Spre kampanjen for å sette ned landskylda, øke produksjonen og «støtte regjeringa og ha omsorg for folket» i baseområder

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 3 utgitt av Forlaget Oktober 1979.

SPRE KAMPANJENE FOR Å SETTE NED LANDSKYLDA, ØKE PRODUKSJONEN OG «STØTTE REGJERINGA OG HA OMSORG FOR FOLKET» I BASEOMRÅDENE

Kamerat Mao Zedong skreiv dette interne partidirektivet på vegne av sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti.

1. oktober 1943

1. Nå er tida for høstonna kommet. Derfor må de ledende organene i baseområdene be parti- og regjeringsorganisasjonene på alle nivåer kontrollere hvordan politikken vår med å sette ned landskylda blir gjennomført. Overalt der den ikke er gjennomført skikkelig, må dette uten unntak bli gjort i år. Overalt der det ikke er gjort grundig arbeid, må det bli gjort grundig arbeid i år. Partikomiteene må øyeblikkelig sende ut direktiver som bygger på jordbrukspolitikken til sentralkomi­teen, og som er i samsvar med de lokale forholda. De må sjøl undersø­ke et par landsbyer, velge ut noen gode eksempler og på det viset sette fart i arbeidet andre steder. Samtidig må avisene bringe lederartikler om nedsetting av landskylda og meldinger om gode erfaringer som kan tjene som forbilder. Bevegelsen for å sette ned landskylda er en masse­kamp bøndene fører, og partiet og regjeringa må rettleie og hjelpe dem ved å sende ut direktiver og forordninger. Nedsettinga av landskylda er ikke noen almisse til massene. Det er galt å sette ned landskylda som en almisse istedenfor å mobilisere massene slik at de sjøl kan gjennom­føre det. Det fører ikke til varige resultater. I kampen for å sette ned landskylda må vi danne bondeorganisasjoner, eller omorganisere dem som alt fins. Innstillinga til regjeringa må være å gjennomføre forordninga om å sette ned landskylda og veie interessene til godseierne og leiiendingene opp mot hverandre. Baseområdene har skrumpa inn, og derfor er det mer aktuelt og viktigere enn det noensinne har vært de si­ste seks åra at partiet vinner massene ved tålmodig, samvittighetsfullt og grundig arbeid, og står sammen med dem i ett og alt. Hvis vi i løpet av høsten kontrollerer hvor langt politikken med å sette ned landskylda er kommet og gjennomfører denne oppgava grundig, klarer vi å vekke initiativet til bondemassene, og da blir det mulig å trappe opp kampen mot fienden og sette fart i produksjonskampanjen neste år.

2. I baseområdene bak fiendens linjer har de fleste kadrene ennå ik­ke lært seg hvordan de skal få personell i parti- og regjeringsorganisasjonene, de væpna styrkene og folket (det gjelder alle, menn og kvin­ner, gamle og unge, soldater og sivile og folk i statlige og private fore­tak) til å drive produksjon i stor stil. I høst og vinter må partikomiteen, regjeringa og enhetene i hæren i hvert baseområde forberede seg på å sette i gang en stor produksjonskampanje neste år. Denne kampan­jen må omfatte hele området, og både offentlig og privat jordbruk, in­dustri, handverk, transport, feavl og handel. Hovedvekta må ligge på jordbruket. Denne kampanjen tar sikte på å overvinne vanskene ved hjelp av egne krefter (parolen «rikelig med mat og klær» må ikke stil­les andre steder enn i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia foreløpig). Det må utarbeides planer for hver husholdning og organise­res gjensidig arbeidshjelp (kjent som arbeidsutvekslingslag i Nord- Shaanxi, og en gang kjent som pløyingslag eller arbeidsgrupper for gjen­sidig hjelp i de tidligere røde områdene i Jiangxi). Arbeidshelter må bli belønna, vi må innføre kappestrid i produksjonen, og vi må utvikle ko- operativer som tjener massene. På det finansielle og økonomiske om­rådet må personell i partiet og regjeringa på fylkes- og distriktsplan bruke ni tideler av kreftene sine til å hjelpe bøndene til å øke produk­sjonen, og bare en tidel til å kreve inn skatt. Hvis vi virkelig legger oss i selen for å gjennomføre den første oppgava, kommer den andre til å gå lett. Slik situasjonen i krigen er nå, må alle organisasjoner, skoler og enheter i hæren gå hardt inn for å dyrke grønnsaker, drive svineavl, samle ved, brenne trekol, utvikle handverk og sjøl dyrke en del av det kornet de har behov for. I tillegg til å utvikle kollektiv produksjon i al­le enheter, store som små, må alle (bortsett fra de som er i hæren) også oppmuntres til å drive en del jordbruks- og handverksproduksjon (men ikke handel) i fritida. Inntektene av dette kan de beholde sjøl. Det må holdes sju til ti dagers opplæringskurs i grønnsakdyrking og svineavl, og kokkekurs slik at maten blir bedre. Vi må legge vekt på sparsomhet, bekjempe sløsing og forby korrupte skikker i alle parti-, regjerings- og hærorganisasjoner. Ledere på alle nivåer i parti-, regjerings- og hærorganisasjoner og i skolene må til fulle lære seg kunsten å lede massene i produksjonen. Den som ikke studerer problemene i produksjonen grundig, kan ikke kalles en god leder. Soldater og sivile som ikke tar produksjonen alvorlig, og som liker å spise, men ikke liker å arbeide, kan vi ikke kalle gode soldater eller gode samfunnsmedlemmer. Parti­medlemmer i landsbyene som ikke er tatt ut av produksjonen, må inn­se at godt arbeid for å øke produksjonen er ett av krava for å bli et forbilde for massene. I produksjonskampanjen er det galt å ha et kon­servativt og reint finansielt syn, og konsentrere seg om inntekter og ut­gifter istedenfor å utvikle økonomien. Det er galt å ha ei handfull re- gjeringsfunksjonærer som er travelt opptatt med å kreve inn korn og skatter, penger og matforsyninger, istedenfor å organisere den enorme arbeidskrafta til personellet i partiet, regjeringa og hæren og til folke­massene for å utvikle en massekampanje for produksjon. Det er galt å bare kreve korn og penger fra massene (slik Kuomintang gjør) uten å gjøre alt en kan for å hjelpe dem til å øke produksjonen. Det er galt å la et par økonomiske utvalg organisere noen få mennesker for å drive produksjon og ikke sette i verk omfattende massekampanjer for pro­duksjon. Det er galt å kalle det skammelig eller egoistisk at kommunis­ter på landsbygda driver hjemmeproduksjon for å forsørge familiene sine, eller at kommunister i regjeringsorganisasjoner og skoler driver privat produksjon i fritida for å bedre sine egne levekår. For all slik virksomhet tjener den revolusjonære saka. Det er galt bare å mane folk i baseområder til å tåle påkjenningene i den harde kampen uten å oppmuntre dem til å øke produksjonen og dermed prøve å bedre de materielle kåra sine. Det er galt å se på kooperativene som profittforetak som blir drevet for noen få funksjonærers skyld, eller som handels- foretak som regjeringa driver, og ikke som økonomiske organisasjoner som blir drevet av og for massene. Det er galt å ikke innføre de mønster – gyldige arbeidsmetodene som blei brukt av noen av arbeidsheltene i jordbruket i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia (f.eks. gjensidig arbeidshjelp, gjentatt pløying, hyppig luking og rikelig gjøds­ling) ut fra påskuddet om at disse metodene ikke kan brukes i visse baseområder. I produksjonskampanjer er det galt å skyve produk­sjonsoppgavene over på de lederne for de lokale avdelingene som har ansvaret for den økonomiske utviklinga,’sjefene for forsyningstjenesten i hæren eller de administrative lederne i regjeringsorganer og an­dre organer, istedenfor å sørge for at de ledende kadrene sjøl tar på seg ansvar og deltar personlig, istedenfor at den ledende gruppa knytter nære band til massene og forener allmenne oppfordringer med særegen og konkret rettleiing, istedenfor at det blir gjort undersøkelser og stu­dier og at de oppgavene som haster og er viktige blir løst først, isteden­for at det blir gjort en innsats for å få alle med i produksjonen — menn og kvinner, gamle og unge, til og med omstreifere — og isteden­for å lære opp kadrene og skolere massene. Under de forholda som rår, er organisering av arbeidskrafta nøkkelen til å øke produksjonen. Sjøl under en krig, som vi står oppe i nå, er det mulig og helt nødven­dig å organisere arbeidskrafta til titusenvis av menn og kvinner i par­tiet, regjeringskontorene og hæren og hundretusenvis av mennesker i hvert eneste baseområde for å drive produksjon (dvs. å organisere alle som er i stand til å arbeide heltid eller deltid på frivillig grunnlag, og etter prinsippet om bytte av like verdier, ved å bruke metodene med planlegging for hver husholdning, arbeidsutvekslingslag, transportlag, arbeidsgrupper for gjensidig hjelp eller kooperativer). Medlemmer av kommunistpartiet må lære seg skikkelig alle prinsippene og metodene for å organisere arbeidskrafta. Hvis oppgava med å sette ned landskyl­da blir gjennomført grundig i alle baseområdene i år, vil det være ei spore til stor produksjonsøkning neste år. Og den store produksjons- kampanjen som partiet og regjeringa, soldater og sivile, menn og kvin­ner, gamle og unge skal gjennomføre neste år for å øke tilførselen av korn og forbruksvarer og for å forberede oss til kamp mot naturkata­strofer, kommer til å legge det materielle grunnlaget for at vi fortsatt kan opprettholde de anti-japanske baseområdene. Ellers kommer vi til å møte alvorlige vansker.

3. Vi må sveise partiet, regjeringa og hæren sammen med folket for å utvikle kampen mot Japan og produksjonskampanjen neste år. Der­for må partikomiteene og de ledende organene i hæren og regjeringa i alle baseområdene forberede seg på å sette i verk en storstilt masse­kampanje den første måneden i det neste måneåret for å «støtte regje­ringa og ha omsorg for folket» og «støtte hæren og gi familiene til sol­dater som slåss mot japanerne særlig god behandling». De væpna styr­kene må offentlig fornye løftet om å «støtte regjeringa og ha omsorg for folket», holde sjølkritikkmøter og stelle til sammenkomster med lokalbefoikninga. (Her bør en også innby representanter for de lokale parti- og regjeringsorganisasjonene.) De avdelingene som har skada massenes interesser, må be om unnskyldning og erstatte skadene. Un­der ledelse av de lokale parti-, regjerings- og masseorganisasjonene må massene på si side offentlig fornye løftet om å støtte hæren og gi fami­liene til soldater som kjemper mot japanerne særlig god behandling, og sette i gang en entusiastisk kampanje for å sende hilsener og gaver til enhetene i hæren. Under disse kampanjene må både hæren, partiet og regjeringa gjøre grundige undersøkelser av manglene og feilene sine i 1943 og besluttsomt rette på dem i 1944. Fra nå av må det settes i gang slike kampanjer overalt i den første måneden i hvert måneår. Under disse kampanjene må det stadig bli lest opp løfter om å «støtte hæren og ha omsorg for folket» og «støtte hæren og gi familiene til soldater som kjemper mot japanerne særlig god behandling». De væpna styrke­ne i baseområdene må ta offentlig sjølkritikk flere ganger for alle for­mer for kjepphøy oppførsel overfor partiet, regjeringspersonell eller si­vile, og partiet, regjeringspersonellet og sivilbefolkninga må ta sjølkri­tikk for mangelfull omsorg for de væpna styrkene (hver av partene kri­tiserer seg sjøl og ikke andre) for å rette opp disse manglene og feilene grundig.