Av en kommentator for Tjen Folket Media.
NATO bombet Jugoslavia i 1999. Påskuddet var påstander om etnisk rensning mot den albanske minoriteten i Kosovo-provinsen. Dette var et brudd på Folkeretten, og skjedde ikke med FN-mandat. I 2011 gjentok og forsterket alliansen praksisen, ved å bombe Libya. Norge deltok og slapp mer enn 600 bomber over det afrikanske landet.
Målet med bombingen av Libya var “regimeskifte”, altså å fjerne Gaddafi og hans regime fra makten. Igjen var den formelle legitimeringen brudd på menneskerettighetene og angrep på eget folk. Men de som kjenner praksisen til NATO-land som USA og Tyrkia, som Frankrike og Storbritannia, og også kjenner til situasjonen i land som Israel, Saudi Arabia, India og Filippinene, vet at NATO ikke bomber hvem som helst, “bare” på grunn av menneskerettighetsbrudd eller undertrykking av minoriteter.
Det virkelige målet for angrepet på Libya var derfor regimeskifte av politiske og økonomiske årsaker. Gaddafi var i flere tiår en fiende av USA. Libyas politiske innflytelse i Afrika, for eksempel innen Den afrikanske unionen (AU) og Libyas store oljeressurser, gjorde dette ikke bare til en fiende, men en fiende som USA inderlig ville fjerne.
I kjølvannet av den arabiske våren som begynte i 2010, med store folkelige protester over hele Nord-Afrika og Midtøsten, intensiverte USA-imperialismen kampanjen for å fjerne Gaddafi. Regimets politivold og angrep på opprørere og på massene, ble et påskudd for å iverksette en omfattende militær operasjon, til støtte for opprørsgrupper med våpen og trening fra blant annet USA. Norge deltok ivrig i operasjonen. Norske bombefly slapp mer enn 600 bomber over landet, og bidro dermed til det kaoset som den dag i dag preger Libya.
Det svake folkerettslige grunnlaget for bombingen, var FNs godkjenning av en “flyforbudssone” over Libya. Denne godkjennelsen ga USA-NATO påskuddet for å bombe Libyas myndigheter, deres flyplasser, luftvern og alle slags mål. FN godkjente slett ikke bombingen, og det er således nok et eksempel på USA og NATO sin holdning til folkeretten. I disse dager, når Ukrainas president trygler om en “flyforbudssone”, er det verdt å minne om hva dette betydde i Libya.
USA og deres NATO-allierte brukte løgner og manipulasjon i FNs sikkerhetsråd i 2011, for å få gjennomslag for sine forslag. Til grunn for bombinga av Libya var deres nye strategiske konsept fra 1999, som er blitt kalt Out of Area, og er det formelle grunnlaget for at NATO fra da av ikke primært har fokusert på å forsvare territoriet til NATO-landene, men på operasjoner utenfor dette området, for eksempel i Jugoslavia, Afghanistan og Libya. Det hele under ledelse av USA-imperialismen, som dominerer alliansen i tråd med sin posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt.
Norge var blant de ivrigste i bombingen av Libya. Dette skjedde under statsminister Jens Stoltenberg. I dag er han generalsekretær for NATO, i en stilling hvor han får sitte stadig lengre. Denne stillingen er åpenbart dels basert på Norges ivrige deltagelse i Libya og Afghanistan. Tross størrelsen har Norge bidratt “over sin vektklasse” til USAs kampanjer. Med bombingen av Libya friskt i minne, blir det patetisk hyklersk når Stoltenberg fordømmer Russlands brudd på Folkeretten og at deres bombing rammer sivile.
Resultatet av krigen mot Libya, var en stedfortrederkrig som kalles “den første libyske borgerkrigen” og “den andre libyske borgerkrigen”. Libya ble de facto delt mellom to regjeringer (en i vest og en i øst), hvor USA-imperialismen har støttet den ene, og den andre er støttet av fransk (!) og russisk imperialisme. I tillegg har IS, Al-Qaida og andre jihadister operert i Libya og tidvis kontrollert landområder. Bombingen oppløste den eksisterende statsstrukturen, den førte til opprettelsen av slavemarkeder (!), til en ny flyktningstrøm, til fengslinger, tortur, forfølgelse og titusenvis av døde.
Regimeskiftet var vellykket fra USA-imperialismens ståsted: Muammar al-Gaddafi ble torturert og drept på åpen gate av NATO-allierte bander, og mordet ble filmet og lagt ut på nett. I ettertid ble Hillary Clinton beryktet for sin kommentar “vi kom, vi så, han døde”, fulgt av en hjerterå latter, til en amerikansk nyhetskanal. I henhold til fredsavtalen mellom regjeringene i øst og i vest i 2020, skulle det første presidentvalget etter NATO-krigen velges i desember 2021. Valget ble “utsatt på ubestemt tid”.
Norge deltok i krigsforbrytelser overfor Libya. Hele operasjonen var et brudd på Folkeretten og bombingen av mål i hovedstaden var alt annet enn legitim. Det føyer seg inn i hvordan imperialistene herjer i den tredje verden, og vi må ikke glemme den rollen norsk imperialisme spiller her – ikke bare politisk og økonomisk, men også militært.
Til sist: SV, som ble stiftet av NATO-motstandere fra Arbeiderpartiet, som i disse dager vurderer å bli et ja-til-NATO-parti, stemte i Stortinget for å bombe Libya. Noen medlemmer forlot partiet på grunn av dette. Det er interessant å se i dagens situasjon at både SV og Rødt understreker at de ikke vil melde Norge ut av NATO før de har et “alternativ”, for eksempel i form av en “nordisk forsvarsallianse”. Det er ikke terrorbombingen i Libya eller okkupasjonen av Afghanistan som motiverer NATO-motstanden til lederne i disse partiene, men frykten for at Norge skal “dras med” i kriger, eller at Norge “blir et bombemål” av å være med i NATO. I lys av Libya-krigen er det en ganske skammelig argumentasjon.
Les mer:
Referanser
Ti år siden Libya-krigen: Bombene som falt forandret landet – fortsatt er det kaos
Nær 600 bomber. Et land i kaos. Finnes det flik av vilje til å lære? – Dagsavisen
Stoltenberg om Norges Libya-bombing: – Ville ha gjort det samme igjen
Clinton on Qaddafi: «We came, we saw, he died» – CBS News
Den lille krigsnasjonen Norge i det store geopolitiske spillet
SV-medlemmer melder seg ut i Libya-protest
NATOs kriger har skapt terrortrusselen og flyktningkrisa
Norge slapp nesten 600 bomber over Libya i 2011 – nå skal innsatsen granskes
Norge slapp 600 bomber over Libya. Nå blir rapporten lagt fram i Stortinget
I dag kommer granskningsrapporten om Norges bombing av Libya
First Libyan Civil War – Wikipedia
Second Libyan Civil War – Wikipedia
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.