en skal skrive. Hva sa Lu Xun? I alt la han fram åtte regler som folk som skriver må følge. Jeg skal plukke ut noen av dem og kommentere dem her.

Regel nr. 1: «Studer og iaktta alle slags ting. Iaktta mer, og ikke skriv i veg etter første inntrykk.»

Det han sier, er: «Studer og iaktta alle slags ting» — ikke bare én ting eller en halv ting. Han sier «iaktta mer», ikke nøy deg med ett eller et halvt blikk. Hva med oss? Gjør ikke vi ofte det stikk motsatte, og skri­ver etter første inntrykk?

Regel nr. 2: «Ikke tving deg til å skrive hvis du ikke har noe å si.»

Hva med oss? Er det ikke sånn at vi tvinger oss sjøl til å skrive en god del sjøl om det er helt tydelig at hodet er tomt? Det er fullkomment uansvarlig å gripe til pennen og «tvinge seg til å skrive» uten undersø­kelser og studier.

Regel nr. 4: «Når du har skrevet noe, må du lese gjennom det minst to ganger. Du må gjøre ditt ytterste for å stryke ubarm­hjertig ord, setninger og avsnitt som ikke er viktige. Det er bedre å trekke sammen stoff til en roman og lage ei skisse, enn å utbro­dere stoff til ei skisse og lage en roman.»

Konfutse ga dette rådet: «Tenk to ganger»,[9] og Han Yu sa: «Du lykkes med det du gjør hvis du tenker gjennom det.»[10] Dette var i gamle da­ger. I dag er alt svært innfløkt, og noen ganger er det ikke nok å tenke gjennom ting tre eller fire ganger heller. Lu Xun sa: «Les gjennom det minst to ganger». Og på det meste? Det sa han ikke noe om. Jeg mener det ikke skader å gå gjennom en viktig artikkel ti ganger eller mer og gjennomarbeide den samvittighetsfullt før den blir trykt. Artikler gjen­speiler den objektive virkeligheten, som er innfløkt og sammensatt, og som må studeres igjen og igjen før den kan gjenspeiles riktig. Å slurve her er det samme som ikke å kjenne grunnprinsippene for å skrive.

Regel nr. 6: «Ikke lag adjektiver eller andre uttrykk som ingen andre enn du sjøl forstår.»

Vi har «lagd» alt for mange uttrykk som «ingen forstår». Noen ganger blir ei enkelt setning tværa ut i førti til femti ord, og det vrimler av «adjektiver eller andre uttrykk som ingen andre forstår». Det er mange som aldri går trøtte av å erklære at de er tilhengere av Lu Xun, men som i virkeligheten vender ryggen til han!

Den siste artikkelen er tatt fra rapporten om hvordan vi skal utvikle en nasjonal propagandastil, som blei vedtatt på den sjette plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti. Denne sesjonen blei holdt i 1938, og da sa vi at «alt prat om marxisme som er løsrevet fra særtrekka ved Kina, bare er abstrakt marxisme, marxisme i et tomrom». Det betyr at vi må gå mot alt tomt prat om marxisme, og at kommunister i Kina må studere marxismen i tilknyt­ning til virkeligheten i den kinesiske revolusjonen.

Rapporten sa:

Vi må kvitte oss med utenlandske klisjéer. Vi må ikke lire av oss så mye tomt, abstrakt prat, og dogmatismen må legges i gra­va. Vi må erstatte det med den friske, livlige kinesiske stilen og holdninga som vanlige folk i Kina er glad i. Det er bare de som ikke forstår noen verdens ting av internasjonalismen, som skiller det internasjonalistiske innholdet fra den nasjonale forma. Vi må tvert imot knytte dem nært sammen. På dette området fins det alvorlige feil i rekkene våre, og vi må overvinne dem samvit­tighetsfullt.

I rapporten blir det krevd at vi må kvitte oss med utenlandske klisjéer. Men fortsatt fins det noen kamerater som går inn for dem. Det blir krevd at vi ikke må lire av oss så mye tomt, abstrakt prat, men likevel er det noen kamerater som hardnakka prater i veg. Det blir krevd at dogmatismen måtte legges i grava, men likevel fins det noen kamerater som vil ta den i bruk igjen. Kort sagt: Det er mange som har latt denne rapporten som blei vedtatt på den sjette plenumssesjonen, gå inn det ene øret og ut det andre, som om de var bevisst mot den.

Sentralkomiteen har nå fatta vedtak om at vi straks og en gang for alle må kvitte oss med den klisjéprega skrivestilen i partiet, dogmatis­men og liknende. Det er grunnen til at jeg kom hit og talte såpass len­ge. Jeg håper at kameratene vil tenke over og analysere det jeg har sagt, og at hver eneste kamerat også vil analysere hvordan det står til med han sjøl. Alle må undersøke seg sjøl grundig, snakke med sine nære venner og kameratene rundt seg om det han har kommet fram til, og virkelig kvitte seg med sine egne feil.

NOTER

1. Om den klisjéprega skrivestilen i partiet, se «Korriger arbeidsstilen til partiet», note 1, s. 48 i denne boka.

2. Kampen mot klisjéer, gamle som nye, går igjen i alle verkene til Lu Xun. De uten­landske klisjéene blei utvikla etter 4. mai-bevegelsen av enkelte overflatiske borgerlige og småborgerlige intellektuelle, som spredde dem. De fans blant revolusjonære kulturarbeidere i lang tid. I ei rekke essay kjempa Lu Xun mot de utenlandske klisjéene slik de forekom i deres rekker, og fordømte dem i disse ordelaga:

Vi må kvitte oss helt med den klisjéprega skrivestilen, den gamle og den nye … Det er for eksempel også ei form for klisjeer hvis det eneste en kan, er å «slynge ut fornærmelser», «true», eller til og med «felle dommer», og bare kopiere gamle formler og bruke dem kritikkløst på alle forhold, istedenfor å bruke konkret form­ler som er utleda av vitenskapen, for å tolke nye kjensgjerninger og fenomener som oppstår hver dag. («Svar på brevet fra Chu Hsiu-hsia» i samband med «Om å røpe alt sammen».)

3. «Å slynge ut fornærmelser og trusler er så visst ikke å kjempe» var tittelen på et es­say som blei skrevet i 1932, og som var med i samlinga Ulike dialekter (Lu Xun, Samla verker, kinesisk utgave 1957, bind 5).

4. Se Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, kort framstilling, Forlaget Oktober 1974, s. 21—22.

5. Se Georgi Dimitrov, «For arbeiderklassens enhet mot fascismen». Enhetsfrontens og folkefrontens problemer, Forlaget Oktober 1970, s.129

6. Samme bok, s. 148—49.

7. Samme bok, s. 151.

8. Karlsvogna var et månedstidsskrift som Forbundet av forfattere på venstrefløya i Kina ga ut i 1931 og 1932. «Svar på spørsmålet som Karlsvogna stiller» fins i samlinga To hjerter (Lu Xun, Samla verker, kinesisk utgave, bind 4).

9. Fra Konfusianske læresetninger, bok 5, «Kungyeh Chang».

10. Han Yu (768—824) var en berømt kinesisk forfatter fra Tang-dynastiet. I essayet sitt «Innføring i vitenskapen», skreiv han: «Du lykkes med det du gjør hvis du tenker gjennom det, ellers mislykkes du.»

1. Kamerat Mao Zedong holdt denne talen på et kadermøte i Yen’an.