Bilde: Maleri ved navn “Arrestasjonen av Louise Michel”
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Perus Kommunistiske Parti løfter frem den nye typen kvinnelige politiske krigere som genereres av proletariatet, og en av disse er Louise Michel som kjempet for Pariserkommunen, den første arbeiderrepublikken i historien. 18. mars 2022 er det 151 år siden stiftelsen av Pariserkommunen.
I teksten Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen skriver Perus Kommunistiske Parti:
"Med deres økende inkorporering i produksjonsprosessen fortsatte kvinnene gjennom det 19. århundre å utvikle kampen for sine krav ved å slutte seg til fagforeningene og proletariatets revolusjonære bevegelse. Et eksempel på denne deltagelsen var Louise Michel, en stridende for Pariserkommunen i 1871."
Videre skriver kameratene:
"På den andre siden tvinger deres økonomiske deltakelse og utviklingen av klassekampen frem politiseringen av kvinnene. Allerede har vi fremhevet hvordan den franske revolusjonen tvang frem den politiske og organisatoriske utviklingen av kvinnene, og hvordan dette gjennom å forene dem, mobilisere dem og tvinge dem til å sloss, dannet grunnlaget for den feministiske bevegelsen; Vi har også sett hvordan feministiske krav ble innfridd gjennom revolusjonens fremvekst, og hvordan deres rettigheter ble fjernet og deres erobringer ble feid vekk da den revolusjonære prosessen ble lenket fast og slått tilbake. Imidlertid, til tross for alle de positive sidene som innlemmelsen av kvinnene i den franske revolusjonen innebar, var den resulterende politiseringen av kvinnene heller elementær, begrenset og lav sammenlignet med de store fremskrittene som arbeiderklassenes politisering av kvinnene representerte. Hva er det denne politiseringen innebærer? Når kapitalismen på en omfattende måte innlemmer kvinnene i den økonomiske prosessen, så tvinger den dem ut av det hjemlige rommet, gjør dem attraktive for utnytting i fabrikker, gjør industriarbeidere utav dem; på denne måten blir kvinnene smidd og bearbeidet om til en integrert del av den yngste og mest avanserte klassen i historien; Kvinnene igangsetter deres radikale politiseringsprosess gjennom deres innlemmelse i arbeidernes fagforeningskamp (den enorme endringen som dette speiler, kan observeres konkret i vårt land i form av omdannelsen sett hos kvinnelige arbeidere, bønder og lærere i Peru gjennom fagforeningskampen). Kvinnen når en mer avansert form for organisering, hvilket bygger henne opp og former henne ideologisk for de proletære konseptene, og endelig lander hun på en langt overlegen form for kamp og politisk organisering gjennom å innlemme seg selv, via hennes beste representanter, i rekkene til arbeiderklassens parti, for å tjene folket på alle kampområder og kampfronter som ledes og organiseres av arbeiderklassen gjennom dens politiske fortropp. Denne politiseringsprosessen som kun proletariatet er i stand til å skape, og den nye typen kvinnelige krigere det genererer, har materialisert seg i de mange storslåtte kvinnelige krigerne som har fått navnet sitt skrevet inn i historien: Louise Michel, Nadezjda Krupskaja, Rosa Luxemburg, Liu Ju-lan og andre som holdes i minne av folket og proletariatet."
Louise Michel ble dømt til fengsel og deportasjon etter Pariserkommunen. Under rettssaken hånte hun dommerne, og utfordret dem til å dømme henne til døden, slik de dømte tusentalls andre. Hun sverget at om hun ikke ble dømt til døden, skulle hun fortsette den revolusjonære kampen så lenge hun levde.
Etter et besøk hos henne skrev den franske utopiske sosialisten Paul Lafargue i 1885 en tekst hvor Louise Michel erklærer at hun ikke vil akseptere en benådning, kun et amnesti. Hun sier at hun ikke vil forlate fengselet om hun bare benådes. Høyesterett kan gi amnesti eller benådning i mange land, og forskjellen er at benådningen skjer på en form for humanitært grunnlag. Man opprettholder at den dømte er skyldig, men man frigir vedkommende for eksempel av helsemessige årsaker. Et amnesti derimot erklærer en form for straffritak. Til Lafargue sier Louise Michel:
“– Ikke snakk til meg om benådning. Jeg vil ikke benådes, aldri, for noen pris. (…)
– Nei, jeg vil ikke benådes. Jeg vil kun forlate fengselet om jeg gis amnesti. La de som elsker meg aldri snakke om benådning: Dette ville vanære meg.”
Det kan også handle om at benådning ville dreie seg om bare henne, mens et amnesti ville omfatte alle krigsfangene og politiske fangene etter Pariserkommunen.
Da Michel omsider ble løslatt, nettopp som følge av et generelt amnesti i 1880, tok hun straks opp sin revolusjonære agitasjon. Hun reiste rundt og talte på folkemøter, organiserte demonstrasjoner og organiserte folk. Hun ble anarkist i fengslene, og kjempet for denne ideologien, som er fremmed for marxismen, men kameratene i Perus Kommunistiske Parti har like fullt løftet henne frem som en heroisk kvinnelig kriger. Hun kjempet uselvisk for Pariserkommunen, hun beholdt sin revolusjonære glød i rettssaken, og hun fortsatte å gjøre ære på martyrene fra Pariserkommunen. Således er hun et strålende eksempel på revolusjonær ånd og revolusjonært lederskap.
I et dikt om kommunarden og blanquisten Théophile Ferré, som ble dømt til døden og henrettet av en illegitim militærdomstol for sin innsats i Pariserkommunen, skriver Michel et dikt som lyder slik (vår oversettelse):
Om jeg en dag endte på den kalde kirkegården
brødre legg da ned på deres søster,
som et siste håp
noen blomstrende røde nelliker.
I imperiets siste dager,
da folket våknet,
en rød nellik, var smilet ditt,
som fortalte oss at alt var født på ny.
Og nå, gå hen og blomstre i skyggen,
av mørke triste fengsler,
gå hen og blomstre nær fangen,
og la han vite at vi elsker ham.
Fortell ham at i disse omskiftelige tider
eier fremtiden alle ting;
seierherren med sine sinte bryn
er like dødelig som de beseirede i dag.
Louise Michel var verdensberømt for sin deltagelse i Pariserkommunen, og også for å bryte med konservative og reaksjonære syn på kvinner. Hun skrev en mengde dikt og andre tekster.
Leksikonet Britannica skriver at Michel arbeidet i ambulansetjenesten under den tyske beleiringen av Paris (1870-1871) og at hun kjempet iherdig som en del av Nasjonalgarden – folkemilitsen i Pariserkommunen. De skriver at hun som utdannet lærer drev revolusjonær agitasjon i sin lærervirksomhet. De skriver at hun avviste den parlamentariske veien og propaganderte for klassekrig og revolusjonær vold.
For sin deltagelse i kampene ble hun fengslet og dømt, og i 1873 ble hun deportert til den franske kolonien Ny Caledonia, ikke langt fra Australia. Her arbeidet hun som lærer og støttet de koloniserte kanakene og var også en ivrig støttespiller for deres kamp for å frigjøre seg fra Frankrike.
Britannica skriver at hun ble arrestert og fengslet på nytt for “oppfordring til opprør” på 1880-tallet, og satt tre år i fengsel for dette. Fra 1886 til 1896 levde hun i London for å unnslippe forfølgelsen, før hun igjen vendte tilbake til Frankrike og underviste i revolusjonær teori frem til sin død.
Michel i Nasjonalgardens uniform
Referanser
EL MARXISMO MARIATEGUI Y EL MOVIMIENTO FEMENINO
A Visit to Louise Michel by Paul Lafargue 1885
Louise Michel | French revolutionary | Britannica
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.