Bilde: Kristoffer Robin Haug som stiller til nestlederverv i De Grønne med ambisjon om å løse problemet med å bryte sperregrensa.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Mediene melder om intern kamp i Miljøpartiet De Grønne (MDG). Enkelte kommentatorer som fra før hater partiet, melder at de er i krise. Dette skjer etter at MDG har felt en knusende dom over seg selv, i en intern analyse av partiets valgkamp i 2021.
Bare et kravstort og urealistisk parti som De Grønne kan oppsummere valget i 2021 som et nederlag. Partiet tredoblet antall stortingsrepresentanter fra 1 til 3, fordi de økte fra 3,2% til 3,9% og gjorde et godt valg i Oslo. Partiet var dessuten historisk nært sperregrensen på 4%. De kunne med noen få ekstra stemmer fått en stor gruppe på Stortinget. Likevel gir partiet slakt til egen valgkamp i intern evaluering, og åpner for prat om intern krise og maktkamp.
Foran landsmøtet er det nå strid om nestledervervet, hvor tre kandidater har meldt seg på i kampen. Den siste kandidaten ønsker ny kurs for partiet. Kristoffer Robin Haug mener partiet må fokusere mer på andre saker enn miljø, for å vise bredden i sin politikk.
Dette må basere seg på en forståelse av at om partiet skal bli et mellomstort parti, må de ta opp konkurransen med SV og Venstre om større deler av småborgerskapets stemmer. Selv om miljøsaken er populær blant disse, tenker mange på arbeidshverdag og inntekt også. SV og Venstre rivaliserer dessuten hele tiden om å være “mer grønn enn De Grønne”. Veien til regjeringsmakt ligger for De Grønne i å kopiere De Grønne i Tyskland og Sverige, som ikke fremstår som rene en-saks-partier, men har gjort solide innhogg blant “sentrumsvelgerne” i det urbane småborgerskapet, ved å fremstå som grønne sentrumspartier som kan appellere til forskjellige krefter i småborgerskapet, både offentlige funksjonærer, akademikere, religiøse minoritetsledere, drivere av privatskoler og moskeer, og diverse små bedriftseiere.
Miljøpartiet De Grønne fremstår som for kompromissløse mener de selv. Det er klart at velgergruppa de må vende seg til, kan være svake for en viss radikalisme, særlig de yngste og akademikerne, men småborgerne er enda svakere for kompromisset som ligger i Venstres “liberal og sosial” eller SVs “rød og grønn”. Småborgerskapet ønsker sin egen individuelle (valg-)frihet, kombinert med sikkerhetsnettet (og stillingene!) som sikres av “velferdsstaten”. De ønsker frihet til å velge blant barnehager, leger, jobber og så videre, samtidig som de har alt å tjene på godt kollektivtilbud, subsidier og mange jobbmuligheter hos kommune og stat.
Det er et åpent spørsmål om det på lang sikt er plass til så mange sentrumspartier, men de siste årenes utvikling viser at det også i Norge er mulig å fragmentere partimønsteret i retning flere små og mellomstore partier, på tross av sperregrensa. Dette er en utvikling som dessuten svarer til den politiske krisa innenfor den allmenne krisa i imperialismen. Partienes problemer med å styre, uttrykker borgerskapets problemer med å styre på den gamle måten, og det legger opp til fragmentering, oppsplitting og rop om “ny kurs” og “nye krefter”. Dermed finnes det en mulighet for De Grønne, men i så fall må de bli et parti som kan sitte i regjering med Ap og helst enten SV eller Sp i tillegg. MDG må også vise velgerne i sentrum at de ikke vil redde miljøet “koste hva det koste vil”, men at det grønne skiftet blir rettferdig (SV) eller skjer uten å true de små bedriftene (Venstre). Fremstår de for “kompromissløse” vil de tape konkurransen mot Ole Brumm-partiene som sier “ja takk begge deler”. Ingen av partiene vil faktisk “redde” miljøet, så det er til syvende og sist uansett bare et spørsmål om hvem som høres eller ser best ut, samtidig som de ikke oppnår noe.
Dessuten må det mer realisme til også i målene og det daglige arbeidet. Partiet hadde mål om nasjonalt gjennombrudd og 7 prosent i valget 2021. Dermed ble fremgang til 3,9% og tredobling av stortingsplasser snudd til et nederlag for partiet. Det fremstår underlig og umodent. Men det er en realitet i at partiet har sterke indre motsigelser, og at deres støtte fra de yngste velgerne faktisk har gått tilbake (skolevalget). Det er vanskelig å kombinere tilsynelatende kompromissløshet med høyst reell kompromissvilje. På den ene siden er det åpenbart for de fleste at å løse problemene for miljøet og klimaet krever en enorm omlegging av produksjon og samfunn, på den andre siden krever parlamentarismen og valgsirkuset politikere som er villige til å “gi og ta” og som kan svelge kameler. Dermed står De Grønne i en spagat som ikke bærer for evig. De må til slutt finne seg til rette på den ene eller andre siden av kløften som de spriker over. Parlamentarisk gjennombrudd krever at de lander på den kompromissvillige siden, men da forsvinner også den siste flik av illusjonen om at De Grønne har en strategi som faktisk fører oss ut av miljø- og klimakrisa.
Problemet for naturen og klimaet på kloden er ikke mennesket, men det økonomiske systemet. Det er kravet om maksimal profitt, den økonomiske grunnloven i den imperialismen, som gjør det lønnsomt og til og med nødvendig for kapitalistene å forurense stadig mer. Kapitalistene kan ikke stemmes vekk. Imperialismen kan ikke reformeres vekk. Håpet om et virkelig grønt skifte er en ren illusjon innenfor dette systemet. Grønne visjoner kan bare realiseres i en kommunistisk verden, og dermed kreves det et fullstendig brudd med illusjonene om parlamentariske løsninger og borgerlige valg.
Med andre ord er det ikke Miljøpartiet De Grønnes indre problemer eller deres økende eller minkende oppslutning, som er mest interessant for de som tørster etter en reell forbedring for klodens klima og miljø. Det er til og med irrelevant. Verken Sverige eller Tyskland har reelt bidratt til å forbedre klodens klima og miljø, til tross for at MDGs søsterpartier har sittet i regjering. De har bare gjennomført kosmetiske forbedringer, lagt ned atomkraftverk og kjøpt klimakvoter fra andre land som tilslører den reelle forurensingen. Den grønne bevegelsen, inklusive de massive demonstrasjonene hvor ledelsen er blitt dominert av grønne ungdomspartier, tar form av en storstilt avledningsmanøvre på vegne av et system som aldri kan beskytte mennesker og miljø. De småborgerlige bevegelsene gjør kompromisser med borgerskapet hver dag, de samarbeider med monopolkapitalen og hengir seg til valgsirkuset. De snakker kanskje høyt om klimakrisa, men i praksis bidrar de til systemets overlevelse i stedet for dets død, en overlevelse som er drepende for miljøet og klimaet. Heller ikke småborgerlige radikalistiske bevegelser som XR eller ALF har en strategi som faktisk kan avskaffe systemet og konstruere et nytt og bærekraftig samfunn, slik kommunistene har.
Den såkalt grønne bevegelsen korrumperes av sin borgerlige ledelse. De korrumperes av bidrag fra den kapitalistiske staten og også fra monopolselskapene. Vi har en miljøvernbevegelse som finansieres av en petroleumsstat og av storselskaper. Det er ikke en ekte grønn bevegelse, det er en bevegelse for å skjønnmale (eller grønnmale) den fullstendig råtne og destruktive kapitalismen. All verdens sykkelveier, tesla-ladestasjoner eller bilfrie bysentrum er bare blår i øynene på folk som faktisk vil ha reell forandring.
Referanser
Intern kamp etter MDGs «valghavari» – vil ha ny kurs
Norsk politikk, Nett på sak | Miljøpartiet De Grønne er i krise, og må finne en ny politisk vei
Historisk lav margin: Så få stemmer er MDG unna sperregrensen
Hvem stemmer på Miljøpartiet De Grønne? – Institutt for samfunnsforskning
Norsk politikk, Nett på sak | Venstre er vinnerpartiet blant unge – elendig skolevalg for de rødgrønne
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.