Av en gjesteskribent for Tjen Folket Media.
Arbeiderpartiet gjør det rekorddårlig i avisenes ferskeste meningsmålinger. De havner under 20 prosent, og med valg i dag ville det ikke en gang blitt «rødgrønt» flertall på Stortinget.
Det er ingenting unormalt i at det svinger på meningsmålinger. Men det er to unormale aspekter ved disse målingene. For det første hvor raskt regjeringen har rast på målingene. Under ett år etter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet regjering, har begge partier mistet svært mye oppslutning. Regjeringen ble svært upopulær på unormalt kort tid. For det andre faller Arbeiderpartiet under historiske 20 prosent. NRK har aldri målt partiet så lavt. Videre har NRK heller aldri målt så stor avstand fra Ap opp til Høyre.
Kort sagt: Regjeringa er i unormalt store problemer, og det som første øyekast ser ut til å være et problem som skyldes Senterpartiets store fall i popularitet, skyldes hovedsakelig krisa i Arbeiderpartiet. Dette er en del av krisa i sosialdemokratiet, ei krise vi ser over hele Europa, som igjen er en del av krisa i den borgerlige politikken i hele verden. Dette er kort og godt et uttrykk for at borgerskapet ikke kan styre på den gamle måten lenger.
For eksempel kan ikke Arbeiderpartiet føre «god gammel sosialdemokratisk politikk» slik kritikere innad og utenfor partiet etterspør. Dagens imperialisme har ikke rom for dette. I stedet for store velferdsreformer, er det kutt i velferden som står på agendaen i dag. Dette er ikke et valg politikerne tar selv, men noe de tvinges til av økonomiske lovmessigheter i dette systemet. Finansminister Vedum setter ord på det, når han nylig sa at dagens politikere må lære seg noe nytt: å stramme inn på utgiftene. Den eneste alternative veien betinger et fullstendig brudd med kapitalismen, det vil si sosialistisk revolusjon. Dermed forvitrer sosialdemokratiet, som med en svak leder som Støre heller ikke evner å sukre pillen.
Innad i partiet utfordres Støres ledelse av røster fra «venstre», og i dag igjen av Trond Giske. Han er i ferd med å på nytt konsolidere sin makt i partiorganisasjonen i Trondheim og Trøndelag. Og han presenterer et tydelig alternativt program til Støre. Selvsagt vil ikke noen utfordrer kunne føre en vesentlig annen politikk enn Støre gjør, men i dag handler borgerlig politikk hovedsakelig om innpakning. Likevel vil motsigelsen innad i partiet kun skjerpes etterhvert som partiet mister popularitet og om de ikke evner å erobre regjeringen ved neste stortingsvalg. Det er lettere å skylde på partiledelsen, enn på de objektive forholda i den imperialistiske økonomien.
Grunnlaget for krisa i sosialdemokratiet er deres stadig svakere grep om arbeiderklassen, konkretisert i en svekka fagbevegelse. Fagbevegelsen, særlig LO, er et sted hvor Ap har stålkontroll over ledelsen. Men denne bevegelsen spiller etterhvert en liten rolle i medlemmenes liv. Det er få aktive medlemmer, det er få møter i grunnorganisasjonene, mange medlemmer tegner medlemskap kun for å få forsikringsordningene som følger med. Videre står stadig flere lavtlønna og vikarer utenfor fagbevegelsen. Tendensen i retning uorganisert arbeidsliv graver sakte men sikkert grunnfjellet vekk under sosialdemokratiet. Denne prosessen er kommet lenger i de fleste europeiske land, men det er én og samme tendens som vi ser i Norge. Josef Stalin slo for hundre år siden fast, at sosialdemokratiet er ingenting uten grepet om fagbevegelsen. Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg, uttrykte det samme da han sa at det viktigste for partiet var «fagbevegelsen, fagbevegelsen og fagbevegelsen».
Kort sagt: Arbeiderpartiets krise handler ikke om valg av politisk kurs eller hvem som per i dag er kaptein på skuta. Kanskje en demagog av Giske-typen kunne manøvrert klokere enn Støre her og nå, men på lang sikt går strømningene tydelig i en retning Ap-ledelsen ikke kan kontrollere. Det er økonomiske og sosiale prosesser til grunn for krisa i partiet, og disse tar et sprang akkurat nå, med dagens krise i kapitalismen og den påfølgende dyrtida.
For øvrig peker kommentatorer på strømprisopprøret og kritikken fra venstre på Stortinget. De peker på at SV og Rødt vokser på målingene, og de peker på at regjeringen er en mindretallsregjering, som må søke kompromisser med SV, og dermed ikke får eierskap til en eneste «seier», og at regjeringen tiltrådte midt i en strømpriskrise og så fikk en krig i Europa i fanget. Alt har noe sannhet i seg, men de fokuserer ensidig på dagens målinger og svingninger, og på dagens konflikter på overflata, uten å ta hensyn til de lange linjene og strømningene i dypet av samfunnet, internasjonalt og nasjonalt. Sett i den konteksten, er krisa i Arbeiderpartiet langt mer alvorlig, enn kommentatorene kan sette ord på.
Går vi dypere ser vi videre at krisa i Arbeiderpartiet ikke bare er et problem for sosialdemokratiet selv. Dette er et problem for hele borgerskapet. Den forkledde borgerlige «reformpolitikken» mister fotfeste. Grunnfjellet i sosialdemokratiet forvitrer. Store velgergrupper, som tidligere var godt organisert under Arbeiderpartiets ledelse, er i dag på vandring. De er mer urolige og er ikke lenger til å regne med for sosialdemokratiet. Og sosialdemokratiet er til syvende og sist bare ett av de to fremste borgerlige partiene i Norge, og vi må understreke: i hundre år har det vært borgerskapets viktigste parti. Arbeiderpartiet er et uttrykk for borgerskapet, for borgerlig ideologi og politikk i arbeiderbevegelsen, og de representerer særlig den delen av borgerskapet med tyngdepunkt i staten, byråkratiet og de halvstatlige industri- og finansforetakene. At disse mister kontroll over hundretusenvis av masser, er et problem for hele borgerskapet.
At Høyre og Frp overtar en del av disse gruppene er ingen garanti for å kontrollere situasjonen. Disse menneskene er ikke lenger godt organisert gjennom fagbevegelsen og andre deler av den sosialdemokratiske «arbeiderbevegelsen». Flere masser beveger seg vekk fra Ap, og mennesker i bevegelse er potensielt et stort problem for borgerskapet. Dette gjelder særlig i en kontekst hvor den allmenne krisa i imperialismen skjerpes, og en revolusjonær situasjon er under ujevn utvikling over hele verden. Det innebærer kort sagt at klassekampen vil skjerpes, og at sosialdemokratiets funksjon, å dempe og hemme klassekampen, vil svekkes. Det åpner ikke bare for muligheter for den revolusjonære bevegelsen, men vil med nødvendighet føre til mer uro, mer folkelige protester, og større problemer for borgerskapet og deres stat.
Les mer:
Referanser
Nedtur – Ytring
Historien om Arbeiderpartiet – NRK Norge
Fersk måling: Høgre landets største parti – Ap under 20 prosent – NRK Norge
Trond Giske gjør ikke en gang et forsøk på å spille politisk død
Dette skriver avisene om politikk onsdag 17. august
Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiet | Et parti i dyp krise
Prognose: Historisk dårlig resultat for Arbeiderpartiet
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.