Bilde: Valgvinneren feirer med champagne.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Norges viktigste økonomiske partner i Afrika har gjennomført nok et valg som stemples som farseaktig av opposisjonen. Landets ledelse har lenge vært varmt omfavnet av den norske staten, som tjener flerfoldige milliarder årlig på å utbytte Angola, som er rikt på naturressurser men har en svært fattig befolkning.
Det gamle revisjonistpartiet MPLA, en tidligere lakei for Sovjetimperialismen, sikret seg forrige uke flertall i valget på nytt. Partiet har styrt Angola siden frigjøringen fra Portugal i 1975, til tross for en brutal borgerkrig med andre væpna organisasjoner, som varte til 2002.
Valgfarse endte med seier for sittende president
President João Lourenço, en tidligere general i den MPLA-dominerte hæren, beholder makten med 124 av 220 plasser i nasjonalforsamlingen. Den største konkurrenten er Unita, som lenge var den hovedsakelige motparten i krigen i landet. De fikk 90 plasser i parlamentet, men de har klaget på resultatet. De har levert inn en offisiell klage som hevder det er funnet sted valgfusk. Observatører har også kritisert gjennomføringa av valget, med mistanke om at regjeringspartiet har påvirket resultatet.
Det er en kjent sak at valgfusk er utbredt i verden i dag. Det som derimot forties er at imperialistene ofte er svært involvert i valgene, både med finansiering av kandidater og andre skjulte metoder.
Angola er et land svært rikt på naturressurser, særlig olje, og norsk næringsliv er tungt inne i landet. Da Angola har portugisisk som hovedsakelige offisielle språk, er det likevel lite fokus på Angola i norske medier. Disse foretrekker å rapportere fra engelskspråklige land i Afrika.
Vegard Bye, forsker og Angola-ekspert, sier til NRK at svært mange unge mennesker i Angola ikke ser noen framtid, på tross av landets rikdom. Han sier at de derimot er vitne til korrupsjon og til utbredt ulikhet og fattigdom som vokser.
José Eduardo dos Santos regjerte Angola og MPLA fra 1979 til 2017, og dos Santos-familien ble ekstremt rike i denne perioden. Angola hadde en av verdens raskeste økonomiske vekstrater, noe som hovedsakelig kom MPLA-eliten og særlig dos Santos-familien til gode. Bak disse står selvsagt imperialistene og store utenlandske oljeselskaper, blant annet Equinor. Den norske staten har i løpet av ett år tjent mer penger på Angola, enn de har gitt i bistand til hele Afrika, takket være blant annet statseide Equinor.
Korrupsjon og imperialistisk superprofitt
Equinors faktiske overskudd i Angola er hemmelig, og dette viser hvordan imperialistene skjuler sine spor i den tredje verden. Men selskapet Rystad Energy anslo i 2020 at Equinor hadde tjent 11 milliarder i Angola.
Equinor har også vært under etterforskning for korrupsjon i landet, og skal ha overført hundretalls millioner til prosjekter som aldri ble noe av. Dette er en måte korrupsjon kan tilsløres, ved at selskaper finansierer offentlige prosjekter, men hvor pengene i stedet havner i lommene på byråkrater og politikere.
Isabela dos Santos, datter av den tidligere presidenten, er kjent som en av verdens rikeste kvinner. Hun har også vært involvert i mange korrupsjonssaker, under navnet «Luanda Leaks» etter Angolas hovedstad Luanda. Denne medieskandalen var en del av det større sakskomplekset «Pandora Papers» som Aftenposten var en del av å avsløre. Isabela dos Santos viser frem sitt luksusliv i sosiale medier, i grell kontrast til fattigdommen massene i landet lever i.
Proletariatet og fattigbøndene utbyttes og undertrykkes på det groveste i Angola, ikke bare av norske selskaper, men også av andre imperialister, som Kina. Arbeidere som protesterer har ved flere tilfeller blitt skutt og drept av angolske sikkerhetsstyrker.
Den politiske krisa i Angolas byråkratkapitalisme, kommer til uttrykk ikke bare i rivaliseringen mellom MPLA og Unita, men også i konfliktene mellom dagens MPLA-president, og den mektige dos Santos-familien. Disse sistnevnte fordømmer nemlig politiets etterforskning av korrupsjonen i landet, og hevder president Lourenco forsøker å utnytte den døde president dos Santos i valgkampen. En av hans døtre har antydet at den gamle presidenten kan ha blitt drept, ved at noen hadde fiklet med utstyret på sykehuset i spanske Barcelona hvor han var innlagt da han døde, og hun lot mistankens lys falle på sin egen stemor, avdøde ekspresident dos Santos kone.
Kort sagt er de borgerlige intrigene alvorlige og kompliserte, men de uttrykker den krisa byråkratkapitalismen gjennomgår i alle halvkoloniale og halvføydale land. Denne kapitalismen er, slik formann Gonzalo lærer oss, født som en deformert og råtten kapitalisme, bundet på begge hender; på den ene siden av imperialismen og på den andre av føydalismen. Dermed fødes den så og si i krise, og de politiske problemene i Angola er nok et uttrykk for dette.
Norsk imperialisme plyndrer Angola og korrumperer eliten
De hovedsakelige ansvarlige for situasjonen til land i den tredje verden er de gamle kolonimaktene, Portugal i Angolas tilfelle, og imperialistene i dag. Overfor Angola er norsk imperialisme en av disse. Equinors handlinger i landet, hvor de på en side tjener milliarder og på den andre siden bidrar i stor stil til korrupsjonen, er et konkret eksempel på hvordan imperialistene på den ene siden holder land nede i fattigdom ved å plyndre deres ressurser, og hvordan de på den andre siden opprettholder undertrykkinga gjennom å smøre det lokale borgerskapet med korrupsjonspenger. Det spiller ingen rolle om dette får en fullstendig lovlig form, ved at selskapene og statene for eksempel «bare» gir bistand eller forkler korrupsjonen som veldedighet. Innholdet forandrer seg ikke i det hele tatt. Utenlandsk imperialisme holder massene nede i fattigdom, og betaler overklassen for å gjøre grovarbeidet.
Erna Solberg, daværende statsminister i Norge, var på statsbesøk i landet i 2018 og uttrykte da at Angola «er inne i en positiv prosess». Hun hadde bilaterale møter med president João Lourenço og uttalte til pressen at Angola har tatt viktige skritt mot mer demokrati. Med pomp og prakt ble hun mottatt i Luanda, og lovordene fra henne til gjengjeld satt løst.
Dette er ikke underlig, da Angola er den viktigste handelspartneren for Norge i Afrika. Ikke bare Equinor tjener enorme summer i landet, men også Aker og Norsk Hydro. Denne virksomheten er på ingen måte ny.
Vi kan lese følgende i en artikkel fra fagbladet Fontene i 2018: «Norsk næringsliv har forlengs oppdaget Angola. Mellom 60 og 70 prosent av all høyteknologi knyttet til oljeproduksjonen og montert på havbunnen i Angola er forsket på, utviklet og produsert i Norge. Statoil [i dag Equiinor, red.anm 2022] og Hydro begynte sin virksomhet i Angola rundt 1993 og hadde ved utgangen av 2006 investert ca 40 milliarder kroner i oljeutvinning i Angola. Den norske stat hadde i 2006 inntekter fra skatt og aksjeutbytte på disse selskapenes virksomhet i Angola, som var om lag like stor som den samlede norske bistand til Afrika.»
Angola er dermed et viktig eksempel på norsk imperialisme, og i seg selv svært viktig for norsk imperialisme. Det viser også hvordan de store norske monopolselskapene befester seg nettopp i land hvor de kan drive liknende virksomhet som de er store på i Norge (petroleum, aluminium, kunstgjødsel, kraftproduksjon, fiske osv.). Videre ser vi hvordan norsk monopolkapital samarbeider tett med regimer norske politikere gjerne «kritiserer» for mangel på demokrati og brudd på menneskerettighetene. Vi ser at norske selskaper bidrar til korrupsjonen, og at forestillingen om noe annet er håpløst naivt. Den norske regjeringen arbeider i tett tospann med norsk kapital, selvsagt, og de har ingen skrupler med å lovprise et regime som skyter ned demonstranter som krever mer demokrati og streikende arbeidere som protesterer mot utenlandske selskaper.
Den desidert største eksportpartneren for Angola er Kina, som mottar store deler av Angolas petroleums- og mineralrikdommer, hvor norske selskaper inngår i prosessen. Dette er nok et eksempel på hvordan imperialistene opererer både i konkurranse og samarbeid.
Samtidig protesterer massene med krav om demokratiske rettigheter og rett til arbeid. Arbeidere protesterer, blant annet mot kinesiske gruveselskaper, og forsøker igjen og igjen å organisere seg mot utbyttinga. I den oljerike provinsen Cabinda fører væpna grupper geriljakrig mot staten, og slik sett fortsetter den væpna kampen i landet, tross fredsavtalen mellom MPLA og Unita fra 2002. Med andre ord nekter massene av utbytta og undertrykte å stå uten en stemme. Massene har en stemme, den sterkeste stemmen, og massene i Angola vil skrive nye kapitler i landet historie gjennom sin kamp og motstand. Denne kampen fører de slett ikke isolert sett mot den korrupte eliten i landet, men mot all utenlandsk imperialisme, som i århundrer har plyndret Angola og Afrika, og som stadig holder de afrikanske massene nede i skrikende nød og fattigdom.
Se også:
Referanser
Angolas president beholder makten etter valget | ABC Nyheter
Død ekspresident skaper såpeopera midt oppi rekordjamt val i Angola – NRK Urix
Opposisjonen har levert klage på valgresultatet i Angola
Angola (FN-sambandet)
Anslår at Equinor har tjent 11 milliarder dollar i Angola – E24
Solberg møtte Angolas president – Dagsavisen
Erna Solberg – Institutt for geovitenskap og petroleum
Solberg: – Angolas president har tatt lovende skritt
Viktig veiskille for Angola | Fontene.no
Economy of Angola – Wikipedia
Rebels alive and kicking in Angolan petro-province, oil workers say | Reuters
Angola: Shooting spree by security forces kills at least 10 protesters
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.