Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Våre kamerater i A Nova Democracia har skrevet om Carlota Tello Cuti som ga livet sitt for partiet og revolusjonen.
Publisert av A Nova Democracia 22.05.2022
Carlota Tello, smidd av formann Gonzalo og forbilledlig maoistisk kjemper
Carlota Tello Cuti, en militant i Perus Kommunistiske Parti (PKP) og stridende i Folkets Geriljahær (FGH), en rød soldat av formann Gonzalo, var et eksempel på å gi sitt liv for partiet og revolusjonen. Hun ble født i 1960, sannsynligvis i Cahua i Angaraes-provinsen, og kom fra en enkel bondefamilie. Carlota ble regnet som uekte datter: Hennes far, Vicente Tello, anerkjente henne aldri som hans datter; Om moren hennes og forholdet mellom dem er lite kjent.
Det som er sikkert er at Carlota hadde en fattig barndom og allerede før hun ble 13 år gammel flyttet hun til byen Huamanga for å jobbe som tjenestepike for rike familier i bytte mot mat og et sted å bo – et system av livegenskap som er utbredt i mange byråkratkapitalistiske land.
I Haumanga gikk hun på sekundærskolen “Mariscal Caceres” og ble der kjent med den røde fraksjonen av Perus Kommunistiske Parti (PKP). PKP, som befant seg midt i en rekonstitueringsprosess, hadde en betraktelig base av aktivister på skolen blant elevene og lærerne. Sannsynligvis ble Carlota der et medlem av PKP og spilte en svært aktiv rolle i lærerstreiken i 1978.
Carlota Tello blir til kamerat Carla
Da PKP og Formann Gonzalo – anføreren for PKP og den peruvianske revolusjonen i 1980 bestemte seg for å starte folkekrigen var Carlota bare 20 år gammel og tok heroisk utfordringen om å være en av dens pådrivere.
Den nydøpte “Kamerat Carla” deltok i mange aksjoner i regionen Ayachucho, der en er beskrevet svært godt i boken “Um dos Primeiros…”, som ble utgitt av Seara Vermalha.
Kamerat Carla spilte en viktig rolle i sonekomiteen i Huamanga da hun ble arrestert i distriktet Pacaycasa og ble satt i fengsel i Huamanga, der også Edith Lagos satt fengslet. Hun ble ikke der lenge: 3. mai 1982 ble begge, sammen med andre revolusjonære krigsfanger, i en mesterlig militæraksjon befridd av PKK og FGH.
Etter løslatelsen fortsatte Carla å være aktiv i folkekrigen og overtok ansvaret for bondearbeidet i provinsen Huanta og Huamanga. Hun var alltid aktivt involvert i oppbyggingen av den nye makta og den nydemokratiske folkerepublikken, som en kjemper i en av geriljakolonnene til FGH, som konfronterte troppene til den folkemorderiske bøddelen General Clemente Noel, som hadde gjort seg skyldig i hundrevis av mord mot døtrene og sønnene av det peruvianske folket og som grunnla mange hemmelig tortursenter i hele Peru der de ustraffet torturerte, myrdet og lot likene forsvinne. Kamerat Carla og andre PKP-militante og FGH-stridende
gjorde hard motstand i de første årene av den revolusjonære krigen, som var de vanskeligste til det tidspunktet, og klarte å forhindre de reaksjonære fra å utslette den nyfødte prosessen, noe som i seg selv var en stor seier.
Bedrag, fengsling og mord
Det var ettermiddagen den 14. november 1984: I Pangora (Huamanga-provinsen) fant det sted et møte i sonekomiteen i Ayachucho som ble voldsomt avbrutt. En forræder røpet møtet der 13 kommunister ble overrumplet. Der ble seks av Carlas kamerater henrettet og sju andre arrestert, blant dem henne selv.
Samme natta ble kamerat Carla og de andre tatt til kasernen i Los Cabitos og ved kasernen var det en villa ved navn “Casa Rosada”, som var et tortursenter for reaksjonen.
I “Casa Rosada” organiserte major Jorge Contreras torturen som varte i fire dager. Mennene ble torturert og kvinnene – som ikke var få i PKP – ble ikke bare torturert, men også seksuelt misbrukt av bødlene.
Carlota ble torturert og voldtatt i fire dager, men hun røpet ingenting til torturistene sine; Hennes oppførsel var forbilledlig og hun holdt seg alltid til den “gyldne regelen” om å aldri røpe noe. Når hun ble oppfordret til å samarbeide etter alt hun hadde vært gjennom skalv hun ikke, men svarte som en pisk: “Jeg er ikke redd for dere og det å dø er del av det å kjempe”. Hun forrådte ikke noen av sine kamerater. Selv under slike urettferdige forhold stilte hun seg foran torturistene sine og svarte på deres fornærmelser: “Dere er verken borgere eller politikere. Dere er bare militære. Vakthunder for systemet”. Siden hun visste hun ville bli drept svarte hun bødlene: “Jeg er allerede død, men partiet vil aldri dø. Når jeg er død vil partiet utslette dere. Dessuten vil jeg dø med viten om at vi vil vinne. Istedenfor vil dere dø, uten å vite hvorfor. Alle revolusjoner har vunnet i sitt øyeblikk: den franske, den russiske, den kinesiske. Slik vil det også være i Peru.”
På den fjerde dagen ble Carlota og kameratene hennes ført med hetter til massegravene i kasernen og drept med skudd i hodet. Et år senere lot regjeringa til Alan Garcia likene bli gravd opp og brent. Anslagsmessig ble rundt 500 PKP-medlemmer, FGH-stridende og sympatisører av partiet torturert og henrettet i såkalte “Casa Rosada”.
Fire år etter døden til kamerat Carla, i året 1988, angrep en kolonne av den reaksjonære peruvianske armeen støttebasen Ctucsa, avdeling Huamanga i Ayacucho, og massakrerte 13 mennesker, deriblant 7 slektninger av Carlota Tello – onkler, kusiner og brødre. En av hennes slektninger klarte å rømme, men ble bortført og forsvant.
Den brune pressen i tjeneste til de store godseierne (latifundister) og det peruvianske storborgerskapet har i sitt antikommunistiske raseri prøvd å kaste et last av søppel på grava til Carlota. De sier at hun var “grusom”, “slem”, “voldelig”, men ingenting kan utslette hva hun i virkeligheten var: en helt av PKP, den peruvianske revolusjonen og den proletariske verdensrevolusjonen, en ung kvinnelig stridende som ga livet for revolusjonens sak: hun kapitulerte aldri, selv i møte med den verste tortur og hun fornektet aldri maoismen, Gonzalos tenkning, ledelsen til formann Gonzalo eller folkekrigens linje og forble til siste åndedrag tro til saken.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.