Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den 22. april i år kunne vi markere at det er 152 år siden fødselen til Vladimir Ilitsj Uljanov, bedre kjent som den store Lenin. Våre kamerater i brasilianske A Nova Democracia har publisert en lengre artikkel om Lenins betydning.
Lenin er en av de største revolusjonære i historien, og anføreren for den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland 1917. Kameratene publiserer på nytt en artikkel opprinnelig publisert til 140-årsjubileet i 2010. De skriver at revolusjonen i 1917 rystet verden og åpnet en ny æra i menneskehetens historie.
Lenins ungdom og livsvalg
Den korte mannen med skarpe øyne og energisk stemme, anfører for Russlands Kommunistiske Parti (bolsjevikene), ble gjennom denne revolusjonen en av verdens mest kjente mennesker. Han hadde i mange år vært Russlands mest ettersøkte mann, forfulgt av tsarens hemmelige politi, Okranaen, som i årevis måtte utføre sitt politiske lederskap fra eksil i forskjellige europeiske land.
Lenin ledet den første proletariske og sosialistiske staten i verden i bare 6 år og 2 måneder, men det var nok til å vise hans størrelse som politiker og kommunist. Han ble en gigant blant giganter, i både tenkning og handling, skriver kameratene. De erklærer at politikere som Obama og brasilianske Lula er pygmeer sammenlignet med kjempen Lenin, som står ut fra en sump av middelmådighet.
Lenin ble født 22. april i 1870 og han ble en iherdig student og leser. Han mistet sin far i 1886 og året etter ble hans eldre bror Alexander henrettet for å ha forsøkt å ta livet av tsar Alexander III. Alle brødrene i familien viet seg til kampen mot tsarismen. Ved skolen ble Lenin utvist, men som fjernstudent oppnådde han førsteplass blant studentene. Etter dette flyttet han til St. Petersburg hvor han ble marxist og begynte å utforme og utføre revolusjonær propaganda blant proletariatet.
Lenin stiftet i 1895 Kampforbundet for frigjøring av arbeiderklassen, sammen med Martov, som senere ble mensjevik. Han ble arrestert samme år og dømt til 3 års fengsel i Sibir. Her skrev han sitt første verk om kapitalismens utvikling i Russland. I sitt eksil i Sibir formaliserte han sitt partnerskap med Nadesjda Krupskaja, som ble en livslang partner og kamerat.
Kampen for partiet av en ny type
Gjennom streikene og kampene på 1890-tallet, begynte Lenin å vie seg til studiet av partiets rolle, og innledet kampen mot spontanismen og økonomismen, former for opportunisme i den russiske arbeiderbevegelsen. Mot dette reiste Lenin linja for et proletarisk fortroppsparti, og fra Sibir fulgte Lenin stiftelseskongressen til Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti i 1898. Lenin dro til Sveits etter å ha sonet straffen, og her stiftet og redigerte han avisen Iskra, som ble hovedorgan for arbeiderpartiet.
Trotskij, Plekhanov og mensjevikene usurperte[1] ledelsen av avisen Iskra i 1903, etter at partiet ble delt i bolsjeviker (majoriteten) og mensjeviker (minoriteten). Bolsjevikene var de revolusjonære anført av Lenin, men mensjevikene som Trotskij tilhørte, nektet å følge partidisiplinen og partiånden. De underkastet seg verken ledelsen, som var bolsjevikisk, eller flertallet. I stedet splittet de partiet og opptrådte anarkistisk i organisasjonsspørsmål og høyreopportunistisk i politikken og taktikken.
Lenin ga ut boka Hva må gjøres? i 1902, hvor han formulerer konseptet om nødvendigheten av partiet av en ny type, det eneste partiet som er i stand til å lede proletariatets kamp og revolusjonære erobring av makta. Ved RSDAPs andre kongress i 1903, ledet Lenin partiets røde fraksjon, bolsjevikene, i kamp mot mensjevikenes opportunisme. De seiret på kongressen, men mensjevikene undergravde og splittet partiet så fort kongressen var over.
Russland ble i 1905 rystet av en revolusjon som blir kalt «generalprøven» for den store sosialistiske oktoberrevolusjonen. Arbeiderklassen og bøndene reiste seg til store kamper, til streiker og protester. Sosialdemokrater organiserte væpna kamp og arbeiderråd (sovjeter) dukket opp. Lenins linje var å omdanne disse sovjetene til embryoer for folkemakt. Represjonen var svært hard, og tusenvis av revolusjonære ble myrdet av tsaristiske tropper gjennom de to årene med hard kamp.
Bolsjevikene samlet seg i april 1905 til RSDAPs tredje kongress, midt under de revolusjonære stormene dette året, hvor de under Lenins ledelse definerte den ledende rollen proletariatet måtte ha i den demokratiske revolusjonen og at bøndene var proletariatets viktigste forbundsfelle. Mensjevikene holdt på sin side en separat konferanse, hvor de fordypet splittelsen fra bolsjevikene og definerte det liberale borgerskapet som ledelsen av den demokratiske revolusjonen. Lenin avslørte disse grunnleggende motsigelsene i hans verk To slags taktikk.
RSDAP-kongressene i 1906 og 1907 viser krisa i sosialdemokratiet og en ny forening av bolsjeviker og mensjeviker blir kortvarig. Lenin fører kamp mot forsøk fra slike som Bogdanov på å fusjonere den marxistiske dialektiske materialismen med moderne filosofisk idealisme. Lenin gir i 1908 ut verket Materialisme og empirokritisisme, hvor han avslører dette forsøket og knuser standpunktene til empirokritisistene, en gruppe filosofer og fysikere som på grunnlag av nye oppdagelser i fysikken, forsøkte å erstatte materialisme med agnostisisme[2] og idealisme. Lenin kjempet iherdig for materialismen, og i dette verket med over 200 kildehenvisninger, slår han fast at filosofien er delt i to uforsonlige partier: idealismen og materialismen. Han slår videre fast at empirokritisistene som hevder man ikke kan vite noe sikkert om materien, at alt vi vet bare er symboler, gjennom sin «mellomposisjon» går over til idealismens standpunkt.
Kampen mot opportunismen
Høyresida i RSDAP ville likvidere partiet og kapitulere overfor tsarismen. Under Lenins ledelse holdt bolsjevikene fast på konstruksjonen av et revolusjonært undergrunnsparti, med fleksibel taktikk som kombinerte legalt og illegalt arbeid. Under et nytt revolusjonært oppsving i 1912 holdt bolsjevikene en partikonferanse i Praha, Tsjekkoslovakia. Her slår Lenin fast at enheten med mensjevikene er ugjenkallelig forbi, og at fraksjonen som sto for den proletariske røde linjen må ta på seg rekonstitueringen av partiet. Han sto for at bolsjevikene må etablere seg selv som proletariatets revolusjonære parti, og separere seg organisatorisk fra de opportunistiske fraksjonene. Avisen Pravda ble skapt ved denne kongressen.
Lenin skriver flere store verk i 1915, hvor han avslører og knuser opportunismen, ikke bare i Russland men i hele Den andre internasjonalen, blant annet i hans verk mot renegaten[3] Kautsky. Lenin utvikler marxismen til et nytt nivå, og analyserte den revolusjonære bevegelsens oppgaver i kapitalismens nye og høyere stadium: imperialismen. Han publiserer verket Imperialismen i 1916, som oppsummerer imperialismen som monopolistisk, parasittisk, råtnende og døende kapitalisme. Lenin formulerer her marxismens kvalitativt høyere forståelse av kapitalismen og kommunismens nødvendighet.
Lenin kjempet hele tiden for marxismens essens, for forståelsen av klassekampen som drivkraften i historien og ble aldri lei av å si at uten makt er alt bare illusjoner og at proletariatet gjennom revolusjonær vold må knuse den gamle staten og erstatte borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur.
Avslutning
Slik beskriver de brasilianske kameratene Lenins verk og arbeid før 1917, som la grunnlaget for den store seieren i 1917 og i borgerkrigen som ledet til stiftelsen av Sovjetunionen i 1922. Her skriver de også om det nære forholdet mellom Lenin og hans sekundant og arvtager Josef Stalin, som selv syntetiserte leninismen som et nytt og høyere stadium av marxismen: marxisme-leninisme. Det vil si marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke, frem til formann Mao løftet denne til sitt nyere, høyere og tredje stadium: marxismen-leninismen-maoismen.
Noter
[1] Usurpere: tilrane seg makt, rettigheter e.l. (Norsk akademisk ordbok)
[2] Agnostisisme er det filosofiske standpunktet at hvis noe er utilgjengelig for vår erfaring, så kan man verken vite om det finnes, eller vite noe om det hvis det finnes. (Store norske leksikon)
[3] Renegat: person som svikter sin tro, overbevisning og går over til en annen; frafallen person; sviker; overløper. (Norsk akademisk ordbok)
Les også:
Referanse
152 anos do nascimento do grande Lenin – A Nova Democracia
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.