Igjen om marxismen-leninismen-maoismen

Av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane.

Maoismen er det tredje, nyere og høyere stadiet av proletariatets ideologi, og er allmektig fordi den er sann. Maoismen er syntetisert av formann Mao og definert av formann Gonzalo og Perus Kommunistiske Parti.

Denne teksten er i hovedsak skrevet for en studiegruppe for en tid tilbake. Vi har gjort en del endringer nå for å gjøre den mer tilgjengelig for nettpublisering. Alle uthevelser i sitatene er våre egne.

Perus Kommunistiske Parti definerte maoismen

Perus Kommunistiske Parti skriver i sin politiske generallinje: «Vårt grunnlag er marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, først og fremst Gonzalos tenkning, det vil si proletariatets ideologi, den høyeste form for menneskelighet, den eneste sanne, vitenskapelige og uovervinnelige ideologi.»

Et annet sted skriver de: «I en varm smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det internasjonale proletariatet først som marxisme. Den utviklet seg senere til marxismen-leninismen og så til marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske ideologien, allmektig fordi den er sann, har tre stadier eller milepæler i sin dialektiske utviklingsprosess: 1) marxismen, 2) leninismen og 3) maoismen.»

Om kjerna i maoismen skriver de: «Hva er kjerna i maoismen? Politisk makt er kjerna i maoismen. Politisk makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt:

1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen;
2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner;
3) Politisk makt basert på væpna styrke ledet av kommunistpartiet, erobret og forsvart gjennom folkekrig.

Og hva er maoismen? Maoismen er marxismen-leninismen som løftes til et nytt, tredje og overlegent stadium i kampen for proletariatets ledelse av den demokratiske revolusjonen, utvikling av sosialismens oppbygging og videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur gjennom proletarisk kulturrevolusjon; i epoken der imperialismen går dypere ned i sin nedbrytning og revolusjon har blitt den historiske hovedtendensen, midt blant de mest komplekse og omfattende krigene sett til dags dato, og midt i den uforsonlige kampen mot moderne revisjonisme.»

Dette er definisjonen av maoismen. Formann Mao og KKP har syntetisert maoismen. Det er de som har løftet ideologien til et nytt, tredje og overlegent stadium. Men formann Gonzalo og Perus Kommunistiske Parti har definert maoismen, på liknende vis som Josef Stalin en gang definerte leninismen.

Videre skriver PKP i Den internasjonale linja: «Ved å utvikle marxismen-leninismen løftet formann Mao Zedong marxismen til dens høyeste fjelltopp, og proletariatets teori ble dermed videreutviklet til marxismen-leninismen-maoismen (…) Maoismen er anvendelsen av marxismen-leninismen i de undertrykte landene, i verdensrevolusjonens strategiske offensiv, og i videreføringen av revolusjonen under proletariatets diktatur. (…) De virkelige kommunistene ventet på at KKP skulle definere maoismen som det tredje stadiet av marxismen, men etter Maos død i september 1976, gjennomførte de kinesiske revisjonistene sitt kontrarevolusjonære kupp rettet mot formann Mao og hans tenkning.»

Videre skriver partiet i samme dokument: «I 1980 innledet PKP folkekrigen basert på marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Og det var med anvendelsen og utviklingen av folkekrigen at PKP gikk videre i forståelsen av maoismen som det tredje stadiet av marxismen. Dermed kunne partiets andre nasjonale konferanse avholdt i mai 1982 enes om at marxismen-leninismen-maoismen var det tredje stadiet av marxismen. PKP var det eneste partiet i verden i fortroppen for å forsvare maoismen, og tok opp oppgaven å kjempe for å forene marxist-leninist-maoistene i verden så denne ideologien kan kommandere og veilede revolusjonen i verden og i Peru. Anvendelsen av marxismen-leninismen-maoismen må være særegen i hver revolusjon, slik at det ikke blir en mekanisk formel. Av denne årsaken har den peruanske revolusjonen generert formann Gonzalo og Gonzalos tenkning, som er hovedprinsippet i partiets enhetsgrunnlag. Hver revolusjon må formulere sin veiledende tenkning, uten denne kan det ikke være noen anvendelse av marxismen-leninismen-maoismen, eller noen revolusjonær utvikling.»

Dette må understrekes igjen og igjen, for det er hevet over enhver tvil at Perus Kommunistiske Parti var de første til å definere maoismen, en definisjon som partiet forente seg om allerede i 1982, og som ble fullendt med enhetsgrunnlaget på partiets første kongress i 1988. Senere har Revolutionary Internationalist Movement (RIM) også gitt en definisjon i 1993 i sitt dokument om marxismen-leninismen-maoismen. To ting kan sies om dette: For det første er dokumentet åpenbart inspirert av Perus Kommunistiske Partis dokumenter, og det vektlegger i hovedsak samme punkter som PKP gjør. For det andre er dokumentet mindre tydelig og mer eklektisk enn PKP-dokumentene. Dermed er RIM-dokumentet et skritt i riktig retning, fra en anerkjennelse av Mao Zedongs tenkning og til PKPs definisjon, men fortsatt ikke en fullstendig anerkjennelse av denne. Likevel anerkjenner RIM betydningen av PKP sin rolle i prosessen, når de skriver:

«Viktigst av disse har vært den fremskredne folkekrigen ledet av Perus Kommunistiske Parti, som har lykkes i å mobilisere massene i millioner, og har feid vekk staten i mange deler av landet og etablert makta til arbeiderne og bøndene i disse områdene. Disse fremskrittene, i teori og praksis, har gjort oss i stand til ytterligere å utdype vår forståelse av den proletariske ideologien og på det grunnlaget ta et langt skritt, gjennom å anerkjenne marxismen-leninismen-maoismen som nytt, tredje og høyere stadium av marxismen.» (vår oversettelse)

Med andre ord: Selv med formann Gonzalo i fangenskap (fra 1992), og med det opportunistiske RCP USA i ledelsen for RIM, tok denne organisasjonen stilling, riktignok på ufullstendig vis, for PKPs definisjon («nytt, tredje og høyere stadium») og de anerkjente at folkekrigen i Peru var «viktigst» som fremskritt «i teori og praksis» for å gjøre dem i stand til å fastslå denne definisjonen.

Altså: Dette spørsmålet er for lengst avklart. Perus Kommunistiske Parti definerte maoismen. De gjorde det først og det er en korrekt definisjon. Det er videre umulig å sette RIMs uttalelse opp mot PKPs definisjon, fordi RIM anerkjenner PKPs rolle for å forstå maoismen og de anerkjenner langt på vei PKPs definisjon. Dette er enda et eksempel på at formann Gonzalos sentrale rolle i ideologiens utvikling er viden anerkjent. Vi slår fast at dette gir Gonzalos tenkning en helt spesiell betydning, ikke bare i Peru, men for hele det internasjonale proletariatet.

Anvendelse av ideologien gir opphav til veiledende tenkning

Om Gonzalos tenkning skriver Perus Kommunistiske Parti: «Vi sier marxismen-leninismen-maoismen fordi det er proletariatet, den siste klassen i historien, sin universelt gyldige ideologi som må tillempes på hver revolusjons konkrete forhold og bringe fram dets veiledende tenkning. I vårt tilfelle har den peruanske revolusjonen brakt oss Gonzalos tenkning fordi formann Gonzalo er det høyeste uttrykket av den universelle ideologiens sammensmelting med den peruanske revolusjonens konkrete praksis.»

Formann Gonzalo skriver i en annen tekst: «For å bygge opp proletarisk ideologi må derfor borgerlig ideologi ødelegges. Det kan ikke skje noen oppbygging uten ødeleggelse. Tradisjonens, de gamle idéenes og de ideologiske avvikenes dødvekt veier tungt: disse tingene dør ikke ut på fredelig måte. Å omforme seg selv krever derfor enorme anstrengelser. Mennesker er praktiske, ikke kontemplative, særlig når de kjemper for å forandre virkeligheten i proletariatets og folkets tjeneste. Dette er grunnen til at de kan overvinne den gamle og utslitte ideologien, og ta opp proletariatets ideologi, den eneste ideologien som gjør dem rustet til å forstå og forandre verden ut fra klassens og de undertrykte folkenes interesser.»

Og videre: «Kjernen i problemet, sett i perspektiv, er å forandre folks sjel, å omforme deres ideologi, slik at de kroppsliggjør marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme. Kun på denne måten kan vi forhindre gjeninnføring av kapitalisme, og marsjere fremover mot kommunismen. (…) Marxismen er den eneste vitenskapelig sanne ideologien. Den kan flytte fjell, forandre verden og sette den med den riktige siden opp. Idealisme kan kun sette virkeligheten på hodet.»

Reis, forsvar og anvend maoismen

Hva er marxismen-leninismen-maoismen? Og hvorfor er maoismen hovedsakelig?

1. Maoismen er proletariatets ideologi – alle klasser har sitt verdensbilde, og maoismen er proletariatets verdensbilde. Ideologi er ånd, det høyeste uttrykket for materien.

2. Samfunnet kan deles i tre sfærer: økonomisk, politisk og ideologisk. Den ideologiske sfæren omfatter filosofi og kultur, og inngår sammen med politikken i samfunnets overbygning. Proletariatet kjemper innenfor alle sfærer, og den høyeste sfæren er den ideologiske. Økonomien er basis, grunnleggende, politikken er anvendt ideologi, et konsentrert uttrykk for økonomien, og kommanderer den bevisste endringen av samfunnet. Ideologien vokser frem av samfunnets basis, og er grunnlag og veiledning for politikken.

3. Maoismen er den eneste vitenskapelige ideologien – fordi bare proletariatets ideologi kan være uten idealistiske skylapper. Den har ikke til oppgave å legitimere klassesamfunnet slik andre klassers ideologier alltid har hatt til hensikt å rettferdiggjøre eller tilsløre en klasses utbytting av en annen. Alle andre ideologier i det borgerlige samfunnet er verktøy for de som har makta i dette samfunnet, mens proletariatets ideologi er et verktøy for å forstå og å forandre dette samfunnet fundamentalt.

4. Maoismen er den eneste sanne ideologien, fordi den er vitenskapelig og viser historiens utvikling slik den er med kapitalismens historiske oppståelse og utslettelse. Sannheten er revolusjonær. Den er et verktøy i hendene på den klassen som har til historisk oppgave å gravlegge kapitalismen og bære fram det nye samfunnet. Alt som er sant anerkjennes av maoismen, alt som er usant forkastes av den.

5. Maoismen er uovervinnelig, fordi den er sann. Den er proletariatets ideologi og proletariatet er dømt til seier. Det er historiens gang at denne klassen vil nedkjempe utbytterklassene og gravlegge kapitalismen. Maoismen kan ikke beseires, den er allmektig.

6. Maoismen er ett hele av tre integrerte bestanddeler, av marxistisk filosofi, økonomi og sosialisme, det vil si at den er enhetlig og harmonisk. Den er med andre ord udelelig – man kan ikke skille økonomien fra filosofien, eller filosofien og økonomien fra sosialismen. Alene vil den enkelte bestanddel bli falsk, selv om all slags borgerlige ideologer og opportunister systematisk forsøker å skille ut deler av marxismen og «anvende» dem på egen hånd.

7. Maoismen er det tredje stadiet, det tredje trinnet, i utviklinga av proletariatets ideologi. Formann Mao har i teori og praksis løftet ideologien innenfor alle tre aspekter, og æren for dette tilhører uten tvil formann Mao, som etablerte folkerepublikken Kina og ledet kulturrevolusjonen, som etablerte dialektikkens eneste grunnlov, proletariatets militærteori osv. Av de tre mest transcendentale, overskridende, rystenden omveltningene proletariatet leda på 1900-tallet, ledet formann Mao to av dem: den kinesiske nydemokratiske revolusjonen og den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina. Dette ga ham en posisjon til å se dypere, lengre og videre enn noen andre i historien frem til da.

8. Maoismen er et høyere og nyere stadium, da det tar opp i seg de to foregående stadiene, og utvikler disse videre til marxisme-leninisme-maoisme. Dermed er maoismen hovedsakelig, fordi det som er mer avansert alltid er hovedsakelig. Det som er høyere og mer avansert, må veie tyngre og veilede. Fra den høyere posisjonen ser man videre og dypere, man tar opp i seg det forutgående men går lenger. Fra denne posisjonen anvendes ideologien til å løse nye problemer, og gir dermed nye svar, klarere svar og dypere innsikt, på et rikere teoretisk og praktisk grunnlag. Dermed er maoismen overlegen tidligere stadier.

9. Maoismen er universelt anvendelig på alle revolusjoner som er en del av den proletariske verdensrevolusjonen, det vil si i alle demokratiske og sosialistiske revolusjoner, altså de to strømningene som sammen utgjør den proletariske verdensrevolusjonen. Alle revolusjoner som retter seg mot kolonial og halvkolonial undertrykking, imperialisme og føydalisme, er objektivt del av denne store revolusjonære prosessen. De er uttrykk for hovedmotsigelsen i imperialismen i vår tid, mellom imperialistene på den ene sida og de undertrykte nasjonene på den andre sida, og dermed den grunnleggende strømningen i den langvarige historiske prosessen vi kaller proletarisk verdensrevolusjon. Den demokratiske revolusjonen er grunnlaget og den sosialistiske revolusjonen er veiledningen, orienteringen, med en ledende rolle som definerer hele verdensrevolusjonen. Også frigjøringskriger under reaksjonære faner, blir objektivt en del av denne strømningen, som påfører imperialistene stadig nye nederlag, og presser dem stadig mer på defensiven. Men den endelige frigjøringen er bare mulig under proletariatets direkte ledelse, det vil si under ledelse av det kommunistiske partiet, i den nydemokratiske revolusjonen som går direkte over i den sosialistiske revolusjonen. Dette er Kinas vei, og veien alle undertrykte land må følge.

10. Maoismen er proletariatets eneste ideologi, den er helhetlig, selv om den utvikler seg videre, fordi materien hele tiden utvikler seg, men den er ikke et lukket system. All annen ideologi, også revisjonismen, er borgerlig. Dette gjelder også de småborgerlige ideologiene, selv om småborgerskapet har en vaklende karakter, og de lavere delene kan vinnes for proletariatets sak, eller nøytraliseres i den sosialistiske revolusjonen. Maoismen er uttrykk for proletariatets klassekamp gjennom 200 år, som tar opp i seg erfaringene og ideene fra alle revolusjonene, fra klassekamp, produksjon og vitenskapelige eksperimenter, helt til sin topp. Ingen andre ideologier gjør dette fra proletariatets standpunkt og med praksis som det eneste kriteriet for sannhet.

11. Kommunister må forandre sin tenkning gjennom smertefull kamp. Man fostres opp og formes av det borgerlige samfunnet, av dette samfunnets ideologi. Enhver kommer til den revolusjonære bevegelsen med et sinn som er formet av borgerskapet. Å bryte med dette krever å knuse sitt eget borgerlige ego, igjen og igjen. Det krever at man kjemper iherdig for å forandre sin ideologi, sitt sinn, sin egen hjerne. Det er ikke mindre hardt eller smertefullt enn å forandre kroppen gjennom kosthold og trening, og det krever ikke mindre utholdenhet.

12. Kommunister må legemliggjøre ideologien, legemliggjøre marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen. Det vil si å handle i samsvar med denne og veiledet av denne, overalt og hele tida. Det vil si å underordne seg lederskapet, underordne seg formann Gonzalo, anvende dennes tenkning kreativt og konkret i arbeidet. Det vil si å bryte med det gamle livet, bryte med det borgerlige samfunnet og gi livet helt og fullt til partiet og revolusjonen.

Til sist: Marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, må anvendes konkret på hver enkelt konkrete revolusjon. Hvert land og hver revolusjon har sine særegenheter og derfor må maoismen, nettopp fordi den er universelt anvendelig i alle land, tillempes på hver revolusjons konkrete forhold, og på den måten gi opphav til en særegen veiledende tenkning. Det finnes ingen ikke-konkret anvendelse. De som forsøker dette ender i subjektivisme og dogmatisme. Enhver universell idé må konkretiseres for å anvendes. Den må formidles og anvendes, ellers blir det kun stivnede dogmer, og ikke levende ideologi. Dogmatisme vil si å fjerne marxismens levende sjel, det vil si å forfalske og forvrenge den. Dette er grunnlaget for «dogmato-revisjonismen», som i praksis aldri kan føre til noe annet enn opportunisme.