Retten til abort og kvinners stilling i kapitalismen

Bilde: MFP oppfordrer folkets kvinner til å gjøre opprør. A Nova Democracia.

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Publisert av Movimento Feminino Popular (MFP) 04.07.22

Saken om et 11 år gammelt voldtektsoffer som ble forhindret av domstolen i Santa Catarina fra å utføre en lovlig abort forårsaket oppstyr over hele landet. Selv om gjeldende lovgivning åpner for svangerskapsavbrudd i tilfeller av voldtekt, risiko for kvinnens liv og der fosteret ikke er levedyktig, begrenser et ulovlig vedtak fra Helsedepartementet abort fra og med tjuende svangerskapsuke. Basert på det nektet Universitetssykehuset Professor Polyodoro Hernane de São Tiago å gjennomføre det uten rettslig kjennelse.

I tillegg til det åpenbare bruddet på en etablert rettighet (som satte dette barnets liv i fare), ble hun under høringene utsatt for ren tortur av dommer Joana Ribeiro og aktor Mirela Dutra Alberton, som gjorde alt de kunne for å presse jenta og mora hennes til å ikke avbryte svangerskapet. I forsøk på dette ble jenta skilt fra familien og tvangsinnlagt på et krisesenter. I løpet av et avhør spurte sorenskriveren til og med barnet om hun allerede hadde «valgt babyens navn», og om barnets far, det vil si overgriperen, «vil gå med på å adoptere bort barnet». Det fremgår av sakspapirene at dommeren oppnevnte en forsvarer til rollen som «kurator for fosteret», som ser ut til at fikk mer beskyttelse enn offeret selv.

Denne motbydelige fremgangsmåten, som grenser til sadisme, er ikke unntaket men regelen i det brasilianske rettssystemet – det kan heller kalles det brasilianske urettssystemet – virkelig ei kjøttkvern for fattige mennesker, og kvinnene av folket rammes av en enorm absurditet og vold. Det er tydelig at en ung kvinne født i en «gyllen vugge» eller i en velstående familie, aldri ville bli utsatt for dette middelalderske ritualet, rett og slett fordi hun i dette tilfellet ikke trenger å ty til rettsvesenet for å sikre lovlig abort. At denne rettigheten faktisk kjøpes for penger er en åpenbar tilbakegang i samfunnet vårt, som i de fleste undertrykte land, og en manifestasjon av den underliggende føydalismen og den ventende demokratiske revolusjonen vil feie bort alle anakronismene som gjør vårt folk til ofre.

I tillegg til indignasjon, må vi spørre oss selv hvordan dette skredet av angrep på kvinners rettigheter – blant annet den nylige opphevelsen fra USAs høyesterett av retten til fri abort i landet – kaster lys over virkeligheten til massene i den nåværende epoken med allmenn krise og skarp nedbrytning av imperialismen. Ville de være isolerte og sporadiske tilfeller av «taktiske nederlag», slik den liberal-reformistiske tolkningen sier, eller tvert imot et nødvendig uttrykk for det borgerlige demokratiets reaksjonære prosess, derfor uløselig i sine egne rammer?

For et århundre siden, på tidspunktet for den proletære revolusjonens triumf i Russland, den første staten i verden som garanterte full likestilling av rettigheter mellom kvinner og menn, sa den store Lenin at «I alle siviliserte land, selv de mest avanserte, er kvinner faktisk ikke mer enn husslaver. Kvinner nyter ikke full likestilling i noen kapitalistisk stat, selv ikke i de frieste republikkene.» (Tale ved den første allrussiske kongressen for kvinnelige arbeidere, november 1918, utheving tilføyd av MFP).

Med andre ord, det samme «demokratiske» og «liberale» borgerskapet som håner individuelle friheter er i hvert fall inkonsekvent, og også åpent hyklersk, når det gjelder den konkrete situasjonen til de breie arbeidermassene, der det overveldende flertallet kvinnene hører til. I motsetning til hva disse filisterne og deres opportunistiske tilhengere forkynner, hersker ikke den gradvise utvidelsen av rettigheter i kapitalismen. Marx snakket allerede på sin tid om kapitalens «tyranniske tendens», det vil si dens uforsonlige tørst etter merarbeid, som bare kan dempes av proletariatets aktive motstand ¹, en tendens som ble forsterket på tidspunktet for dominansen av monopolkapitalen, imperialismen, som er preget av søken etter maksimal profitt. Så, spesielt i krisetider, er det en nødvendighet for reaksjonære stater å påtvinge folkemassene en tilbaketrekking av minimumsrettighetene som tidligere generasjoner har erobret på den harde måten. Som formann Gonzalo sier, i perioder som disse går rettighetene tapt, men mindre vil gå tapt jo mer klassen og massene kjemper. Ubetalt kvinnelig husarbeid er avgjørende for generell lønnsnedgang og denne doble utbyttingen av kvinner er integrert i produksjonen, det vil si halvparten av klassen opprettholder en rekke fordommer om kvinnens rolle i samfunnet og en visjon om henne som en «andrerangs borger». Derfor er «reformistisk gradualisme» og dens konstitusjonelle valgillusjoner ikke annet enn blår i øynene til folket. Bare den proletære revolusjonen vil være i stand til å utvide selv elementære borgerlige demokratiske rettigheter til flertallet av samfunnet, og følgelig til flertallet av kvinner. Uten denne revolusjonens triumf kan ikke den onde sirkelen brytes.

Derfor må vi ikke la oss lure av myndighetene i denne reaksjonære staten, dens medløpere eller dens valgfarse. Under alle regjeringene i denne bananrepublikken, fra «sosialdemokratene» til Lula og Dilma til den ultrareaksjonære kapteinen av bushen Bolsonaro, fortsatte kvinner å bli ofre, ikke bare for den offisielle bestemmelsesretten over kroppen deres, men også for de institusjonaliserte folkemordet som dreper dem og deres slektninger i byen og på landsbygda; for de høye levekostnadene som presser millioner av disse kvinnene inn i prostitusjon og de mest nedverdigende levekårene; for skrotingen av de allerede prekære offentlige tjenestene innen helse, utdanning og bistand som gjør dem til slaver «hjemme», eneansvarlige for omsorgen for barn, eldre og syke.

I møte med dette oppfordrer vi folkets kvinner til å gjøre opprør! Vår oppgave er å bryte ned denne sosiale ordenen som holder kvinner i prostitusjon og i hus- og lønnsslaveri. Dette betyr ikke at kvinner umiddelbart skal gi opp kampen for alle sine rettigheter, spesielt vår rett til å leve med verdighet, til å avbryte en uønsket graviditet, kort sagt, bestemme over vår egen kropp. Vi må imidlertid forstå at den eneste måten å garantere disse kravene fullt ut på er gjennom vår aktive deltakelse i den uavbrutte nydemokratiske revolusjonen til sosialismen i vårt land, som utgjør en uatskillelig del av den proletære revolusjonen på verdensnivå. Faktisk er innlemmelsen av arbeidende kvinner i den revolusjonære prosessen en uunnværlig betingelse ikke bare for deres egen frigjøring, men også for revolusjonens triumf.

1. Når arbeiderne søker å redusere arbeidsdagen til dens tid­ligere fornuftige lengde eller – der de ikke kan tvinge igjennom en lovbestemt norm for arbeidsdagen – å bremse på overarbei­det gjennom en lønnsforhøyelse, en forhøyelse som ikke bare står i forhold til det utpressede overarbeidet, men er større, så oppfyller de bare sin plikt mot seg selv og sin slekt. De bare setter grenser for kapitalens tyranniske utplyndring. Tiden er rommet for menneskelig utvikling. Et menneske som ikke har noen fritid til rådighet, bortsett fra rent fysiske avbrytelser til søvn, måltider osv., som er slukt av sitt arbeid for kapitalisten, er mindre enn et lastedyr. Han er bare en maskin som produserer rikdom for andre, legemlig nedbrutt og åndelig forrået. Og likevel viser hele den moderne industriens historie at kapitalen, hvis den ikke blir stagget, hensynsløst og ubarmhjertig vil prøve å trykke hele den arbeidende klasse ned på dette nivå av ytterste fornedrelse. (K. Marx, «Lønn, pris og profitt». Uthevelse tilføyd av MFP). Og yrkesaktive kvinner, som også bærer byrden av husarbeid, blir enda mer grusomt fratatt muligheten til å ha fritid til å gripe inn i politikk, kunst, utvikling, kort sagt, generelt i samfunnet de lever i.