Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Joint Expeditionary Force (JEF) ble etablert av Storbritannia og består av 10 nord-europeiske land, deriblant Norge. Kan vi se dette som et verktøy for yankee-imperialismen i samarbeid med Storbritannia, ikke bare mot russisk imperialisme, men også med formål om å undergrave tysk imperialisme i Nord-Europa?
Styrkens offisielle formål er å kunne reagere raskt med felles innsats under britisk ledelse, for å bedre NATOs reaksjonstid og virke avskrekkende overfor Russland. JEF inkluderer ikke-NATO-medlemmene Finland og Sverige, selv om den er under britisk ledelse og har som formål å støtte NATO. JEF beskrives som fleksibel og NATO-kompatibel, og er i praksis en forlengelse av det britiske militærapparatet.
JEF ble offisielt etablert etter Storbritannias innsats i Irak og Afghanistan, for å rekonstruere deres innsatsstyrker og styrke relasjonene til de andre stater.
Konsept for NATO-ledede grupper
Britisk imperialisme er blant verdens fremste militærmakter. Av de vestlige europeiske maktene, er det bare Frankrike som kan måle seg med Storbritannia. De var den største bidragsyteren til krigen i Afghanistan etter USA, og har i lang tid vært USAs nærmeste allierte i en rekke sammenhenger.
Bilde: JEFs medlemsland.
NATO tok, gjennom Storbritannia, initiativ til å etablere JEF etter NATO-toppmøtet i Wales 2014. På dette møtet vedtok alliansen det tyske konseptet “Framework Nations Concept” (FNC), hvor Tyskland, Storbritannia og Italia skulle få i oppdrag å etablere grupper av allierte for å utvikle styrker og egenskaper som NATO har krevd. JEF skiller seg noe fra det opprinnelige konseptet FNC, som ble foreslått av Tyskland i 2013 som et initiativ for å styrke europeisk militært samarbeid. Et forslag som ville fremmet tysk hegemoni innen EU og styrke Tyskland overfor USA. JEF derimot, fungerer omvendt.
Bilde: Den opprinnelige “fordelingen” av land under ledelse av Storbritannia, Tyskland og Italia, med bestemte oppgaver på vegne av NATO.
JEF består hovedsakelig av personell og materiell fra britisk marine, hær og luftforsvar, og har særlig som formål å skape større integrering i felles operasjoner, i kombinasjon med styrker fra de andre deltakerne. Etter Storbritannias uttreden fra EU er det blitt mer tydelig at de har andre og ofte motstridende interesser enn Tyskland. JEF er dermed en styrke som ikke er under kommando av et EU-land, og ikke-EU-medlemmene Norge og Island deltar også. Dermed inkorporeres en rekke EU-land i en styrke under britisk kommando. Dessuten inkluderes Sverige og Finland, som ikke er NATO-medlemmer, under NATO-landet Storbritannias ledelse.
Bilde: Fra Forsvarets film om NATO-øvelsen Cold Response i 2022.
Felles øvelser og uttalelser mot Russland
JEF ble formelt grunnlagt av Storbritannia, Danmark, Estland, Latvia, Litauen, Nederland og Norge i 2015, da disse signerte kontrakten for å konstituere fellesstyrken. Sverige og Finland sluttet seg til som medlemmer i 2017. Island ble medlem i 2021, men har ikke egne militære styrker. Etter en avtale med USA er det disse som har ansvar for Islands “forsvar”.
JEF har siden gjennomført flere øvelser i Østersjøen. Styrken har etter egne utsagn “evne og vilje” til å operere på egenhånd uten andre stater, selv om de i prinsippet skal handle i samarbeid med NATO og EU, samt andre allierte (les: hovedsakelig USA). Styrkens intensjon er at den skal være i høy beredskap og sikre Storbritannias evne til å reagere raskt og hvor som helst i verden. Målet er å kunne “slå hardt til” uten å være en logistisk eller taktisk hemsko innen koalisjoner, noe som skal gjøre styrken “velkommen blant venner og fryktet av fiender”.
Ledere i JEF har tidligere også sagt at ingen steder er viktigere for styrken enn Midtøsten og Gulfen, og at de ville bruke mer tid på å forsikre allierte og avskrekke fiender i denne regionen. Med krigen i Ukraina er det klart at fokuset på Europa vil bli enda sterkere, på bekostning av fokuset på Midtøsten.
En uttalelse vedtatt av JEFs medlemsland 15. mars 2022, slår fast at de vil støtte Ukraina politisk og militært mot Russland. De skriver videre at de vil opptre komplementært til NATO og EU for å sikre at Russland ikke kan “fortsette å true europeisk sikkerhet”, blant annet ved å fremme mer uavhengige av russisk olje og gass, styrke samarbeidet i JEF og “bygge fremskutt forsvar i samarbeid med allierte”.
Imperialistenes konkurranse og samarbeid
Formann Gonzalo slår fast at imperialistene hele tiden befinner seg i en tilstand av konkurranse og samarbeid. Selv allierte imperialister har bare en relativ enhet, for de er også konkurrenter om samme markeder, arbeidskraft og naturressurser i de samme undertrykte nasjonene. Hvilken rolle får JEF i denne sammenhengen?
Lenin skriver i boka Imperialismen (vår utheving):
“For imperialismen er det nettopp karakteristisk at bestrebelsene ikke bare går ut på å annektere jordbruksområder, men også høyst utviklede industriområder (Tysklands appetitt på Belgia, Frankrikes på Lothringen); for det første tvinger den fullførte oppdeling av jorden til ved en nyoppdeling å strekke hånden ut etter ethvert territorium, og for det annet er det karakteristisk for imperialismen at noen stormakter kappes om hegemoniet, dvs. søker å bemektige seg territorier, ikke så mye direkte til egen fordel som for å svekke motstanderen og undergrave hans hegemoni (for Tyskland har Belgia betydning som støttepunkt overfor England, for England igjen, Bagdad som støttepunkt mot Tyskland osv.)”
I forbindelse med JEF og alt prat om nordisk forsvarssamarbeid og den konkrete situasjonen i Nord-Europa, kan vi slå fast følgende:
- Storbritannia er en av de tre største vest-europeiske imperialistene, med opplagte konfliktlinjer overfor de to andre; Tyskland og Frankrike, som blant annet kom til uttrykk ved “Brexit”.
- Storbritannia er en av USAs nærmeste allierte, og har i en rekke sammenhenger spilt rollen som yankee-imperialistenes “høyre hånd”, for eksempel i invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan.
- Den største imperialisten ved Østersjøen, utenom Russland, er Tyskland, som har store økonomiske og politiske interesser i de nordiske landene, og enda mer i halvkoloniene Estland, Litauen, Latvia og Polen.
- Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, et uttrykk for revisjonismens sammenbrudd i denne supermakta, har store deler av Europa (inklusive Baltikum og Polen), vært gjenstand for nyoppdeling. Land som var kolonier og halvkolonier for sovjetisk imperialisme, opplever inntrenging fra USA-imperialismen hovedsakelig, dernest russisk, tysk, britisk og fransk imperialisme, uten å glemme Kina, og også fra små imperialister, som de nordiske landene.
På grunnlag av disse punktene er vår hypotese at vi må forstå JEF som en samling av de nordiske landene under britisk militær ledelse, og at denne opererer som høyre hånd for yankee-imperialismen, verdens eneste hegemoniske supermakt. JEF og annet nordisk samarbeid får dermed ikke kun karakter av allianse mot russisk imperialisme, men blir også en oppdemming som svekker og undergraver tysk hegemoni rundt Østersjøen. Slik er det tyske konseptet FNC snudd mot Tyskland selv, av yankee-imperialismen, ved at britisk imperialisme samler Norden og Baltikum militært, og inntar ledelsen av denne militære integrasjonen.
I dette perspektivet blir norske opportunistiske partiers prat om en nordisk forsvarsallianse som “alternativ til NATO”, noe både SV og Rødt har foreslått eller antydet, en linje som i stedet for å svekke yankee-imperialismen, kan bidra til å styrke dens innflytelse i Norden på bekostning av tysk imperialisme. I alle tilfeller er det uansett ikke et reelt alternativ. NATO er en allianse mellom USA-imperialismen og enkelte vestlige stormakter, hvor USA dominerer. Men NATO har lite kraft eller verdi i seg selv. NATO er ikke en overnasjonal makt over og utenfor medlemsstatene, iallefall ikke USA som dominerer alliansen. Dermed kan andre strukturer fint supplere og til og med styrke yankee-samarbeidet, slik JEF gjør ved å integrere ikke-NATO-medlemmer (Sverige og Finland) i et britisk militært konsept som et kompliment til NATO.
Halvkoloniene og de små og store imperialistene
Norden og Baltikum består ikke kun av imperialister, men også av halvkoloniene Estland, Litauen og Latvia. Disse er blant de europeiske landene som tidligere var halvkolonier for sovjetisk sosialimperialisme, og som etter oppløsningen av Sovjetunionen ble bytte for yankee-imperialisme. Forøvrig er JEFs medlemsland stort sett imperialistiske småstater.
Lenin skriver i Imperialismen (vår utheving):
“Ved siden av stormaktenes kolonibesittelser har vi satt de mindre staters små kolonier, som så å si utgjør det nærmeste objekt for en mulig og sannsynlig “nyoppdeling” av koloniene. Disse småstater beholder som regel sine kolonier takket være den omstendighet at det er interessemotsetninger, rivninger osv. mellom stormaktene som hindrer dem i å bli enige om delingen av byttet. De “halvkoloniale” stater er igjen eksempler på slike overgangsformer som vi møter på alle områder i naturen og samfunnet. Finanskapitalen er en så betydelig, en kan vel si, en så avgjørende maktfaktor i alle økonomiske og internasjonale forhold at den er i stand til å legge under seg, og faktisk også legger under seg, land som politisk er fullstendig uavhengige.”
Lenins verk ble utgitt i 1916 og han skriver at da var det 6 imperialistiske stormakter i verden: England, Russland, Frankrike, Tyskland, USA og Japan. På denne tiden var Kina en halvkoloni. Siden den tid har Kina frigjort seg fra imperialismen gjennom den nydemokratiske revolusjonen (1949). Landet bygget så sosialismen, før revisjonistene gjorde et kupp i 1976 og omdannet landet til en imperialistisk stormakt på 1980-tallet. USA ble etter andre verdenskrig til en hegemonisk supermakt. Sovjetunionen ble en hegemonisk supermakt under revisjonistenes ledelse etter kuppet i 1956, men er i dag kun en militær supermakt, en atomsupermakt, fordi de har en enorm mengde atomvåpen. Politisk og økonomisk har de mistet denne posisjonen på verdensarenaen som følge av revisjonismens sammenbrudd i 1991, og dermed er USA verdens eneste hegemoniske supermakt. De står økonomisk, politisk og militært i en særstilling i verden.
De øvrige stormaktene er imperialistiske stormakter slik de var det i 1916, men Storbritannia har mistet svært mye makt, hovedsakelig til fordel for USA. Dette skjedde gjennom 1. og særlig 2. verdenskrig. Også Japan, Tyskland og Frankrike har opplevd store tilbakeslag som følge av disse krigene. Videre har nesten alle verdens kolonier kjempet seg fri fra tilstanden som kolonier, det vil si formelt politisk underlagt kolonimakter. Men disse landene, inkludert land som India, Tyrkia og Brasil, er fortsatt halvkolonier. Dette ser man tydelig ved å undersøke deres økonomi, deres stilling på verdensmarkedet og de økonomiske relasjonene de har til imperialistene og deres monopolselskaper.
I den nordeuropeiske konteksten er det Baltikum og Polen som peker seg ut som halvkolonier, noe man ser tydelig på norske byggeplasser. Man kan også se det i servicenæringen og i investeringer i Baltikum og Polen. For eksempel er Rema 1000 og eieren Reitan Convenience tungt inne i Estland. Vi ser det samme fra svensk og finsk finanskapital overfor de baltiske landene.
Anvender vi Lenins analyse om at det er rivaliseringen mellom stormakter og supermakter som åpner mulighetene for de små imperialistene, gjelder dette også i Nord-Europa. Konkret betyr dette i dag at rivaliseringen mellom USA og Russland hovedsakelig, og dernest deres rivalisering med Tyskland og Storbritannia, åpner for at de små nordiske imperialistene får sine halvkolonier. De små imperialistenes fremste fortrinn, er at de i tillegg til å være allierte med yankee-imperialismen, ikke er Russland eller Tyskland. Rivaliseringen mellom USA og Tyskland har vist seg blant annet i konflikten om russisk gass til Europa og gassrørledningen Nord Stream II (gjennom Østersjøen).
Våre finske kamerater i Røde Fane (Punalippu) har tidligere slått dette fast i sine analyser, og norske revolusjonære bør slutte seg til dette standpunktet. Slik kan vi forstå våre egne lands rolle i Norden generelt og spesifikt overfor halvkoloniene rundt Østersjøen. Videre kan vi dermed også forstå hvilken rolle en militærstyrke som JEF har, og at dette militære samarbeidet selvsagt har politiske og økonomiske implikasjoner.
Avslutning
Kort oppsummert setter vi frem følgende hypotese: Tysklands konsept om å skape militære “undergrupper” til støtte for NATO er anvendt, dels mot Tyskland selv, av yankee-imperialismen og britisk imperialisme, til å samle Norden under britisk ledelse. Dette befester indirekte supermakta USAs hegemoni i Nord-Europa. Det bidrar til å svekke tysk imperialisme i Norden, til fordel for USA, og til å undergrave det tyske hegemoniet, som er tydelig innenfor EU. I tillegg vil JEF fylke de nordiske landene enda tettere rundt USA i yankeenes kamp mot Russland, hvor de strategisk forsøker å omringe Russland, svekke og undergrave deres innflytelse, og ta fra dem stillingen som atomsupermakt ved å omkranse dem med et “rakettskjold” som kan skyte ned atomrakettene før de når frem til sine mål.
For revolusjonære i Norden står hovedfienden i eget land, og vi må bekjempe den hjemlige imperialismens utbytting og undertrykking av folkene i halvkoloniene. Dernest må vi bekjempe yankee-imperialismen og deres konspirasjoner, fordi disse er verdens eneste hegemoniske supermakt og dermed hovedfienden til alle verdens folk. Til sist må vi avsløre rivaliseringen mellom imperialistene, både de store og de små, og ikke la oss trekke inn i deres spill som nyttige idioter for den ene eller andre imperialismens agenda. Vår agenda er alltid å tjene folket, alltid å kjempe for den proletariske posisjonen, å alltid kjempe for partiet og revolusjonen. Dette vil si å kjempe for konstruksjon av den revolusjonære bevegelsen, for å rekonstituere det kommunistiske partiet som et militarisert og maoistisk parti og initiere folkekrigen som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen.
Referanser
FHS Brage: The UK Joint Expeditionary Force (JEF)
The Joint Expeditionary Force: Toward a Stronger and More Capable European Defense?
Kva er Joint Expeditionary Force?
Joint Expeditionary Force leaders’ statement: 15 March 2022 – GOV.UK
Norge deltar på møte i Joint Expeditionary Force – VGTV
UK Joint Expeditionary Force – Wikipedia
Joint Expeditionary Force – Wikipedia
The Framework Nations Concept. Germany’s Contribution to a Capable European Defence
NATO’s Framework Nations Concept – Center for Security Studies | ETH Zurich
The Framework Nations’ Concept and NATO: Game-Changer for a New Strategic Era or Missed Opportunity?
International Situation – Finland
UK to host Joint Expeditionary Force leaders for talks on Ukraine crisis
Norge deltar på møte i Joint Expeditionary Force – VGTV
Island nytt medlem i Joint Expeditionary Force – JEF – Norges Forsvarsforening
Island med i Joint Expeditionary Force
Discussed the security situation with the British Secretary of State for Defence – regjeringen.no
US Security Cooperation With the Baltic States – United States Department of State
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.