Studiene våre og situasjonen nå

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 3 utgitt av Forlaget Oktober 1979.

STUDIENE VÅRE OG SITUASJONEN NŹ

12. april 1944

I

Sia i fjor vinter har kadrene på høyere nivå i partiet vårt studert spørs­målet om de to linjene i historia til partiet. Dette har høyna det politi­ske nivået til alle disse kadrene betraktelig. I løpet av disse studiene har kameratene tatt opp mange spørsmål, og i noen av de viktige har det politiske byrået i sentralkomiteen kommet fram til konklusjoner:

1. Holdnings når vi studerer de historiske erfaringene våre. Sentral­komiteen mener at vi må hjelpe kadrene til å ta klar stilling til spørs­måla om historia til partiet fra et ideologisk synspunkt, og at vi samti­dig må føre en mild politikk når vi fatter vedtak om kamerater som har gjort feil tidligere. Da skjønner kadrene på den ene sida de histori­ske erfaringene til partiet grundig og gjentar ikke tidligere feil, og på den andre sida kan vi forene alle kameratene til felles innsats. I historia til partiet vårt har det vært store kamper mot de feilaktige linjene til Chen Duxiu[1] og Li Lisan, og disse kampene var helt nødvendige. Men det var mangler ved metodene som blei brukt. For det første førte ikke kampen til at kadrene fra et ideologisk synspunkt forsto til fulle årsakene til disse feilene, situasjonen feilene blei gjort i, og nøyaktig hvilke midler og metoder som skulle til for å korrigere dem slik at lik­nende feil ikke blei gjentatt. For det andre blei det lagt alt for stor vekt på ansvaret til enkeltpersoner, og det førte til at vi ikke forente så mange som vi kunne til felles innsats. Vi må la disse to manglene tjene som en advarsel. Når vi nå tar opp spørsmål i partihistoria, må vi ikke legge vekta på ansvaret visse kamerater har som enkeltpersoner, men på å analysere situasjonen som feilene blei gjort i, innholdet i feilene og de samfunnsmessige, historiske og ideologiske røttene til dem. Dette må vi gjøre med innstillinga om å «lære av tidligere feil for å unngå feil i framtida» og «helbrede sjukdommen for å redde pasienten». Der­med kan vi nå to mål, nemlig ideologisk klarhet og enhet blant kame­ratene. Hvis vi behandler sakene til de enkelte kameratene skikkelig og verken dekker over noe eller skader kameratene, er det et tegn på at partiet vårt er livskraftig og frodig.

2. Vi må analysere alle spørsmål og ikke forkaste alt. Spørsmålet om linja til den sentrale ledelsen i perioden fra den fjerde plenumsse­sjonen[2] til Zunyi-møtet[3] må for eksempel analyseres fra to synsvink­ler. På den ene sida må vi peke på at hovedtrekka ved den politiske taktikken, den militære taktikken og kaderpolitikken som det sentrale ledende organet gikk inn for i den perioden, var feilaktig. Men på den andre sida må vi peke på at i slike grunnleggende saker som kampen mot Chiang Kai-shek, gjennomføringa av jordbruksrevolusjonen og kampen som rødehæren førte, var det ikke noen strid mellom oss og de kameratene som gjorde feil. Til og med de taktiske spørsmåla må analyseres. I jordspørsmålet lå for eksempel feilen deres i ei ultra- venstre linje som gikk ut på å ikke gi godseierne jord i det hele tatt og å gi rikbøndene dårlig jord. Men disse kameratene var helt enige med oss om å beslaglegge jorda til godseierne og dele den ut blant bønder som hadde lite eller ikke noe jord. Lenin sa at konkret analyse av de konkrete forholda er «det viktigste i marxismen, marxismens levende sjel.»[4] Mange av kameratene våre har ikke ei slik analyserende hold­ning. De vil ikke trenge djupt inn i innfløkte saker, analysere og stude­re dem gang på gang, og trekker gjerne enkle slutninger som enten er helt positive eller helt negative. Den kjensgjerninga at avisene våre ikke har analyserende artikler og at vanen med å analysere ikke er fullt ut­vikla i partiet ennå, viser at det fins mangler her. Fra nå av må vi rette på dette.

3. Diskusjonen om dokumentene fra den sjette nasjonale kongres­sen til partiet. Vi må slå fast at linja til den sjette nasjonale kongressen var riktig i grunntrekka, for den slo fast at den revolusjonen som vi gjennomfører nå, er en borgerlig-demokratisk revolusjon og at situa­sjonen på den tida var en periode mellom to revolusjonære oppsving, og den fordømte opportunismen og kuppmakeriet og kunngjorde ti- punktsprogrammet.[5] Alt dette var riktig. Kongressen hadde også mangler. Den pekte for eksempel ikke på at den kinesiske revolusjonen var en svært langvarig revolusjon, og på hvor uhyre viktig baseområ­dene på landsbygda var i revolusjonen. Den hadde også andre feil og mangler. Likevel spilte den sjette nasjonale kongressen ei progressiv rolle i historia til partiet vårt.

4. Var den provisoriske sentrale ledelsen som blei oppretta i Shang­hai i 1931 og den femte plenumssesjonen[6] som den sammenkalte seine­re, lovlig eller ikke? Sentralkomiteen mener at begge var lovlige. Men det er nødvendig å slå fast at valgordninga var mangelfull, og denne saka må tjene som en historisk lærdom.

Spørsmålet om fraksjoner i historia til partiet. Vi må slå fast at de fraksjonene som fans tidligere og som har spilt ei svært skadelig rol­le i historia til partiet, er borte. Dette er en følge av ei rekke endringer som har skjedd etter Zunyi-møtet. Når vi i dag studerer de to linjene innafor partiet, er det helt nødvendig å peke på at det har eksistert sli­ke fraksjoner og at de har spilt ei skadelig rolle. Men det er galt å tru at det fortsatt fins fraksjoner i partiet som har samme feilaktige politi­ske programmer, og som er organisert på samme måten, etter alle end­ringene som kom som en følge av de mange kampene innafor partiet — Zunyi-møtet i januar 1935, den sjette plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i oktober 1938, den utvida sesjonen til det politiske byrået i september 1941,[7] korrigeringsbevegelsen innafor hele partiet i 1942 og kampanjen for å studere de tidligere kampene mellom de to linjene innafor partiet som begynte vinteren 1943. De gamle fraksjone­ne er borte. Tilbake er bare rester av dogmatisk og empiristisk ideolo­gi, og det kan vi overvinne ved å holde fram med og å trappe opp korrigeringskampanjen vår. Men noe som fortsatt fins i en alvorlig grad og nesten overalt i partiet, er ei mer eller mindre blind «fjellfestnings»- innstilling[8]. Det er for eksempel ikke nok gjensidig forståelse, respekt og enhet blant kameratene i forskjellige enheter Dette skyldes forskjel­ler i kamperfaring, forskjeller mellom områdene som de arbeider i (for eksempel mellom ett baseområde og et annet og mellom områder som er okkupert av japanerne, Kuomintang-områder og revolusjonære ba­seområder) og forskjeller mellom arbeidsområdene (for eksempel mel­lom en hærenhet og en annen og mellom en type arbeid og en annen). Dette kan se temmelig banalt ut, men i virkeligheten er det et alvorlig hinder for å skape enhet og for å styrke kampevna. De samfunnsmessi­ge og historiske røttene til fjellfestningsinnstillinga ligger i at det kine­siske småborgerskapet er spesielt stort, og at baseområdene våre på landsbygda har vært avskåret fra hverandre av fienden i lang tid. Den subjektive årsaka er at det ikke har vært drevet nok fostring innafor partiet. Ei viktig oppgave som vi står foran nå, er å peke på disse årsa­kene, overtale kameratene til å kvitte seg med blindheten sin og høyne den politiske bevisstheten, bryte ned ideologiske skranker mellom ka­meratene og fremme gjensidig forståelse og respekt, slik at det kan bli skapt enhet i hele partiet.

Hvis hele partiet forstår disse spørsmåla klart, er vi ikke bare sikre på framgang i studiekampanjen, men også på seier i den kinesiske re­volusjonen.

II

Situasjonen nå har to særtrekk: Det ene er at den anti-fascistiske fron­ten vokser seg sterkere og at den fascistiske fronten svekkes. Det andre er at folkets krefter vokser seg sterkere innafor den anti-fascistiske fronten, mens de kreftene som er mot folket svekkes. Det første sær­trekket er helt åpenbart og lett å se. Hitler kommer til å bli slått snart, og de japanske angriperne går også nederlaget i møte. Det andre sær­trekket er ikke så åpenbart og lett å se, men for hver dag som går, blir det tydeligere og tydeligere i Europa, Storbritannia, De forente stater og Kina.

Når vi skal forklare hvorfor folkets krefter i Kina har vokst, må vi ta utgangspunkt i utviklinga til partiet vårt.

Vi kan skille mellom tre stadier i utviklinga til partiet under mot­standskrigen mot Japan. Det første stadiet varte fra 1937 til 1940. I 1937 og 1938, de to første åra i dette stadiet, tok de japanske militaristene Kuomintang alvorlig og kommunistpartiet lett. Derfor satte de hovedstyrkene sine inn mot Kuomintang-fronten, og i politikken overfor Kuomintang spilte militære angrep hovedrolla, mens politiske midler for å lokke det til å kapitulere spilte ei underordna rolle. De tok ikke de anti-japanske baseområdene som kommunistpartiet leda alvorlig, for de trudde at dette bare dreide seg om ei handfull kommunister som dreiv gerilja. Men etter at de japanske imperialistene okkuperte Wuhan i oktober 1938, begynte de å endre politikken sin og ta kommunistpar­tiet alvorlig og Kuomintang lett. I politikken overfor Kuomintang spil­te nå politiske midler for å lokke det til å kapitulere hovedrolla, mens militære angrep spilte ei underordna rolle. Samtidig forflytta de hovedstyrkene sine litt etter litt for å sette dem inn mot kommunistpartiet. For nå skjønte de japanske imperialistene at de ikke trengte å være redd for Kuomintang mer men for kommunistpartiet. I 1937 og 1938 var Kuomintang forholdsvis aktivt i motstandskrigen, forholdet til par­tiet vårt var ganske godt, og Kuomintang ga den anti-japanske folkebevegelsen ganske stor frihet, trass i mange innskrenkinger. Men etter at Wuhan falt, blei Kuomintang mer og mer reaksjonært, mer og mer aktivt mot kommunistene og mer og mer passivt i krigen mot Ja­pan. Dette var en følge av nederlaga det hadde lidd i krigen og den sta­dig mer fiendtlige holdninga til kommunistpartiet. Tilbakeslaga i borgerkrigstida hadde gjort at kommunistpartiet i 1937 bare hadde om lag 40 000 organiserte medlemmer og en hær på 30 000 mann. Det var grunnen til at de japanske militaristene ikke tok partiet alvorlig. Men i 1940 var medlemstallet i partiet økt til 800 000, hæren hadde vokst til 500 000 mann, og folketallet i baseområdene var til sammen om lag 100 000 000, om vi rekner med dem som betalte kornskatt bare til oss og dem som betalte både til oss og til japanerne og marionettene deres.[9] I løpet av disse få åra har partiet åpna en så omfattende krigs­skueplass, nemlig de frigjorte områdene, at vi i hele fem og et halvt år har klart å hindre strategiske offensiver fra hovedstyrkene til de japanske inntrengerne mot Kuomintang-fronten, trekke disse styrkene mot oss sjøl, redde Kuomintang ut av krisa på den krigsskueplassen det kjempa, og fortsette den langvarige motstandskrigen. Men i dette sta­diet gjorde noen kamerater i partiet en feil: De undervurderte den ja­panske imperialismen. (Derfor skjønte de ikke at krigen var langvarig og nådeløs. De holdt fast på at bevegelig krigføring med store forma­sjoner skulle spille hovedrolla, og nedvurderte geriljakrigføring.) De satte sin lit til Kuomintang og førte ikke en nøktern og sjølstendig poli­tikk. (Dette førte til kapitulasjonisme overfor Kuomintang, og de vak­la når det gjaldt å gjennomføre politikken med å mobilisere massene dristig på egen hand for å opprette anti-japanske demokratiske base­områder bak fiendens linjer og utvide de væpna styrkene som blei leda av partiet vårt betraktelig.) Samtidig hadde partiet rekruttert mange nye medlemmer som fortsatt var uerfarne. Alle baseområdene i fien­dens bakre områder var nylig oppretta, og de var ikke konsolidert en­nå. I dette stadiet oppsto det ei form for sjøltilfredshet innafor partiet på grunn av den gunstige utviklinga av situasjonen allment og veksten i partiet og de væpna styrkene, og mange medlemmer blei innbilske. Men i det samme stadiet nedkjempa vi høyreavviket i partiet og førte en sjølstendig politikk. Vi retta harde slag mot den japanske imperia­lismen, skapte nye baseområder og utvida Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, og vi slo også tilbake det første storstilte anti­kommunistiske stormangrepet fra Kuomintang.

Åra 1941 og 1942 var det andre stadiet. For å forberede og føre kri­gen mot Storbritannia og De forente stater, gikk de japanske imperiali­stene enda mer iherdig inn for den linja som de hadde gått over til etter at Wuhan var falt. Den gikk ut på å konsentrere seg om kommunist­partiet og ikke om Kuomintang. De konsentrerte angrepa mot kommu­nistpartiet og samla en enda større del av hovedstyrkene sine rundt ba­seområdene som kommunistpartiet leda, gjennomførte den ene «utrensknings»-operasjonen etter den andre og førte den brutale poli­tikken med å «brenne alt, drepe alle, plyndre alt». Følgen var at situa­sjonen blei svært vanskelig for partiet i 1941—42. I dette stadiet skrumpa baseområdene våre inn, folketallet sank til under 50 000 000, Den åttende rutearméen blei redusert til 300 000 mann, vi mista mange kadrer, og hadde store vansker på det finansielle og økonomiske områ­det. Kuomintang hadde nå frie hender og kjempa mot partiet vårt med alle midler. De satte i verk det andre storstilte anti-kommunistiske stormangrepet og angrep oss i samordning med de japanske imperialis­tene. Men denne vanskelige situasjonen var en god skole for oss kom­munister, og vi lærte mye. Vi lærte hvordan vi skulle kjempe mot «utrensknings»-operasjonene til fienden, politikken hans med å «gna­ge» på territoriet vårt,²Dette var den metoden som de japanske imperialistene gikk over til etter at de storstil­te angrepa mot de anti-japanske baseområdene hadde slått feil. De gikk over fra å prøve å «sluke» baseområdene til å «gnage» på dem. De tok små deler av territoriet om gan­gen, konsoliderte seg der, og brukte disse områdene som utgangspunkt for videre an­grep. — Red.[/efn_note} kampanjen hans for å «styrke den offentlige sikkerheten»,[10] politikken hans med å «brenne alt, drepe alle og plyn­dre alt» og politikken med å presse folk til å ta offentlig avstand fra sin politiske overbevisning. Vi lærte eller begynte å lære hvordan vi skulle gjennomføre «tre-tredjedelssystemet» i maktorganene til enhets­fronten, hvordan vi skulle gjennomføre jordpolitikken, korrigeringsbevegelsen for å rette på studiestilen, stilen i partiarbeidet og skrivestilen, linja med bedre væpna styrker og enklere forvaltning, linja for enhetlig ledelse og bevegelsen for å støtte regjeringa og ha omsorg for folket, og hvordan vi skulle utvikle produksjonen. Og vi nedkjempa mange feil, også den sjøltilfredsheten som hadde utvikla seg hos mange i det første stadiet. Sjøl om vi lei svært store tap i det andre stadiet, greide vi å holde stillinga. Vi slo tilbake offensivene fra de japanske inntren­gerne og det andre storstilte anti-kommunistiske stormangrepet fra Kuomintang. Angrepa fra Kuomintang på kommunistpartiet og kam­pene vi måtte føre for å forsvare oss, førte til ei form for ultra-venstreavvik i partiet. Ett eksempel på dette avviket var oppfatninga at samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistpartiet snart ville bryte sammen. Dette førte til alt for harde angrep på godseierne, og enheten med offentlige personer utafor partiet blei forsømt. Men vi nedkjempa dette avviket også. I kampen mot de gnisningene som Kuomintang stel­te i stand, holdt vi på prinsippet om å kjempe med «retten på vår side, til vår fordel og med måte», og i arbeidet i enhetsfronten pekte vi på at «enhet, kamp, enhet gjennom kamp» var nødvendig. Dette gjorde at vi klarte å beholde den nasjonale enhetsfronten mot Japan både i base­områdene og i resten av landet.

Det tredje stadiet går fra 1943 til i dag. De forskjellige politiske lin­jene våre har gitt enda større resultater. Særlig har korrigeringsbevegelsen og utviklinga av produksjonen ført til helt avgjørende resultater. De har gjort partiet vårt uovervinnelig både ideologisk og materielt. I fjor lærte vi dessuten, eller begynte å lære, hvordan vi skulle vurdere kadrene og hvordan vi skulle bekjempe hemmelige agenter. I denne si­tuasjonen har baseområdene våre igjen blitt større, befolkninga har økt til over 80 000 000 — om vi rekner med dem som bare betaler kornskatt til oss og dem som betaler både til oss og til japanerne og marionettene deres, hæren har vokst til 470 000 mann og folkemilitsen til 2 270 000, og tallet på medlemmer i partiet har kommet opp i over 900 000.

I 1943 har det ikke skjedd noen merkbare endringer i politikken til de japanske imperialistene overfor Kina, og de fortsetter med å rette hovedangrepa mot kommunistpartiet. I mer enn tre år, fra 1941 til i dag, har over 60 prosent av de japanske styrkene i Kina øvd et hardt press mot de anti-japanske baseområdene som partiet vårt leder. I dis­se åra klarte ikke de mange hundre tusen Kuomintang-soldatene som blei etterlatt bak fiendens linjer, å stå mot slaga fra den japanske impe­rialismen. Nesten halvparten har overgitt seg, nesten halvparten er blitt utsletta, og bare en liten del har overlevd og trukket seg tilbake. De Kuomintang-styrkene som har overgitt seg, har vendt våpna andre ve­gen og gått til angrep på partiet vårt. Dermed har vi vært nødt til å slåss mot over 90 prosent av marionettestyrkene. Kuomintang har bare vært nødt til å slåss mot 40 prosent av de japanske styrkene og mindre enn 10 prosent av marionettestyrkene. I de fem og et halvt åra som har gått sia Wuhan falt i oktober 1938, har ikke de japanske militaristene satt i verk en eneste strategisk offensiv på Kuomintang-fronten. De har bare gjennomført noen få forholdsvis store operasjoner (i Zhejiang- Jiangxi, Changsha, Vest-Hubei, Sør-Henan og Changde), og sjøl dette var bare raid. I all hovedsak har de konsentrert oppmerksomhe­ten om de anti-japanske baseområdene som partiet vårt leder. I denne situasjonen har Kuomintang fulgt politikken med å «trekke seg tilbake til fjella» og «se på andre slåss». De har bare avverga angrep når fien­den har rykka fram, og sett på med armene i kors når han har trukket seg tilbake. I 1943 blei innenrikspolitikken til Kuomintang enda mer reaksjonær, og det satte i verk det tredje storstilte anti-kommunistiske stormangrepet. Men vi slo tilbake dette angrepet også.

Fra 1943 til i vår har de japanske angriperne stadig tapt terreng på Stillehavsfronten. De forente stater har trappa opp motoffensiven, og i vest vakler nå Hitler under de harde slaga fra den sovjetiske rødehæren. For å redde seg fra undergang har de japanske imperialistene nå fått den ideen at de skal åpne Beijing-Hankou- og Hankou-Guangzhou- jernbanen med våpenmakt, og de_har planer om en storoffensiv på Kuomintang-fronten i år. Grunnen til at de har funnet det nødvendig å slå til mot Kuomintang en gang til, er at de ikke har lykkes med poli­tikken sin for å få Kuomintang i Chungking til å kapitulere. Honan- felttoget[11] har holdt på over en måned. Fiendestyrkene her består bare av noen få divisjoner, men likevel har Kuomintang-styrker på flere hundre tusen mann flykta uten å ta opp kampen. Det er bare de uensarta troppene som har klart å få til noe som likner på motstand. I styrkene som Tang Enbo har kommandoen over, hersker det full uor­den. Offiserene er skilt fra soldatene og de væpna styrkene fra folket. Mer enn to tredjedeler av de samla styrkene er gått tapt. På samme vis gikk divisjonene under Hu Zongnan som blei sendt til Henan, i opp­løsning ved første sammenstøt med fienden. Dette skyldes helt og hol­dent den reaksjonære politikken Kuomintang har ført med hard hand de siste par åra. I de fem og et halvt åra som har gått sia Wuhan falt, er det fronten til de frigjorte områdene under ledelse av kommunist­partiet som har hatt den harde oppgava med å gjøre motstand mot hovedstyrkene til japanerne og marionettene deres. Og sjøl om det kan­skje kommer endringer i framtida, kan de bare være midlertidige, for Kuomintang har råtna helt opp på grunn av den reaksjonære politik­ken det fører med passiv motstand mot Japan og aktiv motstand mot kommunistpartiet, og det kan ikke unngå harde tilbakeslag. Når det skjer, blir oppgava til partiet i kampen mot fienden og marionettene enda vanskeligere. Det Kuomintang har oppnådd ved å sitte med arme­ne i kors og se på i fem og et halvt år, er at det har mista evna til å kjempe. Det kommunistpartiet har oppnådd ved å kjempe og slåss hardt i fem og et halvt år, er større evne til å kjempe. Det er dette som kommer til å avgjøre Kinas skjebne.

Som dere ser, kamerater, har folkets demokratiske krefter under le­delse av partiet vårt gått gjennom tre faser i de sju åra sia juli 1937 — et oppsving, en nedgang, og et nytt oppsving. Vi har slått tilbake de ville angrepa fra de japanske inntrengerne, oppretta store revolusjonæ­re baseområder, utvida partiet og hæren betraktelig, slått tilbake tre storstilte anti-kommunistiske stormangrep fra Kuomintang og ned­kjempa de feilaktige høyre- og «venstre»-standpunktene i partiet. Og hele partiet har skaffa seg mange verdifulle erfaringer. Det er oppsummeringa av arbeidet vårt de siste sju åra.

Nå består oppgava i å forberede seg på å ta enda større ansvar. Vi må forberede oss på å drive de japanske inntrengerne ut av Kina, uan­sett hvordan forholda er. For at partiet skal klare å bære dette ansva­ret, må vi utvide og konsolidere partiet, hæren og baseområdene enda mer, ta skikkelig fatt på arbeidet i de store byene og langs de viktigste samferdselslinjene og legge like stor vekt på arbeidet i byene som på arbeidet i baseområdene.

Ser vi på arbeidet vårt i baseområdene, blei disse områdene utvida betraktelig i det første stadiet, men de blei ikke konsolidert. Derfor skrumpa de inn i det andre stadiet straks fienden retta harde slag mot dem. I det andre stadiet gikk alle de anti-japanske baseområdene som partiet vårt leda, gjennom en hard herdingsprosess, og blei mye sterke­re enn i det første stadiet. Kadrene og medlemmene av partiet høyna det ideologiske og politiske nivået sitt betraktelig og lærte mye de ikke visste før. Men det tar tid å lære seg å tenke klart og å studere politikk, og vi har fortsatt mye å lære. Ennå er ikke partiet sterkt, enhetlig og konsolidert nok til å ta på seg større ansvar enn det har nå. Fra nå er problemet å utvide og konsolidere partiet, hæren og grenseområdet en­da mer, samtidig som vi fortsetter motstandskrigen. Det er det første vi er nødt til å gjøre når vi nå forbereder oss ideologisk og materielt til det enorme arbeidet i framtida. Hvis vi ikke gjør disse forberedelsene, kommer vi ikke til å greie å drive ut de japanske inntrengerne og fri­gjøre hele Kina.

Arbeidet vårt i de store byene og langs de viktigste samferdselslinje­ne har alltid vært prega av store mangler. Vi må arbeide for å samle rundt partiet millionmassene av arbeidende mennesker og andre som er undertrykt av de japanske imperialistene i de store byene og langs de viktigste samferdselslinjene, og forberede massene til væpna oppstand. Hvis vi ikke gjør det, får vi ikke støtte fra byene, og da kommer hæren og baseområdene våre på landsbygda til å møte alle slags vansker. Vi har vært på landsbygda i mer enn ti år, og har vært nødt til å opp­muntre folk til å lære seg å kjenne landsbygda godt og å bygge base­områder her. I disse godt og vel ti åra har vi ikke gjennomført oppgava med å forberede oppstander i byene, slik den sjette nasjonale kongres­sen til partiet vedtok, og det har ikke vært mulig å gjøre det heller. Men nå er situasjonen en annen, og resolusjonen fra den sjette nasjonale kongressen kommer til å bli gjennomført etter den sjuende nasjo­nale kongressen. Den blir trulig holdt snart, og den kommer til å drøf­te problemene i samband med å styrke arbeidet i byene og vinne seier i hele landet.

Industrikonferansen i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia er nå i gang. Den er svært viktig. I 1937 var det bare 700 fabrikkarbeidere i grenseområdet. I 1942 var tallet økt til 7000, og nå er det 12 000. Vi må ikke overse disse talla. Vi må lære oss hvordan vi skal administrere industri, handel og samferdsel i storbyer mens vi er i baseområdene, for ellers veit vi ikke hva vi skal gjøre når tida kom­mer. Det andre vi er nødt til å gjøre når vi forbereder oss ideologisk og materielt på framtida, er altså å organisere for væpna oppstand i de store byene og langs de viktigste samferdselslinjene og lære oss hvor­dan vi skal administrere industri og handel. Hvis vi ikke gjør slike for­beredelser, kommer vi heller ikke til å klare å drive de japanske inn­trengerne ut og frigjøre hele Kina.

III

For å vinne nye seirer må vi oppfordre alle kadrene i partiet til å kvitte seg med børa og sette i gang maskineriet. «Å kvitte seg med børa» be­tyr å frigjøre tenkninga si fra mange hindringer. Det er mye som kan bli ei hindring eller ei bør hvis vi klynger oss til det blindt og ukritisk. La oss se på noen eksempler. Når du har gjort feil, syns du kanskje at uansett hva som skjer, må du slepe rundt på dem, og så mister du mo­tet. Hvis du ikke har gjort feil, mener du kanskje at du er feilfri og blir sjøltilfreds. Hvis du ikke får til arbeidet ditt, kan det føre til at du blir svartsynt og nedtrykt. Får du det til, kan det føre til at du setter nesa i været. En kamerat som har lite kamperfaring, lar kanskje av den grunn være å ta på seg ansvar, mens en veteran kanskje blir innbilsk fordi han har lang kamperfaring. Kamerater med arbeider- og bonde- bakgrunn er kanskje så stolte av klassebakgrunnen sin at de ser ned på intellektuelle, mens intellektuelle kanskje ser ned på arbeidere og bøn­der fordi de sjøl har en del kunnskaper. En kan slå mynt på all faglig dyktighet, og det kan føre til hovmod og forakt for andre. Sjøl alderen kan føre til sjøltilfredshet. Fordi de er oppvakte og dyktige, ser de unge kanskje ned på de eldre, og de eldre ser kanskje ned på de unge for­di de sjøl er erfarne. Alt dette kan bli hindringer eller bører hvis vi ikke har ei kritisk holdning. En viktig grunn til at noen kamerater sitter på sin høye hest, isolerer seg fra massene og gjør feil gang på gang, er at de går rundt med slike bører. For å opprettholde nære band til masse­ne og gjøre færre feil, er det altså ei forutsetning at vi undersøker bø­rene våre, kvitter oss med dem og på det viset frigjør tenkninga vår. Flere ganger i historia til partiet vårt har det gjort seg gjeldende sjøltilfredshet som vi har fått svi for. Første gangen var i første halvdel av 1927: Nordekspedisjonshæren hadde nådd Wuhan, og noen kamerater blei så stolte og overmodige at de glemte at Kuomintang sto på nippet til å angripe oss. Resultatet var den feilaktige Chen Duxiu-linja, som førte til nederlag for revolusjonen. Den andre gangen var i 1930: Da utnytta rødehæren at Chiang Kai-shek førte krig mot Feng Yuxiang og Yen Xishan[12], og seira i ei rekke slag. Igjen blei noen kamerater stolte og overmodige. Resultatet var den feilaktige Li Lisan-linja, som førte til at de revolusjonære styrkene igjen lei tap. Den tredje gangen var i 1931: Rødehæren hadde knust det tredje «innringings- og undertrykkings»-felttoget til Kuomintang. Rett etterpå sto vi ansikt til ansikt med den japanske invasjonen, og folket i hele landet starta den stormfulle og heltemodige bevegelsen mot Japan. Igjen blei noen ka­merater stolte og overmodige. Resultatet var ei politisk linje som var enda mer feilaktig, og som kosta oss om lag 90 prosent av de revolu­sjonære styrkene som vi hadde bygd opp så møysommelig. Den fjerde gangen var i 1938: Motstandskrigen var begynt og enhetsfronten var oppretta. Enda en gang blei noen kamerater stolte og overmodige. Re­sultatet var at de gjorde en feil som likna en del på Chen Duxiu-linja. Denne gangen blei det gjort stor skade på det revolusjonære arbeidet de stedene der de feilaktige ideene til disse kameratene hadde størst innflytelse. Kameratene i hele partiet må lære av disse eksemplene på at stolthet fører til feil. Vi har nylig trykt opp igjen artikkelen til Guo Moruo om Li Zicheng[13], slik at kameratene kan lære av denne histo­ria også, og ikke på ny gjøre den feilen at de lar framgang gå til hodet på seg.

«Å sette i gang maskineriet» betyr å bruke hodet godt. Det fins folk som ikke drar på bører og som har evne til å knytte nære band til mas­sene, men som likevel ikke får til noe fordi de ikke veit hvordan de skal tenke grundig, eller fordi de ikke vil bruke hodet til å tenke mye og hardt. Andre nekter å bruke hodet fordi de drar rundt på bører som lammer tenkeevna deres. Lenin og Stalin ga ofte folk det rådet at de skulle bruke hodet. Vi må gi dem samme råd. Det særegne ved dette maskineriet som kalles hodet, er at det brukes til å tenke. Mengzi sa: «Forstandens kall er å tenke.»[14]Han ga en riktig definisjon av oppga­va til hodet. Vi må alltid bruke hodet og tenke gjennom alt omhygge­lig. Et utbredt ordtak sier: «Rynk panna så kommer du på en krigs­list.» Med andre ord, mye tenkning fører til visdom. For å bli kvitt praksisen med å handle blindt, som er så vanlig i partiet vårt, må vi oppmuntre kameratene våre til å tenke, lære seg metoden med å analy­sere og gjøre dette til en vane. Denne vanen er alt for lite utbredt i par­tiet vårt. Hvis vi kvitter oss med børa og setter i gang maskineriet, hvis vi marsjerer med lett oppakning og kan tenke hardt, da er vi sikre på seier.

NOTER

1. Chen Duxiu var opprinnelig professor ved Peking-universitetet, og blei landskjent som redaktør av tidsskriftet Ny Ungdom. Han var med på å stifte Kinas Kommunistiske Parti. Han blei generalsekretær i partiet på grunn av det ryet han hadde da 4. mai- bevegelsen foregikk, og fordi partiet var umodent den første tida. I den siste perioden av revolusjonen i 1924—27 utvikla høyretenkninga i partiet, som Chen Duxiu sto for, seg til ei kapitulasjonslinje. Kamerat Mao Zedong har sagt at kapitulasjonistene på den tida «ga frivillig avkall på partiets ledelse over bondemassene, småborgerskapet i byene og mellomborgerskapet, og ga framfor alt avkall på partiets ledelse over de væpna styrkene. Dette gjorde at revolusjonen lei nederlag.» («Situasjonen nå og våre oppgaver,» Verker i utvalg, bind 4.) Etter nederlaget i 1927 mista Chen Duxiu og en handfull andre kapitulasjonister trua på revolusjonen, og blei likvidatorer. De tok et reaksjonært, trotskistisk standpunkt og danna ei lita partifiendtlig gruppe sammen med trotskistene. Derfor blei Chen Duxiu ekskludert fra partiet i november 1929. Han døde i 1942.

2. Den fjerde plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti blei holdt i januar 1931.

3. Zunyi-møtet var det utvida møtet til det politiske byrået som sentralkomiteen i Ki­nas Kommunistiske Parti sammenkalte i Zunyi i Guizhou-provinsen i januar 1935.

4. Se Lenin, «Kommunismus» (1920). Her kritiserer Lenin den ungarske kommuni­sten Bela Kun og sier at han «gir slipp på det viktigste i marxismen, marxismens levende sjel, den konkrete analysen av de konkrete forholda» (Samla verker eng. utg., bind 31, s. 165—167).

5. Den sjette nasjonale kongressen til kinas Kommunistiske Parti blei holdt i juli 1928. Den vedtok tipunktsprogrammet om å 1) knuse det imperialistiske styret, 2) be­slaglegge utelandske kapitalistiske foretak og banker, 3) samle Kina og anerkjenne nasjonalitetenes sjølråderett, 4) styrte regjeringa til Kuomintang-krigsherrene, 5) opprette ei regjering av arbeider-, bonde- og soldatråd, 6) innføre åttetimersdagen, øke lønningene og innføre arbeidsløshets- og sosialtrygd, 7) beslaglegge jorda til alle godseierne og for­dele den blant bøndene, 8) bedre levekåra til soldatene og gi folk som hadde vært solda­ter jord og arbeid, 9) avskaffe alle urimelige skatter og ulike slags avgifter og innføre en­hetlig og progressiv skattlegging, og 10) forene oss med verdensproletariatet, forene oss med Sovjetunionen.

6. Den femte plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti blei holdt i januar 1934.

7. Denne sesjonen til det politiske byrået i september 1941 tok opp spørsmålet om den politiske linja i historia til partiet, særlig under den andre revolusjonære borgerkrigen.

8. «Fjellfestnings»-innstillinga var en tendens til å danne klikker. Den oppsto i hoved­sak under langvarig geriljakrig, der de revolusjonære basene på landsbygda var spredt og avskåret fra hverandre. Til å begynne med blei de fleste av disse basene oppretta i fjell­områder. Hver gruppe hadde en tendens til å se på seg sjøl som en kompakt enhet, som ei fjellfestning. Derfor blei denne feilaktige tendensen kjent som fjellfestningsinnstillin- ga.

9. I de forholdsvis stabile delene av baseområdene betalte folk vanlig kornskatt bare til den anti-japanske demokratiske regjeringa. Men områdene som lå i utkanten av base­områdene og geriljasonene blei hele tida uroa av fienden, og her blei folket ofte tvunget til å betale kornskatt til fiendens marionetteregjering også.

10. I mars 1941 starta de japanske inntrengerne og de kinesiske landssvikerne i Nord- Kina en «kampanje for å styrke den offentlige sikkerheten». Dette omfatta rassiaer mot husa til folk, innføring av et nabogaranti-system, passkontroller fra hus til hus og orga­nisering av marionettestyrker. Alt dette hadde til hensikt å undertrykke de anti-japanske kreftene.

11. I mars 1944 starta de japanske inntrengerne felttoget i Henan-provinsen med en styrke på 50 000 — 60 000 mann. Kuomintang-styrkene på 400 000 mann under ledelse

av Chiang Ting-wen, Tang Enbo og Hu Zongnan gikk i oppløsning og flykta. Fienden tok det ene fylket etter det andre, deriblant Chengchow og Loyang. Til sammen falt 38 fylker. Tang Enbo mista 200 000 mann.

12. Denne store krigen mellom krigsherrene med Chiang Kai-shek på den ene sida og

Feng Yuxiang og Yen Xishan på den andre blei utkjempa langs Longhai- og Tientsin- Pukou-jernbanen. Den varte i seks måneder, fra mai til oktober 1930. Til sammen had­de de to sidene 300 000 døde og såra.

13. Guo Moruo skreiv artikkelen «Trehundreårsdagen for opprøret i 1644» i 1944 for å minnes seieren for bondereisninga som Li Zicheng leda i de siste åra under Ming- dynastiet. Nederlaget for oppstanden i 1645 forklarte han med at noen av lederne for bondestyrkene blei ødelagt av et liv i luksus etter at styrkene marsjerte inn i Peking i 1644, og at det oppsto indre strid. Artikkelen sto først i Dagbladet Nye Kina i Chongqing, og blei seinere gitt ut som hefte i Yen’an og andre steder i de frigjorte områdene.

14. Fra Mencius, bok 11, «Kao Tzu», del 1.

1. Fra 1942 til 1944 diskuterte det sentrale ledende organet og kadrer på høyere nivå i Kinas Kommunistiske Parti historia til partiet, særlig perioden fra begynnelsen av 1931 til slut­ten av 1934. Disse diskusjonene bidro i stor grad til å skape ideologisk enhet i partiet på grunnlag av marxismen-leninismen. Det utvida møtet til det politiske byrået i sentralko­miteen i Zunyi i Guizhou i januar 1935 hadde korrigert den feilaktige «venstre»-linja som partiet hadde fulgt fra begynnelsen av 1931 til slutten av 1934, endra sammensetnin­ga av det sentrale ledende organet, oppretta en ny ledelse med kamerat Mao Zedong i spissen, og ført linja til partiet inn på det riktige marxist-leninistiske sporet. Likevel var det mange kadrer partiet som ennå ikke skjønte karakteren av de tidligere feilaktige linjene skikkelig. For å høyne det marxist-leninistiske ideologiske nivået til kadrene i partiet enda mer, holdt det politiske byrået i 1942 — 1943 flere diskusjoner om historia til par­tiet, og i 1943—44 holdt det liknende diskusjoner for kadrer på høyere nivå i hele par­tiet. Disse diskusjonene var viktige forberedelser til den sjuende nasjonale kongressen til partiet i 1945, og bidro til å skape en ideologisk og politisk enhet på kongressen som var uten sidestykke i historia til Kinas Kommunistiske Parti. «Studiene våre og situasjonen nå» er en tale om disse diskusjonene, som kamerat Mao Zedong holdt på et møte for kadrer på høyere nivå i Yen’an den 12. april 1944.