Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Denne uka har den politiske lederen Moqtada al-Sadr kunngjort at han trekker seg fra all politikk, men hans tilhengere har igjen storma regjeringspalasset i Bagdad. 30 demonstranter er drept og 700 såret i en serie kamper mandag og tirsdag.
VG, NRK og TV2 melder om voldsomme gatekamper denne uka i Irak. FN kaller det en ekstremt farlig situasjon. Væpnede militser har kriget mot hverandre mandag og tirsdag. Deler av Bagdad skal være omdannet til en krigssone per tirsdag morgen. Kampene skal være de hardeste på mange år.
I flere videoer kan vi se representanter fra massene som erklærer at de kjemper for revolusjon, og at dette er en irakisk revolusjon, ikke en «sadristisk» eller «sjiamuslimsk» revolusjon. De sier at kurdere, sunnimuslimer og sjiamuslimer er forent mot de korrupte og råtne politiske lederne. På den andre sida viderefører vestlige medier igjen og igjen inntrykket av at massene er delt etter religion og etnisitet.
Video: En av demonstrantene sier at etter Sadrs tilbaketrekning overtar folket ledelsen, og at de vil kjempe for revolusjon, at de har ingenting å tape og er villige til å dø. (Fra ca 01:02 i videoen.)
Stormede regjeringsbygg og portforbud
Regjeringens hovedkvarter ligger inne i den såkalte grønne sonen i Bagdad, som ble etablert av yankee-imperialistenes okkupantsoldater, som en sone med svært høy grad av militarisering og sikkerhet. Storminga er den siste i en serie hendelser hvor masser har stormet statens symbolbygg og gjort den grønne sonen til en sone av folkelig kamp og motstand.
Al Jazeera meldte tirsdag om en spent situasjon i Bagdad, etter en natt preget av skytinger og eksplosjoner, hvor flere granater har truffet inne i den grønne sona. Quisling-hæren, som er strukturert under ledelse av yankee-imperialismen, har innført portforbud i hele Irak, fra kl 19.00 lokal tid på mandag.
Kjetil Selvik, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) sier Sadr er en religiøs leder fra en fremstående sjiamuslimsk familie. Selvik sier Sadr er kjent for å ha en stor mengde tilhengere som er kjent for å ta til gatene, og at mye av hans makt er avhengig av dette.
Bilde: En demonstrant avfyrer rakettkaster mot offentlig bygg under protestene mandag.
En vedvarende politisk krise og revolusjonær situasjon
Den politiske krisa i Irak er dyp, og dagens situasjon preges av at det fortsatt, ti måneder etter valget, ikke har vært mulig å danne et flertall i nasjonalforsamlingen verken for en ny regjering, statsminister eller president. Kort sagt står landet formelt uten en ny folkevalgt ledelse, og den politiske makta er således illegitim også etter dens egne lover og regler. Disse på sin side er uansett grunnlagt av USA-imperialismens folkerettsstridige og folkemorderiske invasjonen og okkupasjonen av Irak. Hele det politiske systemet i Irak er etablert på yankee-bajonetter, materialisert av irakiske quislinger og yankee-lakeier. Dette systemet har hele tiden knaket i sammenføyningene, og landet er i virkeligheten balkanisert, delt som det er i tre regioner etter religiøs og kulturell tilhørighet.
Dagsavisen skriver at den største blokka i parlamentet, 73 av 329 representanter, er lojale mot Moqtada al-Sadr. Disse har igjen dannet en koalisjon ved navn «Redd Fedrelandet» som samler 155 representanter, blant annet fra kurdiske KDP og diverse sunni-baserte partier, men dette er ikke et flertall. På den andre sida står den andre såkalt sjiamuslimske krafta, som også skal være støttet av Iran, med navnet Koordinasjons-rammeverket. Disse samler 130 representanter, og har dermed heller ikke flertall. Disse forsøkte å danne regjering da Sadr og hans tilhengere trakk seg fra nasjonalforsamlinga og forlangte nyvalg, og dette var den utløsende årsaken til at Sadrs tilhengere stormet nasjonalforsamlinga i juni.
Sadre tar til orde for en revolusjonær og fredelig prosess, med oppløsning av nasjonalforsamlinga og nyvalg, og han mener det er for sent å forhandle frem noen annen løsning.
Ikke bare Bagdad har sett opptøyer. Også sør i Irak, hvor Sadr har sin sterkeste støtte, har det vært folkelige kamper og protester.I byen Basra har Sadr-tilhengere etablert barrikader med brennende bildekk og folkemasser har demonstrert mot offentlige kontorer.
Bilde: Moqtada al-Sadr kunngjør at han med bøyd hode trekker seg fra all politikk.
Byråkrat-kompradorborgerskap i konkurranse og samarbeid
Det må understrekes at blokkene i parlamentet har en tosidig karakter. På den ene sida har Sadr ledet en milits som tidligere både har kjempet mot USA-imperialismens okkupasjon og de irakiske spesialstyrkene, og også hans konkurrenter i parlamentet inkluderer Irans allierte, og dermed motstandere av USA. På den andre sida deltar begge blokker i det politiske systemet som nettopp USA-imperialismen har strukturert, og de deltar i farsen av et valg, som hele tiden har vært kontrollert av yankee-imperialistene. Kort sagt: De byråkrat-komprador-borgerlige fraksjonene i Irak, opptrer med to ansikter og to hender; de opererer både i samarbeid og konkurranse, innad i landet og overfor imperialistene. De kjemper for større uavhengighet fra USA-imperialismen, samtidig som de alle har kommet til makten nettopp som lakeier for denne imperialismen. De søker en halvkolonial posisjon, og å tjene sine egne interesser maksimalt innenfor denne posisjonen, men er prisgitt både USA-imperialismen og de opprørske massene.
Dermed er Irak et talende eksempel på hvor et land ender, etter 30 år med militær, politisk og økonomisk intervensjon og krigføring, hvor USA-imperialismen står ansvarlig for hundretusenvis av døde. Situasjonen er på ingen måte stabilisert. Tvert om. Irak ble formelt selvstendig i 1932, etter en kort periode som britisk «mandatområde» etter første verdenskrig. Helt siden den gangen er landets politiske historie farget rødt av blodige kupp og kuppforsøk, og av omfattende massakre, blant annet CIA-veileda massakre på tusenvis av kommunister på 1960-tallet. Storbritannia og så USA har vært dypt involvert i kampene i landet, hvor også sovjetisk (senere russisk) og fransk imperialisme også har gjort seg gjeldende. Saddam Hussein begynte som alliert med USA-imperialismen, men søkte mer uavhengighet, eller rettere sagt: han søkte nye herrer i Moskva, Paris og Berlin, og dette førte til sist til den første og andre «gulfkrigen» og USA-imperialismens direkte okkupasjon av landet. Det er innenfor denne konteksten, og på dette grunnlaget, at den dødfødte irakiske staten er blitt omstrukturert under yankee-ledelse.
Kort sagt: Den irakiske gamle staten er født i dyp politisk krise, og dagens situasjon er en ny omdreining og fordyping av denne krisa. Vi kan også minne om at det ikke enda er gått ti år siden ISIS vokste eksplosivt fram i Syria og Irak, hvor de kunne etablere makt i store landområder hvor det de facto var et maktvakuum, som følge av at USA-imperialismens invasjonsstyrker ikke har evnet å etablere en stabil makt i sentrale Irak, hvor flertallet er sunnimuslimer. Nord i landet hersker de kurdiske klanbaserte partiene KDP og PUK, gjennomkorrupte partier som selger naturressursene i regionen til USA, samtidig som de har vært i væpna kamper både med Nato-landet Tyrkia og ISIS – et ektefødt barn av USA-imperialismens intervensjonskriger i Irak og Syria. Sør i landet står forskjellige formelt sjiamuslimske militser sterkt, og flere av dem har nære bånd til staten i Iran. Dermed er situasjonen åpenbart den, at Irak er et vepsebol for yankee-imperialismen. Det er en knusktørr prærie, hvor en eneste gnist kan tenne en stor steppebrann. Det er en kirkegård for tusenvis av imperialistsoldater, hvor imperialistene derfor foretrekker å sette masser opp mot masser, etter den gamle latinske maksimen divide et impera («splitt og hersk»), konkretisert i å væpne militser og offisielle armeer, men hvor resultatet er en permanent revolusjonær krise og forhold som er ekstremt gode for nasjonal motstandskrig mot imperialistene.
En situasjon som uttrykker grunnleggende motsigelser
Her og nå preges situasjonen av Sadrs bevegelse, som ifølge kommentatorer kan mønstre millioner av mennesker i gatene, og særlig folk med bakgrunn fra steder som den fattige bydelen Sadr City i Bagdad, som tidligere ble kalt Saddam City. Sadr skal ifølge disse være i større stand til å mobilisere massene til gatene enn noen andre i landet. Disse skal også ha deltatt i det såkalte «ungdomsopprøret» i 2019. Videre skal Sadr ha vært en venn av Iran i 2010, men hvor han i dag maner til kamp mot iransk innflytelse i landet.
NUPI-forskeren Selvik mener konflikten mellom militsene kan bli mer ødeleggende for Irak enn krigen mot ISIS. Videre mener han kampene skremmer både USA, Moqtada al-Sadre og regimet i Irak. Han hevder ingen av disse ønsker eller har interesse av en borgerkrig i Irak nå. Han peker blant annet på at Iran har oppfordret til samarbeid og forhandlinger mellom de ulike aktørene, særlig de som baserer seg på støtte fra den hovedsakelig sjiamuslimske befolkninga sør i landet.
I essens uttrykker problemene og posisjonene i Irak de grunnleggende motsigelsene i dagens imperialisme, og de fundamentale problemene for kolonier og halvkolonier, det vil si land som undertrykkes av imperialistene. Videre uttrykker situasjonen hvordan imperialismen er på defensiven, og selv ikke verdens eneste hegemoniske supermakt evner å vinne avgjørende seiere. Dermed stadfestes formann Maos ord:
«Lage vansker, lide nederlag, lage vansker igjen og lide nederlag igjen helt fram til undergangen, – det er den logikk imperialistene og de reaksjonære verden over følger når de tar seg av folkets sak, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en marxistisk lov. Når vi sier at “imperialismen er glupsk”, mener vi at dens natur aldri vil forandre seg, at imperialistene aldri vil legge ned slakterkniven, at de aldri vil bli Buddhaer – og at dette vil vare helt fram til deres undergang.»
Denne innsikten er tindrende klar, og illustreres av situasjonen i Irak, som i Afghanistan, Syria, Libya, Jemen, Somalia, Etiopia og så videre og så videre. Men like sann er fortsettelsen av formann Maos utsagn:
«Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier, det er folkets logikk, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en annen lov som marxismen har påvist. Det russiske folks revolusjon fulgte denne loven, og det samme gjelder det kinesiske folks revolusjon.»
Denne loven vil også det irakiske folket følge. Vi ser hvordan de kjemper på nytt og på nytt. Hvordan de heltemodig gir sine liv og spiller sitt blod, i kamp mot imperialismen, hovedsakelig USA-imperialismen, og i kamp mot økonomisk krise, politisk korrupsjon og mot hele det byråkratkapitalistiske og halvkoloniale vanstyret i landet. Ingen korrupte herskere vil noensinne sitte trygt i Irak, uansett om de kaller seg kurdere, sunnimuslimer eller sjiamuslimer. Imperialistene og de reaksjonære vil alle lide nederlag til slutt, og folket vil seire.
Referanser
Gatekamper i Irak: − Veldig skremmende for alle parter
Moqtada Sadr – en mektig kameleon som igjen har satt fyr på Irak – Dagsavisen
Portforbud i Irak etter at regjeringspalasset ble stormet | ABC Nyheter
Minst 30 drepne då demonstrantar storma regjeringspalasset i Bagdad – NRK Urix
Demonstranter stormer Iraks nasjonalforsamling
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.