Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Det følgende utdraget sier noe om hvordan Karl Marx og alle marxister forstår ideologi som et produkt med opphav i klassene. I dette utdraget har vi selv uthevet noen setninger, hvor vi akkurat nå vil understreke hvordan vi med Marx kan forstå den tilsynelatende «splittelsen» mellom «kultureliten» og det øvrige borgerskapet og småborgerskapet.
Allerede hos Marx på 1800-tallet ser vi en beskrivelse av en slik motsigelse mellom de som lever av å produsere ideologi, de som innen borgerskapet lever av åndsarbeid, og de som lever som «aktive produsenter». Dette aktualiseres blant annet av konfliktene mellom støttespillere for Trump og Clinton/Biden i USA, og av FrPs stadige utfall mot «kultureliten» i Norge. Karl Marx gjennomskuer en slik «splittelse» og slår fast at så fort det borgerlige samfunnet trues, vil borgerskapet forene seg mot revolusjonen.
På den andre siden viser han det objektive grunnlaget for den kulturelle og politiske motsigelsen mellom ideologiprodusentene og «det egentlige» borgerskapet. Marx slår fast at bevissthet følger være, og at disse gruppene har forskjellig væren. Videre har ideologene som jobb å tenke, de skaper seg en rekke illusjoner for å legitimere systemet og sin egen parasittiske funksjon i dette, noe Marx skriver at de aktive kapitalistene rett og slett ikke har tid til. Dette er forklaringen på en rekke fraser i borgerlig debatt, hvor politikere på høyresiden latterliggjør eller raser over den virkelighetsfjerne venstresiden.
Utdraget kommer også inn på andre ideer og forklaringer, for eksempel når Marx her skriver kort om hvordan revolusjonære klasser fylker hele folket mot herskerklassen, både fordi de må og fordi de kan. Utdraget er hentet fra «Det beste av Karl Marx», Pax Forlag A/S, Oslo 1992. Side 64-67.
Utdrag: Karl Marx om de herskende tankene og ideologiprodusentene
I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende materielle makt er også dets herskende åndelige makt. Den klasse som har midlene til den materielle produksjon til sin disposisjon, disponerer dermed samtidig over midlene til den åndelige produksjon, slik at den også stort sett har herredømmet over tankene til dem som ikke har adgang til midlene for åndelig produksjon. De herskende tanker er ikke annet enn det idemessige uttrykk for de herskende materielle forhold, ikke annet enn de herskende materielle forhold formet i tanker; altså de forhold, som nettopp gjør den ene klasse til den herskende, altså nettopp deres herredømmes tanker. De individer som utgjør den herskende klasse har blant annet også bevissthet, og derfor tenker de; i den utstrekning de hersker som klasse og bestemmer en historisk epoke i hele dens omfang, er det klart at de gjør dette helt ut, at de således også hersker som tenkende individer, som produsenter av tanker, og at de regulerer produksjonen og distribusjonen av sin tids tanker; at med andre ord deres tanker er epokens herskende tanker. I en tid og i et land, for eksempel hvor kongemakt, aristokrati og borgerskap kjemper om makten, hvor altså makten er delt, fremstår som herskende tanke doktrinen om maktens deling, som så kunngjøres som en «evig lov». – Arbeidsdelingen, som vi allerede tidligere har truffet på som en av hovedkreftene i historien, kommer nå også til uttrykk innen den herskende klasse som en deling av det åndelige og det materielle arbeid, slik at innen denne klasse den ene del opptrer som denne klasses tenkere (klassens aktive, skapende ideologer, som gjør utformingen av denne klasses illusjon om seg selv til hovednæringsvei), mens de andre forholder seg mer passivt og reseptivt til disse tankene, fordi de i virkeligheten er denne klasses aktive medlemmer og har mindre tid til å gjøre seg illusjoner og tanker om seg selv. Innen denne klasse kan denne spaltning til og med utvikle seg til et slags motsetningsforhold og fiendskap mellom de to delene, som imidlertid faller bort av seg selv ved ethvert praktisk sammenstøt hvor klassen selv er i fare, og da forsvinner også skinnet av at de herskende tanker ikke skulle være den herskende klasses tanker og skulle ha en makt som er atskilt fra denne klasses makt. Eksistensen av revolusjonære tanker i en epoke forutsetter allerede eksistensen av en revolusjonær klasse, om hvis forutsetninger det nødvendige allerede er sagt ovenfor. Hvis man nå i sitt syn på det historiske forløp løsriver den herskende klasses tanker fra den herskende klasse, hvis man selvstendiggjør tankene og blir stående ved at i en epoke var det de eller de tanker som var fremherskende, uten å bry seg om vilkårene for produksjonen og om produsentene av disse tanker, hvis man altså ser bort fra de individer og verdenstilstander som lå til grunn for tankene, kan man f.eks. si at i den tiden aristokratiet hadde makten, var det begrepene ære, troskap m.v., og i den tid borgerskapet hadde makten, var det begrepene frihet, likhet osv. som var fremherskende. Stort sett er det nettopp det den herskende klasse innbiller seg. Dette historiesyn, som er felles for alle historieskrivere især siden det attende århundre, vil nødvendigvis støte på det fenomen at det er stadig mer abstrakte tanker som er fremherskende, dvs. tanker som stadig mer antar en generell form. Enhver ny klasse, som tar den tidligere herskende klasses plass, er nemlig – allerede for å kunne realisere sin målsetting – nødt til å fremstille sine interesser som alle samfunnsmedlemmers felles interesser, eller idemessig uttrykt å gi sine tanker en generell form, å fremstille dem som de eneste fornuftige og allment gyldige. Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av, fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse. Den kan gjøre det fordi dens interesser i begynnelsen virkelig langt på vei faller sammen med alle de andre ikke herskende klassers felles interesser og under presset fra de hittil herskende forhold ennå ikke har kunnet utvikle seg som en særinteresse til en spesiell klasse. Dens seier er derfor nyttig også for mange individer som hører til de øvrige klasser, som ikke når frem til makten, men bare for så vidt den nå setter disse individer i stand til å heve seg opp og inn i den herskende klasse. Da det franske borgerskap styrtet aristokratiets herredømme, gjorde det det derved mulig for mange proletarer å heve seg over proletariatet, men bare i den utstrekning de gikk over til borgerskapet. Hver ny klasse etablerer derfor bare sitt herredømme på en bredere basis enn de tidligere herskende klasser, og det fører på den annen side til at den ikke herskende klasses motsetningsforhold til den nå herskende klasse utvikler seg desto skarpere og dypere. Begge deler fører til at den kampen som må føres mot denne nye herskende klasse, utvikler seg i retning av en mer avgjort og radikal negasjon av de tidligere samfunnstilstander enn noen tidligere klasse som strebet etter makten har kunnet gjøre det. Hele denne illusjonen om at en bestemt klasses herredømme bare er visse tankers herredømme, bortfaller naturligvis av seg selv så snart klasseherredømmet i det hele tatt slutter med å være samfunnets organisasjonsform, så snart det altså ikke er nødvendig lenger å fremstille en særinteresse som en allmenn interesse eller «det allmenne» som det herskende. Etter at de herskende tanker først er blitt skilt fra de herskende individer, og især fra de forhold som oppstår ut fra et visst trinn i produksjonsmåten, og man på den måten er kommet til det resultat at det alltid er tanker som hersker i historien, er det meget lett ut fra disse forskjellige tanker å abstrahere «tanken», ideen osv. som det fremherskende i historien og dermed å oppfatte alle disse enkelte tanker og begreper som «selvbestemmelser» av det begrep som utvikler seg i historien. Da er det også naturlig at alle menneskenes forhold kan avledes av begrepet «mennesket», det innbilte menneske, menneskets vesen, mennesket. Det er det den spekulative filosofi har gjort. Hegel innrømmer selv mot slutten av historiefilosofien at han har «betraktet begrepets utvikling alene» og at han i historien har fremstilt den «sanne teodice». Man kan nå igjen komme tilbake til produsentene av «begrepet», til teoretikerne, ideologene og filosofene, og da kommer man til det resultat at filosofene, de tenkende som sådanne, alltid har hersket i historien, – et resultat som allerede ble uttalt av Hegel, som vi har sett. Hele kunststykket å påvise åndens overherredømme i historien (hierarki hos Stirner) er således begrenset til følgende tre bestrebelser: Nr. 1. Man må skille tankene til dem som av empiriske grunner, under empiriske vilkår og i egenskap av materielle individ er de herskende, fra disse herskende og dermed anerkjenne tankenes eller illusjonenes herredømme i historien. Nr. 2. Man må bringe en orden i dette tankeherredømme og påvise en mystisk sammenheng mellom de til enhver tid herskende tanker, noe man får til ved å oppfatte dem som «begrepets selvbestemmelse» (dette er mulig fordi disse tankene på grunn av sitt empiriske grunnlag virkelig har innbyrdes sammenheng og fordi de, oppfattet som bare tanker, blir til selvdistinksjoner, til distinksjoner utført av tenkningen). Nr. 3: For å fjerne det mystiske utseende som dette «seg selv bestemmende begrep» har, gjør man det om til en person – «egenbevisstheten» – eller, for å virke riktig materialistisk, til en rekke personer som representerer «begrepet» i historien, til «de tenkende», «filosofene», ideologene som så igjen oppfattes som fabrikanter av historien, som «vokternes råd», som de herskende. Dermed har man fjernet samtlige materialistiske elementer fra historien og kan la sin spekulative ganger få frie tøyler. Mens i dagliglivet hver eneste kremmer meget godt kan skjelne mellom det noen utgir seg for å være og det vedkommende virkelig er, er vår historieskrivning hittil ikke nådd frem til denne trivielle erkjennelse. Den tror hver epoke på dens ord, hva den sier og innbiller seg om seg selv. Denne historiemetode, som fortrinnsvis har vært fremherskende i Tyskland, må utvikles ut fra sammenhengen med ideologenes illusjon i det hele, f.eks. juristenes, politikernes (blant dem også de praktiske statsmenns) illusjoner, ut fra disse folks dogmatiske drømmerier og fordreininger, – en illusjon som ganske enkelt kan forklares ut fra deres praktiske livsstilling, deres yrke og ut fra arbeidsdelingen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.