Fem nyheter fra forrige uke

Bilde: Russiske soldater rydder miner i et sønderbombet Mariupol.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Her følger fem viktige nyheter fra uke 20 (16.-22. mai). Den russiske imperialismens krig mot Ukraina fortsetter, og får politiske og militære ringvirkninger over hele Europa. Denne uken erklærer vestlige medier omsider at storbyen Mariupol har falt, etter kapitulasjon ved Azovstal-anlegget. Videre frykter selv erkeborgerlige kommentatorer krigspropagandaen i vestlige land.

Samtidig stikker Tyrkia kjepper i hjulene for svensk og finsk medlemskap i Nato. De krever kurdiske politiske flyktninger utlevert og en slutt på forbudet mot våpeneksport til landet, før de eventuelt godtar de nye landene inn i alliansen. 

Regjeringspartiene i Norge fortsetter sitt fall på meningsmålingene. Internasjonalt varsler økonomer og politikere om resesjon, etter fall i industriproduksjonen i Tyskland og rekordhøy inflasjon i Storbritannia. Valget i Libanon denne uken viser enda mer parlamentarismens krise, med rekordlav valgdeltagelse og en uavklart parlamentarisk situasjon.

1. Krigen mot Ukraina: Mariupol har falt og Europa preges av «eskaleringsspiral» og mer militarisering

Slaget om Mariupol beskrives i Guardian som definerende og en av de mest brutale hendelsene i den russiske imperialismens krig mot Ukraina. De skriver at slaget om denne havnebyen ved Ukrainas sørvendte Svartehavskyst, endte som en seier for Kreml, men la hele byen i ruiner og at tusenvis av sivile kan ha blitt drept. Mariupol er en av de første store byene som ble omringet i krigen. Erobringen er sett på som et hovedmål for russisk imperialisme, på grunn av dens økonomiske betydning og dens geografiske beliggenhet. Sistnevnte sikrer en «landbro» mellom «folkerepublikkene» øst i Ukraina, og den russiskokkuperte Krimhalvøya.

Denne uken la mer enn 1700 ukrainske soldater ned våpnene i stålverket Azovstal i Mariupol, etter en avtale mellom Zelenskiy-regjeringen og Moskva, men det er uklart hvor mange soldater som fortsetter kampen fra sine befestninger på det enorme industriområdet.

Her i Norge skriver den kristenkonservative kommentatoren Asle Toje at offentligheten i Europa nå minner om beruselsen og krigsentusiasmen man så ved inngangen til første verdenskrig. Han skriver at Europa nå er inne i en «eskaleringsspiral» og peker blant annet på at USA har sagt at de vil «beseire Russland på slagmarken» i Ukraina. Toje har tidligere agitert for opprustning av det norske forsvaret og pekt på Russland som den største trusselen, men nå frykter selv han konsekvensene av krigspropagandaen. Han skriver: «Problemet med krigsentusiasmen, er at vi ikke åpent diskuterer fordeler og ulemper ved å eskalere» og han peker på en «pervers» glede over drepte russiske soldater og fråtseri i film og foto fra krigen.

Samtidig skriver den norske forsvarsministeren at regjeringen har lagt mer penger på bordet for å styrke det norske militærapparatet, og at planene for dette justeres for de neste årene. Han skriver i en kronikk: «Så er det slik at forsvaret av Norge er et anliggende for hele samfunnet. Dette er organisert innenfor det vi kaller totalforsvaret. Det innebærer at nesten alle vil bli berørt hvis vi skulle komme i en militær krisesituasjon. Det er derfor avgjørende at vi har både forsvarsevne og forsvarsvilje.» Vi kan dermed konstatere at ytterligere militarisering av det borgerlige samfunnet er under forberedelse.

Den tidligere tyske forbundskansleren og sosialdemokraten Gerhard Schröder er denne uken fratatt sine politiske privilegier som eks-kansler, på grunn av sine økonomiske og politiske forbindelser til russisk imperialisme. Schröder er et uttrykk for splittelsen i det tyske borgerskapet, og ambisjonen om å fri seg mer fra supermakta USA og utvikle seg som global stormakt. Denne utviklingen er både svekket og styrket av krigen i Ukraina. På den ene siden har krigen ødelagt mye av handelen med Russland og gjort Tyskland mer avhengig av USA, på den andre siden anvender tysk imperialisme krigen til en enorm militær opprustning og de kan håpe på et svekket Russland i Øst-Europa.

Forøvrig sier Frankrikes europaminister at Ukraina må vente minst 15-20 år på å eventuelt bli medlem av Nato. Ukraina utvider unntakstilstanden, som forbyr stridsdyktige menn i alderen 18 til 60 å forlate landet, med nye 90 dager. Unntakstilstanden begrenser også andre borgerlige friheter og rettigheter. Det pågår harde kamper i Luhansk, øst i landet. 

Brasils tidligere president «Lula» da Silva, som enkelte kommentatorer mener påny kan bli president i landet, har uttalt at Zelenskiy og USA har like mye ansvar for krigen i Ukraina som Russland og Putin. Kommentaren løftes frem som eksempel på at mange politikere i Latin-Amerika søker vekk fra USA-dominansen, og i stedet søker mot Russland og Kina.

Referanser
What happened in the Russia-Ukraine war this week? Catch up with the must-read news and analysis
War in Ukraine: Latest developments – Skuld
Asle Toje: Endelig krig igjen!
Forsvaret av Norge skal styrkes
Ex-German chancellor stripped of his office over Putin ‘lobbying’ | Reuters
Dagsavisen: Ukraina-krisen
Hvor står Latin-Amerika i kampen om en ny verdensorden? – Dagsavisen

2. Internasjonalt: Tysk produksjonsfall og britisk inflasjon varsler resesjon, sier økonomer og politikere

En såkalt «toppøkonom» frykter, ifølge Dagbladets økonomisider Børsen, at hele økonomien er i ferd med å dras inn i en resesjon etter et brått fall i tysk industriproduksjon. I mars måned har denne falt med 3,9 prosent, omtrent fire ganger mer enn forventet, sammenlignet med februar. Økonomen Andrew Kenningham sier til Financial Times at man tror dette er begynnelsen på en resesjon for hele økonomien.

Det er særlig bilbransjen som trekker ned tallene i Tyskland, da produksjonen for BMW, Audi, Mercedes og Volkswagen stupte i mars. Igjen viser økonomene til koronapandemien og krigen i Ukraina, men vi må forstå utviklingen i økonomien som et uttrykk for de underliggende motsigelsene i den imperialistiske kapitalismen. Problemet ligger dypt i økonomien, og hendelsene som utløser krise og depresjon er kun utløsende faktorer, og ikke årsaken til tilbakegangen.

Andre utløsende faktorer er ifølge Financial Times flaskehalser i forsyningslinjene og innkjøpsproblemer. Prisveksten er også enorm, og de tyske tallene viser den største økningen siden 1949, noe som blant annet skyldes 84 prosent økning i energiprisene sammenlignet med samme måned i fjor. Tysk bilindustri er en av landets viktigste bransjer, med stor politisk innflytelse og også stor politisk betydning – både nasjonalt og internasjonalt. Tyskland er videre den største økonomien i Europa og tysk imperialisme dominerer og leder den europeiske alliansen EU.

Samtidig melder Wall Street Journal at Storbritannia opplever den sterkeste inflasjonen på førti år. Prisveksten er dramatisk for massene og politikere og økonomer melder at landet går inn i resesjon.

Referanser
Brått fall i tysk industriproduksjon: – Tysk kollaps: – Tror dette er starten
The German car industry’s political muscle | DW Documentary
UK Inflation Hits 40-Year High, Putting Government on Defensive – WSJ
Britisk inflasjon stiger til det høyeste på 40 år – E24

3. Norge: Regjeringspartiene får krisedårlige tall på målinger

Administrerende direktør i meningsmålingsbyrået Sentio, Arve Østgaard, sier til Nettavisen at regjeringspartienes måling denne uken er «en krisemåling for regjeringen uka etter revidert budsjett». Ved valget i 2021 ble den «rødgrønne» siden svært mye større enn Høyre, Frp, Venstre og KrF på den andre siden. Hos NRK het det at venstresiden vant med 100 mot 68 mandater (det siste mandatet gikk til mikropartiet Pasientfokus). Ved denne ukens måling, under ett år etter valget, har «venstresiden» mistet dette flertallet.

Arbeiderpartiet faller mest, til en oppslutning på 21,3 (mot 26,3 ved valget) og Senterpartiet fortsetter sin tilbakegang  til 8,3 (mot 13,5 ved valget). Sentio-direktøren opplyser at man må tilbake til juni 2008 for å finne lavere oppslutning om de to regjeringspartiene. Da hadde de styrt landet i tre år sammen med SV. Om det var valg i dag ville ikke regjeringen fått flertall, selv med støtte fra MDG og Rødt.

Kommentatorer peker blant annet på strømpriskrisen, prisøkning generelt, problemer i Arbeiderpartiet (pendlerboligsakene), en dårlig start (da SV ikke ble med i regjering), skuffelse flere steder over Senterpartiet og til slutt krigen mot Ukraina. Særlig partiet Venstre har profilert seg i forbindelse med krigen, som de mest ivrige støttespillerne av Zelenskij og pådrivere for mer våpeneksport til Ukraina og mer sanksjoner mot Russland, og media har kjørt kampanje mot partiet Rødt og oppnådd en vakling i ledelsen i spørsmålet om Nato. 

Høyre og Venstre, men også Frp, ser ut til å ha profitert politisk på krigen. Dette blir av mange kommentatorer sett på som bemerkelsesverdig, da tidligere utenriksminister Gahr Støre, i teorien skulle vært den best skikkede politikeren i Norge i møte med krig i Europa. Igjen virker det som om Støre og regjeringen er svake i møte med krise, og slett ikke utstråler den tryggheten og sikkerheten som Støre og Vedum nå messer om i alle kanaler. Høyre derimot kan nå, som soleklart største parti og med et Frp i fremgang, realistisk sett drømme om å gjenerobre statsministerens kontor i 2025. Vi kan se dette som uttrykk for usikkerheten og instabiliteten i det borgerlige systemet, som viser seg i større svingninger.

Referanser
Norsk politikk, Meningsmåling | Krisemåling for regjeringen: Svakeste oppslutning på 14 år

4. Europa: Tyrkia lager problemer for nye Nato-medlemskap

Samtidig som generalsekretær Jens Stoltenberg og yankee-president Joe Biden ønsker Sverige og Finland velkommen som nye Nato-medlemmer, lager Tyrkia problemer. Tyrkias president Erdogan har slått fast at så lenge Sverige og Finland opptrer som «gjestgiveri for terrorister» så kommer det ikke på tale å inkorporere dem som medlemmer. Tyrkia har blant annet krevd at disse landene må utlevere kurdiske politiske flyktninger. Tyrkia har den nest største Nato-hæren etter USA, og er et uhyre viktig medlem i alliansen.

President Erdogan har stilt to hovedkrav: Finland og Sverige må stanse «støtten til PKK» og de må avslutte forbudet mot å eksportere våpen til Tyrkia. Forbudet ble innført som følge av Tyrkias invasjon av nordre Syria. Kommentatorer hevder Erdogan har innenrikspolitiske motiver for kravene, på grunn av økonomiske og politiske problemer i Tyrkia.

Dermed går det mot at USA og de nordiske landene må finne noe å gi Erdogan. Kurdiske aktivister i Norge frykter at de nordiske landene skal svikte de politiske flyktningene og det er avholdt protester i flere land. USA forhandler nå direkte i den diplomatiske konflikten, og kommentatorer mener de kan løse floken ved å eksportere F16-kampfly til Tyrkia.

Forøvrig har også presidenten i Kroatia sagt at landet bør kreve bedre forhold for kroater i Bosnia, før Sverige og Finland kan bli medlemmer.

Referanser
Erdoğans pris for å slippe Sverige og Finland inn i Nato – NRK Urix – Utenriksnyheter og
Diskuterer våpeneksport: Slik kan USA hjelpe Sverige og Finland inn i Nato – VG
Erdogans rådgiver til VG: – Sverige har rottet seg sammen med kurdiske terrorister
Frykter at Norge, Sverige og Finland skal gi etter for Erdogans press – VG
NRK svarer: Spør oss om krigen mellom Russland og Ukraina
Turkey says it is ready to discuss NATO membership with Finland, Sweden

5. Libanon: Rekordlav valgdeltagelse i valget og ingen har flertall i parlamentet

Den 16. mai ble valgresultatet i Libanon klart, etter et valg som fant sted i et land som i årevis har sunket dypere og dypere ned i en økonomisk og politisk krise. Så skjerpet er motsigelsene i landet at mange kommentatorer frykter at landet på ny kan bli kastet inn i borgerkrig. Libanon er tidligere fransk koloni, og i tillegg til USA-imperialismen, Russland, Syria og Iran, er også fransk imperialisme tungt involvert i de politiske kampene i landet.

Vestlige medier, inkludert de norske, har fokusert på at Hizbollahs og deres allierte kristne partier har mistet flertallet. Hizbollah selv har derimot ikke gått markant tilbake, men det har deres allierte. I stedet har en rekke uavhengige kandidater vunnet frem. Resultatet er at ingen av alliansene i parlamentet har vunnet flertall.

Videre har valgdeltakelsen vært svært lav. Bare 41 prosent av de stemmeberettigede har stemt, sier innenriksdepartementet. Altså har et flertall av velgerne boikottet valget, noe som må sees som et klart uttrykk for den dype mistilliten massene har til det politiske systemet i landet.

Tross fremgang for uavhengige kandidater, har de etablerte partiene beholdt de fleste av plassene i parlamentet. Som i andre land er det borgerlige valgsystemet råttent og korrupt. Politisk TV-reklame koster millioner, og er dermed forbeholdt de store partiene med sine rike støttespillere. Det politiske systemet er basert på borgerlige og føydale familiedynastier og klaner, som formelt deler seg etter religion. 

Libanons politiske system er videre strukturert for å skape en «maktbalanse» mellom de stridende partene i krigen i landet (1975-2000), hvor også Israel, Syria og palestinske PLO deltok. Dermed er det slik at presidenten må være maronittisk kristen, mens regjeringssjefen må være sunnimuslim, og parlamentslederen må være sjiamuslim. I parlamentet er halvparten av setene forbehold kristne og den andre halvdelen muslimer. Systemet for å fordele plasser og sikre posisjoner utnyttes systematisk av de rike dynastiene til hestehandler og korrupsjon.

Hizbollah støttes av Iran og Syria, og France 24 melder at deres politiske bevegelse, som også er en militær og sosial bevegelse, inklusive deres allierte, vant 62 av 128 seter i parlamentet. Dette var en tilbakegang fra 71 plasser i valget i 2018. France 24 sier videre at uavhengige og «reformvennlige» (les «Frankrike-vennlige») krefter fikk et «uventet stort gjennombrudd»: de vant tolv plasser, altså under 10 prosent. De saudi-støttede (les: USA-støttede) kristne «Libanesiske Styrkene» hevder å ha blitt største kristne parti, og nå er parlamentet delt i forskjellige fløyer hvor ingen har flertall. France 24 mener dette øker faren for «politisk paralysering» og at politikerne ikke vil lykkes i å omstrukturere det politiske systemet og få landet ut av den økonomiske kollapsen.

De seneste årene har Libanon sett massive folkelige opprør, særlig i 2019, og alt ligger nå til rette for ny folkelig kamp. Landet er enda et eksempel på den permanente revolusjonære situasjonen i den tredje verden, enten potensiell eller i utvikling, og denne ukens valg avslører – som på Filippinene og i Sri Lanka – at massene ikke har noe som helst å hente i den borgerlige parlamentariske svinestien.

Referanser
Lavt frammøte ved valget i Libanon
Lebanon’s Hezbollah, allies lose parliament majority in elections
Libanon – Wikipedia