Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Venstresida i den internasjonale kommunistiske bevegelsen reiser formann Maos tese om at vi lever i de «50 til 100 åra» hvor imperialismen vil feies vekk fra jordas overflate, og formann Gonzalos teori om at verdensrevolusjonen rundt 1980 gikk inn i sin strategiske offensiv.
Hva er den strategiske offensiven? Det er fasen hvor fienden er på defensiven og proletariatet og dets forbundsfeller er på offensiven. Perioden kjennetegnes ved at fienden har enorme problemer, med dypere kriser og mer komplekse kriger. USA-imperialismen, verdens eneste hegemoniske supermakt, evner ikke lenger å vinne avgjørende seire (Somalia, Afghanistan, Irak, Syria osv.). Perioden kjennetegnes på den andre sida ved at folket er sterkere enn noensinne; Massen i den tredje verden har økt fra 3-4 milliarder rundt 1980, til 6-7 milliarder i dag, og proletariatets ideologi er løftet til et nytt, tredje og høyere stadium: marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen. Altså er styrkeforholdet mellom fienden og folket dramatisk endret.
Noen tror definisjonen av revolusjonens stadier handler om hvor mye land man har erobret, og at stadiene må defineres ut fra Sovjetunionen, folkedemokratiene og Kina. Dette har ingenting å gjøre med definisjonene til verken formann Mao eller formann Gonzalo. Det er å se ensidig på erobret land, og ikke på helheten i situasjonen, det er å ikke se på historien som en prosess av prosesser.
Verdensrevolusjonen og dens tre stadier
Formann Mao skriver: «’Verdensrevolusjonen’ viser ikke lenger til den gamle verdensrevolusjonen, for den gamle, borgerlige verdensrevolusjonen har hørt fortida til i lang tid. Den viser til den nye verdensrevolusjonen, den sosialistiske verdensrevolusjonen. På samme vis betyr det å være «en del av» ikke å være en del av den gamle borgerlige, men av den nye sosialistiske revolusjonen. Dette er et veldig skifte uten sidestykke i kinesisk historie eller i verdenshistoria.»
Perus Kommunistiske Parti skriver: «Formann Mao understreker viktigheten av verdensrevolusjonen som en enhet, på grunnlag av at revolusjon er hovedtendensen mens imperialismens forråtnelse øker for hver dag, og at den rollen massene spiller vokser for hvert år. (…) Innenfor dette tidsperspektivet i imperialismens epoke, tidfesta han det store historiske øyeblikket i løpet av de ‘neste 50 til 100 år’.»
Og videre: «Samtidig lærer formann Gonzalo oss at det i verdensrevolusjonens prosess for å feie imperialismen og reaksjonen vekk fra jordas overflate, er tre faser: 1) strategisk defensiv, 2) strategisk likevekt, og 3) verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Han kommer til denne konklusjonen ved å ta i bruk loven om motsigelsen på revolusjonen, da motsigelser hersker i alle ting og da alle motsigelser har to motstridende sider – i dette tilfellet revolusjon og kontrarevolusjon. Verdensrevolusjonens strategiske defensiv står i motsetning til kontrarevolusjonens offensiv, og startet i 1871 med Pariserkommunen og sluttet med den andre verdenskrig. Den strategiske likevekten strekker seg fra rundt den kinesiske revolusjonen og gjennom den store proletariske kulturrevolusjonen og utviklinga av de mektige nasjonale frigjøringsbevegelsene. I kjølvannet av dette entrer revolusjonen den strategiske offensiven, en fase som begynte omtrent fra og med 1980-tallet, hvor vi ser indikasjoner som Iran–Irak-krigen, Afghanistan, Nicaragua, starten på folkekrigen i Peru. Dette er epoken beskrevet som «de neste 50 til 100 år». Derfra og framover vil motsigelsen mellom kapitalismen og sosialismen utvikles, hvor løsningen bringer oss til kommunismen. Vi betrakter dette som en lang og ikke en kort prosess, og er overbevist om at kommunismen vil nås, sjøl om vi må gjennom en hel serie av kroker og tilbakeslag som nødvendigvis vil oppstå. Videre er det ikke så merkelig at vi bruker de tre fasene på verdensrevolusjonen. Formann Mao brukte dem på den langvarige folkekrigens utviklingsprosess. Og som kommunister må vi ikke bare fokusere på øyeblikket her og nå, men også de lange årene foran oss.»
Formann Gonzalo tar altså utgangspunkt i den proletariske verdensrevolusjonen som en enhet, en prosess, som har sin begynnelse i Pariserkommunen 1871 og varer til imperialismen er feid vekk fra hele jorda, i løpet av «de 50 til 100 åra» (fra formann Mao skrev dette på 1960-tallet). Initieringa av verdensrevolusjonen skjer altså ved at proletariatet for første gang griper makta med våpen i hånd, i Paris, og holder på den fra 18. mars til 28. mai. Da led kommunardene nederlag, og titusenvis ble massakrert. Legg merke til at dette likevel ikke betyr at verdensrevolusjonen forstått som en helhetlig sammenhengende prosess var avslutta i mai 1871.
Kort sagt: Formann Gonzalo tidfester de tre stadiene i den proletariske verdensrevolusjonen slik: strategisk defensiv 1871-1945 (omtrent), strategisk likevekt 1945-1980 (omtrent), strategisk offensiv fra omtrent 1980 og fremover. Videre har formann Mao anslått at imperialismen vil feies vekk fra jorda overflate innen 50-100 år fra 1960-tallet. Dette er tiden vi lever i. Formann Mao slo fast at revolusjon er den historiske og politiske hovedtendensen i vår tid.
Tredelinga handler om forholdet mellom oss og fienden
Videre må vi forstå tredelinga av prosessen på grunnlaget av motsigelsen mellom proletariatet og dets allierte på den ene sida, og fienden på den andre sida. Denne motsigelsen kommer til uttrykk som motsigelsen mellom revolusjon og kontrarevolusjon. Som formann Maos tese om stadiene i folkekrigen, handler også stadiene av verdensrevolusjonen om styrkeforholdet mellom partene, om kampformene og om målene. Formann Gonzalo og PCP peker på Iran-Irak-krigen, krigen i Afghanistan, krigen i Nicaragua og på folkekrigen i Peru. Vi kan videre legge til andre kriger som er kommet til senere: USA-imperialismens kriger mot Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, krigen i Jemen og krigen i Ukraina. Hva kan vi se av fiendens kampformer, mål og ikke minst, deres evne til å vinne avgjørende seire her? Vi kan gjennomgående slå fast at imperialistene ikke evner å vinne avgjørende seire. De initierer kriger som de ikke får til å avslutte, iallefall ikke på en måte hvor de erobrer en klar og tydelig seier.
Videre kan vi peke på folkekrigene; fire folkekriger pågår i verden i dag er alle initiert mellom 1960 og 1980: i Peru, Filippinene, Tyrkia og India. Tross fiendens alle diabolske, utspekulerte og vilt blodige angrep mot folkekrigene, har det ikke lyktes dem å nedkjempe dem. Folkekrigen i Nepal ble initiert i 1996, og denne førte i løpet av 10 år til at de erobret makta i 80 prosent av landet. Denne folkekrigen ble likvidert av revisjonismen, men ikke nedkjempet utenfra av fienden. Revisjonistene likviderte krigen, i bytte mot at de fikk regjeringsmakta i den borgerlige nepalske staten(!), etter å ha drevet kongen vekk og avskaffet monarkiet. Revisjonisten Prachanda likviderte folkekrigen, mot å bli statsminister i den borgerlige staten, og han er også blitt en svært rik mann. Hva sier dette om styrkeforholdet mellom revolusjonen og kontrarevolusjonen i dagens verden?
Atter videre kan vi peke på de sosiale forholda. Per 1980 var verdens befolkning på 4,4 milliarder. Per 2020 var den 7,7 milliarder. En økning på 3,3 milliarder, og vi er på vei mot en fordobling siden 1980. Tilnærmet hele denne veksten har skjedd og skjer i den tredje verden. I andel har verdens undertrykte folk og nasjoner, verdens proletariat og verdens fattige og sultende mennesker, økt voldsomt gjennom disse fire tiårene. Hva sier det om det potensielle styrkeforholdet mellom revolusjon og kontrarevolusjon?
Vi understreker her at både den revolusjonære situasjonen og styrkeforholdet, ikke bare handler om hva som er realisert, men om hva som er potensielt. Josef Stalin sier det følgende om den marxistiske måten å se verden på: «Det den dialektiske metoden ser som viktig, er ikke først og fremst det som i et gitt øyeblikk virker varig og likevel alt har begynt å dø bort; men det som oppstår og utvikler seg, sjøl om det i det gitte øyeblikket ikke virker varig. For den dialektiske metoden ser bare det som oppstår og utvikler seg som
uovervinnelig.» Det er den potensielle sosiale krafta til proletariatet, som gjør det uovervinnelig. Det var derfor Marx og Engels allerede i 1848 kunne slå fast at proletariatet var kapitalismens bane, og at de ville ta makta og omdanne verden i sitt bilde. Denne potensielle krafta, i allianse med de undertrykte nasjonene i den tredje verden, og særlig fattigbøndene i disse, har tatt et enormt sprang fra 1945 til 1980, og den er økt voldsomt siden den gang også. Både i rent kvantitativt antall – doblingen fra 3,3 til 6,6 milliarder – og den kvalitative andelen av verdens befolkning, fra omtrent 3/4 til omtrent 7/8.
Og atter videre: Hva er den økonomiske utviklinga? Gjennom første og andre «oljekrise» på 1970 tallet gjorde den allmenne krisa i imperialismen et sprang. Dette var de første virkelig dype sykliske overproduksjonskrisene etter krigen, og fikk store politiske konsekvenser (Reagan, Thatcher, «nyliberalismen»). Den økonomiske krisa skal også ha brakt Sovjet-revisjonismen til sitt sammenbrudd, aksellerert av nederlaget i Afghanistan. Fra og med 1970-tallet, og særlig fra 1980-tallet, har verdensøkonomien blitt rystet igjen og igjen, stadig mer voldsomt, frem mot den hittil dypeste krisa fra og med 2020. Det finner sted et markant fall i profittraten, det vil si at det blir stadig vanskeligere å øke fortjenesten for monopolkapitalen. Dermed må utbyttinga og undertrykkinga øke, noe som skjerper klassekampen og ansporer flere folkelige opprør. Dette skjerper også rivaliseringa mellom imperialistene (se USA, Kina, Russland, Tyskland, Frankrike, Storbritannia osv.). Altså får det økonomiske aspektet (og grunnlaget) for den allmenne krisa, direkte konsekvenser politisk og militært.
Politisk og militært ser vi en klar tendens til reaksjonisering av de borgerlige statene. Det vil si undergraving av det borgerlig-liberale demokratiet, via krisa i parlamentarismen, og en utvikling i retning fascisme. Statene korporativiseres og militariseres, som et desperat mottrekk mot den økende kampen og motstanden fra massene, samt for å tjene til forberedelser for imperialistisk omfordelingskrig. Militært ser vi også (se Uppsala Conflict Data Program) at antallet kriger øker, og faktisk svært kraftig siden 1980, særlig er det «ikke-statlig vold» og «ensidig vold» som har økt dramatisk ifølge deres statistikk, i tillegg til nesten en dobling av tilfellene med statlig vold (krig).
Er det mulig å forestille seg en tredje verdenskrig, uten at denne skulle føre til sosialistiske revolusjoner? La oss minne om at oktoberevolusjonen skjedde i 1917 etter tre år med verdenskrig, og at folkerepublikken Kina og folkedemokratiene i Europa, ble etablert på ruinene av «det tredje riket» og i asken etter 2. verdenskrig. Selv imperialistene er klar over denne faren. Dermed ser vi en rekke tydelige tegn, økonomisk, sosialt, politisk og militært, på at vi lever i den strategiske offensiven av den proletariske verdensrevolusjonen – dens tredje og siste stadium.
Opportunistenes innvendinger
Mot dette innvender opportunistene (i) at verdensrevolusjonen ikke finnes som prosess, bare mange slags revolusjoner og at alt prat om verdensrevolusjon er trotskisme, eller (ii) at den finnes, men at den kan, som folkekrigen i et enkelt land, bevege seg frem og tilbake mellom stadier, og kanskje at likevekten ble markert ved at de sosialistiske landene etablerte en mektig sosialistisk leir på 1950-tallet, og at man er tilbake på defensiven når denne leiren falt for revisjonismen.
De første negerer proletariatet som internasjonal klasse, og de negerer alle marxismens klassikere. Hos Lenin, Stalin og Mao finner vi et vell av eksempler på at de snakker om verdensrevolusjonen. Disse førstnevnte står for den mest banale revisjonismen. Den andre, mer utspekulerte gruppen, anvender andre kriterier når de definerer stadiene. Formann Mao og formann Gonzalo peker ikke ensidig på vår side, våre styrker, men ser prosessen som en motsigelse mellom revolusjon og kontrarevolusjon, og dermed ser de også på kontrarevolusjonens styrker og deres målsetninger. Videre ser formann Gonzalo på verdensrevolusjonen som en helhetlig prosess, i tre store langvarige stadier. Han beskriver senere at fienden har innledet en kontrarevolusjonær generaloffensiv innenfor vår relative offensiv fra rundt 1990. Veien er lang og krokete, det vil være midlertidige tilbakeslag, men dette rokker ikke ved formann Maos tese om «de 50 til 100 åra» eller formann Gonzalos tese om at vi lever i den strategiske offensiven av den proletariske verdensrevolusjonen.
Hva sier formann Mao? Han skriver som sagt «Det er likefullt nødvendig å lage ei skisse for å kunne gi fast og målretta strategisk ledelse av den langvarige krigen» og det er slik vi må forstå formann Gonzalos tese: Den er til for å gi fast og målretta strategisk ledelse av den langvarige krigen. Formann Gonzalos tese finner også støtte hos Charu Majumdar, leder for Indias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene), som i 1969 skrev: «I dagens æra hvor imperialismen er på vei mot total kollaps, tar revolusjonær kamp form av væpna kamp i alle land (…) verdensrevolusjonen har gått inn i en ny høyere fase. Sosialismen marsjerer ustoppelig framover mot seier. I en slik æra, betyr det å velge den parlamentariske veien å stanse verdensrevolusjonens marsj framover. I dag kan ikke revolusjonære marxist-leninister benytte den parlamentariske veien. Dette er ikke bare sant for koloniale og halvkoloniale land, men også for de kapitalistiske landa. (…)».
Syntese
Vi må forstå definisjonen av den strategiske offensiven slik: Den avdekker problemene på fiendens side og gir kommunistene et korrekt grunnlag for å gi strategisk ledelse. Fienden kan ikke vinne avgjørende seire i krigene, det blir stadig flere kriger, og krigene trekker ut i langdrag uten at imperialistene kan etablere endelig makt. Både Sovjets nederlag i Afghanistan etter ti års krig, og USAs nederlag i samme land etter tjue års okkupasjon, er klare eksempler på disse. Folkekrigene lider bare nederlag (midlertidig) gjennom revisjonistenes intriger. Det er en eksplosiv vekst av folkets masser, særlig de dypeste og bredeste og særlig i den tredje verden. Fattigdommen øker, forskjellene på fattige og rike øker, imperialistenes profittjag blir mer desperat, rivaliseringen skjerpes, klassekampen skjerpes, samfunnet militariseres mer og mer, de gamle statene svarer på krisa med korporativisme og fascisme.
Kort sagt: Vi lever i en tid hvor imperialismen feies vekk. Ikke uten bitter og hard motstand, ikke uten mange kroker på veien og midlertidige tilbakeslag, men like fullt er forholdene mellom fienden og oss gunstigere enn noensinne, og oppgaven er klar: konstituere eller rekonstituere kommunistiske partier som maoistiske og militariserte partier, og føre folkekrig frem til kommunismen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.