Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den 1. juni holdt Danmark folkeavstemning om sine forbehold mot EUs militære koordinering. Det var relativt lav deltagelse, men etter massiv propaganda og støtte fra de fleste partiene, stemte et flertall for at Danmark skal ta del i EUs militære prosjekter.
Dermed bekreftes igjen den allmenne utviklingen i de nordiske landene i retning mer militarisering og reaksjonering av statene. Det vil si en utvikling hvor de imperialistiske landene ruster opp og forbedrer sin militære kapasitet, hvor samfunnet omstilles mer og mer for krig, og hvor borgerlig-demokratiske rettigheter og friheter er under vedvarende press.
Her skyter vi inn at avstemningen i Danmark, i likhet med Nato-debatten i Norge den seneste tiden, nok en gang avslører opportunismens vesen. VG skriver: «Enhetslisten, som minner om partiet Rødt, har endret sitt negative syn på EU. Og selv om partiet ikke ønsker å delta i det militære samarbeidet, finnes det representanter med en annen oppfatning» og de skriver at den sterkeste EU-motstanden nå finnes hos «ytre høyre».
Bilde: Avstemningen var «ja» eller «nei» til å endre Danmarks «forbehold» mot det militære aspektet ved EU-alliansen.
Dermed avdekkes den generelle krisa i det borgerlige demokratiet sammen med en spesifikk krise i opportunismen, som er et uttrykk for den førstnevnte. Ikke ulikt krisa i sosialdemokratiet ved utbruddet av 1. verdenskrig, hvor de sosialdemokratiske lederne ble feid med av nasjonalisme og «forsvar av fedrelandet». Et konsekvent standpunkt til Nato kan ikke baseres på «hva er best for norske interesser». Virkelige sosialister og antiimperialister må basere seg på hva som er best for den internasjonale arbeiderklassen og verdens undertrykte folk.
Militarisering av samfunnet og reaksjonering av statene
Finland og Sverige har siden 1949 stilt seg såkalt «nøytrale» overfor Nato og Sovjetunionens Warszawapakt. I realiteten har begge land blitt stadig mer tilpasset til USA-imperialismens militære strukturer, og de har lenge vært «partnerland» for Nato.
Samtidig har både Norge, Sverige, Danmark og Finland også bevart noe av sin relative uavhengighet. De er alle små imperialister, og de har hvert på sitt vis strebet etter å tjene sine egne monopolborgerlige staters interesser. Finland har hatt stor handel med Russland, Norge har hatt utstrakt samarbeid rundt de arktiske havområdene, Sverige har utviklet sin bankkapital i de baltiske statene, og så videre.
Dessuten opptrer de fire statene, samt Island, innenfor en kontekst hvor stormaktene USA, Storbritannia, Tyskland og Russland rivaliserer i Nord-Europa og nordområdene. Dermed har vi sett noe variasjon i tilnærmingen til stormaktene, og denne vil fortsette.
Det viktigste som skjer nå, er verken den økte konflikten med Russland eller en tettere integrasjon i USAs internasjonale militære strukturer (via Nato), men den klare tendensen til militarisering og reaksjonering av statene. De nordiske statene øker sine budsjetter, de ruster opp, de etablerer nye samarbeid i tjeneste for sin egen imperialisme og sine egne militærapparater. Med imperialistisk propaganda pisker de dessuten opp nasjonalisme og folkelig støtte til militariseringen, og går langt i å kneble og trakassere opposisjonelle røster. Dette tjener ikke bare militariseringen, men er også en del av den allmenne reaksjoneringen av statene.
Alt sammen er uttrykk for den allmenne krisa i imperialismen, og imperialistenes kontrarevolusjonære svar på revolusjonsfaren. Objektivt sett ruster de ikke bare opp for imperialistisk omfordelingskrig, men også mot folket og den sosialistiske revolusjonen.
Bilde: Finland og Sverige har levert sine søknader til Nato, ved generalsekretær Stoltenberg.
Revolusjon forblir hovedtendensen, midt i den allmenne krisa og imperialistenes stadige konkurranse og samarbeid
Utviklingen bekrefter formann Maos tese om at vi lever innenfor de 50 til 100 årene hvor imperialismen vil feies vekk fra jordens overflate av revolusjon: at revolusjon fortsatt er den politiske hovedtendensen. Utviklingen bekrefter også formann Gonzalos tese om at vi går mot militariserte samfunn og at de borgerlige statene militariserer mer og mer, også i de såkalt fredelige og sosialdemokratiske nordiske statene. Revolusjonære må forkaste alle illusjoner om en særegent fredelig vei til sosialismen i Norden.
Til sist bekreftes formann Gonzalos tese om at imperialistene er i en tilstand av stadig konkurranse og samarbeid, kamp og enhet, hvor rivaliseringen er hovedsakelig. Enheten er relativ og kampen absolutt. De nordiske imperialistene øker på en side sitt militære samarbeid, men det er også rivalisering innenfor dette. Videre står de i et samarbeidende forhold til både USA, Storbritannia og Tyskland, som ikke bare er allierte, men også konkurrenter, særlig overfor Nord-Europa. Her sokner de nordiske landene hovedsakelig til Storbritannia og USA – den angelsaksiske forbindelsen har vært sterk siden 2. verdenskrig – men det er også samarbeid med tysk imperialisme, som på sin side dominerer EU. Dermed kan samarbeidet i Norden settes under press fra flere hold, og de indre motsigelsene mellom de små nordiske imperialistene vil skjerpes i krisetider og når kildene til profitt blir vanskeligere tilgjengelig.
Vi understreker her at verken Nato eller EU kan eller må forstås som «overnasjonale» eller «overstatlige» makter, under kontroll av et finansoligarki løsrevet fra statene. Dette er allianser hvor de forskjellige borgerlige statene, under kontroll av hver sine monopolborgerskap, deltar for å tjene sine egne interesser. Nato domineres av supermakta USA og EU domineres av tysk imperialisme, men de andre imperialistene som inngår i alliansene blir ikke av den grunn undertrykte land. De deltar i alliansene fordi de vurderer det å være hovedsakelig til gunst for dem. Det er med denne forståelsen at det blir meningsløst for antiimperialister å ta stilling til Nato (eller EU) på grunnlag av «norske interesser». Det norske borgerskapet er fullt i stand til å kjempe for «norske interesser» (les: «interessene til norsk imperialisme»). Det er absurd å hevde at disse skulle true den norske nasjonen, selv om de er direkte i strid med arbeiderklassens kortsiktige og langsiktige interesser.
Referanser
Mot dansk ja til EUs forsvarssamarbeid – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer
Hvorfor skal Danmark ha EU-avstemning nå?
Østersjøen kan bli Natos nye maktområde – langs kysten ligger russiske Kaliningrad | ABC Nyheter
Sjefen i Forsvarsstaben om Nato-utvidelse: – Vi blir en lillebror til Sverige og Finland | DN
Nå øver svenske og finske kampfly over Norge
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.