Somalia: Hvorfor rammes landet igjen av sultkatastrofe?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

En forferdelig sultkatastrofe rammer nå halvparten av Somalias befolkning, og det er ingen avgjørende hjelp på vei. Imperialismen er skyldig i det vedvarende folkemordet på verdens fattigste, i en verden hvor folk sulter samtidig som det produseres nok mat til alle.

Over 7 millioner somaliere er nå rammet av tørke og sult ifølge Flyktninghjelpen. Dette er 2 millioner flere enn for bare et par måneder siden, sier de. FN mener tusenvis av barn er døde hittil, og at det skal bli verre. FNs barnefond Unicef snakker om en «en eksplosjon i antallet barnedødsfall» på Afrikas horn.

7 millioner sulter og 800 000 er på flukt fra sulten

Afrikas horn er betegnelsen på en region i Øst-Afrika bestående av landene Uganda, Sudan, Sør-Sudan, Kenya, Eritrea, Djibouti, Etiopia, og Somalia. Regionen er rammet av den verste tørken på førti år, og flere kommentatorer sier dette skyldes klimaforandringene og hele fire regntider som er delvis uteblitt.

Den utløsende faktoren derimot, for at katastrofen er i ferd med å bli et faktum akkurat nå, er den galopperende prisveksten. Matvareprisene har doblet seg i regionen, som følge av økende priser på verdensmarkedet. Krigen i Ukraina har forverret dette, da Ukraina er en stor leverandør av blant annet hvete og olje.

Klima spiller selvsagt inn, men hovedproblemet er fattigdommen som avskjærer disse menneskene fra å kjøpe maten som faktisk finnes. Fortsatt den dag i dag blir avlinger brent i Europa og Nord-Amerika. Den relative «overproduksjonen» gjør nemlig at bøndene heller destruerer produkter, enn å selge dem med tap. Slik er kapitalismen, og dette systemet viser dermed sitt vesen med all sin gru.

VG skriver: «Fire år på rad har regnet uteblitt i regntiden. Det har skapt den verste tørken på 40 år» og siterer Jan Egeland fra Flyktninghjelpen som sier: «Her nede er klimaendringene et spørsmål om liv og død, mener generalsekretæren.» Videre skriver avisen at over 800.000 somaliere er på flukt på grunn av tørken i landet. Egeland sier: «Vi kan følge utviklingen i Ukraina fra landsby til landsby, nærmest fra meter til meter på fronten, men et enormt drama der syv millioner menneskeliv står på spill får ikke en hundredel av samme oppmerksomheten».

Den store løgnen om at afrikanere har revet i stykker sitt eget kontinent

Verken Egeland eller den borgerlige avisen evner å forklare den virkelige grunnleggende årsaken til massesulten, men paradokset med hvor tett mediene følger Ukraina, sammenliknet med Somalia, eller Jemen for den saks skyld, er like fullt avslørende: Både fokuset og fordelingen av ressurser er politisk motivert, og har ingenting med humanisme og menneskeverd å gjøre.

Videre stiller Egeland seg i den mørke tradisjonen til den europeiske kolonialismen, imperialismen og rasismen, når han sier: «Somaliere har gjort mye galt i å rive i filler sitt eget land, men de har sannelig ikke skapt klimaendringene.» Ambassadøren for vestlig «uhjelp» og «bistand» fornekter seg ikke. Somalierne kan dels skylde seg selv og dels skylde på været. Imperialistenes utbytting og undertrykking er fullstendig vekk fra bildet. Egeland utgjør imperialistenes «lille hånd», den de deler ut almisser med. Den andre hånden røver Afrikas ressurser og holder massene nede, slik den har gjort i 200 år. Noen blodige smuler finner veien tilbake som «nødhjelp», men imperialistene mangler aldri penger til å intervenere militært for å hevde sine egne politiske og økonomiske interesser.

Somalia er intet unntak fra dette. Landet ble kolonisert og delt av britisk og italiensk imperialisme. Senere kom USA-imperialismen inn med full kraft, i skarp rivalisering med Sovjetunionen. Over hele Afrikas horn i 70 år har de utviklet sine stedfortrederkriger og intriger, i konkurranse og samarbeid. For eksempel intervenerte Etiopia i Somalia i 2006, under kommando av USA og med US-amerikansk luftstøtte, for å knuse Unionen av islamske domstoler, som hadde etablert en viss stabilitet i store deler av sørlige Somalia.

Den folkerettsstridige invasjonen og okkupasjonen av Somalia satte inn et krigsherreregime og kastet landet inn i enda mer anarki, og representerte en milepæl i USA-imperialismens herjinger i Somalia. USA-imperialismen videreførte på denne måten sin mislykka «Operation Restore Hope» fra 1993. Denne førte til et stort nederlag for USA, noe som blant annet er uttrykt i filmen «Black Hawk Down». Somalia er et godt eksempel på at imperialistene i vår tid ikke evner å vinne avgjørende seire. Derimot evner de å rive land i stykker, å ødelegge statsstrukturene og skape ufattelig misære. Dette er ikke bare en uforutsett konsekvens, men må forstås som et mål i seg selv for imperialistene. USA-imperialismen vil heller ødelegge land som Somalia, Irak, Afghanistan, Libya, Syria og Jemen, enn å miste innflytelse over dem til sine rivaler. Heller et oppstykket Somalia, enn et forent Somalia under kinesisk dominans. Det er opplagt at imperialistene kalkulerer slik, for om dette ikke var tilfelle, hadde de ikke gjentatt «oppskriften» i land etter land.

Tilstanden i Ukraina og på Kaukasus viser at også russisk imperialisme kan følge samme oppskrift. Dette avslører imperialistenes desperasjon. Imperialismen forfaller og råtner, og det krever stadig mer ødeleggende virkemidler bare å opprettholde utbyttinga. Konkurransen skjerper seg dramatisk, og de som betaler regningen er massene i den tredje verden, som slett ikke finner seg i det, men reiser seg igjen og igjen for å kaste åket av seg.

Somalia oppnådde sin formelle selvstendighet i 1960, etter langvarig og hard kamp. Massene vendte seg da ikke bare mot selvstendighet, men mot sosialismen. Men landet frigjorde seg ikke politisk og økonomisk. Det var fortsatt penetrert av utenlandsk imperialisme, blant annet sovjetisk og US-amerikansk. Sistnevnte flyttet frem posisjonene sine på 1980-tallet, med økonomisk og militær «bistand» til Siad Barres regjering.

I ledtog med Barre arbeidet yankee-imperialistene for å destabilisere regionen, blant annet for å underminere det sovjetisk-dominerte regimet i Etiopia. Sistnevnte lyktes da Sovjetunionen falt fra hverandre, og EPLF tok makta i Etiopia. Somalia regnes som et land hvor staten har kollapset, og USA-imperialismen er direkte ansvarlig for dette. Som en del av det vestlige imperialistiske og sjåvinistiske narrativet, fremstilles Somalia som goldt ødeland uten økonomisk eller politisk interesse. Dette er ekstremt villedende.

Hvilke økonomiske, politiske og militære interesser har USA-imperialismen i Somalia og på Afrikas horn?

Somalias areal er nesten dobbelt så stort som Norges, og man anslår at det lever 15 millioner i Somalia. I tillegg er det mange somaliere i alle nabolandene, og en signifikant diaspora i Europa og Nord-Amerika. Bare som billig arbeidskraft er det somaliske folket av interesse for imperialistene. Videre har Somalia store naturressurser, i form av olje og uran, som ikke er utnytta. I dagens «energikrise»-kontekst, er dette opplagt «interessant» for imperialistene. Atter videre har Somalia en lang kystlinje mot et av verdens mest trafikkerte havområder. Mellom Jemen (!) og Afrikas horn, finner vi innfarten til Rødehavet, danner raskeste sjøvei mellom Asia og Europa, via Suezkanalen. Hvor viktig kontrollen over denne handelsruten er, fikk vi en indikasjon på da kanalen var sperret av et containerskip i mars 2021. Her går seiler oljetankere fra Midtøsten hver eneste dag, og kontrollen over Akababukten er uhyre viktig. 

Også kontrollen om den andre enden av rødehavet har ført til kamper, for eksempel den såkalte «Suezkrisen» i 1956. Den gangen tok nasjonalistene til Nasser i Egypt over kanalen, noe imperialistene i Storbritannia og Frankrike ikke fant seg i. Sammen med Israel gikk de til krig mot Egypt for å gjenvinne kontrollen. Supermaktene USA og Sovjet gikk deretter inn mot de gamle koloniale stormaktene, og fikk en slutt på krigen. Et ydmykende nederlag for Storbritannia og Frankrike, som viste at deres tid på toppen av det imperialistiske systemet var over etter andre verdenskrig.

Videre kan vi også lese at USA-imperialismen planlegger å bruke byen Berbera i Somalia som base for sin nye «Africom» (Africa Command). USA-imperialismen har delt verden mellom 7 militære overkommandoer, som skal koordinere og kommandere styrkene og andre militære innsatser i hver sin del av verden. Slik militariserer nå verdens eneste hegemoniske supermakt hele verden, i sin stadig mer desperate dødskamp for å slippe å ende slik alle imperier må ende: Som ruiner under føttene til massene som reiser seg mot dem på alle kanter. Slik får Somalia en geografisk nøkkelrolle for USA-imperialismen.

Vi må også legge til at nabolandet Etiopia er en gigant med nesten 120 millioner innbyggere. Det er et av Afrikas klart mest folkerike land, og er også svært rikt på mange slags ressurser. Landet er dessuten stadig preget av intern uro og borgerkrig, senest mellom regjeringen og Tigray-fronten TPLF i Nord. Det er et mylder av væpna grupper i landet, men også store økonomiske prosjekter, som Grand Ethiopian Renaissance Dam, vannkraftprosjektet som skal gjøre Etiopia til Afrikas største strømleverandør. Norske Equinor er aktive i Etiopia. Et annet naboland er Eritrea, det eneste landet i regionen som ikke er underlagt USAs «Africom». For sin ulydighet, og sine forbindelser til Kina, er de blitt stemplet som «Afrikas Nord-Korea». Strategisk har USA et mål om å inkorporere Eritrea også i sin militærstruktur. Frem til da yter de forskjellige typer mykt og hardt press, politisk og økonomisk, mot landet. Trusselen om militær intervensjon fra Etiopia mot Eritrea er forøvrig hele tiden et «ris bak speilet».

Krig og militarisering i tjeneste for imperialistisk utbytting

Det somaliske folket på sin side finner seg ikke i hvordan landet er revet i filler av imperialistene. Og de vil finne seg enda mindre i det i framtida. Kamp og motstand fortsetter, i alle slags former, fra diplomati til protester og væpna kamp. På den andre sida fortsetter imperialistene å gjøre hele Afrikas horn til en permanent krigssone. Etiopia og Somalia er kjente eksempler, men Sudan er også blitt delt av krigene, og har faktisk ført til en av de få nye internasjonalt anerkjente statsdannelsene de siste 20 årene (Sør-Sudan). Delingen av landet har derimot ikke løst noen problemer for massene i verken Sudan eller Sør-Sudan, og det har heller ikke brakt fred til noen av statene. Kamper, opptøyer og uro fortsetter på begge sider av den nye grensa. Videre deltar enkelte av landene i regionen også i å destabilisere andre regioner på vegne av imperialistene, som Sahel-regionen – som strekker seg fra Sudan i øst til Atlanterhavet i vest – og i Kongo, hvor blant annet Uganda deltar i «Afrikas verdenskrig».

Det er i denne konteksten av krig og militarisering vi for det første må forstå USA-imperialismens rolle, og oppdraget til deres «Africom», og for det andre forstå hungersnøden i Somalia. Igjen må vi understreke at det i mer enn hundre år er produsert nok mat til alle mennesker i verden, og likevel har hungersnøden fortsatt. Mennesker sultet da vi var 2 milliarder på jorda, og mennesker sulter nå når vi er 8 milliarder. Det er verken antallet mennesker eller været som gjør at mennesker sulter, når det produseres nok mat. Dette skyldes bare det økonomiske og politiske systemet, bare den imperialistiske kapitalismen. Imperialismen er årsaken, alt annet er bare utløsende faktorer og konsekvenser av hvordan imperialismen fungerer.

Og hvordan fungerer den? Alle vet det: Pengene rår. Alt handler om å tjene penger. Og for at noen skal bli rike, må andre forbli fattige. Rikdommen kommer fra fattigdommen. Hele verden er sydd sammen i et intrikat system, for å forflytte verdier fra den tredje verden til en liten klasse parasitter i de imperialistiske landene. Derav sulten i Somalia. Om imperialistene hadde latt landet være, hadde Somalia blomstret. Klimaet i Somalia er tøft i tørketiden, men landet er selvsagt uendelig mer fruktbart enn for eksempel Norge. Og som nevnt, de har også reserver av olje og uran.

Dermed er det bare ett ord som virkelig fanger opp hva som skjer i Somalia: Folkemord.

De skyldige har navn, de har adresser, og de gråter krokodilletårer mens de fortsetter å styre kloden fra krise til krise, dypere for hver gang.

Hvem har hundretalls millioner liv på samvittigheten? Og hva er alternativet?

Helt til sist: Borgerlige medier sammenlikner i dag Putin med Hitler. De som har litt politisk hukommelse, vil huske andre «Hitlere»: Gaddafi, Saddam Hussein, Assad, Milosevic. Men det alle disse nye «hitlertypene» har til felles, er at deres forbrytelser mot menneskeheten blekner sammenlignet med USA-imperialismens rulleblad. Det er ingen overdrivelse å si, at under USA-imperialismens hegemoni, har hundretalls millioner mennesker dødd unødig. Titalls millioner er myrdet i terrorbombing, med napalm, med gift, med utarmet Uran, av sanksjoner, og så videre og så videre. Det ligger oppe i dagen for de som vil se.

Det som forvirrer mange mennesker, er at de ikke ser noe alternativ, ingen vei ut. Dette skyldes særlig det faktum at imperialistene har gjort absolutt alt de kan for å tåkelegge, skjule og svartmale alternativene. Men de kan ikke skjule virkeligheten, og flertallet av verdens folk har for lengst gjennomskuet USA-imperialismen. Dermed gjenstår det bare å organisere disse til en mektig kraft som kan feie imperialismen vekk, under ledelse av maoistiske kommunistiske partier. Dette er den eneste veien ut, og arbeiderklassen tok de første skrittene på denne veien for mer enn 150 år siden. Det handler om å ta opp igjen fanen, og marsjere videre. Sulten på Afrikas horn er ufattelig og grusom, men det duger slett ikke å møte den med handlingslammelse. Det må møtes med å intensivere kampen for den revolusjonære bevegelsen, for maoismen, for kommunistpartiet og for å forene den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Hvis massene ikke kjemper under røde faner, vil masser ofre livet under hvilke som helst andre faner. Det er ikke et spørsmål om folk vil løfte våpen mot imperialistene, men hvordan og hvilke følger det vil få. At massene er villige til å kjempe, at de vil kjempe, at de kjemper, ser vi igjen og igjen. Dermed kan vi kategorisk slå fast, at det som mangler er riktig og rettferdig ledelse og organisering.

Referanser
Mot «enorm» sultkatastrofe i Somalia: − Barna er som små skjeletter
FN advarer om fare for sult i Somalia – Siste nytt – NRK
Confronting US Imperialism in Somalia | MR Online
What US imperialism is up to in Africa while no one’s watching – People’s World
Rødehavet – Wikipedia
Skip blokkerer fortsatt Suezkanalen – oljeprisen stiger kraftig – E24
Suezkrisen – Wikipedia