Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Kina lanserte i 2013 et gigantisk prosjekt under navnet “Ett belte, en vei” (“One Belt, One Road”), som de allerede har investert 7000 milliarder kroner for å realisere. Prosjektet skal knytte Kina nærmere markeder i Sentral-Asia og Europa, blant annet ved å forenkle transport og logistikk tvers gjennom Asia.
Prosjektet handler hovedsakelig om infrastruktur, i form av særlig nye veier, havner og jernbanelinjer, eller oppgraderinger, utvidelser og samordning av allerede eksisterende slike. Prosjektet har også avleggere til Afrika og omfatter totalt 65 land på tre kontinenter.
Bilde: Grafisk fremstilling av prosjektene på land og til havs.
Planen kalles også “Den nye Silkeveien”, etter den historiske Silkeveien fra Europa til Kina, som i århundrer var en transportåre ikke bare for varer men også for ideer og teknologi.
Seniorrådgiver ved Institutt for forsvarsstudier, Jo Inge Bekkvold, sier prosjektet kan true USAs globale hegemoni, eller at USA i det minste vil se det slik, og at også EU (det vil si Tyskland først og fremst), har uttrykt bekymring for de geopolitiske konsekvensene. Prosjektet omtales som et av hovedelementene i Kinas ambisjoner om å bli en supermakt i det 21. århundret.
Den kinesiske staten kontrollerer nå den enorme greske havna Piraeus, kjøpt etter finanskrisen knuste gresk økonomi, og er også største deleier i Portugals strømnett. Med andre ord bygger Kina seg opp i sørlige og østre Europa, og rivaliserer dermed med de andre stormaktene her, særlig USA og Tyskland.
Videre kan det åpne seg en sjøfartsrute over nordpolen, jo mer polisen smelter. Dermed får kinesiske varer en kortere vei, og et alternativ til veien om Afrika og Suez-kanalen i Egypt.
Kina rivaliserer med USA, og de har ambisjoner om å bryte USAs posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt, men dette kan ikke skje gjennom økonomisk vekst og infrastrukturprosjekter alene. USA har en politisk og militær maktposisjon i verden, som også sikrer dem en økonomisk særstilling. USAs dollar er “verdensvalutaen”, noe som gjør at alle andre land er med og “betaler” for USAs underskudd på statsbudsjett etter statsbudsjett, og USA kontrollerer de store internasjonale handels- og finansorganisasjonene (WTO, Verdensbanken, IMF). Det er fullstendig naivt å tro at USA vil akseptere at Kina bryter opp dette systemet, uten desperat kamp, for alt USA har hviler nettopp på den hegemoniske posisjonen. Om denne bryter opp, vil USA kastes inn i en bunnløs krise og oppløsning. Monopolborgerskapet i USA vil dermed gjøre alt de kan for å unngå det. De vil heller slippe atomkrigen løs, enn å miste makta si.
Det er på dette grunnlaget vi må forstå den systematiske propagandaen fra USA mot Kina. Videre må man ikke tro at Kina er stabilt og krisefritt, eller tro at myndighetene der har full kontroll. Kina har enorme økonomiske, sosiale og politiske utfordringer internt. Videre er deres økonomi i svært stor grad avhengig av markedene i USA og Europa. Det er en gjensidig avhengighet her, som gjør at ingen av partene kan stenge hverandre ute, og dermed ser vi også det objektive grunnlaget for at samarbeidet og handelen fortsetter, tross harde ordkriger mellom statene.
Uansett: Enheten mellom imperialistene er relativ, og kampen absolutt, noe dagens krig i Ukraina er et slående og tragisk eksempel på. 1. og 2. verdenskrig viser oss den logiske følgen av imperialismen, og dagens situasjon aktualiserer at imperialismen alltid betyr fare for ny verdenskrig, og i dagens kontekst: atomverdenskrig.
Angående faren for verdenskrig skriver Perus Kommunistiske Parti:
“For kommunistpartiene er utfordringen å ikke fokusere oppmerksomheten mot den imperialistiske verdenskrigen, men på folkekrigen, da det kun er fra denne at makt under proletariatets ledelse vil skapes. Vår oppfatning er at så lenge det er imperialisme, så er det også en sannsynlighet for at imperialistiske verdenskriger kan oppstå. Det som er sikkert er det som formann Mao sa, at enten vil revolusjonen forhindre krigen, eller så vil verdenskrigen oppildne revolusjonen. For at en imperialistisk verdenskrig skal finne sted, så må den strategiske overlegenheten til en av supermaktene bli definert. Ifølge de reaksjonære militærteoretikerne ville denne situasjonen utfoldes i det øyeblikket atomvåpen først blir tatt i bruk, eller gjennom hver av de stridendes overveldende kjernefysiske bombardement. Dette ville så bli fulgt av en påfølgende fase hvor millioner av styrker mobiliseres for invasjon, og dernest (da målet er å fordele byttet, særlig de undertrykte nasjonene) en konvensjonell krig for å okkupere territorier. Dernest følger store og ville massakre som i sin tur vil slå tilbake på imperialistene og gi de undertrykte nasjonene, klassene og folkene i verden desto større grunn til å reise seg gjennom folkekrig. Derfor, skulle enda en imperialistisk verdenskrig oppstå, så vil vi i første rekke være imot den. Dernest så frykter vi den heller ikke, da vårt fokus er på revolusjon. For det tredje innebærer det å fokusere på revolusjon å føre folkekrig under proletariatets ledelse gjennom dets kommunistparti. For det fjerde må denne folkekrigen spesifiseres konkret for hver type land i henhold til hvilken type revolusjon det står foran. Dermed er det verdensfolkekrigen som står på agendaen i dag.”
Referanser
«Silkeveien»: Kinas karavane til stormakt | ABC Nyheter
Den internasjonale linja – Tjen Folket Media
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.