Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Sosialismen oppsto da kapitalismen fikk sitt økonomiske og sosiale gjennombrudd på 1800-tallet. Den oppsto først som et opprørt svar på den urettferdigheten og nøden som den nye arbeiderklassen, proletariatet, ble utsatt for.
Sosialismen begynte som utopisk sosialisme, hvor de fremste tenkerne la vekt på å beskrive et idealsamfunn som alternativ til kapitalismen. Vi kan lese i Store norske leksikon: «Blant de mest kjente representanter for den utopiske sosialisme i første halvdel av 1800-tallet kan nevnes franskmennene grev Saint-Simon og Charles Fourier. Engelskmannen Robert Owen representerer en type utopisk sosialisme som går ut på å grunnlegge små idealsamfunn. I Norge var Henrik Wergeland påvirket av utopisk sosialisme, når han, særlig i Mennesket, utmalte et samfunn uten motsetning mellom rike og fattige. Utopisk sosialisme skiller seg fra senere sosialisme ved at den ikke har noen klar tilknytning til arbeiderbevegelsen og ingen ideer om klassekamp og revolusjon.»
Grunnlag: Filosofi, økonomi og naturvitenskap
En av de mest kjente publikasjonene til Friedrich Engels er teksten Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, som egentlig er et omarbeidet utdrag fra hans store verk mot den tyske sosialisten Eugen Dühring (kjent som Anti-Dühring).
Friedrich Engels skriver at «den vitenskaplige sosialismen er nå engang et vesentlig tysk produkt og kunne bare oppstå i den nasjonen der den klassiske filosofien hadde holdt tradisjonen med bevisst dialektikk i live: i Tyskland. Den materialistiske historieoppfatninga, og sånn den særlig blei brukt i den moderne klassekampen mellom proletariat og borgerskap, var bare mulig ved hjelp av dialektikken. (…) vi er nødt til å ta den moderne naturvitenskapen til vitne på at dialektikken blir bekrefta av virkeligheta – så er vi tyske sosialister stolte av at vi stammer ikke bare fra Saint-Simon, Fourier og Owen, men også fra Kant, Fichte og Hegel.(…)»
Og videre: «Når en ser på innholdet, har den moderne sosialismen først og fremst blitt frambrakt av den oppfatninga at det på den ene sida hersker klassemotsetninger mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse, mellom kapitalister og lønnsarbeidere i det nåværende samfunnet, og at det på den andre sida rår anarki i produksjonen. Men når en ser på den teoretiske forma, framstår sosialismen til å begynne med som ei mer utvikla og angivelig mer konsekvent videreføring av de grunnsetningene som blei satt fram av de store, franske opplysningsmennene i det 18. hundreåret. Som enhver ny teori måtte den først og fremst knytte an til det tankematerialet som forelå, sjøl om røttene lå i de materielle, økonomiske kjensgjerningene.(…)»
Og videre: «Synsmåtene til utopistene har lenge beherska de sosialistiske ideene i det 19. hundreåret, og behersker dem til dels ennå. Alle de franske og engelske sosialistene var tilhengere av dem ennå for ganske kort tid sia, også den tidligere, tyske kommunismen, medrekna Weitling, var det. For dem alle er sosialismen et uttrykk for den absolutte sannheta, fornuften og rettferda, og trenger bare å bli oppdaga for å erobre verda av egen kraft; da den absolutte sannheta er uavhengig av tid, rom og den historiske utviklinga til menneskene, så er det bare et slumpetreff når og hvor den blir oppdaga. (…) For å gjøre en vitenskap ut av sosialismen. måtte den først stilles på et virkelighetsnært grunnlag.(…)»
Klassekampen og den historiske og økonomiske utviklinga
Og så: «Heretter framstod ikke sosialismen lenger som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Oppgava til sosialismen var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som disse klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått. (…) det som det dreide seg om, var på den ene sida å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten i sin historiske sammenheng og hvor nødvendig den er i et bestemt historisk tidsavsnitt, og altså også hvor nødvendig det er at den går under, og på den andre sida å blottlegge den indre egenarten til denne produksjonsmåten som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved avdekking av merverdien. Det blei bevist at å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten, og for den utbyttinga av arbeiderne som dermed skjer; at kapitalisten likevel trekker mer verdi ut av arbeidskrafta til arbeiderne sine enn det han har betalt for den, sjøl om han har kjøpt den til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet; og at denne merverdien i siste omgang utgjør den verdisummen som hoper seg opp i hendene på eierklassen som en stadig voksende kapitalmasse. Det var forklart åssen både den kapitalistiske produksjonen og produksjonen av kapital gikk for seg. Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatninga og avdekkinga av hemmeligheta ved den kapitalistiske produksjonen ved hjelp av merverdien, har vi Marx å takke for. Dermed blei sosialismen til en vitenskap som det nå først og fremst gjelder å utarbeide videre i alle sine enkeltheter og sammenhenger.(…)»
Engels skriver også: «Den proletariske revolusjonen: Løsning av motsigelsene: Proletariatet tar samfunnsmakta og gjør ved hjelp av denne makta de samfunnsmessige produksjonsmidlene, som glir ut av hendene på borgerskapet, til offentlig eiendom. Ved denne handlinga befrir proletariatet produksjonsmidlene fra den kapitalegenskapen de har hatt til nå og gir full frihet for den samfunnsmessige karakteren den har, til å virke. En samfunnsmessig produksjon etter en forhåndsbestemt plan blir nå mulig. Utviklinga av produksjonen gjør det til en anakronisme at det fortsatt skal eksistere forskjellige samfunnsklasser. I samme grad som anarkiet i produksjonen blir borte, sovner også den politiske autoriteten til staten inn. Menneskene som endelig har blitt herrer over sin egen form for samfunnsordning, blir samtidig herrer over naturen, herrer over seg sjøl – frie. Å gjennomføre denne verdensbefriende handlinga, er det historiske kallet til det moderne proletariatet. Å utforske de historiske vilkåra for denne oppgava, og dermed naturen sjøl, og å bringe den klassen som i dag er undertrykt, men som er kalla til handling, til bevissthet om vilkåra for og egenarten til dens egen handling, det er oppgava til det teoretiske motstykket til den proletariske bevegelsen, den vitenskaplige sosialismen.»
Altså er marxistenes tese at sosialismen ikke oppstår tilfeldig i hodene til genier, men som ideologien til proletariatet, en gjenspeiling av de materielle forholda som trer fram i våre hoder som en refleks, en reaksjon, på de økonomiske og sosiale forholda i det borgerlige samfunnet.
Marx formulerer den vitenskapelige sosialismen på grunnlag av den historiske materialismen og avdekkinga av kapitalismens grunnleggende økonomiske lov; loven om merverdien. Til grunn for den historiske materialismen ligger den dialektiske materialismen, det vil si den marxistiske filosofien som er kjerna i proletariatets ideologi. Merk videre at den historiske materialismen ligger til grunn for den marxistiske politiske økonomien. Videre skriver Engels at vi med stolthet står på skuldrene til de utopiske sosialistene, og nevner Saint-Simon, Fourier og Owen. Her kan vi skyte inn Lenins lære om gjenspeiling, og at våre ideer oppstår som gjenspeilinger av den objektive virkeligheten. De utopiske sosialistiske ideene var en gjenspeiling av klassesamfunnet. De var et svar på kapitalismens utbytting og undertrykking, på urettferdigheten og nøden som den moderne arbeiderklassen ble utsatt for. Men det er først med den dialektiske materialismen, anvendt på samfunnet slik at den blir historisk materialisme, og den marxistiske politiske økonomien som en historisk-materialistisk kritikk av den borgerlige politiske økonomien, disse to storverkene i hovedsak utført av Karl Marx, at sosialismen gjør spranget fra utopi til vitenskap.
Sann kunnskap kommer fra praksis
I tråd med den marxistiske kunnskapsteorien ser vi at ideene våre ikke spontant blir vitenskapelige, virkelig kunnskap får vi først med produksjon, vitenskapelige eksperimenter og klassekamp, og her særlig klassekamp.
Marxismens filosofi og økonomi skaper den vitenskapelige sosialismen i nær forbindelse til proletariatets klassekamp. Videre er de tre bestanddelene integrerte. De går over i hverandre og de henger sammen. Selv om vi slår fast hva som er primært, hva som kommer først, er det meningsløst å forsøke å bygge en kinesisk mur mellom hver av de tre aspektene.
Kort sagt er det innafor marxismen den vitenskapelige sosialismens oppgave å utforske de historiske vilkårene for at proletariatet kan løse sin historiske oppgave og bringe denne klassen til bevissthet og handling. Det vil si å utforske og forklare klassene og klassekampen i kapitalismen og imperialismen, klassenes organisasjoner og partier, det kommunistiske partiet, proletariatets diktatur, linja for konstruksjon av partiet, hæren og fronten, staten og revolusjonen, kriger og folkekrig, opportunisme og revisjonisme, masselinja og enhetsfronten, proletarisk taktikk og strategi, proletarisk internasjonalisme, det nasjonale spørsmålet, kvinnespørsmålet, strategi, taktikk og så videre. Vitenskapelig sosialisme er teorien om bevegelsen selv, om proletariatets bevegelse, om klassens kamp og motstand.
«Hva er det grunnleggende i maoismen? Politisk makt er det grunnleggende i maoismen. Politisk makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt: 1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen. 2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner. 3) Politisk makt basert på væpna styrke leda av kommunistpartiet, erobra og forsvart gjennom folkekrig.»
– Perus Kommunistiske Parti
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.