Den gamle verden brytes ned, sett kreftene i spenn for å erobre den nye!

Oppdaterte signaturer 07.05. i henhold til oppdateringer på ci-ic.org.

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Med stor revolusjonær entusiasme og stolthet, publiserer vi denne uoffisielle oversettelsen av årets felles internasjonale erklæring til 1. mai. Den er hittil signert av partier og organisasjoner fra 13 land, inkludert Perus Kommunistiske Parti, og vi oppfordrer våre lesere på det sterkeste til å studere den.

Erklæringen gir en tydelig kurs for utviklingen av den revolusjonære bevegelsen, ikke bare på 1. mai, men generelt i den perioden vi har gått inn i. 

Oversetterne i TFM har lagt til enkelte forklarende noter, samt noen få «hjelpeord» i teksten markert med hakeparenteser («skarpe klammer» [ ]). Det er en uoffisiell oversettelse og vi er ansvarlig for alle eventuelle feil og mangler.

Proletarer i alle land, foren dere!

DEN GAMLE VERDEN BRYTES NED, SETT KREFTENE I SPENN FOR Å EROBRE DEN NYE!

«Vi lever i historiske tider, og hver og en av oss vet at dette er tilfellet. La oss ikke lure oss selv. I disse tider må vi styrke alle krefter for å konfrontere utfordringer og fortsette med oppgavene våre. Og vi må erobre målene våre! Suksessene! Seirene! Det er dette som må gjøres.»

Formann Gonzalo, tale 1992

Det imperialistiske verdenssystemets krise fordypes mer hver dag i de «historiske øyeblikkene» vi lever gjennom. Ser man forbi de siste årenes kriser er dagens krise en krise som viser klarere og sterkere at verdens proletarer, og med dem alle kommunister og revolusjonære styrker, er i en ny situasjon og står overfor nye tider. Imperialismens nedbrytning og forfall er åpenbar. Slik imperialismens nedbrytning og forfall er historisk nødvendig og uunngåelig, gjelder dette også motstanden, kampen og revolusjonen som gjennomføres av folkemassene, under proletariatet og dets kommunistiske partiers ledelse. Det er viktig at vi innser dette, for som formann Mao Zedong understreket: «Alt reaksjonært er det samme — slår du ikke til det, faller det ikke.» Uansett hvor langt imperialismens forråtnelsesprosess måtte gå, hvor dyp dens krise enn måtte utvikle seg: Kun gjennom den proletariske revolusjonen, kun gjennom å knuse de gamle statsapparatene, kun gjennom de nydemokratiske og sosialistiske revolusjonene for å etablere det felles diktaturet under proletariatet og dets parti, og proletariatets diktatur, vil imperialismen bli feid vekk fra jordens overflate!

Konkret står kommunistene i alle verdens land overfor forskjellige oppgaver som i hvert tilfelle bestemmes av revolusjonens særegne situasjon i hvert enkelt land. Men for å virkeliggjøre revolusjonen – så vel som for konstitueringen og rekonstitueringen av det proletariske partiet, mot imperialismen og dens røvere, bødler og anstiftere av krig – har kommunistene felles, allmenne oppgaver som må tas opp, veiledet av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, det internasjonale proletariatet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi bekrefter nødvendigheten av det kommunistiske partiet for at proletariatet kan lede nydemokratiske, sosialistiske og kulturelle revolusjoner med folkekrig. Dette må være klart for oss, dette er garantien for seier. På denne 1. mai 2022, proletariatets internasjonale kampdag, som finner sted i så turbulente tider, uttrykker vi vår visshet om, og optimisme forbundet med, at kommunistene i de forskjellige landene er klar over disse oppgavene og ikke nøler med å handle og å gripe de respektive oppgavene med besluttsomhet. Vi hilser kommunistene og deres kamper, lederskapet de gir og kjemper for, over hele verden, akkurat som vi i anledning 1. mai ønsker å minnes heltene og heltinnene i rekkene til verdensproletariatets armé. De bar sine liv på fingertuppene og ga dem for det store målet vi forener oss under og kjemper for, for å oppnå den evig gyldne kommunismen.

Den store Friedrich Engels selv etterlot ingen tvil om betydningen 1. mai, proletariatets internasjonale kampdag, må ha for kommunistene, da han ettertrykkelig kalte det proletariatets «militære oppvisning», med «dets stridende styrker …, mobilisert som én hær, under ett flagg, for ett umiddelbart mål». Det er kommunistene som kan gi de største perspektivene til massene, det er kommunistenes organiserte og planlagte lederskap som trengs for å veilede massenes uuttømmelige og gigantiske krefter mot imperialismen. Det er massene som skaper historie og kommunistene må alltid være «proletariatets mest avanserte», som formann Mao Zedong sa.

Denne 1. mai 2022 er den første av proletariatets internasjonale kampdager etter at reaksjonen i Peru, under USA-imperialismens kommando, og med den aktive hjelpen fra ROL^[1], implementerte sin elendige plan for å henrette formann Gonzalo. Denne skammelige handlingen vakte sinne over hele verden, og kommunistene uttrykte i anledning dette attentatet sin indignasjon, vemmelse og sitt berettigede klassehat gjennom møter, kampanjer, erklæringer og aksjoner blant massene. Ved denne anledningen stadfester vi marxismen-leninismen-maoismens allmektige sannhet om folkekrigens uovervinnelighet, bevist av formann Gonzalo. Det er denne 1. mai 2022 som viser oss at rekkene i den proletariske hæren har vokst i løpet av det siste året, at den fortsetter å organisere seg, at kommunistene klarte å gjøre fremskritt der de fører folkekrig eller omformer den væpna kampen til en folkekrig, til tross for ofte komplekse forhold, og der de kjemper for å rekonstituere sine partier, mer forent med massene og kraftfullt har satt frem nødvendigheten av å rekonstituere det kommunistiske partiet for massene.

Imperialismens krise, dens nedbrytning og forfall, viser seg tydeligst i problemene som USA-imperialismen i økende grad kastes ut i. Like fullt er USA-imperialismen fortsatt den eneste hegemoniske imperialistiske supermakten på verdensnivå. Arrogansen i USA-imperialismens streben etter å tvinge sitt verdenshegemoni gjennom ved å dele verden opp i seks USA-kommandoer^[2], og hvordan den opprettholder eller deployerer sine militære styrker og masseødeleggelsesvåpen, ikke bare i undertrykte land, men også i selve Europa, til og med i mange imperialistiske land som del av NATO-styrker, og i Japan, hvordan den arrogant bruker sitt finansielle og monetære herredømme for å tvinge gjennom økonomiske sanksjoner, som ikke bare påvirker de som har blitt direkte utpekt, men også dens egne «partnere» eller «allierte», og hvordan den bryter inngåtte avtaler, viser at USA-imperialismen ikke har noen venner men bare fiender. Dens hegemoni er åpenbart i trøbbel, den mister potens og havner i stadig dypere motsigelser med verdens folk og undertrykte nasjoner, med proletariatet og massene i deres eget land, så vel som med deres imperialistiske konkurrenter. USA-imperialismen opptrer som et selverklært kontrarevolusjonært globalt gendarmeri^[3], og er fortsatt hovedfienden til verdens folk. I massenes tenkning og følelser er imperialismen sterkt diskreditert, særlig USA-imperialismen såklart, men ikke bare den, også imperialismen som et verdenssystem. Forvirringen er samtidig stor i de delene av massene hvor småborgerlige ideologier og teorier har hatt sterk gjenklang. Dette er også et uttrykk for imperialismens krise, som åpenbarer sin omfattende ideologiske krise, som også er reformismens og revisjonismens krise. Kommunistene må se dette svært klart, fordi opportunismen vil forsøke å kle seg selv i «nye» masker, og vil forsøke å innsmigre seg blant massene på en «ny» måte. Men kommunistene vil utnytte imperialismens ideologiske krise og vet å kjempe for lederskap også her, i kamp mot deres allmenne kontrarevolusjonære offensiv, ved å løfte frem, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen, til å skape en bred front av masser under ledelse av proletariatet og dets kommunistiske parti, for å føre disse småborgerlige massene vekk fra de reaksjonæres innflytelse og gjøre dem til en av proletariatets allierte styrker. Revisjonismen fylker seg bak imperialismens klubbe, for det er de som reiser kampanjer til fordel for russisk imperialisme og kinesisk sosialimperialisme for å forvirre proletariatet, men deres argumentasjon er svak, som deres borgerlige ideologi, og går opp i røyk når proletariatet anvender marxismen-leninismen-maoismen.

Stilt overfor tilbakevendende overproduksjonskriser, massenes økende pauperisering^[4] og den stadig økende akkumulasjonen av kapitalen, ser den sistnevnte febrilsk etter nye investeringsmuligheter for å fortsette sin utbytting i produksjonen, inkludert den påstått «grønne» og «fornybare» energien, og lemper sine økende kostnader på massenes skuldre, samtidig som den intensiverer utbyttingen av lønnsarbeidsstyrken, øker den absolutte og relative merverdien og plyndringen av folket gjennom kapitaleksport, kreditt, inflasjon og kutt i de brede massenes offentlige velferd, og samtidig vokser alle slags subsidier og infrastrukturer for selskapene til finanskapitalens store monopoler. På den andre siden så vi opprørene i Chile som ble antent av prisøkningen på offentlig transport, masseopptøyer i Colombia mot «skattereformen», og vi så de gule vestenes protester i Frankrike som i stor grad var motivert av økningen av prisene på drivstoff, og også i nåværende øyeblikk konfronteres imperialistene med massenes rettferdige krav om å slippe å bære byrdene av krisa. Samtidig feier bølger av massekamper over hele verden som handler om den generelle prisøkningen og om helsevesenet, for bedre helsetjenester til massene, og mot de antidemokratiske tiltakene som imperialistene og deres lakeier forsøker å tvinge gjennom under dekke av å «bekjempe pandemien». Som en del av denne internasjonale bølgen av folkelig kamp, vokser i økende grad motstanden mot tendensen til reaksjonering, som avhengig av de konkrete forholdene kan bety absolutt sentralisering [av den politiske makta] hos de utøvende myndigheter^[5], president-absolutisme eller fascisme, samt militarisering.

Det kan ikke benektes: Borgerskapet kan simpelthen ikke fortsette som før, folkemassene kjemper om alle de store spørsmålene og går ofte av med seieren over de reaksjonære! Bondemassenes kamper er fremragende eksempler på massenes kamp, og på samme tid et signalbluss for revolusjonens nye periode innenfor den nye epoken^[6]. For eksempel ser vi i India og Brasil deres enorme bevegelser og kraftfulle demonstrasjoner. I India deltok over 250 millioner i den store generalstreiken, og bevegelsen var den mest langvarige mobiliseringen av bønder i landets historie. De undertrykte nasjonene kjemper sammen med dem, massene i Mali påførte i så henseende tunge nederlag på imperialistene fra den såkalte Europeiske Unionen (EU). Formannen Mao slo fast: «Uansett hvilke klasser, partier eller enkeltpersoner i en underkua nasjon som slutter seg til revolusjonen, og uansett om de sjøl er klar over vitsen med det eller forstår det, så lenge de kjemper mot imperialismen blir revolusjonen deres en del av den proletarisk-sosialistiske verdensrevolusjonen, og de blir forbundsfeller for den.» (Mao Zedong, Om nydemokratiet). Selv i de imperialistiske landene er det slik at de undertrykte nasjonalitetene kjemper og gjør opprør. For eksempel fortsetter Irland sitt rop om å forene nasjonen og få en slutt på okkupasjonen, på Korsika tok igjen tusenvis til gatene for å gjøre opprør mot den franske klassejustisens domfellelser. Med andre ord ser vi at den proletariske verdensrevolusjonens hovedstyrker kaster sine rekker inn i kampen mer og mer resolutt, og også deres ledende styrke, proletariatet, går åpenbart inn i en ny, stor syklus av klassekamp. Kampene for deres daglige interesser øker i målsetninger og hardhet, mange av disse konfliktene gjør spranget over til politisk kamp, som når de italienske havnearbeiderne streiker for å forhindre forsendelser av imperialistisk krigsmateriell til Ukraina. Oftere og oftere handler hele sektorer av de proletariske massene selvstendig og bryter fri fra reformismens gamle grep: et klart tegn på modningen av revolusjonens subjektive krefter.

I denne nye situasjonen vil proletariatets kamper bli besjelet av en ny bevissthet om dets store politiske oppgaver, hovedsakelig den overhengende og overmodne oppgaven det er å konstituere eller rekonstituere kommunistiske partier. Vi ser at kommunistene øker sin innsats for å slå dype røtter i arbeiderklassen og vil gi alt for å gjøre dette spranget med arbeiderklassen. I alle disse kampene og bevegelsene, blant massene i de undertrykte nasjonene, blant bønder og proletariatets og folkets masser, river folkekrigene i India, Filippinene, Tyrkia og Peru opp en åpning som den proletariske verdensrevolusjonen må gå gjennom. De gir selvtillit til kommunistene, de styrker optimismen og gir viktige lærdommer og inspirasjon til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Kommunistene gjør alt som er mulig for å propagandere deres eksempel som må bli fulgt opp med væpna kamp og andre kampformer som finnes i verden, for å støtte dem og utbre den proletariske internasjonalismen med deres eksempel.

I et fåfengt forsøk på å overvinne krisa på lang sikt, henfaller borgerskapet til en særegen økonomisk politikk kalt «nyliberalisme» og promoterer også en økonomisk politikk for økt statlig intervensjon i økonomien, et uttrykk for statsmonopolkapitalisme. Dette er en lovmessighet i krigsforberedelser, og imperialistene forbereder seg for en ny stor omfordelingskrig. Den gamle enslige hegemoniske supermakta USA må vise sin dominans, samtidig som den kinesiske sosialimperialismen forbereder seg mer og mer for å føre en krig for omfordeling, med drømmen om å bli en supermakt og konkurrere om verdenshegemoniet. Imperialistiske Russland forsøker desperat å forsvare eller, som vi ser nå, gjenerobre halvkolonialt overherredømme i sosialimperialismens [gamle] innflytelsessfære, under den gamle tsarismens «storrussiske» fane. Denne kampen for en ny fordeling har kommet blodig til uttrykk i nyere historie i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Nå uttrykkes den i en ny fase av krig i Ukraina. Den nære historien med halvkolonial og kolonial undertrykking og utbytting av Ukraina begynner med at revisjonismen restaurerte kapitalismen i Sovjetunionen, og må forstås som en del av prosessen av sosialimperialismens forråtnelse og bankerott fra 1960-tallet til og med 1980-tallet.

Etterpå, gjennom 1990-tallet, blir Ukraina en halvkoloni hovedsakelig for russisk imperialisme, men fra begynnelsen av 2000-tallet rivaliserer yankee-imperialismen, tysk imperialisme og andre imperialister om å røve til seg dette herredømmet, en rivalisering som skjerpes videre med hendelsene på «Maidan» og utskiftelsen av regimet i Ukraina til fordel for et regime gunstig for yankee-imperialismen i 2014. Dermed gikk Ukraina fra å være en halvkoloni hovedsakelig avhengig av russisk imperialisme politisk, økonomisk, militært osv. til å bli en halvkoloni avhengig hovedsakelig av USA-imperialismen og den imperialistiske rivaliseringen om Ukraina som går over i en krigssituasjon.

Med den russiske imperialistiske angrepskrigen går krigen inn i en ny fase. Situasjonen i Ukraina uttrykkes grunnleggende i to motsigelser: Nasjonen-imperialismen (hovedmotsigelse) og inter-imperialistisk motsigelse (sekundær motsigelse); og i tre krefter: de invaderende russiske imperialistene og deres allierte innenfor og utenfor Ukraina, USA-imperialismen og tysk imperialisme (NATO) med deres ukrainske lakeier, og blant disse nynazistiske krefter, og til sist den undertrykte nasjonen Ukraina. De imperialistiske røverne og blodhundene har til felles at de ønsker å realisere sine interesser på bekostning av det ukrainske folket, hindre utviklingen av Ukraina som en nasjon og forsøke å fullstendig underordne landet under sine rivaliserende interesser. Massene gjør heroisk motstand mot imperialistisk utenlandsk dominans, de kjemper for et selvstyrt, fritt Ukraina, mot imperialistisk innblanding og underordning, mot de USA-støtta kuppmakerne i Kyiv, men hovedsakelig mot den russiske invasjonen.

De rettferdige og store målene for denne kampen vil med sikkerhet nås om en demokratisk og patriotisk front kan bli smidd for å kaste russiske imperialister og deres lakeier ut av landet og samtidig hindre intervensjonen fra andre imperialister som, under påskudd av å hjelpe Ukraina, har som mål å erstatte den russiske imperialistiske invasjonsmakta med sitt eget imperialistiske herredømme over landet. Imperialistene forsøker å skape forvirring blant massene ved å skape hysteri overfor en forestående kjernefysisk krig i tillegg til å konspirere og bedra på den ene og den andre siden. De søker å paralysere massene for å kunne trekke dem inn i sine fordekte krigsplaner. Uansett er det slik formann Mao Zedong lærer oss, selv «atombomben er en papirtiger» og kommunistene, særlig i dette øyeblikket, må stå fast på prinsippet om at enten vil revolusjonen forhindre den imperialistiske krigen, eller så vil den imperialistiske krigen antenne revolusjonen. Det er kommunistenes plikt å kjempe for å forhindre verdenskrigen, noe som bare er mulig gjennom revolusjonær kamp for å styrte de imperialistiske regjeringene og deres lakeier, å føre revolusjonær krig mot imperialistisk krig. Formann Mao kalte oss til å forberede oss på å møte imperialistisk angrepskrig, imperialistiske kriger, den imperialistiske verdenskrigen med atomvåpen, han kalte oss til å gjøre alle forberedelser til å møte alle vanskene som kan komme, ved å utvikle revolusjonen med folkekrig, som innebærer å gjennomføre nydemokratiske revolusjoner, sosialistiske revolusjoner og til og med kulturrevolusjoner. Med folkekrig kan vi møte alle vanskene og ha svaret i de eksakte øyeblikkene når vi møter disse, ellers vil vi bare rives med av det som til enhver tid skjer. Med folkekrig vil vi feie imperialisme og reaksjon vekk fra jordens overflate innenfor «perioden av 50 til 100 år» fra begynnelsen av 1960-tallet som forutsett av formann Mao. Vi maoister vet hva vi må gjøre og hva som er våre oppgaver i den nåværende verdenssituasjonen og i den nye perioden av revolusjoner som verdenshistorien er i ferd med å gå inn i.

Året som er gått siden forrige 1. mai har gitt store oppgaver til kommunistene over hele verden og stilt dem overfor viktige utfordringer. De objektive forholdene fortsetter å modnes og i samsvar med disse er det også en gunstig utvikling av de subjektive kreftene for revolusjon, i henhold til loven om ujevn utvikling. Det er nødvendig for kommunistene, det vil i dag si marxist-leninist-maoistene, å ta på seg oppgavene som ligger foran dem i den nye situasjonen. Dette inkluderer, særlig i de imperialistiske landene, at det er en stor oppgave å overvinne sirkelvesenet, og å smi fronten i tråd med oppgavene for å rekonstituere det kommunistiske partiet, som må være ledende. Vi understreker vår forståelse av hva formann Mao Zedong lærer oss: at kommunistene og de revolusjonære søker enhet, mens revisjonismen og opportunismen søker splittelse. Vi insisterer på å etablere rød proletarisk enhet gjennom diskusjon og tolinjekamp, og vi forstår denne oppgaven ikke bare som en oppgave for kommunistene nasjonalt, men også internasjonalt. Dette fordi vår oppgave er å sette den røde fanen for den proletariske verdensrevolusjonen og marxismen-leninismen-maoismen i spissen for kampene til proletariatet og verdens folk. Dette er hva massene krever fra oss. Men for å lykkes med dette må våre rekker forenes, for dette trenger vi en enhet som gjør oss i stand til å ta nye, fastere og lengre skritt. Kommunistenes enhet er avgjørende viktig og det er derfor vi må realisere den forente maoistiske internasjonale konferansen, for det er fra dette punktet vi vil marsjere fremover mot proletariatets nye internasjonale organisasjon. Dette er hva som kreves av oss. Vi kan takle denne oppgaven med sikkerhet og selvtillit, fordi dens nødvendighet er åpenbar, omstendighetene roper etter den. Proletariatet og folkene krever det med fast vilje. For dette målet, la oss anvende 1. mai som en «militær oppvisning», la oss anvende proletariatets «mobiliserte styrker» og la oss forene oss under dette ene målet – la oss forene oss under maoismen!

LENGE LEVE 1. MAI, LØFT DEN UOVERVINNELIGE RØDE FANEN HØYT!

NED MED IMPERIALISTISK KRIG! LENGE LEVE FOLKEKRIGEN!

FOREN DERE UNDER MAOISMEN!

FRAM MOT DEN FORENTE MAOISTISKE INTERNASJONALE KONFERANSEN!

Signert:

Perus Kommunistiske Parti

Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon)

Ecuadors Kommunistiske Parti – Rød Sol

Colombias Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon)

Komiteen Røde Fane, Tyskland

Komiteene for stiftelse av (Maoistiske) Østerrikes Kommunistiske Parti

Tyrkias Kommunistiske Parti / Marxist-Leninistene

[Merknad: Både de tyrkiske og østerrikske kommunistene har noen uenigheter i analysen av den politiske situasjonen i Ukraina.]

Maoistisk Kommunistisk Parti, Frankrike

Maoistisk Kommunistisk Parti, Spania

Maoistisk Komité, Finland

Tjen Folket – Kommunistisk Forbund, Norge

Rød Fraksjon av Chiles Kommunistiske Parti

Rød Bølge, Danmark

Rekonstitueringskomiteen – Mexicos Kommunistiske Parti

Noter

[1] Den andre høyreopportunistiske linja i Peru, kapitulasjonistisk og revisjonistisk, strukturert av fienden innad i PCP og fengslene. Kjent under forkortelsene LOD (spansk) og ROL (engelsk), og deres elendige uttrykk, organisasjonen Movadef. (Oversetters anmerkning.)

[2] Systemet med såkalte Unified combatant command, hvor det for eksempel er etablert militære yankee-kommandoer for Afrika (USAFRICOM), Europa og Vest-Asia (“Midtøsten»). (Oversetters anmerkning.)

[3]  Gendarmeri: Et militært organisert politi. (Oversetters anmerkning.)

[4] Peuperisme: Fattigdommen som sosial nødstilstand eller massefattigdom. (Oversetters anmerkning.)

[5] Utøvende myndighet, det vil si regjeringen, i motsetning til lovgivende myndighet (nasjonalforsamlingen, parlamentet). (Oversetters anmerkning.)

[6] Den nye epoken begynner med oktoberrevolusjonens seier i 1917 som innebærer «den borgerlige revolusjonens slutt og den proletariske verdensrevolusjonens begynnelse» (PCP). Den nye perioden refererer til at «verden er på vei inn i en ny periode av revolusjoner» i dag, en ny bølge av den proletariske verdensrevolusjonen. Altså en ny periode innenfor den nye epoken. (Oversetters anmerkning.) 

Referanse

Correction: THE OLD WORLD IS IN DECOMPOSITION, TENSION THE FORCES TO ACHIEVE THE NEW!