Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den yankee-amerikanske kongressen vedtok i 1999 loven «Silk Road Strategy Act», som lovfestet USA-imperialismens strategi for å penetrere de tidligere sovjetisk-dominerte halvkoloniene og koloniene i Øst-Europa, Midtøsten og Sentral-Asia. Loven gir en innsikt i bakgrunnen for krigene og konfliktene i disse regionene de siste femti årene.
Navnet har loven og strategien etter den gamle silkeveien, en handelsrute mellom Kina og Europa. Konteksten er sammenbruddet i den sovjetiske sosialimperialismen fra 1991 av. En rekke store kriger og konflikter de siste tretti årene, er direkte knyttet til dette området, disse hendelsene og USA-imperialismens strategi for å innsirkle russisk imperialisme og presse denne mer og mer på defensiven.
Bilde: Den gamle silkeveien fra antikkens tid.
Kongressen vedtok loven i 1999 som et «tillegg» til loven «Foreign Assistance Act» av 1961, med vedtatt formål om å «assistere støtte til økonomisk og politisk uavhengighet for landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia». Her må man selvsagt lese intensjonen og ikke de vakre ordene fra USA-imperialismens lovgivere. Den klare intensjonen er å rive landene i disse regionene løs fra sovjetisk (i dag russisk) imperialisme, og underlegge dem USAs politiske og økonomiske dominans.
Silkeveistrategien: Hvordan inkorporere gamle sovjetrepublikker i USA-imperialismens politiske og økonomiske strukturer?
Den såkalte «frihandelen» og de såkalte politiske frihetene i dagens verden, betyr i realiteten å integreres i USAs økonomiske og politiske globale system, som blant annet er strukturert av de USA-kontrollerte Bretton Woods-institusjonene WTO, IMF og Verdensbanken. Det betyr gjerne også å integreres i USAs globale militære strukturer, blant annet gjennom Nato og hundretalls militærbaser verden rundt.
Denne loven slår fast at den gamle silkeveien var en økonomisk livslinje for Sentral-Asia og Sør-Kaukasus, som gikk gjennom landene som i dag heter Armenia, Azerbaijan, Georgia, Kazakhstan, Kirgisistan, Tadjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. USAs kongress vil styrke «det økonomiske gjensidige samarbeidet» mellom disse landene, for å sikre deres «uavhengighet» samt «demokratiske» reformer og «markedsreformer».
Bilde: De tidligere sovjetrepublikkene i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia.
Altså slår USA-imperialismens lovgivere fast, at løsrivelsen av disse landene fra russisk imperialisme, innebærer politiske og økonomiske reformer i tråd med USAs politiske og økonomiske system. Igjen må man lese mellom linjene, men intensjonen er tydelig: USA har ambisjoner om å erobre disse regionene som tidligere var under den sosialimperialistiske Sovjetunionen. Det uttrykte målet er å øke handelen med disse landene, det vil si å utbytte dem.
Videre nevner de i lovens formål, at mange av landene har «sekulære muslimske» regjeringer som gjerne vil samarbeide med USA og Israel, og at landene dessuten kan produsere store mengder olje og gass, som kan «redusere USAs avhengighet av energi fra den ustabile persiske gulf-regionen». Dermed blir målet for strategien enda tydeligere.
Det syvende og siste punktet i lovens andre seksjon, som kort skisserer formålet med den, slår fast at USAs utenrikspolitikk og internasjonale bistand i regionen, bør målrettes svært direkte for «demokratibygging, frihandelspolitikk, menneskerettigheter og regional økonomisk integrasjon av landene i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia». Slik slår de fast at USAs virksomhet i regionen har klare politiske og økonomiske mål. Dette legger grunnlaget for enorme overføringer til forskjellige partier og NGOer i disse regionene, og dette kan ikke skilles fra CIAs virksomhet og ei heller fra forskjellige opptøyer og kupp i disse landene. Selv om massene gjør opprør av helt legitime årsaker fisker USA-imperialismen i det opprørte vannet, innenfor sin langsiktige strategi om å overta alle disse landene og kvele russisk imperialisme.
USA og Kina har begge sine silkeveisstrategier og USA-imperialismens strategi pakkes inn i «menneskerettigheter» og «demokrati»
Kongressen slår i seksjon 3 av loven fast at de skal promotere såkalt uavhengighet og suverenitet, reduksjon av grensekontroll og hindre for handel på tvers av grensene og promotere markedsorienterte prinsipper og praksiser. Langs en øst-vest-akse vil de assistere utviklingen av infrastruktur som kan lette handelen og logistikken mellom disse landene, og de «markedsorienterte landene i det euro-atlantiske fellesskapet». Kort sagt: USA vil lette USA-imperialismens og dens allierte i Europa sin utbytting av regionen. Indirekte må vi se dette også som en kontring av Kinas egen silkeveistrategi under navnet «One Belt One Road Initiative».
Bilde: En grafisk fremstilling av Kinas planer for et økonomisk belte mellom seg selv og Europa.
Det syvende punktet i seksjon tre lyder: «å støtte USAs næringsinteresser og investeringer i regionen», og dermed kulminerer de forskjellige politiske og ideologiske målene i sitt økonomiske utgangspunkt. Lenin slo fast at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomien, og USAs ambisjoner i regionen hviler selvsagt på deres økonomiske behov. Som de selv sier: de har behov for å gjøre seg mer uavhengige av energien fra midtøsten. Videre, som de ikke sier åpent, handler det like mye om å blokkere for sine konkurrenter, særlig Russland og Kina, men også land som Tyskland. Jo mer USA-imperialismen penetrerer denne regionen, jo vanskeligere blir det for andre imperialister å utfordre USAs posisjon som eneste hegemoniske supermakt.
Loven slår videre fast at presidenten i USA autoriseres til å gi humanitær og økonomisk bistand til landene i regionen, blant annet med mål om «økonomisk rekonstruksjon». Her slår de også fast at USA skal, der det er hensiktsmessig, etablere «fredsbevarende» styrker i disse regionene. Videre autoriseres det at presidenten kan gi bistand for å utvikle privatkapitalisme basert på markedsøkonomiske prinsipper, og etablere tollfrihet mellom USA og land i regionen og jobbe for at det blir mulig å inkorporere landene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO).
Kongressen gir videre presidenten autorisasjon til å «assistere demokratibygging» ved programmer og bistand for å styrke parlamentariske institusjoner, støtte utviklinga av NGOer, støtte utviklingen av «uavhengige medier», assistere utviklinga av «lov og orden», samt gi opplæring og skolering gjennom utvekslingsprogrammer for «ferdigheter sentrale for utvikling av sivilsamfunnet».
USA-imperialismen fremmer sine mål gjennom investeringer og ved å kjøpe politiske ledere og pressgrupper
Hva betyr dette? Kort sagt betyr det at for å fremme sine mål om å knytte disse landene nærmere USA-imperialismen (i «det markedsorienterte euro-atlantiske fellesskapet»), gir kongressen presidenten beskjed om å betale myndigheter, finansiere politiske pressgrupper (såkalte «NGOer»), finansiere medier som støtter USAs ideer (særlig frihandel og tilslutning til USAs politiske mål), finansiere endringer innen domstoler, politiet og militæret, samt å utdanne utvalgte personer i USA. Det sistnevnte har USA gjort i mange tiår, hvor de har utdannet folk fra den tredje verden ved USAs universiteter og høyskoler, samt også ved CIAs kontorer i Virginia og i USAs militære skoler. Mange ledere i den tredje verden er utdannet her, og har kommet til makten med USAs hjelp etter slik utdanning.
Stein Sneve skrev i 2002 på lederplass i Avisa Nordland:
«Vi snakker om en region som ligger i krysningspunktet mellom øst og vest. Gjennom disse landene gikk «Silkeveien», som har forsynt Europa med rikdommer helt fra Marco Polos tid. I dag er området ufattelig rikt på mineraler – særlig olje. 10. mars 1999 vedtok den amerikanske kongressen den såkalte «Silk Road Strategy Act» (Silkeveistrategien). Her erkjenner kongressen områdets enorme, strategiske betydning for USA. En av de sterkeste pådriverne for den nye loven var amerikanske oljeselskaper.»
For omtrent ti år siden vedtok USA sitt «Nye silkeveisinitiativ» for å integrere Afghanistan økonomisk og politisk i silkeveisprosjektet, men med tilsynelatende lite hell. Kort oppsummert må vi forstå hendelsene i hele denne utvida regionen, fra Baltikum ved Østersjøen, via Øst-Europa og Balkan (i det tidligere Jugoslavia) til Kaukasus og Sentral-Asia, i konteksten av rivaliseringen mellom imperialistene, særlig USA-imperialismen og dens rivaler i Russland og Kina, uten å overse rollen som er spilt av andre stormakter som Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Japan. Byttet de kjemper om, er de halvkoloniale landene i hele denne regionen, og indirekte dominansen over hele den tredje verden: Det vil si alle undertrykte nasjoner.
Imperialismens dager er talte
Imperialismen deler verden i to: Imperialistiske makter på den ene sida og undertrykte nasjoner på den andre. Målet for undertrykkinga er utbytting. Gjennom politisk og økonomisk dominans, overføres enorme verdier fra verdens fattigste land og folk, til monopolkapitalen og monopolborgerskapet i de imperialistiske landene. Denne utbyttinga etableres og reetableres gjennom politisk og militært «spill», gjennom konkurranse og samarbeid, mellom imperialistene. Krigen mot Ukraina må også sees i sammenheng med denne rivaliseringen. Hovedmotsigelsen i verden er uansett, på tross av rivaliseringen imperialistene seg imellom, mellom de undertrykte nasjonene og imperialistene som helhet. Det er her vi finner hovedkraften til å forandre verden, og det er her fra denne motsigelsen at all verdens frigjøringskriger genereres.
Imperialistenes spill pågår fordekt og skjules med traktater og fine ord, men deres imperialisme pågår ikke bare fordekt. Den lovfestes tilogmed i vedtak fra imperialistenes lovgivende forsamlinger. Hvilken imperial selvforståelse USAs makthavere faktisk har, ser vi tydelig ved at de har frekkheten til å vedta lover om hvordan de vil bidra til å endre de politiske og økonomiske forholdene i store deler av Asia. Det er en arroganse bare en hegemonisk supermakt kan tillate seg. Hovmod står uansett for fall. Som Romerriket i sin tid, preges USA i dag av dekadense og forfall. Imperialismen er råtnende kapitalisme og supermakta er enda mer råtnende enn de andre imperialistene. Imperialismen er inne i sin allmenne og siste krise, og som formann Mao fastslo på 1960-tallet vil den feies vekk av revolusjoner innen perioden av 50-100 år. Denne perioden er vi fortsatt inne i.
Referanser
Silk Road Strategy Act of 1999
New Silk Road Initiative – Wikipedia
Okkupanten Norge ut av Afghanistan – Tjen folket
USA støtter Talibans retur til makta – Dagsavisen
Russlands stormaktsambisjoner og Kinas styrke er større trussel enn islamsk terrorisme | Utrop
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.