Forlaget Røde Fane har digitalisert Norges Kommunistiske Partis historie bind I, i anledning 99-årsjubileet for stiftelsen av partiet. Målsetningen er å gjøre boka mer tilgjengelig, og å hedre minnet til de som bidro til at verket ble til.

Tjen Folket Media publiserer det i denne ånden.

FORORD TIL DIGITALISERT UTGAVE I 2022

I anledning markeringen av 99-årsjubileet til Norges Kommunistiske Parti, har Forlaget Røde Fane digitalisert boka Norges Kommunistiske Partis historie I. Boka ble skrevet av Just Lippe på oppdrag av partiet, og er utgitt i 1963.

Utgivelsen ble finansiert av partimedlemmer som hadde overlevd i fascistenes konsentrasjonsleire. Disse donerte deler av sine erstatninger til et historiefond som finansierte boka. Vi vil hedre deres minne ved å gjøre boka mer tilgjengelig, og oppfordrer alle revolusjonære til å studere den.

Det er bare dette første bindet av partiets historie som er gitt ut av NKP. Det både gir historisk mening og er politisk betydningsfullt. Da boka ble gitt ut i 1963 var partiledelsen allerede dominert av revisjonismen, og i 1969-1971 kulminerte omdannelsen av partiet fra kommunistisk parti til revisjonistisk parti, noe som betydde en fullstendig ødeleggelse av partiet. Dermed faller oppgaven med å skrive resten av partihistorien på dem som i dag har reist fanen for å rekonstituere partiet. 

Slik vi ser det må også første del av historien skrives på nytt. Just Lippe tilhørte høyresida i partiet, og dette preger deler av fremstillingen i boka. Forståelsen er dels mangelfull, da den ikke veiledes av marxismen-leninismen-maoismen, og dels er den feilaktig der den skjuler venstresida og setter frem høyrestandpunkter. Her peker vi særlig på reformisme og spørsmålet om revolusjonær vold. Videre stanser boka ved angrepet på Norge i 1940. Dermed dekker den bare den første perioden av partiets historie, mellomkrigstida, og omfatter verken krigstida eller etterkrigstida.

Proletariatet er én klasse, klassen har én ideologi og ett parti: det kommunistiske partiet. Partiet har én oppgave: å gripe makta gjennom revolusjon. Da partiet allerede er konstituert som et marxist-leninistisk parti, gjennom stiftelsen i 1923, er ikke oppgaven å stifte partiet på nytt, noe som er en faktisk, historisk og politisk umulighet, men å rekonstituere partiet. Videre forstår vi i dag at partiet må organiseres rundt geværet, fordi den politiske makta springer ut av geværløpet, slik formann Mao har forklart det. Partiet må militariseres, det må rekonstitueres for folkekrigen, og kampen for å gjenreise partiet er en brennende oppgave for enhver revolusjonær i dag.

Det er i dette perspektivet, og i denne ånden, at vi markerer 99-årsjubileet for stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti. En slik markering må inkludere partiets mange martyrer. Fremst av disse er de 21 falne medlemmene av sentralkomiteen i Norges Kommunistiske Parti, drept i kamp eller fangenskap under den antifascistiske frigjøringskrigen 1940-1945. Vi nevner også spesielt de 35 falne fra Organisasjonen mot fascisme og krig («Osvaldgruppa») og de 27 falne norske partisanene, stridende i Finnmark for den Røde Armé. Vi hedrer disse, og alle andre som ga sine liv for partiet og revolusjonen, og erklærer evig heder og ære til partiets og klassens martyrer. De lever videre i kommunistene og i vår kamp.

Forlaget Røde Fane
November 2022

NORGES KOMMUNISTISKE PARTIS HISTORIE

Forhistorien – Partiets stiftelse 

Tiden fram til den annen verdenskrig

BIND I

Redaksjon:
JUST LIPPE

Kommisjon:
Forlaget NY DAG

Denne boken er kommet istand takket være kameratene som i krigsårene 1940-45 satt innesperret i Hitlers konsentrasjonsleirer.

Da den tyske fangeerstatningen ble utbetalt til de norske exfangene i 1960 tok sympatiserende og medlemmer av Norges Kommunistiske Parti initiativet til å skape et fond for partiet ved at de ga en del av sin fangeerstatning til et Exfangenes Gavefond. Innsamlingen brakte i alt kr. 42 000.

Norges Kommunistisk Partis landsmøte 1961 gjorde vedtak om at en del av dette fondet skulle finansiere utgivelsen av partiets historie.

På den måten er «Norges Kommunistiske Partis Historie» blitt et synbart tegn på det som har vært fundamentet for partiet i all dets virksomhet: Kommunistenes enestående innsatsvilje i partiets kamp for fred, frihet og sosialisme.

ARBEIDERBEVEGELSEN BLIR TIL

Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen 

Det norske Arbeiderparti som ble stiftet i Arendal i 1887 fikk en trang fødsel. Arbeiderbevegelsen i landet var som helhet svak og famlende. Den besto i det vesentlige av en del spredte fagforeninger, hovedsakelig innen håndverkene, det de i mange tilfeller var vokser ut av gamle håndverkslaug, i og med at svennene, lønnstakerne hadde brudt med sine mestre og samlet seg for å verne om sine interesser. Videre fantes en del Arbeidersamfunn, hjelpeforeninger satt i gang av velmenende borgere hovedsakelig fra Venstrepartiet. 

Politiske arbeiderforeninger eksisterte først og fremst i Kristiania og Bergen. De bekjente seg til sosialismen og hadde i hovedsaken hentet sine programmessige synspunkter fra det tyske sosialdernokratis Gothaprogram. 

På stiftelseslandsmøtet i Det norske Arbeiderparti ble ikke det sosialistiske programmet direkte anerkjent. De 29 deltakerne fra i alt 19 foreninger vedtok en programuttalelse i 4 punkter som skulle være den felles bevegelses – partiets – program: 

1.    Alminnelig stemmerett.

2.    Innføring av en arbeiderbeskyttelseslov med normalarbeidsdag.

3.    Opphevelse av all toll på nødvendige varer og innføring av direkte skatt med stigende skala.

4.    Støtte til berettigede og anerkjente arbeidsnedleggelser. 

Men initiativtakerne til partiets stiftelse og de drivende krefter på selve det konstituerende landsmøte var sosialister. De forstod nok at veien frem var lang til et stort sosialistisk parti. Men under de daværende forhold i Norge var dette å danne et nytt arbeiderparti et stort skritt fremover. 

Når stiftelsen av Det norske Arbeiderparti i 1887 derfor må ses som et historisk vendepunkt for norsk arbeiderbevegelse, så var det først og fremst fordi det var det avgjørende skritt til å skape et selvstendig klasseparti, til arbeiderklassens politiske konstituering som klasse. 

Det varte heller ikke lenge for partiet vedtok en sosialistisk programerklæring. På det tredie landsmøte i 1889 ble følgende programpost vedtatt: 

Den menneskelige arbeidskraft er kilden til vårt samfunns velstand og kultur. Derfor og fordi frembringelsen av samfunnsfornodenhetene mer og mer antar en samfunnsmessig karakter, bor råstofiene og frembringelsesmidlene efter hvert tilfalle dem, der har frembragt samme, og samfunnet bør, delt i produksjonsgrener, ordne produksjonen. 

«Sosialdemokraten» skrev etter landsmøtet: 

Det forente norske Arbeiderparti står nå . . . . på et materialistisk og sosialistisk standpunkt. 

Det store problem for det nye partiet var forholdet til Venstrepartiet. Det var Venstre som hittil hadde hatt den ideologiske og organisatoriske ledelsen av de fleste fag- og arbeiderforeninger i landet. Det nye selvstendige arbeiderpartis oppgave var først og fremst å løsrive arbeiderne fra Venstres herredømme. Men dermed var forholdet til Venstre ikke løst. Arbeiderklassen var ennå tallmessig svak. Den hadde ikke de politiske og klassemessige rettigheter og de klassekamperfaringer som var nødvendige for å kunne gjøre seg tilstrekkelig politisk gjeldende. I mange år gikk det svært smått med Arbeiderpartiets vekst. Partiet var bygd opp som en sammenslutning av lokale foreninger. Svært ofte hendte det i denne tiden at foreninger meldte seg inn for så, kort tid etter, å trekke seg ut igjen. Arbeiderpartiet ble av Venstre skjelt ut som splittere, godt fulgt av Høire som i sin presse hisser mot «det tyske rabalder» og kalte det nye partis ledere «hjelpemenn for de tyske sosialister». Hvor langsomt det gikk i den første tiden viser folgende oversikt over partiets medlemstall:

Den langsomme fremgangen for partiet og det nesten umenneskelige slitet med å utvikle og holde en egen presse virket også politisk på partiets holdning til Venstre. Drivkreftene for dannelsen av partiet hadde vært skjerpingen av klassekampen på grunn av de elendige arbeids- og livsforhold for arbreidsfolk, og skuffelsen over Venstres holdning overfor arbeiderne særlig i stemmerettsspørsmålet. Men vanskene og motgangen førte til at det nye partiet svinger over til likevel å søke sin utvei hos Venstre: Det gjaldt å styrke Arbeiderpartiet for å påvirke og tvinge Venstre til å gå inn for arbeiderkravene. En stor rolle spilte uklarheten og usikkerheten hos partiets ledende folk. Så utholdende, oppofrende og modige de enn var, manglet de et klart teoretisk grunnlag, et konsekvent sosialistisk syn. En del av lederne i denne tiden var sterkt knyttet til dansk og svensk arbeiderbevegelse som igjen var påvirket av de reformistiske strømningene i det tyske sosialdemokrati. En annen del var tidligere radikale Venstre-tilhengere som så veien for det nye partiet i å følge den indre linjen med påvirkning og press på Venstre.

Mangelen av et klart sosialistisk syn førte også til at det nye Arbeiderpartiet i sin praktiske politikk lenge var usikker og vaklende når det gjaldt det store politiske hovedspørsmål i Norge omkring århundreskiftet – kampen for oppløsingen av unionen med Sverige.

Denne vaklende og usikre holdningen og de objektive vansker Arbeiderpartiet sto overfor i unionskampen hindret lenge partiet i resolutt å følge en selvstendig linje. Det ble Venstre som fortsatt førte an i unionsstriden som så sterkt opptok alle i disse årene.

I 1898 ble det gjennomført alminnelig stemmerett for alle menn i Norge. Det åpnet nye muligheter for Arbeiderpartiet til å gjøre seg gjeldende på det parlamentariske område. Men det økte også troen, ikke minst hos lederne, på at nå var veien åpen til gjennom reformer i det bestående samfunnet å vinne fram, og ga sterkere feste for reformismen i partiets ledende kretser. Det nærmet dem også i de følgende årene til Venstre i unionsspørsmålet som i andre saker.

Partiet var modent for en radikal venstreorientert motvekt. Den fikk de i ungdomsbevegelsen, den nye venstreretningen i arbeiderbevegelsen.

En av hovedårsakene til at Arbeiderpartiet klarte seg gjennom den langvarige og vanskelige startperioden var den omstendighet at det etterhvert ble fagforeningene som ble partiets organisatoriske kjerne.

Også her kom forholdet til Venstre sterkt i bilder. Venstres innflytelse over arbeiderklassen var fundert i dets stilling i fagforeningene og i arbeidersamfunnene. De sistnevnte var vokset fram, opprinnelig som halvt filantropiske foreninger. De ble sluttet sammen til et landsforbund i åttiårene og sterkt knyttet til Venstre. I 1894 hadde de Forenede Arbeidersamfund 13 000 medlemmer i 78 foreninger. Men da var også den langvarige kampen for å erobre arbeidersamfundene for Arbeiderpartiet begynt.

Etterhvert som fagforeningen: sluttet seg til Arbeiderpartiet sokte Venstre å konsolidere sin stilling blant annet ved å organisere Norsk Fagforbund, en sammenslutning av fagforeninger der Venstre-tilhengere hadde ledelsen.

Arbeiderpartiets ledelse på sin side søkte etter evne å fungere som samlende instans for sine tilsluttede fagforeninger og gjorde her en etter forholdene betydelig innsats.

Striden mellom Venstre og Arbeiderpartiet om fagforeningenes partipolitiske medlemskap måtte virke som en hindring for fagbevegelsens vekst. Vel var det så at Arbeiderpartiet og dets ledelse i denne tiden satte inn alle sine krefter for å støtte opp under de ofte bitre streikekampene som foregikk. Mange av Arbeiderpartiets utpreget politiske ledere var også utrettelige agitatorer for dannelse av nye og flere fagforeninger. Men streikene lærte også fagforeningsfolket at det måtte andre organisasjonsformer til for å gi fagbevegelsen den fulle slagkraft. Arbeidskjøperne begynte å rotte seg sammen. De hersket og ønsket fortsatt å herske som uinnskrenkte herrer over «sine» arbeidere uten noen innblanding fra fagforeningene. Arbeiderne på sin side begynte å reise krav om ordnede arbeidsforhold med fast arbeidstid, avtale-messige timelønninger og akkordpriser, kort sagt skriftlige avtaler og tariffer mellom partene.

Begge parter forstod, Særlig etter en rekke bitre og langvarige streiker i slutten av åttiårene at den tiden var kommet da kampen mot arbeidskjøpernes patriarkalske enelierredomme ville brenne løs i Norge som den alt hadde gjort det i en rekke andre land.

For de fagorganiserte stod det klart at den kampen krevet en ganske armen organisasjon enn de spredte foreninger sprunget ut av eller beslektet med de gamle svennelaugene. Det trengtes landsomfattende organisasjoner, bygd opp etter de nye industrier som begynte å vokse fram. Og det trengtes en stor samlende organisasjon av alle fagforeninger, en organisasjon som sammenfattet hele klassen for dens økonomiske interessekamp, og som økonomisk var så sterk at den kunne bryte den sultepolitikken arbeidskjøperne hadde brukt til å knekke mangen lokal streik.

Det var betegnende nok vedtak på et skandinavisk arbeidermøte som var den direkte foranledning til at dette spørsmål fikk sin løsning og den norske landsorganisasjon ble stiftet.

Helt fra 1886 var der med noen års mellomrom holdt regelmessige skandinaviske arbeiderkongresser omfattende Norge, Sverige og Danmark. Kongressene beskjeftiget seg fortrinnsvis med faglige spørsmål. På den femte av disse kongressene i 1897 var det at spørsmålet om organisasjonsformen for en moderne fagbevegelse kom opp til bred behandling.

Fagorganisasjonene i de tre land hadde utviklet seg etter stort sett like linjer. Ikke i noen av landene fantes en samlende landsorganisasjon. Men landsomfattende forbund var iferd med å vokse fram.

Kongressen i 1897 vedtok at organisasjonsformen burde være landsomfattende industriforbund omfattende alle bransjer i vedkommende industri. Samtlige forbund og de enkelte fagforeninger sorn ikke hadde noe forbund skulle så slutte seg sammen til en landsorganisasjon med et sekretariat i spissen. Det het videre at samtlige forbund i landsorganisasjonen var forpliktet til å understøtte hverandre i konflikter, og det ble oppstilt regler for understøttelseskasser. Videre skulle landsorganisasjonen medvirke til at fagforeningene på de lokale sted gikk sammen i «samvirkende fagforeninger».

Den skandinaviske kongressen gikk ennå lenger. Den valgte for hvert av de tre land et faglig sekretariat som straks skulle ta fatt på løsningen av denne oppgaven.

Det norske sekretariat som var valgt på den skandinaviske kongressen innkalte i oktober samme året til et forberedende møte. Til møtet var innbudt de eksisterende fagforbunds hovedstyrer, de samvirkende fagforeningers styre i Kristiania og betegnende nok også Norsk Fagforbund som var ledet av Venstre. Sekretariatet ble supplert med en representant fra alle de her nevnte organisasjoner og utarbeidet så utkast til lover for den nye faglige landsorganisasjonen.

Da lovforslaget ble sendt ut til fagforeningene vakte det en meget skarp diskusjon. De sterkest politisk innstilte ledere i Arbeiderpartiet gikk til angrep. Forslaget forutsatte en samling av alle fagforeninger uansett deres partipolitiske standpunkt og dette ble karakterisert som et forsøk på «å rive fagforeningene løs fra moderorganisasjonen – Det Norske Arbeiderparti». Det var et farlig «eksperiment» som måtte føre til «en omkalfatring av vår arbeiderorganisasjon».

Forberedelseskorniteen tilbakeviste angrepet i en skarp erklæring og slo fast at deres linje var den eneste som kunne samle alle fagforeninger. Forslaget bygget ikke på at de enkelte fagforeninger skulle melde seg ut av det politiske parti de tilhørte for så å gå sammen til en landsorganisasjon. Men forbundene og landsorganisasjonen skulle ikke tilhøre noe politisk parti.

Landsorganisasjonens stiftelseskongress trådte sammen de siste dager av mars og ble avsluttet 1. april 1899. Det lovforslag som var utarbeidet på forhånd ble i store trekk vedtatt. Ifølge dette skulle Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i Norge være en sammenslutning av «de i Norge værende fagforbund, samvirkende fagforeninger og andre lokale faglige samorganisasjoner, samt fagforeninger som ikke kan tilhøre noe fagforbund».

Punkter om de lokale samorganisasjoner ble strøket på neste kongress i 1901, slik at landsorganisasjonen bare ble bestående av fagforbund og noen enkeltforeninger.

Landsorganisasjonen (og dermed også fagforbundene) ble stående utenfor de politiske partier. Men kongressen vedtok at det skulle være gjensidig representasjon mellom Arbeiderpartiets styre og Landsorganisasjonens sekretariat.

Kongressen i 1899 og dens vedtak ble utgangspunktet for den klassemessige samling av Norges arbeidere på faglig grunn. Det ble en samling som var istand til å sikre fagorganisasjonens enhet i landet, og den trakk opp grunnlinjene for vår faglige organisasjon helt fram til vår egen tid.

Spørsmålet om fagforeningenes partipolitiske stilling ble overlatt til den enkelte lokalforening. Det ble også bestemmende for Arbeiderpartiets organisasjonsform, bygd dels på kollektivt tilsluttede fagforeninger, dels på politiske foreninger med individuelt medlemskap.

Året etter – 1900 – ble Norsk Arbeidsgiverforening stiftet. Dermed stod de to store maktfaktorer mot hverandre som hele tiden siden har spilt en så avgjørende rolle for utviklingen i vårt land.

For Landsorganisasjonen var i likhet med Arbeiderpartiet, de første årene trange og fylt av motgang. Helt til 1905 nådde medlemstallet ikke høyere enn til 15 000. Men den store vendingen kom med det industrielle gjennombruddet. Dermed kom også de voldsomme og omfattende kampene som skulle sette organisasjonen på prøve.

NORGE UNDER IMPERIALISMEN

1905

Det Norske Arbeiderpartis og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjons første vanskelige utviklingsår foregikk i en tid der landets politiske liv først og fremst var preget av den borgerlige revolusjons problemer.

I store trekk begynte den borgerlige revolusjon i Norge med Eidsvollsverket i 1814 og ble avsluttet med unionsoppløsningen i 1905. Den nesten ett hundre år lange kampen hadde sine særdrag. Den preget hele landets utvikling under den langsomme forvandlingsprosessen der kapitalismen brøt igjennom. Den kaster også sin slagskygge over norsk politikk helt opp til den aller seneste tid.

Norsk arbeiderbevegelses historie har denne borgerlige revolusjons problemer og særdrag som ramme og bakgrunn.

Det er derfor nødvendig å gi en karakteristikk og samrnenfatning av den borgerlige revolusjonens forløp og særlig da dens siste avsluttende etapper.

Riksforsamlingen på Eidsvold og dens historiske vedtak betydde oppløsningen av det lydrikeforhold som vårt land hadde levet i ovenfor den danske enevoldsmakten. Grunnloven som ble former og vedtatt på Eldsvold brøt med enevoldsmaktens styreform, gjenreiste landet sorn en egen stat, konstituerte på et nytt grunnlag den norske nasjon og ga den statsrettslig form. 

Grunnloven, sorn var «langt mer demokratisk enn noen annen forfatning på den tiden i Europa» (Fr. Engels) var ikke bare en rettslig konstituering av den norske stat. Den var også et program for et utviklet borgerlig demokrati, som ga mulighet til vidtgående politiske og sosiaie erobringer for de brede arbeidende lag av folket.

1814 løste ikke og kunne ikke løse endelig spørsmålet om landets selvstendighet. Der var borgerskapet som hadde ledelsen ved gjennomføringen av grunnlovsverket. Og dette borgerskap i et lite og svakt økonomisk utviklet land hadde ikke og kunne ikke ha styrke nok til å motstå presset utenfra for at landet skulle godta den union med general Bernadottes Sverige som var bestemt av seierherrene over Napoleon.

Gjennom Riksakten i 1815 ble det i Norge og Sverige traktatmessig fastlagt en felleslov som regulerte unionsforholdet mellom de to land og det felles monarki.

Slik var det politiske og statlige utgangspunkt for den borgerlig-demokratiske revolusjon i Norge. Men økonomisk var landet svakt og lite utviklet. Med den tids produksjonsforhold og tekniske nivå var landets naturlige resurser beskjedne. Den lange avhengigheten av Danmark hadde hemmet utviklingen. Næringslivet var splittet og manglet konsentrasjon.

Den norske kapitalismen utviklet seg derfor i en seinere tidsperiode og i seinere tempo enn i mange andre land. Først i annen halvpart av forrige århundre begynner moderne kapitalistiske produksjonsforhold å bli dominerende i landet. I forhold til Sverige var Norge den svaltere part. Og det svenske monarki kunne særlig i den første perioden befeste unionsforholdet ved å søke og finne støttepunkter i det norske embedsverket.

Men langsomt og etterhvert skilte det seg ut en del av borgerskapet med bevisste nasjonale og klassepolitiske interesser. I et utpreget bondeland som Norge fremdeles var, søkte disse progressive deler av borgerskapet støtte hos bøndene.

Den kampen som dermed skritt for skritt utviklet seg, hadde lenge som mål å styrke de lokale administrative organer, øke de nasjonale rettsinstitusjoners autoritet og i sin videre konsekvens utbygge den valgte nasjonalforsamlingens, Stortingets, autoritet i forhold til regjering og kongemakt og dermed svekke de støttepunkter den svenske kapitalismen og monarkiet hadde skaffet seg.

Denne hovedlinjen i den nasjonale politikken la på et relativt tidlig tidspunkt grunnlag for et sterkt lokalt selvstyre i kommunene. Kampen for det kommunale selvstyre søkte støtte i gammel norsk lov og hevdvunden praksis det de lokale tingene hadde vært både lovgivende og drømmende myndighet. Gjennom Formannskapsloven av 1837 var «kommunenes grunnlov» blitt et betydelig skritt i den demokratiske utviklingen samtidig som den var et ledd i kampen for å hevde norsk myndighet i unionen.

På samme bakgrunn må en se de stormende forfatningskampene i Norge i siste halvdel av forrige århundre.

Det norske borgerskap ble delt i en progressiv og en reaksjonær fløy, som etterhvert fikk partipolitisk uttrykk i delingen mellom Venstre og Høyre.

De eiendomsløse, arbeiderklassen i by og bygd, var klassemessig svak, spredt på små arbeidsplasser under temmelig patriarkalske vilkår.

Likevel reiste de seg under Marcus Thranes geniale førerskap i et storstilet forsøk på å skape sin selvstendige politiske bevegelse på ytterste venstredemokratiske fløy og med et sosialistisk perspektiv. Thraniterbevegelsen rystet det norske samfunnet i sin grunnvoll. Bevegelen ble imidlertid slått ned med vold og makt av reaksjonens krefter. Med de daværende klassemessige styrkeforhold ladde bevegelsen ikke kraft til å overleve reaksjonens slag.

Det progressive borgerskap svek thraniterne og var passive tilskuere til overgrepene overfor dem. Her var deres klasseinteresser i fare. Lengre enn til å verne om og fremme dem gikk ikke deres nasjonale og radikale innstilling.

Men Thranerørsla lærte dem likevel at det var nødvendig å søke kontakt og støtte også blant «underklassen» for å utbygge en bredere nasjonal front. Den drev dem ytterligere til å forbinde den nasjonale kampen med kravene om utvidete sosiale og politiske rettigheter for nye og bredere lag av befolkningen, krav som de bare under store indre vanskeligheter og tilbakeslag satte ut i livet.

De tilspissete forfatningskampene i åttiårene avslørte den reaksjonære del av det norske borgerskap som åpenbare landsforrædere og håndlangere for den svenske overhøyhet gjennom unionen.

Høyre og den sittende regjering Selmer som seinere ble dømt av Riksretten for å ha trosset Stortinget og brutt Grunnloven, oppfordret åpent svenskekongen til statskup. For å gjøre det mulig ga forsvarsministeren ordre om å gjøre geværene til 6 bataljoner og våpenlagrene ved Kongsberg våpenfabrikk ubrukelige. På grensefestningene ved Kongsvinger og Fredrikstad ble våpenlagrene ødelagt. l hovedstaden ble det samlet «pålitelige tropper» som skulle åpne veien for den eventuelle svenske innmarsj, og nøytralisere aksjoner fra de nasjonale frivilligkorpsene organisert i «Rifleringene».

Det samme gjentok seg ti år seinere da selve unionsstriden tilspisset seg. I begge tilfeller var det de høyere offiserer som organiserte og ledet de landsforræderske aksjonene. Men bakmennene var de monarkiske kretsene i Sverige og deres hjelpemenn innen Høyre i Norge.

Tross dette endte forfatningskampene med seier for den nasjonale fronten under ledelse av det progressive borgerskap.

Ved seieren i vetostriden ble Grunnlovens bestemmelse om Stortingets suverenitet overfor monarkiet satt igjennom. Riksretten og dens dom over regjeringen Selmer ble en manifestasjon for at ingen regjering med støtte av kongemakten hadde rett til å styre land og folk mot et flertall i Stortinget.

Denne nasjonale seier som ble ført fram under det progressive borgerskaps ledelse gjennom Venstre dannet avslutningen på den annen store hovedetappe i den borgerlige revolusjon i Norge.

— » —

Men fremdeles stod det siste store programspørsmål igjen: erobringen av full selvstendighet for Norge gjennom oppløsning av unionen med Sverige. Denne siste etappe i striden er først og fremst knyttet til kampen for eget norsk konsulatvesen og egen norsk utenrikstjeneste.

Det er karakteristisk for utviklingen i Norge at det nettopp ble denne saken som kom i sentrum for kampen.

I siste halvpart av forrige århundre hadde Norge gjennomgått en økonomisk vekst fram til et selvstendig kapitalistisk næringsliv. Landets eksport og import var økt, nye bedrifter var oppstått, handelsflåten var vokst til over en million brutto registertons.

Den nye norske kapitalismes økonomiske interesser på det internasjonale marked tok andre veier enn den svenske kapitalismes. I mange tilfeller opptrådte norske og svenske eksportører i direkte konkurranse med hverandre. Dette skjerpet i sin alminnelighet konfliktsforlioldet til Sverige, og særlig da når det gjaldt den felles utenrikstjeneste som helt ble dirigert fra Stockholm og favoriserte svenske interesser.

Den økonomiske strukturendringen i landet hadde også ført til visse politiske omgrupperinger.

Etter forfatningskampene skjedde det en splittelse i Venstre. Den moderate fløyen skilte seg ut og nærmet seg Høyre som var det konservative uttrykk for den reaksjonære fløy av det kapitalistiske borgerskap.

Venstre fornyet og radikaliserte sitt program. Partiet søkte støtte ikke bare hos bøndene, men også hos den unge arbeiderklassen som partiet hadde organisert i Arbeidersamfunnene og for en dels vedkommende i fagforeningene.

Det var på denne nye nasjonalradikale plattformen at Venstre vant sin valgseier i 1891, og den nye Venstreregjeringen fremmet straks sin linje i konsulatsaken.

Da kongen nektet å godkjenne Stortingets vedtak ble situasjonen igjen tilspisset. Regjeringen søkte avskjed og Stortinget «utsatte sine forhandlinger», det streiket kort og godt.

Men kampen førte den gang ikke frem og heller ikke et nytt framstøt to år senere i 1893. Tvertimot førte det da til at Høyre dannet en mindretallsregjering som i strid med åttiårenes forfatningsvedtak ble sittende trass i Venstres storringsflertall.

Venstres vaklende holdning hadde forst og fremst sin årsak i den truselpolitikk som etterhånden ble lansert fra den svenske reaksjons side. Norge stod militært svakt. Rent pasifistiske stramninger hadde vunnet terreng innen Venstre og partiets parlamentariske posisjoner ble svekket ved valget i 1894. Men mot slutten av århundredet skjedde det en endring. De nasjonale selvstendighetskreftene tok til å bygge opp en sterk forsvarsmakt, og Venstre la opp en mer langsiktig linje for å skape en samlet nasjonal front fra Høyre til arbeiderne med sikte på full likestilling med Sverige eller oppløsning av unionen.

Den langsiktige linjen og de økonomiske krisene som rammet landet ved århundreskiftet trakk selve unionstriden i langdrag. Ved valgene i 1903 mistet dessuten Venstre sitt parlamentariske flertall og en ny Høyre-regjering ble dannet.

Dette forledet svenskene til et for dem høyst skjebnessvangert skritt. I forhandlinger om konsulattjenesten og utenrikstjenesten framla Sveriges forhandlere et utkast i seks punkter til evig og uoppsigelig overenskomst.

Forslaget var et grovt forsøk på å binde Norge enda sterkere til unionen og som en underordnet star. Med rette ble forslaget fra norsk hold kalt «lydrikepunktene».

Denne taktiske dumhet fra svensk side måtte da også i Norge føre til en sammensveising og konsolidering av alle nasjonale krefter. Selv Høyre kapitulerte og var beredt til å akseptere en annen linje.

I det øyeblikk unionsspørsmålet ble akutt måtte saken også få internasjonal betydning. Ute i Europa foregikk for fullt det store diplomatiske spill for å utforme de allianser som de respektive parter kunne finne gunstige for et krigersk oppgjør om en nyoppdeling av verden.

Ennå var alliansene ikke på langt nær stabile. Vel var enigheten mellom det tyske og det østerrik-ungarske keiserdømme en kjensgjerning – Italia orienterte seg også i denne retning. På den annen side eksisterte alliansen mellom Frankrike og det tsaristiske Russland. England viste foreløpig tilbakeholdenhet og fulgte sin gamle «wait and see»-politikk.

Men den tyske keiser Wilhelm hadde ikke oppgitt tanken om å vinne Russland over på sentralmaktenes side. Slike framstøt ble stadig gjort. Og England var det store usikkerhetsmoment.

Den andre internasjonale faktor som kom til å spille en rolle var den voksende radikalisering blant store deler av Europas arbeiderklasse. Den fikk særlig uttrykk i det revolusjonære oppsving i Russland og lydrikene Polen, randstatene og Finland i 1903-04 som nådde sitt klimaks i det store revolusjonsforsøk i tsarriket i 1905.

Den svenske kapitalismen var sterkt orientert i retning av sentralmaktene, særlig da Tyskland.

Tyskland var mot unionsoppløsningen fordi det kunne svekke Sverige. Den samme innstilling hadde den russiske tsaren. Men den voksende revolusjonære stemning i Russland hindret tsaren i å gripe aktivt inn i europeisk utenrikspolitikk.

På den annen side var England interessert i en selvstendig norsk stat. Det ville styrke britisk innflytelse i Skandinavia.

Men det som alle stormakter var enige om var at spørsmålet om forholdet Norge-Sverige helst burde leses på fredelig vis.

Den politiske atmosfære i Europa var ladet med spenning. Men ingen av stormaktsgruppene var endelig rede til krig. Ethvert nytt urosentrurn innebar fare. Den europeiske reaksjonen var redd for utbrudd både av nasjonale og sosiale revolusionsforsøk. En fredelig løsning var derfor ønskelig i Skandinavia.

Fra norsk side ble storrnaktenes stilling effektivt utnyttet i unionskampens siste fase. Og det revolusjonære oppsvínget i Russland og dets lydriker kom særlig i selve kampåret 1905 til å virke som en sterk stimulans både på svensk og norsk arbeiderbevegelse og bidro til at arbeiderklassen i unionstidens siste fase kom til å spille en avgjørende rolle.

— » —

Den siste delen av den borgerlige revolusjon i Norge, gjennomføringen av landets selvstendighet, skjedde i tre etapper:

1.    7. junibeslutningen 1905.

2.    De norsk-svenske forhandlinger i Karlstad og Karlstadforliket.

3.    Statsformen i det nye selvstendige Norge – spørsmålet om kongevalget.

Disse tre etappene gir i en sum følgende bilde av utviklingen:

Den norske selvstendighetskampen samlet særlig i det siste året en sterk nasjonal front omfattende hele folket.

Da regjeringen i februar meddelte Stortinget at forhandlingene med Sverige i konsulatsaken var brutt, var der en enstemmig opinion i landet om at nå måtte det bli slutt på unionen. En slik linje ble lagt også av Storting og regjering, og førte til vedtaket om unionsoppløsningen.

Stortingets vedtak var en revolusjonær handling. Det betydde et brudd på «riksakten» av 1815 og et brudd på den konstitusjonelle praksis som var befester i landets lovverk.

Men Stortinget legaliserte denne sin revolusjonære handling ved å håndheve nasjonalforsamlingens suverenitet som fastlagt i Grunnloven og ved å la folket gi sin mening tilkjenne ved en folkeavstemning om unionsoppløsningen.

Det var det norske borgerskap som hele tiden førte og ledet den nasjonale kampen for selvstendighet. Det ledet fronten med atskillig smitligliet og taktisk evne. For det første viste borgerskapet denne evne ved forhandlingene med Sverige i Karlstad der de utnyttet presset fra stormaktene om et fredelig oppgjør til å nå fram til et kompromis. For det annet utmanøvrerte de borgerlige ledere den radikale republikanske strømningen i landet.

Hvordan utviklet den siste fasen i unionsstriden seg?

I sin selvbiografi «Et liv i strid» trekker Adam Egede Nissen en rekke interessante slutninger av den kampen som foregikk. Egede Nissen var stortingsmann fra Finnmark i 1905. Hans fremstilling er i hovedsak slik:

Da Stortinget den 7. juni besluttet å avsette kongen, vedtok det samtidig å tilby det svenske kongehus å utpeke en norsk tronpretendent. Det ble framstilt som et taktisk trekk for å mildne striden med Sverige. Som taktisk trekk var det en meningsløshet. Det bare svekket Norges posisjon. Men det reelle innhold i «Bernadottetilbudet» var allerede i første fase å undergrave kravet om å gjøre Norge til en demokratisk republikk.

Det annet trekk fra regjeringens side var å søke kontakt med Stockholm for å få i stand forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsningen. Det var et brudd på Stortingets beslutning. For denne beslutning gikk ut på oppløsning av unionen uten vilkår.

Forhandlingene kom istand i Karlstad. Her spilte Norges forhandlere meget smidig ut de store makter i Europa. Disse gjorde enda til – hver for seg – henvendelse til Sverige om å moderere sine krav og søke en fredelig løsning. Men denne bistand fra stormaktene oppnådde Norge ved et mer eller mindre klart løfte om at Norge skulle bevares som et kongedømme.

Karlstadforliket ble resultatet av forhandlingene. Det ga svenskene store konsesjoner særlig når det gjaldt nedlegging av de norske befestninger ved svenskegrensen. Dengang kunne det se ut som man åpnet grensen overfor Sverige hvis man der, i en ny situasjon og med militære midler, ville omgjøre unionsoppløsningen.

13 representanter i Stortinget (venstre fløy av Venstre og Arbeiderpartiet) stemte mot Kairlstadforliket. Ikke bare fordi de var mot de innrømmelser som var gitt, men også fordi det var en ny indirekte innrømmelse til å innføre kongedømmet i Norge. Bernadottetilbudet var bortfalt. Men regjeringen hadde ført hemmelige forhandlinger med prins Carl av Danmark om å bli konge i Norge.

Da derfor folkeavstemningen om den nye statsform endelig ble vedtatt, var republikanerne utmanøvrert. Resultatet var på Forhånd gitt og opplagt.

Sluttoppgjøret 1905 viste klart og tydelig: Det norske borgerskaps klasseinteresser falt sammen med folkeflertallets demokratiske interesser når det gjaldt å nå fram til statlig selvstendighet. Men det norske borgerskaps klasseinteresser skilte lag med folkets demokratiske interesser og utmanøvrerte folket da spørsmålet sto om å forbinde selvstendigheten med en ytterligere utvidelse av demokratiet ved gjennomførelse av republikken.

Egede Nissens kommentarer til denne siste fasen, skrev han om lag 40 år seinere. Det er en åpen og meget interessant vurdering. Han sier:

«Med våre senere erfaringer for øye kan en naturligvis til en viss grad innrømmme at vi som dengang var for republikken og som kjempet mot Karlstadforliket, tok feil i meget. Selv skrev jeg i et brev til mitt blad at «folltets hjerte slår for republiken». Det var en illusjon. Når jeg i et annet brev skrev at «stormaktene helt og holdent står på Sveriges side» og jeg allikevel stemte mot Karlstadforliket i tillit til at «det svenske sosialdemokrati ikke vil tillate at det kommer til krig» da synes dette nå ti ha vært nokså naivt.

Men den nyeste historieforskingen har vist at stormaktene slett ikke sto på Sveriges, men tvert imot på Norges side under Karlstadforhandlingene. Vår opposisjon mot Karistadforilket har derfor vist seg mer berettiget enn vi dengang selv hadde anelse om. At opposisjonen i det lange løp har vært til stor nytte for vårt land, at den bidro til å skape et  virkelig  konstitusjonelt monarki i Norge, det tror jeg historien vil gi oss rett i. Det var riktig som jeg skrev i et brev noen dager for avstemningen den 12. november at det mest konsekvente hadde vært om Norge «i kraft av utviklingens lov nå tok det neste skritt på folkestyrets bane og innførte også i navnet den republikanske regjeringsform som vi faktisk har hatt siden 7. juli.». . . .

— » —

Hvordan var ellers den norske arbeiderbevegelsens stilling til unionskampene?

For det første må arbeiderbevegelsens stilling bedømmes ut fra den styrke og innflytelse Arbeiderpartiet og dens organisatoriske støttepunkter hadde. Den organiserte arbeiderbevegelse var svak, arbeiderklassen var tullmessig svak og Venstre hadde sterk innflytelse. Riktignok hadde den utvidete stemmeretten i 1898 gitt Arbeiderpartiet større muligheter for parlamentarisk å gjøre seg gjeldende. Ved valget i 1903 fikk partiet 5 mandater. De objektive muligheter for arbeiderbevegelsen hadde imidlertid sine bestemte grenser og måtte også virke på Arbeiderpartiets taktiske framgangslinje.

Men en langt viktigere side var den uklarhet som hersket i partiet i spørsmålet om den nasjonale selvstendigheten, særlig du når det gjaldt den praktiske utformingen av en nasjonal linje i hver fase av unionskampen.

Rent generelt og i sinte landsmøtevedtak fant partiet relativt hurtig fram til en enhetlig linje.

På landsmøter i 1892 ble det gjort vedtak om at Arbeiderpartiet «støttet enhver bestrebelse som tilsikter en snarlig og for vårt land verdig løsning (av unionsforholdet) – men vil av all kraft motarbeide enhver bestrebelse som skjønnes i denne sak å forfølge noe annet formål»

På landsmøtet i 1895 ble vedtaket i unionsspørsmålet ennå klarere formulert:

«Landsmøtet uttaler at alle partiets avdelinger bør medvirke til opparbeidelse av en opinion innen befolkningen for den norsk-svenske unions oppløsning.

Samtidig finner møtet at det er tw den aller største betydning at sosialdemoltratiet i Sverige og Norge forener seg i arbeidet for denne sak, da unionen har vært og stadig vil bli en hindring for sosialt fremskrittsarbeid i begge land»

Så langt var partiets holdning upåklagelig. Men atskillig vanskeligere ble spørsmålet seinere og jo mer selve unionsstriden tilspisset seg.

Særlig gjaldt dette stillingen til det norske militærvesen og landets forsvar.

Arbeiderpartiet hadde tidlig stilt folkevepning på sitt program. Det var et standpunkt som var alminnelig i de sosialdemokratiske partier på den tiden. Noen nærmere utforming av begrepet folkevepning forelå ikke. Men ut fra de historiske erfaringer fra åttiårene og offiserenes landsforræderske holdning den gang var man overalt i arbeiderbevegelsen høyst mistenksom og med rette fiendtlig innstilt overfor militærstellet og dets ledere. Hertil kom at streikende arbeidere både i 1902 og 1903 fikk oppleve ut militær ble utkommandert og brukt mot dem i kampen. Det skjedde i Dunderlandsdalen, og under fiskerdemonstrusjonene i Mehavn i Finnmark.

Du så Venstre oppga sin gamle passifistiske linje og gikk over til å bygge ut militærstellet for å kunne stille makt bak kravene overfor Sverige, ble dette i arbeiderbevegelsen oppfattet som et avgjørende skritt i retning høyre.

Og nå gjorde mangelen på en klar linje seg gjeldende i den unge arbeiderbevegelsen. Det oppsto sterk strid i partiet og dets ledelse om den holdning en skulle innta.

For det første hadde utvidelsen av stemmeretten og valgframgangen i 1903 (fra 7000 til 23 000 stemmer) styrket de reformistiske strømningene i partiledelsen. Det førte til en linje fra denne fløyens side der man ga konsesjoner til Venstre og dette ble sett på som om partiet oppga sin selvstendige stilling overfor Venstre. Da så en del av partiledelsen og stortingsgruppen støttet Venstres forsvarsvennlige linje tørnet de voldsomt mot den sterke passifistiske stemningen blant alle radikale krefter i partiet. Disse reiste enda til kamp mot folkevepningsposten og førte propaganda for «kamp mot militarismen i alle dens former».

Jo mer man nærmet seg den akutte krisen i 1905 jo sterkere ble motsetningene innen Arbeiderpartiet. Og med en slik indre situasjon korn partiet på siden av kampen og mestret ikke det vanskelige spørsmålet som stillingen til unionskampen var.

En vending skjedde imidlertid i stridens siste fase. Da stridshansken var kastet fra norsk side og unionen ble erklært oppløst, truet det reaksjonære borgerskapet i Sverige med å anvende makt.

Men nå tok norsk arbeiderbevegelse opp kontakten med de svenske broderorganisasjoner for en felles front mot de storsvenske maktpolitikerne.

Og svensk arbeiderbevegelse reagerte sunt og riktig. Den stilte seg ikke bare avgjort mot enhver maktanvendelse overfor Norge. Den ga også sin støtte til Norges krav om unionens oppløsning.

Blant Sveriges arbeidere hadde det siden århundreskiftet vært en økende kampstemning. En rekke harde streikekamper det det ble brukt utenlanske streikebrytere og militær mot arbeiderne bidro til å øke spenningen.

Alt i mai måned, da svenskekongen hadde nektet å sanksjonere Stortingets vedtak om egne konsuler tok det svenske sosialdemokratis leder Hjalmar Branting skarp avstand fra den svenske politikken og skrev:

«Det svenske folk har ingen lodd og del i denne utfordrende politikk. Når den føres igjennom så må det bli skilsmisse. Men vi vil skilles fra Norge i fred, – som venner og brødre.»

Våren 1905 gjennomførte det svenske sosialdemokrati en veldig møtekampanje for sympati med Norges sak. Og du forhandlingene i Karlstad i juli kom inn i en krise og det var fare for brudd, sendte Sveriges sosialdemokratiske Parti ut et opprop der det heter:

«I de kritiske tider vi gjennomgår er det mer enn noensinne nødvendig at den svenske arbeiderklasse viser seg situasjonen voksen. Av dens samtidig friste og rolige holdning kan våre to folks skjebne komme til å avhenge for årtier framover. Det norske folk hvis vilje er samlet i et enhetlig med almen stemmerett valgt Storting, har nylig besluttet å tre ut av unionen. Sveriges arbeidende folk har hittil enstemmig samlet seg under parolen: «Rettferdighet for Norge! Fred med Norge!» Vårt gamle krav om rettferdighet for Norge blir i denne nye situasjon enkelt: vi må uten forbehold godkjenne det norske folks selvbestemmelsesrett over sin egen skjebne. – Først når vi uten omsvøp anerkjenner vår tidligere uniorisbrors fulle selvstendighet har vi også full trygghet for vårt neste store krav som nå mer enn noensinne er aktuelt: Fred med Norge!»

Den svenske arbeiderklassens holdning i 1905 fikk avgjørende betydning for at unionsoppløsningen kunne skje i fredelige  former. Den ble et storstilt bevis på arbeiderklassens internasjonale solidaritet, og på at arbeiderbevegelsen kunne oppfylle sine sosialistiske forpliktelser. De svenske og norske arbeideres felles front gjorde i siste omgang arbeiderklassen til en betydelig faktor i den norske selvstendighetskampen og fikk grunnleggende betydning for bevegelsens videre vekst og samarbeidet i Norden.

Nettopp denne siden ved unionskampen ble seinere inngående behandlet av Lenin i hans store diskusjon med Rosa Luxemburg om arbeiderbevegelsen og nasjonalitetsspørsmålet.

Lenin skriver her:

«Hvorledes var det norske og det svenske proletariatets stilling i konflikten om løsrivelsen, hvorldes måtte den være? De bevisste arbeidere i Norge måtte selvsagt stemme for republikk*) og når det fantes sosialister som stemte annerledes, så viser det bare hvor mye avstumpet småborgerlig opportunisme det stundom fins i den europeiske sosialismen. Det kan bare være  en mening om den ting, og når vi berører dette punkt, er det bare fordi Rosa Luxemburg prøver å tilsløre sakens kjerne ved å snakke om ting som ikke har noe med saken å gjøre. Vi vet ikke om det norske sosialistiske program forplikter alle norske sosialdemokratene til tå holde seg til en bestemt mening i spørsmålet om løsrivelse. La oss anta at det ikke var slik, at de norske sosialistene lot det være et åpent spørsmål om Norges autonomi var tilstrekkelig for den frie klassekamp, og i hvor høy grad de evige gnidninger og konflikter med det svenske aristokrati hemmet det økonomiske livs frihet. Men det kan ikke bestrides at det norske proletariat hadde plikt til å gå mot dette aristokratiet og gå inn for det norske bondedemokratiet (med alle dets småborgerlige begrensninger).

Og det svenske proletariat? Som kjent agiterte de svenske godseierne med de svenske prestenes velsignelse for krig mot Norge, og da Norge er langt svakere enn Sverige, da det alt tidligere hadde opplevd en svensk invasjon, da det svenske aristokratiet har svært mye å si i sitt land, så var denne kampanjen en meget alvorlig trusel. Vi kan trygt gå ut fra at de svenske Kokosjkin’er har arbeidet lenge og iherdig på å forderve massene ved å mane til «forsikig omgang» med «tydelige formler om nasjonens politiske selvbestemmelse», ved å utmale farene ved «statens oppløsning» og ved å forsikre at «folkets frihet» er forenlig med det svenske aristokratis tradisjoner. Det er ikke den ringeste tvil om at det svenske sosialdemokrati ville ha sveket sosialismens sak og demokratiets sak hvis det ikke av alle krefter hadde bekjempet både godseiernes og «kokosjkin’enes» ideologi og politikk, hvis det ikke foruten nasjonenes likeberettigelse i sin alminnelighet (som også anerkjennes av Kokosjkin’ene), hadde forsvart nasjonenes selvbestemmelsesrett og Norges frihet til løsrivelse.

Den nære samhørighet mellom de norske og svenske arbeidere, deres fullstendige kameratslige klassesolidaritet har vunnet på de svenske arbeideres anerkjennelse av nordmennenes rett til løsrivelse. For de norske arbeiderne ble overbevist om at de svenske ikke er smittet av svensk nasjonalisme, og at de setter borgerskapet med de norske proletarene høyere enn det svenske borgerskapets og aristokratiets privilegier. Båndene mellom de norske og svenske arbeiderne ble styrket da de båndene som de europeiske monarker og det svenske aristokratiet hadde påtvunget nordmennene, ble revet av. De svenske arbeiderne har bevist at de gjennom alle den borgerlige politikkens omskiftelser – under de borgerlige forhold er det jo meget vel mulig at nordmennene enda en gang med vold blir underlagt svenskene! – vil forstå å bevare og forsvare den fulle likeberettigelse og klassesolidariteten mellom de to nasjoners arbeidere i kampen mot både det svenske og det norske borgerskap.»

*) Når flertallet av den norske nasjon var for monarki, mens proletariatet var for republikk, så hadde det norske proletariat i det store og hele to veier å velge mellom: enten revolusjon hvis forholdene var modne for det, eller innordning under flertallsviljen og langvarig arbeid med propagenda og agitasjon.

Etter unionsoppløsningen søkte den norske regjeringen på internasjonalt plan å befeste den ordning som var gjennomført ved å søke å få garantier fra stormaktene.

I november 1907 ga de fire stormaktene Tyskland, Rusland, England og Frankrike gjennem den såkaldte Integritetstraktaten garanti for de norske områdets ukrenkelighet. Norge på sin side erklærte sin nøytralitet. Dette var grunnlaget for og i pakt med den utenrikspolitik som landet seinere fulgte. Integritetstraktaten ble oppsagt i 1928. Men nøytralitetslinjen ble fortsatt helt fram til annen verdenskrig da det nazistiske Tyskland overfaldt vårt land.

Nytt industrielt gjennombrudd

Avslutningen av den nasjonale kampen i 1905 kom på et tidspunkt da det oppsto helt nye økonomiske muligheter for kapitalismens vekst i Norge, langt større og mer betydningsfulle enn noensinne før. Det er først og fremst en rekke vitenskapelige og tekniske oppfinnelser og oppdagelser som skjer, hand i hand med en helt revolusjonerende omlegging av industri og skipsfart. Med et slag åpnes nye veier for utviklingen i Norge der naturrikdommer som for ikke var nyttet eller bare brukt i beskjedent omfang nå plutselig blir selve grunnlaget for framveksten av et moderne kapitalistisk samfunn.

Her er en del karakteristiske eksempler på dette:

I 1905 ble Norsk Hydro startet. Dette storkapitalistiske selskapet var bygd opp for nyttiggjøring av professor Birkelands og ingeniør Sam Eydes epokegjørende oppfinnelse av metodene for å utvinne kvelstoffgjødsel fra luften.

Oppfinnelsen løste et akutt jordbruksproblem av internasjonalt format. Den moderne jordbruksdriften forutsatte ut en kunne nytte store mengder av kunstig gjødsel. Men de da eksisterende mineralforekomster (salpeter) som kunne nyttes til det, sto i fare for snart å bli uttømt. Derfor åpnet denne nye framstillingsmåten muligheter for en verdensomfattende industri og selvsagt kom et land som Norge med sine store vannkraftmengder i en særlig gunstig stilling fordi det her gjaldt industriforetak som krevde enorme mengder av elektrisk energi.

Men ikke bare av disse årsaker ble Norsk Hydro en milepel, ja et vendepunkt for utviklingen av norsk industri. De nye metodene ga støtet til at spørsmålet om utbyggingen av vannkraften i landet ble rullet opp i hele sin bredde. Også andre elektrokjemiske bedrifter vokste fram i rivende fart. Hele den «gamle» industrien fikk dessuten nyte godt av elektrisifiseringen. Og nye foretak som før ble drevet i beskjeden målestokk eller som overhodet var stengt av mangel på billige drivmidler kom ved elektrisifiseringen i en helt ny stilling. Ikke minst gjaldt dette treforedlingsindustrien som i disse årene hadde et stort oppsving.

Hvor raskt denne utviklingen skjedde ser vi av følgende tall:

I året 1900 var det i Norge alt 225 000 maskinhestekrefter til teknisk bruk. I 1905 var denne energimengden økt til 310 000 maskinhestekrefter. Men i neste tiår – til 1914 – springer tallet opp i 750 000 maskinhestekrefter. Hertil kommer at selve drivmidlet skiftet helt. Ved århundreskiftet ble hovedmengden av drivkraft framstilt ved dampdrevne kul- og koksfyrte energikilder. I 1914 er det elektrisk drift som dominerer. Ved århundreskiftet var bare noen tusen hestekrefter elektrisk framstilt. I 1906 var tallet steget til 221 000 svarende til 163 000 kilowatt.

I 1914 var antall kilowatt tredoblet og den voldsomme vekst fortsatte under hele første verdenskrig.

Den nye og rivende industrireisingen tvang fram økt virksomhet på en rekke andre områder. Mange, ja vel de fleste nye bedriftene kom til å ligge langt fra de gamle by og industrisentrene, først og fremst fordi de ble lagt mer vannkraftkildene. Det stilte helt andre og større krav til veier og kommunikasjoner enn før. Stat og kommune kom inn i bildet langt annerledes enn tidligere som servisinstitusjoner for de nye kapitalistiske rikdomskildene. Det skjedde et voldsomt oppsving i den offentlige anleggsvirksomheten. Moderne veier og nye jernbanelinjer åt seg fram til helt nye distrikter. Hele landet ble spunnet inn i et effektivt telegraf og telefonnett. Og både stat og kommuner begynte selv å bygge ut vannkraften for elektrisifisering både til teknisk bruk og til «husbruk» for befolkningen. Parafinlampen ble fordrevet fra hjemmene av de elektriske lampene, de forste elektriske kokeplatene og varmeovnene dukket opp. Det var som en hel revolusjon i hjemmene.

Men de store forandringene som skjedde i denne tiden gjaldt ikke bare industrien. Samme år som Norsk Hydro ble startet skjedde en annen stor begivenhet i den kapitalistiske utvikling i Norge:

Den norske hvalfangsten i Ant-Arktis begynte også i disse årene, basett på flytende kokerier, fabrikker for utvirinlng av hvaloljen. Bruttoinntekten av hvalfangsten i den første femårsperioden steg fra 3 millioner i 1906 til 22 millioner i 1911 (den ble tredoblet i neste tiår).

I samme tidsperiode skjer den fullstendige omveltningen i skipsfatten, overgangen fra seilskip til dampskip. l året 1900 var landets seilskipsflåte 1 mill. bruttotonn og dampskípsflåten ½ mill. I 1907 var forholdet mellom de to gruppene likt. l 1914 var dampskipstonnasjen tre ganger så stor som seilskipstonnasjen og Norge var da nr. 4 som skipsfartsnasjon med en flåte på 2,5 millioner bruttotonn.

Dampskipene virket helt revolusjonerende på selve skipsfarten. Tempo og lasteevne ble mangedoblet og nå åpnet mulighetene seg for den faste oversjøiske skipsfarten som for fullt ga støtet til internasjonal fraktfart (trampfart).

I samme periode skjer en ornvelrning innen landets fiskerier gjennom motorisering av fiskerflåten. Så seint som i 1906 fantes det i landet bare 600 motordrevne dekksbåter og et par hundre motordrevne åpne båter i fislterflåten. I 1910 var antallet motordrevne dekksbåter tredoblet og i 1912 var tallet steget til 4 000 og var selve grunnstammen for fisket. Dette revolusjonerte hele fiskefangsten. Nye fiskeplasser som en tidligere ikke kunne nå, ble nå nyttet. Fiskerne som for var «heimbunnet» kunne nå delta i fisket over hele kyst- og banke-området. Og med veksten i fisket kom også foredlingsindustrien. Fra århundreskiftet vokser den omfattende hermetikk- og sildoljeindustrien fram med det mektige Bjelland-konsernet i Stavanger i ledelsen.

Bare disse viktigste eksemplene viser at den store industri reisingen og omleggingen av viktige næringer i denne perioden ga det norske samfunnet et helt nytt ansikt. Det førte også til vesentlig endringer i kapitalismens struktur. Den norske kapitalismen blir moderne storkapitalisme svarende til imperialismens stadium og sammenflettet med den internasjonale finans- og storkapital.

En stor del av industrireisingen, vannkraftutbyggingen og modernisering av eldre næringer skjer ved at utenlandske kapital trenger inn i landets økonomi og erobrer seg nøkkelposisjoner der. I 1910 var 80% av landets gruver med 65% av arbeider og-funksjonærantallet på utenlandske hender. Karakteristisk for utviklingen var dannelsen av A/S Elektrokjemisk, et selskap bygd på utenlandsk kapital, som hadde til formål å bygge ut vannfallene, ta initiativ til start av elektrokjemiske bedrifter, sikre seg patenter og rettigheter i de nye industrier og i det hele virke som «gründerselskap».

Den utenlandske kapital satte seg først og fremst fast i eksportindustriene, som var selve nøkkelposisjonene. I alt var en tredjedel av aksjemassen i landets selskaper i 1909 på utenlandske hender og i tiden fram til 1914 steg andelen til nesten en halvpart. Når det gjaldt kraftutbyggingen var i 1906 ¾ av alle større kraftanlegg på utenlandske hender og de samme kreftene begynte også å kjøpe opp store skogsarealer. Men også på mer indirekte måte hadde utenlandske kapitalister trengt inn i norsk økonomi. Alt i slutten av forrige århundre hadde kapitalimporten til Norge begynt å spille en rolle i den offentlige økonomi. I 1870-årene økte statens og de største kommunenes gjeld til utlandet til det tredobbelte. En ny fordobling skjedde i 1890-årene. Pengene ble dengang i hovedsak brukt til modernisering av landets kommunikasjoner, til jernbane- og veibygging.

Den rollen som stat og kommuner etter århundreskiftet måtte spille som effektive redskaper til hjelp for utenlandsk og innenlandsk storkapital, krevde imidlertid nye store investeringer som det offentlige ikke kunne greie med innenlandske resurser. Det ble stadig opptatt store utenlandske lån, ved krigsutbruddet 1914 var kapitalinvesteringene fra utlandet større i form av stats- og kommunelån enn direkte i industrielle og andre foretak. Norges nettogjeld til utlandet var da steget til 1 milliard kroner.

Den kapitalistiske investeringen i denne anleggs- og industrielle nyreisingstiden måtte også få stor innflytelse på bank- og kreditvesenet.

De små og forholdsvis beskjedne foretak som ble satt i gang i forrige århundre kunne finansieres av en eller noen få kapitalister i kompaniskap. Men under det industrielle gjennombrudd dreide det seg om foretak av langt større dimensjoner. Her måtte bankene og andre pengeinstitutter komme inn i bildet. De allierte seg med industrikapitalistene for å investere på lang sikt i store anlegg og foretak. Det oppstår en norsk finanskapital som blir en viktig faktor når det gjelder avgjørelsen av hva det skal settes kapital i, hvordan det skal skje og profitvilkårene for dette.

Det norske bankvesen som hadde ført en svært forsiktig og beskjeden tilværelse i forrige århundre, fikk etter århundreskifet en stor blomstringstid.

Følger en forretningsbankenes – de private aksjebankenes utvikling finner vi følgende karakteristiske tall:

Dette et etter den tids målestokk en kolossal vekst.

Utviklingen av bankvesenet betydde i seg selv en sterk konsentrasjon av kapitalen. Den og invasjonen av utenlandsk kapital skapte forutsetningen for virkelig store bedrifter og foretak og stimulerte en liknende utvikling i skipsfarten og hvalfangsten.

Arbeiderklassens utvikling

De store endringene i samfunnets økonomiske grunnlag som den kapitalistiske utviklingen fram til første verdenskrig førte med seg måtte selvsagt også få tilsvarende virkning på arbeiderklassen og dermed på arbeiderbevegelsen i Norge.

En så omfattende, ja eksplosiv vekst i anleggsvirksomhet, industri, transport og skipsfart hadde som forutsetning at alle de nye foretak kunne finne nødvendig arbeidskraft.

I denne tiden reknet en med ut det hvert år oppsto gjennomsnittlig 6 000 nye faste arbeidsplasser. Hertil kom store sesongarbeider som beskjeftiget tusener, alt i alt en fullstendig forandring av arbeidsmarkedet. Ved århundreskiftet fantes det i alt 75 000 industriarbeidere i Norge. Fram til verdenskrigen økte tallet med ca. 60%, og hertil kom alle de øvrige «nye» yrkene.

Det var sjølsagt fra landsbygda, mest fra jordbruksdistriktene, men også fra fiskeribefolkningen langs kysten at denne nyrektutteringen kom. Ikke bare oppsuges fødselsoverskuddet i disse gamle ervervsgruppene, men det førte til direkte nedgang i antallet personer som levde av jord og skogbruk. Denne statistikken viser det:

Befolkningene fordelt etter hovedpersonens erverv:

            1865                     1910               1920

Den store forandringen som skjer innen Norges befolkning viser altså at nettopp i tiden fra århundreskiftet til første verdenskrig blir arbeiderklassen, lønnstakerne i industri, omsetning, transport og skipsfart med tilskudd av de rene lønnstakere i jordbruk og fiskeri den tallmessig sterkeste og tallmessig helt dominerende befolkningsgruppe.

Men dermed er ikke bildet av den store forandringen i arbeiderklassen fullstendig.

Den nye industrireisingen og anleggsvirksomheten i denne perioden skapte store arbeidsplasser som med noen få unntak ikke hadde eksistert i landet tidligere. Mange av disse storbedriftene lå langt fra de gamle by- og industrisentrene, ofte i strøk som hadde ligget avsides i dårlig kontakt med landet ellers. Den nye industriarbeideren var i stor utstrekning rekruttert fra den lokale befolkningen nær bedriften eller anlegget. Her skulle de da leve sitt liv og fare sin kamp for tilværelsen under helt andre forhold enn de var vant til og ansikt til ansikt med en arbeidskjøper, hensynsløs og pågående, glupsk etter å presse arbeidskraften til siste dråpe, men samtidig selv presset av at etterspørselen på arbeidskraft steg jevnt og trutt over hele landet.

De nye proletarene, industriarbeiderne kom i disse og i de påfølgende krigsårene til å spille en avgjørende rolle i norsk arbeiderbevegelse. Både på godt og ondt. De var uten erfaringer i klassestridens vanskelige kunst. Det måtte hos dem først skapes og utvikles en klassebevissthet og de hadde kort tid å gjøre det på. Men de var åpne for impulser utenfra, for nye ideer, og de ble snart klar over sitt verd der de under primitive forhold med slit og møye bygde «slott over slott», de store industrisentrene for den moderne kapitalismen.

Det er nødvendig å ha denne bakgrunn for øye og ikke glemme den hvis en vil danne seg et riktig bilde av utviklingen i norsk arbeiderbevegelse i denne tiden og de videre krigsårene, – det som danner selve bakgrunnen for de begivenheter som førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti.

Omgruppering i borgerlig politikk etter 1905 Konsesjonslovene

Hele den nye situasjon som var skapt i og med selvstendighetskampens avslutning i 1905 og den moderne storindustriens gjennombrudd i de følgende årene, måtte selvsagt få store og vidtgående konsekvenser.

Kampen for unionsoppløsningen hadde under krisen skapt en politisk nasjonal samling, med Venstre som den tradisjonelle fører for selvstendighetskravet. Da dette spørsmålet endelig var løst og  «ute av verden» som Arbeiderpartiet uttrykte det, måtte andre saker meget snart komme i sentrum av norsk politikk.

Arbeiderbevegelsen med sitt nye grunnsyn og sine krav var på marsj framover.

For kapitalistklassens partier gjaldt det hurtig å finne en ny plattform som best mulig kunne bevare deres innflytelse over de brede lag og bremse opp arbeiderbevegelsen.

Det ble Venstre, særlig da partiets nye og radikale elementer, som på dyktigste og smidigste måte gjennomførte denne omstillingen. Og i tiden som fulgte var det først og fremst to hovedsaker dette partiet la til grunn for sin nye kurs: Konsesjonslovene og sosialpolitikken.

Kampen om konsesjonslovene var en såvidt spesiell politisk foreteelse og resultatene av dem spiller en såvidt stor rolle helt opp i vår egen tid at den må behandles noe nærmere.

Den voldsomme pågangen fra internasjonal storkapital for å etablere seg i Norge og nytte de naturverdier som ved nye oppdagelser og ny teknikk var blitt så verdifulle, hadde som vi har sett alt fort til atskillige resultater. Stort sett hadde den utenlandske kapital hatt fri etableringsrett. Etter å ha kjøpt opp gruver og malmleier kastet den seg særlig over fossekraften.

Det vakte stigende betenkeligheter hos en del norske kapitalister som ville bygge ut sine økonomiske foretak for å øke sin profit. Det vakte også betenkeligheter blant landets bønder som så faren ved at utlendinger åt seg innover landet som kjøper av vannfall, jord og skogstrekninger. Og hele denne utviklingen virket utfordrende på den nasjonale selvfølelsen som var skapt etter striden og seiren i 1905.

Innen borgerskapets høyre fløy så man på den utenlandske kapitalinvasjonen med velvilje og var beredt til å alliere seg og underordne seg den. Høyre eller Samlingspartiet som det kalte seg (det var Høyre, «de moderate» og «de liberale») forholdt seg velvillig passiv overfor utviklingen. Det var også linjen i Michelsens samlingsregjering selv om statsministeren personlig ytret betenkeligheter over «storkapitalens inntrengen i landet».

Arbeiderpartiet hadde alt tidlig ropt et varsko mot faren fra den utenlandske kapital.

Men det ble Venstre med dets. støtteparti det Radikale Folkeparti som gjorde spørsmålet til merkesak, ja nyttet den som hovedmiddel for sin egen reorganisering svarende til «den nye tiden».

I 1905 solgte staten et av landets rikeste malmfelter, gruvene i Sørvaranger til en norsk stråmann for et utenlandsk selskap. Dette ble sterkt kritisert av Venstres radikale presse og tingmenn. l denne tiden forsøkte ingeniør Sam Eyde liknende kjøp, men nå av vannfall for å nytte dem til å sette i gang produksjon av kvelstoff etter sin og prof. Birkelands nye metode. Også bak Sam Eyde sto store utenlandske kapitalinteresser. Andre utlendinger var også frempå. Det så ut som fremmedkapitalen ville legge under seg all vannkraften og skape monopol på den, og dette skapte en ganske skarp reaksjon i pressen.

Det ble lederen av Det Radikale Folkeparti, Johan Castberg som reiste saken i Stortinget. Og nå ble det endelig fart i regjeringen. Noen dager etter fremmet den forslag til midlertidig lov om at utlendinger måtte ha konsesjon av regjeringen for å få bruksrett til vannfall. Videre kom tre varige lovforslag som bestemte at alle vannkraftanlegg over 3 000 hestekrefter skulle være underlagt konsesjon, at fast eiendom ikke skulle kunne kjøpes av selskaper med mindre to tredjedeler av styret var norske statsborgere og at i selskaper som ville kjøpe skog, gruver eller vannfall måtte halvdelen av kapitalen være norsk.

Den midlertidige loven ble vedtatt av Stortinget, de tre andre ble oversendt til komitebehandling. Da de kom tilbake til Stortinget ble de påny utsatt og sendt til en spesiell konsesjonslovkomite, og dens forslag kom opp først etter valget.

I hele første del av den nye stortingsperioden etter valget 1906 ble kampen om konsesjonslovgivningen det store hovedspørsmålet. Denne gang gjaldt det saken om Mjøsreguleringen.

Høsten 1906 hadde regjeringen gitt Glommen Brukseierforening tillatelse til en regulering av Mjøsvassdraget som skulle øke kraftutvinningen i Glomma til over det dobbelte. Vilkårene var bl.a. slike at det var usikkert om grunneierne rundt Mjøsa ville få erstatning for den skaden reguleringen kunne påføre dem.

Glommen Brukseierforening besto for det meste av utenlandske selskaper. Og påny fikk en en debatt i Stortinget der vernet om landets naturherligheter mot utenlandsk kapital ble hovedtema. Dessuten ble det hevdet at regjeringen ikke hadde rett til å slutte slike kontrakter uten Stortingets samtykke.

Stortinget vedtok at Mjøsreguleringen inntil videre ikke måtte settes i verk og saken gikk igjen til spesialkomiteen.

Venstretingmennenes aksjon fikk også følger innad i partiet. Det var jo Michelsens samlingsregjering som hadde ansvaret for kontrakten. Og i den regjeringen satt det tre venstrestatsråder. Men den radikale fløyen gikk enda hardere på. To av dens ledere, Gunnar Knudsen og Castberg fremmet forslag om at også alle konsesjoner på bergverksdrift skulle stoppes til Stortinget hadde gitt nye regler.

Da Mjøsreguleringssaken igjen kom til behandling sommeren 1907 gjorde regjeringen kabinettspørsmål og seiret knepent. Men det skulle bli en Pyrrhus-seier. Dagen etter samlet Gunnar Knudsen alle de Venstre-tingmenn som hadde stemt mot regjeringen og konstituerte et nytt Venstre.

Like for 1908-års trontaledebatt la regjeringen fram sitt forslag til konsesjonslover. Det nye Venstre besluttet seg til å gå mot forslaget og mot regjeringen i trontaledebatten. Det måtte føre til at regjeringen ville stille kabinettspørsmål.

Stillingen i Stortinget var nå den at det ble de ti Arbeiderpartirepresentantene som kom til å danne tungen på vektskålen i saken.

Hva var så Arbeiderpartiets stilling? Som tidligere nevnt hadde Arbeiderpartiet alt tidlig advart mot den utenlandske kapitalens framstøt. Når det gjaldt den side ved spørsmålet var partiets stilling klar, det vendte seg skarpt mot regjeringens unnfallenhet og villighet til å selge landet. Men Arbeiderpartiet ønsket også å markere skillet mellom seg og Venstre i saken. Som sosialistisk parti følte det seg forpliktet til å stille som alternativ at bare staten skulle ha rett til driften av slike naturherligheter som vannkraft og gruver, og stortingsgruppen fremmet enda forslag om det. Arbeiderpartiets tingmenn pekte på at riktignok var selv Venstres konsesjonsstandpunkt «et skritt i retning av den internasjonale sosialisme», men Arbeiderpartiet ville ennå videre enn det.

Det er neppe tvilsomt at Venstres linje i denne saken, slik som stillingen og folkestemningen var, hadde et bredere og mer dagsaktuelt grunnlag for å samle opinionen enn Arbeiderpartiet kunne med sitt. Det ble Venstre som tok førerskapet i saken og kanskje så de heller med velvilje på Arbeiderpartiets ytterliggående alternativ, fordi det avlastet Venstre for de reaksjonære beskyldninger om å «gå sosialistenes ærend».

I siste omgang kom likevel Arbeiderpartiet sterkt i forgrunnen under trontaledebatten.

Både Venstre og Arbeiderpartiet var for mistillitsvotum til regjeringen. Det ville bety regjeringens fall og det naturlige ville da bli en Venstre-regjering. Men Venstre ville ikke regjere på grunnlag av en koalisjon med Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet ønsket ikke å gå i koalisjon med Venstre!

Løsningen ble at begge gruppene fremmet hvert sitt mistillitsforslag og stemte for det.

Regjeringen hadde dermed fått «et negativt flertall» mot seg og erklærte at den ville gå av. Det ble en ny venstreregjering under Gunnar Knudsens ledelse og med Johan Castberg som justisminister. Dermed ble det også han som fikk oppdraget å lage nytt Venstreutkast til konsesjonslover.

Venstreregjeringens nye forslag til konsesjonslover kom til behandling i 1909 og ble vedtatt med både Venstre og Arbeiderpartiets stemmer.

Hovedbestemmelsene var følgende: Når det gjaldt kjøp av skog skulle det være tillatt bare for stat og kommune og norske statsborgere hvis arealet var over 200 hektar. l visse tilfelle var norske borgeres kjøp av skog også betinget av konsesjon. Når det gjaldt gruver og vannfall krevde loven konsesjon både for utlendinger, for utenlandske og for norske selskaper. Utenlandske selskaper måtte også ha sitt sete i Norge og flertallet i styret bestå av norske statsborgere. Både for gruver og vannfall skulle konsesjon kunne gis på minst 40 høyst 80 år. Etter den tid skulle de konsesjonerte anlegg med alt utstyr tilfalle staten uten vederlag. Ennvidere fikk staten rett til i konsesjonbeslutningene å ta med bestemmelser om pliktsalg til stat og kommune av elektrisk kraft, plikt til utbygging av vannfallene innen en bestemt frist, plikt til å bygge boliger og sosiale innretninger i tilknytning til anlegget etc.

Denne vidtgående loven var i mange år hissig omdiskutert, særlig da punktet om ut anleggene etter konsesjonstidens utløp skulle tilfalle staten, den såkalte «hjemfallsrett».

Ved stortingsvalget 1909 fikk Høyre flertall og det ble regjeringsskifte. Høyreregjeringen søkte å endre konsesjonsloven og egentlig ble sanken først endelig løst med «den alminnelige konsesjonslov» i 1917.

Det annet område der det reorganiserte Venstre forsøkte å legge tilrette nye linjer i den borgerlige politikk for bremse opp arbeiderbevegelsen, var på sosiallovgivningens felt. To viktige lover ble her gjennomført: om syketrygden og fabrikktilsyn. Men ellers ble en rekke sosiallover ikke satt iverk før i krigsårene.

Skjerpingen av den økonomiske kampen, de tiltakende ofte bitre arbeidskonfliktene førte til Venstre-framstøt også på et annet felt: for å samle de småborgerlige lag om seg gikk Venstre mer og mer i bresjen for et lovverk til «sikring av arbeidsfreden», partiet ble talsmann for tvungen mekling i arbeidskonflikter, etablering av arbeidsretten for tvungen fredelig løsning av tarifftvister og endelig statens direkte inngrep i konfliktene ved voldgift, enda til tvungen voldgift.

På disse områdene konsentrerte også Arbeiderpartiet sin parlamentariske virksomhet både i Stortinget og kommunene. Det hadde sin egen linje og egne forslag og vant økt tilslutning ikke minst blant de fagorganiserte arbeidere.

Valget i 1912 ga også klart uttrykk for det. Høyre led et knusende nederlag og gikk tilbake fra 63 til 24 tingmenn. Venstre fikk stortingsflertall først og fremst på sin «moderne» linje. Men størst ble likevel valgseieren for Arbeiderpartiet som fikk 26% av de avgitte stemmene og 23 tingmenn av i alt 146.

Med Venstre-majoritet i Stortinget og Venstreregjering, med en arbeiderbevegelse i rivende vekst gikk Norge inn i krigsårene.

Venstreretningen i arbeiderbevegelsen Ungdomsforbundet

Den første organiserte venstreopposisjon i norsk arbeiderbevegelse ble skapt like etter århundreskifttet av ungdommen i bevegelsen.

Tallmessig var de få. Men det var en overmåte aktiv krets unge arbeidere side om side med unge intellektuelle fra ytterste venstre fløy i den tradisjonsrike radikale falangen innen norsk åndsliv. Mange av dem var urolige sjeler som tidlig hadde søkt ut til andre land og brakt med seg tilbake nye ideer og erfaringer til den hjemlige arbeiderbevegelsen.

Det er iøyenfallende at de fremste i denne kretsen ikke først og fremst hadde sine impulser og ideer fra det sentraleuropeiske sosialdemokrati. Nei de kjente Bakunins og Krapotkins anarkistiske verk, Bill Haywood og Joe Hill i USAs syndikalistiske I.W.W. var deres forbilder, og de så med stigende uvilje på den reformismen som bredte seg i arbeiderbevegelsen i Norge, i Skandinavia og i Sentral-Europa.

Motivet for å skape en egen sosialistisk ungdomsbevegelse var for disse «himmelstormerne» ikke bare det å trekke den yngre generasjon med i de organiserte arbeidernes rekker. Ungdommen skulle være bevegelsens salt og våkne samvittighet, den skulle ta klar front mot reformismen, være revolusjonær og «jevne den gamle samfunnsbygning med jorden».

Det første sosialistiske ungdomslag ble stiftet i Kristiania i 1901 og det landsomfattende Ungdomsforbund i 1903. I hele det første tiåret var tilslutningen svært ustabil og nådde på det beste ikke over 1500 medlemmer. Men sett i forhold til tilslutningen var den sosialistiske ungdommens aktivitet og innsats beundringsverdig stor. Gjennom mye uklarhet og mange famlende forsøk kjempet de seg framover i indre brytninger, ofte i bitter strid med Arbeiderpartiets ledelse. De kom etterhånden til å sette stadig sterkere preg på hele den norske arbeiderbevegelse og ungdomsforbundet ble en skole for de kadre som senere skulle rykke inn som partiets ledere ved venstrefløyens seier i 1918.

Det nye ungdomsforbund var dannet midt i den politisk spendte tiden foran unionsoppløsningen. Og det var særlig spørsmålet om den norske militarismen som beskjeftiget de unge.

Hadde det innen Venstre og Arbeiderpartiet før vært sterke pasifstiske strømninger så ble ungdommen enda mer utpreget eksponent for dem foran 1905. De rettet voldsomme angrep på de av partiets ledere som understøttet «forsvarslinjen» og som enda til gikk mot Karlstadforliket. Arbeiderklassen måtte etter ungdommens mening være forsvarsnihilister og mot ethvert forsvar av fedrelandet. Arbeiderbevegelsen måtte kjempe for voldgift i internasjonale tvister og være motstandere av enhver krig. Det var ungdommen som også fremst reiste kravet om at partiet skulle stryke folkevepningen fra programmet og erstatte det med «kamp mot militarismen i enhver form». Men dette rullet opp et spørsmål av ennå videre omfang: For å gjennomføre sosialismen måtte arbeiderklassen gripe makten. Hvordan skulle dette lykkes hvis makthaverne, kapitalistene brukte våpen og militær mot arbeiderklassen?

Ungdommen svarte med å stille «den sosiale generalstreik» opp som veien til makten. Generalstreiken ville lamme hele borgersamfunnet, den ville også lamme militæret. Overfor generalstreiken ville kapitalistenes makt bryte sammen av seg selv og veien til det nye samfunn bli fri.

Dette naive og anarkistiske standpunktet fikk etterhvert økt tilslutning, utvilsomt er yttrykk for den bølge av pasifisme som gikk over landet etter den fredelige løsning av unionsstriden. Det lyktes også på Arbeiderpartiets landsmøte i 1906 å få strøket punktet om «folkevepningen» av programmet.

Men ungdommen gikk ennå videre. De reiste parolen om å nekte militærtjeneste og vakte nye brytninger i partiet.

Under hele denne kamp utviklet ungdomslagene en omfattende antimilitær propaganda blant de innkalte vernepliktige. Brosjyrer, flyblader, soldatmøter brakte godt resultat. Og de – riktignok få – militærnektere som ble dømt og fengslet var en stadig kilde til protester og demonstrasjoner. Noen virkelig militærstreik lyktes det imidlertid ikke å få til.

Den nye tiden som satte inn over landet etter 1905 reiste også nye problemer for arbeiderbevegelsen. Det store gjennombruddet for industrien førte ikke bare til en sterk tallmessig økning av arbeiderklassen. Det skjerpet også klassekampen og utløste en rekke bitre lokale streiker som under de gode konjunkturene gav resultater for arbeiderne. Det ga pågangsmot og viste nytten av klassemessig organisasjon, det førte til rivende organisatorisk vekst særlig for fagbevegelsen.

Medlemstilveksten i disse årene til Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen fremgår av følgende tall:

Viktig er også at det er helt nye lag av arbeiderklassen som kommer med. Mens tyngden av medlemmene før var håndverksfagenes, jernverkenes og gruvenes arbeidere er det nå «fabrikkarbeiderne», arbeiderne i de nye industriene som kommer med. De var organisert i den store samleorganisasjonen Arbeidsmannsforbundet, og dette forbund økte sitt medlemstall fra 5000 til 25000 i den korte tiden fra 1905 til 1908.

Det organisatoriske oppsvinget i arbeiderbevegelsen ble også fulgt av framgang ved stortingsvalg og for arbeiderpressen.

I 1903 var det fremdeles indirekte valg som favoriserte de store partier. Arbeiderpartiet hadde da 24000 stemmer og fikk 5 tingmenn.

I 1906 gjennomførtes ny valgordning med direkte valg i enmannskretser. Arbeiderpartiet gikk fram til 43000 stemmer og fikk 10 tingmenn. Tilsvarende framgang hadde partiet ved kommunevalgene, der man enda til erobret flertall i enkelte kommuner.

De store tallmessige framgangene og den økte parlamentariske representasjon ble av de reformistisk innstilte lederne tatt som klare bevis for at deres linje var riktig. Her rykket da Ungdomsforbundet ut og reiste en voldsom strid om veier og midler for arbeiderbevegelsen.

Mot den reformistiske partifløyens standpunkt at partiet var et reformparti som ville vinne fram til sosialismen ad parlamentarisk vei, stilte ungdommen den revolusjonære veien til sosialismen gjennom generalstreiken.

Den strid som dermed fulgte mellom ungdommen og partiet var influert av tilsvarende brytninger i internasjonal arbeiderbevegelse.

Allerede på den internasjonale Sosialistkongressen i Amsterdam i 1904 var spørsmålet om generalstreik som middel i arbeiderklassens kamp tatt opp til diskusjon. Kongressen avviste generalstreiken som middel til å nå fram til sosialismen. Den kunne bare anvendes for å nå sosiale forbedringer eller avverge angrep på levevilkårene fra kapitalistenes side. Vedtaket vendte seg også sterkt mot syndikalistenes og anarkistenes generalstreikagitasjon.

Men vedtaket i Amsterdam hadde utløst bitter strid i en rekke lands arbeiderbevegelse.

I Tyskland gjorde fagkongtessen året etter et vedtak som klart avviste generalstreiken som kampmiddel, mens det tyske sosialdemokratiske parti noen måneder senere stilte generalstreiken som et avgjørende middel til å verne om eller erobre nye grunnleggende rettigheter for arbeiderklassen.

I Frankrike der anarkismen og syndikalismen sto sterkt hadde generalstreiktanken stor tilslutning.

I det russiske sosialdemokrati førte arbeidernes massestreiker i 1905 til den berømte diskusjon mellom Plechanov og Lenin. Plechanov hevdet standpunktet «man skulle ikke grepet til våpen» mens Lenin trakk den erfaring ut man skulle «mer beslutsomt mer energisk og aktivt ha grepet til våpen, man skulle skulle ha forklart for massene umuligheten av bare en fredelig streik og nødvendigheten av en fryktløs vepnet kamp».

Striden om generalstreiken kom også til behandling på kongressen i Stuttgart i 1907, men da i noe annen form. Det gjaldt da anvendelse av generalstreik mot krigen.

Det tyske sosialdemokrati fremmet her et forslag til vedtak som omgikk spørsmålet om generalstreik, og som bare i alminnelige vendinger inneholdt en oppfordring til arbeiderklassen i alle land om å «ta ethvert mulig skritt for å forhindre et krigsutbrudd». Vedtaket fikk midlertidig likevel sin store betydning ved det tilleggsforslag som ble framsatt av Rosa Luxemburg og Lenin der det het at arbeidernes parlamentariske representanter og Det Internasjonale Sosialistiske byrå med alle dertil skikkede midler skulle søke å hindre krigen og at de, hvis krigen likevel brøt ut, av alle sine krefter skulle utnytte den politiske og økonomiske krise framkalt av krigen til politisk å reise folkemassene og påskynde det kapitalistiske klasseherredømmes fall.

Men enda sterkere enn denne internasjonale diskusjonen virket i Norge striden i svensk arbeiderbevegelse. Her hadde de ungsosialistiske antiparlamentarikere og tilhengere av generalstreiken alt fra 1906 ført en bitter strid i partiet og mot partiledelsen, og hadde under denne skildt seg ut som egen organisasjon. Det norske ungdomsforbundet sto i nær kontakt med denne retningen og var sterkt påvirket av den. Ikke minst den tilspissete formen i kampen mot reformismen i partiet hadde de hentet derfra.

Men striden om veiene og midlene ble ikke bare en strid mellom ungdommen og partiet. Den førte også til voldsomme brytninger innen ungdomsbevegelsen selv.

Ungdomslagene var både med i ungdomsforbundet og medlem av partiet. I 1908 da kampen med partiets ledelse nærmet seg klimaks, begynte en del lag å bryte ut for å danne et partiloyalt ungdomsforbund. Partiets sentralstyre på sin side satte saken på spissen og oppfordret direkte den rebellerende ungdommen til å oppløse sitt forbund.

Blant de medlemmer og lag som ble igjen i forbundet var det også sterke brytninger. Den klart anarkistiske retningen mente at forbundet for å få fritt slag helt måtte løsrive seg fra partiet slik som det var gjort i Sverige. Den andre retningen hevdet at ungdommen som opposisjonell venstreretning måtte føre kampen på den indre linje for å erobre partier for sitt syn. Det kom til brudd mellom disse to retningene ved åpningen av forbundets landsmøte i 1909. Utbryterne, anarkistene forlot møtet og stiftet sitt eget forbund.

Den anarkistiske retningen, Norges Ungsosialistiske Forbund fortsatte å virke noen år som en liten, men aktiv gruppe. Men de fleste av dem søkte etterhvert tilbake til ungdomsforbundet eller til venstrefløyen innen fagbevegelsen.

Noen måneder etter splittelsen på landsmøtet ble de partiloyale Ungdomslagene og Ungdomsforbundet igjen sluttet sammen, og det ble en viss avspenning i forholdet til partiet. Den indre striden hadde røynet på medlemstallet. Men den hadde på den annen side ført til en avklaring hvor nye oppfatninger og nye syn trengte seg fram. Venstrefløyen arbeidet seg mer og mer vekk fra de tidligere anarkistiske synspunktene. De søkte å finne en plattform på marxistisk grunnlag. Ikke minst det nye forente forbunds avis «Klassekampen» ble en talsmann for det.

Ungdomsforbundet tar nå også klarere og mer konsekvent opp arbeidet for å erobre partiet for sitt syn og slå reformismen tilbake. Et illustrerende eksempel på hvor de prinsipielle skillelinjer gikk i denne utviklingsperioden gir partiets og ungdomsforbundets landsmøter som begge ble holdt i 1911.

Partiets landsmøte ble holdt først og på dagsordenen sto spørsmålet om revisjon av prinsipprogrammet. Her hadde ungdommen lagt fram et utkast til nytt prinsipprogram. Det var et alvorlig forsøk på å gi en marxistisk analyse av kapitalismens utvikling, arbeiderklassens stilling og hvordan klassekampen må føre til den aktive kamp om den politiske makten for dermed å styrte kapitalismen og legge grunnen til et sosialistisk samfunn.

Forslaget har nok teoretisk sett en rekke svakheter og uklarheter, men det betydde et stort skritt framover i den ideologiske kampen.

Partilandsmøtet avviste imidlertid forslaget og begrenset seg til en del endringer i det gamle programmet.

Hvor partiet og dets ledelse sto, kom klarest til uttrykk gjennom en artikkel med titler: «Taktikk» i partiets hovedorgan. Det heter her:

«Når man taler om taktikk, må man holde seg for øye, at sosialdemokratiet inntar det prinsipielle standpunkt, at det har erklært seg for et reformparti og bestemt den parlamentariske virksomhet som middel til fremme av partiets formål.

Den overveiende del av vårt spesielle program er reformposter, det vil si krav som søkes gjennomført under den kapitalistiske samfunnsordningen, og gjennomført i den hensikt å mildne noen av den kapitalistiske ordnings verste onder. Det er derfor ikke utelukket, det er tvertimot en kjennsgjerning at man innen de borgerlige partier finner folk som i tilfelle vil være med på å støtte gjennomførelsen av flere av våre programposter. Vårt program er med andre ord opportunistisk og tvinger vårt parti til rett ofte å føre opportunistisk politik og taktik»

Artiklen ble av ungdommen oppfattet som en klar utfordring. Og med full rett. Ungdomsforbundet sto umiddelbart foran sitt landsmøte. Det trådte sammen i pinsen 1911. Her ble også prinsippspørsmålene tatt opp i hele sin bredde, og landsmøtet vedtok følgende prinsipputtalelse:

«Ungdomsforbundet ser det som sosialdemokratiets oppgave å organisere proletariatet, gjøre det sin stilling og oppgave bevisst og stålsette det til kampen for sin egen befrielse. Dette kan bare skje ved at vi stadig og over alt i vår agitasjon, vårt opplysningsarbeide og vårt praktiskpolitiske arbeide legger hovedvekten på å avsløre det bestående samfunn som et brutalt klassesamfunn og de bestående borgerlige politiske partier som samfunnsbevarende, d.v.s. partier som vil bevare det på privateiendom og derigjennom på utbytning og utsuging baserte privatkapitalistiske klassesamfunn.

Bare herigjennom er det at vi kan få vekket det soventle proletariat og bibringe det forståelsen av at dets egen befrielse bare kan bli dets eget verk. . .

Men skal dette gjøres må vi stadig og overalt påpeke den skrikende motsetning som er mellom vårt samfunnsideal og borgersamfunnet, den verdensanskuelse som skiller oss og borgerpartiene.

Vi må med andre ord bryte alle broer mellom oss og borgersamfunnet, av, bekjempe alt det som kommer fra borgerklassen som oss fiendtlig og legge all vår vekt på å organisere proletariatet så sterkt at det kan feie borgersamfunnet med dets klasseforskjell og utbyting overende og ved makt gjennomføre sosialismen.

Ut fra dette grunnsyn kan landsmøtet ikke annet enn beklage den bro til samarbeide mellom oss og deler av borgerpartierie som ble bygget på arbeiderpartiets landsmøte, samtidig som landsmøtet på det bestemteste tar avstand fra den artikkel om «Taktik» som sto i «Sosialdemokraten» for 28. april.

Skal fremmarsjen skje etter de linjer vil vi nemlig bare bidra til å styrke borgerpartienes anseelse og bevare tillit til dem hos massene og derigjennom lamme vårt egen vervekraft.

Vi vil da ha mistet av sikte vår sikre ledestjerne på veien til makt. Karl Marx’ bevingete ord: «Proletarer i alle land, foren dere!».»

Slik sto stort sett de prinsipielle meningsskiller mellom ungdommen og partiet fram til krigsutbruddet i 1914.

Men ungdomsforbundets landsmøte i 1911 skulle også på annen måte bli en merkepel for venstrebevegelsen, ved den organisatoriske vekst og tilslutning som forbundet fikk i kommende tid. Medlemstallet steg og nye lag ble stiftet. I en rekke av de viktigste landsdelene ble det organisert distriktsorganisasjoner, ungdommen startet sitt eget forlag, og «Klassekampen»s utbredelse vokste. Ungdomsbevegelsen ble også i kraft av sin organisasjonsmessige tyngde en stadig viktigere faktor i kampen om retningen i norsk arbeiderbevegelse.

Fagopposisjonen av 1911

Den andre store kraftkilden for venstrebevegelsen var opposisjonen i fagbevegelsen eller som den etterhvert skulle komme til å hete «Fagopposisjonen av 1911».

Fagopposisjonen har ofte fått navnet «Ungdomsforbundets tvillingbror». Det kan vel til en viss grad være berettiget enskjønt betegnelsen halter på flere måter: Fagopposisjonen kom – som navnet viser – langt seinere til verden enn «tvillingen». På kort tid vokste den også forbi denne og ble særlig de siste årene den viktigste faktoren for venstrebevegelsens seir i partiet og fagbevegelsen.

Men fagopposisjonen hadde i sine første år det samme ideologiske grunnlag for sin kamp som ungdomsforbundet hadde for sin. l stor utstrekning var det også ungdomsforbundets aktivister som tok initiativet og ble de drivende krefter i Fagopposisjonen.

Alt i 1907 – flere år før Fagopposisjonen av 1911 så dagens lys – hadde røster hevet seg i ungdomsforbundet for at også fagbevegelsen måtte finne nye veier i sin økonomiske kamp. Det var et spørsmål som tvang seg fram under den langvarige diskusjonen om generalstreiken. Men det sprang også ut av misnøye med den forsiktige faglige taktikken som ble ført av Landsorganisasjonen og de største forbundene i denne tiden, og av det syn at man måtte forsterke det klassemessige oppdragende arbeid blant alle de nye som nå strømmet til fagbevegelsen, gjøre dem innstilt både på faglige og politiske klasseaksjoner.

Det var tydelig at Norsk Arbeidsgiverforening i årene 1907 til 1910 førte en linje for å bremse opp fagorganisasjonens vekst og knuse dens krav om anerkjennelse som representant for hele arbeiderklassen. Men det økonomiske oppsvinget og industriens vekst økte etterspørslen etter arbeidskraft. Det førte til at mange arbeidskjøpere var villig til å gi innrømmelser for å få nok folk, og for ikke å bli «forstyrret» av arbeidskonflikter, noe som Arbeidsgiverforeningen i høy grad misbilliget og enda til med tvangsmidler søkte å hindre.

Landsorganisasjonens og forbundsledelsenes linje var å få tariffmessig ordnete lønns- og arbeidsvilkår med sikte på landsomfattende tariffer i hver industri. For å oppnå dette ga de store og ofte helt unødige konsesjoner: Det ble sluttet flerårige tariffer, man aksepterte bestemmelser som sikret arbeidskjøpernes fulle styringsrett, og godtok den frie rett for arbeidskjøperne til å anvende uorganisert arbeidkraft, ja enda til streikebrytere. Men arbeidsgiverforeningen hadde ennå videre planer. Særlig viste de bedrifter det den utenlandske kapitalen rådde, en voldsom pågåenhet. Oppmuntret av de svenske arbeidernes nederlag i storstreiken i 1909, søkte og fant Arbeidsgiverforeningen et høve til ved en storkamp å forsøke å slå et avgjørende slag mot fagbevegelsen. Det kom under gruvekonflikten i 1911.

Da 3 000 gruvearbeidere gikk ut i konflikt fordi de ikke fikk innrømmet sitt krav om forhøyelse av minstelønnen fra 30 til 33 øre pr. time svarte arbeidskjøpere med lockout omfattende 32 000 mann. Streik og lockout varte fra 21. juni til 23. august. De fagorganiserte krevet mottrekk med sympatistreik og masseaksjon. Ledelsen gav seg inn i endeløse forhandlinger der regjeringen grep inn med meglingsforsøk og til slutt også voldgift, en linje som ble akseptert av Landsorganisasjonens sekretariat. Skritt for skritt vek man tilbake for de pågående arbeidsgiverne.

Kampen endte med at minstelønnen ble hevet med 1 – ett øre. Til gjengjeld fikk arbeidskjøperne gjennom sitt krav om 5-årige tariffer. Etter disse linjer ble tariffene også for en rekke andre fag gjort opp.

Misnøyen og bitterheten blant de fagorganiserte over tariffoppgjøret førte til voldsomme diskusjoner i fagforeningene. Det var en sterk kampånd tilstede trass det dårlige resultat. Landsorganisasjonens medlemstall i kampåret økte med 15%.

Det var i denne situasjon at venstreorienterte fagforeningsfolk sterkt inspirert fra Ungdomsforbundet trådte fram med en plattform for nye faglige retningslinjer, den såkalte «Trondhjemsresolusjon» som skulle bli fagopposisjonens framtidige program.

Trondhjemsresolusjonen lød slik:

«Møtet uttaler at den faglige situasjon nu krever at organisasjonsarbeidet omlegges på et mer revolusjonært grunnlag enn hittil. I henhold hertil oppsettes nærliggende som program:

a)   
1.    De skriftlige bindende overenskomster avskaffes.
2.    Forsikringsvesenet sløyfes.

b)     Som kampmidler benyttes i første rekke:
1.    Streik
2.    Sympatistreik
3.    Boikot
4.    Obstruksjon
5.    Sabotasje
6.    Kooperasjon

c)    Organisasjonsformene endres derhen:
1.    At Landsorganisasjonen gjøres til det sentrale, fellesnevneren.
2.    Denne inndeles i departementer, svarende til de store industrier, altså industriforbund.
3.    Det opprettes lokale samorganisasjoner, som bl.a over tar den lokale agitasjon og gis innflytelse på fastsettelsen av arbeidsvilkårene.

Det har vært hevdet at når sentret for Fagoppossisjonen nettopp kom til å ligge i Trondheim så skyldtes det først og fremst en manns, Martin Tranmæls personlige innsats som leder av den nye venstrebevegelsen.

Tranmæls betydning for utviklingen av Fagopposisjonen er uomtvistelig. Det var han som var hovedmannen for utformingen av Trondhjemsresolusjonen som i de første fire årene var Fagopposisjonens program. Det var hans erfaringer fra den amerikanske syndkalistiske I.W.W. som ga plattformen dens sterke syndikalistiske preg. Og det var hans voldsomme energi og agitatoriske evner som særlig det første året, da han dro på landsturne med sine synspunkter, skapte interesse, sensasjon og strid omkring den nye bevegelsen.

Men det var også andre omstendigheter som la forholdene tilrette for de nye ideene nettopp i Trondheim.

Det sosialdemokratiske ungdomslaget i Trondhjem hadde i større grad enn forbundets to andre hovedorganisasjoner – i Kristiania og Bergen -vært dominert ikke av intellektuelle, men av arbeiderungdom. Venstrebevegelsens tilknytning til fagforeningene var derfor særlig sterk. og den fikk snart et fast grep over fagbevegelsen. Den trønderske arbeiderbevegelsen sto meget sterkt med partiavisen «Ny Tid» som det samlende sentrum. Alt året 1912 satte fagforeningene som var eier av «Ny Tid» Fagopposisjonens leder, Tranmæl, på redaktørkrakken i avisen. Dermed hadde Fagopposisjonen en av partiets største og viktigste aviser som sin talsmann.

Trondhjemsresolusjonen var først og fremst et program for en helt annen linje enn den som gjaldt i Landsorganisasjonens og fagforbundenes ledelse på den tiden, Erfaringene fra de skjerpede kampene før og under storkampen i 1911 hadde vist at fagbevegelsen måtte fri seg fra hele systemet med sykekasser, forsikringskasser og gravferdskasser, med ordnete tariffer som bandt arbeiderne for mange år framover. Fra borgerlig hold var under oppseiling et helt lovverk for megling, frivillig eller tvungen voldgift. Fagbevegelsen måtte gjøre skarp front mot denne lammelse av dens slagkraft og den måtte ikke være en passiv, defensiv partner i striden, men ta nye aktive kampmidler i bruk – sympatistreik, boikott, sabotasje og oppstruksjon («gå langsomt»). Denne offensive linjen skulle først og fremst tjene til å stålsette og oppdra arbeiderklassen i kamp, forberede den til selve sluttkampen om samfunnsmakten. Kort sagt fagorganisasjonen skulle være revolusjonær og sosialistisk. I hele dette skjema ville Landsorganisasjonen og forbundene uvegerlig gli i bakgrunnen. Den faktiske ledelse av kampen skulle ligge hos de lokale samorganisasjoner, mens Landsorganisasjon og forbund nærmest fikk rollen som hjelpeorganer.

Alt her, der det gjaldt organisatoriske spørsmål og praktiske kampmidler er det syndikalistiske innslag tydelig. Men Fagopposisjonen gikk i sitt praktiske syn ennå videre. Den forkastet ikke som syndikalistene i andre land og som den anarkistiske ungsosialistfløyen i Ungdomsforbundet, den politiske kampen og det politiske arbeiderpartiet. Den avviste heller ikke den parlamentariske virksomhet, men så i den et hjelpemiddel for agitasjon og propaganda for å reise klassen til kamp for sluttmålet.

Men Fagopposisjonen stilte i sine programskrift fagorganisasjonen som «livsnerven i arbeiderbevegelsen, hvis oppgave det er å omskape samfunnsforholdene». Det var fagorganisasjonen som gjennom den sosiale generalstreik skulle sprenge det gamle samfunns ramme og avskaffe den økonomiske utbytning ved produsentenes direkte kontroll eller overtakelse av produksjon og omsetning og dermed gjennomføre den sosialistiske samfunnsordning.

Denne uklare stilling til forholdet mellom den politiske og faglige kampen og dermed til fagbevegelse og politisk parti, og uklarheten når det gjaldt veier og midler for å erobre makten kom i Fagopposisionens første år ikke til å spille vesentlig rolle. Den gang sto kampen om skjerpet faglig kamptaktikk eller forsiktig defensiv forhandlingslinje. Da gjaldt det spørsmålet om en linje der man ad parlamentarisk vei og ved reformer ville nå fram til nye samfunnsforhold, eller om det sosialistiske samfunn skulle erobres ved en eller annen form for klassens og massens aksjon.

Og i den kampen ble Fagopposisjonen på kort tid den viktigste faktor i revolusjoneringen av norsk arbeiderbevegelse. Den ga ungdomsforbundets himmelstormende framstøt den proletariske tyngde som måtte til ved at den samlet de fagorganiserte, fagforeninger, samorganisasjoner, opposisjonsgrupper på arbeidsplassene, i en fast venstrebevegelse som tok sikte på å erobre fagbevegelsen innenfra. 

Etter en agitasjonskampanje over store deler av landet i 1912 holdt Fagopposisjonen i 1913 sin første landskonferanse. Her ble det vedtatt både program og lover, stort sett bygd på prinsippene i Trondhjemsvedtaket. De organisatoriske retningslinjer fastslo at Fagtipposisjonen var

« — en agitasjonsorganisasjon innenfor rammen av den faglige Landsorganisasjon. Fagopposisjonens formål er i overensstemmelse med det vedtatte program å gjøre den bestående fagorganisasjon revolusjonær. Dette søkes nådd ved at der iverksettes et planmessig opplysningsarbeide for revolusjonær bevegelse. Sum medlemmer av Den norske Fagoppisisjon opptas samorganisasjoner, enkelte fagforeninger eller grupper av fagforeningsmedlemmer som er enig i opposisjonens formål og tilhører Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Hver tilsluttet organisasjon betaler 20 øre pr. medlem pr. år»

På dette tidspunkt regnet Fagopposisjonen å ha 5000 medlemmer. Men tallet steg raskt, særlig under de bevegete krigsårene.

— » —

Vi har i de siste to avsnitt søkt å gi et bilde av hvordan venstreretningen i norsk arbeiderbevegelse oppsto og utviklet seg i de første årene, fram til verdenskrigen. Vi har også pekt på bevegelsens politiske og ideologiske svakheter fordi disse svakheter kom til å få sin virkning i de avgjørende krigsårene og helt fram til 1923 da Norges Kommunistiske Parti ble dannet.

Venstreretningen var ingen konsekvent marxistisk opposisjon. I dens første år var de marxistiske teorier (unntatt blant Bergenskameratene) lite kjent innen den unge opposisjonen. Man kjente vel Det Kommunistiske Manifest og fra årene 1906 og utover fordypet man seg ivrig i Marx økonomiske teorier. Men hele marxismens politiske teori var lite kjent og framfor alt var de store diskusjoner om videreføringen av Marxismen der Lenin og de andre russiske marxister tok førerskapet, ukjent blant de norske revolusjonære.

Annet var ikke å vente. Norge var ennå i denne tiden i utkanten av Europa. Landets politiske utvikling, den langvarige, fredelige borgerlige revolusjonen der den nasjonale selvstendighetskampen spilte slik framtredende rolle, måtte også komme til å prege den unge arbeiderbevegelsen, og gi den et særpreg.

Derfor ble også venstrebevegelsen – uerfaren som den var – uklar, søkende, ofte i strid med seg selv. Men dette gir ikke grunn for å undervurdere dens betydning. Dens avgjorte front mot reformismen, dens kamp for en revolusjonær politikk, gjorde at den forsvarer sin ærefulle plass i den store kamp i den tids internasjonale arbeiderbevegelse for å fordrive reformismen og skape et konsekvent revolusjonært førerskap for arbeiderbevegelsen.

For høyreretning i norsk arbeiderbevegelse ga den organisatoriske vekst og de store medlems- og stemmetall, muligheter for fredelig parlamentarisk virksomhet, for på alle områder utvikle en «klok» reformpolitikk. De hadde rett der. De kunne i stigende grad søke å «gjennomsyre den borgerlige stat» – eller bli gjennomsyret av den. Det var det siste som skjedde. Hos oss som i andre land.

For venstrebevegelsen var arbeiderbevegelsens vekst signalet om en ny tid for landet. Bevisst eller ubevisst, om de så det mer eller mindre klart, – de forsto det vesentligste og fikk rett i det vesentligste: Norge var trukket inn i imperialismens system, arbeiderklassen gikk inn i en periode med skjerpet klassekamp, der motstanderen benyttet.sin dobbelte taktikk å møte arbeiderklassen med hele sin brutale makt og samtidig søke støttepunkter i arbeiderorganisasjonens reformistiske fløy. Og verden gikk stormtider imøte. Den første imperialistiske verdenskrig sto for døren.

Tross mangler og feil hevdet venstrebevegelsen seg under disse nye kampketingelser med ære. Om de selv visste det eller ikke, så etterlevde de ved sine handlinger, med sin hengivenhet og begeistring Karl Marx ord: «Arbeiderklassen er revolusjonær eller den er intet».

Europeisk arbeiderbevegelse foran første verdenskrig

I perioden før verdenskrigen vokste den politiske, faglige og kooperative arbeiderbevegelse til store masseorganisasjoner i de fleste utviklere kapitalistiske land. Men etterhvert som den tiltagende arbeiderbevegelse vant fram, ble de reformistiske strømninger mer og mer dominerende. Bare i Russland lyktes det den konsekvent revolusjonære marxistiske fløy (bolsjevikene – flertallet innenfor R.S.D.A.P.) å erobre og beholde ledelsen i arbeiderbevegelsen.

Utbruddet av den første verdenskrig førte til sammenbrudd for den reformistiske arbeiderbevegelsen. Riktignok hadde de sosialdemokratiske partiene for den tiden på en rekke internasjonale kongresser og gjennom Den Sosialistiske Internasjonale (Den annen Internasjonale) avgitt erklæringer som ga løfter om kamp mot krigen ved masseaksjoner og generalstreik. Et slikt vedtak ble gjort på II Internasjonales kongress i Stuttgart i 1907. Det lule også gjort i 1912 på Internasjonalens kongress i Basel som under stormende ovasjoner vedtok dette berømte manifestet:

«Kongressen fastslår at hele den sosialistiske Internasjonale er enig i sine grunnsetninger om utenrikspolitikken. Den oppfordrer arbeiderne i alle land til å imøtegå den kapitalistiske imperialisme med proletariatets internasjonale solidaritet. Den advarer de herskende klasser i alle land mot ved krigerske aksjoner å skjerpe den elendighet blant massene som den kapitalistiske produksjonsmåte skaper og krever bestemt fred. Regjeringene må ikke glemme at de, som tilstanden er i Europa og stemningen blant arbeiderne for tiden er, ikke kan begynne en krig men fare for seg selv. De bør erindre at den tysk-franske krig hadde kommunens revolusjonære utbrudd tilfølge, at den russisk-japanske krig satte det russiske rikes folks revolusjonære kraft i bevegelse, at de militære og maritime verdensrustninger sterkt har tilspisset klassekonfliktene i England og på kontinentet og har forårsaket kjempemessige streiker. Det ville være vanvidd om regjeringene ikke kunne innse, at allerede den blotte tanke om en verdenskrigs uhyrlighet må fremkalle arbeiderklassens forferdelse og harme. Arbeiderne anser det som en forbrytelse å skyte på hverandre til fordel for kapitalisters profit, dynastiers ærgjerrighet og til ære for hemmelige diplomatiske traktater».

De stolte og krevende ordene i dette historiske dokumentet ble senere stående som et tragisk monument over løftene som ikke ble holdt. Også i den nærmeste tiden etter kongressen ser man nok at det i arbeiderbevegelsen drives en alminnelig antimilitær og pasifistísk propaganda. Men bare en del venstregrupper med de russiske bolsjeviker i spissen stilte klare krav om at Internasjonalen praktisk skulle planlegge kampen for å hindre krigen og stille den proletariske revolusjon, kampen for å styrte kapitalismen opp mot den truende militarismen.

Knapt to år etter brøt verdenskrigen ut. Og i de skjebnessvangre augustdager 1914 fikk verdens arbeidende millioner oppleve sosialdemokratiets skammelige forræderi mot alle løfter, vedtak og manifestet.

I spissen gikk de tyske sosialdemokratiske lederne. Alt i juli 1914 sluttet de hemmelige avtaler med den tyske regjering om indre «borgfred» i tilfelle av krig. 30. juli erklærte den tyske regjering at det ikke ville bli tale om streiker eller sabotasje mot krigsmobiliseringen. 2. august ga den tyske landsorganisasjon en erklæring om at alle lønnskamper var innstilt. Og dagen etter besluttet den sosialdemokratiske riksdagsgruppen med 78 mot 14 stemmer å stemme for de krigsbevilgningene regjeringen forlangte. En av de 14 var den venstreorienterte sosialisten Karl Liebknecht.

I Frankrike forsøkte passifistisk-orienterte ledere med grunnleggeren av «Humanité» Jean Jaures i spissen å mobilisere den franske arbeiderklasse til aksjon mot krigen. Men 31. juli 1914 ble Jaures myrdet og kampen brøt sammen.

Ved krigsutbruddet 4. august stemte alle de krigførende lands sosialdemokratiske riksdagsgrupper for sitt lands krigsbevilgninger og franske, belgiske og engelske sosialdemokrater gikk inn i nasjonale samlingsregjeringer.

Bare de russiske bolsjeviker sto i den tsaristiske dumaen (riksdagen) samlet og konsekvent mot alle krigsbevilgninger og brennemerket krigen. De ble da også kort etter arrestert og forvist til Sibir.

Utbruddet av den første verdenskrigen førte til den reformistiske arbeiderbevegelsens og II Internasjonales sammenbrudd. «Internasjonalen var blitt til et stinkende lik», som den polske revolusjonære sosialisten Rosa Luxemburg uttrykte det.

Både den politiske og den faglige Internasjonale ble sprengt, arbeiderpartiene og de faglige organisasjoner sluttet i hvert av de krigførende land opp om sitt borgerskap og om dets krigspolitikk.

Forræderiet i 1914 virket i første omgang lammende på hele arbeiderbevegelsen. Krigssjåvinismen og nasjonalismen ble pisket opp til stadig nye høyder og fikk grep også over store dele av den arbeidende befolkningen. De små revolusjonære venstregruppene som tappert forsøkte å ta kampen opp, ble utsatt for den hardeste terror og forfølgelse. De måtte leve og virke i dypeste illegalitet med beskyldninger om forræderi og svik mot landet hengende over seg.

Men fra krigens første dag fikk arbeidere, bønder og andre småkårsfolk bittert føle at det var de som skulle bære denne den første verdenskrigens bitre og grenseløse ofre.

Alt i alt ble 69 millioner unge og eldre mobilisert i de krigførende lands armeer. De samlede krigsutgiftene beløp seg til 208 milliarder dollar. Ved frontene ble i alt drept 10 millioner og såret 20 millioner mennesker. Hungersnød og epidemier krevde enda flere ofre.

Og midt under disse grenseløse lidelser for de arbeidende befolkningslag så de hvordan storkapitalen – rustningsindustrien, de store monopolene og finansinstituttene – sopte inn kjempemessige profitter og bokstavelig suget seg mett på folkets blod.

Den voldsomme klassemessige spenningen som dette førte med seg ble lenge holdt nede av krigsregimets jernharde terror. Men selv det hardeste og mest reaksjonære styresett kunne ikke hindre den stadig sterkere oppladning av fortvilelse, forbitrelse og hat til de herskende, den spenning som til slutt brøt gjennom all tvang og terror, og skapte den store revolusjonære bølge over Europa. Det var da også den som gjorde slutt på krigen ved at massene med arbeiderklassen i spissen gjorde Baseler-manifestets løfte om internasjonal kamp mot krigen til en levende realitet.

Norge i krigsårene

Det er hevdet av norske historikere at intet land var så lite forberedt på verdenskrigen som Norge, da katastrofen veltet inn først og fremst over Europa 4. august 1914.

Den generasjon som selv har opplevd 9. april 1940 og den mangel på beredskap som aprildagene viste, burde kanskje ikke forundre seg så meget over de samme forholdene ved verdenskrigens utbrudd i 1914.

Likevel kan det være grunn til å se nærmere på stillingen ved krigsutbruddet og dens årsaker. Det kan bidra til å forklare det som skjedde både da og i de senere krigsårene.

I 7-8 år hadde de store makter i Europa ført forhandlinger om mer eller mindre hemmelige allianser med et krigersk oppgjør som mål. Bak regjeringene sto det store tyske, britiske og franske monopoler som forlengst hadde «krysset alle landegrenser». De hadde verdensomspennende interesser og i kampen for dem ville hver og en ha mere plass, større utbytningsområder en ny oppdeling av verden. Etterhånden hadde stormaktene gruppert seg i «trippelaliansen» (Tyskland, Østerik-Ungarn, Italia) og «trippelententen» (Frankrike, England, Russland). Rustningene i begge imperialistiske allianser hadde gjennom årene vokst til enorme høyder etter den tids mål. Rustningsindustrien og dens interesser var blitt en avgjørende faktor i hvert lands og i den internasjonale politikk. I 1911 var Europa på bristepunktet til krig. Fra høsten 1912 til høsten 1913 var det uavbrudt krig mellom Balkanstatene hvor de to stormaktsallianser intrigerte og søkte å befeste seg.

Alt dette var åpenbare kjensgjerninger i europeisk politikk, og alment kjent i offentligheten i alle europeiske land.

Likevel kunne det skje at Norges statsminister et halvt år før verdenskrigens utbrudd under trontaledebatten i Stortinget kunne gi følgende erklæring:

«For tiden er den politiske himmel, verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle i mange år.»

Det var Gunnar Knudsen, en ledende representant for norsk kapitalisme, en av landets fremste industriherrer og skipsredere som sa dette. Og det var ikke uttrykk bare for regjeringens mening, det svarte til den alminnelige oppfatning på borgerlig kapitalistisk hold.

Kapitalismen hadde hatt en rekke gode år med fortsatt ekspansjon og til dels større profitt enn det noensinne var opptjent i landet. Det hadde vært full sysselsetting og jevnt økende beskjeftigelse. Sommeren 1914 feiret man hundreårsdagen for Eidsvollsverket, først og fremst ved den store jubileumsutstillingen i Kristiania. Det var en mønstring av industriell oppgang og økonomisk utvikling, som alle mente var resultat av en fredsperiode for landet gjennom over 100 år. Var norsk arbeiderbevegelse bedre forberedt? Regnet den et krigsutbrudd som en konkret mulighet og hadde den tatt konsekvensen av det?

Det synes ikke slik.

Den pasifistiske stemningen i landet var alment utbredt blant de aller bredeste lag av befolkningen. Hertil kom det synet at Norge lå «i utkanten av verdenspolitikken» og kunne holde seg utenfor krigerske sammenstøt. Slike synsmåter gjorde seg sterkt gjeldende også i arbeiderbevegelsen, ja helt ut på dens venstre fløy.

Norske representanter hadde nok deltatt på de store internasjonale kongresser det kampen mot krigen, mot militarisme og rustninger sto på dagsordenen. De kom hjem begeistret, fylt av tro på at arbeiderklassens internasjonale solidaritet gjennom generalstreiken ville hindre og stanse en storkrig. Riktignok hadde de der også hørt de advarende røster fra de konsekvente marxistene, fra Lenin og Rosa Luxemburg. De hadde karakterisert krigen som fortsettelse av imperialismens «fredelige» politikk med andre og krigerske midler, de stilte en aktiv kamplinje mot den imperialistiske krig for å forvandle den til sosial revolusjon.

Men norsk arbeiderbevegelse og heller ikke dens venstre fløy forsto rekkevidden av dette synet.

Arbeiderpartiets offisielle standpunkt til krigsfaren kom klart til uttrykk ved følgende erklæring fra en av partiets tingmenn i februar 1914:

«Det er merkverdig med hvilken ihærdighet den forsøkes å drive propaganda for nye og nye bevilgninger til militærvesenet. Den som færdes litt ute blant folk blir gang etter gang stilt det spørsmål: «Er det noen fare på ferde siden denne voldsomme propaganda pågår?» Jeg har ikke kunnet svare noe annet enn at såvdt jeg kjenner til, tror jeg ikke det er noen fare på færde, og jeg tror heller ikke Stortinget kjenner til at det er noen fare på færde som gjør det nødvendig at  det kjøres så på i dette tilfelle».

Arbeiderpartiet, men særlig ungdommen og Fagopposisjonen hadde i 1913-14 forsterket sin antimilitære propaganda. Men brodden i den var først og fremst rettet mot militærvesenet som undertrykkende instrument innad, mot arbeiderklassen og som et pengesluk til hindring for nyerobringer på den fredelige sektor.

Arbeiderbevegelsen var vokst. Den var blitt en maktfaktor både i Europa og i Norge. Kunne den med denne tallmessige styrke og en samlet og aktiv opptreden ha hindret krigen? Det er vel sannsynlig. I all fall er det forståelig at de som bare vurderte den etter denne tallmessige styrken mente det.

På et møte så seint som 26. juli – 9 dager før krigsutbruddet – erklærte en av de klareste ledere av ungdommens venstrefløy, Eugene Oluassen ifølge «Klassekampens» referat:

«Taleren kom sluttelig inn på den krig som synes nær forestående og hevdet, at kom denne kamp først istand, ville den gi signalet til underklassens reisning omkring i landene»

Krigen kom. Men underklassens internasjonale reisning uteble. Ikke på grunn av bevegelsens tallmessige svakhet, men på grunn av det indre forræderi.

Det var et slikt slag mot alt man hadde gått inn for og hatt tillit til at det i begynnelsen ikke en gang ble trodd. Fire dager etter krigsutbruddet skrev «Klassekampen»:

«Ingen meddelelser siver ut til oss om hva som skjer i Tyskland, Frankrike og Rusland. Sparsomme og upålitelige etterretninger om troppebevegelser og denslags, – det er det hele. Men om folkets, om den organiserte arbeiderklasses stilling til situasjonen, derom får vi ikke en ord. Det er temmelig sikkert alvorlige hendelser som denne taushet søker å dekke. Og der er slett ingen usannsynlighet at i dette øyeblikk masseaksjonen allerede er i full gang i de nevnte land, at streikens dødsstillhet har bred: seg utover hele indnstriens verden på største parten av det europeiske kontinent. Og har den ikke allerede skjedd, så vil det nok komme til å skje. For såpass sosialistisk gjennomsyret er arbeiderklassen i disse land, at de nok vil ta i sine hender det våpen, som ene og alene er i stand til å stanse og hitføre en vending i den påsatte verdensbrann.»

Det er klart at med slike håp og forventninger i norsk arbeiderbevegelse måtte sosialdemokratiets store forræderi i første omgang virke både lammende og forvirrende. Og stillingen ble på ingen måte bedre ved det standpunkt Arbeiderpartiet tok de første krigsdagene til det som da nødvendigvis måtte værehovedspørsmålet – landets nøytralitet.

At Norge med alle midler skulle søke å holde seg utenfor krigen «var alle enig om». Men alt fra første dag søkte regjeringen, sterkt presset av Høyre, å tolke dette standpunkt som en vepnet nøytralitet og i Stortinget ble det straks gitt store bevilgninger for å øke nøytralitetsvernet og landets militærvesen. Denne vepnete nøytralitetspolitikken fikk også støtte fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Og dermed var et nytt stridsspørsmål reist i arbeiderbevegelsen om det da altoverskyggende spørsmålet, – stillingen til selve krigen.

For venstreretningen i arbeiderbevegelsen sto saken slik at symbolet på, høydepunktet i det internasjonale sosialdemokratis fallitt var de tyske, franske og engelske sosialdemokraters støtte til «sitt» lands veldige krigsbevilgninger. Venstreretningen i Norge kunne ikke se stillingen til nøytralitetsbevilgningene annerledes enn at dette var det norske sosialdemokratis stemmegivning for krigsbevilgningene under de forhold som ga seg av vårt lands nøytrale stilling. En økning av rustningene i landet øket også faren for at Norge kunne bli trukket med i krigen. Å støtte en slik linje var i strid med hele den avspenningslinje som var knesatt i partiet gjennom mange år. Ungdomsforbundet hadde jo dessuten like før krigsutbruddet forsterket den anti-militære propagandaen. De stilte seg som eksponent for «det brukne geværs politikk». Et brevmerke med bilde av et brukket gevær var gitt ut. Det vakte voldsomt spetakkel hos myndighetene, postverket nektet å befordre brev som var utstyrt med merket og politiet beslagla «Ny Tid» i Trondhjem da avisen trykte merket på sin førsteside. Seinere ga Ungdomsforbundet ut sitt brukne gevær som jakkemerke. Det ble spredt i over 50 000.

Det er klart at når Arbeiderpartiets stortingsmann så i august-dagene samme år støttet regjeringens krigsbevilgninger måtte det virke som en voldsom utfordring, et forræderi mot den lenge håndhevde linjen. Derfor ble krigstiden helt fra den første dagen en periode av skjerpte indre brytninger i norsk arbeiderbevegelse. Og disse brytninger foregikk under helt nye betingelser der først og fremst venstrefløyen, drevet av de bitre erfaringer fra Internasjonalens sammenbrudd søkte nye veier for å kunne finne fram til en linje der man gjenreiste arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritet, igjen løftet sosialismens fame for å stanse krigen ved å knuse selve dens opphav kapitalismen.

Krigsårene ble en tid full av voldsomme sammenstøt. Kapitalismen var ute i kamp på liv og død. Den viste åpent hele sin brutalitet og kynisme. Krigsårene måtte bli en hard skole for arbeiderklassen, for venstrebevegelsen. Skritt for skritt gjennom skjerpte kamper fant den nye veier der bare marxismen-leninismen kunne være lederen og rettlederen til handling.

— » —

De første dager og uker etter krigsutbruddet var i Norge preget av vill forvirring og panikk. Særlig slo det ut i den villeste jagt for å hamstre forbruksvarer. De som hadde penger kjøpte opp alt, fra mel og gryn og kjøtt og flesk til skosværte og kleshengere! I rivende fart ble detaljhandlernes, grossistenes lagre tømt, prisene fløy oppover til det tre- og firedobbelte på et par uker.

Det ble run på bankene. De gikk til rasjonering av utlånene. Folk ville veksle sine penger inn i gull. Regjeringen opphevde Norges Banks gullinnløsningsplikt allerede en av de første krigsdagene.

Arbeidsfolk måtte spille tilskuerens rolle i dette vanvittige kappløpet. De levde fra hånd til munn og hadde såvisst ikke penger å hamstre for. Men rammet ble de ved at det daglige brød plutselig kostet dem tre ganger så mye mens lønningene var de samme.

Snart spredte panikken seg til arbeidslivet.

Bedriftene innskrenket eller stoppet helt, i skrekk for den ukjente framtiden. Særlig skjedde det på de store anleggene som var finansiert av utenlandsk kapital.

Som aldri noen sinne for fikk arbeidsfolket demonstrert rikdommens nådeløse brutalitet.

Da den første panikkstemningen hadde lagt seg og kapitalen begynte å skimte de nye muligheter som krigskonjunkturene ville by på, gikk den villeste spekulasjon som en farsott over landet. Den holdt seg under alle krigsår og ble fulgt av en inflasjon som la stadig større byrder på den arbeidende befolkning.

Den offisielle nøytralitetspolitikken tok sikte på at Norge for enhver pris ikke skulle engasjere seg i krigen, hverken på Sentralmaktenes eller Ententens side. Det var alle enige om formelt sett. Men den norske kapitalisme tolket nøytralitetslinjen derhen ut det gjaldt å delta i krigen på begge sider for å høste den størst mulige krigsprofitt av kapitalismens gigantiske sammenstøt.

Den sittende Venstre-regjeringen, snittet av et solid partiflertall i Stortinget, bauet seg fram fra dag til dag under nøytralitetens flagg. Det var mange skjær i sjøen. Norge var det land i Europa hvis nøytralitet kom under det sterkeste presset.

For om landet greide å holde seg utenfor direkte militær krigsdeltakelse så ble det i høyeste grad direkte berørt av den økonomiske krigen, krigen om råstoffer og forsyninger.

Norge skulle fortsatt skaffe seg import av mangelvarer. Landet hadde stor eksport av viktige strategiske varer i bytte. Og dertil kom handelsfiåten som begge de krigførende siklet etter, men som de var beredt til å ødelegge hvis den seilte for den annen part.

Under disse forholdene kom de offentlige myndigheter inn i bildet på en måte og i et omfang som tidligere var helt ukjent.

Norske eksportører solgte fisk og sild, metaller og kjemikalier til Tyskland. England svarte med trusler om å stanse Norges import av livsviktige matvarer og brensel. Offisielt ville regjeringen ikke gripe inn. Den skulle representere nøytraliteten. Men underhånden formidlet den nye avtaler, snart med den ene snart med den andre av de krigførende og med svimlende fortjenester for kapitalen. England fikk lov til å kjøpe opp for 160 millioner kroner i sild for at Tyskland ikke skulle få tak i varene. Tyskland svarte med skjerpet ubåtkrig mot norske skip. Det skapte skyhøye fraktpriser for skipsrederne. Og det kostet hundreder av norske sjøfolk livet. Da krigen trakk i langdrag gikk Ententen for fullt inn for å sulte Sentralmaktene til nederlag. Tyskland svarte med total ubåtkrig som ga nye millioner til rederne og nye tap av norske sjøfolk.

Under disse forhold oppsto det stadig mangel på de mest nødvendige varer, med prisoppgang, svartebørs og «gulashbaroner» over en lav sku.

Men arbeidsfolkets inntekter var bundet, i den første tiden med de langsiktige tariffene fra før krigen, fra 1916 ved lov om tvungen voldgift som hindret dem i å reise kamp for å bedre kårene.

Noen enkle tall viser hvordan stillingen var:

Lønninger og priser:

Her er selvsagt ikke innregnet det som måtte betales for mangelvarer på svartebørs.

Skipsfarakter: Før krigen kostet skipsfrakt av kull fra England til havn i Øst-Norge 4,60 pr. tonn. I juni 1917 kostet det kr. 260,00 pr. tonn.

I 1916 seilte Bergens skipsflåte inn 250 millioner i bruttofrakter. Av dette var 104 millioner nettofortjeneste for rederne. Det var en tidobling av fortjenesten sammenliknet med før krigen.

Spekulasjon i skip: Våren 1915 ble er mindre dampskip solgt for 60 000 kroner. Fjorten dager seinere ble det solgt videre for 300 000 kroner. På slutten av samme året ble det påny solgt for 500 000 kroner.

Torpederinger:        1916    1917    1918            I alt under krigen 

(antall skip)             199     424     124           829 (Halvparten av handelsflåten.)

Tap av menneskeliv: i alt 2 000 norske sjøfolk.

Under disse forhold ble spørsmålet om statens inngrep for å regulere forholdene den store sentrale indrepolitiske saken. Men først langt ut i krigsårene og etter et voldsomt press grep stat og kommune virkelig omfattende inn.

I de første krigsukene Satte staten maksimalpriser på de viktigste matvarer for å bremse den verste spekulasjonen. Men maksimalprisene ble opphevd igjen noen måneder senere. Og rasjonering ble ikke gjennomført for på nyåret 1918 og da etter press fra USA som nektet leveringer til Norge før dette skrittet var tatt.

Det var fram for alt mat- og brenselsmangel, dyrtid, bolignød i byene med derav følgende husåkring som førte til den brede radikaliseringen og revolusjoneringen av arbeidsfolket i krigsårene. Og det var først for å avverge den stadig økende spenningen at stat og kommune etterhånden engasjerte seg aktivt, særlig i forsyningsspørsmålet, men etterhvert også på en rekke andre felter, som en regulerende faktor.

Arbeiderpartiet hadde i krigsårene en stemmeframgang ved valgene som vakte store betenkeligheter innen borgerskapet. Ved Stortingsvalget 1915 – der kvinnene deltok for første gang – gikk partiet fram fra 140 000 til 198 000 stemmer, og ble nesten jevnsterkt med Venstre som fikk 204 000.

Likevel var valgordningen, med sine enmannskretser og omvalg slik at Venstre Fikk 73 mandater mens Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 23 til 19 (av ialt 132).

Ved kommunevalget var Arbeiderpartiets stemmeframgang enda større og da var også mandattallet deretter. Antallet kommunestyrerepresentanter økte fra 1 737 til 2 503 – en framgang på 37% – og partiet fikk flertall i 50 landkommuner og 5 bykommuner hvorav flertallsseiren i hovedstaden var den største erobringen.

Disse parlamentarislte landevinningene stimulerte sterkt de reformistiske strømningene særlig i partiets gamle ledergarde. Det var mye fabulering om «å vinne parlamentarisk flertall for sosialismen ved neste valg», og aldri har vel «kommunesosialismen» vært så populær i disse kretsene som da.

På arbeidsfolket virket den skrikende urettferdige valgordningen meget sterkt. Og venstreretningen merket med stigende forbitrelse den voksende reformismen som truet hele bevegelsen med å bli ført inn på den samme linjen som hadde ført til forrederi og sammenbrudd i de andre, krigførende land.

Med utgangspunkt i fremgangen kjørte Arbeiderpartiet og særlig da partiets stortingsgruppe opp med kravet om at stat og kommune måtte sørge for mat og brensel, det offentlige måtte regulere boligbyggingen og husleiene og gripe inn når krigskonjunkturene førte til bedriftsstans og arbeidsledighet.

Hele denne linje var ny for den borgerlig dominerte liberalistiske staten. Men massenes voksende bevegelse mot matmangel og dyrtid presset det fram og det ble faktisk, først og fremst ledet av Venstre med stilltiende støtte av Arbeiderpartiet, en utvikling henimot den nye kapitalistiske «velferdsstaten» som her begynte.

Et særlig svart kapitel var regjeringens og det borgerlige stortingsflertallets behandling av de såkalte nøytralitetsbevilgningene.

For det første økte utgiftene til militæret i rivende fart. Men ikke nok med det. I de panikkslåtte augustdagene hadde regjeringen av stortinget fått fullmakt til å disponere penger til militærvesenet utenom de ordinære stortingsbevilgninger. Denne fullmakten nyttet regjeringen under hele krigsperioden. Utgiftene ble ikke en gang ført på ordinær måte i statsregnskapene. Det førte f.eks. til at statsregnskapet for det første krigsår ble gjort opp med et overskudd på 11 millioner mens der faktisk var et underskudd på 38 millioner. Det var en «misvisning» på hele 30%, og slik fortsatte det hele krigen. Det førte i realiteten til en økning av statsgjelden til det tredobbelte, en tung hør i mange etterkrigsår.

Krigsårene ble for det brede folk ikke bare en drastisk demonstrasjon av kapitalismens virkelige innhold i den krise som verdenskrigen skapte. Tiden ble like meget et eksempel på det norske borgerskapets evneløshet, det vanstyre som det førte inn over landet.

Det ble først og fremst venstreretningen i norsk arbeiderbevegelse som tok propagandaen opp på dette grunnlag. Her fant de muligheten for igjen å reise sosialismen som alternativ, rehabilitere sosialismens ide overfor den svikt som sosialdemokratiets forræderi i 1914 hadde medført.

Men venstrebevegelsen følte nå også behov for egen selvgransking og nyorienteting. Krigen skapte selvsagt økt interesse for de internasjonale hendingene og for internasjonal politikk.

Venstreretningen med ungdomsforbundets avis «klassekampen» hadde alltid før vært som et vindu ut mot verden. Den hadde i årene før krigen brakt informasjon fra internasjonal arbeiderbevegelse, artikler av sosialister i andre land.

I krigsårene ble denne internasjonale orientering ennå langt sterkere, og den førte til en politisk avklaring ikke bare om målene, men ennå mer om midlene i den sosialistiske bevegelsens kamp.

En mektig vekker til sterkere internasjonal orientering var den kampen som det revolusjonære venstre i tysk arbeiderbevegelse reiste alt høsten 1914. I september sendte det sosialistiske venstre (Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg, Franz Mehring, Klara Zetkin) ut sin første offentlige erklæring mot høyrefløyens forræderi. Noe seinere ga Liebknecht sin offentlige protest rettet til det tyske sosialdemokratiske partis sentralstyre. Og 2. desember kom Liebknechts rungende nei i den tyske riksdag, til de nye store krigsbevilgningene. Det ble som en fane ikke bare for tysk arbeiderbevegelse, det ble samlingsmerke for alle Europas revolusjonære og en mektig stimulans for venstrekreftene til å ta opp arbeidet for å gjenreise bevegelsens internasjonale solidaritet med det mål å gjenskape Internasjonalen, en ny Internasjonale i kamp mot alt det som førte til forræderiet i 1914.

Alt i julen 1914 tok de skandinaviske ungdomsforbund opp igjen gjensidige forbindelser på en konferanse i Stockholm. Konferansen sendte ut et manifest mot krigen og militarismen, for avspenning og folkeforbrødring og for «ungdommens nye Internasjonale». De tre forbund besluttet også å ta kontakt med det venstreorienterte schweiziske ungdomsforbund og den italienske ungdom der venstreretningen alt hadde seiret i 1913.

I slutten av februar 1915 meddelte «Klassekampen» at schweizerne og italienerne hadde innkalt til Internasjonal Kongress hvor ungdomsforbund såvel fra krigførende som fra nøytrale land var innbudt.

Konferansen ble holdt i Bern i påsken. Der møtte representanter fra 10 land, og 5 land som var forhindret fra å delta, sendte solidaritetshilsener.

Konferansen besluttet å velge et permanent internasjonalt byrå hvis leder ble den schweiziske ungdomssekretæren Willy Münzenbetg. Videre ble det grunnet et nytt tidsskrift «Ungdomsinternasjonalen». Det kom ut under hele krigstiden og spilte en veldig rolle for den internasjonale kontakt og informasjon, såvel som for diskusjonen om de nye veier man måtte gå. På konferansens åpningsmøte deltok bl.a. Lenin som da oppholdt seg i Schweitz. I det hele tatt fikk de russiske bolsjeviker en sterk innflytelse på den nye internasjonale samlingen. Ikke minst takket være dem, utviklet sammenslutningen seg etterhvert fra en noe nølende til en konsekvent sosialistisk internasjonal organisasjon.

Den nye internasjonale kontakt fikk særlig betydning på to felter:

For det første vakte den en bred interesse og begeistring i arbeiderbevegelsen som helhet for de nye forsøk på å gjenreise en revolusjonær Internasjonale, og for internasjonal sosialistisk orientering i det hele tatt. Da ungdomsforbundet i oktober 1915 gjennomførte sin «Ungdomsinternasjonalens dag» fikk de til møter og demonstrasjoner en veldig tilslutning. Som eksempel kan nevnes deltakertallet til møtene enkelte steder: Tromsø 1 000, Kristiansund 700, Rjukan 3 000, Sandefjord 600 deltakere.

For det annet skapte de internasjonale forbindelser en levende diskusjon i selve venstrebevegelsen om erfaringene fra krigstiden og de nye slutninger en måtte trekke av dem.

Og her kom et «internasjonalt innslag» inn i det ideologiske menimisskifte som skulle få den største betydning, nemlig den aktivitet som de russiske emigrrantene i Norge viste i debattene.

Kontakten mellom norsk og russisk arbeiderbevegelse hadde gamle tradisjoner. Den var hegynt etter initiativ av Adam Egede Nissen den tid han var postmester i Vardø, og sammen med doktor Wessel og hans hustru Elisif Wessel i Kirkenes.

Den gang gjaldt det trykking av illegal russisk litteratur som ble smuglet over Arkangelsk inn i Tsar-Russland. Egede Nissen hadde en tid et helt lite russisk trykkeri i Vardø. Etter den første russiske revolusjons nederlag i 1905 var det hjelp til russiske flyktninger og emigranter det dreide seg om.

I krigsårene kom det påny russiske revolusjonære til Norge.

Særlig var Aleksandra Kollontay kjent og populær og tok aktiv del i diskusjonen i norsk venstrebevegelse. Men også Nicolai Bucharin bodde en tid i Kristiania og var en regelmessig medarbeider i «Klassekampen».

Like etter konferansen i Bern, kommenterte Kollontay vedtakene der i en omfattende artikkel der det het:

«Men for at den nye arbeiderinternasjonale kan svare til kravene som stilles av de nye livsbetingelser. . . må den velge tre grunnsteiner som sin basis:

Den første er: Internasjonalens organiske, organisatoriske enhet. Verdensproletariatets sentral skal ikke danne noe bare formelt og løsaktig forbund av nasjonale partier. . .

Den annen grunnstein er det organiserte proletariats revolusjonære taktikk og kampmetoder. Vi står på terskelen til veldige uunngåelige revolusjonære kamper.

Den tredje grunnstein er fortsatt å føre den mest forbitrede og energiske kamp mot krigen mellom folkene.»

På Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1915 hadde venstreretningen vunnet en betydelig seier i militærspørsmålet. Landsmøtets flertall fulgte ikke den linje stortingsgruppen hadde hatt da den stemte for nøytralitetsbevilgningene høsten 1914. Landsmøtet slo fast at partiet måtte gå inn for avspenning og gå mot militærbevilgningene. Det var en seier for venstrefløyen en seier for deres «indre linje» med sikte på å erobre partiet.

Men var det mulig å følge den indre linje også på det internasjonale plan?

Spørsmålet skulle snart bli aktuelt. Det meldte seg også i forbindelse med den videre utforming av stillingen til krig, rustninger og militarisme.

På ettårsdagen for krigsutbruddet møttes representanter for de sosialistiske venstrepartier og grupper i landsbyen Zimmerwald i Schweiz til den første internasjonale sosialistiske konferanse. Der møtte i alt 38 delegerte fra 11 land. Fra Norge kom ingen representant, men Ungdomsforbundet ga de svenske representanter mandat til å møte også for Norge.

Konferansen bar preg av de brytninger som alt da var kommet til uttrykk mellom de konsekvente marxister og sentrumsfløyen.

De russiske bolsjevikers representant Lenin trådte her fram som lederen for det man senere kalte «Zimmerwald-venstre». Hans forslag til prinsipperklæring ga en karakteristikk av den imperialistiske krigen og stilte som oppgave for sosialistene i hvert land å bekjempe sitt lands regjering, vende seg mot alle former for «forsvar av fedrelandet», men stille erobringen av makten som hovedoppgave.

Denne venstrefløy var i mindretall på konferansen. Den konstituerte seg som en egen gruppe og reiste uforbeholdent krav om dannelse av en ny Internasjonale i klar motsetning til det såkalte internasjonale sosialistiske byrå i Haag som var stablet på bena for å gjenreise den gamle II Internasjonale fra før krigen. Ikke minst det siste spørsmålet kom til å spille en dominerende rolle på det neste internasjonale møte i Kienthal av representanter for venstregrupper og partier. Zimmerwald-venstre hevdet her at bruddet med den gamle internasjonale og dens partier var og måtte være endelig. Spørsmålet kom som vi senere skal se, til å spille en stor rolle i norsk arbeiderbevegelse. Men dets løsning ble annerledes enn ventet takket være den russiske revolusjon. I Lenins berømte «april-theser» av 1917 der han trekker opp linjene også for bolsjevikenes internasjonale politikk, behandlet han Zimmerwald-Internasjonalen inngående. Han peker på at det sentristiske flertallet har ført den nye internasjonalen til sammenbrudd ved den vaklende holdning det har vist, at den nye internasjonale må dannes klart avgrenset fra ethvert samarbeid med sosialforræderne fra 1914.

Det var meget uheldig at den norske venstrebevegelsen ikke hadde sin egen representant på Zimmerwald-konferansen. Den rapport man fikk fra de svenske kameratene var utflytende og ufullstendig.

Likevel kom de problemene som var diskutert i Zimmerwald snart også under debatt i Norge. Og nå ser en at nye syn, nye oppfatninger etterhvert kommer klarere fram.

Fremdeles inntar de passifistiske standpunkter om «generalstreik-militærstreik» en sentral rolle i kampen mot krig og militarisme. Men også andre syn kommer i forgrunnen, ikke minst ved påvirkning fra de russiske emigranter.

De tar opp en omfattende diskusjon i «Klassekampen» for å gjøre opp med de anarkistiske strømninger i den norske venstrebevegelsen. I begynnelsen av 1916 bringer avisen videre en artikkelserie hvor det holdes oppgjør med pasifismen. Det heter her:

«Der er absolutt usannsynIig at den demokratiske kontroll (med militarismen) obligatoriske voldgiftdomstoler (i mellomfolkelige tvister) militarismens avskaffelse osv. lar seg realisere innen det borgerlige samfunns ramme. . . Vi kan ikke oppstille de ovennevnte krav, for de er bare tomme fraser. De er under kapitalismen ugjennomførlige. De har som sin forutsetning et absolutt usannsynlig utviklingsperspektiv.

Men hvordan står nå saken med avvepningsparolen? Denne parole forsvares jo ikke bare av de «moderate» men også av radikale partifeller. Dessverre må vi også skarpt avvise denne parole. . . Avvepningen er en utopi i den alminnelige bevepnings tid. Den kan bare være gjennomførig hvis også borgerskapets kraft ble brutt. Derav følger ikke at vi må vente til borgerskapets kraft «forsvinner» av seg selv. Tvertom, vi skal med våpen forsøke å bryte denne kraft som understøttes av våpen. Den sosialistiske revolusjon er slett ikke noen fredelig afære.

Det betyr at vi, under den skarpeste kamp mot militarismen, ikke må oppstille den utopiske parole om avvepning, men parolen om proletariatets selvbevepning. . . Den voksende tilspissing av kampen vil også Iedsages av en tilspissing av kampmetodene, i siste instans med anvendelse av våpnene. Selv om det ikke er slik i dag, så vil det være slik imorgen.

Men proletariatet behøver ikke bare våpnene før sin seir, men også etter denne seir. Det blir nødt til å slå alle reaksjonens angrep tilbake. . .»

Artiklen slutter med følgende programmessige erklæring:

«Vårt symbol skal ikke være det brukne gevær, men geværet som er rettet mot våre klassefiender. Ikke «lev i fred» skal vår parole lyde, men vår parole er Liebknechts parole: «Senk våpnene, vend dem mot våre klassefiender!» Altså: Vi fører kampen mot militarismen med alle de midler som står til vår rådighet: Vi avslår alle krigsbevilgninger. Vi utfolder enhver mulig propaganda, så vei som også enhver effektiv handling mot den militaristiske klikk. Vår oppgave er kritisk og negativ. Men vi stiller intet krav om avvepning, hvilket bare kan vekke illusjoner om at vi nærmer oss de rolige tider. Ikke avvepning, men proletariatets bevepning, den aller skarpeste kamp for arbeiderklassens makterobring.»

Liknende meninger kommer også fram i flere norske innlegg i «Klassekampen». Og ut på våren 1916 slår redaksjonen selv til lyd for at det på landets ekserserplasser «bør opprettes sosialistiske soldatforeninger hvor sansen for arbeiderklassens frigjøringskamp og forståelsen av sosialismen kan vekkes og styrkes».

Det var de første forsøk på å skape de organer som seinere skulle komme til å spille en betydelig rolle, – soldatrådene.

Om disse meningsbrytningene enn preget norsk arbeiderbvegelse sterkt i krigstiden, så var det Fagopposisjonen som framfor noen skapte bredden i venstreretningen ute blant de brede masser av arbeiderne.

Som vi har sett hadde den alt lagt sitt faglige program i 1911. Og krigstidens utvikling bidro om og om igjen til å gi argumenter for at opposisjonens faglige linje måtte være den eneste riktige. Hva hjalp vel anerkjente tariffer under de løsslopne prisoppskruinger som krigen skapte? Hva nytte gjorde forsikringskasser og begravelseskasser når folk led den rene nød på tross av at de sto i fullt arbeid? Hvor ble det av fagforeningsmedlemmenes rett, når ledelsen mer og mer ble voktere av meningsløse tarifferte arbeids- og lønnsvilkår som bare arbeidskjøperne hadde interesse av?

Det var nettopp alle disse sakene Fagopposisjonen hadde reist. Og ennå sterkere kom ledelsen kontra opposisjonen i søkelyset ved kampen om den tvungne voldgift i 1916.

Tvungen voldgift var Venstres kjepphest – den gang som nå. Etter Venstres valgseir fremmet Venstre-regjeringen både i 1913 og 1914 forslag om tvungen voldgift. Den gang gikk Landsorganisasjonen avgjort imot og truet med generalstreik. Men Landsorganisasjonens ledelse gikk på samme tid sammen med arbeidskjøpere om å utarbeide en arbeidstvistlov for løsning av alle tvister om tariffene. Loven ble vedtatt i 1915.

Da en rekke store tariffer løp ut i 1916 dukket Venstres voldgiftsplaner opp igjen. Og nå gikk Høyre også inn for forslaget.

To fagkongresser hadde tidligere besluttet at om den tvungne voldgift ble foreslått som lov skulle det svares med generalstreik. I de første dagene av juni 1916 ble voldgiftsloven vedtatt. Landsorganisasjonen gikk til almen proteststreik, men Fagkongressen som trådte sammen en uke seinere avblåste kampen og voldgiftsloven ble stående.

Fagopposisjonen maktet ikke i disse årene å stanse den «freds- og samarbeidspolitikk» som Landsorganisasjonen mer og mer slo inn på. På Fagkongressen både før og etter krigsutbruddet var opposisjonen i mindretall.

Men særlig etter vedtaket om den tvungne voldgift fikk Fagopposisjonen en stadig stigende tilslutning til sitt syn: Den linjen Landsorganisasjonens ledelse fulgte, samarbeidslinjen med arbeidskjøpere og statsmyndigheter var den norske utgaven av den borgfredspolitikken fagbevegelsen hadde fort i de krigførende landene, den som markerte forræderiet og sammenbruddet for hele det internasjonale sosialdemokrati.

Slik tilspisser motsetningene seg både på det faglige og politiske felt i norsk arbeiderbevegelse. Det måtte til slutt komme til en utløsning. Den kom i revolusjonsåret 1917.

DET STORE VENDEPUNKTET

Den russiske revolusjon i 1917

Det ble arbeiderklassen i det tsaristiske Russland som først brøt gjennom den imperialistiske krigspolitikken og skapte en revolusjonær løsning på den krise som verdenskrigen var et uttrykk for.

Alt i de siste årene før utbruddet av verdenskrigen var der på grunn av skjerpete klassemotsetninger en voksende kampbevegelse blant de russiske arbeidere og bønder.

I den russiske industrien skjedde et økonomisk oppsving som økte antallet industriarbeidere i raskt tempo. Men utbytningen i gamle og nye bedrifter og foretak steg i samme tidsrom, fattigdom og den rene nød bredte seg i byer og industristrøk. På landsbygda var forholdene enda verre. Godseiere og storbønder beriker seg på de små og middelstore bønders bekostning, hundretusener måtte gå fra gård og grunn, og der var år slik som i 1911 da den rene hungersnød herjet over distrikter med opptil 30 millioner innbyggere.

Alt dette førte til en nesten eksplosiv vekst i streikebevegelsen i industri og transport, og på landsbygda i spontane bondeaksjoner mot godseiere og storbønder.

De tilspissete forholdene mellom imperialistene som førte til utbruddet av krigen kom derfor beleilig for de russiske makthaverne. De håpet at krigen ville avlede arbeidsfolkets oppmerksomhet fra den indre spente situasjon, og ut krigsmobiliseringen skulle rive opp og lamme de voksende kampkreftene blant arbeidere og bønder.

Men krigsutbruddet ga det råttnende tsaristiske enevelde bare kortvarig pusterom. Alt i 1915 øker streikebevegelsen i industrien til 1000 streiker med en halv million deltakere. Året etter var tallet steget til 1500 streiker med en million deltakere.

Selve krigens gang påskyndet denne utvilklingen. Ikke i noe krigførende land ble makthavernes evneløshet, korrupsjon og forfall så grundig avslørt som i Russland. De russiske armeer hadde store militære nederlag med kjempemessige mennesketap. Soldatene manglet våpen, ammunisjon og forsyninger. Hele forsyningsapparatet for mat og andre nødvendighetsartikler i landet selv brøt sammen. Og i denne situasjon hadde Russlands arbeidende millionmasser en politisk ledelse, et politisk parti med et klart revolusjonært standpunkt, et parti som konsekvent og ut fra sitt marxistiske syn kjempet for å utnytte den krisen krigen skapte for det gamle regime og gjennomføre en revolusjonær omveltning.

Det russiske Arbeiderparti, bolsjevikene, hadde under Lenins ledelse på sin konferanse i Prag i 1912, konsolidert seg og gikk sterkt og fast sammensveiset inn i krigsårenes kamper.

Partiet måtte kjempe i dypeste illegalitet og var utsatt for de voldsomste forfølgelser. Mulige av partiets ledere, framfor alt Lenin måtte leve i emigrasjon i utlandet. Andre, blant dem hele partiets gruppe i den tsaristiske duma (riksdag), var arrestert og fengslet eller forvist til Sibir.

Men på tross av dette maktet partiet å bevare sin sterke innflytelse særlig blant arbeidermassene og økte denne innflytelse år for år.

Innen selve arbeiderbevegelsen var stillingen både vanskelig og innviklet. De reformistiske mensjevikene, de sosialrevolusjonære og de borgerlige «konstitusjonelle demokrater» (Kadettene) hadde fulgt eksemplet fra meningsfellene i vest og hadde sluttet opp om krigen og «forsvaret av fedrelandet». De stilte seg i opposisjon til det korrupte halvføydale herredømme, men nærmest fordi de ville ha en mer effektiv en «bedre» krig enn den makthaverne kunne føre.

Ved årsskiftet 1916-17 var stillingen for det russiske tsarvelde katastrofal. De militære nederlagene, nedslaktningen av millioner soldater hadde brakt fronten i oppløsning. Matmangelen skapte hungersnød blant millioner mennesker. Streikebølgen vokste som en lavine. Som en utvei forsøkte kretsene rundt tsaren å oppta hemmelige forhandlinger med tyskerne om separat fred. Innad møtte de folkebevegelsen med stadig mer brutale midler og planla oppløsning av dumaen.

I denne situasjonen ville borgerlig kapitalistiske krefter redde stillingen ved å forsøke å bevege tsaren til å gå av så det kunne bli plass for en borgerlig regjering som kunne fortsette krigen.

Men bolsjevikene hadde en annen linje. Partiet stilte direkte på gjennomføring av en borgerlig-demokratisk revolusjon som skulle avskaffe tsarveldet, gjøre slutt på krigen, konfiskere godseierjorden og gi den til bøndene og gi arbeiderne levelige kår bl.a. innføre 8 timers dag.

Det var dette program som fikk tilslutning ute blant massene. Rundt det skaptes i februar og de første dager av mars 1917 et forbund av arbeiderne, soldatene og bøndene. Det ga seg uttrykk i organisering av arbeidernes, soldatenes og bøndenes råd (sovjetter) som etterhvert ble selve fundamentet for den revolusjonære statsmakten.

Den 10. mars (27. februar etter gammel russisk tidsregning) seiret den revolusjonære oppstanden i Russlands hovedstad Petrograd (nå Leningrad) og Petrograd sovjet trådte sammen.

Men nå trådte også det russiske borgerskap i aksjon. Borgerne fryktet at sovjettene som spredte seg over hele landet, skulle ta makten når tsardømmet falt, og 15. mars, da endelig tsaren abdiserte ble det dannet en provisorisk regjering av representanter for de borgerlige partier og grupper.

Den første etappe i den russiske revolusjon hadde seiret og tsarens selvherskerdømme styrtet i grus.

Men stillingen i landet var meget innviklet og vanskelig. For det første var det faktisk oppstått to nye maktsentra: Den provisoriske regjering som representerte borgerskapets makt, og sovjettene som representerte arbeidernes, bøndenes og soldatenes revolusjonære makt. Sovjettene hadde fulgt det bolsjevikiske partis linje, men i sovjettene, framfor alt i Petrograd sovjet hadde bolsjevikene ikke flertall. Størsteparten av partiets ledende kadre var jo på denne tiden enten i emigrasjon eller fengslet eller forvist. Det illegale arbeid hadde kostet store ofre og de militære mobiliseringer hadde revet opp mange av partiets organisasjoner. Derfor hadde partiet ikke oppnådd den organisatoriske forankring som svarte til massetilslutnlngen til partiets politikk. Og fremdeles var store masser under en sterk småborgerlig innflytelse, uten politisk erfaring og trening.

Under disse forholdene lyktes det den provisoriske regjering å rive makten ut av hendene på sovjettene. Dens mål var å stanse revolusjonen i sin første etappe og befeste det borgerlig-kapitalistiske styresett den sto for. Samtidig ville regjeringen etter påtrykk fra England. Frankrike og nå også USA som kom med i krigen i april, fortsette krigen og innlede en ny storoffensiv mot Tyskland.

I april 1917 kom Lenin hjem fra sitt eksil i Schweits. Han trakk øyeblikkelig opp linjen for det bolsjevikiske parti i kampen for å utvikle revolusjonen videre. I sine berømte apriltheser som ble rettesnor for partiet videre framover pekte han på at revolusjonens gang hadde skapt en dobbeltmakt, den provisoriske regjering borgerskapets makt og sovjettene arbeidernes og bondenes makt.

Mens borgerskapet ønsket å stanse revolusjonen, var det i arbeidernes og bøndenes interesse å drive revolusjonen videre fra dens borgerligdemokratiske etappe til dens sosialistiske etappe.

Dette kunne skje ved å føre all makt tilbake til sovjettene og samtidig utvikle disse til organet for den sosialistiske revolusjon ved å endre sovjettenes politiske sammensetning, rydde ut de mensjeviker og sosialrevolusjonære som åpent eller fordekt støttet borgerskapet og sikre et sosialistisk flertall i sovjettene. Denne revolusjonens overvoksing til en sosialistisk revolusjon kunne foregå i en fredelig prosess og bolsjevikene ville tilstrebe det. Men utviklingen kunne også føre til at en ny oppstand ble nødvendig og partiet måtte ha begge muligheter for øye.

Lenin stilte i sine apriltheser opp et fullstendig program for overgangen til og gjennomføringen av den sosialistiske revolusjon. Aprilthesene vant tilslutning overalt i partiet og ble rettesnoren i de vanskelige månedene sommeren og høsten 1917. Aprilthesene ble også utgangspunkt for partiets nye program, de gikk inn for at partiet måtte tre fram under navnet kommunistisk parti og ta initiativ til dannelse av en ny, en kommunistiske Internasjonale istedet for den gamle som var brutt sammen.

I tiden fra april til de første dagene av juli 1917 utviklet bolsjevikene sitt massearbeide etter den fredelige linje som var trukket opp i aprilthesene. Men i begynnelsen av juli endret situasjonen seg. Den provisoriske regjeringen hadde fra midten av juni satt igang et forsøk på ny offensiv ved fronten og demonstrerte dermed at de åpent gikk mot folkekravet om slutt på krigen og øyeblikkelig fred. Heller ikke hadde regjeringen vist tegn til at den ville forsøke å imøtekomme de andre kravene om jord til bøndene og arbeiderkontroll på bedriftene.

I de første julidagene viste det seg at offensiven ved fronten var blitt en fiasko med nye veldige tap av menneskeliv. Det vakte voldsom forbitrelse og bevegelse blant massene. Og nå trådte regjeringen, understøttet av mensjeviker og sosialrevolusjonære fram som et åpent sentrum for kontrarevolusjonen. De ville avvepne arbeiderne, fjerne de revolusjonære troppene fra Petrograd og erstatte dem med «regjeringstro» tropper fra fronten. Og de ville forby det bolsjevikiske parti.

Dobbeltmaktens dager var forbi. Kontrarevolusjonen hadde overtatt hele makten. Men massenes revolusjonære kampkraft var ikke kuet. Nå gjaldt det å kneble kontrarevolusjonen ved å forberede massenes oppstand mot regjeringen.

Et nytt framstøt gjorde regjeringen i august da de utnevnte den reaksjonære generalen Kornilov til øverstkommanderende ved fronten. Det var forutsetningen at Kornilov skulle nytte sin stilling til med sine tropper å gå mot Petrograd for å knekke revolusjonens kjernetropper – Petrogradarbeiderne. Men Kornilovs angrep mislyktes. Petrograds Røde Garder møtte Kornilovs tropper og knuste forsøket.

Dette førte til den avgjørende svingning i massenes syn. I stigende omfang ble mensjeviker og sosialrevolusjonære byttet ut med bolsjeviker i sovjetene, og bolsjevikene fikk flertall i flere og flere sovjeter. Et stort oppsving hadde også bøndenes kamp for å fordrive godseierne og praktisk løse jordspørsmålet.

Den 23. oktober (10. oktober) holdt det bolsjevikiske partis sentralkomite møte. På forslag av Lenin fastslo senttalkomiteen at en væpnet oppstand var en nødvendighet og påla alle partiorganisasjoner å forberede den. Spørsmålet ble behandlet i alle de viktigste partiorganisasjoner, over alt ble det organisert røde garder som snart talte over 200 000 mann og 16. (29.) oktober valgtes en militærkomite til å lede oppstanden.

Lenin gikk energisk inn for at oppstanden måtte gjennomføres umiddelbart før den annen all-russiske sovjetkongress skulle tre sammen 7. november. Og natten til 7. november slo man til. Alle strategiske punkter i Petrograd ble besatt av de røde garder. Vinterpalasset der den provisoriske regjering holdt til, ble omringet og stormet neste dag og regjeringens medlemmer arrestert.

Om formiddagen kl. 10 7. november sendte Russlands Kommunistiske Parti ut sin berømte erklæring det partiet meddelte at den provisoriske regjering var styrtet, at all makt var gått over til Petrograds Sovjet og den Revolusjonære Militærkomite.

«Den sak folket kjempet for: Øyeblikkelig forslag om en demokratisk fred, avskaffelse av godseiernes eiendomsrett til jorden, arbeiderkontroll med produksjonen og opprettelse av en sovjetregjering, – denne sak er nå fullbyrdet.»

Samme dag om kvelden trådte sovietkongressen sammen og vedtok en erklæring om at kongressen tok hele statsmakten over i sine hender.

Dermed var det politiske maktskifte skjedd som skulle få bestemmende innflytelse på hele verdensutviklingen i framtiden og innledet en ny tidsepoke i menneskehetens historie.

Foran en revolusjonær situasjon 1917-1918 – Dyrtidsaksjonen

Allerede den første fase av den russiske revolusjon – februarrevolusjonen – førte som vi har sett til en dyptgående endring i hele den internasjonale arbeiderbevegelsen. Slik måtte den også virke i Norge. Den ble for den norske arbeiderklasse, og framfor alt for den revolusjonære venstrefløyen det store signalet, varslet om en ny tid da kapitalismens fall og det arbeidende folks erobring av makten med et slag ble stilt på dagsordnen. Men ikke bare det. Februarrevolusjonens betydning lå også i at den for de bredeste folkemasser viste nye veier, nye former og metoder i kampen.

Budskapet om revolusjonen falt sammen med den perioden i krigstiden da Norges befolkning sterkest fikk føle følgene av krigen.

Den skjerpte ubåtblokaden økte faren for at Norge kunne bli trukket med i krigen. Fra borgerlig hold trakk man den konsekvens at militærvesent – nøytralitetsvernet – måtte utbygges og det ble gjort forslag om store ekstraordinære militærbevilgninger.

Vareknappheten, særlig på mat og brensel, ble større enn noensinne. USA presset på for at det skulle innføres rasjonering før denne stormakten var villig til å levere varer til Norge. Prisene hadde skrudd seg oppover, og gapet mellom priser og lønninger var større enn noensinne. Jobbingen og spekulasjonen, særlig i skipsfarten nådde høyder som aldri før, mens de norske skipene gikk ned på havet og norske sjøfolk med dem.

For ungdomsforbundet og Fagopposisjonen ble den russiske revolusjon og den begeistring den skapte, utgangspunktet for å forme den store massebevegelsen mot dyrtiden som i løpet av det kommende året rystet det norske samfunnet i dets grunnvoll.

I Ungdomsforbundets historie «Den røde ungdom i kamp og seir» uttrykkes det slik:

«Revolusjonen skulle hurtig få den største betydning for såvel vårt forbund som for bevegelsen og den norske arbeiderklasse i sin helhet. Hos alle de unge utløste den en sterk trang til handling overfor de reaksjonære makthavere som beskyttet jobberne og lot folket sulte og som ved hele sin politikk hadde avslørt seg som de reneste lakeier for militaristene og ytterste høyre. Arbeiderklassens livsstandard var sunket i raskt tempo fra krigens utbrudd, og de reformistiske ledere hadde intet alvorlig foretatt seg for å oppholde eller drive tilbake denne elendighetsprosess. – På den annen side blomstret jobbingen og skapte millionærformuer for samfunnets mest uverdige medlemmer: de som spekulerte i sine medmenneskers ulykke! Det er klart at den passive ånd som under reformistenes førerskap de siste år hadde behersket både fagforeningene og partiet og som partiets venstre fløy var for svak til å bryte, at denne ånd fikk et kraftig grunnskudd ved den revolusjonære stormflod i øst.»

Det er enda en gang ungdomsforbundets avis «Klassekampen» som slår til lyd for en massereising mot krigen og det kapitalistiske vanstyre.

Allerede 7. april skriver bladet:

«I Norge som i Russland kan arbeiderne ta makten – eller i all fall en god del av makten – om den gjør bruk av de samme taktiske metoder som det russiske proletariat har vist kan føre fram.

Det som arbeidernes ledelse nu skulle gjøre var å samle vår klasse om kamp for et oppnåelig og viktig formål, f.eks. nøytralitesvaktens hjemsendelse, voldgiftslovenes avskaffelse, en effektiv dyrtidshjelp for det sultende folk e.I. Alle disse spørsmål er ytterst viktige, men oppnåelige saker, som arbeiderne kan tilkjempe seg om de innstiller sin aksjon på det mål.

Men for å nå dem kreves der annet og mer enn parlamentarisk snakkesalighet og bagatellartet borgerlig komitearbeide, der kreves en stadig potensiert massehandling som ikke slapper før målet er nådd. Her skulle vår ledelse gå foran med lysende fakler og tendende ord, visende vei fremad for alle dem som ennu nølet! – Så skulle vi snart se reaksjonens skanser brutt ned og arbeiderne tilkjempe seg nye erobringer, som ytterligere ville lette deres marsj mot den endelig frigjørelse.»

Klassekampen former denne linjen mer detaljert og fullstendig fra uke til uke.

I midten av april skriver bladet:

«Nu må vi ikke lenger nøye oss med talemåter og stemmeseddelseire, nu må det reises en praktisk masseaksjon som samler seg om bestemte politiske formål hvis oppnåelse vil være av den største betydning for de store masser. Vi nevner f.eks. en slik ting som inndragning av nøytralitetsvernet.*) Et krav og en kamp herom skulle ikke bare vinne tilslutning fra de organiserte arbeideres rekker, men langt ute i den ubestemtere masse, som går under navn av middelklassen og hvis livsvilkår under krigen er blitt nesten ennå mer tilbakesatt en arbeidernes. De mangfoldige millioner brukes som herved ble ledige måtte uten opphold og i full utstrekning brukes som dyrtidshjelp til det nødlidende folk.

Men skal et så pass viktig mål kunne nås, må det reises en landsomfattende folkebevegelse som etterhvert blir så mektig at regjeringen og venstreblokken i Stortinget intet annet valg har enn å imøtekomme bevegelsens krav. Det er Arbeiderpartiets og Landsorganisasjonens soleklare plikt å såvel ta initativ som å stille seg i spissen for en slik aksjon. Og tar vi ikke meget feil så vil der i den nærmeste framtid også framkomme krav herom fra forskjellige hold. Og skulle mot vår formodning disse krav bli neglisjert, ta saken i egen hånd og før den fram! En ledelse som vil fordømme organisasjoner til impotens i slike tider som nå – den kan man ikke lenger ta hensyn til».

*) Nå etterpå ull en kanskje stille spørsmålet: men var ikke et så vidtgående krav som «nøytralitetsvaktens hjemsendelse» en feil, var det ikke riktig at landet måtte ha et militært værn for sin nøytralitet som kunne kjølne lysten hos den ene eller annen av de krigførende parter til å besette et forsvarsløst Norge for å nytte denne posisjonen i storkrigen?

Det er neppe tvilsomt at kravet om å legge ned hele nøytralitetsvernet var sprunget ut av den pasifismen som fremdeles var sterk, ikke minst i venstrefløyen innen norsk arbeiderbevegelse. Men dette er bare en side ved saken.

For det første fantes det på borgerskapets høyre fløy kretser som syslet med planer om at Norge muligens i siste omgang kunne kaste seg direkte inn i krigen «delta på seierherrenes side» og høste fruktene av det. For disse krefter var økningen av militærvesenet et middel til å realisere denne planen.

For det annet ble det mer og mer klart at borgerskapet i militærvesenet mer og mer så en faktor som kunne bli brukt i en indre maktkamp, kunne bli nyttig og nødvendig i kampen mot arbeiderklassen.

For det tredje kunne arbeiderbevegelsen ikke se militærspørsmålet løsrevet fra den almene politiske linje som borgerskapet førte i krigsårene. Militærbevilgningene utarmet landet, økte nød og savn for arbeidsfolket. Militærpolitikken var en del av den hovedlinje som åpnet mulighetene for spekulasjon og jobbing, for svartebørs og svindel, for «deltakelse i krigen på begge sider», og hele det skammelige ja ofte landsforrederske spill som dette førte med seg.

Arbeiderrådenes landskonferanse endrer Kristiani-rådets krav til at «våpenøvelsene sløifes og nøytralitetsvernet innskrenkes til det nødvendige politioppsyn».

Det var ut fra den foreliggende situasjon et riktig krav.

Av særlig interesse er «Klassekampen»s behandling av saken i 1. mainummeret.

Under hele tiden i de første krigsårene hadde venstrefløyen fulgt «den indre linje» i sin opposisjon: den hadde såvel i Arbeiderpartiet som i fagorganisasjonen lagt hovedvekten på å søke å nå fram med sine standpunkter det og vinne landsmøtet og fagkongresser for dem. Seire hadde de vunnet av og til og i enkelte spørsmål. Men konklusjonen på mange års kamp var likevel at de hadde vært «for svake til å bryte igjennom passivitetens og reformismens ånd.»

Det var dette som sporet venstreretningen til å søke nye kampformer. Impulsene utenfra stimulerte til det. Først og fremst de nye organer for den revolusjonære massekampen og oppstanden i Russland, arbeidernes, soldatenes og bøndenes sovjetter.

Det man i den planlagte aksjonen nå la opp til var en ny kampform. Man fortsatte presset på den indre linje. Men samtidig forsøkte man å skape selvstendige organisasjoner for en massekamp omfattende de aller bredeste lag av befolkningen. På den indre linje hadde venstreretningen vunnet viktige nøkkelstillinger. Rundt om i partipressen satt unge journalister som hadde gått sin politiske «læretid» i ungdomsbevegelsen. I fagforeningenes og samorganisasjonenes styrer satt Fagopposisionens folk. Nå ble alle disse mobilisert for massereisningen.

Det var parolen om arbeiderkongress for å samle kreftene til kamp mot militærbevilgningene og dyrtid som vakte bevegelsen.

Fagopposisjonen sendte ut et 1. mai-manifest om det.

Og resultatet kom i voldsomt omfang og tempo.

I Trondheim slutter et arbeidermøte med 700 mann opp om saken.

I Skien reises kravet fra 300 arbeidere samlet til møte.

I Buskerud holder 90 representanter fra 36 fagforeninger en konferanse med oppslutning om de samme kravene, og det heter her i vedtaket:

Dersom en sådan kongress ikke innkalles til 15. mai bemyndiges den nedsatte organisasjonskomite sammen med andre arbeiderorganisasjoner å innby til alminnelig arbeiderkongress.

Endelig gir også Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonens ledelse etter for det voksende massekravet.

Den 14. mai trer LO’s representantskap og DNA’s sentralstyre og stortingsgruppe sammen og sender ut disse vedtakene:

En samfunnsmessig ordning med produksjonen, importen og omsetningen av livsfornødenheter samt offentlig tilskudd beregnet på å bringe vareprisene i overensstemmelse med forbrukernes betalingsevne.

Krav om en statsbevilgning på 150 millioner i dyrtidshjelp.

Foranstaltninger som i første rekke måtte gjennomføres:

1.    Ingen utførsel av livsfornødenheter før landets eget behov er dekket.

2.    Normalpriser på alle nødvendige livsfornødenheter ledsaget av produksjonsplikt og salgstvang.

3.    Tilskudd til nedsettelse av brenselsprisene . . . til minst det halve.

4.    Bedre kontroll med det sammalte melet så rikfolk og kornprodusenter ikke tilgodeses med denne vare. 20 kr. pr. 100 kilo for denne vare.

5.    All toll på nødvendighetsartikler suspenderes.

6.    To tredjedels statstilskudd til alle kommunale dyrtidstiltak.

7.    Rett for kommunene til å ekspropriere bedrifter som er nødvendige for befolkningens     forsyning med livsfornødenheter. Ingen kommunal skattebegrensning, og større progresjon i skatt på store inntekter og formuer.

Trykket fra massene tvang også fram at LO’s sekretariat og DNA’s landsstyre fikk i oppdrag «å forberede en arbeiderkongress som kan sammenkalles på kort varsel», det som alt var et massekrav ute i organisasjonene.

Venstrefløyen tok opp denne linjen og drev bevegelsen videre. 24. mai demonstrerer 5000 jernarbeidere i Kristiania foran Stortinget og fremlegger sine dyrtidskrav. Over hele landet blir det vedtatt resolusjoner som krever hurtig sammenkalling av arbeiderkongressen.

Under presset beslutter de av LO, DNA og stortingsgruppen nedsatte komiteer å gjennomføre en dags generalstreik med demonstrasjoner og møter. Den 6. juni skulle være dagen.

Det er interessant å se den historiske vurdering som fra forskjellig hold er gitt av det veldige folkeoppbudet i vårt land 6. juni 1917.

I Arbeiderpartiets historie (Bind II side 165) heter det at «6. juni ble en mektig demonstrasjonsdag over hele landet. Men samtidig var det klart at bølgen ikke hadde revet med brede lag utover de fagorganisertes rekker og en folkereisning i ordets egentlige forstand kan det ikke kalles.»

I Landsorganisasjonens historie omtales dagen slik: «6. juni fikk en storartet tilslutning. Det var praktisk talt fullstendig arbeidsstans over hele landet i alle bedrifter unntatt jernbaner og andre offentlige virksomheter».

Venstrebevegelsen så på 6. juni som den første store prøvemønstring som skulle være opptakten til en folkereising i stadig større omfang. Og de hadde utvilsomt rett. Ikke minst ser man dette av borgerskapets reaksjoner. I voldsom fart la regjeringen fram et dyrtidsforslag for å imøtekomme bevegelsens krav. I alt ble det foreslått 84 millioner til avhjelp av dyrtiden, offentlig regulering av prisene og endringer i skatteloven.

Men nettopp i denne situasjonen fikk norsk arbeiderbevegelse merke hvor langt også norske reformister ville gå i svik overfor kampen.

Alle radikale krefter regnet med at nå skulle arbeiderkongressen tre sammen. Den skulle bli neste etappe. Men den 10. juli avblåste LO`s og DNA’s felleskomite arbeiderkongressen. Av frykt for de veldige krefter som her var i bevegelse lånte de seg ut som hjelpere for borgerskapet og dolket bevegelsen i ryggen.

Objektivt sett var en revolusjonær situasjon under modning sommeren 1917 i Norge. Med en handlekraftig revolusjonær ledelse for arbeiderbevegelsen kunne denne prosess vært ført fram til et ganske annet resultat.

Sviket – «det store bedrag» som det ble kalt – vakte en storm av forbitrelse. Over alt reistes kravet om at arbeiderkongressen skulle tre sammen. Men så sterk og sammensveiset var ennå ikke venstrebevegelsen at den på så kort tid kunne tre fram og ta ledelsen av massene i åpen strid med reformismen.

Utad lyktes derfor reformistenes desorganiserende virksomhet i denne omgang. Innad skapte det en stadig voksende storm som styrket venstrekreftene og ble opptakten til deres seir.

Den neste russiske revolusjon – Oktoberrevolusjonen – vakte en ny bølge av begeistring og aktivitet i norsk arbeiderbevegelse. Fra første dag av ga venstreretningen revolusjonen sin fulle støtte. Og da meldingen om våpentilstanden på østfronten 30. november nådde Kristiania, gjennomførte ungdommen sitt første store solidaritetsmøte med sovjetkameratene.

Den store salen i Cirkus Verdensteatret var pakkende full. Under veldig begeistring vedtok forsamlingen følgende:

«3000 arbeidere samlet i Cirkus Verdensteatret forlanger av den faglige og politiske arbeiderbevegelses ledelse at den uoppholdelig foranstalter avholdt massemøter, masseagitasjon og om fornødent masseaksjon for å fremme fredens og sosialismens sak i tilslutning til den russiske regjerings fredsvilje.

Dessuten henstilles det til den sosialistiske stortingsgruppe at den maks forlanger av regjeringen at den øyeblilkkelig anerkjenner den russiske sosialistiske regjering, den første som virkelig har villet freden».

Møtet vedtok også et telegram til kameratene i Finnland og Russland og tilslutt følgende erklæring som var former av «den russiske revolusjonære forening», de russiske emigrantene:

«Den største omveltning i verdenspolitik henseende siden den store franske revolusjon i 1793, er verdenskrigens overgang fra statenes krig til den sosiale krig mellom klassene.

Virkningene av det russiske proletariats handling med hensyn til verdenshistorisk betydning er av umåtelig rekkevidde. En ting må arbeiderklassen i de sentrale land innprege i sin bevissthet: I den sosiale revolusjon for menneskehetens befrielse gives ingen nøitralitet. De nøitrale lands arbeiderklasse må slutte seg til den russiske revolusjon gjennom handling. Arbeiderklassen i de nøytrale land plikter å sette alle krefter inn for at de krigførende lands arbeidere kan få de virkelige opplysninger om stillingen og derved bli istand til å slutte seg til det kommunistiske Russlands revolusjon.

De nøytrale lands arbeiderklasser dømmer seg selv til undergang hvis de blir nøitrale overfor en sosial revolusjon.

Forsamlingen hilser med glede den seierrike russiske revolusjon».

Den direkte innvirkningen av Oktoberrevolusjonen på den politiske kampen i Norge uteble heller ikke. I løpet av sommeren og høsten hadde dyrtidsaksjonen og kampen for Arbeiderkongressen litt etter litt ebbet ut. Meldingene fra Petrograd skapte nytt mot og ny aktivitet. De første skritt ble tatt for å skape direkte kontakt med Lenin og den nye revolusjonære regjering i Sovjet-Russland.

Alt i desember 1917 reiste postmester Adam Egede-Nissen til Russland for å knytte båndene fastere til sovjetstaten.

Helt fra 1903 hadde Egede-Nissen jo hatt kontakt med Russlands sosialdemokratiske Arbeiderparti. Han hadde ytet det stor hjelp i det illegale arbeid. Og det er klart at han – «brente etter å komme til Russland» som han selv sa – da revolusjonen var en kjensgjerning.

På samme tid skaptes en ny bølge av revolusjonær massebevegelse i Norge, arbeider- og soldatrådbevegelsen. Den ble et mektig redskap til aktivisering av de radikale kreftene. Sammen med venstrebevegelsens seir på Arbeiderpartiets landsmøte i mars 1918 markerte den de store forandringers år i norsk arbeiderbevegelse.

Arbeiderrådsbevegelsen

Den mann hvis navn i særlig grad ble knyttet til arbeiderrådsbevegelsen i Norge, var en av de første initiativtakerne og seinere formann for arbeiderrådsbevegelsen, jernarbeideren kamerat Sigurd Simensen.

I et intervju i «Klassekampen» januar 1913 forteller Simensen om det første initiativet:

– Hvordan oppsto bevegelsen, – spurte vår medarbeider. – Da jeg i begynnelsen av desember kom tilbake til Thunes verksted, mente kameratene at det var alt for liten aktivitet blant arbeiderne, – sier Simensen. – Noe måtte gjøres for å møte de stadig vanskeligere forhold arbeiderklassen er kommet opp i. Og da kastet jeg ut tanken om å danne arbeiderråd.-

– Var det vanskelig å komme igang med arbeidet?

– Nei, det gikk over all forventning bra. Mot 4 stemmer sluttet klubben ute på Thune seg til tanken og nedsatte en komite på 3 mann til å forberede arbeidet. Denne komite ble siden supplert med 2 mann fra Kværner verkstedsklubb og denne 5-mannskomite sammenkalte så til møte med en representant fra hvert verksted innen jern og metallindustrien. Her ble saken diskutert og man enedes om at komiteen skulle tiltres av 2 representanter fra Jern- og Metallarbeiderforbundets stedlige styre. Denne forsterkede komite sammenkalte er større møte av samtlige tillitsmenn av Jern- og Metall og Formerforbundet her i Kristiania. Omkring 700 tillitsmenn møtte og sluttet seg enstemmig til tanken. Etter dette møtet ble spørsmålet tatt opp på samtlige verksteder i byen. Møtet ga komiteen mandat til også å fremme saken innen andre organisasjoner.

– Hvordan stiller så disse seg til arbeiderrådene?

– Innen alle fag og industrier vokser interessen for rådene etterhvert som det spres opplysning om dem. Vi får stadig meldinger om nye arbeidergrupper som slutter seg til.

– Og utover landet?

– Går der storartet . . . Det er neppe et distrikt eller en by av betydning som ikke allerede har fått sitt arbeiderråd eller har det under forberedelse.

– Men motstand har det vel også vært?

– Nei, det er smått. Agitasjonen har gått over forventning lett. Ennå er det ikke en arbeidergruppe som blankt har avslått, men selvfølgelig har det vært forskjellige meninger om arbeiderrådenes stilling til den gamle organisasjon og tildels også rammen om deres virksomhet. Lederne innen den gamle organisasjon har han vanskelig for å forstå den nye bevegelse, men jeg tror at for enkeltes vedkommende har en forandring funnet sted.

– Hvordan organiseres arbeiderrådene?

– Vi bygger mest mulig på representasjon direkte fra arbeidsplassene. Men i fag der dette vanskelig lar seg praktisere på grunn av at de enkelte bedrifter beskjeftiger så få arbeidere, velges representanter av foreningen.

Som en ser av intervjuer var kimen til arbeiderrådsbevegelsen spontane initiativ ute på arbeidsplassene.

Men saken ble øyeblikkelig tatt opp av venstreretningen over hele landet. Og nå får bevegelsen en annen karakter enn dyrtidsaksjonen i begynnelsen av 1917.

Arbeiderne hadde gjort to viktige om enn bitre erfaringer: Under kampen mot voldgiftsloven i 1916 hadde fagorganisasjonens «regulære» ledelse avblåst generalstreiken.

Under dyrtidsaksjonen våren 1917 hadde den samme ledelse med støtte av partiets sentralledelse avblåst Arbeiderkongressen og brutt bredden av den store masseaksjonen.

Forholdene for arbeidsfolket hadde ved årsskiftet 1917-18 forverret seg betraktelig. lmportinnskrenkningene på grunn av ubåtblokaden hadde skarpt arbeidsløshet. Fra nyttår ble det innført rasjonering. Men den gjaldt bare de «billige» matvarene. Hamstrelagrene som rikfolk. jobbere og spekulanter satt inne med ble ikke rørt. Svartebørsen florerte for dem som hadde penger. Rasjoneringen ble en opprørende urettferdighet mot arbeidere, funksjonærer og middelstand som skulle leve på de fastlåste lønningene som var satt av den tvungne voldgiftsretten i 1916.

Den nye massereisningen trakk konsekvensene av alt dette.

Nå stilte man seg som mål å skape  egne selvstendige kamporganer direkte utgått fra alle arbeidere og fra bygdefolket, kamporganet som kunne handle uavhengig av de regulære organisasjoners ledelse.

Den «moderate» partiledelsen forsøkte ved en rask aksjon å forpurre bevegelsen. På det store tillitsmannsmøtet av jernarbeidere i Kristiania (se «Klassekampen»s intervju med Simensen) ble det framlagt et forslag om at møtet skulle «nedsette en komite for å ivareta arbeidernes interesser under rasjoneringen». Forslaget ble avvist. Det var langt andre kampmål arbeiderrådsbevegelsen ville stille opp.

Og nå var det igjen Ungdomsforbundet som ga retning og innhold til bevegelsen. På et distriktsmøte i nyttårshelgen i Telemark ga ungdommen sin tilslutning til arbeielerrådstanken og slo fast «at arbeiderklassens revolusjonære maktorganer måtte overta hele samfunnsmakten». Som øyeblikkelig aksjonsprogram for arbeiderrådene foreslo møtet:

«Det er blitt en sosialpolitisk nødvendighet, at hele samfunnsmakten nu overtas av arbeiderklassens revolusjonære organer en maktforskyvning som er den eneste vei for gjennomføringen av det program som ene og alene kan redde det arbeidende folk ut av dyrtidens, utbytningens og hungersnødens vold. Dette er ensbetydende med proletariatets diktatur hvis program må være:

a)    Konfiskasjon av alle disponible levnetsmidler.

b)    Innstilling av alle våpenøvelser og militære arbeid.

c)    Ny-regulering av produksjonen med særlig henblikk på stansing av all uproduktiv        virksomhet og den del av eksportindustrien som ikke betinger kompensasjon med    absolutt uunværlige fødemidler eller råstofler, samt med sikte på en utvidelse av        jordbruksproduksjonen med det behov for øye som er fremskapt ved stansning av    livsmiddelimporten.

d)    Arbeidernes kontroll med industrien gjennom de dertil valgte komiteer.»

Møtet pekte på at gjennomførelsen av et slikt program også forutsetter «herredømmet over og eventuelt anvendelsen av den væpnede makt» og man anbefalte å vende seg til soldatene for å vinne deres støtte til arbeiderrådene. Dermed var også tanken reist om å danne soldaterråd side om side med arbeiderrådene.

I månedene januar og februar 1915 gikk bevegelsen for dannelsen av arbeiderråd som en storm over landet. I spissen gikk fagforeningene. Men også andre organisasjoner – skogsarbeidere, småbrukere, kvinneorganisasjoner og ungdomslag sluttet seg til. I de bredeste lag av arbeiderbefolkningen følte man at her var man i takt med den aksjonsbølgen som nå ikke bare hadde brakt seiren i Russland, men også bredte seg vestover. På nyåret var det første arbeiderrådet i Tyskland – i Berlin – dannet. Noen uker senere kom den revolusjonære regjeringen i det frie Finland.

I den norske arbeiderbevegelsen var det i den første tiden visse tvil om bevegelsens nærmeste målsetting. Enkelte steder stilte man bare krav til bedring av den øyeblikkelige situasjon. Andre steder ble selve maktsspørsmålet stilt i forgrunnen. Etter hvert synte det at det politisk var to retninger i bevegelsen.

Reformistene på sin side hadde imidlertid ikke gitt opp. 13. februar sendte LO’s sekretariat D.N.A.s sentralstyre og stortingsgruppe ut et felles dyrtidsprogram med disse hovedkravene:

1.     Samfunnskontroll med produksjon og fordeling av livsviktige varer.

2.    Innstilling av alle årets våpenøvelser og innskrenkning av nøytralitetsvernet.

3.     lgangsetting av offentlige arbeider for å avhjelpe arbeidsløsheten.

4.     Stattsstøtte til boligreising.

5.     Statstøtte til spesielle dyrtidsforanstaltninger.

Men samtidig tok LO og DNA’s ledelse åpent avstand fra arbeiderrådsbevegelsen. De regulære organisasjoners ledelse tålte ikke noen nye organer ved siden av seg.

Dyrtidskravene kom til behandling i Stortinget 25. februar. Men den borgerlige majoriteten avviste i realiteten kravene.

Blant arbeidermassene ble reformistenes parlamentariske aksjon et nytt bevis for at på den parlamentariske veien var det lite eller ingen ting å oppnå.

I de første dagene av mars sendte Kristiania Arbeiderråd som var konstituert 17. februar ut et manifest som ble det samlende program for arbeiderrådsbevegelsen. Det er et historisk dokument i norsk arbeiderbevegelse og lød slik:

«Til arbeiderne i Norge!

Den alminnelige og politiske og økonomiske situasjon i vårt land er i de siste år blitt så tilspisset, at vi nu står overfor de mest kritiske tider som landet overhodet har gjennomgått. Vi står midt oppe i en levnedsmiddelkrise, som allerede har latt sult og nød holde sitt inntog i tusener av arbeidehjem. Den knappe rasjonering av de viktigste fødemidler har alt skapt fortvilte forhold i en mengde hjem, – og hvordan stillingen blir hvis man i løpet av våren skal gjennomføre ytterligere avknappinger, kan lettere tenkes enn beskrives.

Denne Ievnedsmiddelkrise der ikke minst er resultat av den ansvarsløse og lettsindige politikk som er drevet av statsmyndighetene, rammer nå i første rekke arbeiderne og de mindre bemidlete klasser. Den gjennomførte rasjonering er en klasserasjonering, en fattigmannsrasjonering som lar de rike overklasser uberørt. I kraft av sin pengeoverflod kan disse kjøpe opp, lagre og bruke en mengde av de levnedsmidler som ikke er stilt på rasjon, men som de fattige, som mangler økonomiske evner, er avskåret fra å kjøpe. Denne blodige urettferdighet må hos det arbeidende folk utløse et enstemmig krav på beslagleggelse av alle levnedsmidler og deres salg til så overkommelige priser at hele befolkningen kan nyte godt av dem.

Vi fastslår ennvidere at regjeringens politikk i militærspørsmålet i ikke ringe grad har bidratt til å skjerpe den oppståtte krise. Stikk i mot alle forutsetninger og løfter fra siste valg har regjeringen og stortingsflertallet vært grepet av en rustningsfeber som har kostet landet flere hundre millioner kroner i de sine par år, – pengemengder som kunne ha satt staten istand til på en langt mer effektiv måte å avhjelpe dyrtiden eller i det minste lindre de arbeidende klassers lidelser. Dernest har rustningsfeberen bevirket en mangel på arbeidskraft i jordbruket, idet man har trukket tusener av unge arbeidsføre menn fra jordens arbeide og inn på moene. Hadde ikke det vært tilfelle siste år hadde sikkert høstens avkastning vært langt større enn tilfellet nå ble.

Dette forhold går nå opp for større og større deler av det norske folk, og de tallrike henvendelser fra endatil borgerlige herredsstyrer og andre forsamlinger om innstilling av årets våpenøvelser er et levende vitnesbyrd om det. Vi overdriver sikkert ikke når vi fastslår at det overveldende flertall av landets befolkning nå krever våpenøvelsens sløyfing, nøitralitetsvaktens hjemsendelse og alt militært arbeide innstilt. Det er en forbrytelse at en klikk av vanvittige militarister og reaksjonære stortingsmenn mot folkeflertallets vilje skal føre vårt land opp i den ulykke som årets våpenøvelser fører med seg. Men den forbrytelse akter man nå å begå om ikke den arbeidende klasse med sine ytterste maktmidler verger seg mot det.

Forholdet mellom kapital og arbeide må reguleres. 

For at arbeiderklassen kan sikres mot påny å komme opp i slike meningsløse tilstander som de nåværende, må det kreves at landbruk, industri og omsetning sosialiseres. Alle virksomheters rett til utbytte fastsettes på det grunnlag at alle de i virksomhetene beskjeftigede arbeidere får en lønn som svarer til den prisstigning som har funnet sted under krigen. Samt at det blir avsatt tilstrekkelig kapital til nyanskaffelser m.v. Kommunene må få beskatnings og ekspropriasjonsrett så de kan avhjelpe bolignøden samt overta omsetningen av livsmidler.

De arbeidsløse må skaffes beskjeftigelse. Eksport og import ordnes slik at det tjener folks interesser. Hvor det kan skje må arbeiderne gjennom direkte valgte representanter gis adgang til å kontrollere gjennomføringen av disse krav. Vi betrakter ikke dette som sosialisme, men mener at forholdene har utartet slik at disse reguleringsforanstaltninger er blitt nødvendig å gjennomføre snarest.

Disse krav som i det vesentligste også er reist av de politiske og faglige hovedorganisasjoner, kan vi ikke vente gjennomført med parlamentariske midler, men bare ved en revolusjonær masseaksjon av hele det arbeidende folk, om ikke statsmaktene godvillig vil bøye seg for folkets vilje.

Enhver politisk tenkende arbeider vil innse det håpløse i reisningen av så betydningsfulle krav, som på en så intim måte berører maktforholdet mellom samfunnets kjempende klasser – uten at man samtdig setter den fornødne makt bak kravene. Arbeiderrådsbevgelsens mål er dannelsen av et helt selvstendig suverent aksjonsorgan som er et fellesorgan for alle faglige og politiske organisasjoner og hele det arbeidende folk.

Et slikt aksjonsorgan besitter den fornødne makt og tillit som gir håp om en oppnåelse av våre krav.

Nå er det jo praktisk talt stiftet arbeiderråd over hele landet og tiden er inne da til en arbeiderrådenes landskonferanse som nærmere kan formulere de krav arbeidermassene over hele landet nå stiller, og som videre kan beslutte om de aksjonsmidler som må anvendes for å fore våre krav helt og uavkortet igjennom. Kristiania Arbeiderråd, samlet til representantmøte, representerende ca. 22 000 arbeidende kvinner og menn, innbyr derfor landets samtlige arbeiderråd til landskonferanse i Kristiania søndag den 24. mars og følgende dager.

Det stedlige arbeiderråd velger en representant for hvert påbegynte 500 medlemmer. Den knappe tid tillater neppe uravstemning alle steder, men hvis det ikke han skje vil vi anbefale at rådenes representantskap innstiller på representanter til konferansen og at de tilsluttetle organisasjoner deretter velger direkte.

De lokale arbeiderråd bærer selv omkostningene ved sin representasjon på konferansen.

Med solidarisk hilsen

Kristiania Arbeiderråd.»

Samtidig med manifestet kalte Arbeiderrådet til massedemonstrasjon foran Stortinget 5. mars.

Det ble den største demonstrasjon som noensinne var holdt i Norges hovedstad. Stortingsplassen, Karl Johan og de tilstøtende gatene ned mot Stortorget var stappende fulle av demonstranter. Titusener var møtt fram.

Borgerskapet var grepet av panikk. I Stortingets kjeller lå garden plasert, utstyrt med skarp ammunisjon og bajonettene klar. På festningen et mitraljøsekompani i beredskap.

Stemningen var på bristepunktet. En deputasjon fra byens arbeiderråd hadde foretrede for Stortinget og framla dyrtidskravene. Men da delegasjonen hadde gitt sin redegjøring ble folkemassene oppfordret til å gå hjem. Mer enn en mektig manifestasjon var ikke planlagt.

All interesse samlet seg nå om den kommende Landskonferanse for arbeiderrådene. Tidspunktet for den var omhyggelig valgt sett i forhold til Arbeiderpartiets landsmøte. Dette var opprinnelig fastsatt til pinsen. Men av frykt for den voldsomme veksten i rådsbevegelsen besluttet sentralstyret å påskynde landsmøtet og omberammet det til påskehelgen.

Slik kom arbeiderrådskonferansen bare 5 dager for partilandsmøtet. Den skulle også være opptakten til kampen om partiet.

Men nettopp ved dette opplegget kom nye tendenser i venstrebevegelsen fram.

Kristianiarådet hadde som vi har sett stilt seg mål utover kampen for de øyeblikkelige aksjonskravene: Rådene skulle være selvstendige organer for massenes aksjon, som kunne utvikles videre til revolusjonære maktorganer.

Overfor denne konsekvente linje sto en annen del av venstrefløyen. De vek tilbake for å ta kampen opp for den hele makt. For dem ble Arbeiderrådenes Landskonferanse først og fremst et ta taktiske trekk i kampen for å erobre ledelsen i partiet, og forøvrig en begrensning av bevegelsen til de dagsaktuelle kravene mot dyrtiden.

Det var framfor alle Martin Tranmæl som var eksponent for den sistnevnte linjen. I den tilsplssede situasjonen kunne det ikke skjules at det i venstreretningen hadde skilt seg ut en sentrumfløy som kapitulerte overfor selve maktspørsmålet, men som behendig dekket seg med radikale fraser.

I Arbeiderpartiets egen historie kommer dette klart tilsyne (Bind II. side 190). Skildringen av dette tidsavsnittet er gjort av Håkon Meyer, som i sin tid var Arbeiderpartiets fremste partihistoriker. Med hele sin ironiske ondskap gir han dette bilde av Arbeiderrådenes Landskonferanse:

Møtet ble åpnet helt i ungdomsforbundets regi og med dets ledere som de første talere.

«Man neste dag tok Marlin Tranmæl ledelsen og trakk opp retningslinjene: Kravene skulle gjennomføres ved henvendelser til myndighetene, ved demonstrasjoner, faglig påtrykk eller masseaksjoner. Var potetrasjoneringen ikke ført igjennom 6. april (!) skulle rådene gå inn for at rasjonering heller ikke ble respektert. Var 8-timersdagen ikke gjennomført til 1. mai, skulle den tas fra 2. mai og motstand møtes med sabotasje eller streik. Var dyrtidskravene ikke imøtekommet innen rimelig tid skulle spørsmålet om politisk massestreik reises.»

Det er av sine egne en skal ha det, som den heter. Mer sporttende ironisk kan en vel ikke skildre hvordan arbeiderrådenes revolusjonære hensikt blir snevret inn og man viker tilbake for en konsekvent kamplinje.

For ennå tydeligere å markere denne manøvren må en ta med dette punktet i Landskonferansens vedtak:

Etter en lengre skildring av arbeiderrådenes formål som går ut på at arbeiderrådene må overta kontrollen av produksjonen og forvaltningen av samfunnet heter det: «Konferansen vil dog på krisens nåværende stadium ikke oppstille noe bindende program, men anbefaler rådene å arbeide for øyeblikkelig gjennomføring av følgende» – og så nevnes bare de dagsaktuelle rasjoneringskrav.

Arbeiderrådsbevegelsen og dens Landskonferanse var en mektig demonstrasjon av arbeiderklassens vilje til for annen gang i denne perioden å skape betingelsene for en revolusjonær situasjon i landet, og forme de organer som var nødvendig for en revolusjonær aksjon.

Under dyrtidsaksjonen året før ble et slikt forsøk kvalt ved reformistenes inngrep. Ved det andre forsøket – arbeiderrådene – var det bevegelsens egen ledelse som sviktet og det førte til at bevegelsen selv etter hvert ebbet ut.

Meningsskillet innen venstrebevegelsen gle imidlertid i bakgrunnen overfor den neste oppgaven som meldte seg bare noen få dager seinere: Kampen om ledelsen i Arbeiderpartiet på dets påskelandsmøte.

D.N.A.s Landsmøte i 1918

Bare noen få dager etter Arbeiderrådenes Landskonferanse trådte partilandsmøtet sammen. På tross av at innkallingen var blitt forsert skulle det snart vise seg at reformistene var for sent ute. Alt på landsmøtets første dag viste forhandlingene at venstreretningen var i flertall. Den avgjørende første saken gjaldt om man skulle innby Zimmerwald-byrået, det venstresosialistiske parti i Sverige og den sovjetrussiske regjeringsrepresentant i Stockholm. Dette ble vedtatt med 150 mot 117 stemmer, og dermed var det klart hvor landsmøtets flertall sto.

Det ble derfor landsstyre-mindretallets forslag og innstillinger til landsmøtet som ble vedtatt. Særlig ble dette markert ved diskusjonen og avstemningen over uttalelsene om dyrtidssituasjonen partiets framgangslinjer og taktikk.

Men også mindretallets forslag og innstillinger var meget forsiktige og preget av uklare formuleringer.

Arbeiderrådenes Landskonferanse hadde noen dager før erklært at «arbeidernes hele overtagelse av makten» var en tvingende nødvendighet. Partilandsmøtet nøyde seg imidlertid med å erklære at «Arbeiderpartiet må forbeholde seg retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse». Men landsmøtet hilste med glede dannelsen av arbeider- og soldatråd og stillet opp rådenes øyeblikkskrav i kampen mot dyrtiden.

Svært uklart var landsmøtets vedtak i militærspørsmålet. Striden sto her om stillingen til militærstreiken. Forholdet var at LO’s kongress før landsmøtet hadde forkastet et forslag om kollektiv militærnekting. Høyre fløv på partilandsmøtet fremmet forslag på linje med fagkongressens vedtak. Venstre fløy mente at militærstreiken var avhengig av fagbevegelsens støtte og nøyde seg derfor med et forslag som godtok soldatrådene som var under dannelse blant de vernepliktige og i sin alminnelighet erklærte at arbeiderklassen ikke kan «fraskrive seg retten til å nytte militærstreiken som middel i kampen for sin frigjørelse».

Brytningen på landsmøtet kom altså her til å stå mellom det høyresosialdemokratiske syn og det radikale pasifistiske syn som hadde sin rot i venstrefløyen helt fra ungdomsbevegelsens og Fagopposisjonens første tid.

Partiets internasjonale forbindelser vakte også voldsom debatt. Venstrefløyen fremmet et moderert forslag som ga sin tilslutning til den nye Zimmerwald-Internasjonalen, men erklærte at partier ikke burde bryte forbindelsen med den gamle Internasjonalen så lenge denne ikke hadde tatt avgjort standpunkt mot Zimmerwald.

Dette forslaget ble også vedtatt og følgen var at landsmøtet valgte representanter til begge de to internasjonalers byråer.

Ved landsmøtets slutt da valgene på nytt sentralstyre skulle foregå ble situasjonen sterkt tilspisset.

Den høyresosialdemokratiske fløyen erklærte at etter at den nå var kommet i mindretall ville den organisere seg som samlet partiopposisjon og nekte å delta i partiets ledelse.

Det lyktes ikke venstrefløyen å sprenge denne holdningen fra høyre, og venstre hverken ville eller kunne framtvinge noe åpent brudd i paniet. Følgen var at den nye partiledelsen utelukkende ble bestående av venstrefløyens folk med Kyrre Grepp som partiets formann og Martin Tranmæl som generalsekretær.

— » —

Venstrefløyens flertallseier på landsmøtet i 1918 betydde en avgjort vending for norsk arbeiderbevegelse. Den gamle falangen av partiets ledere trådte tilbake og unge folk, ja, en helt ny generasjon kom til. De hadde sine sterkeste støttepunkter ute i partipressen. Ungdomsbevegelsen, de lokale fagforeninger og samorganisasjonene var deres viktigste politiske redskaper.

De gamle som nå troppet av var sterkt forankret i fagbevegelsens toppapparat, i LO’s sekretariat og forbundsledelsene. De hadde også for en tid viktige posisjoner i kommunestyret og Storting.

Situasjonen mante venstrefløyen til å fare varsomt fram. Den nye partiformannen, Kyrre Grepp, venstrefløyens overlegne politiske leder, så det som den fremste oppgaven å konsolidere venstre, utvide dens basis med det mål å skape et stort revolusjonært parti med fast rot i massebevegelsen, i arbeider- og soldatrådene i hele fagorganisasjonen og ute på landsbygda. Det ville føre til store brytninger i hele arbeiderbevegelsen, og Kyrre Grepp så dette som en langvarig utviklingsprosess.

Likevel skulle den indre kampen i bevegelsen i de kommende år i mange hovedspørsmål følge andre linjer enn de man regnet med i 1918. Det skyldtes de indre politiske og ideologiske forhold i venstrebevegelsen selv.

Som vi har sett var venstrekadrene i norsk arbeiderbevegelse meget åpne og mottakelige for impulser og inntrykk fra de veldige revolusjonære hendingene ute i verden og de erfaringer de ga hele den internasjonale arbeiderbevegelsen.

På den annen side hadde arven fra venstrefløyens tidligere år sitt faste tak: Ungdomsbevegelsens pasifisme, Fagopposisjonens syndikalistiske og anarkistiske syn gjorde seg sterkt gjeldende. Venstreretningen representerte et kompromiss mellom alle disse standpunkter og retninger. Inntil 1918 hadde kampen mot høyresosialdemokratene forenet dem og de indre divergenser ble skjøvet i bakgrunnen.

Men omslaget i 1918 og seiren på partiets landsmøte måtte også føre til forandringer her. Nå skulle venstrefløyen lede arbeiderbevegelsens viktigste organisasjon, dens politiske parti. Det måtte presse fram en brytning også om venstrefløyens framgangslinjer.

Denne kampen, både for å renske partiet for reformisme og striden om hvordan det parti skulle være som skulle lede den norske arbeiderklasse, – denne dobbelte kampen kom til å prege hele bevegelsen i de kommende fem år. Den førte til kløvning av partiet i tre. Dens årsaker og historiske røtter kan en finne langt bakover i vårt folks historiske kamp.

— » —

Året 1918 ble en periode med fortsatte skjerpte kamper både på den faglige og politiske front.

I fagbevegelsen fikk spørsmålet om 8-timersdagen sin endelige avgjørelse. Arbeiderrådenes vedtak om å «ta» 8-timersdagen fra 1. mai vant sterk tilslutning. Ved en del arbeidsplasser ble det faktisk også gjennomført. Men saken ble også fremmet som tariffmessig krav. Etter sommeren 1918 var stillingen den at gruvene, typografene. bakerne, kommunearbeiderne i Oslo hadde fått 8-timersdagen tariffestet og i august måned ble det fremmet og vedtatt i Stortinget en midlertidig lov om 8 timersdag der regjeringen kunne fastsette arbeidstiden etter søknad fra arbeiderne på hver arbeidsplass. Dette virket tungvint, og de fagorganiserte så ikke saken endelig bragt i havn.

Arbeiderrådene fortsatte kampen for den endelige seiren i saken. Og de stormende revolusjonære hendingene ute i Europa der 8-timersdagen var et sentralt massekrav øket oppslutningen, ikke minst da den nye sovjetmakten innførte 8 timersdagen som en bestemmelse i forvaltningen.

Våren 1919 kom det endelige slaget. Fagbevegelsen fremmet krav om 8-timersdag i alle tariffer. Samtidig forberedtes loven om samme sak i Stortinget. Ved tarifforhandlingene ga arbeidskjøperne omsider etter. Og bare noen uker seinere, juni 1919 vedtok Stortinget enstemmig å lovfeste 8 timersdagen.

Det var et typisk utslag av den voldsomme kraften i massenes press både ute og hjemme. Og det var en sak av historisk betydning for hele det norske folk.

Den andre store saken som sto i sentrum for den skjerpte kampen i denne perioden var den antimilitære kampen og soldaterrådsbevegelsen.

Kampen for å opprette soldatråd var hos oss som i andre land sterkt inspirert av soldatrådene og deres betydningsfulle rolle både under den russiske og den tyske revolusjon. Men mens de der var organer for å skape de nødvendige vepnete maktorganer for revolusjonen og for å kneble kontrarevolusjonens vepnete bander, ble hensikten, målet med de norske soldatråd formet temmelig uklart.

Grunnen var fortsatt meningsskillet omkring mililærstreiken som allerede hadde preget venstrefløyen på Partilandsmøtet i 1918.

Soldatrådene fikk sommeren 1918 en meget bred tilslutning blant de utkommanderte vernepliktige. De utviklet seg meget snart til å bli sentrer for den alminnelige antimilitære propaganda.

Men når det gjaldt disse organers endelige oppgave, deres mål, stod det gamle pasiflstiske syn som krevde militærstreik i en akutt revolusjonær situasjon opp mot den aktive aksjonslinjen.

Sommeren 1918 forsøkte soldatrådene i Nord-Norge en aksjon for organisert militærstreik. Den fikk liten tilslutning.

Det hindret ikke den fortsatte vekst i vernepliktige foreninger. På høsten holdtes en landskonferanse av disse foreningene og det ble nedsatt et landsråd som seinere ble tiltrådt av både DNA og LO. Striden om stillingen til militærstreiken ble utsatt. Men den understrekte at her lå et spørsmål, avgjørende for hele maktkampens problem der divergensene innen venstrefløyen heller ble utdypet enn avklaret og overvunnet.

Hertil kom at en del nye prinsipielle problemer mer og mer kom i forgrunnen i arbeiderbevegelsens  debatt. Den voksende revolusjonære bølgen ute i Europa presset på. Den reiste spørsmålet om arbeiderklassens overtakelse av hele makten, om midlene til å nå frem her og sikre styresettet for en sosialistisk arbeiderstat.

Hermed kom hele spørsmålet om sosialisering av samfunnsverdiene, om proletariatets diktatur i forgrunnen.

Alt på et landsstyremøte i partiet våren 1919 og et landsmøte i ungdomsforbundet i juni samme år var saken framme. Og partiets landsstyre besluttet å innkalle ekstraordinært partilandsmøte for i ta stilling til disse problemene.

Partiets ekstraordinære landsmøte var i de avgjørende sakene faktisk delt i tre:

En liten venstrefløy som forlangte at partiet og arbeiderbevegelsen forøvrig nå måtte forberede seg på kampen «som skal legge den hele politiske makt i det arbeidende folks hender gjennom arbeider-bonde- og soldatråd».

En forsiktigere fløy som ved visse kompromisser ville holde sammen på enheten mellom partiet og fagbevegelsens topp der reformistene fremdeles var sterke.

Den høyresosialistiske fløyen som nå var sterkt svunnet inn, men som mer og mer klart tok sikte på at bryte ut og danne eget parti.

Ved avstemningen over «taktikkresolusjonen» ble det den forsiktige mellomlinjen som seiret. Den var framlagt av partisekretæren Tranmæl, godt eltet inn i voldsomme venstreproklamasjoner og bitre utfall mot høyre.

Det annet store spørsmål på landsmøtet i 1919 var partiets stilling internasjonalt. Her var situasjonen atskillig mer håndfast og gav mindre rom for manøvrering.

Som vi senere skal se var alt våren 1919 allerede to Internasjonaler i emning.

DNA hadde vært representert på begge deres forberedende møter.

Etter rapporter fra disse representantene framla landsstyret for det ekstraordinære landsmøtet følgende forslag til vedtak:

1.    Det Norske Arbeiderparti betrakter seg som uttrådt av 2. Internasjonale.

2.    Partiet innmeldes, med de forbehold som er tatt i premissene, i den Kommunistiske Internasjonale.

Premissene som nevnes i vedtaket lød slik:

«Det Norske Arbeiderparti forbeholder seg innenfor rammen av de bærende prinsipper for den nye Internasjonale, full bevegelsesfrihet. Således vil man, med henblikk på rådsforfatning her i landet, straks slå fast som en selvfølgelighet, at de arbeidende bønder og fiskere skal ha den samme organisasjonsrett og innflytelse som de øvrige arbeidere, i det hele tatt at alle medlemmer av rådene, hvilke yrkesgrupper de enn tilhører, stilles helt likt.

Partiet forbeholder seg enn videre å ta stilling til militærspørsmålet ut fra det prinsipielle syn de tidligere landsmøter har hevdet, og under hensyntagen til de særegne forhold i et lite land, som har stått utenfor krigen»

Også her øyner en de kompromisser som ble gjort for mest mulig å redusere den høyresosialdemokratiske fløyen og særlig med sikte på at styrke venstrefløyens posisjoner i fagbevegelsens ledende organer. Men premissene viser også at skillelinjen innen venstrefløyen var i emning. I de kommende år kom DNA’s internasjonale forbindelser og medlemskapet i den nye Kommunistiske Internasjonale til å spille hovedrollen i den indre debatt i arbeiderbevegelsen i Norge. Problemet ble ikke endelig løst før i 1923. Og også da var skillelinjene på mange måter uklare og kom til å falle annerledes enn de helst skulle gjort.

KAMPEN FOR ET KOMMUNISTISK PARTI

Den Kommunistiske Internasjonale (Komintern)

I tiden etter venstreretningens seir i Arbeiderpartiet kom norsk arbeiderbevegelse til å spille en ikke ubetydelig rolle som kontakt mellom den unge sovjetstaten og den øvrige verden. Sovjet-Russland var på alle områder utsatt for en hårdnakket blokade fra hele den øvrige kapitalistiske verden. Veien over Norge (og Sverige) var en av de få, i enkelte perioder den eneste kanal for revolusjonen ut til verden og til andre lands arbeiderbevegelse. Norsk arbeiderbevegelse hadde som nevnt alt noen måneder etter revolusjonen opptatt kontakten med de russiske bolsjeviker. Og i det politiske arbeid som ble gjort for å bringe informasjoner ut til verden, utsendinger og kurerer til og fra Russland ble det utviklet en samfølelse som satte sterke politiske merker i begge lands arbeiderbevegelse. Begeistringen og solidaritetsfølelsen med den russiske revolusjonen spredte seg i partiet og fagbevegelsen og satte et sterkt preg på hele bevegelsens ideologiske innhold.

Hertil kom også utviklingen i de øvrige land i Europa. I oktober-november 1918 sluttet verdenskrigen. Det tyske og østerrikske keiserdømme brøt sammen og arbeiderklassen i hele sentral-Europa reiste seg til kamp for sin frihet og for å følge det russiske eksempel.

9. november 1918 grep de tyske arbeidere makten, proklamerte republikken og en regjering utgått av arbeiderbevegelsen tok ledelsen i landet. De tyske sosialdemokratiske ledere maktet riktignok å hindre at revolusjonen ble ført videre. Bare Spartakus-forbundet, Tysklands Kommunistiske Parti, under Karl Liebknechts og Rosa Luxemburgs ledelse trådte frem som arbeiderklassens konsekvente fører. De tyske høyreledere, svikerne fra krigsutbruddet i 1914, allierte seg åpent med borgerskapet og i den borgerkrig som fulgte og som førte til mordet på Liebknecht og Rosa Luxemburg ble høyresosialdemokratene stående som arbeiderklassens bødler.

I det Østerriksk-Ungarske keiserdømme ramlet den gamle råtne og korrupte staten sammen på grunn av arbeider- og folkereisinger. De undertrykte tsjekkiske og ungarske land rev seg løs og proklamerte sin selvstendighet. I Ungarn grep arbeiderklassen makten under ledelse av det kommunistiske parti. I Østerrike framtvang arbeidernes massebevegelse republikken og kampen raste om å føre revolusjonen videre i sosialistisk retning.

I Finnland, som hadde fått sin løsrivelse fra tsar-Russland og sin selvstendighet gjennom den russiske revolusjons seir, reiste også arbeiderklassen seg til revolusjonær kamp. I januar 1918 ble Finnlands sosialistiske folkekommisariat utpekt som landets regjering og den revolusjonære vepnete kampen mot reaksjonens hvite garder og de tyske leietropper som det finske borgerskap hadde tilkalt, raste over hele landet. Hele denne utviklingen måtte virke sterkt i norsk arbeiderbevegelse. Først og fremst viste det at den revolusjonære reisningen som var begynt i Russland, spredte seg fra land til land med en voldsom kraft. Dette var det dominerende trekk i bildet. Men de voldsomme begivenhetene viste noe mer: enda en gang trådte reformismens representanter, de sosialdemokratiske høyreledere fram som åpne forrædere mot sosialismen, ja enda til som arbeiderklassens bødler. I den monn de kunne gjøre sin innflytelse gjeldende var de et viktig redskap for å hindre eller slå ned den revolusjonære reisningen. I land etter land viste de blodige kampene nødvendigheten av at de konsekvent revolusjonære krefter måtte samle seg i en egen organisasjon, et eget kommunistisk parti som kunne planlegge, organisere og lede massenes kamp for sosialismen. Og de revolusjonære reisninger måtte samordnes og ledes etter en felles strategi som kunne hindre en samlet europeisk kontrarevolusjon i å angripe den revolusjonære front stykke for stykke i de enkelte land, slik som allerede var skjedd ved revolusjonen i Finnland og Ungarn.

Derfor hastet det med skapelsen av en ny revolusjonær Internasjonale. Så snart krigen var slutt hadde høyresosialdemokratene tatt initiativ til å forsøke å gjenreise den gamle bankerotte II Internasjonale. Høsten 1918 innbød det britiske Arbeiderparti til en konferanse i Sweitz (konferansen ble holdt i Bern) med dette formål for øye.

Alt i sine berømte april-teser – våren 1917 hadde Lenin stillet som oppgave å skape den nye III Internasjonale. I januar 1918 ble det på hans initiativ holdt en forberedende konferanse om saken i Petrograd der Egede-Nissen deltok fra Norge. Året etter, 1919 sendte så det russiske partis sentralkomite ut en offisiell innbydelse til en kongress for dannelse av den nye Internasjonale.

Kongressen trådte sammen i Moskva 2. mars. Fra det norske Arbeiderparti møtte Emil Stang, nærmest som observatør.

På kongressen var der en del diskusjon om man straks skulle konstituere den nye Internasjonale. Dette ble imidlertid til slutt enstemmig vedtatt og kongressen vedtok retningslinjer for III Internasjonale, teser og et opprop til arbeiderne i alle land. Dessuten vedtok kongressen en erklæring fra den tidligere Zimmerwald-kommisjon om at den ansås som oppløst.

Til slutt ble det gjort vedtak om at Internasjonalen skulle ledes av en eksekutivkomite med sete i Moskva og at partiene i følgende land skulle oppnevne sine representanter i den:

Russland,

Tyskland,

Ungarn,

Balkanføderasjonen,

Sweitz,

De skandinaviske land.

Partier som sluttet seg til lll Internasjonale før dens neste kongress skulle ha rett til å sende representant til eksekutivkomiteen.

Dermed var III Internasjonale, Komintern, grunnlagt.

En helt annen og ny situasjon sto den nye Komintem over for da dens annen kongress trådte sammen sommeren 1920. I årets Iøp var det dannet kommunistiske partier i en rekke nye land. I alt var partier fra 41 land representert på kongressen. Den revolusjonære utviklingen blant massene hadde vokst. Kampforholdet til høyresosialdemokratiet hadde tilspisset seg som aldri før. Men nettopp denne situasjon skapte grobunn for at vaklende og usikre sentrumelementer i den internasjonale arbeiderbevegelse, presset av trykket av massene, orienterte seg i retning av den nye Internasjonalen, ja direkte søkte å infiltrere i denne.

Kominterns annen kongress hadde som oppgave å fortsette og fullføre den utforming av Internasjonalen som var påbegynt på stiftelseskongressen året før.

Det gjaldt å forme den internasjonale sammenslutning av den kommunistiske bevegelse med sikte på å drive revolusjonen videre til nye land, og trekke lærdommer av de feil som allerede hadde ført til midlertidige nederlag i Tyskland, Ungarn og Finnland. Og det gjaldt å gjennomføre den internasjonale sammenslutning på et slikt grunnlag at man stengte de elementer ute, som ville føre den onde arven fra den gamle Internasjonalen med seg, noe som bare ville ødelegge Kominterns handlekraft og styrke.

Det var dette grunnsyn som dannet bakgrunnen for Lenins utforming av kongressens vedtak om de 21 betingelser for partienes opptakelse som avdelinger av Komintern.

Vi gjengir her et utdrag av de viktigste punktene i de 21 betingelser:

1.    All propaganda og agitasjon må bære et virkelig kommunistisk preg og stemme overens med den 3. Internationales program og beslutninger. Alle partiets presseorganer må ledes av pålitlige kommunister, som har bevist sin hengivenhet for proletariatets sak. . .

Den daglige og periodiske presse og alle partiforlag må helst være underlagt partistyret.

2.    Enhver organisasjon, som vil tilslutte seg den kommunistiske Internasjonale, må regelret og planmessig fjerne reformistene og sentrumsfolkene fra alle mer eller mindre ansvarsfulde stillinger i arbeiderbevegelsen.

3.    Nesten i alle land i Europa og Amerika trer nu klassekampen inn i borgerkrigens fase. Under disse forhold kan kommunistene ikke ha noen tillit til den borgerlige legalitet. De er forpliktet til overalt å skape et parallelt illegalt organisasjonsapparat, som i det avgjørende øyeblikk kan hjelpe partiet til å oppfylle sin plikt mot revolusjonen.

4.    Plikten til utbredelse av de kommunistiske ideer innbefatter en særlig plikt til den mest eftertrykkelige systematiske propaganda i hæren.

5.    En systematisk og planmessig agitasjon på landet er nødvendig.

Å renonsere på dette arbeid eller overlate det til upålitelige, halvreformistiske elementer, betyr svik mot den proletariske revolusjon.

6.    Ethvert parti som ønsker å tilhøre den 3. Internationale, er forpliktet til å avsløre, ikke bare den åpne sosialpatriotisme, men også sosialpasifismens uerlighet og hykleri, og systematisk å åpne arbeidernes øyne for, at uten en revolusjonær omstyrtelse av kapitalismen vil ingen internasjonale voldgiftsdomstoler, ingen overenskomst om innskrenkning av krigsrustningene, ingen «demokratisk» fornyelse av Folkeforbundet være istand til å forhindre nye imperialistiske kriger.

7.    De partier som ønsker å tilhøre den kommunistiske Internasjonale, er forpliktet til  åpent å erkjende det fullstendige brudd med reformismen og med «sentrums» politik og til å gjøre propaganda for dette brudd innen de bredest mulige kretser av partimedlemmene.

9.    Ethvert parti som ønsker å tilhøre den kommunistiske Internasjonale, må utfolde en systematisk og utrettelig kommunistisk virksomhet innenfor fagforeningene, arbeider- og bedriftsrådene, de kooperative foreninger og andre masseorganisasjoner av arbeidere. Innenfor disse organisasjoner er det nødvendig å organisere kommunistiske grupper som med uavbrutt og utrettelig arbeide skal vinne fagforeningene osv, for kommunismens sak.

10.     Ethvert parti som tilhører den kommunistiske Internasjonale er forpliktet til å føre en hårdnakket kamp mot den faglige gule Amsterdam «Internasjonale».

Med alle midler må det understøtte den internasjonale samling av de røde fagforeninger, som tilslutter seg den kommunistiske Internasjonale.

11.     Partier, som vil tilhøre den 3. Internasjonale er forpliktet til å underkaste sine parlamentsfraksjoners sammensetning en revisjon, og utskille alle upålitelige elementer av dem og underordne disse fraksjoner ikke bare i navnet, men også i virkeligheten, pantistyrene, . . .

12.     De partier som tilhører den kommunistiske Internasjonale, må bygges opp på grunnlag av den demokratiske sentralismes prinsip. I den nåværende, den tilspissede borgerkrigs epoke, vil det kommunistiske parti bare da være istand til å gjøre sin plikt, når det er organisert på mest mulig sentralisert måte, når der hersker jernhård disiplin innen partiet og når dets partisentrum, båret oppe av partimedlemmenes tillit, er utrustet med den mest vidtgående makt, autoritet og myndighet.

14.    Ethvert parti som ønsker å tilhøre den kommunistiske Internesjonale, er forpligtet til å støtte uforbeholdent enhver sovjetrepublik i dens kamp mot kontrarevolusjonære krefter.

15.    Partier som hittil ennå har beholdt sine gamle sosialdemokratiske programmer, er nå forpliktet til innen kortest mulig tid – under hensyn til de særegne forhold i vedkommende land – å endre disse programmer og utarbeide et nytt kommunistisk program i den kommunistiske Internasjonales ånd.

16.    Alle beslutninger av den kommunistiske lnternasojnales kongres, likesom også eksekutivkomitens beslutninger er bindende for alle partier som er tilsluttet den kommunistiske Internasjonale. Den kommunistiske Internasjonale som arbeider under den skarpeste borgerkrigs forhold, må oppbygges på en langt mere sentralisert vis enn tilfellet var med den 2. Internasjonale. Derunder må selvfølgelig den kommunistiske Internasjonale og dens eksekutivkomite hele sin virksomhet ta hensyn til de forskjelligartede forhold, under hvilke de enkelte partier må kjempe og arbeide, og bare fatte beslutninger av almengyldighet i slike spørsmål, hvor dette er mulig.

17.    I sammenheng hermed må alle partier, som vil tilhøre den kommunistiske Internasjonale, forandre sitt navn. Ethvert parti som vil tilhøre den kommunistiske Internasjonale, må bære navnet: Det kommunistiske parti i det og det land (avdeling av den 3. kommunistiske Internasjonale).

21.    De partimedlemmer, som prinsipielt forkaster de av den kommunistiske Internasjonales oppstillede betingelser og retningslinjer, blir å utelukke av partiet. Dette gjelder særlig de delegerte til den ekstraordinære partikongres.

Den store «sosialiseringsdebatten»

Det var særlig to forhold som førte til at spørsmålet om sosialisering, nasjonalisering og de arbeidernes overtakelse av produksjonsmidlene kom så sterkt i forgrunnen i norsk arbeiderbevegelse i årene 1918-20.

Ute i Europa hadde revolusjonsbølgen feiet de gamle regimene overende – ikke bare i Russland, men også over hele Sentral-Europa. Rådene – sovjetene – hadde vært kamporganer som styrtet tie gamle regimene. Revolusjonene hadde i sitt videre forløp reist spørsmålet om hvilken statsmakt arbeiderklassen skulle sette istedenfor den styrtede råtne kapitalistiske stat. Dermed meldte spørsmålet seg om arbeidernes styringsrett i det økonomiske liv og en omveltning i eiendomsforholdet når det gjaldt de avgjørende samfunnsverdiene.

I Norge var arbeider- og soldatrådene trådt fram først og fremst som kamporganer for økonomiske og politiske dagskrav i en situasjon der de regulære organisasjoner hadde sviktet. Men den sanseløse jobbingen under og etter krigen, planløsheten og rotet i forsyningsforholdene og den omstendighet at stat og kommune på alle felter hadde måttet gripe inn for å dekke folkets daglige behov, aktualiserte for hele det arbeidende folk spørsmålet om veiene til overtakelse av samfunnsmakt og samfunnsadministrasjon.

Det var høyst forskjellige strømninger og retninger som forsøkte å gripe opp den folkestemning som var skapt omkring alle disse spørsmålene.

I 1918 tok den sittende Venstre-regjeringen initiativ til å få nedsatt en «Arbeiderkommisjon» med oppdrag å utrede spørsmålet om «arbeidernes andel i bedriftenes utbytte». Det var fra regjeringens og Stortingets side et forsøk på ved denslags konsesjoner å dempe forbitrelsen og den revolusjonære stemningen. Seinere ble denne regjeringskommisjonens mandat også utvidet til å «utrede om hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning arbeiderne kan gis adgang til å gjøre sin innflytelse gjeldende med hensyn til virksomhetenes ledelse».

Dette kravet var reist ved tarifforhandlingene samme år. Det var de forhatte bestemmelsene om «styringsretten», – arbeidsgivernes rett til å «lede og fordele arbeidet» det her gjaldt.

(Kravet om å stryke bestemmelsen ble faktisk også tvunget igjennom året etter).

På samme tid som regjeringens kommisjon kom i arbeid, satte DNA og LO ned sin egen «sosialiseringskommisjon» det både høyresosialistene og venstrefløyen var representert.

Det første sosialiseringskommisjonen tok til med var det utkast til lov om bedriftsråd som et flertall i regjeringskommisjonen hadde utarbeidet.

Sosialiseringskommisjonen ga sin tilslutning til utkastet og på kommisjonens anbefaling ble dette sendt ut til alle DNA’s partilag og alle fagforeninger med oppfordring om straks å få nedsatt bedriftsråd.

Det var høyresosialistene som hadde presset på for å få arbeiderbevegelsen til å akseptere regjeringskommisjonens flertallsforslag. I sin begrunnelse for det ga sosialiseringskommisjonen riktignok uttrykk for at de ikke kunne akseptere regjeringskommisjonens forslag om at også arbeidsgiverne skulle være representert i arbeiderrådene og enda til med en slags vetorett. De hevdet også at opprettelse av bedriftsråd var «en reform som kunne gi arbeiderne den overveiende innflytelse på en del av bedriftsledelsens område det arbeidsgiverne før har hatt uinnskrenket makt.»

Så langt hadde den høyresosialistiske og venstre fløy i arbeiderbevegelsens sosialiseringskomite sluttet kompromiss om en enstemmig innstilling.

Men komiteens mandat gikk videre enn det. Den skulle også utrede spørsmålet om «rådsforfatningen» det prinsipielle grunnlag for det nye styresett i et samfunn der arbeiderne hadde overtatt makten.

Her la høyresosialistene fram sin egen innstiling og hevdet at bedrifts og arbeiderråd måtte bli organer i et samfunn der den reelle forfatningsmessige og lovgivende makt lå hos parlamentet valgt med alminnelig stemmerett. Folket skulle «ad overbevisningens vei vinnes for sosialismen hvorved klassekampen kunne bringes til avslutning». Det var den samme linje som de tyske sosialdemokrater fulgte for etterhvert å kvele de revolusjonære bedrifts- og arbeiderrådenes kamp for å erobre makten og isteden legge grunnlaget for den borgerlige Weimarrepublikken.

Venstrefløyen i sosialiseringskommisjonen forsøkte å finne et annet grunnlag for å peke på veier og midler for å nå fram til en sosialistisk samfunnsordning.

Rent generelt formet venstrefløyen sitt standpunkt slik:

«I en revolusjonær epoke blir det nødvendig for arbeiderklassen å skape sine egne organer for overtagelsen av den økonomiske og politiske makt. På arbeidslivets, rådssystemets grunn må der da bygges organer og en forfatning som svarer til den revolusjonære situasjon og legger den hele samfunnsmakt i hendene på de revolusjonære krefter – håndens og åndens arbeidere».

Men nettopp når det gjaldt den videre utforming av disse generelle og noe tåkete formuleringer kom også venstrefløyen på avveier. Motsetningsforholdet til høyresosialistene og de gamle syndikalistiske tradisjonene drev dem inn på en linje der de tok avstand fra å utvikle en sterk sosialistisk statsmakt, en virkelig statlig folkemakt som planlegger, organiserer og leder samfunnets økonomiske liv. Sosialisering var for venstrefløyen arbeidernes direkte overtakelse og ledelse av enkelte bedrifter, man tok avstand fra nasjonalisering, overføring av samfunnsverdiene til en _stat_ av ny type. Venstrefløyen formet sitt standpunkt slik at det var «syndikalistene og laugssosialistene som har æren for at vi har funnet fram til den smidige organisasjonsformen, . . . Vi vil ha selvstyrte bedrifter, samfunnseie ikke statseie, ikke nasjonalisering».

På dette grunnlag utviklet sosialiseringsdebatten seg til en bred propaganda fram til 1920-21. Denfikk stor oppslutning. Arbeiderkrav om sosialisering ble reist fra Hydros bedrifter, fra de kjemiske bedriftene i Odda, fra gruvene gjennom Arbeidsmannsforbunder og flere andre arbeidsplasser. En del bedriftsråd og arbeiderutvalg ble også nedsatt. I den utstrekning det ble gjort nekter man å følge de bestemmelser som var satt i den lov om arbeiderutvalg som var fremmet av den nye Høyre-regjering (!) Loven tok sikte på å begrense adgangen til å nedsette bedriftsråd. De råd som ifølge loven kunne nedsettes fikk en status og oppgaver som skulle gjøre dem til typiske samarbeidsorganer mellom arbeidere og arbeidsgivere.

Slik hadde selvsagt hverken arbeiderbevegelsens sosialiseringskomite eller bevegelsen i sin helhet tenkt seg der.

Og trykket fra arbeidernes krav tilspisset diskusjonen ytterligere. Særlig kom det til uttrykk på DNA’s landsmøte og fagkongressens forsommeren 1920.

Den høyresosialistiske opposisjonen var på dette tidspunkt atskillig redusert. Kyrre Grepps samlingslinje hadde forsåvidt bragt resultater idet mange vaklende elementer både fra LO og forbundsledelsene hadde sluttet seg til venstrefløyen.

Særlig på DNA’s landsmøte var debatten skarp. Flere av venstrefløyens representanter understreket at bedriftsrådene måtte bli fundamentet i en statsforfatning, i det samfunn som skulle avskaffe den private eiendomsrett til produksjonsmiddlene. En slik stat kunne ikke bli annet enn proletariatets diktatur som skulle avløse den borgerlige statsmakt.

Høyresosialistene hevdet sin gamle linje at det nye samfunn måtte bygge på den parlamentariske makt og på rådene. De reiste også som en konsekvens av det, forslag om at partiet skulle tre ut av Den Kommunistiske Internasjonale. Alle deres forslag ble forkastet med overveldende flertall.

Men de vedtak som ble foreslått av venstrefløyen og som ble vedtatt først på partilandsmøtet, senere på LO’s kongress var formet atskillig forsiktigere enn debatten på de to møtene ga uttrykk for. Fremfor alt lot de spørsmålet om den konkrete kampen for maktovertagelsen stå hen. Det var ikke de store og åpne klassesammenstøt som preget det politiske livet i Norge i 1920. Tariffrevisjonene var avviklet ved tvungen voldgift og der var i voldgiftsdommene gitt betydelige konsesjoner til arbeidernes krav.

Sosialiserings- og rådsdebatten kom derfor mest til å bevege seg på det teoretiske plan. Selv der bragte den ikke tilstrekkelig avklaring, noe som senere kom sterkt til uttrykk i den neste store politiske holmgangen, striden om «Moskva-tesene» i 1921.

Kampen om Moskva-tesene

Vedtakene på Kominterns annen kongress, fremfor alt de opptakelsesbetingelsene som kongressen vedtok hadde en voldsom virkning i norsk arbeiderbevegelse og skapte krise i Arbeiderpartiets ledelse.

Både partiet, ungdomsforbundet og LO var representert på kongressen. I alt var det 10 norske representanter der.

For den høyresosialistiske opposisjonen var stillingen klar. Den hadde opptrådt som egen fraksjon i partiet i lengere tid og ga ut sin egen avis i Kristiania «Arbeiderpolitikken». Gjennom den erklærte fraksjonen at vedtakene på 2. kongress var uantakelige for dem.

Den gamle sentrumsfløayen under ledelse av Landsorganisasjonens formann rygget også tilbake og søkte å finne en plattform for å manøvrere partiet ut av Komintern. Som et taktisk trekk slo denne grupperingen til lyd for dannelse av en ny Internasjonale, omfattende «alle sosialistiske partier og grupper.»

Men også innenfor den gamle venstrefløyen skapte de internasjonale vedtakene store rystelser.

Kominterns 2. kongress hadde jo lagt opp en linje som trakk opp en klar prinsipiell kommunistisk politikk bygget på marxismen og videre utviklet ved Lenins vitenskapelige teori og bolsjevikenes revolusjonære erfaringer. Og når det gjaldt partiet, det kommunistiske parti, ga vedtakene retningslinjer og anvisninger for et parti av en ny type, det fast sammensveisete revolusjonære kampparti med klar front ikke bare mot høyresosialistene men også mot den opportunistiske sentrisme som hadde bredt seg i europeisk arbeiderbevegelse.

2. kongress’s vedtak krevet klart en hel omlegging av det norske Arbeiderpartis politikk så vel som av partiets organisasjon.

Godkjennelse av disse vedtakene måtte for DNA bety:

Omlegging av hele partiets politikk med sikte på å forberede arbeiderklassens maktovertakelse gjennom vepnet oppstand for å styrte den gamle borgerstat. Definitivt brudd med de pasifistiske og syndikalistiske tradisjoner i partiet.

Omorganisering av partiet til et disiplinert sammensveiset kampparti bygd opp etter den demokratiske sentralismes prinsipper. Avskaffelse av kollektivt medlemsskap. Utvikling av et organisert massearbeid i fagbevegelsen og bøndernes og fiskernes organisasjoner for gjennom dem å kunne lede og føre massene til revolusjonær kamp.

Utrensking fra partiet av alle reformistiske, vaklende sentristiske elementer for å smi en ideologisk, politisk og organisatorisk enhet på marxismens og bolsjevismens grunn.

På denne måten ble vedtakene på 2. kongress en prøvestein for hver eneste tillitsmann, ja hvert medlem av partiet, på deres vilje til å være med å skape et virkelig kommunistisk parti i Norge.

Allerede på de møter i partiets. ungdomsforbundet og Landsorganisasjonens ledelse der det ble gitt rapport fra 2. kongress viste det seg ut ikke bare høyresosialistene og sentrum gjorde front mot vedtakene. Også i venstrefløyens ledelse slo det sprekker.

På partiets landsstyremøte ble det nedsatt en komite for å utarbeide partiets standpunkt. I komiteen fremmet LO-formannen Ole Linn forslag om at 2. kongress beslutninger ikke skulle godkjennes. Komiteens annet medlem Martin Tranmæl fremmet forslag om at partiet «foreløbig skulle tre ut av Internasjonalen og søke om å få stå som sympatiserende organisasjon.» Med den stilling Tranmæl hadde innen venstrefløyen ville hans forslag betydd en sprengning av venstre. En slik sprengning ville partiformannen Kyrre Grepp for enhver pris unngå. Det lyktes å få Tranmæl til å trekke sitt første forslag tilbake mot at der skulle tas opp forhandlinger med Kominterns ledelse om en rekke reservasjoner som skulle gjøres gjeldende for internasjonalens norske seksjon.

Slike forhandlinger ble opptatt i forbindelse med den tyske partikongressen i slutten av september. Her møtte en norsk 4 mannsdelegasjon (Kyrre Grepp, Olav Scheflo, Martin Tranmæl og Arvid Hansen) Kominterns formann. Tranmæl la igjen fram sitt standpunltt. I en åtte punkters erklæring vendte han seg mot thesene i en rekke av de mest vesentlige punkter. Erklæringen ble avvist av Kominterns representant. Men forhandlingene førte til at Arbeiderpartiet fikk utsettelse med gjennomføringen av thesenes bestemmelser på en del punkter.

Slik var stillingen da partiets Landsstyre trådte sammen for å utarbeide sin innstilling i saken til det kommende landsmøte.

Landsstyret trådte sammen 30. oktober 1920.

Møtet delte seg i 2 fraksjoner som fremla hver sin innstilling. Mindretallet 3 medlemmer under LO-formannen Lians ledelse fremmet forslag om å avvise Moskva-thesene men erklærte seg fortsatt for «masseaksjon, rådsystemet og proletariatets diktatur.»

Flertallet, 20 av Landsstyrets medlemmer fremla en lengere uttalelse der man utformet en rekke reservasjoner overfor Kominterns 2. kongress beslutninger.

Dokumentet er et typisk uttrykk for det kompromiss som bl. sluttet mellom de to grupper innen venstrefløyen. I sin alminnelighet slutter innstillingen opp om Komintern som «et internasjonalt parti, en kommunistisk Internasjonale», og tar avstand fra den tanke mindretallet hadde reist om en ny Internasjonale «på bred sosialistisk basis». Men når det gjaldt omlegging av partiets organisasjon, opphevelse av det kollektive medlemskap så reserverte flertallet seg mot dette. Kominterns krav om utrenskning av alle reformistiske elementer, ble fortolket dithen at «de medlemmer som prinsipielt motsetter seg den oppfatning partiet anerkjenner, selv setter seg utenfor partiet.» I stillingen til militærvesenet korrigerer flertallet ikke partiets tidligere uklare standpunkter, men gir en ny og tåkete erklæring om at «arbeiderklassen må gjøre seg fortrolig med at borgerskapet vil gjøre bruk av våpen for å hindre arbeiderklassens frigjørelse og må innrette seg etter dette.» I spørsmålet om forholdet til faghevegelsen pekte flertallet på at samarbeidet parti-fagbevegelse alltid hadde vært godt, at der var gjensidig representasjon i de to organisasjoners ledelse og at Internasjonalens formann under forhandlingene med de norske representanter hadde erklært seg enig i det norske syn – «han fremholdt utrykkelig at Kominterns theser ikke forutsetter noen overhøyhet fra partiets side over fagbevegelsen.

Flertallet konkluderer så at på disse betingelser og med de forbehold som er tatt «aksepterer Det Norske Arbeiderparti som avdeling av Den Kommunistiske Internasjonale de retningslinjer, beslutninger og betingelser som ble vedtatt på Internasjonalens 2. kongress.»

Landsstyrets flertallsinnstilling og de sentristiske venstre-elementenes, framfor alt Tranmæl oppslutning om den var først og fremst Kyrre Grepps verk.

Innstillingen kunne være en plattform for en avklaring og en utvikling av partiet i den riktige retning hvis den i ånd og bokstav ble loyalt fulgt. Men dens svakhet lå i at den ga muligheter for illoyale elementer til å sabotere en slik utvikling.

Fra Landsstyremøtet i oktober til partilandsmøtet i mars 1921 pågikk en veldig kampanje om Moskva-tesene.

Høyresosialistene hadde nå definitivt oppgitt sin gamle «indre linje» med å «erobre partiet tilbake» for sosialdemokratiet. De forberedte en landskonferanse 15. januar, der Norges Sosialdemokratiske Parti ble dannet. Partiet trådte offisielt fram fra 1. mars og erobret i løpet av året 270 foreninger og 17 partiaviser.

I stor utstrekning kom kampen for Moskva-tesene til å arte seg som en kamp for mest mulig å isolere høyresosialistene. Særlig partisekretæren Tranmæl, kastet seg med hele sin energi inn i en offentlig møtekampanje der han rettet skytset mot høyresosialistene. I partiets hovedorgan «Sosialdemokraten» ledet Olav Scheflo pressekampanjen. Hele arbeiderbevegelsen ble trukket inn i den voldsomme diskusjonen. Aldri før var det i norsk arbeiderbevegelse ført en prinsippdebatt på så bredt grunnlag. Men tross det, ble ikke debatten avklarende for hele det nye grunnleggende syn som Komintern sto for. Reservasjonene i landsstyreflertallets innstilling tåkela en rekke hovedspørsmål og dermed også den klare utviklingsveien for det norske Arbeiderparti fram til å bli et kommunistisk parti av ny type.

Partiets landsmøte trådte sammen 23.-26. mars 1921. Det første store slaget der den radikale og reformistiske retningen innen arbeiderbevegelsen tørnet mot hverandre som to forskjellige partier var over i første omgang. Høyresosialistene var slått selv om de hadde skaffet seg en del tilslutning. Men deres nederlag var iallfall så klart at sentrumsfløyen under LO-formannen Lians ledelse foreløbig kapitulerte. De trakk sitt forslag om å avvise Moskva-tesene tilbake og ga på landsmøtet en erklæring om at de «ønsket at Det Norske Arbeiderparti fremdeles fastholder sitt medlemskap i den 3. Internasjonale». Sentrumsfløyen foretrakk altså å bli i partiet og «se tiden an» og fulgte ikke høyresosialistene ut i den nye partidannelsen.

Ellers sluttet landsmøtet opp om det kompromiss som landsstyreflertallets uttalelse var uttrykk for. Likevel var landsmøtet et vendepunkt i partiets utvikling forsåvidt som det innvarslet en ny indre partimessig konstellasjon.

Det er klart at etter landsmøtets godkjennelse av Kominternkongressens vedtak ville før eller senere det spørsmål melde seg: skal nå Arbeiderpartiet gå inn i en periode der man systematisk skritt for skritt gjennomfører den politiske og organisatoriske omdanning av partiet som Komintern stilte som betingelse for medlemskap, men som dens norske seksjon hadde fått en frist til å gjennomføre? En fløy innen venstre der framfor alt ungdomsbevegelsen var den mest aktive, krevde det.

Eller skulle Arbeiderpartiet først og fremst holde seg til reservasjonene som var tatt mot Kominternkongressens vedtak, holde fast ved den gamle organisatoriske oppbyggingen, de gamle standpunktene og på dette grunnlag unnlate å ta opp arbeidet for å gjennomføre verdenskongressens vedtak? Den syndikalistiske og pasifistiske fløyen innen venstre med framfor alt Tranmæl i spissen sto på det standpunkt. Og selvsagt fikk de her støtte av sentrumsfløyen under LO-formannen Lians ledelse.

Et varsel om dette motsetningsforholdet og den kommende kampen var allerede gitt av Tranmæl. Han hadde erklært at han ønsker å gå av som partiets sekretær, tre ut av sentralstyret og overta redaktørstillingen i partiets avis «Ny Tid» i Trondheim. Dermed åpnet han for seg og sine meningsfeller muligheten av «å gå over i opposisjon» med utgangspunkt i det gamle sentret for den syndikalistiske Fagopposisjonen av 1911.

Men valgene på landsmøtet fikk et annet utfall.

Formannen i landsmøtets valgkomite var den gamle ungsosialisten og forhenværende anarkisten Ingvald Råstad som i likhet med Tranmæl så med skepsis på Komintern. På hans initiativ foreslo valgkomiteen at Tranmæl skulle avløse Scheflo som redaktør av hovedorganet i Kristiania. Scheflo skulle stilles som stortingsmann og bli stortingsgruppens leder. På den tiden en uriaspost som skulle nøytralisere en farlig motstander. Dessuten skulle Scheflo bli den norske representant i Kominterns eksekutivkomite. Forøvrig ble sentralstyret sammensatt slik at den tranmælske fløy kom i flertall.

Denne indre gruppering var bygd på den forutsetning at det bare var et tidsspørsmål når partiets formann Kyrre Grepp, den store samlende skikkelse i partiet ville falle bort. Grepp hadde lenge vært syk. Og etter landsmøtet maktet han ikke å ha den stadige ledelse av partiet. Han døde i februar 1922.

Jobbetid og krise

Den voldsomme revolusjonære bølgen og radikaliseringen i norsk arbeiderbevegelse under og like etter den første verdenskrig var som vi har sett båret oppe av følgende faktorer:

1.     Sosialdemokratiets forræderi ved krigsutbruddet og dets gjentatte forræderi under arbeidernes maktkamper i en rekke land etter krigen.

2.     Den russiske revolusjons seier og opprettelsen av proletariatets diktatur, arbeidernes, bøndenes og soldatenes sovjetmakt.

3.     Kapitalismens evneløshet og brutale vanstyre som brakte sult og nød, brutal undertrykkelse og arbeidsløshet over millioner av mennesker.

Ikke minst den sistnevnte faktor, kapitalismens økonomiske vanstyre i disse årene, skapte i de første etterkrigsår forbitrelse og raseri ute blant massene. Da det økonomiske oppgjør etter verdenskrigen tvang seg fram i den kapitalistiske verden, fulgte makthaverne konsekvent sin vanlige linje å velte byrdene av sine misgjerninger over på folkets brede lag.

Hele dette oppgjøret ble i Norge først merkbart i sin fulle utstrekning omkring årsskiftet 1920-21. Du det slo ut for fullt ga det et drastisk bilde av det borgerlig-kapitalistiske vanstyre som hadde hersket helt siden verdenskrigens begynnelse. Riktignok hadde den overordentlig gunstige monopolstilling for landet som nøytral stat under krigen ført til et nytt stort skritt framover i industrialisering og økonomisk utbygging. Men regnskapet som nå skulle gjøres opp var mer enn bedrøvelig.

Mange år etter, på NKP’s landsmøte i 1929 ble det i den politiske hovedresolusjonen gitt et historisk tilbakeblikk over den økonomiske utviklingen i Norge. Det het her om sluttoppgjøret etter krigen:

«Den endrede stilling i kampen mellom de kapitalistiske verdensmakter gjennom krigens avsluttnig, utviklingen av nye maktgrupperinger og nye kamper om markedene, førte til en fullstendig endring i kapitalismens stilling i Norge. Dens monopoliserong opphører og den produksjon var basert på denne monopolisering bryter sammen. Store deler av det nasjonale produksjonsapparat overflødiggjøres og veldige kapitalanbringelser blir verdiløse. Dermed inntrer en veldig krise omfattende hele den kapitalistiske næringsliv. Denne krise omfattet ikke alene industri, handel, jordbruk og fiskeri, men rammet også statsfinansene og det kapitalistiske pengevesen. Krisen var så dyptgående og katastrofal at den fremkalle en objektiv revolusjonær situasjon. Denne akutte krisetilstand fant i alt vesentlig sin avslutning i slutten av 1923. På grunn av den reformistiske innflytelse og manglende bevisst revolusjonært førerskap i den norske arbeiderbevegelse lyktes det for borgerskapet å avverge en åpen kamp om makten. Etter arbeiderklassens store nederlag ute i Europa kunne borgerskapet påny gå over til offensiven, støttet av den internasjonale kapitalistklasse. På arbeiderklassens og bøndenes bekostning påbegynte kapitalistklassen omleggingen av sitt finans og pengevesen, under tilpassing til de internasjonale forhold.

Det første bevisste framstøt var aksjonen overfor jernarbeiderne oktober 1923. Gjennom en rekke taktiske bevegelser lyktes det borgerskapet å føre offensiven videre. Gjennom den uhyre arbeidsløshet, gjennom gulltollen og en rekke andre indirekte skatter og avgifter, stadige lønnsreduksjoner, nedskjæring av arbeiderklassens sosiale erobringer, gjennom gjeldskrisen på landsbygden forsterket ved deflasjonen, rykket borgerskapet fram på den økonomiske front under anvendelse av alle maktmidler like til politi og militær. Samtidig fulgte en omlegging av produksjonsapparatet gjennom utvikling av bl.a. den elektrokjemiske industri som også inngår som et ledd i krigsindustrien, moderne utrustning av skipsflåten, forøkelse av hvalfangstflåten, innlemmelse av en rekke viktige bedrifter og banker I internasjonale truster og karteller. Denne utvikling har foregått som ledd i tilpassningen til de nye forhold på verdensmarkedet. Med gjennomføringen av gullinnløsningen av kronen, som gjennomførtes ved at den internasjonale finanskapital, mot en enorm deflasjonsprofitt, overtok store lånebeløp, avsluttedes denne periode 1923.»

Dette var en riktig om enn noe summarisk karakteristikk av utviklingen. La oss se litt nærmere på de fakta som underbygger den:

Det var Gunnar Knudsens venstre-regjering som hadde sittet ved roret under hele krigstiden, fra 1913 til 1920. Men ansvaret for krigsårenes politikk var tungt å bære for Venstre-regjeringen. Etterhvert konsolidertes borgerskapets høyrefløy om Høyre-partiet med sikte på å overta regjeringsledelsen. Venstre mistet sitt flertall ved valgene allerede i 1913. Fra det året er det hele tiden mindretallsregjeringer i landet. Høyre og Venstre veksler med ett eller et par års mellomrom om regjeringsmakten helt fram til 1931, da den nye økonomiske verdenskrisen hadde satt inn. I alt var det i tiden 1920 til 1931 seks regjeringsskifter, noe som tydelig viser de store vanskene med å stabilisere den norske kapitalisme og brytningene innen borgerskapet om veiene og midlene til det.

Krigsårenes spesielle forhold og de første etterkrigsårenes veldige spekulasjoner i varehungeren hos de tidligere krigførende land, hadde i to jolobetidsperioder skapt veldige ekstraprofitter for den norske kapitalisme. Men «de gyldne tidene» med sin voldsomme etterspørsel etter alskens varer hadde skapt et like voldsomt prispress og staten lot hele denne utvikling skjøtte seg selv etter jungelloven om «de frie krefters spill» . I 1919 forlot man for annen gang gullinnløsningen av kronen. Prisene steg i svimlende fart og kroneverdien sank tilsvarende. Høsten 1920 var engrosprisindeksen i 425 med 1913 års indeks på 100. Kronens reelle verdi var 25 øre i førkrigspenger.

Landets betalingsbalanse på utlandet hadde i krigsårene skapt et tilgodehavende på 1 360 millioner kroner. Det forsvant i etterkrigsårene med lynets fart. 1919 ga et underskudd på betalingsbalansen på 1 000 millioner, og 1920 på 800 millioner. Det privatkapitalistiske bankvesenet var svulmet opp i takt med jobbingen, Mens det i 1913 fantes 116 private aksjebanker var tallet steget i 1919 til 198. Mange av de nye privatbankene var rene spekulasjonsforetak som drev transaksjoner langt utover sin egen kapitalevne og utover lovens ramme.

Men tallene i bankstatistikken steg under jobbetiden til svimlende høyder. Sammenliknet med 1913 var privatbankenes stilling i 1920 som følger: Egenkapitalen var sjudoblet, forvaltningskapitalen seksdoblet, innskuddene femdoblet og utlånene seksdoblet.

Staten og kommunene hadde i «de gylne år» ikke nyttet høvet til ved beskatning av de store jobbeinntekter og formuer og finansiere sin virksomhet og legge seg opp fonds. Gang på gang hadde arbeiderbevegelsen reist dette kravet og gjort forslag om det. Men det var konsekvent avvist og arbeiderstyrte kommuner ble direkte hindret i slike tiltak ved at det maksimale skattøre gjennom lov ble satt til 12%. Staten hadde dessuten i krigsårene operert med «skjulte utgifter» særlig til militærvesenet. Nå måtte dette også gjøres opp.

Følgen var at selv i de svimlende økonomiske høykonjunkturperiodene hadde den offentlige gjeld økt kolossalt. Fra 1913 til 1920 ble statsgjelden tredoblet.

Hele denne finnanspolitikk med sin voldsomme inflasjon la en veldig gjeldsbyrde ikke bare på offentlig, men også på privat økonomi. Den samlede innenlandske gjeld var i 1920 8 milliarder kroner med en rentegjeld på 400 millioner årlig. Det var riktignok i devaluerte kroner. Men reell gjeld og renter var likevel 50% større enn for krigen.

Slik var stillingen da sammenbruddet kom i 1920. I alle kapitalistiske land hadde inflasjonen herjet. Men ikke i noe land hadde man sloppet den så langt som i Norge.

Den akutte kapitalistiske krisen í 1920 var av internasjonal karakter. Etterkrigstidens varehunger var tilfredsstilt. Fra 1920 til 1921 sank den samlede verdensproduksjon til halvparten av det normale. I Norge falt produksjonen i samme tidsrom med 30%. Samtidig fulgte et skred i prisene. Som eksempel kan nevnes at prisen på tremasse falt fra 380 kroner pr. tonn til 80 kroner på et år. Den norske skipsfartens fraktinntekter falt fra 1 230 millioner til 544 millioner. 40% av handelsflåten kom i opplag trass i de store tap av skip som krigen hadde bragt. Arbeidsløsheten begynte å melde seg. Mens det i krigsårene og de første etterkrigsår unntatt enkelte kortvarige perioder hadde vært full sysselsetting var vinteren 1921 18% av LO’s medlemmer ledige.

Selvsagt sto ikke jobbetidens mange krigsbetonte foretak, for ikke å tale om de rene svindelaffærene for selv den første påkjenningen. Konkurser, utleggsforretninger og tvangs-inndrivninger sto som en springflod inn over det kapitalistiske næringslivet. Her viser statistikken følgende tall:

Men den «renselsesprosess» som dette ventelig skulle være for «næringslivet» kom til å hjelpe lite. Det var selve sentrene for den norske kapitalismen som vaklet og sto på stupet til avgrunnen.

Dette kom særlig krasst til uttrykk i privatbankenes sammenbrudd. De første tegn til at en alminnelig bankkrise var under oppseiling kom alt i 1920. En bank i Finnmark som hadde spekulert seg bort på oppkjøp av «billige» tsar-rubler, måtte innstille. Andre banker trådte til som «hjelpere» slik at innskyterne kunne få pengene sine igjen. Men den vesle jobbebankens tap var på 3 millioner.

En mindre bank i Molde og en i Kristiansand gikk samme vei. Norges Bank trådte her til som «redningsmann» Men så begynte ryktene å løpe. Innskyterne i andre banker ble redd for sine penger og det trakk opp til «run» på bankene.

Året etter, i 1921 løsnet skredet. I alt kom 33 privatbanker og 10 sparebanker i vanskeligheter. Og nå klarte de andre bankene ikke lenger å gjennomføre sine hjelpeaksjoner. Staten måtte til med millionbevilgninger i Stortinget, – større og større for hvert år.

Inntil 1922 var det vesentlig mindre banker som hadde stått for fall. De var blitt foreløpig reddet ved støtteaksjoner. Men på forsommeren 1922 kom turen til to av landets storbanker: Sentralbanken og den i Bergen nylig opprettede Foreningsbanken (en sammenslutning av Andresens bank og Bergens Kreditbank).

Sentralbanken var opprettet som en finansieringssentral i Oslo for utenbys banker, og var i lang tid den største privatbank i Norge. Da denne banken nå sto for fall trådte Norges Bank støttende til med en kreditt på 85 millioner. Men det var ikke nok. Et halvt år etter måtte staten og Norges Bank ut med nye 50 millioner. Selv denne hjelpen holdt imidlertid ikke lenge. I 1923 måtte banken innstille sine betalinger.

Foreningsbanken fikk i sin nød en hjelp på 50 millioner, hovedsakelig fra staten. Den levde ennå noen år, men måtte avvikle som de andre spekulasjonsforetak i denne tiden.

De stadige og like kostbare som mislykte «hjelpeaksjonene» viste etterhvert at med denne metoden kunne ikke den norske kapitalismen redde sine viktige sentrer, de vaklende og fallerte bankene.

Og da skredet av bank-krakk vokste i 1923 ble det i hui og hast vedtatt en lov om «banker under offentlig administrasjon» gjeldende for de bankene som ikke klarte å stå på egne bein.

«Bankadministrasjonsloven» var en av de mest drastiske kapitalistiske manipulasjoner etter første verdenskrig. Den bestemte at når en bank var insolvent kunne den søke seg inn under offentlig administrasjon som da ble iverksatt av staten og Norges Bank. I og med dette kunne for det første banken ikke slås konkurs av sine fordringshavere. Videre kunne den helt eller delvis nekte å betale ut penger til innskyterne. Renten på innskuddene ble satt ned til 2% under Norges Banks gjeldende rente. Banken kunne midlertidig fortsette sin virksomhet, den kunne ta imot nye innskudd og disse ble da garantert av staten.

En bank som kom under offentlig administrasjon fikk på denne måten en monopolstilling, fri for de vanlige forpliktelser, med staten og Norges Bank i ryggen, og alt sammen for å redde de øvrige kapitalistiske foretak hvis skjebne var avhengig av vedkommende bank.

Betegnende for hele dette spillet var at de første to banker som ved den nye loven kom under administrasjon var påny Sentralbanken og Foreningsbanken som alt tidligere hadde trukket nære 200 millioner på staten og Norges Bank.

I alt kom 19 banket under administrasjon i disse krigsårene. De ble en blodig utgift for den norske stat, og ved sin forfordelte stilling skapte de nye vansker for de andre bankene.

Men fremdeles var ikke grensen nådd når det gjaldt de borgerlige styremakters aksjoner for å redde den bankerotte norske kapitalismen. Klimaks kom i forbindelse med Den Norske Handelsbanks sammenbrudd og den sittende høyreregjeringens lovløse redningsaksjon for den.

Handelsbanken var startet i Trondhjem under nokså beskjedne forhold. I 1917 ble den sluttet sammen med Privatbanken for Norge og flyttet sitt hovedsete til Oslo. Sjef for banken var da Patrick Dahl Volckmar, en av landets mest energiske og pågående krigskonjunkturspekulanter. I jobbetiden drev han sin bank fram til å bli en av de førende forretningsbanker i landet. Som ordførere i representantskapet kunne den skilte med personer som Norsk Hydros grunnlegger, generaldirektør Sam Eyde, deretter forhenværende statsminister Jens Bratlie og til slutt Høyres førende mann og senere statsminister Ivar Lykke.

Handelsbanken kom i panikkryktenes søkelys på slutten av 1922. I løpet av et halvt år trakk de store innskyterne ut 100 millioner av innskuddskapitalen. Dermed var sammenbruddet like rundt hushjørnet, og nå var det banksjef Volckmar som den storspekulant han var satte inn sin berømte aksjon som endte i Norges Riksrett.

I en brosjyre av Emil Stang, utgitt av NKP’s forlag i 1926 gis denne skildring av aksjonen:

«Handelsbanken vilde ikke som de andre banker søke Stortinget om hjelp. Den vilde ennu mindre under administrasjon. Den vilde nemlig fortsette sin spekulasjonsvirksomhet. Derfor henvendte bankens direksjonsmedlemmer sig til landets statsminister og statsråder – privat. Man foreslo et innskudd fra Statens side på 25 millioner kroner. Nogen risiko – heter det – vil dette innskudd ikke medføre. Denne støtte må ydes helt privat og uopholdelig.

Dette gikk Regjeringen med på – uten å foreta nogen selvstendig undersøkelse av bankens stilling – bare mot direksjonens egen garanti for at banken var solvent. Man ble enige om at Staten skulde låne banken 25 millioner i form av statsveksler, som banken selv kunde anbringe i inn- eller utland. Norges Bank skulde fremdeles yde en kassekreditt på inntil 35 millioner. Bergens Privatbank, Kreditkassen og Creditbanken skulde overta «gode engagementer» for 18 millioner kroner hver.

Denne betydelige finanshandling ble gjennomført av finansminister Abraham Berge, bare efter konferanse med hans kolleger i Regjeringen og de interesserte bankdireksjoner uten å bli forelagt Kongen i statsråd og ennu mindre Stortinget som da var samlet. Støtten til Centralbanken og Foreningsbanken blev gitt av Stortinget i hemmelige møter. Støtten til Handelsbanken blev gitt av Abraham Berge og hans statsråder – helt privat.

Det er ifølge grunnloven og efter Stortingets uttrykkelige beslutninger ganske på det rene, at Statens penger ikke må disponeres på denne måte uten av Kongen i statsråd med Stortingets samtyke. Det er ikke til å komme forbi, at Abraham Berge og hans statsråder begikk et oplagt forfatningsbrudd. Og han gjorde det med vitende og velberådd hu, for han vilde ikke forelegge Stortinget denne sak.

Derfor ble denne forbrytelse utført i den største hemmelighet og alle spor blev på det omhyggeligste utslettet.

Lånet blev ikke behandlet i statsråd hos Kongen. For da måtte saken vært innført i statsrådets protokoll og vilde før eller senere bli opdaget av protokollkomiteen og Stortinget.

Lånet ble ikke innført i Statens regnskaper: for da vilde det blitt opdaget av statsrevisjonen. Vekslene blev bare notert i en liten bok som blev holdt hemmelig for andre enn ekspedisjonschefen. Der noterte man forfall og fornyelser, så departementets høyeste ledelse og den alene kunde holde greie på vekslene. De 25 millioner kroner blev holdt utenfor regnskapet, notert på en kassalapp som et annet håndlån. Lånet blev heller ikke på vanlig måte bokført i Handelsbanken. Finansministeren – Abraham Berge – skrev da han oversendte vekslene, at «motverdi bede kreditert departementet på en hemmelig innskuddskonto hos banken». Dette blev gjort. Det er umulig å se hverken av statens eller av bankens bøker, at staten hadde tilgode 25 millioner av Handelsbanken.

Men samtidig med at regjeringen således gav Handelsbanken 25 millioner og utslettet alle spor av gjerningen, utsendte finansministeren sammen med de 3 store privatbanker en beroligende meddelelse til publikum, hvori Handelsbankens gode stilling så å si blev garantert.

Resultatet av disse to statshandlinger – det hemmelige innskudd og den beroligende meddelelse – kunde ikke utebli. De store kapitalister som skjønte Handelsbankens virkelige stilling tok med øket hast sine midler ut av banken. De små innskytere – det store publikum, som følte seg beroliger av finansministeren og bankene – lot sine penger bli stående.

Statens støtte satte således Handelsbanken i stand til å fortsette sin virksomhet tross en ustanselig uttapning av bankens midler. En uttapning som gav de større innskytere anledning til å redde sine penger på bekostning av de mindre innskytere, som blev sittende igjen med tapet. Der blev ikke foretatt noget for å kontrollere anvendelsen av statens 25 millioner eller bankens virksomhet forøvrig. En slik støtte, gitt på den måten, kunde ikke bli til gavn for andre enn en fåtallig krets av spekulanter.

Stortinget blev holdt helt utenfor denne betydningsfulle statshandling. Folkets ansvarlige representanter måtte ikke kjenne saken. Men 70 av høyfinansens menn, bankchefer, bankdirektører, representantskapsmedlemmer, blev tatt med på råd og holdt nøie underrettet. Disse menn kjente stillingen, og deres forretnirtgsforbindelser fikk derved anledning til å innrette sig efter den virkelige stilling, selv om de kanskje ikke direkte fikk kjennskap til den. Men næringslivet i sin almindelighet og det almene folk blev omhgggelig holdt utenfor og blev tvert imot villedet ved finansministererts, Norges Banks, og de tre store privatbankers «beroligende meddelelse».

Finansmennene fortsatte å tømme Handelsbankens kasse og våren 1924 var banken igjen lens for midler. Den 3. april inneholdt «Arbeiderbladet» en artikkel om bankens tvilsomme soliditet. På samme tid gikk direksjonen igjen til Regjeringen for å få hjelp. I Abraham Berges fravær holdt statsråd Michelet konferanser med statsrådene, Norges Banks og Handelsbankens direktører, samt – nogen av de ledende stortingsmenn for de 3 borgerlige partier. Arbeiderpartiene fikk ikke lov til å være med. Men selv i denne intime vennekrets nevnte ikke regjeringen et ord om de 25 millioner i 1923. Man blev enig om at banken skulde få en Statsgaranti på 15 millioner kroner.

Den 7. april blev det holdt hemmelig stortingsmøte, hvor statsminister Abraham Berge fremla Handelsbankens stilling og foreslo bevilget en statsgaranti på 15 millioner. Han påstod at det var «Arbeiderbladet»s artikkel som hadde skremt folk til å ta pengene ut av Handelsbanken, som i virkeligheten var fullt solvent. Han nevnte ikke et ord om, at banken hadde vært i den samme knipe året i forveien og da var blitt støttet med 25 millioner kroner. Det var «Arbeiderbladet»s artikkel av 3. april, som gjorde bankens stilling prekær den 7. april. Efter denne helt igjennom usannferdige framstilling erklærte han sig villig til å stå til tjeneste med alle oplysninger han satt inne med. Men skjønt stortingsmann Sverre Krogh krevet «en litt mer fyldestgjørende oversikt over hvordan det virkelig står til og hvor stort ansvar der i øieblikket påhviler staten» var statsministeren taus som graven. Han holt fremdeles de 25 millioner skjult for Stortinget.

Stortingspresident Lykke – Stortingets høieste tillitsmann – var som formann i Handelsbankens representantskap fullt bekjent med de 25 millioner. Han erklærte, at han som interessert i Handelsbanken hverken vilde tale for eller mot Regjeringens forslag. men han vilde bare gi nogen «oplysninger». Han gav den «oplysning» at finansministerens og bankenes «beroligende meddelelse» i mai 1923 gjorde sin virkning. Men han gav ikke den riktige oplysning, at det var statens 25 millioner, som da berget banken. De 25 millioner nevnte han ikke med et ord.

På denne måte lyktes det Regjeringen og president Lykke å narre Stortinget. Den forønskede 15 millioners statsgaranti blev bevilget 8. april mot arbeiderpartienes stemmer. Den blev bevilget på grunnlag av bevisst uriktige oplysninger, gitt av landets statsminister og Stortingets president.»

Hele saken om Handelsbanken endte i Riksretten i 1926 der Abraham Berge og seks av hans statsråder sto tiltalt. Retten besto av 25 medlemmer, fra alle borgerlige partier pluss to høyresosialister. Hele saken ble rullet opp i retten, det ble bevist at regjeringen hadde handlet i strid med de forfatningsmessige regler. Men forsvaret påberopte seg at saken var foreldet og rettens flertall sluttet seg til det. Riksretten dømte altså ikke de anklagde. Men i folkeopinionen ble de stående som dømte likevel, og saken ga et drastisk bilde av hvordan de norske kapitalister i etterkrigsårene satte lov og rett og alle hensyn tilside for å redde sine penger.

Det andre store hovedspørsmål i norsk finanspolitikk etter verdenskrigen var kampen om den norske kronen og oppskrivingen av kronekursen. På dette område ble det i 20-årene fulgt en linje som for arbeidere, bønder og fiskere fikk ennå langt mer skjebnessvangre følger enn redningsaksjonen for de fallerte bankene.

Som tidligere nevnt hadde Venstre-regjeringen under krigen nærmest holdt seg som tilskuer til jobbingens og krigsspekulasjonens ville og sanseløse jag.

Følgen var for det første at den norske kronen ble et objekt for innenlandske og særlig utenlandske valutaspekulanter, slik at oppkjøp av norsk valuta i utlandet periodevis fikk kronekursen til å stige, mens det store innenlandske forbruk og vareknapphet til andre tider kunne ha motsatt virkning på kronekursen.

Men i det store og hele var landets økonomi preget av en voldsom inflasjon. Og som tidligere nevnt førte Regjeringens og Stortingets linje eller mangel på linje med seg en opplåning, som la en voldsom gjeldsbyrde både på offentlig og privat økonomi.

Slik fortsatte det også i den «gode», men kortvarige etterkrigstiden. Det var da den norske kronen var helt nede i 25 øre og den samlede gjeld, for det meste innenlandsk, oppe i 8 milliarder.

Da så omslaget kom vinteren l920-21 ble statens finanspolitikk lagt fullstendig om, Signaler kom utenfra idet både USA og Storbritannia og Frankrike nå la an på å drive sin valuta opp igjen til full gullverdi.

Og så skulle altså Norge følge med og presse fram en deflasjon med alle de voldsomme rystelser dette måtte føre med seg.

Den som først og fremst kom til å stå som eksponent for den nye finans- og valutapolitikken var den nyansatte sjefen i Norges Bank, direktør Rygh. Med voldsom fanatisme presset han fram sin kamp for å drive kronen i været, og det lyktes i tiden fra 1921 til 1923 å øke kronens kjøpeevne med 65%.

På den alminnelige gjeldssituasjon var virkningen av dette nærmest katastrofal. Mesteparten av den oppsvulmete gjelden i landet var gjort ved lån av «dårlige» kroner. Og når nå kroneverdien ble presset opp, måtte alle renter og avdrag på lånene betales i oppskrudde kroner, en faktisk økning av gjeldsbyrden etterhvert som kronen steg.

Det var dette som var en vesentlig medvirkende årsak til bankkrackene. Og da så det almene gjeldstrykk, ikke minst for statens og kommunenes gjeld, også økte, måtte det inntre en pause etter et pusterom.

Pausen kom i 1924, da det igjen svingte over i en ny inflasjonsperiode. Kroneverdien sank påny med ca. 15%. Men fra 1925 og utover settet en ny deflasjon inn. Og målet er i denne andre etappen ganske enkelt å nå opp til hel gullfestelse av kronen etter mønster fra det store utland. På tre år ble kronekursen drevet opp til henimot full førkrigs- og gullverdi og fra 1. mai 1928 ble gullinnløsning av kronen igjen innført.

Dermed hadde altså det store gross av små og store skyldnere fått tre- og firedoblet sin gjeld. Det var en blodig operasjon til fordel for den rentesugende «passive» kapital, og førte ikke minst landets bønder og fiskere til randen av katastrofe.

Bankkrisen med dens redningsaksjoner og statens finans og valutapolitikk var den norske kapitalismes linje for omstillingen fra krigsforhold til fredsforhold, en tilpassing til de nye økonomiske vilkår som internasjonalt var skapt etter krigen. Det var en kantet og brutal saneringslinje som seinere selv fra kapitalisthold har måttet tåle mye kritikk. Den veltet uhyggelige, ja rent ut sagt uutholdelige forhold inn over den arbeidende befolkning.

En slik linje måtte også føre til en voldsom skjerping av klassekampen, en tilspissing av den politiske kampen på alle områder. Hele arbeiderbevegelsen sto i den voldsomste opposisjon til den kapitalistiske saneringen. Men kritikken som ble ført måtte også gå tilbake til krigsårenes vanstyre og de utilgivelige forsømmelser som da ble vist.

Krise og faglig storkamp

Det var først på høsten 1920 at den store økonomiske etterkrigskrisen rammet Norge.

Karakteristisk for det brå omslaget dette året er at den tvungne voldgift våren 1920 ga arbeiderne et betraktelig lønnstillegg og innførte 2 ukers ferie. Helt annerledes var stillingen et halvt år seinere.

På høsten reiste jernbanefolkene krav om lønnstillegg overfor staten. Regjeringen, støttet av Stortingets borgerlige flertall, avviste alle forbedringer. 1. desember gikk jernbanefolkene til streik. Det ble en bitter strid som også vakte store meningsbrytninger innen arbeiderbevegelsen. Den revolusjonære venstrefløyen med ungdomsforbundet i spissen så med rette at dette var innledningen til et større oppgjør og krevde at fagbevegelsen skulle utvide kampen. Det var den eneste veien til seier. Men LO’s sekretariat avviste en slik linje og jernbanefolkene med en forbundsledelse der høyresosialistene hadde flertall maktet ikke å sette kravene sine igjennom. Etter 3 ukers kamp gikk de tilbake til plassene igjen. Mulighetene for en effektiv og utvidet kamp hadde vært tilstede. De fagorganiserte var beredt hvis signalet ble gitt. Men ledelsen siktet bare etter et kompromiss. Da regjeringen avviste det, kapitulerte ledelsen. «Aldri i fagorganisasjonens historie her i landet har man vært vitne til et så ilsomt tilhaltetog», skrev Alfred Madsen etter streikens avblåsing.

Denne begivenheten spådde ikke godt for tariffoppgjøret våren 1921. Nå hadde krisen rammet landet for fullt. De norske kapitalister, alle reaksjonære krefter i landet samlet seg til et storoppgjør. Arbeidsgiverforeningen sa opp alle tariffer som løp ut våren 1921. Kapitalistenes krav var 33% lønnsnedslag straks og 25% fra 1. oktober «hvor forholdene krevde det»!

De fagorganisertes stilling var meget sterk. Det samlete medlemstall i Landsorganisasjonen var 142 000, en stigning på 33% på 3 år. Kapitalistenes uforskammete krav tente en voldsom forbitrelse og kampvilje. Spørsmålet var om den faglige ledelse ville holde mål.

LO’s ledelse og fagforbundenes styrer så først og fremst til den kjensgierning at krisen hadde satt inn for fullt. Det var allerede 40 000 arbeidsløse i landet. Fra ledende faglig hold så en derfor den kommende kampen som en defensiv forsvarskamp.

På den annen side hevdet ytterste venstre med ungdomsforbundets ledelse i spissen at et generaloppgjør ikke var til å unngå. Kampen måtte derfor med utgangspunkt i forsvaret av Iønns- og arbeidsforholdene, gis en videre ramme, det måtte bli en generalstreik med offensive krav og en reiste tanken om fabrikkbesettelser, beslagleggelse av alle matvarelagre og arbeidernes overtakelse av samfunnets økonomiske liv.

Arbeiderpartiets ledelse med hovedorganer i spissen søkte å finne en mellomstilling. Her ble det slått fast at streiken ville bli en faglig økonomisk kamp og ikke en revolusjonær politisk storstreik. Riktignok vil kampen framtvinge krav som gir den et politisk innhold skrev Martin Tranmæl, «Uten dog å være en politisk streik i og for seg. Langt mindre en revolusjonær streik. Til det er tiden ikke inne».

LO’s representantskap la opp taktikken: Den første gruppe som ville komme i kamp var sjøfolkene. De hadde under krigsårene seilt milliarder inn i landet og holdt forsyningene ved like. Det hadde kostet tusenvis av sjøfolk livet. Det at nettopp sjøfolkene var de første som skulle få sine lønninger slått ned til det halve, vakte harme langt ut over arbeidernes rekker.

Uken etter at sjøfolkene var i kamp gikk transportarbeiderne ut. Og 26. mai var selve storstreiken en kjennsgjerning. 120 000 mann var i konflikt. Den lange oppsigelsesfristen for kampoppbudene ga arbeidskjøperne og den borgerlige staten tid til å forberede seg. Og LO-ledelsen vek tilbake for å trekke statsfunksjonærene inn i kampen.

Det vel forberedte borgerskapet satte hele sin kraft inn i et voldsomt reaksjonært oppbud. For det første planla de et storstilt streikebryteri. «Næringslivets organisasjoner», med Bankforeningen, Industriforbundet, Rederforbundet og Landmannsforbundet i spissen innbød til organisering av «Samfunnshjelpen», en «borgertjeneste som på de lovlige myndigheters kallelse skulle holde viktige samfunnsfunksjoner gående når en arbeidsstrid rammer samfunnet eller når et politisk mål søkes nådd ved alminnelig arbeidsstans». Hermod var moderorganisasjonen til de mange streikebryterorganisasjoner og hel- og halvfascistiske tiltak lagt, som i mange år virket som en kreftbyll på samfunnet.

Da storkampen brøt ut kjørte statsmaktene opp. Sjømannsstreiken ble møtt med militær mobilisering av sjøfolkene for å tvinge dem i arbeid. Politiet ble bevepnet, politi og militær besatte havner og bedrifter for å beskytte streikebryteri.

Rundt om i landet, og særlig i Kristiania kom det til voldsomme sammenstøt mellom demonstrerende arbeidere, politi og militær. I arbeiderstrøkene gikk politiet til de mest brutale framstøt, kampen gikk ofte på livet løs, og mange streikende ble arrestert.

Om den faglige ledelsen aldri så mye hadde lagt kampen an som en utelukkende faglig defensiv aksjon, sørget borgerskapet for at det ble et politisk storoppgjør. Det var dette venstrefløyen hadde forutsett. Og deri fikk den rett.

Den faglige ledelse regnet med en kortvarig kamp. Stillingen ble drøftet i LO’s representantskap de første dagene av juni. Venstrefløyen krevde øyeblikkelig utvidelse av kampen, statsfunksjonærene måtte også trekkes inn. Men forslaget ble avvist. Isteden ble storkampen avblåst 10. juni, etter at regjeringen som en gestus hadde oppnevnt en ny og mer «fredsel» riksmeglingsmann og bevilget 50 millioner til bekjempelse av arbeidsløsheten.

Sjøfolkene og transportarbeiderne måtte etter dette kjempe alene enda en måned. Men hvor stor kraft det var i kampaksjonen vises best ved at tross dens mangler måtte arbeidskjøperne redusere sine krav om lønnsreduksjoner til mindre enn det halve.

Skjebnessvangre følger fikk ett punkt ved storstreikens avslutning: Arbeidskjøperne ville nytte høvet til selv å få bestemmelsesretten over hvem som skulle inntas igjen ved arbeidets gjenopptagelse. Her hadde LO’s forhandlere veket unna. Selv hevdet de at det nærmest var på grunn av en «misforståelse». Men arbeidskjøperne satte opp sine svartelistet og holdt hundrevis av de mest aktive fagforeningsfolk ute fra arbeidsplassene. I de kommende arbeidsløshetens år var mange av fagorganisasjonens beste folk dermed holdt i karantene og ledighet.

I den diskusjon som senere ble ført om storstreiken går det klart fram at fler og fler innså riktigheten av venstrefløyens vurdering. Ikke minst arbeiderpartipressen ga uttrykk for det. Det var ikke riktig hva den faglige toppledelse hadde hevdet at arbeiderklassen var på defensiven og «ikke ville kjempe». Både selve storstreiken og de påfølgende konflikter i papir- og sagbruksindustrien viste en kampkraft hos arbeidstakerne som, hvis den hadde vært organisert og ledet riktig, kunne ført til langt større resultater. Her hadde to grunnsyn støtt sammen: venstrefløyens klare kampinnstilling og høyresosialistenes og sentristenes vaklende og unnfallende linje. Det er vist til at fagorganisasjonens og Arbeiderpartiets medlemstall gikk sterkt ned i tiden etter kampen. Men årsaken til dette var ikke storkampen. Årsaken var den etterhvert tiltakende krisen, arbeidsledigheten, med nødsarbeid og fattigunderstøttelse i sitt kjølvann og den omstendighet at kampen var svakt og vaklende ledet fra fagorganisasjonens topp.

Men storstreiken i 1921 reiste også mange nye problemer for arbeiderbevegelsen. Ikke minst gjaldt det å finne former for å møte det organiserte streikebryteriet. Her hadde blant annet en rekke idrettsforeninger spilt rollen som vervesentrer for streikebrytere.

På initiativ av ungdomsforbundet ble det høsten 1921 sammenkalt til en større konferanse til behandling av stillingen innen idretten, og på konferansen ble Arbeidernes Idrettsopposisjon stiftet. Den ble grunnlaget for det seinere Arbeidernes Idrettsforbund som i mellomkrigstiden var en av de mest aktive og resultatrike organisasjoner i norsk arbeiderbevegelse. Sammen med Arbeidernes Ordensvern på de forskjellige steder utgjorde arbeideridretten en viktig faktor for samling av aktiv arbeiderungdom og for beskyttelse av arbeiderbevegelsens møter og tilstelninger.

Ute i Europa skjedde også ting som reiste nye problemer i kampen for å slå reaksjonen tilbake. Arbeiderklassens nederlag i Ungarn, Finnland og Tyskland utløste den hvite terror fra de mest reaksjonære krefter i disse landene.

I Finnland herjet de hvite gardene som slaktet ned tusener av finske arbeidere. I Ungarn satte Horthy-diktaturet inn med sitt terrorvelde. I Italia førte arbeidernes og bøndenes masseaksjoner med besettelse av de store jordegods og fabrikkbesettelsene i industrisentrene ikke fram, først og fremst fordi det manglet et fast førerskap, et virkelig kommunistisk parti. Etter dette nederlaget vokste en terroristisk massebevegelse fram ledet av Benito Mussolini,en tidligere redaktør av arbeideravisen «Avanti» som brøt ut i 1919 og dannet sin egen terrororganisasjon. I Tyskland hadde det alt fra 1919 vært organisert antikommunistiske såkalte «frikorps» ledet av tidligere preussiske offiserer. De var stormtropper mot de revolusjonære arbeidere, organiserte mordene på Karl Liebchnecht, Rosa Luxemburg, Kurt Eisner og Erzberger og oppretter hemmelige «hevndomstoler» som planla de såkalte «hevnmord» mot revolusjonære og framskrittsvennlige politikere. Fra disse elementer rektuttertes de første avdelinger av Tysklands Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti som under Adolf Hitlers ledelse trådte fram i tysk offentlighet i januar 1920.

Det var fascismen som på denne måten viste sitt ansikt i Europa. Denne mest brutale, mest reaksjonære form for kapitalismens diktatur smittet fra land til land. Den hadde også sine avleggere i Norge. Vi har allerede nevnt streikebryterorganisasjonen «Samfunnshjelpen». Det viste seg seinere at ledelsen for landets forsvar ikke bare hadde utkommandert soldater mot de streikende, men også ved hjelp av offiserer bygget ut et helt hemmelig system av tystere, provokatører og stemningsberettere. Og andre åpne fascistiske organisasjoner som «Samfunnsvernet» var på trappene.

Arbeiderbevegelsen med ungdommen i spissen satte en energisk kamp inn for å møte de reaksjonære kreftene. Kampen mot fascismen som senere skulle bli hovedsak for norsk og europeisk arbeiderbevegelse, hadde sin første begynnelse nettopp i de første tjueårene.

Kriseprogram og voldgiftslov

Som enhver vil forstå var det temmelig spente forhold som preget hele norsk arbeiderbevegelse etter de store klassesammenstøtene i 1921. Situasjonen var ny og krise, arbeidsløshet og kapitaloffensiv skapte nye problemer.

Valgene høsten 1921 brakte også på denne fronten en ny situasjon med en annen sammensetning av Stortinget.

Valgresultatet ga følgende mandatfordeling:

Den store endringen i mandatfordeling var vesentlig et resultat av den nye valgordningen og at to nye partier var trådt fram på arenaen. Forskyningen i stemmetall var ikke nær så stor, men viste likevel vekst i de mest høyreorienterte krefter innen den borgerlige fløyen.

Landet hadde nå en venstreregjering som etter valget sto meget svakt. Og det lå i Arbeiderpartiets hånd om den skulle stå eller falle.

Hele den politiske og faglige situasjon skapte en debatt om de norske problemer for arbeiderbevegelsen som snart kom til å vise hvor uklar venstresamlingen fra 1918 var. Den gjaldt selve hovedlinjen for den parlamentariske politikken, særlig stillingen til Venstreregjeringen, den gjaldt det kommende tariffoppgjøret 1921 og den gjaldt på lengre sikt hovedlinjen for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i kampen mot krisen og kapitaloffensiven.

Med disse norske problemene som utgangspunkt ble forholdet til Komintern og Kominterns beslutninger ført inn i debatten. Men det forvirrende, ja nesten groteske var at delingen innen Arbeiderpartiet når det gjaldt stillingen til Komintern på ingen måte var den samme som kom til uttrykk i stillingen til de norske problemene.

Alt fra slutten av 1921 hadde det jo innenfor Arbeiderpartiet stadig sterkere formet seg to fløyer i spørsmålet om partiets fortsatte medlemskap i Komintern. Den sentristiske fløyen under Tranmæl og professor Edv. Bulls ledelse arbeidet systematisk for å skape grunnlag for et brudd. Den andre fløyen, der Olav Scheflo og Emil Stang sto som de mest framtredende, søkte å befeste partiets medlemskap i Internasjonalen, utvikle partiet etter den samlingslinje som var lagt og bygge om partiet etter de internasjonale retningslinjer.

Midt i denne striden der begge grupper søkte å organisere seg som faste fraksjoner kom så debatten om de norske problemene, som var fulle av sprengstoff og vel egnet til å tilspisse de indre brytningene.

Allerede like etter valget begynte en større debatt om Arbeiderpartiets krisepolitikk, et kriseprogram for arbeiderbevegelsen. Nå var det neppe noen uenighet om at en samlet linje tilpasset de nye forhold som krisen skapte, var en nødvendighet. Det viste seg da også at både partiet og Landsorganisasjonen formet en slik linje i sin kamp for dagskravene.

Den diskusjonen som gikk forut dreide seg til dels om karakteren av et slikt program. Skulle det være et dagsaktuelt hjelpeprogram for å avverge de verste utslag av krisen for arbeidsfolket eller skulle det i flukt med den tidligere sosialiseringsdiskusjonen ha et videre perspektiv og ta sikte på «en planøkonomi, en reorganisering av samfunnet». Det som imidlertid vakte den heftigste striden, var det forhold at en del ledende partifolk, blant dem noen av de fremste tilhengere av Internasjonalen forbandt spørsmålet om krisepolitikken med framstøt på det parlamentariske plan. De ville nytte det nye Stortinget til allianser og manøvrer for med støtte fra borgerlige grupper å vinne et stortingsflertall for denne linjen. Og var de først slått inn på denne linjen, måtte de gå videre. Det kunne etter deres mening ikke være i krisepolitikkens interesse å gå absolutt inn for å styrte Venstreregjeringen. Man måtte bryte med den gamle prinsipp der Arbeiderpartiet tidligere bestandig hadde gitt uttrykk for sin mistillit til den sittende borgerlige regjering. Styrtet man Venstreregjeringen ville man få en Høyre-regjering istedet. Det var arbeiderklassen ikke tjent med, hevdet de.

Men her kom også det kommende tariffoppgjør inn i bildet. Venstre-regjeringen hadde klart sagt fra at de ville framsette forslag om tvungen voldgift, og stå og falle på det. Skulle nå også Arbeiderpartiet og fagorganisasjonen akseptere voldgift i all fall for 1922?

Her fikk krisepolitikerne atskillig støtte av Landsorganisasjonens og fagforbundenes ledere. De regnet med at fagorganisasjonens stilling var svekket etter fjorårets storkamp, Medlemstallet var gått tilbake, kassene var tomme. En ny kamp ville føre til knusende nederlag hevdet pessimistene.

Tiden skulle vise at dette «forsiktige» synet var en klar undervurdering av arbeiderklassens kampkraft og kampvilje. Halvannet år etter gikk jernarbeiderne, sagbruksarbeidere og typografer inn i en månedlang «ulovlig» konflikt og tilføyde nettopp voldgiftslinjen et meget følelig slag.

Men stillingen til kriseprogram, voldgift og Venstreregjering ble i striden og diskusjonen tillagt den fløy i partiet som forsvarte medlemskapet i Komintern nettopp fordi de ledende innen denne fløyen så sterkt engasjerte seg for den. Og Kominterns motstandere så med glede på at det skjedde og hjalp til så godt de kunne for å styrke inntrykket. For dermed kunne de angripe Kominterns tilhengere fra venstre, framstille dem som parlamentariske opportunister, folk som vek unna for den åpne direkte aksjon, og heller ville manipulere med borgerskapet. Det faktiske forhold var at det innen begge de to fløyer var høyst delte meninger om spørsmålene. Ikke minst når det gjaldt voldgiftsloven. Den avsa sine første dommer ut på våren 1922. Det ble et voldsomt slag mot lønninger og arbeidsvilkår: Lønnsnedslaget lå på 25-30%, ferien ble forkortet, overtidstilleggene redusert og det ble åpnet adgang til indeksreguleringer som seinere førte til nye lønnsnedslag.

I den høyst forvirrede diskusjon som førtes våren og sommeren 1922 utfoldet sentristene hele sin «venstre»demagogi. Tranmæl førte an i partiets hovedorgan. Og her fikk han hjelp fra en ny gruppe som i den kommende striden skulle spille en ikke liten rolle. Det var studentforeningen «Mot Dag».

Mot Dag var stiftet 1921 under ledelse av Erling Falk. Foreningen ga ut sitt eget tidsskrift og i dette kaster nå studentene seg med den største voldsomhet inn i partistriden det de ennda overgikk sentristene i venstredemagogi.

Kriseprogrammet var etter deres mening bluff og demagogi som ville gjøre «det kommunistiske parti til en rottefelle for innfanging av proletarer».

Godtagelse av voldgiftsloven og holdningen til Venstreregjeringen var en ynkelig kapitulasjon og et svik mot «det revolusjonære maksimumsprogram».

Og skritt for skritt ble hele denne venstrepropaganda rettet mot Komintern og nyttet i kampen for å sprenge Arbeiderpartiet ut av Komintern.

På bakgrunn av denne heftige diskusjonen om de norske problemene må man se den utvikling som striden om Komintern og Arbeiderpartiets medlemskap i Komintern fikk fra siste halvår 1922 og frem til partisplittelsen november 1923.

Striden om enhetsfronten

De politiske diskusjonene omkring partiets og Kominterns politikk og taktikk hadde hittil nådd lite ut over arbeiderbevegelsens ledende kretser. Det som preget de brede arbeidende lags holdning i denne tiden var en urokket solidaritetsinnstilling med den russiske revolusjon og det russiske folks kamp.

De utenlandske makters blokade og direkte intervensjon på Sovjetstatens område under borgerkrigsårene utløste en protestbevegelse i Norge langt ut over arbeiderklassens rekker.

Og da misveksten i de russiske landdistriktene 1920-21 skapte en fryktelig hungerskatastrofe i det krigsherjete landet, reiste det seg en mektig hjelpebevegelse i Norge som i mange andre land. Særlig høsten 1921 gikk store forsendelser av matvarer – mange hundre tonn – fra den norske hungerhjelpen. Ved siden av det ytet landet også betydelige bidrag til den store internasjonale hjelpeaksjonen som Fritjof Nansen organiserte til hungerdistriktene. Selv Stortinget bevilget her 1,5 million kroner til den internasjonale hjelpen.

I november 1921 organiserte arbeiderbevegelsen en spesiell «Russlandsuke» som også ga store resultater.

I Arbeiderpartiet fortsatte man den politiske kontakten og støtten til sovjetmakten. Det gjaldt å bryte den politiske blokaden mot bolsjevikene og skape høve til at deres ideer og meninger, deres litteratur og bøker kunne nå ut over verden. Norge var på denne tiden en av de viktigste kanalene. Og selve Arbeiderpartiets formann, Kyrre Grepp sto som leder for en omfattende transportorganisasjon for litteratur fra Sovjetunionen til den øvrige verden. Denne smuglingen førte til en aksjon fra den sittende Høyre-regjeringen som vakte voldsom oppsikt og ga gjenlyd langt utenfor landets grenser.

Nyttår 1921 gjorde plutselig hovedstadens politi etter ordre fra justisministeren en stor rassia på partiets kontorer for å beslaglegge all «bolsjevikisk» litteratur. Rassiaen og beslaget ble begrunnet med en lov som forbød ut- og innførsel av «levende hester og andre ting og varer»!

Kyrre Grepp og hans medarbeidere ble tatt i forhør. Og et par dager etter skjedde en ny sensasjon i saken: Grepps nærmeste medarbeider ble arrestert og holdt fengslet for å tvinges til å avgi forklaring om litteraturforsendelsen. Den unge mannen politiet hadde tatt var Rudolf Nilsen, ung student den gang, men alt på vei fram mot plassen som norsk arbeiderbevegelses store dikter.

Hele saken ble en fullstendig fiasko for politiet og justisministeren. Grepp og Rudolf Nilsen ble dømt i medomsretten, men frikjent av Høyesterett. Den beslaglagte litteraturen ble frigitt og «hesteparagrafen» erklært for ulovlig.

Denne saken, hjelpeaksjonene til sovjetstaten, kampen for å få Norge til å anerkjenne den nye russiske staten, – alt dette var bevegelser som grep om seg i folket og befester den sterke solidaritet som i alle år senere kom til å spille en avgjørende rolle i norsk arbeiderbevegelses internasjonale orientering.

Den er også en viktig faktor når det gjelder å forstå bakgrunnen for de venstremanøvrer som Kominterns motstandere fant det nødvendig å anvende i sin kamp. En aksjon for å bringe norsk arbeiderbevegelse i åpen strid med den Internasjonale som sto last og brast med den russiske revolusjon og var et barn av den, ville aldri nå fram i Norge den gang. Det innså sentristene. Derfor var deres manøvrer skjult av «venstrefraser» og solidaritetserklæringer med det russiske folk.

— » —

Sommeren 1921 holdt Komintern sin tredje kongress. Kongressen behandlet en rekke spørsmål. Her skal først og fremst de nevnes som fikk særlig betydning for diskusjonen i norsk arbeiderbevegelse:

Alt i 1920 var det etter samråd mellom Sovjetunionens faglige Landsorganisasjon og den franske og tsjekkoslovakiske revolusjonære fagbevegelse, begynt arbeid for å samle all revolusjonær fagbevegelse i Den Røde Faglige Internasjonale (RFI). Store faglige organisasjoner hadde brutt med den reformistiske faglige Internasjonale (Amsterdaminternasjonalen) som var gjenreist etter krigen og Røde Faglige Internasjonale skulle sammenfatte disse. Kominterns 3. kongress ga sin tilslutning til det og påla de kommunistiske partier å ta arbeidet opp for å vinne fagbevegelsen i sitt land for tilslutning.

RFI holdt sin første kongress umiddelbart etter Kominternkongressen. Dermed var spørsmålet om den norske Landsorganisasjons stilling blitt aktuel.

Kominterns 3. kongress behandlet også Internasjonalens organisatoriske stilling. Her ble det slått fast at Eksekutivkomiteen skulle velges av kongressen etter forslag fra de enkelte partier. Partiene skulle altså ikke velge eksekutivmedlemmene.

Men det viktigste spørsmål på Kominterns 3. kongress var vedtakene angående den kommunistiske verdensbevegelses alminnelige strategiske linje, utformingen av enhetsfrontens strategi og taktikk.

Kongressen slo fast at det prinsipielle grunnlag for den kommunistiske bevegelses enhetsfrontlinje er gitt i selve partiets forhold til massene, partiet som en organiserende og dermed ledende kraft i klassekampen. Ved å forme et bredt dagsprogram for det arbeidende folks klassekrav kan partiet oppta arbeidet for å forene hele arbeiderklassen og dens forbundsfeller i dagskampen, mens det kommunistiske parti samtidig må ha evnen til å gi dagskampen et revolusjonært perspektiv og forbinde den med kampen for det sosialistiske sluttmålet.

I 1921 da Kominterns 3. kongress ble holdt var det særlig påtrengende å stille dette som hovedlinje for bevegelsen. Den revolusjonære bølgen hadde kulminert i en rekke land. Arbeiderklassen hadde vært ute i store politiske kamper som ikke hadde ført fram. I Tyskland, Italia og Frankrike reiste reaksjonen på ny hodet. Nye kamper sto for døren. Resultatet av disse avhang av den enhet en kunne skape i arbeiderklassen og bredden i fronten mot de reaksjonære kreftene.

Kominterns 3. kongress stilte derfor enhetsfrontarbeidet blant massene som hovedoppgaven og understrekte den linje som Lenin hadde formet for kommunistenes massearbeid i sin bok «Kommunismens barnesykdommer».

Det var først ut på høsten 1921, etter stortingsvalget at en ny bølge av diskusjon og indre brytninger i Det Norske Arbeiderparti satte inn.

Med utgangspunkt i diskusjonen omkring de norske spørsmålene søkte Komintern-tilhengerne støtte for sitt syn i Kominternkongressens og seinere i Kominterns eksekutivkomites standpunkt. Komintern-motstanderne rettet på sin side etterhvert ikke bare kritikken mot kriseprogramstilhengerne og forsvarerne av voldgiftsioven, men forbandt denne med angrep på Komintern for dens standpunkter i sin alminnelighet såvel som dens syn på norske problemer.

Vedtakene om enhetsfronten i Komintern reiste etterhvert også et nytt stridsspørsmål i Norge: forholdet til det høyresosialistiske partiet og spørsmålet om enhetsfront med det.

I en del andre europeiske land, for eksempel Tyskland hadde de kommunistiske partier rettet henvendelser til de sosialdemokratiske partier om enhetsfront. I januar 1922 kom forslag fra den såkalte 2½ Internasjonale (en del sentristiske arbeiderpartier med det østerrikske sosialistparti i spissen) om felles konferanse mellom de tre politiske arbeiderinternasjonalene.

Disse internasjonale bevegelser påvirket diskusjonen i Norge. En del av Kominterntilhengerne i Norge hevdet at Arbeiderpartiet måtte vende seg til det høyresosialistiske parti med forslag om enhetsfront og samarbeid. Andre pekte på at ut fra norske forhold måtte oppgaven være på arbeidsplassene, i fagforeningene og andre masseorganisasjoner å skape samarbeid med det høyresosialistiske partiets medlemmer og tilhengere for dermed å skape enhet.

Motstanderne av Komintern, framfor alt da deres leder Martin Tranmæl rykket ut med rent prinsipielle angrep på enhetsfrontpolitikken og formet etterhvert det partisyn som senere i mange år skulle være retningslinjen for Arbeiderpartiet: Enhetsfronttilbud til det høyresosialistiske parti ville bety «lefling med reformismen» og bare stimulere den ved å «legalisere splitrelsen». Arbeiderklassens parti skulle i seg selv være uttrykket for arbeiderklassens enhet, Derfor måtte man stille «den organisatoriske samling» i ett parti opp som målet, og virkeligjøre enheten gjennom samarbeid mellom partiet og fagbevegelsen.

På dette grunnlag ble nye anklager fra venstre rettet mot Komintern. Ikke minst lyktes dette ved de opportunistiske tolkninger av enhetsfrontpolitikken som ble gitt av enkelte ledere innen Kominterntilhengerne.

De radikale venstrefrasene som Kominterns motstandere stadig kjørte fram med hindret dem ikke på sin side stadig å ha følere ute for sammenslutning med det høyresosialistiske partiet. Men disse hadde konsolidert seg og sluttet seg til den gjenopprettede II Internasjonale. Det ble med følere og kontakter uten konkret resultat.

Utover i året 1922 tilspisset partiets forhold til Komintern seg ytterligere. Studentbladet «Mot Dag» ble en slags fortropp når det gjalt angrepene på Komintern og en rekke broderpartier i andre land. Partiets hovedorgan under Tranmæls redaksjon begynte enda til å rette åpne angrep på Sovjetunionens innenriks- og utenrikspolitikk. I Landsorganisasjonens ledelse stilte man seg, særlig etter påtrykk fra de reformistiske faglige ledere i Sverige og Danmark, nølende til et brudd med den reformistiske faginternasjonalen og tilslutning til RFI. Og partiets ombygging på basis av individuelt medlemskap som det under konferansen i Halle var gitt en tidsfrist for gjennomføringen av, sto helt i stampe.

Sommeren 1922 grep Kominterns eksekutivkomite direkte inn i striden gjennom et brev til sin norske seksjon. Brevet rettet atskillig kritikk mot de opportunistiske utglidningene som hadde ført til godkjennelsen av voldgiftsloven og den indirekte støtte til venstreregjeringen. Forøvrig tok brevet sikte på å medvirke til konsolidering av partiet og få slutt på striden.

Rent midlertidig ble det også en avspenning. På et landsstyremøte om sommeren ble de stridende parter enig om en linje som i hovedsak bygde på samme syn som det Komintern hadde gitt uttrykk for.

Imidlertid kom et nytt brev fra Kominterns eksekutivkomite i september 1922. Brevet var utvilsomt påvirket av henvendelser fra Komintern-fløyen i Norge. De hadde pekt på at stadig sterkere krefter i partiet forberedte et åpent brudd med Internasjonalen. Og de påkalte en mer energisk støtte fra eksekutiven i den kamp som nå ville komme. Dermed blusset striden og fraksjonskampen opp igjen og bredte seg mer enn tidligere til hele partipressen, der partiavisene i Trondhjem, Bergen, Hedmark og Telemark rettet sterke angrep på hovedorganet og sentralstyrets flertall med Tranmæl i spissen.

Tranmæl selv rykket i Sentralstyret fram med et brev der han tok stilling til stridsspørsmålene.

Brevet avviser enhver kritikk av partiets sentralorgan under hans redaksjon, særlig de angrepene som avisen hadde rettet mot stortingsgruppen, og beskyldningene om at Tranmæl selv i artikler hadde tatt til orde for en gjenforening med det høyresosialistiske parti.

Brevet skilter med at skal det tas organisatoriske forholdsregler mot bladets utenriksmedarbeider for hans skriverier, så måtte de rettes mot Tranmæl selv som redaktør.

Brevet foranlediget en større debatt i sentralstyret som igjen delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet støttet Tranmæl, avviste som helhet eksekutivkomiteens brev og krevde at det skulle sende en delegasjon til Norge etter den planlagte Kominternkongressen for å diskutere alle de spørsmål som hadde skapt «den meget alvorlige situasjon».

Mindretallet pekte på at de fant eksekutivkomiteens brev riktig og på sin plass og støttet de krav som der ble stillt. Mindretallet ga videre sin tilslutning til at det norske spørsmål ble tatt opp til behandling i forbinnelse med Kominterns fjerde kongress.

Under disse forholdene skulle en så velge den delegasjonen som fra Arbeiderpartiet skulle møte på Kominterns 4. kongress. Det var mye om å gjøre å få delegasjonen sammensatt slik at sentralstyrets flertall – Tranmælfløyen – ble fyldig representert. De hadde stadig i sin fraksjonsvirksomhet hevdet at Kominterns eksekutivkomite ble feilaktig og ensidig informert av tilhengerne i Norge. Nå hadde de selv anledning til overfor Kominterns høyeste instans å framlegge hele sitt syn og gi alle informasjoner. Og særlig var det viktig at flertallets mest dominerende mann, Martin Tranmæl, reiste til kongressen.

Men i sentralstyret vegret Tranmæl seg. Og da også eksekutivkomiteen i Komintern rettet energiske henstillinger til ham om å komme for at man gjennom inngående forhandlinger kunne finne løsning for striden i Norge, avslo Tranmæl i et svarbrev der han anførte alle slags formelle grunner: Man sto umiddelbart foran kommunevalget, Fagkongressen skulle forberedes og her var han sterkt engasjert i organisasjonsspørsmålene osv. osv. Enda en henstilling, denne gang fra medlemmer av den norske delegasjonen etter at den var kommet til Moskva førte heller ikke til noe resultat.

Kominterns 4. kongress

Komintern 4. kongress trådte sammen 4. november 1922 og satt sammen en måned. Den internasjonale situasjon som måtte prege kongressen viste nye og andre trekk enn under 2. og 3. kongress.

I sovjetstaten var stillingen i vesentlig grad konsolidert. Hungersnøden på grunn av uårene var overvunnet. Overgangen til «den nye økonomiske politikk» – NEP – hadde lagt grunnen for et systematisk gjenoppbyggingsarbeid. De kontrarevolusjonære og fremmede intervensjonstropper var slått og jaget ut av landet helt til Stillehavskysten. Sovjetregjeringen hadde etter Lenins initiativ tatt opp arbeidet for å knytte politiske og handelsmessige forbinnelser med de kapitalistiske land. En handelsavtale med England var allerede sluttet og skritt for skritt ble den økonomiske blokaden brutt, blant annet av norske skip som igjen begynte å trafikere sovjethavnene.

Sovjetunionens Kommunistiske Parti var begynt å forberede sammenslutningen av de enkelte sovjetrepublikker til et felles statsforbund, Unionen av sosialistiske Sovjetrepublikker og den første unionssovjetkongress var fastlagt til årets slutt 1922.

Den internasjonale kapitalisme søkte nye veier for å bekjempe den stabiliserte sovjetmakten. Våren 1922 var det holdt en internasjonal konferanse i Genua der også sovjetregjeringen var innbudt. Her bød det kapitalistiske Europa kreditter og «hjelp» til sovjetstaten, men på betingelser som faktisk ville bety at de fikk økonomisk kontroll over Sovjetunionen. Forslagene ble avvist av sovjetdelegasjonen, som innledet forhandlinger med Tyskland og sluttet den såkalte Rapallotraktaten. Her ga Sovjetregjeringen avkall på de erstatningskrav den hadde på Tyskland i henhold til Versailles-traktaten og Tyskland ga avkall på erstatning for nasjonalisert eiendom i Sovjet.

På Genuakonferansen ga sovjetdelegasjonen en erklæring forfattet av Lenin om fredelig sameksistens mellom stater uansett politisk system, som grunnlag for Sovjetstatens utenrikspolitikk, og reiste spørsmålet om nedrusting og forbud mot luftkrig og gasskrig. Noen overenskomst med England, Frankrike og de andre entente-landene kom imidlertid ikke istand.

Omtrent samtidig holdtes konferansen av de tre politiske arbeiderinternasjonalene (2. 2½ og 3. Internasjonale). Det kom til sterke brytninger her, men til slutt ble man enig om en felles erklæring. Det skulle nedsettes en kommisjon på 3 medlemmer fra hver internasjonale som skulle forberede en arbeiderverdenskongress. Kommisjonen skulle ta initiativ til forhandlinger mellom de to faglige internasjonaler om internasjonal faglig enhet. Alle partier tilsluttet internasjonalene skulle organisere en massebevegelse for fellesaksjoner mot kapitalens offensiv, for den russiske revolusjon og for oppretting av proletarisk enhetsfront i de enkelte land såvel som internasjonalt.

Men det ble ingen realiteter ut av disse vedtak. 2. Internasjonalens ledere saboterte ethvert tiltak for gjennomføring av overenskomsten. Til slutt trakk Komintern sine representanter tilbake og fastslo at sosialdemokratiet hadde ansvaret for at aksjonen var blitt resultatløs.

På Kominterns 4. kongress møtte ikke mindre enn 11 fra Norge. Fem av dem tilhørte selve partiets delegasjon, to var representanter til Ungdomsinternasjonalen, men deltok også i delegasjonens møter. De fire øvrige var i Moskva for å delta i faglige og kooperative møter.

Også i denne norske delegasjonen delte man seg etter de politiske linjer som hadde festnet seg i partiet. Leder for «flertallet» var Oscar Torp, for «mindretallet» Olav Scheflo (han var medlem av eksekutivkomiteen) og Emil Stang.

Hovedspørsmålet på Kominterns 4. kongress var den videre utvikling av enhetsfronttaktikken, en oppsummering av de erfaringer som var gjort i enhetspolitikken og utvidelse av enhetsarbeidet for å knytte forbinnelsen mellom arbeiderklassen og bøndene.

Kongressen understreket i sitt vedtak om denne saken at alle kommunistiske partier «måtte gjennomføre enhetsfrontens taktikk fordi den i den nåværende periode viser kommunistene den sikre vei til erobringen av flertallet blant de arbeidende. Reformistene vil ha splittelse. Kommunistene er interessert i sammenfatningen av alle arbeiderklassens krefter i kamp mot kapitalismen».

Samtidig tok kongressen klart avstand fra 2. Internasjonales utlegging av enhetsfronten som en organisatorisk sammenslutning av alle arbeiderpartier. «Tilstedeværelsen av selvstendige kommunistiske partier og deres fulle aksjonsfrihet like overfor borgerskapet og sosialdemokratiet er arbeiderklassens viktigste historiske erobring som kommunistene ikke under noen omstendigheter vil gi avkall på.»

Kongressen pekte på at enhetsfronten måtte anvendes i forskjellige former tilpasset forholdene i hvert enkelt land. I den praktiske anvendelse, særlig med henblikk på å utvikle felles fronten med de arbeidende bønder kan man stille spørsmålet om dannelse av en arbeider og bonderegjering. Som en agitasjonsparole for å markere samholdet mellom arbeidere og bønder har arbeider- og bonderegjeringen internasjonal betydning, men den kan også anvendes i en rekke land i den praktiske politikk. I vedtaket advarer kongressen også mot farene ved denne taktiske linjen; «kommunistene må ikke gjøre forsøk på å erstatte det revolusjonære arbeid blant de brede lag av de arbeidende bønder med prinsippløse Parlamentariske kombinasjoner».

Slik stilte Kominterns 4. kongress den almene taktiske linje for den internasjonale kommunistiske bevegelse.

Kominternkongressen valgte en egen kommisjon for å behandle det norske spørsmålet.

For å få klarhet i delegasjonens syn på Arbeiderpartiets stilling og forhold til Komintern utarbeidet kommisjonen en enkete med 12 spørsmål som delegasjonen svarte på.

«Flertallet» forsøkte i saken å opptre som en sluttet fraksjon og ga et felles svar. De øvrige svarte hver for seg.

Hovedpunktene i spørsmålene gjaldt Kominterns og dens eksekutivkomites rett til å fatte vedtak som grep inn i de enkelte partiers virksomhet.

Alle norske delegerte anerkjente uten forbehold denne rett, og at tilsluttede partier hadde plikt til å gjennomføre Kominterns vedtak. «Flertallet» gjorde den tilføyelse at «hvis eksekutivkomiteen bygde på utilstrekkelige eller feilaktige informasjoner måtte partiene ha rett til å sende nye informasjoner og anmode om at eksekutivkomiteens vedtak ble tatt opp til ny prøving».

I de sentrale spørsmålene om omorganisering av det norske partiet etter Kominterns retningslinjer og prinsipper ble de delegerte anmodet om å foreslå en frist for gjennomføringen. 

Flertallet erklærte seg ute av stand til det, da saken måtte avgjøres av et landsmøte.

Den norske kommisjonen førte lange og omstendelige forhandlinger. Både de russiske og tyske kommisjonsmedlemmer søkte grunnlag for en konsolideringsplattform for det norske partiet og tok atskillig hensyn til hva de norske «flertalls»-delegerte førte i marken.

Til slutt ble det formet et vedtak som alle norske delegerte stemte for, men som flertallet tok visse forbehold mot.

Resolusjonen understrekte at det var det norske partiets plikt å gjennomføre de grunnleggende vedtak som var fattet på Kominterns kongress. Derfor måtte nå partiets omorganisering bli en realitet innen ett år, partiets hovedorgan måtte endre sitt navn fra «Sosialdemokraten» innen tre måneder. Det måtte bringes orden i stortingsgruppens forhold til partiets ledelse, studentgruppen «Mot Dag» måtte oppløses i den form den hittil hadde og tidsskriftets redaksjon velges av partiets ledelse i samråd med Internasjonalen.

Hovedorganets utenriksmedarbeider Karl Johansen ble å utelukke som medlem av partiet.

Forøvrig ga kongressen eksekutivkomiteen i oppdrag å sende en delegasjon til det norske partiets kommende landsmøte og gjennom et brev legge sitt og kongressens syn fram direkte for landsmøtet.

En tilspissing av forholdet innen den norske delegasjonen oppsto ved valget av det norske medlem av eksekutivkomiteen. Flertallet foreslo her Håkon Meyer, mens mindretallet holdt på gjenvalg av Scheflo som også ble valgt.

Det tok tid innen den norske delegasjonen kunne vende tilbake fra Moskva og avgi sin rapport. Alt tidligere var diskusjon og ny strid startet i partiets sentralstyre. Og her kom det snart ganske klart fram at Kominterns motstandere planla en linje som skulle stille det kommende landsmøte overfor spørsmålet om åpent brudd med den kommunistiske verdensbevegelse.

Det var Martin Tranmæl, professor Edvard Bull og Erling Falk som hadde lagt opp linjen. Nå kom det fram hvorfor Tranmæl ikke hadde «hatt tid» til å reise til Moskva, og Edvard Bull hadde frasagt seg å reise på grunn av «forfall».

Den 21. desember framla flertallet i partiets sentralstyre et forslag med følgende hovedinnhold:

Sentralstyret uttaler at det av hensyn til partiets enhet og utvikling og av hensyn til samarbeidet og tillitsforholdet innen partiet såvel som forholdet til fagorganisasjonen ikke kan godta de krav som den fjerde kongress stiller til Det Norske Arbeiderparti som seksjon av Internasjonalen. . .

Som følge av den nye situasjon ved de på Internasjonalens kongress vedtatte beslutninger, hvorved partiet og dets landsmøte mister sin suverenitet i indre spørsmål, går sentralstyrets flertall ut fra at partiet ikke lenger organisasjonsmessig vil kunne bli stående i Internasjonalen. Sentralstyrets flertall vil dog fastslå at den 3. Internasjonale fremdeles som hittil betraktes som den eneste politiske Internasjonale som Det Norske Arbeiderparti vil samarbeide med. Internasjonalens grunnsetninger, masseaksjon rådssystemet og arbeiderklassens diktatur, som er knesatt av partiets landsmøte og av Landsorganisasjonens kongress i 1920, anerkjennes derfor helt og fullt som rettesnor for partiets politikk.

I sentralstyret søkte mindretallet å hindre en hodekulls avstemning over et forslag som førte til så skjebnessvangre konsekvenser. Partiets formann Emil Stang foreslo at Kominternkongressens resolusjon om Norge skulle behandles punkt for punkt og at det ellers skulle nedsettes en komite som kunne utarbeide en innstilling om vedtakene på Kominternkongressen, som så skulle forelegges partiets landsstyre.

Ungdomsforbundets representant fremmet også et forslag for å få utsatt avgjørelsen. Men flertallet i sentralstyret, framfor alt dets leder Martin Tranmæl ville tvinge fram en avgjørelse. Han foreslo at det skulle voteres straks og dette ble vedtatt.

Forslaget om brudd med Internasjonalen ble deretter vedtatt mot 3 stemmer.

Noen år seinere, i november 1923 avslørte Elias Volan hvordan denne aksjonen var forberedt. Den 16. desember var der på Landsorganisasjonens kontor holdt et møte hvor bl.a. Volan var tilstede og hvor man drøftet forholdet til Internasjonalen. Her hevdet Edv. Bull at brudd med Internasjonalen var uunngåelig og burde tas jo før jo heller. Han hevdet at enten fikk man fremme forslag direkte om utmeldelse eller man kunne ved given leilighet ta bruddet på en bestemt sak. Bull fikk atskillig motbør på møtet, men sentralstyrets vedtak en uke senere viste jo at flertallet systematisk hadde satt brudd med Internasjonalen og splittelse i partiet på sin dagsorden.

Reaksjonen på 21. desember-vedtaket er ganske illustrerende:

Den borgerlige presse hilste vedtaket med atskillig forventning. Selv om Arbeiderpartiets sentralstyreflertall etter deres mening «var minst like kommunistisk som det Moskva-tro mindretall» innebar vedtaket «den viktige kjensgjerning som lå i selve den organisatoriske løsrivelse». Forøvrig slo disse avisene stort opp at Tranmæl og sentralstyrets flertall nå åpent innrømmet at Arbeiderpartiet «mistet sin selvstendighet ved å være medlem av Internasjonalen.»

Det høyresosialistiske partiet triumferte. I sine kommentarer hevdet de at det var nettopp denne utbryterlinjen de hadde forutsett og det manglet ikke på antydninger om at en ny gruppering var i emning, en samling til høyre i arbeiderbevegelsen, tross alle radikale erklæringer og uttalelser fra flertallet i Arbeiderpartiets sentralstyre.

Men i selve Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen forøvrig kom vedtaket som en bombe. Den vakte både forferdelse og forbitrelse overalt og i løpet av få dager var hele partiets presse fylt av kommentarer og innlegg. De største partiaviser, i Bergen. Trondhjem, Hedmark, Oppland, Telemark og Nord-Norge vendte seg avgjort mot flertallets brudd med Internasjonalen. Ungdomsforbundet rykket ut og snart begynte også partiavdelingene å si sin mening i vedtak og resolusjoner.

Den videre diskusjon tok snart en annen vei enn partidiskusjonen tidligere. Nå kom selve forholdet til Internasjonalen klarere i sentrum for meningsbrytningene.

Flertallet hevdet at vedtakene, særlig på 4. kongress gjorde det umulig å opprettholde de forbehold som Arbeiderpartiet hadde tatt overfor Moskva-tesene i 1921. lnternasjonalen var ikke lenger en «føderativ sammenslutning» men et sentralisert verdensparti der eksekutivkomiteen hadde full beslutningsrett overfor de enkelte partier.

Mindretallet framholdt at hverken 3. eller 4. kongress i Komintern hadde gjort vedtak som endret det grunnlag som var lagt i Moskva-tesene. Når det gjalt eksekutvikomiteen pekte mindretallet på at nettopp 4. kongress hadde besluttet at det hver 4. måned skulle holdes utvidete eksekutivmøter, og til disse skulle partiene selv velge representanter ved siden av de faste som var valgt av verdenskongressen. Der var partier i andre land som hadde brutt med Internasjonalen. Deres skjebne var bare avskrekkende eksempler. I Sverige og Tyskland hadde de vendt tilbake til sosialdemokratiet. I Italia var det parti som hadde brutt ut (maksimalistene) blitt utsatt for opprivende indre kamper og til slutt redusert til en liten sekt. Men den desorganisering av arbeiderklassen det hadde ført med seg hadde vært en av årsakene til Mussolinis og den italienske fascismes seir.

Forøvrig, hevdet mindretallet. var det nettopp Tranmæl som i 1921 hadde understreket nødvendigheten av at den nye kommunistiske Internasjonalen ble et virkelig verdensparti og ikke gjorde den gamle Internasjonalens feil om igjen.

Men flertallet stoppet ikke bare ved diskusjonen om Internasjonalen. Umiddelbart etter sentralstyrets 21. desember-vedtak, rykket Tranmæl ut med en lederartikkel i partiets hovedorgan hvor det også dras tilfelts mot den russiske revolusjon og sovjetstaten. «Metodene er feilaktige» heter det i artiklen. «Den sterke sentralisasjon av makten er et feilgrep som kveler det nyskapende i det økonomiske liv».

Og sentralstyreflertallets leder utvikler sitt syn videre i et intervju med partiavisen «Ny Tid» noen dager seinere:

«Vi anser alle arbeidere som kvalifisert til medlemskap i partiet og i fagorganisasjonen. Bedriftene skal erobres fra arbeidsplassene av og av de arbeidere som arbeider der. Kan hende går det langsomt, men det vil gå sikkert. Og med den økte makt på arbeidsplassene skal vi skaffe oss kontrollen over bedriftslivet og produksjonen. . . .

Moskva er en politisk organisasjon som ikke bygger nedenfra, men ovenfra. Moskva opererer med elitemennesker og ikke organisasjoner. Moskvas diktatur er – eller synes i alle fall å være – mer av politisk enn av økonomisk karakter. . .

Staten bryter sammen når det økonomiske grunnlag forandres og det økonomiske grunnlag vil forandres ved at bedriftsrådsbevegelsen gradvis vokser fram til en maktfaktor i det økonomiske liv.»

Slik stilte flertallet ved sin leder sitt syn opp mot Kominterns og trakk den slutningen: «Valget står mellom Internasjonalen og Fagopposisjonens linje».

Men hele denne offensiven fra sentralstyreflertallets side viste seg å være et feilslag.

Landsstyremøte og landsmøte

Partiets landsstyre var innkalt til 5. januar. Og allerede før landsstyret trådte sammen var det klart at flertallet i partiet ikke støttet flertallet i sentralstyret.

Alt ved landsstyremøtets åpning aner sentralstyreflertallet uråd. I en ny lederartikkel i partiets hovedorgan 6. januar heter det:

«Hvis det virkelig forholder seg så at det ikke er skjedd noen forandring i Internasjonalen (som mindretallet sier) da opprettholder selvfølgelig partiet sitt medlemskap i Internasjonalen.»

Dette var i samsvar med det nye forslag sentralstyreflertallet hadde framlagt i landsstyret på møtets første dag. Her trakk de beslutningen av 21. desember tilbake, gikk inn for å opprettholde medlemskapet i Internasjonalen «på de betingelser som var vedtatt i 1921». Hvis Internasjonalen ikke kunne akseptere dette, minsket DNA å bli betraktet som «sympatiserende organisasjon».

Her tok man også stilling til en del enkeltsspørsmål som var behandlet i Kominternkongressens vedtak om Norge.

Mindretallet framla sitt motforslag. Det ble pekt på ut Arbeiderpartiet alt i 1921 hadde gitt sin tilslutning til Komintern som et verdensparti. Ut fra dette foreslo mindretallet at partiet opprettholder sitt medlemskap i Komintern og at landsstyremøtet velger en komite som forhandler med Kominterns representant om den praktiske gjennomføring av Kominternkongressens vedtak.

På landstyremøtet møtte Karl Radek som eksekutivkomiteens representant. Han grep straks initiativet i landsmøtets forhandliner og med dreven erfaring tvang han snart sentralstyreflertallet på defensiven fra skanse til skanse. Hensikten var å nå fram til et politisk grunnlag som hele partiets ledelse – både flertall og mindretall – kunne enes om, slik at man kunne fortsette den linje som alt var lagt for skrittvis å utvikle partiet til et kommunistisk parti, en avdeling av Komintern.

Ut fra dette framsatte Radek et eget forslag om at det norske Arbeiderparti blir stående i Internasjonalen som en selvstendig seksjon og anerkjenner de kommunistiske kongressers og eksekutivkomiteens vedtak, og eksekutivkomiteens rett til å påse at vedtakene blir gjennomført. Forslaget forutsatte også at det ble utarbeidet en plan for gjennomføringen av beslutningene på Kominterns 4. kongress.

I tilknytning til forslaget ga eksekutivkomiteens representant en erklæring der han slo fast at eksekutivkomiteen aldri hadde satt seg som mål å oppheve de enkelte partiers selvstendighet. Eksekutivkomiteen grep bare inn der de enkelte partier begikk åpenbare feil og under forutsetning at medlemsmassene i partiene var enig i en slik inngriping. Enhver frykt for at Kominternkongressens vedtak betydde en gradvis oppheving av partienes selvstendighet var grunnløs. Det norske parti har full rett til selvstendig å lede og ordne sine anliggender. Bare i de tilfeller da partiets avgjør er uriktige har eksekutivkomiteen rett og plikt til å gripe inn.

Partiets sentralstyreflertall erklærte at de ikke kunne stemme for Radeks forslag. De regnet med også å ha flertallet i landsstyret med seg. Men her tok de feil. Fire medlemmer av landsstyret som flertallet hadde regnet som støtter for seg avga erklæring om at de støttet Radeks forslag. Dermed var det klart at dette forslaget hadde flertall i landsstyret.

Og nå skiftet sentralstyreflertallet taktikk. De ønsket ikke å gå til forberedelsen av det kommende landsmøte ut fra en avstemming i landsstyret som gikk dem imot. Overfor et åpent valg for eller mot Komintern hadde landsstyrets forhandlinger vist at de var dømt til nederlag. Slik var det også ute i partiavdelingene, blant medlemmene i partiet.

I de tidligere diskusjoner om norske problemer hadde Kominterns motstandere ved sin venstreradikalisme maktet å rive med seg mange revolusjonære arbeidere i partiet. Slik hadde det vært i diskusjonen om stortingsgruppens holdning til Venstreregjeringen, til voldgiftsloven, til kriseprogrammet. Det var på denne «radikale» linjen de måtte støte fram og på denne veien samtidig søke å provosere til en situasjon som tvang Komintern til å kaste partiet ut med en partisplittelse som konsekvens.

På den måten gikk det til at Arbeiderpartiets landsstyremøte i januar 1923 endte med at Komintern-representantens forslag ble enstemmig vedtatt. Likeledes stemte landsstyremøtet enstemmig for en uttalelse om at den bitre partistriden nå skulle være slutt og erstattes med saklig diskusjon.

Det skulle ikke gå mange dagene før det viste seg at hele enstemmigheten på landsstyremøtet var en manøver fra Komintern-motstandernes side.

Bare en uke seinere rykker Tranmæl ut i partiets hovedorgan med en lederartikkel der han kaller til ny kamp og splittelse:

De som har et annet syn på den kommunistiske politikk og på organisasjonsspørsmål må utforme sitt standpunkt og ta opp et bevisst arbeid for sin oppfatning både innen partiet og fagbevegelsen. Utgangen av den strid vi har hatt og de meningsbrytninger vi vil få vil da kunne bli av overmåte stor betydning for arbeiderbevegelsen her i landet.

I samme nummer av avisen åpner professor Edvard Bull en artikkelserie om stillingen til partiet.

Han retter en bredside av nådeløs kritikk mot landsstyret og sine meningsfeller Kominternmotstanderne. De «kom rådløse til landsstyremøtet. All fast grunn sviktet under føttene, inntil endelig panikken kom og er enstemmig landsstyre aksepterte Radeks erklæring.»

Og Edvard Bull avslutter sin artikkel slik:

«De partimedlemmer som ser slik (som prof. Bull) på saken, må samle seg til enig opptreden, uten sikre på å vinne flertall på landsmøtet i 1923 eller 1924, uten hensyn til hvem det måtte bringe oss i konfliltt med innenlands eller utenlands. Den opposisjon vi må organisere må være fullkommen likegyldig over for kirketukt. Den må bare ta hensyn til en eneste ting: arbeiderklassens revolusjonering.»

Dermed var signalet gitt til ny kamp. Og den «revolusjonering av arbeiderklassen» som nå ble et slags slagord For Kominternmotstanderne ble formet i en ny plattform, det så berømmelige «Kristianiaforslag».

Platformen var utarbeidet av Erling Falk. Med den som basis tok grupperingen Tranmæl, professor Bull og Falk i fellesskap ledelsen av kampen foran landsmøtet. Rundt dette trekløveret samlet de ledende folkene i Kristianiapartiet seg. Her skulle hovedslaget stå. Først og fremst fordi hovedstaden valgte hele en tredjedel av det kommende landsmøtes samlere representanttall. Men også fordi partistillingen i Kristiania hadde sterk innflytelse på ledelsen i fagforbund og LO-sekretariat og i landsledelsene for de andre arbeiderorganisasjonene.

Den nye plattformen ble første gang lagt fram på Kristiania Arbeidersamfunns diskusjonsmøte, senere på møter i Kristiania Arbeiderpartis representantskap. Begge steder ble plattformen vedtatt og derav fikk den også sitt navn.

Kristianiaforslaget som av taktiske grunner ble framlagt som «et tilleggsforslag» til landsstyrets enstemmige vedtak, inneholdt i alt fire punkter som skulle forme Kominternmotstandernes prinsippielle syn i hovedspørsmålene: Veien til maktovertakelsen, det parlamentariske arbeids betydning, prinsippene for partiets organisatoriske opplnygging, forholdet mellom partiet og Internasjonalen, og likestillingen mellom partiet og fagbevegelsen.

Kristianiaforslaget var fylt av agitatoriske fraser og demagogi. Det appelerte særlig til de gamle syndikalistiske tradisjoner i fagopposisjonen, stilte desentralisering og lokalt selvstyre opp mot prinsippet om den demokratiske sentralisme og gjorde fjorårets diskusjon om stortingsgruppens arbeid til et hovedspørsmål. Dermed skulle man ramme Kominterns forsvarere på deres svakeste punkt der også eksekutivkomiteen hadde kritisert og tatt avstand fra dem.

Kristiania-forslaget var en kamputtalelse mot vedtakene på Internasjonalens 3. og 4. kongress. Men det er karakteristisk for det dobbeltspill som ble drevet, at forslagets opphavsmenn og tilhengere, samtidig som de fremla det erklærte at de godkjente vedtakene både på 3. og 4. kongress.

I den korte tiden før landsmøtet maktet ikke Internasjonalens tilhengere å legge opp til en motoffensiv mot Kristiania-forslaget, som kunne klarlegge stillingen og sette tingene på plass. Også innen denne fraksjonen var meningene delte i viktige spørsmål.

Kampen om valgene til landsmøtet ble ført som en åpen fraksjonsstrid der begge de to retninger møtte med sine talsmenn på fylkes- og kretsmøter som så valgte landsmøterepresenranter, stort sett etter hvor møteflertallet sto i striden. Helt til de siste dagene for landsmøtet trådte sammen var det uklart hvilken retning som ville få flertall, sa uklart at begge fraksjonsledelser regnet med seir for seg og la sin linje etter det.

På «Februarlandsmøtet» møtte Komintern med en mannsterk delegasjon, med Bucharin som delegasjonens formann, den bulgarske representant i eksekutivkomiteen Kolarov, formannen i Ungdomsinternasjonalen Schatskin og Kobetsky som seinere ble sovjetisk sendemann i København. Fra det finske kommunistiske parti møtte Kulervo Manner, fra Sverige Z. Høglund og Fr. Strøm.

Dessuten forelå fra eksekutivkomiteen i Komintern et lengre brev. Brevet hilste med tilfredshet det enstemmige vedtak fra landstyret i januar og understreket de erklæringer som da ble avgitt av eksekutivens representant angående partienes forhold til Komintern. Det pekes på den betydning Komintern har hatt for de enkelte partier, og at det nå, under reaksjonens framstøt gjelder å styrke, ikke å svekke forbindelsen mellom eksekutivkomiteen og partiene. Brevet hevder at partiets omorganisering fra kollektivt til individuelt medlemskap vil styrke partiet og at partiets forhold til fagbevegelsen ikke skal være noe formelt overherredømme, men bestemmes av kommunistenes evne til å ta initiativ, arbeide i og påvirke fagforeningene ved sin enhetlige politikk. Brevet gir uttrykk for at stridighetene i partiet kan og må overvinnes og eksekutivkomiteen oppfordrer begge parter i striden, uansett hvem av dem som får flertall på landsmøtet, å innstille sin politikk på samarbeid, som på ingen måte utelukker ideologisk kamp. Men kampen må føres med vilje til enhet på Internasjonalens grunn. I de kommende store kamper vil partiets kommunistiske ånd og forståelse bli styrket, for kommunismen er ingen lære importert fra Moskva, den er klassekampens ånd.

Alt på landsmøtets første dag trådte de to fraksjoner åpent fram, innkalte til særmøter og stilte sine innledere til det som var landsmøtets hovedspørsmål, forholdet til Internasjonalen. Den første styrkeprøven kom ved valg av dirigenter. Her seiret mindretallet i sentralstyret, Internasjonalens tilhengere med 91 mot 88 stemmer. Men etter at fraksjonene hadde holdt sine møter og talt sine tropper var bildet noe annerledes. Sentralstyrets flertall mente at de hadde en liten overvekt.

Spørsmålet om forholdet til Internasjonalen ble innledet av de to fraksjonslederne, Tranmæl og Scheflo. Her kom de norske stridsspørsmålene igjen i forgrunnen, stillingen til venstreregjeringen og voldgiftsloven, og Scheflo kom i en svak forsvarsstilling. Noe utformet motforslag til Kristianiaforslaget hadde heller ikke mindretallet tidligere lagt fram. Det ble eksekutivkomiteens representant, Bucharin, som førte an kampen mot Internasjonalens motstandere. Hovedstøtet ble rettet mot dem som hadde blåst til ny strid etter det enstemmige landsstyremøte, i forste rekke gruppen «Mot Dag» med Erling Falk i spissen og professor Bull. Med rette pekte Bukharin på at Kristianiaforslaget hvis det ble vedtatt, ville virke både oppløsende på Arbeiderpartiet som kommunistisk parti og svekke Internasjonalen. Bull gikk til voldsomme motangrep mens «Mot Dag» og Erling Falk tidde stille.

Etter en tre dagers debatt, søkte igjen eksekutivkomiteen å legge grunnlag for å skape enhet på landsmøtet.

I en erklæring fra delegasjonen ble det foreslått;

1.     Det norske partis representasjon i Eksekutivkomiteen suppleres med en representant    fra Tranmæls retning. Til det kommende utvidete eksekutivmøte ville det norske parti    få ytterligere 2 representanter og delegasjonen krevet absolutt at Tranmæl personlig    måtte komme til møtet.

2.     Delegasjonen hevdet ut begge retninger i partiet måtte bli representert såvel i det nye    sentralstyret som i hovedorganets redaksjon.

Videre framsatte delegasjonen et lengre motivert forslag, der man i fem punkter formulerte et prinsippielt motforslag til Kristianiaforslaget. Forslaget endte med følgende:

I betraktning av at under de nuværende forhold en fullstendig enhet av arbeiderklassens krefter er det høieste bud for arbeiderbevegelsen, og at en splittelse av partiet og en permanent indre konflikt vil medføre den største skade, anser landsmøtet det nødvendig å fastslå:

I partiet vil det ikke være noen seierherre og ikke noen beseirete. Landsmøtebeslutningene må ærlig gjennomføres av alle partifeller såvel som av alle partiinstanser og hele partipressen. Der må stilles visse grenser for partidiskusjonen, slik at den ikke føres på bekostning av det virkelige arbeide mot proletariatets fiender. Landsmøtet oppfordrer alle partifeller til gjensidig tillit og felles arbeide. Landsmøtet anser enhver objektiv eller subjektiv solidarisering med den borgerlige presse i kritiken av eller opphisselsen mot Internasjonalen for utilstendelig.

Etter at disse forslagene fra eksekutivkomiteens representanter var framsatt, erklærte Tranmæl på vegne av sin fraksjon, at den ville opprettholde Kristianiaforslaget, men også landsstyrets enstemmige innstilling(!). Når det gjaldt den kommende ledelse i partiet mente fraksjonen at den fløy som fikk flertall på landsmøtet måtte ha flertall både i sentralstyret og landsstyret deriblant vervet som formann, partisekretær og redaktør av hovedorganer. De som ble i mindretall skulle være representert i landsstyret og sentralstyret som mindretall og i eksekutivkomiteen måtte begge retninger være representert.

Dermed var landsmøtet nådd til klimaks. Internasjonalens motstandere hadde fortsatt valgt den «harde» linjen som holdt fast ved perspektivet om brudd med Komintern og splittelse av partiet.

Avstemningen over de fremsatte forslagene ga som resultat:

94 for Kristianiaforslaget, 92 for eksekutiv-delegasjonens forslag. Hvor knepent det hele var, viser følgende: I henhold til landsmøtets protokoll var der anmeldt og godkjent 183 representanter. Ved avstemningen manglet stemmegivning fra to representanter.

Etter behandlingen av landsmøtets hovedspørsmål kom det til et oppgjør om studentforeningen «Mot Dag» og dens arbeidsmetoder. Etter rapport fra et medlem av foreningen var det gjort undersøkelser om dens virksomhet. Detaljene om dette var trukket inn i fraksjonskampen og saken førte til bitter strid også på landsmøtet.

Det samme gjentok seg ved valgene: Det knepne landsmøteflertallet besatte alle de fremste poster i partiledelsen og flertallet i sentralstyret og landsstyret. Som formann valgtes Oscar Torp, nestformann Edv. Bull, sekretær Einar Gerhardsen. redaktør Martin Tranmæl.

Og så kom til slutt et enstemmig vedtak om at landsmøtet «godtar vedtakene på Den Kommunistiske Internasjonales 3. og 4. verdenskongress og at – partiet på en loyal og tillitsfull måte vil etterkomme de henvendelser og pålegg som kommer fra Internasjonalen».

Landsmøtet konfirmerte ennvidere denne beslutningen ved seinere enstemmig å vedta følgende paragraf inn i lovene som partiets formålsparagraf:

Det norske Arbeiderparti er en avdeling av Den Kommunistiske Internasjonale. Partiet har til formål å føre arbeidernes klassekamp frem til det kommunistiske samfunn gjennom proletariatets diktatur etter Den Kommunistiske Internasjonales retningslinjer, paroler og beslutninger.

Umiddelbart etter partiets februarlandsmøte holdt Ungdomsforbundet sitt landsmøte. Her kom det klart fram at ungdommen sto vakt om sine tradisjoner som partiets venstre fløy. Også i ungdomsforbundet hadde den politiske striden vært skarp. Et flertall i sentralstyret hadde forsøkt å ta et mellomstandpunkt i striden om forholdet til Komintern. Men landsmøtet i februar gjorde slutt på denne tilstanden. Forbundet hadde på denne tiden i alt 227 lag med 9 000 medlemmer. På landsmøtet sluttet ungdommen seg med overveldende flertall – 96 mot 33 stemmer – til Kominterns linje, avviste Kristianiaforslaget og sluttet opp om det forslag Internasjonalens representanter hadde fremmet på partilandsmøtet og som det var avvist med 2 stemmers overvekt.

Såvel på ungdomslandsmøtet som i tiden etter ble forbundets forhold til partiet et av de store stridsspørsmål i den indre kampen.

I partiets ledelse satt de folk med flertall som i tidligere år så mange ganger hadde trukket ungdomsbevegelsen inn i partikampen for en revolusjonær politikk.

Men nå forlangte de «loyalitet fra ungdommen». Det samme standpunkt som partiets reformistiske ledelse så ofte før hadde hevdet. Ungdommen skulle konsentrere seg om sine spesialoppgaver og ikke kaste seg inn i partistriden.

Ungdomsforbundets landsmøte ga et klart svar på dette: Så lenge ikke en konsekvent kommunistisk grunnlinje var sikret i partiet, så ungdommen det som sin første plikt, i samsvar med hele sin tradisjonelle stilling, å kjempe i partiet for å sikre oppslutningen om Komintern og den internasjonale kommunistiske bevegelse.

På partiets februarlandsmøte hadde det hårfine flertallet forlangt og tiltatt seg hele den avgjørende ledelse i partiet.

Det samme gjorde det overveldende flertall på ungdommens landsmøte.

Formannsjobben, «Klassekampen»s redaktør og det overveiende flertall i sentralstyret ble besatt av Internasjonalens tilhengere. Deres oppdrag var i arbeiderungdommens interesse å kjempe for å sikre norsk arbeiderbevegelses samhørighet med den kommunistiske verdensbevegelse, Komintern.

Også Landsorganisasjonen hadde sin kongress våren 1923.

Her var det framfor alt to spørsmål som sto i forgrunnen.

Etter lange diskusjoner og forberedelser skulle kongressen ta stilling til den faglige organisasjonsformen. Dernest skulle kongressen behandle de internasjonale forbinnelser.

Organisasjonsformen hadde utløst sterke brytninger mellom det syndikalistiske synet som ville gjøre de lokale samorganisasjonene til fagorganisasjonens grunnlag og det syn som gikk inn for oppbygging etter industriprinsippet. Kongressens vedtak ble på linje med det sistnevnte synet, men ga også plass for samorganisasjonsmønsteret. Stort sett la kongressen i 1923 grunnlaget for den organisasjonsoppbygging fagbevegelsen har i dag. I tiden som fulgte ble en rekke nye industriforbund dannet, som Bygningsarbeiderforbundet og NNN.

Ennå sterkere politisk og prinsipiell karakter fikk kongressens behandling av de internasjonale forbinnelser.

Alt i 1920 hadde fagkongressen med stort flertall uttalt sin solidaritet med Den Kommunistiske Internasjonale og sendt en observatør til dens kongress. På Den Røde Faglige Internasjonales (RFI’s) kongress i 1921 hadde der også vært representanter fra Norge.

Men denne kontakten var av «orienterende» karakter.

I august 1921 ble det på LO’s representantskap foreslått (av Tranmæl) at spørsmålet om utmeldelse av den reformistiske Amsterdaminternasjonalen skulle sendes foreningene til uttalelse. Så skulle neste representantskapsmøte ta endelig stilling. Men forslaget ble forkastet og det ble gjort et vedtak som forhalte hele saken.

En landskonferanse av samorganisasjonene tre måneder seinere gjorde et annet vedtak. Den krevde uravstemning om utmeldelse av Amsterdaminternasjonalen.

I april 1922 behandlet LO-sekretariatet saken. Flertallet anbefalte da utmeldelse av Amsterdam. Fagforeningene fikk saken til behandling og med stort flertall ble utmeldelsen godtatt. Og høsten 1922 besluttet så endelig sekretariatet å bryte med Amsterdaminternasjonalen mens spørsmålet om tilslutning til RFI skulle behandles på den kommende fagkongress i 1923.

Inntil det tidspunkt hadde kampen gått mellom den radikale fløyen som hadde sin støtte i Arbeiderpartiet, og de høyresosialistisk orienterte faglige ledere som fikk sterk støtte av sine åndsfeller i de øvrige skandinaviske land. Både Sverige og Danmark opprettholdt fagbevegelsen sitt medlemskap i den reformistiske Internasjonalen og øvde et Stadig trykk på norsk fagbevegelse for å hindre et brudd der.

Men da Fagkongressen i 1923 skulle behandle spørsmålet om den nye kontakten, kontakten med RFI, fikk kampen innen Arbeiderpartiet sin virkning også på kongressen.

Vedtaket som ble gjort, godkjente representantskapets utmeldelse når det gjalt den reformistiske Internasjonale. Men i forholdet til RFI skulle sekretariatet igjen utrede saken og sende den til uravstemning på høsten samme år.

Til uravstemningen la sekretariatet som avstemningsgrunnlag   enten innmeldelse i RFI eller samarbeid med RFI. «på fritt grunnlag». Det var den sentristiske linjen fra 21. desemberforslaget i Arbeiderpartiets sentralstyre som her gikk igjen.

Og ved selve uravstemningen allierte sentristene seg med høyresosialistene.

Uravstemningen som fikk liten tilslutning, ga flertall (15 000) for samarbeid på fritt grunnlag og et mindretall (7 000) for tilslutning til RFI.

Norsk fagbevegelse ble på den måten stående uten internasjonale organisatoriske forbinnelser. Det fikk betydning i mange år framover for norsk fagbevegelses og norsk arbeiderbevegelses internasjonale politikk i det hele tatt.

Fra februar til november 1923

Det som preget både Ungdomsforbundets landsmøte og fagkongressen måtte også gjøre seg gjeldende i hele partiets, ja i hele den norske arbeiderbevegelses daglige virke: ingen av de spørsmål som var årsak til de vidtgående stridighetene var avgjort eller løst. Den fraksjonelle kampen fortsatte og de nye problemer som dukket opp ble gjenstand for ny diskusjon og strid etter de samme delingslinjer.

Ut over våren 1923 dukket to nye politiske spørsmål opp i den politiske diskusjon i arbeiderbevegelsen.

For det første gjaldt det den politiske propaganda som av Eksekutivkomiteen ble reist for parolen om arbeider- og bonderegjeringer. Saken var som tidligere nevnt reist i flukt med bestrebelsene på å utvide de kommunistiske partiers arbeid for å skape forbund mellom arbeiderklassen og de arbeidende bønder. De revolusjonære kampene etter krigen hadde på dette feltet vist store mangler. Både i Finnland og Tyskland, men særlig i Ungarn var det en hovedsvakhet i den revolusjonære reisningen. Men i den russiske revolusjon hadde bolsjevikene, særlig på Lenins initiativ tatt opp saken og med stort resultat ført den kompliserte kampen for å vinne bondemassene for revolusjonen. I en rekke land i Europa var det etter krigen dessuten oppstått omfattende politiske bevegelser blant bøndene. På Balkan, i Polen og Tyskland oppsto egne politiske partier for små- og mellomstore bønder, det var enda til forsøk på å organisere en egen bondeinternasjonale, «den grønne internasjonale». Dette var bakgrunnen for Eksekutivkomiteen stilling.

Den andre saken som kom til å spille en rolle i diskusjonen i Norge var den såkalte «religionsparolen».

Saken var kommet opp fordi det i noen kommunistiske partier hadde forekommer tilfeller der ledende kommunister hadde gått inn for og enda til agitert for religiøse synspunkter. Blant annet hadde dette forekommer i Sveriges Kommunistiske Parti. I det svenske partiet eksisterte på denne tiden en begynnende indre strid med mange likhetspunkter med striden i Norge. Opposisjonen mot Kominterns politikk ble her ført av den kjente venstresosialisten Zeth Høglund.

Eksekutivkomiteen rykket våren 1923 ut med en erklæring i religionsspørsmålet. Egentlig gikk erklæringen ikke ut på annet enn det som i alle år i den marxistiske bevegelse hadde vært godkjent som det prinsipielle syn på religionen: Religionen er en privatsak overfor staten, men den er ikke en privatsak overfor det marxistiske revolusjonære parti. Det er kommunistenes oppgave å påvise årsaken til religionen og de religiøse bevegelser, påvise hvordan den er et redskap for makthaverne mot arbeiderklassen, og med opplysningsarbeide motvirke religionen og kirkens makt over de arbeidende masser.

Dette Eksekutivkomiteens standpunkt utnyttet Höglund til å reise en stor debatt der han på det voldsomste angrep Komintern. Og debatten sprang over til Norge det den i den spente indre partisituasjonen snart kom til å spille en rolle.

En kort periode etter partiets og ungdomsforbundets landsmøter hadde det vært temmelig stille i partistriden i all fall i pressen og for offentligheten.

Men i partiers tidsskrift «Det 20. århundrede» tok i april og mai Olav Seheflo opp spørsmålet arbeider og bonderegjering i Norge.

I sin artikkel skriver Scheflo:

«Skal vi i Norge oppta agitasjonen for en arbeider- og bonderegjering må det skje under forutsetning av at det norske Arbeiderparti selv deltar i en sådan regjering. Vi må gjøre oss selv og de brede lag fortrolig med den tanke at kommunister rykker inn i regjeringen. Derimot kan vi ikke gå ut fra at vårt parti alene er istand til å danne regjering i det borgerlige samfunn. Der må skapes en regjering hvor også de deler av arbeider- og bondeklassen som ikke soker til vårt parti er representert.

Hvor firmer vi disse grupper? Først og fremst naturligvis i det sosialdemokratiske partiet, dernest i venstrepartlet og endelig i bondepartiet. Hva de to siste partier angår kan det naturligvis ikke som de nu er sammensatt, bli tale om noen allianse.

Men bare den omstendighet at spørsmålet om en slik regjering kom under alvorlig drøftelse måtte nødvendigvis framkalle brytninger innenfor disse partier. Ti det er en kjensgjerning at størsteparten av deres tilhengere er arbeidende bønder som under give forhold nok vil være mottagelige for ideen om en arbeider- og bonderegjering»

Sheflos fortolkning og utlegging av Kominterns parole om arbeider- og bonderegjering måtte nødvendigvis utløse ny debatt i partiet. Og enda en gang ga det Kominterns motstandere anledning til angrep fra venstre. Sheflos syn ble utlagt som Kominterns linje. Det ble knyttet sammen med Sheflos og andres stilling året før, «leflingen» med venstreregjeringen, stillingen til voldgiftsloven og debatten om kriseprogrammer.

Professor Bull var selvsagt på pletten som «ideologisk fører» for Kominterns motstandere. I en svarartikkel begynner han slik:

«Man må innrømme Schflo at han ikke er redd for å ta gamle dogmer opp til revisjon. Ifjor var det voldgiftsloven han kjempet for – nå er det ministersosialismen.»

Bull mener ut skal Arbeiderpartiet slå inn på denne linjen må det oppgi sitt revolusjonære program uten å få noe vesentlig igjen for det. Den regjeringsmakt Scheflo taler om betyr ingen ting. Det er en parlamentarisk vrangforestilling, etter Bulls mening.

Midt under den nye bølgen av diskusjon som nå veltet gjennom partiet og dets presse kalte Komintern til utvidet eksekutivmøte i juni 1923.

Det var meningen her spesielt å behandle stillingen både i det norske og svenske parti. Og det norske Arbeiderparti kunne velge en hel delegasjon til møtet. Denne gang avslo ikke Tranmæl å reise. Delegasjonen ble bestående av Tranmæl, Erling Falk. Rolf Hofmo og Scheflo. Dessuten møtte Furubotn fra Ungdomsforbundet.

Arbeiderpartiets sentralstyre hadde foran dette møtet utarbeidet i alt 7 forslag til endringer i Kominterns statutter.

De viktigste endringer var at Eksekutivkomiteens medlemmer ikke skulle velges av verdenskongressen, men av hvert enkelt parti, partiene skulle holde landsmøter før verdenskongressene for å behandle dagsordenen til disse, utsendinger fra Eksekutivkomiteen til partiene skulle begrenses, og Eksekutivkomiteen skulle ikke ha myndighet når det gjaldt om en partitillitsmann skulle nedlegge et tillitsverv. Det skulle bare det enkelte parti og dets ledelse bestemme.

Forslagene var først og fremst en politisk demonstrasjon. Hver og en av dem berørte jo forhold bestemt av verdenskongressen og bare av den grunn kunne ikke Eksekutivkomiteen avgjøre dem.

Såvel i plenumsmøtene som i den kommisjon som ble nedsatt for å behandle norske spørsmål var det hele stillingen i Norge etter landsmøtet i februar og grunnlinjen i Kristianiaforslaget som kom til diskusjon.

Og her søkte igjen de ledende innen Eksekutivkomiteen, framfor alt det russiske kommunistpartis representanter å finne en linje til avspenning og bileggelse av striden både med og i det norske partiet. «La oss i en prinsipiell debatt klargjøre divergensene og de punktet det vi mener de norske kamerater har feil», hevdet de, «etterpå får vi søke de kompromisser som kan være nødvendige for å komme kameratene imøte».

Dette preget også den resolusjon om stillingen i Norge som tilslutt ble framlagt fra kommisjonen på plenumsmøtet.

Den bekreftet begge de to erklæringer som Eksekutivkomiteens representanter hadde gitt på landsstyremøtet i januar og landsmøtet i februar. Videre het det:

Det utvidede Eksekutivkomitemøte er enig i at Eksekutivkomiteen i forsvaret av Kominterns organisatoriske linje, i forsvaret av en sentralisert ledelse av klassekampen har hatt for øye den lønnsomme forandring av det norske parti og dets historiske egenart. Dette må overbevise enhver norsk arbeider om at Internasjonalen legger den største vekt på å beholde i rekkene det tapre norske parti tross avvikelser i organisatoriske og politiske spørsmål.

Ut fra dette tok resolusjonen stilling til en rekke praktiske spørsmål: Man advarte mot at studentforeningen Mot Dag fikk utvikle seg til en hel eliteorganisasjon i partiet. Man krevde at det ble gjort fortgang i partiets omorganisering på grunnlag av individuelt medlemskap, men overlot til partiet selv å bestemme formene for en slik overgang. Man understreket hvor nødvendig det var at partiet holdt forbinnelsen med fagorganisasjonen, og stilte det som oppgave for kommunistene i fagbevegelsen og partiets ledelse å arbeide for fagbevegelsens tilslutning til RFI. Man understreket ungdomsforbundets rett til å behandle og ta stilling til de politiske spørsmål i partiet og anmodet partiet om å behandle ungdomsorganisasjonen med forståelse.

I spørsmålet om stillingen til parolen om arbeider- og bonderegjering går resolusjonen ennå forsiktigere fram. Den understreker betydningen av arbeidet på landsbygda og peker på at den opportuniske fare for at det hele kan ende i manøvrer med de borgerlig-reaksjonaere bondepartier best kan unngås ved at arbeidet drives blant massene på landsbygda. Men da flertallet i den norske delegasjon har ytret tvil om parolen foreslår resolusjonen først å diskutere saken grundig i partiet og så først på et landsmøte avgjøre hvordan parolen skal stilles og gjennomføres.

Resolusjonen behandler også de anklager som flertallet i det norske parti har reist mot partiets stortingsgruppe for opportunisme og peker på at om dette er riktig har jo partiet anledning til å trekke gruppen eller enkelte av dens medlemmer tilbake. Men resolusjonen peker på at flertallet selv har vært imot dette og har hevder at kritikken mot stortingsgruppen har vært overdrevet.

Tilslutt understrekes det at Eksekutivkomiteen oppfordrer det norske parti å fremme alle de spørsmål de ønsker på den kommende 5. verdenskongress og at «enhver lek med den ide å tre ut av Internasjonalen, enhver trusel om splittelse av partiet fra hvilken kant den enn kommer ma opphøre.»

Slik hadde møtet lagt tilrette et vedtak som kunne skape enighet mellom Det Norske Arbeiderparti og Eksekutivkomiteen. Men den norske delegasjons flertall ønsker ikke en slik enhet. De fremla en erklæring ved Erling Falk der de meddelte at de ville stemme mot resolusjonen. Her fikk de støtte fra to svenske representanter. Men Falk tilspisset ytterligere situasjonen ved å erklære at flertallet i sin opposisjon mot Eksekutivkomiteen ikke sto alene men at de hadde støtte i alle kommunistiske partier i Europa. Og hva angikk faren for splittelse og brudd i Norge så avhang dette langt mer av Eksekutivkomiteen enn av flertallet i det norske parti.

Den norske erklæringen førte til at delegasjonene fra samtlige andre land unntatt Sverige ga en meget skarp erklæring der de tok avstand fra Falks påstand om at han hadde støtte i andre partier.

Tross denne tilspissing av stillingen vedtok møtet å gi det norske og svenske parti alternerende rett til å ha en fast representant i Eksekutivkomiteens presidium og at de to partienes sentralstyret selv skulle peke ut representantene.

Av generelle vedtak som det utvidede eksekutivkomitemøte gjorde var det resolusjonen om arbeider- og bonderegjeringen, og resolusjonen om kommunistenes forhold til religionen som fikk spesiell betydning i Norge. Særlig da spørsmålet om religionen.

Under normale forhold i et arbeiderparti som står på marxismens grunn ville vedtaket ikke vakt hverken oppsikt eller debatt. Vedtaket understreker som vi alt har pekt på det marxistiske livssyns holdning til religionen og nødvendigheten av å drive opplysningsarbeide for dette livssyn. Men når det gjelder den antireligiøse propaganda understreker vedtaket at den må drives med forsiktighet og takt, at man ikke i klassekampen må støte fra seg arbeidere på grunn av deres religiøse tro, men tvert imot samarbeide med dem uansett deres religiøse innstilling.

Vedtaket om kommunistenes forhold til religionen var provosert først og fremst ved Zeth Höglunds voldsomme kampanje i Sverige som var utnyttet av antikommunistene i mange andre land. I Norge ble vedtaket brukt og misbrukt av Internasjonalens fiender som et redskap til den mest demagogiske hets mot Internasjonalen.

Da den norske delegasjonen kom tilbake fra eksekutivmøte ga de to fraksjonene hver sin rapport. Sentralstyret behandlet saken 1. august og godtok flertallets rapport. Dermed hadde også stemmegivningen mot resolusjonen på eksekutivsmøtet fått sentralstyrets flertalls sanksjon.

Dette var opptakten til ny strid. Og like etter skjedde en ny episode som tilspisser striden i voldsom grad. I slutten av august skrev Tranmæl en artikkel i hovedorganet «Arbeiderbladet» der han hevdet at partiet sto ved skilleveien og nå måtte velge mellom å være «det store masseparti» eller en «trangbrystet sekt» ledet av «et selvbestaltet presteskap».

Artikkelen ble oppfattet som en åpen krigserklæring ikke bare mot mindretallet i partiet men også mot Komintern. Og hensikten var ganske klar. Sentralstyreflertallet hadde innkalt landsstyret for å legge planen til et ekstraordinært landsmøte, det var det åpne brudd med den internasjonale kommunistiske verdensbevegelse som nå skulle foretas.

I den tilspissede kampen som dette utløste rykket to framstående tillitsmenn i partiet ut med skarpe angrep på Tranmæl. Jeanette Olsen, en av de fremste i partiet i Nord-Norge, offentliggjorde et åpent brev til Tranmæl. Hun tok opp Tranmæls påstand om at man nå måtte velge og skrev: «Du står i valgets dal, Martin Tranmæl, du skal velge mellom 3. Internasjonale, arbeidernes eneste verdensorganisasjon, og fascismen, kapitalistenes verdensorganisasjon»

Den andre tillitsmann som rykket ut var redaktøren av partiavisen Ny Tid i Trondhjem, K. O. Thornes, en av stifterne av Fagopposisjonen av 1911. Han kommenterte også Tranmæls artikkel, særlig hans behandling av spørsmålet arbeider- og bonderegjering, som han hadde stemplet som en mislykket kjærlighetserklæring til småbøndene. Thornes karakteriserte uttalelsen som «den rene provokasjon så klasseforrædersk som den kan være.»

Dette var skarpe ord, men ikke skarpere enn det som var vanlig språk hos begge retninger i fraksjonskampen.

Men sentralstyteflertallet grep opp disse to artiklene. 3. september, like før landstyremøtet, fremmet flertallet i sentralstyret forslag om at K. O. Thornes og jeanette Olsen skulle suspenderes fra partiet for et tidsrom av 6 måneder og med øyeblikkelig virkning.

Forslaget førte til en ny tilspissning av fraksjonskampen. Mindretallet hevdet for det første at sentralstyret ikke hadde formell adgang til å ekskludere enkeltmedlemmer. Ifølge partiets statutter er partiet «en sammenslutning av foreninger» og under alle omstendigheter måtte de to partimedlemmers lokalforeninger få anledning til å behandle saken. Men flertallet holdt hårdnakket på sitt og utelukkelsen ble fremmet for lokalavdelingene som en fullbyrdet kjennsgjerning.

Trondhjems Arbeiderparti behandlet saken neste dag og vedtok en skarp protest mot suspensjonene. For ikke ytterligere å tilspisse striden besluttet imidlertid partistyret å etterkomme sentralstyrets vedtak men ville innanke saken både for landsmøtet og Komintern.

Sentralstyrets suspensjonsvedtak gikk som en storm gjennom partiet. Det kunne ikke oppfattes som annet enn bevis for at flertallet ønsket å kvitte seg med all opposisjon, enten ved å nytte suspensjon og eksklusjon til etterhvert å rive opp og pulverisere opposisjonen, eller ved å utfordre til og fremtvinge splittelse.

Under disse spente forholdene kom også en ny sensasjon. Studentforeningen «Mot Dag» ga en erklæring til sentralstyret der de meddelte at de trakk seg ut av partistriden. Denne politiske manøvren skapte adskillig forvirring, også innen flertallsretningen. Mot Dag hadde vært utsatt for sterk kritikk tidligere i partistriden, særlig for tidsskriftets utfordrende artikler. Fra Kominterns side var enda til spørsmålet reist om å oppløse foreningen. For å styrke Mot Dag’s posisjon var en rekke av partiets sentralstyre- og landsstyremedlemmer gått inn i foreningen selv om de hverken var studenter eller kunne reknes som «intellektuelle». Blant annet var partiformannen Oscar Torp og partisekretæren Einar Gerhardsen medlem der. Og nå trakk plutselig foreningen seg vekk, Falk nedla sitt verv i Kominterns eksekutivkomite og dermed i partiets sentralstyre, alt sammen med den begrunnelse at i partistriden hadde «saklige spørsmål fullstendig tapt sin verdi.»

Det var åpenbart at studentene og framfor noen Erling Falk selv ikke ønsker å være skyteskive i den tilspissede kampen. De hadde videre mål, noe som kom fram både klart og drastisk på landsmøtet noen måneder seinere.

Partiets landsstyremøte som trådte sammen 23. september, førte ikke til noen avspenning eller demper på striden. De to retninger sto steilt mot hverandre i alle spørsmål. 15 for flertallsretningen, Kominterns motstandere, 13 for mindretallet. Men i ett spørsmål skilte det seg ut en slags sentrumsgruppe. Det gjalt stillingen til religionsspørsmålet der to av mindretallet istedenfor å godta eksekutivmøtets vedtak i juli foreslo «å anmode Internasjonalen om å ta saken opp til ny behandling»

Landsstyret trakk forsåvidt konsekvensen av den tilspissede situasjonen. Alle var enig om at bare et landsmøte kunne treffe avgjørelse i den fraksjonskamp som raste og etter en strid om tidspunktet, ble det fastsatt å holde ekstraordinært landsmøte 2. november og følgende dager.

Det ekstraordinære landsmøte, november 1923

Den indre kampen i Arbeiderpartiet som dominerte hele den politiske virksomheten i tiden fra august og frem til landsmøtet 2. november hadde på mange måter et annet preg enn striden hadde hatt tidligere. I stor grad bidro sentralstyrets eksklusjonsvedtak til det. Det ble innen flertallet tatt opp som et signal om at nå ville fraksjonsledelsen bryte alle broer og drive partiet ut av Internasjonalen. Man tilstreber målbevisst en splittelse. På Moskva-thesenes tid våget ikke disse splitterne å tre åpent fram. I den stormende revolusjonære perioden var det utelukket å vinne norske arbeidere for brudd med den internasjonale kommunistiske bevegelse. Dengang nøyde man seg med forbehold og krav om utsettelse med gjennomføringen av de grunnleggende prinsipper for et kommunistisk parti. Vedtaket i sentralstyret 21. desember 1921 om løsrivelse fra Internasjonalen og overgang til å bli en sympatiserende organisasjon» hadde også vist seg å være for tidlig. Forsoningen på det etterfølgende landsmøte var et taktisk skritt tilbake for å unngå et opplagt nederlag.

Men Internasjonalens motstandere hadde i tiden fra februar-landsmøtet i 1923 brukt sitt herredømme over partiets ledelse godt. På høsten mente de at tiden var inne for å slå til og fremkalle en ny splittelse i partier.

Blant Internasjonalens tilhengere, mindretaller, var det da neppe noen ensartet oppfatning av partistillingen.

Den fløy som hadde sine fremste talsmenn i Ungdomsforbundet og dets ledelse så splittelsen som uunngåelig og ga også uttrykk for dette overfor Kominterns eksekutivkomite, idet de mente at det nå ikke «måtte gis flere konsesjoner til flertallet.»

Karakteristisk for dette synet er følgende uttalelse i et brev fra en av dens talsmenn, Arvid Hansen, til Kominterns eksekutivkomite 29. august.

Hvis vi hevder at det finnes elementer med Erling Falk i spissen sann vil drive frem er brudd, skriker «Arbeiderbladet» opp i indignert protest. Fra distriktene skriver flere kamerater til meg at det beste for oss er et enten-eller fra Komintern. Ingen konsesjoner mer. For det store flertall i partiet vil ubetinget tilhøre Komintern. Denne oppfatning stemmer også med den jeg selv har.

Den annen fløy innen mindretallet hadde et annet syn og en annen vurdering. Det var først og fremst Olav Scheflo som var eksponenten for det.

I et brev til Internasjonalen 2. oktober skriver han følgende:

Selv um Tranmæl får et knapt flertall på landsmøtet står i virkeligheten størsteparten av partiet på vår side. Det er grunnlag for dannelsen av et landsomfattende stort kommunistisk parti. Vi har drøftet den plan, at dersom vi taper vil vi avgi en erklæring om at vi ønsker å stå i partiet, men vi forbeholder oss rett til å organisere oss som en landsomfattende gruppe innenfor partiet, som står i forbindelse med Internasjonalen. Vi vil være loyale mot Internasjonalen, men også mot partiet. Tranmæl vil da bli stilt overfor den alternativ, enten å sprenge partiet eller å gå med på at partiet blir et Labourparti med en stor kommunistisk fraksjon, som behersker størsteparten av partipressen. Jeg tviler på at han kan få sin fraksjon med å på ekskludere oss.

Som en ser er der tydelig forskjell i syn innen mindretallet. Men i en ting var mindretallet enig. Det gjalt vurderingen av dets egen styrke i partiet i forholdet til flertallets.

Her overvurderte mindretallet klart sine muligheter. Ved valgene til landsmøtet hadde de sine sterkeste støttepunkter i Hedmark, Bergen og Hordaland, Trondhjems by og Opland. De fikk alle representanter i Buskerud fylke (unntatt Drammen). Likeledes i Telemark (her ble mandatene forkastet av landsmøtet).

Men mindretallet oppnådde bare 9 mandater av 102 i Kristiania som hadde hele 36 pct. av alle mandater på landsmøtet og de tapte alle mandater i Trøndelagsbygdene.

Dermed var også styrkeforholdet på landsmøtet klart.

For Kominterns ledelse var stillingen i det norske partiet overordentlig vanskelig.

Helt fra Moskva-tesenes tid og forhandlingene i Halle hadde Eksekutivkomiteen overfor partiet i Norge søkt utveier til å bilegge de indre stridighetene, bevare partiets enhet, og fremme en utvikling som kunne forme partiet om til et virkelig kommunistisk parti.

Men dette ble av flertallet bare utlagt som «eftergivenhet». Flertallet hadde, først på landsmøtet i februar men enda mer på eksekutivmøtet i juli bevisst søkt å skjerpe motsetningene, rykket ut mot samtlige verdenskongressers prinsipvedtak og stimulerte også andre partier til å ta kampen opp mot Kominterns politiske linje.

For Eksekutivkomiteen måtte saken stå slik at skulle det norske partiets medlemskap i Komintern overhodet ha en mening måtte dets ledende organer etter så mange år i all fall godta de grunnleggende minstekrav som ble stilt til alle andre partier.

Slik var stillingen for eksekutivkomiteen og de to stridende fraksjoner i Norge ved forberedelsene og valgene til landsmøtet.

Debatten foran landsmøtet skulle såmenn ikke bidra til å avklare stillingen. Særlig omkring religionsspørsmålet ble det utviklet en demagogi og en spekulasjon i skremsler og svartemaling som virket forvirrende.

Midt under den hardeste striden brøt det ut en streik som i overmåte sterk grad tilspisset klassekampen i Norge. I oktober gikk jernarbeiderne ut i sin såkalte «ulovlige» konflikt som utover hele vinteren og våren kom til å prege all økonomisk og politisk kamp i Norge. Kampen hadde også sin virkning på den indre partistriden og skulle ikke medvirke til at den ble mindre heftig.

Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte trådte sammen 2. november 1923.

I alt møtte 237 representanter. 13 representanter fra Telemark fylkesparti fikk ikke sine mandater godkjent da flertallet hevdet at valgene til fylkesmøtet ikke hadde gått riktig for seg.

Kominterns eksekutivkomite hadde som leder for sin representasjon på landsmøtet utpekt lederen for Frankrikes Kommunistiske Parti Marcel Caehin. Caehin var kjent overalt i den europeiske arbeiderbevegelse. Han hadde i hjemlandet sammen med Kominterns eksekutivkomite spilt en stor rolle ved bileggelsen av stridighetene med de franske syndikalistene som sammen med kommunistene hadde bygd opp den revolusjonære landsorganisasjonen CGTU. I 1923 sto han i spissen for de franske arbeideres solidariske kamp med de tyske Ruhrarbeidere under den franske besettelse av Ruhr. Det var første gang arbeiderklassen i to tidligere fiendtlige stormakter hadde knyttet kampfellesskap over grensene og Cachin som leder for denne kampen ble fengslet, man forsøkte enda til å reise tiltale mot ham for høyforræderi.

Men Cachin nådde ikke fram til landsmøtet i Norge. Det betydde en alvorlig svekkelse av Eksekutivkomiteens representasjon. Det ble den tyske representant Edw. Hoernle som møtte for eksekutivkomiteen på landsmøtet og fra Undgomsinternasjonalen møtte en av dens sekretærer, østerrikeren Richard Schüller. Forøvrig var det svenske og det finske broderparti representert.

Landsstyret fremla for landsmøtet forslag i en lang rekke saker. I de fleste av dem var det to innstillinger, fra landsstyrets flertall og mindretall.

Men det ble ikke landsstyrets enkelte innstillinger som kom til å danne grunnlaget for landsmøtets forhandlinger.

Også fra Kominterns eksekutivkomite forelå et dokument, et åpent brev som konkluderte med et forslag og til dette forslag hadde eksekutivkomiteen knyttet et vedtak den selv hadde gjort.

Eksekutivkomiteens forslag lød slik:

Partikongressen tar avstand fra enhver vedtakelse av beslutninger som står i motstrid med Den Kommunistiske Internasjonales beslutninger. Når det gjelder å gjøre sine meninger gjeldende på verdenskongressene og hos Den Kommunistiske Internasjonales ledelse har partiet å gjøre bruk av sine internasjonale statuttmessige rettigheter og er forpliktet til loyalt å gjennomføre de gjeldende beslutninger fra kongressene og Den Kommunistiske Internasjonales eksekutivkomite. I partienhetens interesse fastslås at ingen suspensjoner eller eksklusjoner av partiet må foretas uten å forelegge spørsmålet for eksekutivkomiteen til prøvelse og avgjørelse.

Til dette forslaget hadde eksekutivkomiteen føyet følgende vedtak:

Hvis dette forelegg fra eksekutivkomiteen blir forkastet av flertallet på partiets landsmøte så er disse delegerte dermed uttrådt av Den Kommunistiske Internasjonale.

I dette tilfelle vil Den Kommunistiske Internasjonale bare betrakte den del av Det Norske Arbeiderparti som sin norske avdeling, som ikke godkjenner den avgjørelse som partikongressens flertall har truffet. Eksekutivkomiteen oppfordrer alle representanter på landsmøtet som i Den Kommunistiske Internasjonalens rekker vil kjempe for den sosiale revolusjon, alle som holder partiets enhet og den kjempende arbeiderklasses Internasjonale høyt som den første betingelse for dens seir, å stemme for eksekutivkomiteen forslag.

Den Kommunistiske Internasjonales Eksekutivkomite.

Etter landsmøtets åpning og en lang debatt om de omtvistede mandatene fra Telemark, besluttet landsmøtet straks å gå til behandling av beretningen fra eksekutivmøtet i juni. Her forelå innstillinger fra landsstyret om arbeider- og bonderegjeringen, religionsspørsmålet, stillingen til den Røde Faglige Internasjonale og til Kominterns statutter. I alle saker hadde flertall og mindretall hver sin innstilling. I religionsspørsmålet var det enda til tre innstillinger, idet det såkalte sentrum hadde eget forslag der.

Martin Tranmæl som innledet saken for flertallet gjorde Kominterns brev til hovedspørsmålet. Eksekutivkomiteens forslag hadde skapt en ny situasjon, hevdet han. Og eksekutivkomiteens erklæring var et ultimatum, det minnet om franskmennenes ultimatum til tyskerne om betingelsesløs overgivelse ved verdenskrigens slutt. Han avsluttet sitt innlegg med krav om at Komintern skulle trekke sitt forslag tilbake før man overhodet tok fatt på løsningen av stridsspørsmålene.

Eksekutivkomiteens representant, Hoernle, pekte i en rekke punkter på at den linje flertallsfraksjonen hadde gjort seg til talsmann for var i strid med selve Den Kommunistiske Internasjonales grunnprinsipper. l årevis hadde Komintern gitt innrømmelser til det norske parti for å finne en vei slik at partiet kunne utvikle seg til å bli en virkelig avdeling av Komintern. Men alle innrømmelser var blitt møtt av flertallet med nye krav og standpunkter som avvek fra Kominterns grunnlinje. Det hadde skapt usikkerhet og misnøye i de andre partiene. Nå måtte det norske partiet engang gi klar beskjed om sin stilling. Men enda en gang ville han på Eksekutivkomiteens vegne gjøre et forsøk på å finne en endelig løsning og fremsatte derfor følgende forslag:

Kamerat Tranmæls krav om at Eksekutivkomiteens forslag og erklæring skal tas tilbake er ensbetydende med et krav om at Komintern skal avstå fra prinsipper om en sentral ledelse av verdenspartiet.

For allikevel å vise kameratene i det norske partis flertal den ytterste imøtekommenhet og for å bevise for de revolusjonære arbeidere i Norge at Den Kommunistiske Internasjonale på ingen måte vil tilintetgjøre Det Norske Arbeiderpartis ansvarlige selvstendighet men tvert imot gjøre alt for å bevare Det Norske Arbeiderpartis enhet på basis av de kommunistiske grunnsetninger, foreslår jeg: Landsmøtet tar avstand fra å fatte noen beslutning, som står i motsetning til Kominterns beslutninger. Det nedsetter en kommisjon som består av en forholdsmessig representasjon for flertall, mindretall og sentrum, som under forsete av Eksekutivkomiteens representant stiller opp et konkret arbeidsprogram, som fastslår den måte og de midler, hvorved Den Kommunistiske Internasjonales almindelige politiske linje skal anvendes i Norge.

For endelig å bilegge partistriden skal eksklusjoner og disiplinærforanstaltninger på grunnlag av politiske motsetninger bare foretas etter overenskomst med Kominterns Eksekutivkomite.

Hoernles forslag kunne virkelig vært en vei ut av den akutte krise som Tranmæl hadde søkt å skape ved sitt innledningsforedrag. Men en slik løsning ønsket ikke flertallet. Tranmæl grep straks ordet, avviste Hoernles erklæring og forslag og la selv fram følgende motforslag:

I anledning de krav og de forslag som Eksekutivkomiteen i ultimatums form har tilstillet Det Norske Arbeiderparti uttaler landsmøtet:

Det Norske Arbeiderparti er fast besluttet på å ta saklig begrunnet stilling til de spørsmål som foreligger. Det er landsmøtets rent og plikt under ansvar å trekke opp linjene for partiers politikk i Norge i overensstemmelse med medlemmenes uttalte vilje. Eksekutivkomiteen krever at vi skal gi avkall på denne rett og plikt. Derfor kan landsmøtet ikke godta Eksekutivkomiteens ultimatum.

Underhånden søkte Hoernle og Schüller å få forhandlinger med Tranmæl og Edv. Bull for å finne en løsning. Men disse avslo og erklærte at de overhodet ikke ville forhandle med de internasjonale representanter.

Under den lange debatten som nå fulgte på selve landsmøtet søkte sentrumsgruppen ytterligere å myke opp Hoernles forslag med bare å foreslå en kommisjon sammensatt etter de tre fraksjonens styrkeforhold som skulle utarbeide et program for å bevare partiets enhet og medlemskap i Komintern.

Hoernle erklærte til dette forslaget at om den foreslåtte kommisjonen kom til et resultat som var i overensstemmelse med Kominterns politiske linje og Det Norske Arbeiderpartis egne lover, særlig formålsparagrafen, ville en avstemning over eksekutivkomiteens forslag være unødvendig.

Nå var en reell utvei til løsning ytterligere tilrettelagt. Men enda en gang var Tranmæl ute for å stenge veien. Han fremmet følgende nye forslag:

Sålenge Eksekutivkomiteens ultimatum foreligger anser landsmøtet det helt nytteløst å nedsette noen forhandlingskommisjon.

Dermed hadde flertallet klart markert sitt standpunkt: de ønsket hverken forhandlinger eller noen mindelig løsning. De ville bruke sitt flertall på landsmøtet til å tvinge fram et brudd med Den Kommunistiske Internasjonale og de visste at det ville føre til splittelse av partiet.

Landsmøtet gikk så til avstemning. Først ble Tranmæls forslag om å avvise en forhandlingskommisjon vedtatt med 169 mot 110 stemmer.

Et siste forsøk for i den tolvte time å hindre en skjebnesvanger avgjørelse ble nå gjort ved et benkeforslag fra salen. Det gikk ut på at lansmøtet skulle utsettes og et nytt landsmøte innkalles etter at medlemmene hadde fått seg forelagt situasjonen. Men også det ble avvist av flertallet og deretter skjedde så det avgjørende vedtaket. Det ble stemt over flertallets forslag i saken kontra eksekutivkomiteens.

Flertallets forslag ble vedtatt med 169 mot 103 stemmer.

Etter avstemningen grep Huernle ordet og ga følgende erklæring:

Flertallet på partiets landsmøte har forkastet alle enighetsforslag fra Eksekutivkomiteen og nektet loyfalt å gjennomføre verdenskongressens og det utvidede eksekutivkomitemøtes beslutninger. Disse delegerte har derved stillet seg selv utenfor Den Kommunistiske Internasjonale. Kominterns Eksekutivkomite kan fra i dag av bare anerkjenne som medlemmer av Den Kommunistiske Internasjonale de medlemmer som på landsmøtet ikke har stemt mot Eksekutivkomiteens forslag. Disse forblir i Det Norske Arbeiderparti, seksjon av Den Kommunistiske Internasjonale.

Mindretallet ga følgende erklæring:

På tross av Det Norske Arbeiderpartis lover, som fastslår at partiet er en avdeling av Den Kommunistiske Internasjonale, og at partiet skal ledes etter Internasjonalens retningslinjer og paroler, – på tross av siste landsmøtes enstemmige loyalitetserklæring, har 169 represetanter på dette landsmøte fattet en besluttning som for disse representanters vedkommende betyr uttreden av Internasjonalen. Idet mindretallet stiller seg på partilovens grunn, erklærer mindretallet at de fra nu av er de eneste representanter for Internasjonalens norske avdeling, Det Norske Arbeiderparti.

ldet vi betrakter forhandlingene med den anden fraksjon som opphørt, vil mindretallet fortsette behandlingen av landsmøtets dagsorden og andre partianliggender, som er oppstått på grunn av den nye situasjon.

Dermed ble møtet hevet. Det var lørdag kveld kl. 9 den 3. november 1923. En ny periode var dermed begynt i norsk arbeiderbevegelse.

DE FØRSTE ÅRENE

Norges Kommunistiske Parti

Det Norske Arbeiderparti (avdeling av Den Kommunistiske Internasjonale) fortsatte sitt landsmøte søndag 4. november kl. 2 i Kristiania Østre Arbeidersamfund, Grønlandsleret 26, og besluttet å forandre sitt navn til Norges Kommunistiske Parti.

Slik begynner det offisielle referat fra det møte som ble Norges Kommunistiske Partis konstituerende landsmøte.

Møtet understreket sterkt at det var en fortsettelse og videreføring av de revolusjonære tradisjoner i norsk arbeiderbevegelse som hadde ført til venstreseiren i 1918 og til Arbeiderpartiets innmeldelse i Den Kommunistiske Internasjonale.

Det la som grunnlag for sine lover Arbeiderpartiets formålsparagraf fra februarlandsmøtet samme år og gjorde følgende vedtak om partiets navn:

Det Norske Arbeiderparti fortsetter herefter sin virksomhet under navnet Norges Kommunistiske Parti (avdeling av Den 3. Internasjonale). Landsmøtet henstiller til alle avdelinger å endre sitt navn i overensstemmelse hermed.

Samtlige de som hadde stemt mot Tranmæls splittelsesforslag og for Komintern dagen før, deltok i møtet, videre de 13 representanter fra Telemark hvis mandater av Tranmælfløyen var blitt forkastet, de to «suspenderte» Jeanette Olsen og K. O. Thornes og 11 tillitsmenn fra partiet og Ungdomsforbundet med talerett.

Landsmøtets viktigste vedtak var et «Opprop til det arbeidende folk i Norge» der man redegjorde for bruddet, retningslinjer for partiets organisatoriske oppbygning og et aksjonsprogram der man formet partiets nærmeste krav.

Programmet ble i bearbeidet form offentliggjort av sentralstyret 8. november og lød slik:

1.     Som ledd i kampen mot arbeidsløshet og lønspress krever partiet:

a)     En understøttelse til de arbeidsløse som svarer til tariff messig løn.

b)     Forbud mot avskjedigelser, bedriftsstans eller innskrenkinger ved bedriftene uten Fagforeningenes eller bedriftsrådenes samtykke.

c)     De nødvendige midler til understøttelse av de arbeidsløse skaffes tilveie ved skatt på arbeidsgiverne.

2.     For å bedre kårene for arbeidere, bønder og fiskere krever partiet:

a)     Statskreditt i form av billige uoppsigelige lån til bøndenes og fiskernes kooperative foretagender.

b)     Direkte statsimport av de nødvendige landbruksredskaper og produksjonsmidler som leveres direkte til de kooperative foretagender.

c)     Forbud mot ethvert tvangssalg av arbeiderbøndenes gård og grunn.

3.     Til opphjelp og fremme av næringslivet i den arbeidende befolknings interesser krever partiet:

a)     Nydyrkning og bureisning i stor stil.

b)     Utbygging av samfærdselsnettet.

c)     De nødvendige midler tilveiebringes ved en sterkt progressiv formues- og arveskatt.

4.     For å forebygge nye bankskandaler og lettsindige spekulasjoner og for å sikre kredittgivningen for nyttige foretagender krever partiet:

Skarp kontroll med alle landets banker gjennom en kontrollmyndighet med representanter for arbeidernes, bøndenes og fiskernes organisasjoner.

5.     For å befri den arbeidende befolkning fra de statlige og kommunale skattebyrder krever partiet:

a) Innskrenkning av alle uproduktive statsutgifter.

b) Sterk progressiv inntekts- og formuesskatt.

c) Ingen indirekte skatter på produkter som er gjenstand for masseforbruk.

6.     Anerkjennelse de jure av arbeidernes og bøndenes Rusland og utbygging av handelsforbinnelsen. Ingen intervensjon i Tyskland. Kamp mot Versaillesfreden.

Ut fra ovenstående program vil partiet ta initiativet til distriktskonferanser hvor representanter for forskjellige faglige og politiske organisasjoner kan komme til felles drøftelser. Dette må munne ut i en almindelig arbeiderkongress.

På alle større bedrifter må det organiseres bedriftsråd til forsvar arbeidernes interesser.

Den korte tiden landsmøtet hadde til sin rådighet ble for en stor del brukt til behandling av partiets organisatoriske oppbygging og struktur. Det hadde jo i årevis vært et stridsspørsmål, den organisatoriske omlegging etter kommunistiske retningslinjer hadde vært sabotert av sentralledelsen i Arbeiderpartiet, men i enkelte by- og distriktspartier var man kommet en del på vei med ombygningen.

Landsmøtet slo fast at oppbyggingen av Norges Kommunistiske Parti skulle skje på grunnlag av verdenskongressenes organisatoriske vedtak og særlig ble det understreket hvor viktig det var å reise partigrupper og lag på arbeidsplassene. Ellers fikk sentralstyret i oppdrag å forme de nærmere retningslinjer for partioppbyggingen.

Tilslutt valgte landsmøtet det nye sentralstyre og landsstyre som fikk denne sammensetningen:

Sentralstyret

Landsstyret:

Anders Smedsrud, (Buskerud), Gustav Sundby, (Trondhjem), Alfred Vågnes, (Finmark), Ottar Lie, ( Hedmark), Hjalmar Pedersen, (Vest-Opland), lngvald Larsen, (Akershus), Rolf Jensen, (Telemark), I. B. Aase, (Bergen), Ivar Ertresvåg, (Møre), Alfred Skar, (Nordland), Martin Olsen, (Aust-Agder), Joh. A. Skjellfjord, (Sogn og Fjordane), Elias Gabrielsen, (Stavanger), Ole Fremo, (Sør-Trøndelag), Karl Bøthun, (Hordaland),

Det viktigste praktiske spørsmål for partiet var at det sto uten hovedorgan i Kristiania.

Det lyktes faktisk og særlig ved Chr. Hilts innsats å gi ut det første nummer av det nye hovedorganet allerede dagen etter landsmøtets konstituering, den 5. november.

Landsmøtet ga avisen navnet Norges Kommunistblad og valgte Olav Scheflo som redaktør. Det ble trykt – i dyre dommer – i Dagbladets trykkeri og måtte den første tiden nytte ungdomsforbundets kontorer som adresse og ekspedisjonslokaler.

Det gamle landsmøteflertallet som hadde brutt ut av Den Kommunistiske Internasjonale, konstituerte seg 4. november som Arbeiderpartiets landsmøte. Det vedtok en erklæring om at partiet var trådt ut av Internasjonalen men fortsatt «ville stå solidarisk med de revolusjonære arbeiderpartier i alle land og i alle sine handlinger følge de kommunistiske prinsipper og retninger.» I samsvar med dette ble partilovens paragraf 1 formet slik:

«Det norske Arbeiderparti har til formål å føre arbeidernes klassekamp frem til det kommunistiske samfund gjennom proletariatets diktatur.»

I spørsmålet om partiets organisasjon sto landsmøtet i en vanskelig stilling idet også denne fraksjonen i en innstilling fra landsmøtet hadde gått inn for partiets omorganisering og avvikling av det kollektive medlemskap. Det var en taktisk manøvre i striden før sprengningen. Nå forelå det ikke lenger slike hensyn. Og Tranmæl løste den pinlige floken ved et forslag der det het at «omorganisering bare bør finne sted i de byer og distrikter hvor dette vil bety en styrkelse av partiet» Dermed var hele spørsmålet begravet og alt ble ved det gamle.

Valgene på dette landsmøte bød på en sensasjon som viste at det ikke sto så vel til med enigheten innen ledelsen for utbryterne fra Komintern. Ved valg av redaktør for hovedorganet Arbeiderbladet ble det fremmet forslag på Erling Falk fra Mot Dag. Det var et slag først og fremst mot Tranmæls lederskap i partiet, og førte ikke fram. Men det signaliserte at nye indre kamper i Arbeiderpartiet var i anmarsj.

De første månedene

Arbeiderpartiets brudd med Den Kommunistiske Internasjonale og dannelsen av Norges Kommunistiske Parti var selvsagt en stor politisk begivenhet og ble livlig kommentert i den borgerlige pressen.

Aftenposten skrev:

Det er naturlig at den norske almenhet vil motta meddelelsen om det norske kommunistpartis brudd med Moskva med tilfredshet.

Ørebladet (Høyre-organ):

Uansett hvordan følgerne vil bli for partistillingen ved valget, uansett om Høyre kommet til å tape på det, så vil vi si til de norske arbeidere: Velkommen tilbake til Norge!

Nationen:

Det er Hyggelig å se at den sunde fornuft ikke er gått i grav innen Det Norske Arbeiderparti.

Avisen «Tidens Tegn» som støttet de spirende fascistiske kreftene i landet. hadde allerede da Arbeiderpartiets sentralstyre fattet sitt første utmeldelsesvedtak 21. desember 1922 bragt en tegning av Tranmæl i skikkelse av den hellige Mikael som går i kamp mot «den moskovitiske dragen».

Nå tok de bildet fram enda en gang med underskriften «Tranmæl feller dragen!»

De samme tonene lød fra høyresosialistenes aviser. De hilste bruddet med Komintern som «et fremskritt».

I de følgende måneder skjedde oppgjøret etter landsmøtet ute i de lokale organisasjonene. Det ble og måtte bli en bitter kamp. I hver partiforening, hver kollektivt tilsluttet fagforening kjempet man om flertallet. Bitrest ble kampen omkring avisene.

NKP hadde sterke posisjoner i pressen. Sentralstyret i Arbeiderpartiet forsøkte ved hjelp av økonomisk press å rive til seg en rekke aviser. Alt i noen år hadde det eksistert et økonomisk fellesforetak for Arbeiderpartiets presse, «Arbeiderpressens Samvirke». Selskapet var støttet av Landsorganisasjonen og hadde deltatt ved finansieringen av aviser og trykkerier under den sterke veksten i arbeiderpressen de første etterkrigsårene. Nå sendte da dette Samvirke ut sin disponent Sverre Siversen (senere Sverre Gann) for under trussel om tvangsauksjon og beslag å rive til seg avisene for Arbeiderpartiet. Denne hensynsløse «lensmannsvirksomheten» gjorde striden på hver plass særlig bitter og satte arbeidsfolk opp mot hverandre så det kunne gå på nevene løs.

Det som skapte særlig store vansker for det unge Norges Kommunistiske Parti var at det ved bruddet sto uten noe sentralt apparat i hovedstaden, uten lokaler, uten hovedorgan, og med få av partiorganisasjonene i Kristiania på sin side.

Her var Ungdomsforbundet, NKU, nok til uvurdelig hjelp med sine kontorer i Arbeidersamfundets hus, sitt forlag, avisen «Klassekampen» og en rekke av sine beste lag sikkert på Komintems grunn.

Men ungdommens beskjedne ressurser kunne ikke dekke alt. Det hemmet partiets kamp ikke minst når det gjaldt å nå ut til Kristiania-arbeiderne som representerte en så stor del av det gamle partiet.

Etter noen ukers kamp kunne partiet gjøre opp sin politiske og organisatoriske status som i hovedtrekk så slik ut:

Medlemstall 1. januar 1924

Som det sees var Kristiania partiets svake punkt. Riktignok ble medlemstallet her fordoblet fra 1. januar til 1. mai 1924.

En stor del av de nye medlemmer var tidligere medlemmer av NKU.

Partiets viktigste og sterkeste festninger var Bergen og Hordaland, Trondhjem og Hedmark hvor NKP lå betraktelig over Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiets medlemstall gikk ved sprengningen ned fra 52000 til 40000. Herav var nesten halvparten medlemmer av Kristianiapartiet.

Pressen: Arbeiderpartiet hadde før sprengningen i alt 40 aviser, av disse var 16 dagsaviser.

Ved sprengningen ble 11 aviser organ for NKP. I 13 aviser ble NKP’s redaktører og journalister fordrevet fra avisene ved økonomisk press og konkurstrusler. Arbeiderpartiet beholdt i alt 29 aviser.

Foruten Norges Kommunistblad startet NKP noen nye aviser bl.a. i Finmark, Nordland og Buskerud.

I Stortinget: Av den gamle stortingsgruppen fulgte nøyaktig halvparten – 14 representanter – med NKP.

Formann for partiets stortingsgruppe ble som tidligere Olav Scheflo.

NKU og NKP

I hele året 1923 under kampen om partiet og for å bevare det som avdeling av Den Kommunistiske Internasjonale spilte Norges Kommunistiske Ungdomsforbund en særlig avgjørende rolle. Gang på gang i tiden for partiets spaltning rettet partiledelsen de voldsomste angrep på ungdommen og på Den Kommunistiske Internasjonale som støttet forbundet i Norge. Ungdomsforbundet var et parti i partiet, het det. Ungdomslagene forsømte sine ungdomsoppgaver og viet seg bare til den indre partikampen. Ungdomsforbundet med sin avis Klassekampen og sitt nye tidsskrift «Proletaren» svarte med rette at arbeiderungdommens oppgave som en konsekvent venstrefløy i den politiske arbeiderbevegelse ikke var avsluttet for det var skapt og sikret et virkelig kommunistisk parti «en avdeling av Den Kommunistiske Internasjonale i ånd og sannhet».

Ungdomslagene var for en stor dels vedkommende kollektivt tilsluttet partiet og gjorde på denne måten sin innflytelse gjeldende. Gjennom fag- og industrilag søkte de å virke innen fagforeningene. I stor utstrekning satt ungdommens tillitsmenn også på ledende poster i partiets lokale og distriktsledelser. Overalt var ungdommen blant de mest aktive i kampen for Komintern fram til sprengningslandsmøtet i november.

Umiddelbart etter dannelsen av Norges Kommunistiske Parti, den 11. november, trådte ungdomsforbundets landsstyre sammen. Her ga ungdommen med overveldende flertall sin tilslutning til det forslag eksekutivkomiteen hadde fremmet på landsmøtet og erklærte seg som Norges Kommunistiske Partis Ungdomsforbund. Landsstyret understreket som sine viktigste nærmeste oppgaver å delta i og avgi krefter til oppbyggingen av det kommunistiske parti for så i samarbeid med partiet å vie seg til ungdomsoppgavene og mobilisere arbeiderungdommen i kampen for sine krav og for kommunismen. For å markere denne oppgavestillingen fattet landsstyret etter forslag av Ungdomsinternasjonalen vedtak om at ungdomslagene skulle avgi alle medlemmer over 23 år til partiet og aldersgrensen oppad i ungdomsforbundet ble også for nye medlemmer satt til 23 år. Ungdomsforbundet overlot sitt tidsskrift til partiet og dets forlag ble slått sammen med partiets nye forlag «Ny Tid».

«Foryngelsesbestemmelsen» om 23 års aldersgrense ble gjennomført i ungdomsforbundet med hard hånd. Det ble en voldsom påkjenning for ungdomslagene, og en rekke steder gikk man så drastisk til verks at lagene tok skade av det. Gjennomføringen av «foryngelsen» skapte derfor adskillig diskusjon både i ungdomslagene og senere, i mars måned, på forbundets landsmøte. Men også her ble vedtaket bekreftet og en ny generasjon rykket inn i forbundets sentral- og landsstyre under Henry W. Kristiansens ledelse.

Ved partisprengningen hadde såvel N.K.P. som N.K.U. forsøkt å holde den kommunistiske barnelagsbevegelsen utenfor striden. En tid gikk det relativt bra inntil Arbeiderpartiet organiserte sin egen ungdomsfylking. Da presset fylkingen gjennem sine folk i barnelagsbevegelsen fram et brudd.

N.K.U. organiserte så med partiets hjelp de kommunistiske barnelagene i Norges Pionerforbund.

Pionerforbundet ble en viktig rekrutteringsorganisasjon i de følgende årene, og ikke bare for N.K.P. og N.K.U. men også for arbeiderbevegelsen forøvrig, for fagbevegelsen og arbeideridretten. Forbundet ga tusener av barn og tenåringer de første kunnskaper om arbeiderbevegelsen og sosialismen, om organisasjonsliv og organisasjonspraksis. Det ble utviklet en levende kontakt med kommunistiske barneorganisasjoner i andre land, utveksling av feriedelegasjoner, internasjonale sommerleirer, og pionerene var trofaste og værdifulle hjelpere ved demonstrasjoner og tilstelninger. Det er ikke få faglige og politiske tillitsmenn i arbeiderbevegelsen som har fått sin første kontakt med og sine første impulser om arbeiderklassens kamp gjennom Pionerforbundet.

På NKU’s landsstyremøte i november hadde tre medlemmer av forbundets sentralstyre erklært seg for fortsatt tilslutning til Arbeiderpartiet og brutt ut av forbundet.

Med utgangspunkt i dette lille mindretallet satte Arbeiderpartiets sentralstyre ned et ungdomsutvalg med det oppdrag å splitte NKU og organisere et nytt Ungdomsforbund for Arbeiderpartiet.

Alt 13. november sendte «ungdomsutvalget» ut det første nummer av avisen «Den Røde Ungdom» og 4 uker senere innkalte utvalget til landsmøte 30. desember.

Men i dagene før landsmøtet trådte sammen var det hendt en begivenhet som mer enn noen annen skulle utdype skillet blant ungdommen og forbitre striden.

NKU hadde gjennom lang tid hatt sine kontorer i Kristiania Arbeidersamfunds hus som var Tranmæl-fløyens høyborg.

Som nevnt var dette særlig de første ukene til stor hjelp for Norges Kommunistiske Parti og hovedorganet som sto uten lokaler og apparat for sin virksomhet. Det var sjølsagt en torn i øyet på utbryterne fra Komintern. På «vanlig» måte kunne de ikke få NKU ut fra Arbeidersamfundet. Så prøvde de på annet vis. 18. desember forsøkte ungdom fra Tranmæl-fløyen å bryte seg inn i NKU’s kontorer for å «erobre» dem. Aksjonen ble mislykket. Julaften gjentok de innbruddet, gjorde adgangen til kontorene uframkommelig og stjal dokumenter og annet.

NKU gjorde overfor Arbeidersamfundet krav på å få komme inn på sine egne kontorer. Det førte ikke til noe resultat. 27. desember rykket da endel NKU-medlemmer ut for å ta seg inn på kontorene. Det kom til sammenstøt mellom dem og en del Tranmæl-ungdom, det det ble brukt batonger, kastet pepper og skutt med revolvere.

Tilslutt sendte Arbeidersamfundets ledelse bud på politi og resultatet av innbruddsaksjonen ble at politiet kom Tranmæl-ungdommen til hjelp og satte vakt utenfor dag og natt.

Det hører med til historien at en tid etter og mens politiet voktet over de omstridte dører og rom, klatret et par NKU-ere over takene bort på Arbeidersamfundets hus, skar seg gjennom taket ned på i kontorene og henter de papirer, penger og annet som var nødvendig for forbundets videre arbeid.

Overfallet på NKU’s kontorer vakte selvsagt forbitrelse i ungdomsbevegelsen hele landet over. Det bidro meget til at striden blant ungdommen ble særlig hatefull – midt i en tid da arbeiderklassen sto overfor de hardeste kamper og de største påkjenninger.

Arbeiderpartiets ungdomslandsmøte i nyttårshelgen ble en karakteristisk demonstrasjon av hele den venstre-demagogi som Arbeiderpartiet, særlig gjennom sine ungdomsgrupper, utfoldet i denne tiden.

Det nye ungdomsforbund som ble stiftet antok navnet «Venstrekommunistisk Ungdomsfylking». Mindre kunne ikke gjøre det.

Og for å understreke sin radikalisme la landsmøtet opp til en storstilet propagandamanøvre i militærspørsmålet.

Ideen til dette var unnfanget av studenterforeningen «Mot Dag» som etter sitt nederlag på partilandsmøtet i redaktørspørsmålet nå søkte et come back i det nye ungdomsforbundet.

På partilandsmøtet etter selve splittelsen hadde Arbeiderpartiet vedtatt følgende uttalelse i militærspørsmålet:

Faren for voldsundertrykkelse må arbeiderklassen først og fremst møte ved å styrke sine organisasjoner men dernest også ved å bevepne seg. Denne bevepning kan ikke gjennomføres som en isolert politisk foranstaltning. Arbeiderklassens bevepning må finne sted i sammenheng med det økonomiske oppbyggningsarbeid.

Skytterlagene bidro til en fredelig løsning av unionstriden og hindrer voldsangrep mot folket. Arbeidernes bevepning har en liknende oppgave i de sosiale kamper som forestår. Den skal hindre voldsangrep og borgerkrig og kommer det allikevel til væpnet kamp mellom folket og makthaverne så vil arbeidernes kampberetthet økonomisk, organisasjonsmessig og militært bidra til at folket går seierrikt nu av kampen.

Uttalelsen var som en ser en samling tåkete «radikale» fraser uten en eneste konkret oppgavestilling.

Men den «venstrekommunistiske» ungdommen slo inn på en armen linje. Der lanserte man parolen om militærstreik «fordi det var umulig å erobre den borgerlige hær innenfra og da måtte man undergrave den utenfra».

Arbeiderpartiets historikere har hevder at partiet overhodet ikke var rådspurt da man forela forslaget på landsmøtet. «Mot Dag» hevder på sin side at partiets formann Oscar Torp, jo var tilstede på landsmøtet og gjorde ingen bemerkninger til saken. «Mot Dag» ville overgå selveste Tranmæl i super-radikalisme. Derfor grep de opp ungsosialistenes gamle militærstreikparole. De måtte vite at som en virkelig aksjon ville militærstreiken ikke lykkes. Den isolerte dessuten arbeiderungdommen fra all den ungdom som rykket inn i militæret. Men militærstreiken førte til rettssaker, fengslinger og mye radikal propaganda som kunne komme godt med i stortingsvalgkampanjen, selv om bare noen snes ungdommer virkelig nektet den militære tjenesten. Det hele var en appell til den gamle anarkistiske pasifismen i arbeiderbevegelsen.

Arbeiderpartiungdommens landsmøte vedtok også en uttalelse om splittelsen og forholdet til Den Kommunistiske Internasjonale. Her søkte man å fri seg fra skylden for splittelsen ved voldsomme anklager mot Komintern. Og videre rettet landsmøtet direkte anklager mot den russiske revolusjon. Det heter i uttalelsen:

Vi ser vår oppfatning bekreftet av de indre russiske forhold. Diktaturet ytrer seg som partidiktatur og ikke som et klassediktatur. Den tilstand vil vi ikke ha i Norge. Vi finner innenfor det russiske kommunistparti en illegal opposisjon hvis programmer og agitasjonsskrifter må trykkes i hemmelighet.

Slik startet Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon sin splittelsesvirksomhet. Det var en linje som partiet selv etter kort tid måtte betakke seg for og korrigere.

Men den gjorde sin tjeneste i de første bevegede måneder etter splittelsen fordi den økte forvirringen og uklarheten hos mange av de unge.

Partiet – en historisk nødvendighet.

I det prinsipprogram som Norges Kommunistiske Parti vedtok i 1963 heter det om partiets dannelse:

Norges Kommunistiske Parti oppsto som en konsekvens av spaltningen i den internasjonale arbeiderbevegelse etter første verdenskrig og erfaringene fra den norske og internasjonale arbeiberklassens kamper. En ny tidsperiode var innledet, imperialismens og den sosialistiske revolusjons periode der overgangen fra det kapitalistiske til det sosialistiske verdenssystem finner sted.

Begrunnelsen for partiets dannelse ligger for det første i den internasjonale utviklingen. Alt fra begynnelsen av århundredet hadde reformismen, borgerskapets ideologiske og politiske innflytelse trengt seg inn i arbeiderbevegelsen og lagt grunnlaget for den historiske spaltning av arbeiderbevegelsen i en reformistisk og en revolusjonær marxistisk retning.

Erfaringene fra den første verdenskrigen, den gamle Internasjonalens sammenbrudd og de sosialdemokratiske partienes åpne forræderi viste den historiske nødvendigheten av en fornyelse i arbeiderbevegelsen, en gjenreisning av marxismen videreført på grunnlag av de bitre erfaringer fra 1914 og følgende år.

På det grunnlag oppsto Zimmerwaldbevegelsen, kimen til den nye kommunistiske verdensbevegelse.

Den russiske revolusjons seier bekreftet riktigheten av det fullstendige brudd med reformismen og høyresosialdemokratiet. Gjennom den russiske revolusjon ble det bekreftet at den linje som det bolsjevikiske parti under Lenins ledelse hadde trukket opp, framlagt i Zimmenvaldbevegelsen og omsatt i praktisk handling gjennom revolusjonen og opprettelsen av proletariatets diktatur måtte være retningsgivende for den kommunistiske verdensbevegelse, og bli den nye Kommunistiske Internasjonales teoretiske og praktiske grunnlag.

Den revolusjonære bølge over Europa i etterkrigstiden ga ytterligere bekreftelse på at uten et revolusjonært arbeiderparti bygd på marxismens og leninismens grunn, kunne arbeiderklassens kamp ikke føres fram til endelig seier.

For det annet viste klassekampen i Norge, framfor alt i krigs- og etterkrigsårene, mangelen av et kommunistisk parti av ny type, som kunne organisere og lede arbeiderklassen og deres forbundsfeller i kampen både for dagens krav og for den endelige seier gjennom overtakelsen av den politiske makt. Gang på gang viste den norske arbeiderklasse en kampkraft og målbevissthet som kunne utvikle en revolusjonær situasjon. Men den teoretiske og politiske uklarhet i arbeiderklassens parti, manglene ved partiets organisatoriske oppbygging førte imidlertid til at det ikke maktet den oppgaven å gripe opp de veldige revolusjonære krefter i klassen, gi dem klar og riktig retning og på det grunnlag organisere kampen med selve den revolusjonære omveltningen som mål.

Dannelsen av de kommunistiske partier som ble sluttet sammen i Den Kommunistiske Internasjonale skjedde på mange forskjellige veier alt etter de historiske og politiske betingelser i hvert enkelt land. I denne nyskapningsprosess spilte Den Kommunistiske Internasjonale og dens ledelse en avgjørende rolle.

I Norge søkte Den Kommunistiske Internasjonale med støtte i de sterke revolusjonære strømninger i arbeiderklassen å bevare Det Norske Arbeiderparti som det store masseparti og samtidig utvikle det både politisk og organisatorisk til et virkelig kommunistisk parti. Denne linje var jo allerede lagt opp av partiets venstreledelse ved seiren på partiets landsmøte i 1918. Det lyktes å skape en klar avgrensning overfor de åpne høyresosialdemokrater som skilte seg ut og dannet sitt eget parti i 1921. Men den konsekvent kommunistiske fløy i partiet og ungdomsforbundet maktet ikke å gjennomføre et politisk oppgjør med den venstreradikale syndikalismen i partiet, og venstrekreftene selv ble hemmet av opportunistiske utglidninger. Forsøkene på å bevare partiets enhet førte ikke fram. Forbundet av reformistiske og syndikalistiske krefter i partiet framtvang partiets splittelse under vanskelige og ugunstige forhold for det nye kommunistiske parti.

Av disse grunner gikk en stor del av de klassebevisste medlemsmasser i Arbeiderpartiet ikke med i det nye kommunistiske parti da dette ble dannet. Derimot fikk partiet tilslutning fra en del ledere i den gamle venstrefløyen som representerte et høyreopportunistisk standpunkt, som var seg det bevisst og i partiets første år søkte å føre det inn på sin opportunistiske linje. Denne tilstand i partiet hemmet dets slagkraft og var den vesentligste hindring for at partier i den første tid kunne tre fram som en enhetlig og konsekvent forkjernper for en revolusjonær kamplinje på marxismens og leninismens grunn.

Lenins død

Den 21. januar 1924 døde Lenin. Det var det smerteligste tap som den internasjonale arbeiderklasse noensinne hadde lidt. Sovjetunionens Kommunistiske Parti, hele sovjetfolket var knuget av sorg ved budskapet om hans død. Over hele verden sørget hundreder av millioner arbeidende mennesker.

Den norske Landsorganisasjonen vendte seg i et opprop til hele landets arbeiderklasse med oppfordring til å minnes Lenin med 5 minutters arbeidsstans den 26. januar, dagen da den døde ble bisatt i mausoleet på Den Røde Plass i Moskva.

I en erklæring fra NKP het det:

Ikke bare de organiserte og klassebevisste kommunister føler Lenins bortgang som et stort politisk og personlig tap. Alle arbeidere, uansett politisk modenhet og partistandpunkt føler at de har mistet sin beste venn og største fører. Den mann er borte som hadde større tillit i arbeiderklassen enn noen annen har hatt siden Karl Marx’ dager.

Erklæringen sluttet med full tilslutning til Landsorganisasjonens oppfordring. Den 26. januar æret hundre tusener i Norge Lenins minne. Fabrikker, byggeplasser, sporveier og andre kommunikasjoner stanset. Over hele landet, ja i de fjerneste bygder og fiskevær vaiet flaggene på halv stang. Som et verdig minne om revolusjonsføreren Lenin. Og som en hilsen til sovjetfolket i dets dype sorg.

Jernstreiken 1923-24.

Den siste fasen i kampen for det kommunistiske parti i 1923 foregikk samtidig med en voldsom tilspissing av klassekampen i Norge. Ved utgangen av oktober brøt den historiske jernstreiken ut, en av de seigeste kamper norske arbeidere har ført. NKP og NKU spilte en avgjørende rolle i den 7 måneder lange kampen. Den var en politisk prøve for det unge partiet og viste også hvor sammensatt og komplisert de indre forhold i partiet var.

Tariffrevisjonen i 1923 ble både for vår- og høstfagene avviklet uten større streiker eller lockouter. Riktignok hadde arbeidskjøperne ved de store lønnsnedslagene i fjorårets voldgiftsdommer fått blod på tann. De varslet alt ved nyttårsskiftet at også 1923 måtte føre til ytterligere lønnsreduksjoner selv om det ville føre til kamp. Det var en linje i pakt med den plan Norges Banks direktør Rygh hadde lagt opp for den kapitalistiske stabiliseringen i landet. Også han engasjerte seg aktivt for nye lønnsreduksjoner. I mars måned 1923 var det regjeringsskifte – Venstreregjeringen gikk av og Høyre overtok. Det lovte ikke godt for tariffrevisjonene. Likevel ble resultatet av lange forhandlinger stort sett prolongasjon. Borgerskapet sto politisk svakt i det, framfor alt på grunn av de store bankskandalene.

Jernindustrien som hadde oppgjør på våren fikk en ettårig tariff med indeksregulering på høsten. Bestemmelsen sa at om septemberindeksen lå på 230 eller under skulle lønningene reduseres med 5%.

Hele sommeren til og med august svinger indekstallet mellom 236 og 239.

Men ved berekningen av indeks for september kom en skattelettelse med som arbeidsfolk hadde oppnådd. Resultatet var at indeksen ble liggende på 230. Og nå fant arbeidskjøperne at den skattelettelse som arbeiderne hadde oppnådd, den skulle de – arbeidskjøperne – innkassere i form av 5% lønnsreduksjon. Uten noen forhandlinger, ved alminnelig plakatoppslag på jernbedriftene erklærte arbeidskjøperne lønnsreduksjonen gjeldende fra 26. september. Både selve nedslaget og den utfordrende måten det ble gjennomført på vakte den største forbitrelse blant jernarbeiderne. Noe faktisk fall i prisene var ikke skjedd og selve utrekningen av indekstallet var også på annen måte svært tvilsom.

Fem tusen jernarbeidere i Oslo og ved en del bedrifter andre steder la øyeblikkelig ned arbeidet. De var klar over at streiken formelt ville bli stemplet som ulovlig. De valgte derfor sin egen streikeledelse utenom de «regulære» faglige instanser, et aksjonsutvalg med representanter for de streikende fra hver av de 66 bedrifter der arbeidet var lagt ned og innen dette større forum valgtes en indre ledelse.

Streikens karakter gjorde at både Arbeidsgiverforeningen og den reaksjonære høyreregjeringen øyeblikkelig satte alle krefter i sving for å knekke jernarbeiderne. Linjen fra jernbanestreiken og storstreiken årene før skulle fortsettes, bak arbeidskjøpernes formelle rett skulle nå også staten, med hele lovverket, domstoler og politi, mønstre opp. Kampen ble fra første dag av en politisk styrkeprøve mellom arbeiderklassen og kapitalismen i landet.

8. november ble jernstreiken dømt ulovlig i Arbeidsretten. I dommen ble også Landsorganisasjonen og Jern- og Metallarbeiderforbundet dømt til å sørge for at arbeiderne straks gjenopptok arbeidet.

Men om arbeidskjøperne hadde «den formelle rett» og lovens bokstav bak seg, så vakte deres framferd indignasjon og motstand langt utenfor arbeidernes rekker. Flere bedrifter i jernindustrien ønsket å unngå konflikt og ville ordne seg med sine arbeidere. De ble av Arbeidsgiverforeningen truet med svære mulktforlegg. I Stortinget var konflikten flere ganger oppe. Arbeidskjøperne ble angrepet ikke bare av kommunistene men av alle tre arbeiderpartier og en rekke venstrerepresentanter. Mange av landets mest kjente kunstnere og vitenskapsmenn, studentene, hele kommunestyrer uttrykte sympati og solidaritet med de streikende. Folkets rettsbevissthet tørnet sammen med utbytternes «formelle rett» og bokstavrytteri. Det ble satt i gang økonomisk hjelpeaksjon for de streikende og deres familier. Det ble til en folkebevegelse, ikke bare i landets hovedstad der selve jernstreiken pågikk. Over hele Norge gikk innsamlingene tross trusler om at det å støtte de ulovlig streikende var å medvirke til straffbare handlinger.

Arbeidsgiverforeningens neste skritt var å anmelde de streikende tillitsmenn, aksjonsutvalget til politiet. Rettssak ble reist etter straffelovens beryktede paragraf 140 – om «forherligelse eller oppfordring til straffbare handlinger» -denne paragrafen som senere skulle bli brukt mot så mange av arbeiderbevegelsens tillitsmenn. Aksjonsutvalg og klubbformenn ble stevnet for retten mens tusener demonstrerte utenfor rettslokalene. Ved årsskiftet kom et nytt fremstøt, denne gang fra regjeringen. Gjennom annonser erklærte sosialdepartementet (!):

«Arbeidere som opptar arbeidet ved bedriftene i jernindustrien kan ikke med noen rett betegnes som streikebrytere. Alle som opptar arbeidet vil i tilfelle bli ytet den beskyttelse av det offentlige som er nødvendig».

Meldingen var en uhørt provokasjon. Hvert menneske husket på denne tiden de forsøk som var gjort under storstreiken og ved andre anledninger på å sette i gang organisert streikebryteri. Nå stilte staten ved sosialdepartementet seg som initiativtakere til det! Aksjonsutvalget svarte med sin offentlige erklæring:

«Alle som tar nedlagt arbeid i jernindustrien, er streikebrytere».

Erklæringen førte til nye siktelser og tiltaler – og nå kom også kampen mot streikebryteriet med i bildet for fullt.

En medvirkende årsak til det var at det brøt ut havnestreik 17. januar. Ved forhandlingene om ny tariff i transporten hadde arbeidskjøperne vist bare steilhet og krevd store lønnsnedslag. Da havnearbeiderne så på helt lovlig måte nedla arbeidet, ble hele streikebryterapparatet satt i sving igjen. Havnene ble avsperret, Samfundsvernet rykket ut som streikebrytere og en fikk de samme demonstrasjoner og sammenstøt langs sperringene som under storstreiken 1921.

Hele den stadig økende spenningen som arbeidskjøperne provoserte fikk de utpregede fascistiske strømningene til å rykke fram. Deres fremste talsmenn, avisen Tidens Tegn i Kristiania som stadig bragte hyldestartikler til det fascistiske Italia og Mussolini, skrev på denne tiden:

Når kommer den mann som her i landet kan utløse de nasjonale krefter for å føre oss ut av den krise som truer med å gjøre oss til et udugelig folk?

Bladet skriver videre at:

den siste avgjørende kampen vil stå mellom proletar og borger, samfunnsfiende mot samfunnsvenn.

Arbeidskjøpernes lockoutpolitikk, hetsen i borgerpressen og streikebryteriet virket stadig mer provoserende.

Alt på vinteren hadde det i forbindelse med havnestreiken i Trondheim vært voldsomme sammenstøt mellom streikende og streikebrytere der. Under en storfest streikebryterne holdt på utfartsstedet Fjellseter møtte arbeiderne opp og ryddet lokalet. Det ble stor rettssak og harde dommer etter den affæren. Og det virket over hele landet.

I Oslo ble kampen mot streikebryteriet etterhvert så omfattende at det satte hele byen i kamptilstand. En del av politiet, inspirert av politimester Grundt for fram med en brutalitet som en kjente fra storstreiken i 1921. Men blant det ordinære konstabelkorpset var stemningen en annen. Styret for politifunksjonærenes forening under ledelse av formannen Karl P. Norum sendte ut et rundskriv der de understreket at politiets oppgave var å holde ro og orden og ikke ta parti i striden. Politiet hadde ikke noe med å gjøre arbeid som var stanset av de streikende. Sirkulæret vakte stor oppsikt. Det var første gang en instans i politietaten hadde slått et slag for å få slutt på et gammelt fiendskap mellom politi og publikum. Men slikt kunne ikke tåles av politimesteren. Han avsatte hele politiforeningens styre og forsøkte endatil å danne en ny politiforening. Avskjedigelsene vakre stor oppsikt og saken var oppe både i Stortinget og bystyret. Enda verre ble det da samme politimester forsøkte seg med forbud mot offentlige møter og sammenkomster, noe som snart måtte oppheves igjen.

I kampen mot streikebryteriet gikk arbeiderungdommen i spissen side om side med jernarbeiderne. Her viste jo selve kampen hvor nødvendig det var å skape de forsvarsorganisasjoner som arbeiderbevegelsen hadde besluttet så mange ganger. Slike illegale kampgrupper ble også dannet både av NKU og den «venstrekommunistiske» ungdommen. Men istedenfor å gå sammen kom de midt under kampen i et indre konkurranseforhold. Særlig skulle jo det nye Arbeiderpartiets ungdomsforbund vise at de ikke bar sitt venstrekommunistiske navn forgjeves.

Etter 3½ måneds «ulovlig» jernstreik og 14 dagers havnestreik kom arbeidskjøpernes nye framstøt. Det ordinære tariffoppgjør for vårfagene sto for døren. Arbeiderne skulle presses i defensiven. Ved de innledende forhandlinger kom Arbeidsgiverforeningen med et uhørt krav: under henvisning til jernstreiken forlangte de at Landsorganisasjonen skulle stille «økonomiske garantier», 100 kr for hver arbeider tariffene omfattet som sikkerhet mot tariffbrudd!

Forhandlingene førte ikke til resultat. 14. februar ble det proklamert lock-out for hele jernindustrien. 21. februar Iock-out i bygg, skotøy-, tekstil- og gruveindustrien. Umiddelbart etter erklærte papirarbeiderne sympatistreik og 28. februar ble det lock-out for en rekke grupper i næringsmiddelindustrien, elektrokjemisk og sagbruk.

I alt var nå 60 000 arbeidere i kamp, allerede en storkonflikt der arbeidskjøperne side om side med staten kjørte på for å tilspisse kampen i alle dens former.

Trykket fra hele den norske kapitalismen på fagorganisasjonens ledelse hadde allerede hatt sin virkning. Særlig var de reformistiske lederne beskjeftiget med å bremse opp og få avblåst jernarbeidernes kamp.

Under arbeidsrettssaken var også Jern- og Metalls formann Halvard Olsen innkalt. Han ga der erklæringer om at forbundet gjorde alt og ville gjøre alt for å bringe jernstreiken til opphør.

Jernarbeidernes «ulovlige» streik var gjennom aksjonsutvalget ledet av kommunister. Men Jern og Metalls formann var også viseformann i Norges Kommunistiske Parti. Dette skapte stadig mer uholdbare partiforhold. Og jo bitrere kampen ble, jo sterkere maktpolitisk karakter den fikk, desto større brytninger ble det i partiet.

I slutten av april kom det til en krise i partiets ledelse. Jernarbeiderne sammen med andre arbeidergrupper som var i kamp, krevde at fagorganisasjonen skulle ta offensiven for å drive arbeidskjøperne tilbake. NKP hadde da alt lenge stilt samme krav. Da så partiets sentralstyre sammen med representanter for jernarbeiderne krevde at kommunistene i landsorganisasjonens ledelse skulle gå inn for utvidelse, nektet Halvard Olsen å bøye seg for vedtaket og gikk inn for en linje med sikte på å sette aksjonsutvalget utenfor ledelsen av jernstreiken.

En kan tenke seg hvordan dette måtte virke. Det var den gamle reformistíske linjen helt fra 1917, fra dyrtidskampenes og arbeiderrådsbevegelsens tid, den linjen som de fagorganiserte hadde fordømt både på landsmøtet i 1913 og på fagkongressen i 1920.

I Landsorganisasjonens sekretariat og Jern og Metalls forbundsstyre var linjen den å tvinge jernarbeiderne tilbake «for å få løst hele oppgjøret for vårfagene». Det skulle da gjøres over hodet på den streikeledelsen arbeiderne selv hadde valgt.

Den 11. mai holdt LO’s representantskap møte. Her fremsatte kommunistene forslag om at hvis ikke jernkonflikten kunne bringes til tilfredsstillende løsning, bemyndiges sekretariatet til med 24 timers varsel å skjerpe kampen ved sympatiaksjoner fra de øvrige arbeidere.

Jernstreiken hadde på denne tiden fått støtte også utenfor landets grenser. Den svenske og danske fagbevegelse hadde gitt et forsiktig uttrykk for sin solidaritet. Den Røde Faglige Internasjonale hadde ytet økonomisk støtte og anbefalt sovjetfagbevegelsen å sette i gang en støtteaksjon. Men LO’s representantskap avviste kommunistenes forslag om offensiv kamp. Stillingen var nå formelt den at jerntariffen som det hadde vært streiker mot i over et halvt år, var utløpt og konflikten kunne ikke prosederes som «ulovlig» lenger. Representantskapet ga godkjennelse for at det skulle opptas forhandlinger og en tid etter fremsatte riksmeglingsmannen et forslag som gikk ut på at alle streiker og lockouter skulle opphøre samtidig. Arbeidsgiverforeningen trakk sitt «garantikrav» tilbake og Landsorganisasjonen ga en erklæring overfor sosialdepartementet om at alle tariffer og overenskomster skulle holdes.

Med disse hovedpunkter i forslaget ble det sendt til uravstemning anbefalt av den faglige ledelsen – uravstemningen skulle være felles for alle fag og grupper. Forslaget ble vedtatt sammenlagt men forkastet av jernarbeiderne.

Aksjonsutvalget sendte etter avstemningen ut en erklæring om fortsatt kamp på følgende betingelser:

1.     Samtlige streikebrytere fjernes fra arbeidsplassene.

2.     Alle arbeidere gjeninntas i arbeid. ingen trakasseringer.

3.     Arbeidet gjenopptas ikke før det foreligger en akseptabel ordning av jernarbeidernes lønns- og arbeidsvilkår.

Dette ble sendt ut som forslag for uravstemning blant jernarbeiderne.

Avstemningen viste flertall for fortsatt kamp. Men flertallet var knepent og med både arbeidskjøperne, staten og den reformistiske ledelsen i fagbevegelsen mot seg besluttet aksjonsutvalget at arbeidet skulle gjenopptas, men kampen fortsette på arbeidsplassene for å få alle streikende inn og alle streikebrytere ut.

Da jernarbeiderne etter 7 måneders kamp måtte gjenoppta arbeidet uten full seier, vakte det selvsagt triumf og skadefryd på reformistisk hold. Slik har også kommentarene vært av seinere historikere i den leir. Men kjennsgjerningene viser noe annet. Lønnsnedslaget som utløste streiken var arbeidskjøpernes opptakt til et tariffoppgjør i 1924 med reduksjoner over hele linjen. Slik ble imidlertid ikke sluttresultatet. De fleste oppgjør for vårfagene endte med lønnstillegg, ikke lønnsnedslag. For jernindustrien ble først fremsatt et forslag til ny tariff. Det ble forkastet. Et nytt forslag ble så lagt fram som ble vedtatt.  Det ga 19 øre i timetillegg. Riktignok var det på dette tidspunkt skjedd en vending i valuta- og prispolitikken. Deflasjonen ble avløst av innflasjon. Kroneverdien sank og prisene steg igjen.

Men det er ingen tvil om at det var jernstreiken, jernarbeidernes seige kampvilje og den enestående solidaritetsaksjonen med dem over hele landet, som satte en stopper for arbeidskjøpernes angrep på lønningene og drev dem tilbake. Og det var det kommunistiske parti med sine medlemmer i spissen for kampen som i handling hadde vist at det trass i alle vansker besto sin prøve som den organiserende kraft i et storoppgjør med klassefienden.

Men nettopp derfor måtte denne kampen føre til et indre oppgjør i partiet med de som hadde sviktet og ikke holdt mål.

Da partiets viseformann Halvard Olsen som formann for Jern- og Metall og medlem av LO’s sekretariat, stikk i mot jernarbeidernes ønske, hadde anbefalt riksmeglingsmannens forslag i konflikten, vedtok partiets sentralstyre en skarp fordømmelse av hans opptreden. Halvard Olsen ble pålagt å nedlegge alle sine tillitsverv i partiet.

Et par dager senere besluttet Akershus fylkesparti av NKP å ekskludere ham fra partiet og samtidig forelå brev fra Halvard Olsen om at han betraktet seg som uttrådt av NKP. Med ham fulgte også to andre ledende fagforbundsfunksjonærer.

Partiets landsstyre godtok eksklusjonen mot 2 stemmer – det var for hele partiets stilling og videre kamp sett på som en uunngåelighet. Men det var også et oppgjør som betydde en stor påkjenning for et nytt og ungt parti. lkke minst fordi det hensynsløst ble utnyttet av alle partiets fiender fra Høyre til Arbeiderpartiet.

I slutten av juni, etter at de fleste tariffrevisjoner var avsluttet, fremla jernarbeidernes aksjonsutvalg som konklusjon på erfaringene den lange kampen hadde gitt, et revolusjonært fagforeningsprogram. Programmet, som også fikk tilslutning fra NKP reiste en rekke spørsmål som hadde vært merkesaker for den tidligere Fagopposisjonen av 1911. Vi gjengir her en del av hovedpunktene fordi de sammen med partiets aksjonsprogram ble grunnleggende for den faglige virksomhet i flere år fremover.

Det revolusjonære fagforeningsprogrammet gjennomgår først kritisk jernstreiken og reformistenes holdning til den. Her heter det videre:

Bare ved at fagorganisasjonen forvandles til et virkelig kamporgan i arbeiderklassens interesser, kan den samle, styrke og oppdra massene og dermed skape forutsetninger for hele arbeiderklassens kamp for erobring av den politiske og økonomiske makt i samfunnet under proletariatets diktatur.

Programmet går inn for oppretting av revolusjonære bedriftsråd og opprettelse av beskyttelsesorganisasjoner, arbeidergarder ved hver bedrift. Så oppstilles som «de nærmeste krav»:

1.     Energisk kamp for fagbevegelsens enhet på revolusjonært grunnlag.

2.     Kamp mot den faglige reformisme og det byråkratiske forfall i fagbevegelsen.

3.     Avskaffelse av den hemmelige diplomatiske forhandlingspolitikk.

4.     Reduksjon av de høye funsjonærlønninger i fagorganisasjonen.

5.     Gjennomføring av det bredeste arbeiderdemokrati.

På basis av dette oppfordret aksjonsutvalget arbeiderne ved hver bedrift til å velge representanter til et jernarbeidernes revolusjonære bedriftsråd.

Noe varig organ ble dette bedriftsrådet ikke. Men den linje som ble trukket opp hadde lenge virkning i fagbevegelsen.

Det var ventelig at fagbevegelsens reformistiske ledelse ville reise kamp mot aksjonsprogrammet. Den første som kjørte ut var representantskapet i Jern og Metall. Under dekke av slagordet om fagbevegelsens nøytralitet i den partipolitiske striden ble det på representantskapets møte høsten 1924 gjort et vedtak som tok avstand fra «fraksjoner, celler og aksjonsutvalg» med henstilling til Landsorganisasjonen om «å ta opp en kraftig agitasjon mot disse splittelsesforsøk».

Saken ble deretter tatt opp på Landsorganisasjonens representantskap i september 1924. Det var like før stortingsvalget. Og brodden i representantskapets vedtak ble rettet mot NKP som forsvarere av jernarbeidernes sak.

Samtidig hevdet representantskapet i sitt vedtak at Landsorganisasjonen ville stille seg utenfor striden mellom de tre arbeiderpartier og krevde på sin side at arbeiderpartiene anerkjente Landsorganisasjonens selvstendighet.

Ingen, selv ikke de mest iherdige tilhengere av dette vedtaket, kunne tro at det løste spørsmålet om forholdet mellom den politiske og faglige arbeiderbevegelsen. Det det dreide seg om var jo en strid om revolusjonær eller reformistisk politikk såvel på det faglige som på andre områder. Og denne brytningen om grunnleggende prinsipielle spørsmål kunne ikke løses ved avskyresolusjoner mot «celler, fraksjoner og aksjonsutvalg». De fortsatte like godt å eksistere skapt av alle tre partier.

Klassejustis og tukthuslover

Etterdønningene etter jernstreiken og de tilspissede kampene våren 1924 var fremfor alt en rekke rettssaker.

De gjaldt først og fremst tiltalen i umiddelbar forbindelse med den «ulovlige» konflikten, med kampen mot streikebryteriet og med sammenstøtene med hovedstadens beryktede ridende politi. På tiltalebenken satt arbeidernes valgte tillitsmenn, journalister, redaktører. Begge de to ungdomsforbundenes sentralstyrer var under tiltale.

Men i tílgift til disse rettssaker kom også saker angående den antimilitære virksomhet. Også her var ungdomsforbundenes sentralstyret og en del redaktører stevnet for retten.

På NKU’s landsmøte i mars 1924 ble det gjort vedtak om å forsterke forbundets arbeid blant soldatene på moene. Det ble da også utover våren og sommeren drevet en ganske stor propaganda der. Da så rettsapparatet begynte å arbeide ble en rekke rettssaker nyttet til offentlig å belyse kommunistenes stilling til militærvesenet.

Den venstrekommunistiske ungdommen drev på med sin militærstreik. Som aksjon ble den mislykket. Bare noen dusin ungdommer nektet militærtjeneste. Men for retten kom de, og de som hadde oppfordret til den «ulovlige» handlingen. Motivet var jo å «undergrave den borgerlige armé» ved ikke å delta i den.

Rettssakene som ble ført mot NKU’s og NKP’s tillitsmenn ble ikke bare et oppgjør med kapitalistisk militarisme og krigsforberedelser. De ga også mulighet gjennom rettssalen å få framlagt kommunistenes grunnsyn når det gjaldt den borgerlige militarismen – den revolusjonære ungdommen måtte inn på moene, inn i militæret, ikke holde seg vekk. Ved opplysning og organisert arbeide i militæret skulle denne gjøres ubrukbar som redskap for klassefienden. Ved militærstreik overlot man bare soldatene til reaksjonære offiserer uten å påvirke dem. En arbeiderklasse som ville erobre makten måtte også kunne bruke våpen for å vinne makt.

Disse rettssakene mot kommunistene var i realiteten et oppgjør med den gamle pasifismen i arbeiderbevegelsen, som den venstrekommunistiske ungdommen søkte å spekulere i. Og den kraft kommunistene gjennomførte sakene med, førte til nye søksmål.

En tid var både NKP og NKU truet med høyforrederiprosesser. Det ble videre reist spørsmål om å nekte de kommunistiske stortingsmenn adgang til tinget.

Det var den sittende høyreregjeringen som omgikk med slike planer. De ble ikke realisert fordi regjeringen måtte gå. Og selv om kommunistene i alle militærsakene ble dømt, oppnådde de for første gang å få belyst kommunistenes syn på militærvesenet i sammenheng med synet på maktkampen slik det sto i den tiden.

Venstrekommunistenes militærstreik ble oppgitt etter et år. Den bidro ikke til annet enn å styrke de pasifistiske illusjonene i arbeiderbevegelsen.

Men rettsvesenets anvendelse i klassekampen var dermed ikke slutt. Da arbeidskjøperne under tariffoppgjøret våren 1924 frafalt sitt garantikrav overfor fagbevegelsen var det under løfte fra regjeringen om nye lover som skulle beskytte «samfunnet» mot ulovlige streiker og særlig da gi ekstra beskyttelse til streikebryteriet. Høyreregjeringen forberedte en slik lov. Den kom ikke i første omgang. Først i 1927 ble tukthuslovene vedtatt og skapte en ny bølge av rettssaker mot arbeiderbevegelsen.

NKP og NKU søkte høsten 1914 og vinteren 1925 å reise en kampanje for amnesti til de som da var dømt. Kampanjen fikk bred tilslutning i fagforeningene. Blant annet sluttet en landskonferanse av de faglige samorganisasjoner opp om tanken. Men Arbeiderpartiet og LO’s sekretariat avviste en fellesaksjon for amnesti. Istedetfor gikk Arbeiderpartiet med på en søknad om kongelig benådning for de tillitsmenn som hadde lengst straff. Kongelig benådning ble gitt til Tranmæl og arbeiderpartiredaktøren Olsen-Hagen som da begge var valgt til stortingsmenn. De dømte i Fjellseteraffæren i Trondheim som hadde et års fengsel ble imidlertid sittende.

Kampen for enheten

Arbeidsløsheten som steg under krisen i 1922-23 hadde ved årsskiftet gått noe ned, men lå ennå som et tyngende press på arbeidslivet. Det var fremdeles en vinterledighet på omlag 30 000 og 10 000 var på nødsarbeid for en betaling svarende til tre fjerdedeler av tarifflønnen eller ennå lavere.

På alle områder presset den norske kapitalismen på for å tvinge levestandarden ned. I flukt med hele deflasjonspolitikken skjedde et uhyrlig framstøt fra statens side: Høyreregjeringen fremmet i desember 1923 forslag om den såkalte Gulltollen – all toll skulle midlertidig søkes beregnet etter gullkronens verdi. Det betydde en økt tollplyndring på 80-90% og en belastning på forbrukerne på ca. 325 millioner kroner pr. år som gikk rett i statskassen. Enda verre ble det i 1924 da kroneverdien sank igjen.

Kommunenes stilling var dårlig. Mange av dem var nedsunket i gjeld. Det førte til en lov i 1923 som satte de kommuner under statens administrasjon som ikke kunne klare sine økonomiske forpliktelser. Omlag 50 kommuner ble på den måten umyndiggjort i løpet av 1924.

Stillingen for arbeiderbevegelsen var ikke lett. Fagbevegelsen hadde riktignok i 1922 nådd bunnen i antall medlemmer – 83 000 – og beveget seg langsomt oppover mot 90 000. Men småbrukernes organisasjon var svak og fiskerne hadde ingen landsomfattende sammenslutning.

Politisk eksisterte nå tre arbeiderpartier. Kampen etter landsmøtet i november 1923 viste etter hvert at Arbeiderpartiet skulle bli det sterkeste av de tre. Men ikke minst dette partiets hensynsløshet hadde utdyper motsetningen i den politiske bevegelsen og satt mann opp i mot mann.

Hele tilstanden i arbeiderbevegelsen krevde enhet og samarbeid om en skulle makte å hevde stillingen. Ut fra det tok også NKP sitt standpunkt og la opp sin linje.

Vedtaket om Gulltollen vakte almen forbitrelse overalt blant arbeidsfolk. En mektig protestbevegelse var i emning som kunne samles til en folkebevegelse mot statens utplyndring av forbrukerne.

Alt i desember 1923 gjorde partiet forslag om enhetsfront i arbeiderbevegelsen til kamp mot matfordyrelsen. Forslag ble reist om at de tre arbeiderpartiene, Landsorganisasjonen. Norsk Syndikalistisk Federasjon og Statsfunksjonærenes dyrtidsutvalg hver skulle velge to representanter til et fellesutvalg som skulle lede kampen. Det høyresosialistiske partiet og syndikalistene erklærte seg enig i forslaget på betingelse av at alle innbudte organisasjoner ble med. l Arbeiderpartiet var meningene delt. Mange fagforeninger som hadde protestert mot Gulltollen hadde også oppfordret til felles aksjon. Noen ledende arbeiderpartifolk, blant dem Chr. Hornsrud, talte for samarbeid mellom partiene. I Stortinget hadde de tre arbeidergrupper samarbeidet under behandlingen av tollspørsmålet.

Men Arbeiderpartiets sentralstyre var av en annen mening. Riktignok uttalte det seg for at de forskjellige partier og fagbevegelsen på lokal basis samarbeidet om møter, opplysnings- og propagandaarbeid. Men sentralstyret avviste forslaget om fellesutvalg og viste her til at fagorganisasjonen burde ha den sentrale ledelsen av aksjonen. De faglige samorganisasjoner måtte ta initiativet og søke samarbeid med andre lokale organisasjoner. Det ble også i N.K.P.’s vedtak reist forslag om en 24 timers proteststreik og dette ble tatt opp i Kristiania faglige samorganisasjon. Streiken ble intet av. Noen samlet ledelse fikk ikke aksjonen. Lokalt ble det mange steder etablert godt samarbeid, men mangelen av enhet landsomfattende gjorde at bevegelsen ikke ble sterk nok til å drive regjeringen tilbake.

I flukt med sin enhetsfrontlinje tok NKP også opp arbeidet for å organisere arbeidsfolkets fellesmøter i distrikts eller fylkesmålestokk. Det var et tiltak for å knytte sammen by og land, industriens, jordens, skogens og fiskets arbeidende mennesker.

Det største og viktigste fellesmøte ble holdt for Hedmark og Gudbrandsdalen. Initiativet var tatt ved en komite av representanter for en kooperativ forening, 2 skogsarbeiderforeninger og jernbanefolkenes fagforening i Hamar.

Møtet fikk stor tilslutning på tvers av partigrensene.

Manifestet som møtet vedtok er karakteristisk for den bevegelsen en søkte å skape. Det lød slik:

Vi småbrukere, skog- og landarbeidere samt statstjenestemenn sender vår varmeste hilsen til de fagorganiserte industriarbeidere, og ønsker dere alt hell i deres bitre og vanskelige kamp mot arbeidsgiverforeningen og de reaksjonære statsmakter. Hold ut, kamerater. Styrk fagforeningene.

Vi industriarbeidere og statsfunksjonærer erklærer vår fulle og ubrytelige solidaritet med våre klassefeller på landsbygden, de fattige bønder og småbrukere, skogsarbeidere og tjenestefolk. Deres oppvåkning til kamp mot skatte- og tollplyndringen, mot tvangsauksjoner og spekulasjoner har vår fulle tilslutning, og vi erklærer oss villig til med alle nødvendige midler å støtte landsbygdens arbeidsfolk i denne kamp.

Vi småbrukere, skogs- og industriarbeidere gir våre arbeidsbrødre blant funksjonærene det løfte at vi skal stå sammen med dem i deres arbeide og kamp for levelige vilkår. Vi oppfordrer statstjenestemennene til å fortsette og skjerpe denne kamp. Sett organisasjonsmessig makt bak Eders rett.

Vær ikke lenger viljeløse slaver. Arbeidsfolket i by og land står sammen med dere. Enig og tro til Dovre faller!

Fellesmøtet formulerte også nærmere de forskjellige arbeidende gruppers dagskrav og oppfordret til dannelse av lokale felleskomiteer. Videre vedtok de en henstilling til de tre arbeiderpartier om å gå i samarbeid ved høstens stortingsvalg.

Liknende møter med stor tilslutning ble holdt i Buskerud og Telemark. Alt tidlig på våren var det i fag- og partiforeninger begynt en diskusjon om man kunne finne former for felles opptreden ved stortingsvalget. Massemøter, faglige møter sluttet opp om tanken, noen uttalte seg for gjenforening av partiene, men alt i alt steg stemningen for en felles opptreden.

På dette tidspunkt fremmet NKP’s sentralstyre forslag om at de tre arbeiderpartier valgte et forhandlingsutvalg for å drøfte den praktiske gjennomføring av enhetsfront ved valget, oppstilling av felles lister, fordeling av kandidatene osv.

Arbeiderpartiets sentralstyre avviste forslaget. Og det er karakteristisk å se hvordan man i begrunnelsen på samme måten som under partistriden tidligere søkte å stille seg til venstre for NKP.

Arbeiderpartiet begrunnet avslaget slik:

Ved hjelp av en allianse ved stortingsvalget kan man muligens oppnå å få valgt noen flere representanter. Men det kan ikke ansees å være av avgjørende betydning . . .

Vårt parti hevder – i overensstemmelse med det store flertall av klassebevisste arbeidere i landet – at arbeiderklassens politiske makt langt mer beror på dens kampvilje og på styrken at de organisasjoner som arbeiderne er i besittelse av. Det norske Arbeiderparti kan derfor ikke akseptere forslaget om en enhetsfront, hvis egentlige innhold bare er en valgallianse.

Arbeiderpartiets begrunnelse tok sikte på å ramme det synet som Scheflo flere ganger i foredrag og i pressen særlig hadde gjort seg til talsmann for. Han argumenterte for enhetsfronten ved stortingsvalget ut fra parlamentariske hensyn og pekte på at en felles opptreden ville gi arbeiderpartiene langt flere mandater enn om de opptrådte hver for seg. «Arbeidergruppen» av alle tre partiene ville under slike forhold bli den sterkeste politiske konstellasjon i Stortinget.

Men Arbeiderpartiet begrenset seg ikke til å avslå NKP’s enhetsfrontforslag. Det fremmet forslag om at man istedenfor skulle ta opp forhandlinger om organisatorisk samling av de tre partiene.

I forslaget ble det henvist til at partiets landsmøte i 1918, 1919 og 1920 og Fagkongressen i 1920 hadde anerkjent masseaksjonen, rådsystemets og arbeiderklassens diktatur. Denne hovedlinje måtte legges til grunn for samlingen. Men den organisatoriske samlingen måtte skje utenfor «de stridende Internasjonaler» og likevel på det grunnlag som i sine hovedtrekk «er det samme som Den Kommunistiske Internasjonale har trukket opp».

Forslaget konkluderte med at om de tre partier var enig i grunnlaget, burde de sammen med Landsorganisasjonens sekretariat nedsette en komite som kunne innby til en samlingskongress av de tre partier.

Hermed hadde Arbeiderpartiet fremmet det syn som i mange år skulle bli dets standpunkt innenfor norsk arbeiderbevegelse.

Det høyresosialistiske partiet avviste forslaget. De ville bare en sammenslutning innenfor den reformistiske II Internasjonalen.

NKP avslo også forslaget om organisatorisk samling utenfor Den Kommunistiske Internasjonale. Istedenfor foreslo partiet i flukt med sitt første aksjonsprogram å sammenkalle en alminnelig arbeiderkongress. Kongressen skulle drøfte muligheten for samarbeid innen arbeiderbevegelsen, spørsmålet om å styrke arbeidernes økonomiske organisasjoner, reisningen av en bedriftsrådsbevegelse og organisering av beskyttelseskorps for arbeiderne.

Dette forslaget ble avvist av Arbeiderpartiet og dermed var det satt slutt for spørsmålet om felles opptreden.

Hele denne brevvekslingen om enhetsfront eller organisatorisk samling ved toppforhandlinger måtte føre til sterke brytninger innenfor NKP.

Partiets høyre fløy med sin sterkt parlamentariske orientering (Scheflo) hadde jo allerede før dannelsen av NKP sett som en mulighet å gjøre Arbeiderpartiet til en politisk samleorganisasjon etter mønster av det daværende engelske Labour Party. De så i Arbeiderpartiets forslag en mulighet for å realisere en slik linje, der kommunistene så kunne danne en venstreretning i samlepartiet. Venstrefløyen i NKP så som den absolutt grunnleggende oppgave å utvikle et selvstendig ideologisk og organisatorisk sammensveiset parti, et parti som kunne slå det skinnradikale Arbeiderpartiet fra venstre og samle kjernen av arbeiderklassen rundt det kommunistiske parti.

Forslaget om organisatorisk sammenslutning utenfor Komintern sto for venstrefloyen som et forsøk på å oppløse og likvidere det kommunistiske parti. Det var jo nettopp for medlemskap i Internasjonalen man hadde kjempet helt siden Moskva-tesenes dager. Enhver konsesjon til Arbeiderpartiets forslag ble av venstrefløyen stemplet som likvidatorisk.

Venstrefløyen fikk støtte for dette synet i Den Kommunistiske Internasjonale. Sommeren 1924 holdt Internasjonalen sin femte verdertskongress. Like etter holdt Ungdomsintemasjonalen sin fjerde verdenskongress. Under forberedelsene til kongressen hadde ekskutivkomiteen gjort henvendelse til Arbeiderpartiet om at partiet kunne la seg representere på kongressen for eventuelt å appellere avgjørelsen av det norske spørsmål året før.

Arbeiderpartiets sentralstyre avslo å ta opp noen appell, da partiet anså en gjeninntredelse i Komintern for umulig. Men partiet var villig til å sende representanter «for å forsøke å tilveiebringe betingelser for et vennskapelig samarbeid med den Kommunistiske Internasjonale».

Noen slik delegasjon fra Arbeiderpartiet til verdenskongressen ble imidlertid ikke av. Tvertimot søkte Arbeiderpartiets ledelse kontakt med noen «husville» politiske grupper som ville vekke tillive en slags «to-og-en-halv-Internasjonale» – tyske sentrumssosialdemokrater og russiske antikommunistiske emigranter.

Kominterns femte verdenskongress tok i sine vedtak sikte på en skjerping av kampen mot sosialdemokratiet og økt innsats for å sammensveise de kommunistiske partiene. Kominternkongressen ga sin fulle støtte til Sovjetunionens Kommunistiske Partis kamp mot de trotskistiske elementer. Sterk kritikk ble rettet mot de opportunistiske høyreavvikelsene i en rekke partier, særlig det tyske og det tsjekkiske parti, og mot Zeth Höglunds opposisjon i det svenske parti. Kongressen vedtok også en spesiell resolusjon om stillingen i Norge der man ga sin tilslutning til den linje som var trukket opp i jernarbeidernes aksjonsprogram, utvikling av en venstrebevegelse i fagorganisasjonen i skarp front mot reformismen, utvikling av fellesfronten mellom arbeidere, bønder og fiskere, klar front mot pasifismen, for aktivt antimilitært arbeid blant soldater og underoffiserer, organisatorisk utbygging av det kommunistiske parti og dets presse.

Motsetningene innenfor Norges Kommunistiske Parti kom såvel før som etter Kominternkongressen stadig til uttrykk.

For det første utløstes en hissig strid om partiets taktiske fremgangslinjer særlig på det faglige felt. Presset fra den «venstrekommunistiske» fraseideologien under jernstreiken og de andre faglige kampene hadde drevet venstrefløven i NKP til en rekke ytterliggående skritt. Særlig hadde ungdomsforbundet vært eksponent for dette ved sin oppfordring om å storme matlagrene i oppropet «Slå til» og ved å solidarisere seg med et – forøvrig mislykket – dynamittattentat i justisbygningen. På sommeren og høsten gikk diskusjonen om dette høyt innen partiet og det gikk så vidt at Norges Kommunistblads redaktør, Scheflo, truet med å gå av like før valget.

Enda sterkere innad virket skritt som enkelte ledere i partiets to sterkeste lokalorganisasjoner, i Bergen og Trondheim, tok.

Under en diskusjon om lokal enhetsfront i Trondheim ved valget foreslo DNA’s avdeling at de og kommunistene skulle gjøre henvendelse til hvert sitt partis sentralstyre om å ta opp forhandlinger om organisatorisk sammenslutning. NKP’s partistyre i Trondheim ga sin tilslutning til dette. I Bergen gikk man ennå videre. Der tok de ledende folk i partistyret opp direkte forhandlinger om organisatorisk samling av de to partiene. Uten å underrette sentralstyret førte Trondheims- og Bergenspartiets ledere forhandlinger seg imellom om videre fremgangslinjer. I forhandlingene deltok også hovedorganets redaktør, og det ble holdt kontakt med den ekskluderte Halvard Olsen for å påvirke den faglige ledelsen.

Partiet gikk inn i valgkampen under meget spente indre forhold. Det hemmet aktiviteten og hadde adskillig virkning på valgresultatet.

Valgkampen var meget hektisk. Flere ledende folk bade i Arbeiderpartiet og NKP var ettersøkt av politiet som ville ha dem inn til soning av dommer de hadde fått om våren etter jernstreiken og ved sakene om det antimilitære arbeid. Særlig spenning var det omkring valget i Kristiania. Her stiltes Scheflo og Tranmæl, de to forgrunnsfigurene fra partistriden, som førstekandidater på NKP’s og DNA’s liste. Tranmæl satt meget dramatisk i fengsel da selve valget foregikk.

Valget viste prosentvis framgang for de tre arbeiderpartiene tilsammen. Men samtidig fikk de to reaksjonære partiene, Høyre og Bondepartiet, flertall og la dermed grunnen for et regjeringsskifte i reaksjonær retning.

De tre arbeiderpartiene økte sin andel av stemmene fra 30 til 38. Stemme- og mandatfordelingen var slik:

Valget hadde dermed dokumentert Arbeiderpartiet som det avgjort sterkeste valgpartiet.

Særlig sterkt virket resultatet av valget i Kristiania. Her fikk Arbeiderpartiet 45 000 stemmer, Høyresosialistene 10 000 og NKP 2 500 stemmer.

Innenfor NKP førte valgresultatet til en tilspissing av de motsetninger som alt før valget var tilstede.

I Norges Kommunistblad pekte Scheflo på at en felles opptreden av arbeiderpartiene med det stemmetall de oppnådde kunne gitt over 50 mandater. Som stillingen var betydde valget et nederlag for arbeiderklassen og for det kommunistiske parti.

Andre partiaviser pekte på at NKP som et nytt parti og ennå ukjent for store deler av befolkningen ikke kunne vente noe bedre resultat. Arbeiderpartiets agitasjon om bortkastede stemmer hadde gjort sin virkning, landet var politisk inne i en avspenning i klassekampen. Men resultatet i Kristiania virket sterkt og ble av mange tatt som et stort personlig nederlag for Scheflo.

I diskusjonen innen partiet rykket nå høyrefløyen fram. De reiste krav om en omlegging av partiets politikk med en tilnærming til Arbeiderpartiet og en avvikling av den skjerpte linje som var ført.

Venstrefløyen vendte seg mot denne linjen og pekte på hva det hadde ført til under enhetsfrontdiskusjonen foran valget. De fikk støtte fra Kominterns ledelse i et brev, riktignok skrevet før valget, og påny skapte Scheflo en akutt situasjon ved å anmode seg entlediget som redaktør av hovedorganet. Høyresynsmåter kom til uttrykk i endel partidistrikter. Bergen og Hordaland, Buskerud og Telemark, Oppland og Trøndelag, som rettet angrep mot venstrefløyen og mot Kominterns brev.

Partiets landsstyre behandlet hele situasjonen på et møte i slutten av oktober. Her søkte man å skape en konsolideringsplattform for partiet og la opp til en verveoffensiv for nye medlemmer og nye abonnenter på pressen. Kampanjen ga en del gode resultater og den indre krisen drev over, men uten at noen av stridsspørsmålene egentlig kom til løsning.

Også i Arbeiderpartiet førte valget til indre brytninger. Utad var partiet styrket ved valget. Men innad ga det foranledning til en offensiv fra de åpne reformister, – både faglige ledere og parlamentarikere. Det skjedde i praksis en tilnærming til det høyresosialistiske partiet.

Men skulle man oppnå noe på denne linjen måtte det gjøres slutt på militærstreikaksjonen. Like nyttig som denne manøvren hadde vært foran stortingsvalget for å demonstrere «venstreradikalismen» hos Arbeiderpartiet, like unyttig var den nå da partiets ledelse svingte til høyre.

Det første skritt til å avvikle «aksjonen» ble tatt bare noen uker etter valget. Da besluttet Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings landsstyre at de enkelte fylkesorganisasjoner «ble stillet fritt» når det gjaldt om man skulle gå inn for militærstreik eller ikke.

Militærtjenesten var bare et par måneder i denne tiden. Innkallelsen av årets rekrutter skjedde vanligvis ut på våren.

Og i mars måned besluttet både Arbeiderpartiets og dets ungdoms sentralstyre å avvikle hele militærstreikeaksjonen.

Begrunnelsen for dette skritt ga Arbeiderbladet (Tranmæl). Den er karakteristisk for den demagogiske jonglering som hele aksjonen var preger av.

Det heter i artikkelen:

Fra et revolusjonært synspunkt kan en slik aksjon slik som forholdene nu er bare anvendes med fordel i bestemte situasjoner. Derfor meldte spørsmålet i år seg om å gå videre. Interessen for den antimilitære kampen var vakt, hærens klassekarakter var etter rettssakene åpenbar for alle, og rettsapparatet var så kompromittert at det begynte å svikte. Da var også tiden inne til å skjerpe kampen.

Noen innrømmelse av at aksjonen var mislykket forelå ikke i begrunnelse. Året før, da man satte det hele i gang, het det at militærstreiken var et middel til å skjerpe kampen. Et år etter skulle man ytterligere skjerpe kampen. Men da med å avblåse militærstreiken! Året før hadde militærstreiken vært et skritt framover i kampen mot militarismen. Nå var avblåsing av militærstreiken enda «et skritt videre»!

En slik åpenbar kuvending kunne ikke passere uten bråk. Mot Dag, som anså seg som hovedansvarlig for ideen om militærstreik, rebelerte og stiftet øyeblikkelig et eget militærstreikforbund. Arbeiderpartiets sentralstyre kvitterte med å ekskludere Mot Dag.

Mot Dag søkte senere å komme inn igjen i Arbeiderpartiet. Sammen med endel sympatiserende fagforeningsfolk innen Arbeiderpartiet dannet de «Arbeideropposisjonen» og en tid etter besluttet Mot Dag formelt å oppløse seg og gå inn i Arbeideropposisjonen for dermed å komme inn i partiet. Det førte noe senere til at også Arbeideropposisjonen ble ekskludert.

I videste omfang gjaldt ikke bare striden militærstreikspørsmålet. Også på en rekke andre felter hadde Mot Dag søkt å skape seg en plattform til venstre, blant annet hadde gruppen gitt sin tilslutning til jernarbeidernes revolusjonære fagforeningsprogram. De var en hindring for Arbeiderpartiets marsj til høyre. Derfor skulle de vekk.

Betegnende er det kommentar, det høyresosialistiske partiets ledende mann, Gunnar Ousland, ga da Mot Dag ble ekskludert. I et foredrag umiddelbart etter Mot Dags eksklusjon erklærte han:

Samlingen om sosialdemokratiet er i vekst. I disse dager har DNA’s sentralstyre ekskludert den siste hindring for samling. Jeg sikter til eksklusjonen av Mot Dag. Den dag er ikke fjern da de to partier vil finne hverandre og arbeiderklassen atter finner veien tilbake til sosialdemokratiet.

Partiets II landsmøte

NKP’s landsmøte trådte sammen 30. mai 1925. Forut for landsmøtet hadde det vært en ganske livlig virksomhet i partiet. Man hadde løst de håpløse lokalforhold i Oslo og skaffet seg eget hus i Storgaten 45. Huset var dyrt og svært lite høvelig. Men her flyttet man da inn, partiet, ungdomsforbundet, forlaget Ny Tid og Norges Kommunistblad med redaksjon, ekspedisjon og eget trykkeri.

Avisen fikk snart sin faste medarbeiderstab En av de trofaste slitere i avisen var Rudolf Nilsen. Han offentliggjorde også noen av sine første store dikt i Norges Kommunistblad, navnediktet til hans første diktsamling «På stengrunn» finner en der vinteren 1924. På våren kom det praktfulle «Sang til jorden» i avisen. Diktsamlingen «På stengrunn» kom høsten 1925 på partiets forlag. Der ga Rudolf Nilsen sin klasse «Revolusjonens røst», det dikteriske monument som alltid vil stå som et av de ypperste i norsk litteratur.

Ved begynnelsen av året 1925 reiste partiet en større kampanje mot de hel- og halvfascistiske organisasjoner som begynte å tre offentlig fram. Det gjaldt «Fedrelandslaget» som var dannet i januar dette året og «Samfundsvernet» en «privat» sammenslutning fortrinnsvis av offiserer, som drev våpenøvelser og ville gjøre krav på å få funksjon som et slags krisepoliti i «tilspissede situasjoner».

Likeledes reiste partier i denne tiden sammen med en rekke arbeidsløses foreninger og fagforeninger forslag om en landsomfattende aksjon mot dyrtiden og arbeidsløsheten. Landsorganisasjonen hadde da gått med på å delta i en økonomisk «rikskonferanse» i regjeringens regi det også Arbeidsgiverforeningen, Industriforbundet og Rederforbundet møtte. NKP krevet at man istedet sammenkalte en alminnelig arbeiderkongress for å behandle organiseringen av en samlende aksjon for hele arbeidsfolket. I dette arbeid tok man opp kontakten med «Arbeideropposisjonen» som var dannet av «Mot Dag»s tilhengere i fagforeningene. Innad i partiet var en særlig beskjeftiget med de organisatoriske spørsmålene, partiets og ungdomsforbundets omlegging med basis i bedriftene, og almen organisatorisk forsterkning i distrikter og lag. Det ble adskillig eksperimentering på dette felt og ikke så lite skematisme som skapte forvirring i medlemsstokken. Gode resultater hadde man i Finmark der partiet hadde startet en ny avis «Finmarks Fremtid» som i mange år Fikk stor betydning for distriktets arbeiderbevegelse. I Nordland hvor partiet hadde stått svakt i 1923 var det reist 15 partiavdelinger.

I Trøndelag og Bergen gikk det tregt med partiets ombygging, men det befestet seg i Trøndelagsbygdene. I Hedmark hadde man skapt 29 herredspartier. I industridistriktene i Sør-Norge var arbeidet med bedriftsorganisasjonene uten særlig godt resultat.

I Oslo (som byen nå het) og Akershus var partiorganisasjonen omlagt. Der hadde man ca. 900 medlemmer organisert i 35 bedrifts- og 40 bostedslag. De var samlet i 17 cellegrupper i byen og 7 kretser ute i fylket.

Pressen og dens økonomi skapte store vansker. På endel steder hadde man gått til innskrenkninger og et par aviser stopper helt av pengemangel.

Partiets kvinner arbeidet meget med en kvinneavis «Gnisten» som vokste i opplag og NKU’s «Klassekampen» hadde endel framgang. Pionerforbundet vokste og talte 4000 medlemmer. Men partiets arbeid ble stadig hemmet av de indre politiske brytninger. Særlig gjaldt dette Oslo, utover i landet gjorde det seg ikke så sterkt gjeldende. Likevel trakk det opp til et større oppgjør på landsmøtet.

En begivenhet like før landsmøtet bidro meget til å øke spenningen. Olav Scheflo hadde sittet fengslet fra januar til april 1925. I fengslet hadde han skrevet en liten bok «Den røde tråd i Norges historie». Det var noen sterkt personlig preget historiske betraktninger, i kåserende form, uten å gjøre krav på å være noe historisk verk, men skrevet med forfatterens vanlige journalistiske sans. I et brev fra fengslet skrev Scheflo om dette at han ville forsøke å påvise at «den kommunistiske bevegelse i Norge er sterkere enn i Danmark og Sverige. Den norske arbeiderklasse er mer revolusjonær og langt bedre enn statistikken fra de siste valgene viser». I boken tar Scheflo opp spørsmålet om de revolusjonære tradisjoner og innkasserer både Harald Hårfagre, kong Sverre og birkebeinerne for det kommunistiske parti. Og selvsagt knytter han den røde tråd også tilbake til Venstre, åttiårenes Venstre med sine nei til svenskekongen og sine «rifleringer».

Boken kom ut noen uker før landsmøtet. Den ble av venstrefløyen i partiet sett på som et forsvar for forfatterens gamle linje med støtten til Venstreregjeringen, den opportunistiske fortolkningen av arbeider- og bonderegjeringsparolene og som en nasjonalistisk utskeielse. Særlig fra ungdomsforbundet ble boken angrepet på det voldsomste. Man gjorde en nokså liten sak til en stor og faretruende begivenhet. I en uttalelse en uke før landsmøtet søkte sentralstyret å dempe ned de mest agressive i den indre striden og vendte seg mot «ufruktbar teoretisering» og angrep på enkeltpersoner.

Partiets annet landsmøte ble likevel preget av den indre spente situasjon. Oppgjøret etter jernstreiken, kampene i 1924 og eksklusjonen av Halvard Olsen, vurderingen av valget, stortingsgruppens arbeid, de lokale samlingsforhandlingene i Bergen og Trondheim kom under diskusjonens kryssild. Mesteparten av landsmøtets tid gikk med til disse teoretiske tilbakeblikk  – Scheflo førte også kritikk mot Kominterns tydelige venstrekurs, mot den skarpe fordømmelse av Leo Trotsky og mot vedtakene i Eksekutivkomiteens møte i mars 1925 om bolsjeviseringen av de kommunistiske partiene i kamp mot høyreopportunismen. Her ble han imøtegått av det tyske partis gjest Ruth Fischer som satt som leder av sitt parti etter et oppgjør med høyreopportunistiske elementer der og med den følge at partiet i Tyskland hadde slått inn på en ultravenstre politikk.

Landsmøtets vedtak ga i hovedtrekk en riktig vurdering av den norske kapitalismes stilling og kapitalistenes planer for den nærmeste tid framover. Partiet varslet arbeiderne om at i sine økte stabiliseringsbestrebelser ville kapitalistene skjerpe sin offensiv. Hele det arbeidende folk måtte derfor ruste seg til å slå denne offensiven tilbake. Landsmøtet pekte også på de rent fascistiske tendenser som stadig gjorde seg sterkere gjeldende. Det gjaldt ikke bare streikebryterorganisasjoner som Samfundshjelpen og hvite garder som «Samfundsvernet» og propagandaorganisasjonen «Fedrelandslaget». Også innen Høyre og enda mer i Bondepartiet hevet det seg fascistiske røster som krevde særlover både mot det kommunistiske parti og mot de fagorganisertes revolusjonære kamporganer.

Ut fra dette søkte landsmøtet i vedtakene å forme en sterkere venstrekurs. Særlig understreket landsmøtet at kampen mot sosialdemokratiet måtte skjerpes. Enhetsfronten måtte ikke utvikles som en blokk av det kommunistiske parti med de forskjellige såkalte arbeiderpartier, men som en taktikk for å løsrive massene fra de opportunistiske ledere og klasseforredere.

«Partiet må anvende enhetsfronten slik at den også styrker de revoIusjonære arbeideres egen kamp mot reformistene.»

Landsmøtevedtakene la stor vekt på å utvikle partiet organisatorisk og trakk opp retningslinjer for kommunistenes arbeid i fagforeningene, kooperasjonen, blant kvinnene og ungdommen.

Enstemmigheten om vedtakene ga imidlertid ikke uttrykk for at man var nådd fram til en virkelig politisk konsolidering. Foran valgene ble det en meget hissig debatt om sentralstyrets sammensetning, der høyrefløyen direkte truet med alene å ta ledelsen i partiet. Det endte likevel med at valgene til de fremste tillitsverv ble enstemmige, men om sentralstyremedlemmene var der atskillig dissens.

Valgt ble:

Formann: Peder Furubotn

Sekretær: Chr. Hilt

Redaktør: Olav Scheflo

Medl. av sentralstyret:

Elias Volan, Kr. Kristensen, Eugen Pettersen, Kr. Aune, Emil Stang, Arvid Hansen, Arthur Andersen, Jeanette Olsen.

Som representant fra Stortingsgruppen tiltrådte Sverre Krogh og fra Oslo og Akershus distrikt Lars Evensen.

BORGFRED ELLER KLASSEKAMP

Politiske og faglige enhetsstrømninger

Ut på høsten dette året ble det kjendt for NKP’s sentralledelse at en av partiets stortingsmenn, Sverre Krogh, like etter landsmøtet hadde ført langvarige forhandlinger med den ekskluderte Halvard Olsen om politisk samling i arbeiderbevegelsen. Stillingen i fagbevegelsen var den at Landsorganisasjonens formann gjennom mange år, Ole Lian, var død. Viseformannen, Elias Volan, var gått av da han ble valgt til formann i det nystiftede Bygningsarbeiderforbundet. Landsorganisasjonen skulle ha kongress i august og en del tillitsmenn i fagforbunds- og LO-ledelse som i all fall formelt ikke var medlem av noe politisk parti, var stemt for at Landsorganisasjonen skulle ta et eget initiativ til forhandlinger om en politisk samling. Halvard Olsen var leder for denne gruppen. Han stilte også mot å rykke inn på formannsplassen i Landsorganisasjonen.

I de «forhandlinger» som Krogh hadde ført hadde Halvard Olsen hevdet at en måtte rekne med hardere pågang fra kapitalistisk hold i de kommende år. Arbeidskjøperne forberedte angrep på 8 timers dagen. på ferieordningen og lønnsnivået og i denne kampen ville den indre politiske strid i arbeiderbevegelsen være en farlig svakhet. De tre partiene hadde store vansker med å holde sitt apparat gående, særlig var en rekke aviser i faresonen. Ut fra dette kastet Halvard Olsen fram tanken om at fagbevegelsen skulle ta initiativ til å få dannet et politisk samlingsparti av samme type som det britiske Labour-Party. Det skulle bety at de eksisterende politiske arbeiderpartier fortsatt skulle bestå som deler av samlingspartiet, og dette skulle ha utpreget lokalt selvstyre. Den retning som var sterkest på hvert enkelt sted skulle beholde partiapparatet og avisen. I hvert distrikt skulle det bare være en avis for den samlede arbeiderbevegelse.

Halvard Olsen hadde hevdet at han hadde drøftet dette med høyresosialistenes gruppefører i Stortinget Anders Buen og Arbeiderpartiets gruppefører Alfred Madsen. Begge hadde stilt seg positivt til tanken.

Krogh hadde også gitt sin tilslutning til denne planen. Og han hadde ikke vært alene om det, selv om det ble fremstilt slik. Det hele var et nytt fremstøt fra høyreretningen i NKP på samme linje som året før da enkelte tillitsmenn i partiet i Bergen, Trondheim og andre steder hadde villet ta opp forhandlinger om lokal organisatorisk samling.

Da saken ble kjent i partiets sentralledelse vakte den et voldsomt oppstyr. Det hele var jo stikk i strid med den politiske linjen som var lagt opp av partilandsmøtet. Dessuten la man særlig vekt på den disiplinære siden ved forhandlingene. De var ført uten partiets vitende og ble sett på som et anslag mot selve partiets eksistens.

Sentralstyret fordømte da også enstemmig Kroghs opptreden. I et vedtak 14. august om saken heter det at det her foreligger «en likvidatorisk strømning» som partiets sentralledelse «med hele sin revolusjonære kraft må bekjempe for dermed å befeste partiets kommunistiske grunnlag».

Sverre Krogh ble pålagt å legge ned alle tillitsverv i partiet, det var enda til forslag om å ekskludere ham.

Imidlertid kom hele spørsmålet om samlingsbestrebelsene til å bli sterkt influert av en annen sak som sto i forgrunnen i fagbevegelsen helt fra årsskiftet 1924-25 og frem til fagkongressen i august. Det gjaldt Landsorganisasjonens internasjonale forbinnelser.

Helt fra partisprengningen hadde de skandinaviske landsorganisasjoner søkt å øve trykk på den norske fagbevegelsen for å bringe den tilbake til den reformistiske faginternasjonalen IFC som hadde sitt hovedsete i Amsterdam.

Høsten 1924 ble det tatt initiativ til en skandinavisk konferanse av landsorganisasjonene. Samtidig tok sekretariatet i Norge opp spørsmålet om Landsorganisasjonens deltakelse i det såkalte Internasjonale Arbeidsbyrå som sorterte under Folkeforbundet. Helt fra Folkeforbundets start hadde norsk arbeiderbevegelse stått i kamp mot dette og stemplet det som et organ for de seirende imperialistmakter etter verdenskrigen. Folkeforbundets arbeidsbyrå var organisert med representasjon av både arbeidsgiver- og faglige arbeiderorganisasjoner. Ja enda til representanter for fascistiske fagorganisasjoner og arbeidskjøperforbund ble hilst velkommen i byrået. De reformistiske landsorganisasjoner og IFC hadde likevel gitt sin tilslutning til arbeidsbyrået. I Norge var stemningen så avgjort mot deltakelse at det ikke lyktes LO sekretariatet å få noen tilslutning her.

På det internasjonale plan var det i slutten av 1924 reist en forsterket kampanje for internasjonal faglig enhet.

Utgangspunktet her var det stadig stigende kravet fra de fagorganiserte i de enhetlige landsorganisasjoner i Vest-Europa om at kontakt og samarbeid måtte skapes med Sovjetunionens fagbevegelse.

Særlig var kravet sterkt fremme i den engelske fagbevegelse. På fagkongressen der høsten 1924 var den russiske landsorganisasjon innbudt og kongressen besluttet å sende en større delegasjon til Sovjetunionen. Delegasjonen deltok i et møte av den russiske landsorganisasjonens ledelse og her ble da den engelsk-russiske enhetskomite for internasjonal faglig enhet besluttet.

Den skandinaviske konferanse av landsorganisasjonene ble holdt like etter, den 2. desember 1924. Her fremmet Elias Volan på initiativ av NKP det forslaget som skulle bli en samlende plattform for en bred venstrebevegelse innen fagorganisasjonen i Norge.

Forslaget lød slik:

Også blant de fagorganiserte skandinaviske arbeidere er der idag et sterkt behov tilstede for en internasjonal faglig samling som vil forene, styrke og utvikle fagorganisasjonen til et revolusjonært kampvåpen i arbeidernes egne hender. l henhold hertil foreslår konferansen at RFI og IFC snarest i fellesskap forbereder og sammenkaller en internasjonal faglig enhetskongress av alle faglige arbeiderorganisasjoner på fritt grunnlag og med representasjon etter forholdsvalgstall.

De danske og svenske faglige ledere avviste forslaget. IFC hadde besluttet at noen kontakt med den russiske landsorganisasjonen ville man ikke ha før disse søkte om medlemsskap i IFC.

I stedet vedtok Københavnerkonferansen en henstilling til den norske landsorganisasjon å slutte seg til IFC.

Men her hadde de skandinaviske og norske «Amsterdamere» (oppkalt etter Amsterdaminternasjonalen, IFC) forreknet seg. l Norge fikk Volans forslag utover i 1925 stadig større tilslutning og omsider tok da også Arbeiderpartiets ledelse avstand fra tanken om igjen å slutte Landsorganisasjonen til IFC fordi det var i strid med tidligere vedtak.

Fagkongressen trådte sammen i august 1925. Det var den første kongress etter partisprengningen. Resultatet av kongressen var på mange måter bemerkelsesverdig.

I spørsmålet om internasjonal faglig enhet oppsto en blokk av de venstreinnstilte representanter tilhørende DNA og kommunistene. Amsterdamerne ble drevet på retrett og kongressen vedtok enstemmig en uttalelse for internasjonal faglig enhet.

Uttalelsen hilste dannelsen av den engelsk-russiske enhetskomite og påla sekretariatet å oppta forbinnelse med enhetskomiteen. Hvis en enhetlig faglig internasjonale kom i stand skulle den norske Landsorganisasjon slutte seg til den. Videre godtok kongressen en innbydelse fra den russiske landsorganisasjon om å sende en større delegasjon til Moskva.

I spørsmålet om forholdet til den politiske splittelsen uttalte fagkongressens flertall seg for fagbevegelsens nøytralitet overfor partiene og mot dannelse av «celler, fraksjoner og aksjonsutvalg».

Men et sterkt mindretall (76 av 231) stemte for følgende uttalelse:

«Fagkongressen fastslår betydningen av at de fagorganiserte arbeidere av all kraft støtter fagorganisasjonen gjennom sine revolusjonære bedriftsråd, og uttaler sin fulle anerkjennelse av den seige og utholdende kamp som jernarbeiderne førte under storkonflikten.»

Oppsiktsvekkende var også Fagkongressens vedtak om forholdet til Arbeiderpartiet. Det var selvsagt Arbeiderpartiet meget om å gjøre å bevare sin monopolstilling i forhold til Landsorganisasjonen både gjennom den gjensidige representasjon i ledelsen og ved fagforeningenes kollektive medlemskap i partiet. Det førstnevnte falt bort i og med vedtaket om «nøytralitet». Men også i spørsmålet om det kollektive medlemskap led Arbeiderpartiet nederlag. Et forslag om at kongressen uttaler at fagforeningene bør arbeide for avvikling av den kollektive tilslutning til de politiske partier ble fremsatt av høyresosialistenes fraksjonsfører, Oksvik. Det ble støttet av kommunistene. Mot Dags «Arbeideropposision» hadde også noen representanter på kongressen. De kom til å danne tungen på vektskålen i saken. Med 122 mot 111 stemmer ble forslaget om avvikling av det kollektive medlemsskap vedtatt.*)

* I Mot Dags historie (utk. 1955) skriver Trygve Bull om dette: „Det kan trykt sies at Tranmæl aldri glemte hverken Oksvik eller Falk denne avstemning.”

Ved valgene ble Halvard Olsen valgt til formann med 155 mot 67 stemmer som ble avgitt for Elias Volan.

Fagkongressen ble en manifestasjon av nye politiske faktorer som måtte få virkning på NKP’s politikk. Kapitalismen var nådd over i sin midlertidige stabiliseringsperiode, støre revolusjonære sammenstøt var ikke å vente i nær framtid. Arbeiderklassen måtte forberede seg på skjerpet forsvar av sine posisjoner. Til det trengte de enhet både internasjonalt og nasjonalt, og bevegelsen for slik enhet var i sterk vekst. I Norge var reformistenes fremstøt på fagkongressen slått tilbake. Men spørsmålet om enhetlig front på det politiske felt sto i stampe.

NKP trakk imidlertid ikke de nødvendige slutninger av disse forholdene. Landsmøtet hadde lagt opp til en ekstrem venstre-linje og man var usikker og famlende, noe som økte de indre motsetninger i partiet og truet det med ny krise.

En partidelegasjon drøftet i oktober hele stillingen i Norge med Kominterns Eksekutivkomite. Man søkte å legge tilrette et grunnlag for forsoning mellom partiets høyrefløy og sentrum. Det ble rettet kritikk mot den form for dannelse av et Labour-Party i Norge som Sverre Krogh hadde gått inn for i sine samtaler med Halvard Olsen. Men partiet kunne ikke avvise tanken om et samlingsparti slik som partiets ultravenstre fløy gjorde. Tvert imot måtte partiet ikke passivt avvente at Arbeiderpartiet tok initiativer i samlingsspørsmålet, men selv rykke ut med et forslag.

Resultatet av forhandlingene i Moskva ble oppsumert i et brev fra Eksekutivkomiteen til NKP. l første omgang vakte det bitter motstand i partiets ytterste venstre fløy som formet sitt motforslag i saken. Den ultravenstre gruppen tok fortsatt prinsipielt avstand fra tanken om et Labour-Party og mente at man istedet skulle gå inn for en bred arbeiderkongress som kunne danne et permanent aksjonsorgan for den enhetlige kampen.

Midt under den indre striden falt Eksekutivkomiteens brev i hendene på motstanderpressen. Det ble offentliggjort som en stor sensasjon både i det halfascistiske Tidens Tegn og Arbeiderbladet og ga Arbeiderpartiet foranledning til å reise en voldsom agitasjon mot tanken om et Labour-Party som «et anslag mot Arbeiderpartiet, ikke et forsøk på politisk samling».

Vel lyktes det på en landskonferanse i november 1925 å samle NKP’s ledelse til et enstemmig vedtak om den linje som var trukket opp. Men selve utgangsstillingen i de samlingsforhandlinger som nå begynte etter initiativ av Landsorganisasjonens sekretariat, var for NKP meget ugunstig.

I januar 1926 vedtok Bygningsarbeiderforbundets landsstyre etter forslag av kommunistene en henstilling til Landsorganisasjonens sekretariat om «å sammenkalle en konferanse av de tre arbeiderpartier til drøftelse av en felles organisasjonsform som de tre partier kan godkjenne»

Sekretariatet oppnevnte to forhandlere og vendte seg til partiene med anmodning om å gjøre det samme.

Forhandlingene tok til i februar. Innledningsvis søkte Arbeiderpartiet å rive til seg initiativet i saken. Partiets sentralstyre offentliggorde en samlingsplatform som konkluderte med følgende forhandlingsbetingelser: Arbeiderpartiet vil bare forhandle om samling i ett parti uten fraksjoner, ett parti som foreløbig må stille seg utenfor de stridende internasjonaler.

Med denne platformen som grunnlag satte partiet inn en voldsom kampanje som i hovedsak rettet seg mot tanken om et fellesparti slik NKP hadde lansert. Dette ble støttet også av det høyresosialistiske partiet.

Kampanjen og fellesfronten mellom høyresosialister og Arbeiderpartiet, hadde sin virkning. Fra høsten 1925 og utover hadde flere ledende faglige tillitsmenn, blant dem endatil ledende folk fra Arbeiderpartiet, stilt seg positivt til tannken om et Labour-Party. Under presset fra den voldsomme kampanjen vakler de fleste. Da selve forhandlingene begynte var det en temmelig liten gruppe som samlet seg rundt LO-formannen Halvard Olsen som fremdeles så samling i form av et Labour- Party som den beste løsning.

Forhandlingene førte ikke til enighet mellom de tre partienes representanter. Tilslutt fremla LO-formannen et forslag til midlertidig ordning:

Partiene og Landsorganisasjonen skulle i fellesskap danne en komite som foruten å fortsette samlingsbestrebelsene skulle drøfte aktuelle saker det den faglige og politiske bevegelsen kunne virke sammen. Under faglige konflikter skulle felleskomiteen særlig orientere og søke å samordne arbeiderpressen av alle retninger og den offentlige agitasjon.

Tranmæl svarte under forhandlingene at han først ville vite om LO’s sekretariat sto bak formannens forslag. LO-formannen søkte å få sekretariatet som støtte for forslaget og la det fram der. Volan la frem kommunistenes syn: Det skulle nedsettes en permanent felleskomite av de tre partiene og Landsorganisasjonen som skulle forberede en arbeidernes samlingskongress på bredt grunnlag for å forene den faglige og politiske arbeiderbevegelse i et fellesparti uten betingelser som bandt partienes selvstendighet eller berørte deres internasjonale forbindelser. Volan erklærte dessuten at han subsidiært kunne stemme for formannens forslag, hvis hans – Volans – forslag ble forkastet.

Men hverken Volans eller Halvard Olsens forslag ble godtatt av sekretariatet. Man nøyet seg med et vedtak der man konstaterte at forhandlingene om samling ikke hadde ført frem ved Landsorganisasjonens initiativ og oppfordret partiene til selv å nå fram til samling.

Bakgrunnen for dette vedtaket var klar. Under forhandlingene hadde kontakten mellom høyresosialister og arbeiderpartiledere blitt stadig sterkere. Den plan begynte å modnes å få istand en samling til høyre i arbeiderbevegelsen, der NKP skulle utelukkes, men dette partis høyre fløy trekkes med.

Ennå var det en del skjær i sjøen før en slik linje kunne gjennomføres i praksis. Men etter denne linjen ble arbeidet lagt for den kommende tiden.

Fagopposisjonen av 1926

På det faglige området var 1925 et relativt stille år. Tariffene fra 1924 var toårige med indeksregulering 1925. På våren 1925 var det «pause» i oppskruing av kroneverdien. Prisene steg og ga grunnlag for et mindre lønnstillegg. Stillingen var noe anderledes for høstfagene, men også da ble indeksregulerte lønninger vedtatt av partene.

Den kapitalistiske «stabiliseringslinjen» satte nå inn for fullt. Marsjen mot gullkronen pågikk og varslet om nye skjærpte kamper for arbeiderne, arbeidsløshet, økt gjeldsbyrde på landsbygda, nedskjæringspolitikk i stat og kommune.

Arbeidskjøpernes fremstøt kom foran oppgjøret for vårfagene 1926. De krevde opp til 40% lønnsreduksjon og forkortelse av ferien.

Ved regjeringens inngripen ble det fremsatt et forslag om 17% lønnsreduksjon og indeksregulering i 1927. Det ble anbefalt av LO-sekretariatets flertall men forkastet av arbeiderne. Etter en måneds konflikt kom et nytt forslag, noe bedre enn det forrige. Det ble vedtatt i de mindre fag, men forkastet av Jern og Metall og bygningsfagene. Kommunistene i LO-sekretariatet (Volan og Aas) foreslo at de to fag skulle skilles ut, men det ble avvist.

Det er klart at denne holdningen fra den faglige ledelsens side vakte sterk forbitrelse. Og desto større ble misnøyen da arbeidskjøperne nå systematisk søkte å drive en «punkt-lockout»-linje der de isolert førte kampen mot enkelte grupper, isolerte dem fra de andre uten at fagbevegelsen tok motforholdsregler for å få istand en samlet front.

Under disse forhold reistes kravet om organisering av en faglig venstreblokk for å presse frem en mer aktiv kamplinje. Tanken fikk ikke bare tilslutning blant kommunistene. Også store deler av Arbeiderpartiets venstreinnstilte medlemmer og tillitsmenn ga den sin støtte.

På sommeren tok NKP opp spørsmålet om den praktiske organiseringen av den faglige venstre-blokken, «Fagopposisionen av 1926».

Initiativet ble tatt gjennom bygningsarbeidernes stedsstyre i Oslo som oppfordret de øvrige stedsstyrer eventuelt fagforeninger til å behandle saken og velge sine representanter for å utarbeide retningslinjer for opposisjonen. Tiltaket ble støttet av «Arbeideropposisjonen» (Mot Dag) og mange fagforeninger sluttet seg til.

Plattformen for opposisjonen stilte først og fremst kravet om at medlemmenes bestemmelsesrett skulle respekteres. Tariffpolitikken måtte bryte ut av «indeksreguleringenes jernring». Man måtte mobilisere en samlet front mot de voldsgifts- og tukthuslover som var under forberedelse og organisere kampen mot streikebryteriet.

Det siste var særlig blitt aktuelt ved en langvarig og bitter streik ved sporveien i Bergen. Her var det satt inn streikebrytere, der hadde vært voldsomme sammenstøt mellom streikebryterne og byens arbeiderbefolkning. Likevel «ordnet» en representant for LO-sekretariatet konflikten uten å sørge for at streikebryterne ble fjernet. Så sterk ble tilslutningen til planen om en fagopposision at sentristene i Arbeiderpartiet måtte søke å finne en avledningsmanøver. l Oslo faglige samorganisasjon fremmet de et forslag som tok opp den samme kritikk mot LO-ledelsen som Fagopposisjonen hadde reist, stilte i noen punkter de samme krav som opposisjonen, men gikk mot dannelse av en egen opposisjon.

Forslaget om en organisert fagopposisjon var fremmet bl.a. for å hindre at skandalen ved oppgjøret for vårfagene skulle gjenta seg ved oppgjøret for høstfagene. Og opposisjonen fikk her rett. Også for høstfagene fremsatte regjeringens meklingsnemnd et forslag som ble vedtatt av LO-ledelsen, men forkastet av arbeiderne. Først etter en måneds kamp kom et bedre forslag som arbeiderne aksepterte.

Dannelsen av opposisjonen førte forøvrig til en ny konflikt i NKP’s ledelse. Scheflo som meget vel så Fagopposisjonen som en skjerpet kampholdning til LO-ledelsen og særlig til formannen Halvard Olsen, forlangte å få tre tilbake som redaktør av partiets hovedorgan. Samme dag han fremmet kravet overfor partiledelsen ble saken offentliggjort i høyresosialistenes avis. Partiets sentralstyre henstilte til Scheflo å bli stående. Men i september krever han igjen å få fratre «på grunn av sykdom» og dette ble da innvilget.

Bakgrunnen for dette var den nye fasen i forhandlingene om samling på den politiske fronten. Forhandlinger mellom Arbeiderpartiet og det høyresosialistiske partiet om samling var tatt opp igjen i august. Stridsspørsmålet mellom disse to partiene, forholdet til den sosialdemokratiske II Internasjonale var blit løst ved mellomkomst av Internasjonalens sekretær, østerrikeren Friedrich Adler. Han hadde forsikret sine norske venner høyresosialistene, om at Internasjonalen var interessert i en samling i Norge «selv om den forløpig skjedde utenfor II Internasjonale». I alle tilfelle ble det jo en samling til høyre så sant kommunistene ble holdt utenfor.

I Arbeiderpartiets ledelse var planen den, først å finne et samlingsgrunnlag med høyresosialistene, dernest ta kontakt med høyrefløyens ledere i NKP og så få Landsorganisasjonens sekretariat til å stå som offisiell innbyder til nye samlingsforhandlinger der hele det politiske grunnlag for et forenet parti skulle legges slik opp at kommunistene, den virkelige venstrefløyen i norsk arbeiderbevegelse skulle hindres i å slutte seg til.

Dannelsen av den nye fagopposisjonen tok sikte på å styrke og konsolidere venstrekreftene i norsk arbeiderbevegelse, fortsette kampen for en politisk forening som kunne gi plass for alle retninger og bremse den planlagte «samling til høyre».

Derfor hadde Scheflo og andre høyreinnstilte tillitsmenn i NKP reagert så sterkt mot den.

Men i september 1926 rykket NKP ut med et ytterligere initiativ i samlingsspørsmålet. Partiet offentliggjorde da et program for politisk samling som tok sikte på innkalling av en alminnelig arbeiderkongress der alle retninger og alle slags arbeiderorganisasjoner skulle kunne møte og der man skulle legge grunnlaget for et felles parti uten at de bestående tre arbeiderpartier behøvde å oppgi sin selvstendighet. Forslaget ble oversendt Landsorganisasjonen med oppfordring om å ta et nytt initiativ i samlingsspørsmålet. Sekretariatet svarte omgående med avslag og viste til at det nå var igang forhandlinger mellom høyresosialistene og Arbeiderpartiet.

Slik sto spørsmålet foran årsskiftet, da man gikk inn i et valgår hvor den samlede reformistiske fløy for enhver pris ville sette igjennom ideen om politisk samling.

Kampen på landsbygda

Et av de områder der NKP gjorde en avgjørende innsats for å utvide og styrke arbeiderklassens kamp med særlig sikte på landsbygda, var ved reisningen av skog- og landarbeidernes fagorganisasjon og organisasjonens kamp for ordnede tarifforhold og anerkjennelse av organisasjonsretten.

Helt fra før første verdenskrig hadde særlig skogsarbeiderne ført en tung og vanskelig kamp for å bygge opp sin egen organisasjon. Tyngdepunktet i dette arbeider lå i Hedmark fylke. I 1912 ble det første skog og landarbeiderforbund stiftet i Elverum. Noen varig og sterk organisasjon ble forbundet ikke. Under den store radikaliseringsbølgen etter krigen vokste forbundet betraktelig men noe virkelig landsforbund var det heller ikke på denne tiden.

Da så etterkrigskrisen satte inn og arbeidsløsheten særlig rammet skogsbygdene, gikk organisasjonen sterkt tilbake og da Landsorganisasjonen på fagkongressen i 1923 besluttet å knesette industriforbundsformen fikk dette den konsekvens at skog og fløtningsarbeiderne skulle tilsluttes papirindustriarbeiderforbundet.

Dette ble et slag for skog og landarbeidernes organisasjon. Industriens organisasjonsform passet ikke dem. I papirindustriarbeiderforbundet kom medlemstallet fra skogbruk og fløtning aldri høyere enn til om lag et tusen.

Det var fremfor alt kommunistene i skogsbygdene som først reiste tanken om å bygge et nytt eget skog og landarbeiderforbund etter organisasjonsprinsipper tilpasset arbeidsforholdene for disse arbeidsgruppene.

Saken var oppe på en rekke faglige partikonferanser i Hedmark i 1924 og gjennom samorganisasjonene i Vestfold og Telemark ble den også reist.

Høsten 1925 forsøkte NKU å organisere landarbeiderne som i forbindelse med flyttedagen søkte inn til arbeidskontorene i Oslo. Men særlig en begivenhet kom til å virke vekkende for organisasjonstanken. Det var den harde kampen som leilendinger, skog og fløtningsarbeidere hos den mektige svenske skog- og industribaronen Treschow førte i Siljan. Med støtte av kommunistiske fagforeningsfolk i Gjerpen og Larvik hadde Siljan-arbeiderne gått sammen i en organisasjon. De søkte kontakt med Papirindustriarbeiderforbundet og reiste krav overfor Treschow om ordnete arbeids- og lønnsforhold. l dette ble de avvist og så fulgte streiken. Treschow stemplet aksjonen som «ulovlig» og søkte å verve streikebrytere. Det kom til svære demonstrasjoner langs elva, politi var utkommandert og flere demonstranter arresten. De kjempende arbeidere ventet sympatistreik fra papir- og sagbruksarbeiderne ved Treschows bedrifter. Det var vanskelig å få istand og ble en ny påminnelse om at medlemskap i papirindustriarbeiderforbundet ikke var den rette veien for skogens arbeidere.

Siljan-streiken ble løst ved en avtale for fløterne. Men skogshugst og kjøring kom ikke med.

Likevel ble denne streiken og en fløterstreik i Åstaelven i Åmodt i Østerdalen samme år det som ga støtet til nye organisasjonsforsøk.

På samme tid ble det i søndre Hedmark tatt initiativ til en ny skogsarbeiderorganisasjon og nå etter nye linjer. Austmarka faglige forening oppfordret da til å danne lokale forbund, bygd opp etter fløtningsvassdragene og i juli 1926 ble Solør-Odal Landarbeiderforbund stiftet på Grinder med 23 lokalforeninger og 300 medlemmer. Omtrent samtidig ble det annet lokalforbund dannet i den nordre delen av fylket, Hedmark skog og landarbeiderforbund med sentrum i Elverum.

Denne nye organisasjonsformen slo an. Liknende organisasjoner ble reist i Aurskog og Høland, i Landsbygdene i Oppland og Siljanforeningene slo også lag.

Nå grep også Landsorganisasjonen inn. I 1927 valgte LO-sekretariatet en spesiell organisasjonskomite med representasjon også fra de eksisterende skogsarbeiderforbund. Den gamle linjen med papirindustriarbeiderforbundet ble oppgitt. Det skulle dannes et eget skog og landarbeiderforbund med sin egen organisasjonsoppbygging.

I august innbød organisasjonskomiteen til konstituerende landsmøte i Kongsvinger. Der møtte 45 representanter fra:

Solør-Odal landarbeiderforbund med 1414 medlemmer

Hedmark skog og landarb.forbund med 1116 medlemmer

Papirind.arb.forb’s-skogsgruppe med 407 medlemmer

Høland og Setskog kretsorg. med 153 medlemmer

Vest-Oppland skog og landarb.forbund med 95 medlemmer

Her ble da Norsk Skog og Landarbeiderforbund stiftet, et historisk vendepunkt i klassekampen på landsbygda, som i vesentlig grad skyltes kommunistenes innsats.

Bare noen fa uker etter stiftelsen var det nye forbundet midt oppe i harde konflikter. Det viste seg at organisasjonen hevdet seg bra. Og nå begynte noen år der skogsarbeiderkampene kom til å få en sentral plass i den norske klassestriden.

Men den skjerpte kampsituasjonen på landsbygda gjaldt ikke bare forholdet mellom skogsarbeidere og skogeiere. Den norske kapitalismens oppskruing av kroneverdien skapte stadig mer utålelige forhold for hele landsbygdas arbeidsfolk. Høsten 1926 var kroneverdien presset opp i 84% av gullverdien mot 52% i 1924. Det betydde en tyngende gjeldsbyrde for det første på småbrukere og mindre jordbrukere og fiskere. Dernest på kommunene, noe som ble særlig følelig for de små og fattige landkommunene.

I Stortinget hadde alle arbeiderrepresentanter vendt seg mot jakten for oppskruing av kronen til gullparitet. Fagorganisasjonen hadde reist samme krav. Men dette ble avvist. Som en konsekvens av det tok NKP opp en landsomfattende kampanje for gjeldsnedskrivning til de lånte kroners verdi, for moratorium for småbrukere og fiskere og boikott av tvangsauksjonene på landsbygda som begynte å bre seg lik en farsott over landet.

Utgangspunktet var en kommunalkonferanse i Elverum, organisert av NKP’s kommunefraksjoner, men der også kommunerepresentanter fra Arbeiderpartiet deltok.

Her vedtok man enstemmig følgende retningslinjer:

Arbeiderklassens representanter i kommunstyrene må uten avkortning arbeide for arbeiderklassens og småkårsfolkets interesser mot det borgerlige samfunn, selv om de derved kommer i kamp med statsmakten og de nuværende borgerlige lover. Dette gjelder enten arbeiderrepresentantene er i flertall eller i mindretall.

Derfor må arbeiderpartienes kommunerepresentanter ikke gå med på å ødelegge kommunenes sosiale tiltak eller drive hensynsløs skatteplyndring overfor småkårsfolk for å betale gjeld og gjeldsrenter til banker og andre pengeutlånere.

Kommunegruppene må aldri foreslå eller stemme for noen ansøkning om at kommunen blir satt under justisdepartementets administrasjon. Men kommunegruppene må heller ikke bøye seg for departementets krav om å tilsidesette småkårsfolkets interesser til fordel for bankene, men nekte å etterkomme disse krav. . . . Kommunegruppene må av all kraft arbeide for å få kommunenes gjelds- og rentebyrder nedskåret i forhold til de lånte kroners verdi.

Det var første gang at en så almen og bred konferanse reiste kravet om en effektiv gjeldsnedskrivning. Det ble et hovedkrav også blant småbrukerne og saken fikk en så bred tilslutning at både Arbeiderpartiet og Bondepartiet måtte ta saken opp, i all fall i sine programmer.

I praksis kom kampen for dette kravet å rette seg mot tvangsauksjonene. Det å by på tvangssolgte småbruk ble stemplet som streikebryteri. Stadig var det demonstrasjoner og sammenstøt i forbinnelse med tillyste tvangsausksjoner og etter hvert, særlig da Skog og Landarbeiderforbundet gikk inn for aksjonen. lyktes det simpelt hen å hindre slike tvangssalg.

Fiskernes stilling var ikke mindre vanskelig. De hadde tidligere gjort forsøk på å reise en egen organisasjon men uten nevneverdig resultat. Nå gjæret det blant befolkningen på vestkysten og i Nord-Norge. Høsten 1926 trakk partiets sentralstyre opp retningslinjer for arbeidet blant fiskeribefolkningen. Med utgangspunkt i en rekke vellykte massemøter under fiskersamlingene i Nordland og Troms reiste partiet arbeidet for organisering av lokale fiskarlag med sikte på seinere å sammenfatte dem i en landsomfattende organisasjon. Grunnlaget for kampanjen var partiets dagsprogram for fiskerne som bl.a. inneholdt følgende hovedkrav:

1.     To års moratorium. Utsettelse med betaling av renter og avdrag på lån.

2.     Krav til regjering og Storting om gjeldsnedskrivning.

3.     Lovfestede minstepriser på fersk fisk.

4.     Maksimalpriser på olje, motorer og fangstredskaper.

5.     Ingen toll på fiskeredskaper.

6.    Statshjelp til kommunikasjoner som kan bedre fiskernes stilling.

7.    Syke og ulykkestrygd for fiskerne.

8.    Dannelse av kooperative lag blant fiskerne og statsstøte til disse.

9.    Nasjonalisering av hermetikkfabrikker, guanofabrikker og grunn i fiskeværene som    er nødvendig for fisketilvirkning.

Idrettsungdommen kommer med

I 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund stiftet. Det var et resultat av et mangeårig arbeid der særlig Norges Kommunistiske Ungdomsforbund hadde gjort en stor innsats.

Alt under første verdenskrig var det i en del byer dannet arbeideridrettsforeninger, som oftest etter initiativ av fagforeningsfolk. Norges Landsforbund for Idrett som da var eneste landssammenslutning i idretten, var ledet av utpreget borgerlige elementer, svært ofte reaksjonære offiserer og de typiske «overklasseklubbene» dominerte.

Det viste seg da også under kampårene etter første verdenskrig ut idrettens ledere direkte søkte å bruke idrettsorganisasjonene mot arbeiderklassen. Særlig under storstreiken i 1921 og jernstreiken ble idrettsklubber sentraler for streikebryteri og deltok i organisering av «Samfundshjelp» og «Samfundsvern».

Det ga støtet til at Arbeidernes Idrettskomite ble nedsatt med representanter for Landsorganisasjonen, Arbeiderpartiet og NKU. Året etter innkalte komiteen til en landskonferanse der Arbeidernes Idrettsopposisjon ble dannet av 38 idrettsforeninger med 3 000 medlemmer. Idrettsopposisjonen fikk en rivende vekst de neste to år. Den ble møtt med en hensynsløs kamp fra Landsforbundet som ved masseeksklusjoner, forbud mot deltakelse i idrettsstevner o.l. forsøkte å kvele opposisjonen. Da så også Landsforbundets streikebryteri fortsatte gikk opposisjonen på sin 3. landskonferanse i 1924 til dannelse av sitt eget forbund.

I det nye forbundets lover het det:

Ingen idrettsmann tilsluttet Arbeidernes Idrettsforbund kan delta i konkurranser sammen med streikebrytere eller folk som på annen måte har opptrådt provokatorisk overfor arbeiderklassen. Inntil videre er det adgang til konkurranser med foreninger utenfor AIF såsant første del av denne bestemmelse overholdes.

Det nye idrettsforbundet sluttet seg straks til Den Røde Sportsinternasjonale (RSI) som var dannet i 1921 med hovedsete i Moskva.

NKU gjorde helt fra AIF’s stiftelse et stort arbeid for å utvikle arbeideridretten. Mange ungkommunister ble ledende tillitsmenn i arbeideridretten og på sin side fikk NKU mange av sine beste og mest aktive medlemmer gjennom AlF-foreningene.

Hva arbeideridretten kom til å bety for norsk arbeiderungdom i de følgende år kan ikke overvurderes. Særlig i de vanskelige arbeidsløshetsårene ble AIF en støtte og en mektig stimulerende kraft i mobiliseringen av ungdommen for sine klasseinteresser. Gjennom medlemsskapet i RSI knyttet også den norske arbeideridrettsungdommen verdifulle internasjonale kontakter først og fremst med Sovjetunionens ungdom, men også med arbeider idrettsungdommer i Finnland, Tsjekkoslovakia, Tyskland og Frankrike. AlF ble på mange måter en banebryter for nye og moderne former i idretten. Forbundet tok opp bedriftsidretten, utviklet barneidretten, organiserte Arbeidersaniteten som tok seg av helsekontroll blant idrettsfolket, o.l.

Forbundet nådde på få år et medlemstall på over 25 000.

I arbeideridrettens første år arbeidet den kommunistiske ungdommen og Arbeiderpartiets ungdom stort sett bra sammen for å utvikle forbundet. Men det var nok av dem som ville føre den politiske striden også inn på dette feltet.

På høyresosialistenes og Arbeiderpartiets sammenslutningskongress i 1927 ble det fremmet en uttalelse om arbeideridretten som blåste til kamp mot kommunistene innen idretten. Det ble møtt med atskillig motstand fra representantene blant dem også Johan Nygaardsvold. Forslaget ble som alt annet på denne kongressen vedtatt. Og Trygve Lie, den seinere formann i AIF ville gå enda lenger. Han ville ha arbeideridretten direkte tilsluttet det nye forente Arbeiderparti. Det ble da også under hans ledelse at den politiske striden for alvor blusset opp i arbeideridrettsbevegelsen.

Kampen om samlingen 1927

I november 1926 satte høyresosialistene og Arbeiderpartiet sin samlingsplan i verk. Det hadde da foregått forhandlinger mellom de to partiene, som så etterhvert hadde nærmet seg hverandre.

Men hele denne saken skulle ikke stå fram for offentligheten bare som en sammenslutning av de to partier. Det ville først og fremst virke som en bekreftelse på hva kommunistene og store deler av Arbeiderpartiets venstrefløy hadde hevdet: at Arbeiderpartiet stadig utviklet seg til høyre og at samgåingen med høyresosialistene ville være en overmåte sterk bekreftelse av høyreutviklingen.

For å dekke over dette skulle fagbevegelsen direkte trekkes med. Det skulle holdes en felles kongress av de to partiene men den skulle få «klassesamlingens» preg ved at fagbevegelsen garanterte for den og ved at man gjennomførte et oppbud av fagforeninger som før sto organisatorisk utenfor partiene, men som nå skulle kollektivt tilslutte seg det nye forente parti. Det store slagordet var: «Klassesamlingen øker arbeiderklassens makt. Derfor er den i seg selv en samling til venstre.» Hva slags parti som kom ut av denne samling ble dermed skjøvet i bakgrunnen.

Etter forhandlingene mellom de to partiene ble Landsorganisasjonen anmodet om å delta i en felles forberedende komite sammen med de to partier. Komiteens oppgave skulle være å «utarbeide» det samlingsgrunnlag som de to partier allerede var enig om og så skulle foreninger og lag innbys til å velge representanter til et landsmøte bundet til dette grunnlag. Foran samlingslandsmøtet skulle de to partier holde landsmøte hver for seg hvor de nødvendige vedtak skulle gjøres for at partiene ble jenket til det nye samlingsprogram.

Det samlingsprogram som felleskomiteen utarbeidet, ble fremlagt i de to partienes landsstyret og i Landsorganisasjonens representantskap og godtatt der. Representantskapet besluttet også at det skulle opptas organisatorisk samarbeid mellom Landsorganisasjonen og det nye parti ved en spesiell felleskomite.

På representantskapet fremmet kommunistene et forslag som markerte NKP’s syn på den politiske samlingen. Det lød slik:

Sekretariatet må søke samlingskomiteen utvidet med representanter fra alle politiske retninger blant de organiserte arbeidere og føres videre til en konsolidering av klassefronten ved at alle faglige og politiske organisasjoner på fritt grunnlag får representasjonsrett til den forestående kongress.

Forslaget ble nedstemt mot 18 stemmer. Men her markertes hovedforskjellen i høyre- og venstrekreftenes syn på samlingsspørsmålet.

Ved å legge opp til en kongress der alle organisasjoner valgte sine representanter på fritt grunnlag kunne det skapes en forening av alle venstrekrefter, i kommunistpartiet, Arbeiderpartiet og utenfor partiene, en forening som kunne gitt et fellesparti en revolusjonær ryggrad.

Men det var nettopp det høyresosialistene og deres venner i Arbeiderpartiet ikke ønsket. Samlingsgrunnlaget ble derfor lagt opp ut fra det syn at det gjaldt å holde kommunistene utenfor, stenge døren for dem i det nye parti såfremt de ikke betingelsesløst kapitulerte for det grunnlag som ble lagt.

Derfor laget den forberedende felleskomite ikke bare prinsipprogram for det nye parti. Det ble også laget lover for landspartiet, for by og herredspartiene, ja enda til for lokallagene, det ble laget bestemmelser for partiets stortingsgruppe og kommunegruppene, valgprograrn for neste års stortingsvalg og taktikk-beslutning som avviste ethvert samarbeid med andre partier ved valg.

Alt dette måtte på forhånd de foreninger godta som fikk sende representanter til «samlingskongressen». Dessuten måtte de også på forhånd erklære at de bøyde seg for alle beslutninger samlingskongressen måtte vedta.

Stillingen for NKP var under disse forholdene ikke lett. Det var en sterk stemning blant de brede lag av arbeiderklassen for å nå fram til politisk enhet. Partiets anstrengelser for å finne former for en slik politisk enhet var avvist først og fremst av arbeiderpartiets ledere. På flere steder i landet hadde man forsøkt å skape fellespartier i lokal målestokk der hvert av de tre partier kunne bevare sin selvstendighet innenfor fellespartiet. NKP’s største vanskelighet var at det innen dets egne rekker var en del ledende medlemmer som ville akseptere samlingen til høyre slik den var lagt opp og oppgi det kommunistiske parti. Noen av dem med partiets stortingsmenn Sverre Støstad og Fredrik Monsen i spissen hadde tatt opp kontakten med Arbeiderpartiet for å komme med i den samlingen.

Gjennom Fagopposisjonen tok da NKP opp kontakt med gruppen «Mot Dag» som også var avgjort motstander av høyresamlingen. Forhandlingene førte til at Mot Dag og Arbeideropposisionens medlemmer trådte inn i NKP. Mot Dag og dens forskjellige grupper ble besluttet oppløst og deres medlemmer over hele landet opptatt i sine respektive partilag. Gruppas tidsskrift skulle fortsette som partiets tidsskrift. Partiets gamle tidsskrift «Proletaren» fortsatte som bulletin for tillitsmennene. Mot Dag fikk et par representanter i partiets og ungdomsforbundets sentralstyre.

Opptakelsen av Mot Dag i partiet vakte atskillig kritikk både blant partiets og NKU’s medlemmer. Særlig kom dette til uttrykk på NKU’s landsmøte i julehelgen 1926. Mot Dags opptakelse i partiet var imidlertid allerede et faktum. Under sterk tvil ga ungdomsforbundets landsmøte representanter fra studentgruppen plass i sentralstyret. Det viste seg etterhvert at det var meget vanskelig å få noe samarbeid istand mellom Mot Dag-istene og NKU’s medlemmer og tillitsmenn. Det hele ble en høyst betinget «allianse» på toppen i forbundet.

2. januar 1927 fattet NKP’s sentralstyre sitt vedtak om stillingen til klassesamlingen:

Vårt partis stilling til samlingskongressen består i å fortsette kampen for arbeiderkongress, for en virkelig klassesamling der alle kan være med. Derved vil vi blant annet hindre at der settes en ny sprengkile inn i fagorganisasjonen. Vi kan få et klasseparti hvor alle fagforeninger kan bli med men å oppgi sine meninger.

Alle forhåndsbetingelser må derfor konsekvent avvises av de organiserte arbeidere, og alle fag- og partiorganisasjoner oppfordres til å velge representanter til kongressen på gitt grunnlag for derved å gjøre alt hva som står i det kommunistiske partis makt for å forvandle den planlagte sosialdemokratiske partikonstellasjon til en virkelig klassesamling.

Våre partikamerater må i første rekke arbeide for at følgende deltar i samlingskongressen:

1.    Alle distriktsorganisasjoner av NKP

2.    Fagforeningene

3.    Skog og Landarbeiderforeningene

4.    Fiskerorganisasjonene

5.    Husmorlagene

Det utviklet seg så en voldsom kampanje i hele arbeiderbevegelsen. På grunnlag av sin plattform fikk NKP kontakt med en del venstreelementer i Arbeiderpartiet som Rjukan-organisasjonen sto i brodden for. Kampen gjaldt først og fremst fagforeningene. Målet for venstrekreftene var, ved at fagforeningene sluttet opp om valg til samlingskongressen på fritt grunnlag å sprenge den trange rammen som var lagt opp av høyresosialistene Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonens ledere.

I alt 400 representanter ble valgt til kongressen på fritt grunnlag. Derav var 160 fra fagforeninger. Tilsammen representerte de 400 representantene 30 000 medlemmer.

På felleskomiteens grunnlag var valgt ca. 900 representanter. Det var samtlige representanter til høyresosialistenes og Arbeiderpartiets landsmøter som hver for seg ble holdt dagen før samlingskongressen. Fra fagforbundene ved deres forbundsstyrer var oppnevnt om lag 100 representanter. Den resterende del var fra lokale fagforeninger.

Den forberedende felleskomiteen hadde besluttet at representantene på fritt grunnlag ikke skulle godkjennes og ikke få adgang til kongressen.

De 400 representanter som var valgt på det grunnlaget samlet seg til en egen kongress og vendte seg til den andre for å fremlegge sitt syn.

På den reformistiske kongressen reiste Rjukan-representantene spørsmålet om å gi de 400 adgang. Forslaget falt mot 19 stemmer. En delegasjon fra de 400 fikk høve til å redegjøre for sitt syn i 15 minutter. Redegjørelsen ble avvist uten debatt.

Etter dette kunne de 400 representanter på sin egen kongress bare konstatere at deres kamp for å skape en hel og full samling på klassekampens grunn ikke hadde ført fram. Kongressen besluttet imidlertid å konstituere Arbeiderklassens Samlingsparti som en sammenslutning av faglige og politiske organisasjoner. Partiets oppgave var å fortsette kampen for en hel og full samling med front mot reformismen og mot II Internasjonale og den reformistiske faglige Amsterdaminternasjonalen.

De 160 representanter fra fagforeningene som var nektet adgang til den reformistiske samlingskongressen sendte en felles protest til Landsorganisasjonen fordi sekretariatets flertall hadde medvirket til utelukkelsen. Videre ble det i tilknytning Samlingspartiets kongress holdt en landskonferanse av Fagopposisjonen og representantene fra de arbeidsløses foreninger holdt en konferanse for organisering av den landsomfattende bevegelse mot arbeidsløsheten.

Den reformistiske samlingskongressen ble sterkt preget av de brytniriger som oppsto blant Arbeiderpartiets venstreelementer som så samlingen som «en samling til høyre».

Både på Arbeiderpartiets landsmøte dagene før samlingskongressen og på selve kongressen kom dette klart frem. 

På arbeiderpartiets landsmøte fremla Rjukanpartiet en erklæring der man fastslo at partiavdelingen alltid hadde arbeidet for en samling til venstre. Dette hadde dessverre ikke lykkes, og den samling som nå foresto var en «samling med høyretendens». l erklæringen het det videre:

Det det nå gjelder er å styrke venstrefløyen innen det forente parti mest mulig og være på vakt mer enn noen sinne. Innen det masseparti vi nå får, må det utkrystaliseres en revolusjonær kjerne. Det gjelder å sammensveise alle revolusjonære elementer til en saklig kamp mot at partiet utvikler seg til høyre og Den annen Internasjonale. Venstrefløyen må sette all kraft inn på å forsvare kommunismens ideer og prinsipper innenfor fellespartiet.

Ut fra denne erklæringen tok Rjukanrepresentantene opp debatt om det nye partis prinsipp-program. De fikk mer eller mindre helhjertet støtte fra flere hold. Ikke minst Arbeiderpartiets ungdom med Einar Gerhardsen i spissen stilte seg tvilende overfor det nye forente partis fremtid.

Men alle som ga uttrykk for slik meninger fikk kontant svar: ikke bare prinsipprogrammet, men hele opplegget for samlingen måtte vedtas slik det var fremlagt. Dette var det kompromiss man hadde gjort med høyresosialistene og det kunne ikke endres.

Forsvaret for kompromisser til høyre var av underligste art.

Et illustrerende eksempel er følgende utbrudd av en av den forberedende samarbeidskomitees medlemmer Alfred Madsen:

Rjukanrepresentantene . . . vil ha samling til venstre og sier at den foreliggende samling blir til høyre. Det kan ingen si i dag. Tiden får vise det. Hva er egentlig venstre- og høyreretning i politikk? Kom ut i verdensrommet og spør etter venstre og høyre. Hvem vet det? Og åndens verden er like stor. Det er fraser og vrøvl å snakke om høyre og venstre.

Med slike banaliteter ble debatten ført både på partilandsmøtene og seinere på samlingskongressen. Venstrerepresentantene fikk ikke engang mulighet til å ta opp sine divergerende forslag. De forslag som kom ble alle brakt ut av verden med vedtak om at de ble å oversende det nye partis landsstyre. Tilslutt hadde man «en hel sekk med slike oversendte forslag» som en av representantene sa.

Samlingsaksjonen i 1927 betydde en styrkelse av de reformistiske krefter og en fremgang for disse i det nye forente parti.

Det lyktes ikke å mobilisere venstrekreftene innen hele arbeiderbevegelsen til et så samlet og sterkt framstøt at den reformistiske kompromisplanen for samlingen ble brudt og venstrekreftene på selve kongressen var alt for svake og vaklende til å kunne gjøre seg gjeldende.

På den annen side lyktes det NKP å hindre en dyptgående splittelse i sine egne rekker. Partiet maktet å samle omkring seg en del av venstrekreftene og dette kom i tiden fremover til å spille en betydelig rolle i arbeiderklassens kamp.

Men noen konsolidering av alle venstrekrefter ble ikke skapt. Store deler av dem sluttet seg til det nye forente parti. Arbeiderklassens Samlingsparti ble således ikke det organiserte uttrykk for en samlet politisk venstreretning. Derfor fikk det også en meget kort levetid.

Samarbeidsordningen mellom NKP og Mot Dag viste seg ikke å være holdbar. Mot Dags medlemmer kunne ikke tilpasse seg det kommunistiske parti og opptrådte hele tiden som en fast gruppe innen partiet.

I Oslopartiet tok de initiativet til en diskusjonsklubb «Lenin-klubben» for å skaffe seg et organisatorisk samlingspunkt for sin gruppe. Etter stortingsvalget oppsto det strid om Arbeiderklassens Samlingsparti og ledende Mot Dag folk ble beskyldt for forsøk på å føre Samlingspartiet inn i det forente Arbeiderparti for dermed å legge grunnlag for at Mot Dag kunne vende tilbake til «faderhuset».

Mot voldgifts- og tukthuslovene 1927

Den lov som her foreligger sikter videre enn til å gi adgang til å få arbeidernes tillitsmenn anbrakt bak lås og slå under faglige konflikter. Den sikter på å gi arbeidernes faglige organisasjoner et annet innhold og et annet virkefelt enn de hittil har hatt. Fra å være et våpen i arbeiderklassens hånd, med den oppgave å støtte arbeiderklassen i dens kamp for sine livsinteresser, skal fagorganisasjonen heretter søkes gjort til et våpen for arbeidsgiverne og den borgerlige stat. En våpen farligere enn noe tidligere anvendt skal søkes rettet mot arbeiderklassen ved hjelp av arbeidernes egne organisasjoner.

Slik karakteriserer Viggo Hansteen i et kommentar det kompleks av lover som våren 1927 ble vedtatt av Stortinget. l daglig tale fikk lovene navn av tukthuslovene. De sto i lang tid som sentrale stridspunkter for arbeiderklassens kamp og utløste noen av de bitreste kamper i etterkrigsårene.

Allerede etter den ulovlige jernstreiken i 1934 hadde den sittende regjeringen vært meget opptatt av å utbygge lovverket slik at en kunne begrense fagorganisasjonens kampkraft og begynne den langsiktige kampen for å gjøre fagorganisasjonens apparat til et støttepunkt og etterhvert et aktivt hjelpemiddel for å sikre arbeidsfred og bryte den aksjonslinje som hadde vært de fagorganiserte arbeideres linje helt fra Fagopposisjonens dager.

Høyre og Venstre møttes her: Venstre med sin plan for lov om tvungen voldgift og endringer i loven om arbeidstvister. Høyre med lover og bestemmelser om skjerpet straff for ulovlige konflikter og særlige lover for beskyttelse av «retten til å være uorganisert» og av streikebryteri. Og nå var også en tredje politisk faktor Bondepartiet kommet med. På landsbygda begynte den faglige organisasjonstanken og kravet om tariffbestemte lønns og arbeidsvilkår å bryte igjennom. Det gjorde at kakse- og skogseierpartiet på fagforeningslovenes område kom til å danne ytterste reaksjonære fløy.

Abraham Berges beryktede regjering hadde alt sommeren 1924 sine «tukthuslov»-forslag ferdige. Men regjeringen falt og Venstre overtok. Høyreregjeringens lovforslag ble liggende og Venstre fremmet sine egne forslag. Men heller ikke de kom til endelig behandling for et nytt regjeringsskifte. I 1927 satt det derfor en høyreregjering som ble den som fremsatte de beryktede lovene fra dette året.

Våren 1927 kjørte arbeidskjøperne fram med voldsomme krav om lønnsreduksjon for de tariffer som løp ut da. Snart var 40 000 mann i lockout. Og nå krevde arbeidskjøperne tvungen voldgift. Det løsnet et skred av reaksjonære lover.

For det første kom forslaget til lov om tvungen voldgift gjeldende for 2 år. I sammenheng med det ble det fremmet en rekke endringer i arbeidstvistloven. Særlig gjaldt det de såkalte ulovlige konflikter. Her ble gjort den endring at mens før fagorganisasjonen først kunne gjøres ansvarlig for en ulovlig konflikt hvis motparten kunne bevise at organisasjonen hadde satt den igang og støttet den, ble det nå fagorganisasjonens plikt å bevise at den hadde gjort alt for å hindre konflikt. Det ble gitt adgang til å idømme bøter og fengselsstraff for de som var ansvarlige for ulovlige konflikter og det straffbare forholdet gjaldt ikke bare de deltakende, men også de som støttet de streikende økonomisk eller på annen måte.

Ennå mer utfordrende og reaksjonære var de endringer som ble vedtatt i straffeloven til vern for streikebrytere.

Det var den beryktede paragraf 222 som nå fikk følgende tilføyelse:

«Med fengsel inntil 3 tir straffes den som bevirker eller søker å bevirke at noen taper eller oppgir arbeide, eller ikke søker eller får arbeide: a) ved å forulempe ham eller hans husstand ved trusler eller voldsom, fornærmende eller påtrengende adferd. b) ved å forfølge ham fra sted til sted.

På samme måte straffes den som oppfordrer eller medvirker til at det gis offentlig opplysning om hvem som arbeider eller har arbeidet eller har søkt arbeide under arbeidstans.»

Disse bestemmelser vil alltid stå som en skampel i norsk rettsvesen. De gjorde streikebryteren, det mest asosiale og usolidariske element i samfunnet til et hellig og uangripelig dyr og satte straffestempel på hele arbeiderbevegelsens strev etter å skape orden og solidaritet i arbeidslivet.

En kan tenke seg hvordan denne utfordringen virket på den tids arbeiderbevegelse som hadde hatt de voldsomme kampene mot streikebryteriet helt fra storstreikens og jernstreikens dager. Og en kan tenke seg hvordan loven måtte komme til å virke i en tid hvor ennå mange store grupper kjempet for sin organisasjonsrett og hvor man som for eksempel overfor skog og landarbeiderne brukte streikebryteriet som det viktigste middel til å knuse organisasjonstanken og bryte ned arbeidernes rett til ordnede avtaler om lønns og arbeidsforhold.

I de følgende år var det ustanselig rettssaker i følge tukthusparagrafene som de kaltes. Og i det praktiske liv virket loven stikk mot sin hensikt. Den skjerpet bare konflikten, først og fremst i de fagene der organisasjonen ennå ikke hadde brutt fullt igjennom.

Da disse lovene sto til behandling våren og sommeren 1927 vakte de voldsom bevegelse blant arbeiderne. Og forbitrelsen steg da voldgiftsretten avsa dommer med lønnsreduksjon på 15% og mere.

NKP satte alle krefter inn i en kampanje mot voldgifts- og tukthuslovene. Så sterk ble bevegelsen ute blant arbeiderne at Arbeiderpartiets leder for stortingsgruppen Alfred Madsen foreslo for Landsorganisasjonen å sammenkalle et møte av representanter for alle fagforbund, Arbeiderpartiet og NKP og tjenestemannsorganisasjonene for å planlegge en felles aksjon.

NKP ga sin tilslutning til tanken og fremla en plan for en almen massemobilisering og stortingsmannsstreik ved lovens behandling med sikte på åpen kamp mot voldgiftsdommene.

Men Arbeiderpartiets ledelse avviste forslaget om felles planlegging og viste til at samlingen skulle gi resultater ved det kommende valg og dermed bremse opp kapitaloffensiven.

En begivenhet hendte som ytterligere kom til å tilspisse situasjonen.

Helt siden våren 1924 hadde norsk arbeiderbevegelse vært i livlig kontakt med den engelske arbeiderbevegelsen. I arbeidet for internasjonal faglig enhet hadde de to lands fagorganisasjoner et godt samarbeid. Under den langvarige britiske gruvestreiken i 1926-27 ytet norsk arbeiderbevegelse en storstilet hjelpevirksomhet. Våren 1927 tilspisser forholdet seg sterkt mellom den britiske konservative regjering og Sovjetunionen. Det kom til en akutt krise ved det av den britiske regjeringen arrangerte politioverfall på det sovjet-britiske handelsselskapet Arcos, noe som førte til avbrytelse av forbinnelsen mellom de to land.

Den britiske regjeringen opptrådte meget truende og sendte flåteenheter til Østersjoen for å demonstrere sin fiendtlighet. Noen av krigsskipene besøkte Oslo i juli måned. Samtidig ble det klart at det med norsk hjelp foregikk mer eller mindre hemmelige våpensendinger til britiske tropper som var begynt militærintervensjon i Kina. NKP og NKU sendte da ut flysedler til de britiske gastene som fortalte dem den politiske hensikt med krigsskipenes Østersjøbesøk.

Oppropet sluttet slik:

Engelske kamerater, nekt å være bøddel og slaver for de kapitalistiske herrer!

Når offiserer kommanderer dere til å rette kanonene mot arbeiderne i andre land, – da nekt å skyte.

Følg de russiske arbeideres soldaters og sjøfolks eksempel. Vend kanonene mot deres virkelige fiender mot deres egne kapitalistiske herrer og mot offiserene.

Blir dere sendt til Kina, så slutt dere til revolusjonen der. Blir dere sendt til Sovjet-Russland, så heis det røde flagg og slutt dere til de russiske kamerater!

Oppropet vakte et svare oppstyr ikke minst i England hvor saken kom opp i det britiske parlament. Og da var den norske høyreregjering straks på pletten. En større politirazzia ble gjennomført i partiets hus i Storgaten 45 i Oslo og 5 mann av NKP’s og NKU’s ledelse ble arrestert og fengslet. Razziaen og arrestasjonene vakte voldsom forbitrelse blant arbeiderne. Det hele var et åpenbart øyentjeneri for de store i London. Ja i retten gikk man enda til så langt at man brukte den britiske «opprørslov» som begrunnelse for fengslingen. Protestbevegelsen gikk over hele landet og ga god anledning til opplysningskampanje om krigstruslene mot Sovjetunionen, og imperialismens overfall på det kinesiske folk. Det stimulerte også i stor grad sommerens antimilitære arbeid blant soldatene. Til slutt sendte Arbeiderpartiets sentralstyre protest til regjeringen i saken, og NKP’s og Arbeiderpartiets stortingsgruppe gikk sammen i krav til regjeringen om løslatelse av de fengslede.

Rettssaken mot dem ble en sørgelig affære for regjeringen. Etter et ypperlig forsvar av adv. Emil Stang ble samtlige tiltalte frifunnet.

Stortingsvalg og fagkongress

To begivenheter ved årets slutt 1927 viser klart den egenartede situasjon som var oppstått i norsk arbeiderbevegelse ved den partimessige samlingen. I oktober foregikk stortingsvalgene og i desember holdt Landsorganisasjonen sin kongress.

Valgkampen foran stortingsvalget viste snart at sammenslutningen mellom høyresosialistene og Arbeiderpartiet hadde stor gjennomslagskraft. De voldsomme angrepene på arbeiderklassen og fagorganisasjonen, gjeldskrise og arbeidsloshet på landsbygda og de tilspissete kampene i skogbruket, drev velgerne til å se det nye forente parti som det beste alternativ på det parlamentariske område for å demme opp mot den reaksjonære offensiven.

NKP hadde i valgkampen en ugunstig utgangsstilling. Partiet var igjen hemmet av indre strid. Denne gangen gjaldt det Mot Dag gruppen som hadde alliert seg med partiets høyre fløy. To av partiets stortingsmenn hadde forlatt partiet og sluttet seg til det nye forente parti. Partiet brøt med den tidligere regel å stille kandidater i alle valgkretser. Og i den sterkeste valgkretsen, Hedmark fylke, ble distriktspartiet påtvunget Scheflo som første kandidat på lista til fortrengsel for Eivind Petershagen, partiets ubestridt ledende mann i fylket.

Valget ble en stor seier for det nye forente parti. Ved valget i 1924 hadde de to partiene tilsammen 265 000 stemmer. Nå i 1927 fikk det forente parti 100 000 stemmer mer og 59 representanter. Det ble stortingets sterkeste parti.

For NKP viste valget tilbakegang. Partiet fikk 40 000 stemmer og 3 representanter mot før 6.

Samtlige borgerlige partier unntatt Bondepartiet gikk tilbake. Særlig stor var tilbakegangen for regjeringspartiet, Høyre, som mistet over 75 000 stemmer.

Valget skapte altså en helt ny parlamentarisk situasjon. Og selv om de borgerlige partier framleis hadde flertall, måtte stillingen få konsekvenser for regjeringen Lykke så snart det nye stortinget trådte sammen over nyåret.

Men hele dette spørsmålet trådte ved slutten av året tross alt noe i bakgrunnen i forhold til en annen begivenhet, Landsorganisasjonens kongress som var kalt sammen til den 6. desember.

I likhet med fagkongressen i 1925 var det også denne gang de internasjonale forbinnelser som sto i forgrunnen.

Året før hadde de sosialdemokratiske faglige ledere i Sverige og Danmark på direkte oppfordring av Amsterdaminternasjonalens sekretær Oudeguest tatt opp igjen arbeidet for å presse den norske fagbevegelsen inn i den reformistiske faglige internasjonalen. Det var de skandinaviske faglige forbinnelser som som ble brukt til lokkemat. På en skandinavisk baltisk faglig konferanse i Stockholm erklærte de svenske og danske faglige ledere seg beredt til å danne en skandinavisk faglig samarbeidskomite såsnart «den faglige Landsorganisasjon i Norge har hesluttet å bli med i den Internasjonale faglige Sentral i Amsterdam». Samme vilkår ble budt den finske landsorganisasjon som også sto utenfor de faglige internasjonaler.

Det norske LO-sekretariatet viste seg svært åpen overfor svenskenes og danskenes invit. Bare kommunistene i sekretariatet stilte seg mot og foreslo at man tok opp ny kontakt med den russiske, finske og andre landsorganisasjoner som ville kjempe for internasjonal faglig enhet.

Det var særlig to omstendigheter som ga LO ledelsen mot på igjen å gjøre et fremstøt for Amsterdaminternasjonalen, noe som var i åpenbar strid med vedtaket på fagkongressen i 1925. For det første var det i den engelsk-russiske komite i løpet av 1926-27 oppstått sterke motsetninger. Særlig gjaldt dette den russiske landsorganisasjonens kritikk av det skammelige forrederi som de engelske faglige ledere begikk overfor landets gruvearbeidere under generalstreiken og gruvestreiken. Men motsetningene gjaldt også den unnfallenhet som de engelske ledere overhodet viste overfor den reaksjonære engelske regjeringen, dens overfall på det kinesiske folk og dens truselpolitikk overfor Sovjetunionen.

For det annet reknet de norske LO-lederne med at den reformistiske partisamlingen umiddelbart ville slå ut i en «vanlig» sosialdemokratisk kurs som pekte direkte i retning av både den politiske og faglige reformistiske Internasjonalen.

Det viste seg imidlertid snart at de norske Amsterdamerne også denne gang, som i 1925, hadde forreknet seg.

Sommeren 1927 gjorde den russiske landsorganisasjonen forslag om at Norges, Finnlands og Sovjetunionens fagbevegelse skulle danne en faglig enhetskomite for å slutte opp i kampen for internasjonal faglig enhet.

LO-sekretariatets flertall gikk i sin innstilling til fagkongressen direkte imot forslaget. De foreslo Landsorganisasjonen innmeldt i Amsterdaminternasjonalen. Mindretallet, Kommunistene gikk inn for enhetskomiteen. Og nå reiste NKP en mektig kampanje under parolen «ned med Amsterdamerne». Den fikk straks en slik slagkraft at den også brakte bevegelse langt inn i medlemsrekkene til det nye forente parti. Dets ungdomsfylking rykket ut med oppfordring om å vise tilbake sekretariatsflertallets forslag. Og da bevegelsen steg og steg rykket også partiets aviser med Arbeiderbladet i spissen ut mot sekretariatsflertallet.

Like før kongressen var dette flertallet i den grad på retret at de trakk forslaget sitt tilbake. Men de ville fremdeles ikke gå inn for det norsk-finsk-russiske samarbeide.

Fagkongressen ble stort sett ved sine vedtak en seir for den linje NKP var talsmann for på det faglige falt.

Med stort flertall ble det besluttet å innby NKP til kongressen. I vedtakene om kampen mot voldgifts og tukthusloven ognlegaliseringen av streikebryteriet, om den faglige taktikken, kampen mot rasjonaliseringen og arbeidsløsheten var opptatt en rekke vesentlige punkter foreslått av kommunistene. Kongressen oppfordret til forsvar av Sovjetunionen mot de imperialistiske makters krigstrusler og ga sin støtte til vedtakene på sovjetvennenes verdenskongress som ga støtet til dannelsen av organisasjonen Sovjetunionens venner. Men hovedspørsmålet var likevel de internasjonale forbinnelser. Her forelå tilslutt to forslag. Flertallets gikk ut på at Landsorganisasjonen fortsatt skulle stå utenfor de faglige internasjonaler, arbeide for internasjonal faglig samling og innbv den finske og russiske landsorganisasjon til en konferanse for å behandle spørsmålet om gjensidighetsavtaler og former for enhetsarbeidet.

Mindretallet gikk mot denne konferansen, men holdt på at man fortsatt skulle stå utenfor internasjonalene.

Flertallets forslag ble vedtatt med stort flertall, 152 mot 84 stemmer.

Valgene ble enda en siste kraftprøve på kongressen. Som ny formann var foreslått det nye forente partiets formann Oscar Torp. Som motkandidat sto en av de ivrigste Amsterdamerne, LO-formannen Halvard Olsen.

Halvard Olsen ble valgt med 121 mot 115 stemmer som ble avgitt for Torp. Men i sekretariatet innvalgtes to kommunister, Elias Volan og Hans Aas.

Fagkongressens fasit kan gjøres opp slik: Den politiske samlingen i det forente Arbeiderparti hadde vært en samling til høyre som hadde styrket høyresosialdemokratene. Den sentristiske retningen i det nye partiet fryktet at den store parlamentariske fremgangen ved valget ytterligere skulle styrke høyreretningen og føre partiet inn på «ministersosialismens vei».

På grunn av denne utviklingen og under presset fra de fagorganiserte arbeidere gikk den sentristiske retningen i blokk med kommunistene på fagkongressen, en samling av kreftene med kurs til venstre. NKP var initiatoren til denne venstrepolitikk, hvis klassegrunnlag var skjerpet kamp mot tukthuslover og reaksjon, for internasjonal faglig enhet og solidaritet med Sovjetunionen.

Med dette innhold ble fagkongressen en seier for NKP’s politikk og ga et helt annet bilde av partiets styrke og muligheter enn stortingsvalget to måneder tidligere hadde gjort.

Den første arbeiderparti-regjeringen 1923

En av de mest dramatiske episoder i mellomkrigsårenes politiske liv var dannelsen av den første arbeiderpartiregjering – regjeringen Hornsrud – da det nye Stortinget etter valget trådte sammen i januar 1928.

Den norske kapitalismen var på denne tiden nettopp i en hektisk og farlig situasjon. Norges Bank hadde drevet kronekursen opp nesten til paritet. De økonomiske forhold var spendt til bristepunktet. Rykter svirret om at en rekke storbanker var i vanskeligheter. Innskyterne i bankene trakk ut sine penger og en sterk kapitalflukt til utlandet var i emning.

De ledende finansfolk gjorde store anstrengelser for å hindre bank-krack slik man hadde hatt i 1922-24. Høyreregjeringen og Norges Bank forsøkte å skape et redningsorgan gjennom en felles Innskuddssentral for bankene garantert av Norges Bank. Den skulle sprøyte inn kapital i de banker som holdt på å gå  overende. Liknende virksomhet ble drevet av et privat foretak A/S Securitas som opererte for å holde storbankene på bena ved hjelp fra industrien og de store forsikringsselskaper.

I denne situasjon kom så valgresultatet. Ikke bare var det nederlag for finanskapitalens parti Høyre og seier for Arbeiderpartiet som storkapitalen fryktet for dets radikale fortid. Men valget hadde faktisk gitt et solid flertall for de partiene som i sine programmer var motstandere av den oppskrudde kronen, nemlig Arbeiderpartiet, Bondepartiet og NKP. Ville dette føre til at Stortinget kom til å gå med på en ny inflasjonsperiode med kursfall som i 1924?

For å berolige finanskapitalen her ga både Arbeiderpartiet og Bondepartiet alt før nyttår erklæringer om at de ikke ville gå mot gullfestingen av kronen «når dette først var en realitet». Men erklæringen hadde liten virkning.

Stillingen i arbeiderbevegelsen var høyst uklar. Skulle Arbeiderpartiet danne regjering hvis en anledning bød seg?

Sentristene i partiet var imot og avviste «ministersosialismen». De nye venner fra det gamle høyresosialistiske parti og «parlamentarikerne» presset imidlertid på: Valgresultatet krevde at partiet dannet regjering såsant det var parlamentarisk grunnlag for det.

Arbeiderpartiets landsstyre behandlet saken 15. januar og besluttet at «partiet ikke tilstreber regjeringsmakren uten å ha stortingsflertall».

Partiformannen tilføyde at det «kan dog i stortingsperioden inntre situasjoner som gjør det ønskelig å overveie om vi bør overta regjeringsansvaret. Forutsetningen må være at vi ved utenomparlamentarisk trykk kan gjennomføre de mest aktuelle og påtrengende av våre krav.»

Arbeiderbladet kommenterte landsstyret med følgende: «Vi vil ikke sitte og administrere det kapitalistiske fallittbo».

NKP behandlet omtrent samtidig situasjonen og erklærte seg for at Arbeiderpartiet dannet regjering.

Den mest reaksjonære fløy innenfor borgerskapet ville sette alt inn for å hindre en Arbeiderpartiregjering. 20. januar gikk Høyreregjeringen av. Man ville forsøke å danne en borgerlig samlingsregjering og oppdraget ble gitt til føreren for Bondepartiet, det eneste borgerlige parti som hadde hatt framgang ved valget. Men Bondepartiets formann, den reaksjonære godseieren Johan Mellbye, manglet enhver evne til å løse oppgaven og måtte fort gi opp.

Det giensto da å gi Arbeiderpartiet oppdraget.

Og nå snudde stemningen seg i Arbeiderpartiets topp. Ministersosialistene fikk overtaket ved å skremme med at om man ikke tok konsekvensene av framgangen ved valget ville massene skuffet vende seg fra partiet.

Arbeiderbladet som en uke før hånlig hadde avvist tanken om «å administrere det kapitalistiske fallittbo» skrev 24. januar:

De forutsetninger landsstyret stilte er tilstede. Arbeiderpartiet finner å måtte overta regjeringsansvaret.

Samme dag ble det gitt kongen meddelelse om at Arbeiderpartiet var beredt. 28. januar ble regjeringen utnevnt.

Chr. Hornsrud ble statsminister. Ellers besto regjeringen av 3 tidligere høyresosialister. 8 tidligere arbeiderpartifolk og en overløper fra NKP under samlingen året før.

Virkningen blant pengefolk var umiddelbar. I de første dagene var det veritabelt run på bankene. Rikfolk plaserte sine penger i utenlandsk valuta. Norges Banks valutabeholdning sank til det halve på en uke.

NKP behandlet regjeringsdannelsen og besluttet å gi regjeringen sin støtte. Partiets hovedorgan uttrykte det slik: Regjeringens tiltredelseserklæring er et nøkternt reformprogram hvor man ikke engang har tatt med opphevelse av voldgiftsloven av hensyn til Venstre hvis støtte partiet trenger. . .

Men ethvert forslag fra regjeringen som tar sikte på å gjennomføre en bedring av arbeiderklassens nåværende fortvilte stilling vil i det kommunistiske partis representanter i Stortinget finne energiske talsmenn. Ellers vil vi stå fritt.

Den tiltredelseserklæring som regjeringen ga i Stortinget begynte slik:

Det norske Arbeiderpartis oppgave- utformet i partiets program er å gjennomføre en sosialistisk samfunnsordning i Norge. Regjeringen er imidlertid klar over at øyeblikkets maktforhold står hindrende i veien for dyptgående sosiale omdannelser. Men den har til hensikt i alle sine handlinger å la seg lede av hensynet til arbeiderklassens og hele det arbeidende folks interesser og til å lette og forberede overgangen til sosialismen.

Ut fra dette bebudet regjeringen opphevelse av tukthusloven og andre arbeiderfiendtlige lover, bekjempelse av arbeidsløsheten og avskaffelse av nødsarbeid, lettelse av gjeldsbyrden for småbønder og fiskere, lov om tvangsakkord for kommuner, kornmonopol, bedring av lønnsvilkår og innføring av åttetimers dag for statsfunksjonærer, sløyfing av våpenøvelsene.

Usikkerheten i Arbeiderpartiet kom til uttrykk i debatten om erklæringen. Mens en rekke representanter i Stortinget, ikke minst Hornsrud, søkte å «myke opp» erklæringen, ga Arbeiderbladet skinn av at regjeringsdannelsen nærmest var en demonstrasjon for «å utfordre de borgerlige partiene». Om dette skrev Norges Kommunistblad:

Er dette riktig? Nei det er bare tranmælske uærlige fraser og utenomsnakk.

Regjeringen foretok innledningsvis en del «symbolske handlinger»: 4 arbeiderpartifolk som satt i fengsel ble løslatt. Fem unge kommunister som var fengslet for kamp mot streikebrytere ble imidlertid sittende.

Men de reaksjonære krefter lå ikke på latsiden. Fedrelandslaget rykket ut og dannet et råd for dannelse av en samlingsregjering og «for å forberede en borgerlig seir ved neste valg». Hemmelige vervekort sirkulerte for dannelse av «beskyttelsesgarder mot revolusjonære fremstøt». Og fra finanskapitalen ble regjeringen satt under stigende press. Det krevdes statsgaranti for «Innskuddssentralen» redningsplanken for bankene.

7. februar skulle debatten om regjeringens erklæring begynne.

«Dagbladet» hadde erklært at «Venstre ikke ville gjøre stormløp mot regjeringen», man ventet ikke regjeringens fall.

Men Norges Banks sjef hadde satt Venstres fører Mowinckel under press. Han truet direkte med finanskrack om ikke regjeringen ble styrtet.

Det lyktes Mowinckel å få truet og overtalt Venstregruppen til å gå inn for mistillitsvotum. Dermed var regjeringens parlamentariske skjebne beseglet. For det var klart at Høyre og Bondepartiet ville stemme for forslaget.

Etter 3 dagers debatt fremsatte Venstre sitt mistillitsforslag. Det ble vedtatt mot 63 stemmer (DNA, NKP og en representant for Radikale Folkeparti).

Hornsrudregjeringens levetid ble i alt 18 dager. Denne regjeringen som hadde fått grønt lys av partiets landsstyre «under forutsetning av at man ved utenomparlamentarisk trykk kan gjennomføre arbeidernes krav» ble selv et offer for det utenomparlamentariske trykk som motstanderne satte inn. Selv hverken våget eller maktet den å anvende utenomparlamentariske midler. Massene, fremfor alt fagorganisasjonen, ble ikke mobilisert.

Den sentristiske fløyen i partiet var nærmest lettet over regjeringens fall. Etterpå søkte de å nytte episoden, i den indre partikampen for å styrke seg mot «ministersosialistene», utad for å hevde at bare på basis av et rent flertall kunne en regjering være til noen nytte, og erobringen av flertallet måtte derfor være målet. Ingen av de to propagandaaksjonene ble særlig vellykket. Det neste stortingsvalget ga ikke Arbeiderpartiet noen fremgang.

I NKP førte episoden med Arbeiderpartiregjeringen til en krise i forhold til partiets høyregruppering som også gruppen Mot Dag hadde sluttet seg til.

Påvirket av den almene skjerpte venstrekurs i den internasjonale kommunistiske bevegelse ble det reist kritikk mot den positive holdningen til Hornsrud-regjeringen som særlig stortingsgruppens leder Scheflo hadde vært talsmann for. Det førte til at Scheflo, Emil Stang og partiets kvinnesekretær Jeanette Olsen trådte ut av partiet og noen senere til akutt krise i gruppen Mot Dags forhold.

Tidlig på våren 1923 ble hele spørsmålet om Mot Dags stilling tatt opp til behandling og her deltok også en representant for Komintern. Man ble da faktisk enig om at Mot Dag skulle tre ut av partiet. Gruppen skulle heretter konsentrere seg om følgende arbeidsoppgaver: 1. Arbeidet i studentersamfundene i Oslo, Trondheim, Bergen og Ås. Organisering av en Clarteorganisasjon. Opprette Arbeidernes Aftensskoler. Opprette en del forskjellige sosiale kontorer.

Etter dette ga de Mot Dagister som satt i partiets sentralstyre en erklæring om at de «for tiden stiller seg utenfor NKP». Erklæringen ble godtatt av et utvidet sentralstyre. Følgen var at de fleste tilhørende gruppen fulgte lag unntatt bl.a. Viggo Hansteen og Ivar Digernes som på denne tiden oppholdt seg i Sovjetunionen.

Like etter Hornsrud-regjeringens fall søkte partiets ledelse i en lengere utredning om «den såkalte arbeiderregjeringens lærdommer» å legge fram en kritisk vurdering både av episoden med Hornsrud-regjeringen og NKP’s holdning.

Utredningen inneholder mange riktige standpunkter i spørsmålet om det kommunistiske partis generelle syn på parlamentarismen og arbeiderklassens kamp for en virkelig revolusjonær regjeringsmakt. Men dens kritikk av regjeringen var alt for abstrakt og dogmatisk den ga ikke det nødvendige grunnlag for et bredt kampprogram der det kommunistiske parti ut fra erfaringen fra regjeringsepisoden kunne vende seg til hele det arbeidende folk og gjennom aksjoner utløse den stemningen for en ny politikk i landet, som jo valgresultatet utvilsomt ga uttrykk for.

På folk flest virket hele arbeiderbevegelsens holdning til regjeringsspørsmålet uklar og forvirrende: Arbeiderpartiet startet med å gå mot regjeringsdannelse, snudde helt om i løpet av ti-tolv dager, og lot seg drive vekk som regjeringsparti uten sverdslag, uten å mobilisere arbeidsfolket til motangrep. NKP startet med å gå inn for regjeringsdannelsen, snudde så om og endte med å fordømme såvel dannelsen av regjeringen som dens avgang. Slik måtte hendingene og standpunktene bli oppfattet ute blant arbeidsfolk.

Men en lærdom av begivenhetene sto likevel klart: Storkapitalen som alltid opptrådte som lovlydighetens, demokratiets og det nasjonale ansvars representanter hadde vist sitt ansikt. Storkapitalistene vek ikke tilbake for å tvinge sin vilje fram tvertimot folkeviljen slik den hadde kommet til uttrykk i valg. Og storkapitalen hadde ingen hemninger med å føre sine verdier ut av landet, kaste land og folk ut i krakk og krise, svike landet for å redde pengene.

Det var en dyrekjøpt lærdom for arbeiderklassen. Særlig fordi de ledere den hadde vist sin tillit hverken ville eller kunne samle arbeidsfolket til en virkelig kamp mot aksjonsmennene, svikerne mot landets nasjonale interesser.

Den «ulovlige» bygningsarbeiderstreiken

Allerede noen dager etter at Stortinget hadde vedtatt voldgifts og tukthusloven i 1927 trakk NKP opp den linje som partiet mente måtte følges for å møte særlig den tvungne voldgiftens knebling av streikeretten. Det heter i partiets vedtak:

Når en voldgiftsdom faller behandles denne i fagforeningene. Ikke på noen betingelse kan dommen godkjennes. Uansett hvor lang overenskomsttid voldgiftsretten fastsetter ved sin første dom, må organisasjonene hevde at de til enhver tid vil benytte den første og beste anledning til å forbedre arbeidernes lønns og arbeidsvilkår.l alle distrikter organiseres industrivise aksjonsutvalg.

Arbeiderpartiets presse og den faglige toppledelse hadde bare hån og forakt til overs for denne linjen. Som allerede tidligere nevnt avviste de også en øyeblikkelig massemobilisering mot tukthuslovkomplekset. Riktignok besluttet Landsorganisasjonen som en demonstrasjon ikke å oppnevne sin representant i voldgiftsretten eller prosedere sakene for den. Men det måtte bli et slag i luften om en ikke tok kampen opp mot dommene som falt. Det ble da heller ikke gjort ved de første dommene høsten 1927 som dikterte en lønnsreduksjon på 15%. Og under Hornsrudsregjeringens 18 dager ble det for fullt alvor i fagbevegelsens høyeste ledelse diskutert om ikke Landsorganisasjonen skulle anmode regjeringen om å opprettholde voldgiftsloven «for å bruke den som et redskap for arbeiderne.»

Men våren 1923 ble et fag opptatt til doms som ville ta kampen. 2. mai falt det voldgiftsdom for bygningsarbeiderne. Det ble 12% reduksjon og enda mer på akkordene. Og nå fulgte bygningsarbeiderne opp nettopp på den linje som NKP hadde foreslått.

Dagen etter dommen vedtok et møte i Trondheim å forkaste dommen. Såsnart det ble betalt lønninger etter domsbestemmelsen ville man legge ned arbeidet. Samme vedtak ble gjort i Bergen, Oslo og Stavanger.

Staten og arbeidskjøperne søkte å bruke fagorganisasjonens ansvarlige instanser til å øve press på arbeiderne. Man ventet i 14 dager med å betale etter dommen. I mellomtiden tok LO’s sekretariat avstand fra en eventuell streik. Det ble gjort for å unngå økonomisk ansvar, ble det sagt.

Under disse vilkårene kunne bygningsarbeiderne ikke føre kamp under forbundets ledelse. De hadde da også straks valgt sine aksjonsutvalg med Oslo-utvalget som landsledelse.

I løpet av få dager utviklet bygningsstreiken seg til ikke bare å være en kamp mot lønnsreduksjonen, men til en politisk aksjon mot den tvungne voldgift og et slag mot tvangslovene som helhet.

Sammen med bygningsarbeiderne satte NKP alle sine krefter inn på å reise en landsomfattende solidaritetsaksjon for å sprenge voldgiftsloven og bryte ned tukthuslovene. Mot dette mobiliserte arbeidskjøperne og staten alle sine maktmidler. Politi og rettsapparat ble satt i sving. Hovedslaget ble rettet mot kommunistene. Avisenes redaktører ble arrestert for «forherligelse» av den ulovlige streiken. Men hele borgerskapets opplegg var en feilrekning. Solidaritetsbevegelsen gikk som en storm over landet. Det var jo blitt straffbart å yte økonomisk hjelp til ulovlig streikende. Følgen var at det ble et masseoppbud av bidragsytere til bygningsarbeidernes streikefond. Sympatien med bygningsarbeiderne strakte seg langt utover arbeiderbevegelsens rekker. Lærde jurister sa klart fra at hele voldgiftssystemet var et misfoster. Kjente kunstnere og andre gikk aktivt inn for hjelp til de streikendes familier. Særlig skjedde det etter at sosialdepartementet hadde sendt ut ordre om at de streikende ikke fikk beholde sitt medlemskap i trygdekassa (som arbeidsledige) og at det ikke skulle utbetales dem forsorgsbidrag (under presset av den forbitrelse dette vakte ble det sistnevnte rettet til at de streikendes familier kunne få forsorgshjelp «men det måtte påses at det ikke kom den ulovlig streikende til gode»!)

Arbeidskjøperne sto meget svakt i streiken. De fleste håndverksmestre var ikke medlem av Arbeidsgiverforeningen. De ordnet seg med sine folk på annen basis enn voldgiftsdommen. Og de streikende fulgte selv den linjen å få slike ordninger for å bryte opp arbeidskjøpernes front.

Arbeiderpartiet og dets presse holdt seg i streikens første tid passiv eller tok direkte avstand fra den «ulovlige» konflikten. Den var jo under «kommunistisk» ledelse. Men ungdomsfylkingen deres ga streiken sin støtte. Og da det ble klart hvilken massetilslutning kampen fikk, snudde arbeiderpartiet. Nå ble det snart en modesak også på det hold å yte demonstrativt pengebidrag til streikefondet.

Takket være en smidig taktikk lyktes det å gjøre denne kampen til en mektig folkereisning mot voldgifts- og tvangslovene. Arbeidskjøperne, regjeringen og rettsvesenet hadde kjørt seg helt fast.

Arbeidskjøperne grep nå til sitt siste middel. De ville svare med lockout. For å få mulighet til det måtte de først bringe bygningskonflikten inn for arbeidsretten. Og nå opplevde man at arbeidsretten helt neglisjerte voldgiftsretten og oppfordret partene til å ta opp forhandlinger om en ny tariff uavhengig av voldgiftsdommen. Ved forhandlingene kom en da også fram til et annet resultat.

Det ble ikke voldgiftsdommens reduksjon på 12% men 8%. Det samme ble oppnådd for de grafiske fag som også hadde vært i åpen konflikt mot voldgiftsdommen.

Bygningsarbeidernes «ulovlige» 8 ukers kamp ble en stor økonomisk seir. Den stanset arbeidskjøpernes nedskjæringsfremstøt, de fag som fulgte fikk oppgjør uten reduksjon og ingen snakket om tvungen voldgift.

Kampen var også en avgjort politisk seir for arbeiderklassen. Den knekker ideen om den tvungne voldgift for godt og demonstrerte at de nye tukthuslovene sto i åpen strid med den alminnelige rettsoppfatning blant alle rettenkende mennesker.

Og bygningsarbeidernes kamp var en seir for den aktive aksjonslinjen, for alle de beste kamptradisjonene helt fra den gamle Fagopposisjonens dager.

Den fremste representanten for denne linjen var NKP som i praksis viste at det var det beste redskapet for arbeidernes kampvilje.

Resultatene av den kapitalistiske stabiliseringens år

Som en har sett av de foregående avsnitt var stabiliseringen av kapitalismens maktstilling etter kriseårene en lang og smertefull prosess. Den ble fra den norske kapitalismens side gjennomført under et konstant press for å drive arbeiderklassen over i defensiven og velte nye økonomiske byrder over på det arbeidende folk. Samtidig skjedde der fremfor alt i industrien, men også i transporten og på andre områder en omfattende modernisering og rasjonalisering som ga grunnlag for stadig økende profitt fordi produktiviteten steg enormt uten at arbeiderne fikk sin andel av det større produksjonsresultat.

Et karakteristisk bilde av utviklingen gir en sammenligning mellom 1913 og 1927 av antall årsverk utført i en del viktige industrier og de samme industriers vekst.

I gruveindustrien ble det i 1913 utført 6 994 årsverk. I 1927 var tallet sunket til 2 763, en reduksjon på 60%. Men i samme tidsrom var produksjonen mer enn fordoblet.

I jern og metallindustrien var det i 1913 utført 27 071 årsverk. I 1927 var tallet 16 601 en nedgang på 39%. Etter 1927 steg antall årsverk betydelig, men produksjonen sammenlagt og pr. arbeider økte langt fortere.

I den elektrokjemiske industri steg antallet årsverk i de nevnte årene fra 5 715 til 6 330 en stigning på vel 10%. Produksjonen ble imidlertid nesten tredoblet.

I treforedlingsindustrien utførtes i 1913 16 113 årsverk og i 1927 15 521. En nedgang på 4%. Men produksjonen for de samme år viste følgende stigning: Papir 97% cellulose 40% tremasse 35%.

Selv om det i stabiliseringsperiodens siste år skjedde en viss øking i antall nye arbeidsplasser var det samlede arbeiderantall i industrien i 1913 og 1927 omtrent den samme, og det samlede antall timeverk sank fra 120 000 til 101 000. Men mengden av mekanisk drivkraft pr. arbeider var i tidsrommet fordoblet.

Dette er bakgrunnen for det annet trekk ved etterkrigsperioden: Arbeidsløsheten ble en permanent foreteelse. I følge Landsorganisasjonens statistikk var ledigheten blant de fagorganiserte følgende:

1921 — 17,6%

1922 — 18,1%

1926 — 24,3%

1927 — 25,4%

1928 — 19,2%

Her må tas i betraktning at dette gjelder fortrinnsvis industriens og transportens arbeidere. Og forholdet var jo at det var på landsbygda, blant skog- og landarbeiderne at arbeidsløsheten var størst med en vinterledighet år etter år opp til halvdelen av den voksne mannlige befolkning.

Omfattende systematiske bestrebelser på å løse arbeidsløshetsspørsmålet ble i disse årene ikke gjort. Kapitalismen hadde hverken vilje eller evne til det. Et krast uttrykk for evneløsheten var det da stat og kommune i disse årene yter økonomisk støtte for å få arbeidsløs ungdom til å utvandre til Canada og USA. I alt søkte for eks. 30 000 mennesker om utvandring i 1928.

På den annen side ble ledigheten som vi har sett, nyttet som press på arbeids- og lønnsvilkårene til de som var i arbeid.

Den midlertidige kapitalistiske stabiliseringsperioden førte i Norge som i andre land til nye metoder fra kapitalistenes side i klassekampen. Her er allerede påvist hvordan man gjennom staten søkte å utbygge lovverket for ved tukthus- og voldgiftslovene å kunne nytte fagorganisasjonens apparat som redskap for «arbeidsfred», og for å diskriminere skjerpte kampmetoder fra arbeidernes side.

Men i samsvar med disse fremstøtene vokste også åpne fascistiske bevegelser og organisasjoner fram.

Streikebryterorganisasjoner som Samfundhjelpen og Samfundvernet er allerede nevnt. Ennå farligere var liknende organisasjoner i skogsdistriktene. «Arbeidets Frihet», «De frie arbeiderlag», «Skogsdriftsforeningene» og andre rent fascistiske streikebrytersammenslutninger.

Samtidig vokste det fram en del organisasjoner etter mønster dels fra den italienske fascismen dels fra de hvite gardene som oppsto i en rekke land.

I begynnelsen av 20-årene organisertes «Pistolklubben», «Borgernes Samfund» og «A(nti) B(olsjevik) C(lubben) som i 1923 gikk sammen med Samfundsvernet.

I arbeiderbevegelsen ble det gang på gang i disse årene reist spørsmål om organisering av arbeidervern som motvekt. En del slike vern ble skapt, noen som situasjonsorganer andre av mer permanent karakter.

Men også her grep lovgivningen inn. I 1927 gjennomførtes en endring i politiloven som forbød frivillige ordensvern uten godkjennelse av politimester og under hans ledelse. Året etter sendte justisdepartementet et rundskriv til landets politimestre der det het at Samfundsvernet hadde erklært seg villig til å la seg innordne som hjelpepoliti. Politimestrene fikk beskjed om å sette seg i forbinnelse med Samfundsvernets stedlige avdelinger.

På samme tid sendte Samfundsvernet ut retningslinjer til sine lag der det het:

I by og bymessig bebygde strøk settes vernet normalt opp i kompanier bestående av stab, 3 pelotonger a 3 grupper a 10-12 mann. . . . For alminnelig polititjeneste er antatt Sipo-køllen som det beste våpen. Dessuten Mauser automatisk pistol, 7,65 milimeter. Det er ønskelig at minst tredjeparten av avdelingen er bevæpnet med gevær.

Alle disse foreninger og formasjoner var forløpere for det som senere skulle komme. Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling med dens «Hird» og andre hel eller halvmilitære organisasjoner.

Men heller ikke disse «frivillige» tiltakene var nok. De samme tendenser kom til uttrykk i politiets utvikling.

I slutten av 20-årene ble politi fra de større byene gang på gang «utlånt» under streiker, særlig i skogsbygdene. Tilslutt førte det til at det i 1931 ble opprettet et eget statspoliti av «utvalgte» folk og særlig bereknet på å opptre under konflikter og demonstrasjoner.

Side om side med disse utslag av kapitalismens «harde» reaksjonære linje kom i den kapitalistiske stabiliseringsperioden også fremstøt av en annen karakter, – forsøkene på å trekke fremfor alt fagorganisasjonens ledelse inn i et frivillig samarbeid med arbeidskjøperne.

Det begynte allerede i 1925 da Venstreregjeringen sammenkalte til den økonomiske «rikskonferansen» der Landsorganisasjonen ble innbudt og mot kommunistenes stemmer besluttet å delta. Man drøftet her «felles oppgaver for arbeidskjøpere og arbeidstakere». Noe videre kom det ikke ut av konferansen. Men den var det første forsøket. Alt samme år skapte reformistene slagordet om «et pust i bakken» at fagbevegelsen ikke kunne ta arbeidskamper hvert år og at man av hensyn til industriens stilling og dens konkurransedugelighet måtte skape «arbeidsfred». Tanken ble reist om å godta «lønnsreduksjoner mot garanti for arbeide» og gang på gang sto man overfor den situasjon at meglingsforslag ble godtatt av ledelsen, men forkastet av medlemmene. En rekke former for direkte samarbeid mellom arbeidskjøpere og arbeidere ble lansert. Man lokket med «arbeideraksjer» i bedriftene, fagorganisasjonen ytet økonomiske garantier til nødstedte bedrifter og i jernindustrien ble det nedsatt en «samarbeidskomite» mellom fagorganisasjonen, arbeidskjøperne og Norges Bank.

Alt dette var i samsvar med den endring i Arbeiderpartiets holdning som gjorde seg gjeldende særlig etter samlingen til høyre i 1927.

Det kom til uttrykk i slike standpunkter fra Arbeiderpartiet som for eksempel følgende om rasjonaliseringen:

Produksjonen og omsetningen i det kapitalistiske samfunn er i høyeste grad avhengig av at bank og kredittsystemet er i orden. I det økonomiske livs interesser må det derfor forlanges at bankene bringes på fote.

En undersøkelse av produksjonsproblemet må foretas av kyndige og upartiske folk, representanter både for arbeidere og arbeidsgivere. Det må gjennomføres en sterk konsentrasjon av produksjonen, bedre utrustning, en moderne arbeidsdeling, spesialisering, standardisering og forenklet administrasjon. Arbeiderorganisasjonenes medvirkning er nødvendig.

Et nytt høydepunkt i bestrebelsene på «borgfreden» med arbeidskjøperne gjorde LO-ledelsen i 1928 ved slutten av bygningsstreiken. En tok opp tanken om antesiperte forhandlinger med arbeidskjøperne om alle industrier og fag hvis overenskomster løp ut høsten 1928 og våren 1929. Betingelsen var et fellesoppgjør der også de streikende bygningsarbeiderne skulle reknes med. Hovedlinjen skulle være prolongasjon av lønningene og langsiktige tariffer.

Hele dette opplegget var hemmelig. Men NKP slo alarm og på et felles forbundsstyremøte foreslo kommunistene at saken skulle forelegges fagforeningene og at alle forhandlinger måtte føres ut fra kravet om lønnsforbedringer.

Seks forbundsstyrer godtok de antesiperte forhandlinger om prolongasjon. Men på få dager lyktes det blant de fagorganiserte å mobilisere en slik avgjort motstand at LO-ledelsen vakler. Særlig tok jernarbeiderne skarpt avstand fra borgfredslinjen.

14 dager etter at saken var blitt kjendt var stillingen slik at avisene reknet aksjonen som mislykket. Borgerpressen slo fast at «kommunistenes parole er fulgt» (Tidens Tegn) «Moskva-kommunistenes skrik har gjort fagorganisasjonens og Arbeiderpartiets ledere betenkt» (Aftenposten).

Tilslutt måtte LO-ledelsen avbryte forhandlingene som resultatløse. Og Morgenbladet kommenterte saken slik:

«Vel er Moskvas tilhengere tilsynelatende knust og pulverisert ved de siste valg. Men hva hjelper det når de allikevel – for annen gang på tre måneder – formår å oppheve den faglige ledelses innflytelse ved sin underjordiske agitasjon.»

Marsjen mot høyre i den faglige ledelse kom også til uttrykk i spørsmålet om Landsorganisasjonens internasjonale forbinnelser.

I henhold til vedtaket på fagkongressen i 1927 ble det på en konferanse i København mellom representanter for Sovjetunionens, Finnlands og Norges Landsorganisasjoner besluttet å opprette gjensidighetsavtaler for samarbeid og støtte. Saken kom til behandling på LO’s representantskapsmøte i januar 1929. Og her viste det seg at den tidligere blokken mellom kommunistene og sentrumsfløyen i Arbeiderpartiet i spørsmålet om de internasjonale faglige forbinnelser ikke lenger eksisterte. Kommunistene i LO’s sekretariat ble alene om å foreslå avtalen godkjent. De fremsatte også forslag om å ta et nytt initiativ til en verdenskongress av alle faglige organisasjoner for å skape internasjonal faglig enhet.

Kommunistene ble i saken stående alene. Representantskapet vedtok å utsette hele spørsmålet og dermed få det skrinlagt. En del forbund sluttet i denne tiden gjensidighetsavtaler med russiske broderforbund. Kontakt og samarbeid ble i noen tilfeller opprettholdt i flere år. Men også disse ble etter press fra den øverste faglige ledelse etter hvert avviklet.

Den relative stabiliseringens år ble for Norges Kommunistiske Parti den periode da partiet skulle grunnlegge sin politiske linje, finne sin plass som organisatoren av arbeiderklassens kampvilje, dens evne til å verge seg mot kapitaloffensiv og reaksjon på alle områder. Det skjedde under forhold i arbeiderbevegelsen der reformisme og sosialdemokrati konsoliderte sine krefter under en stadig utvikling til høyre.

Under kapitalistenes økonomiske offensiv lyktes det gang på gang arbeiderklassen å bryte den reformistiske linjen og ved aktiv kamp å slå kapitalistenes angrep tilbake. Ved alle disse høve sto NKP som initiativtaker og organisator i kampen. De indre brytninger i partiet selv skapte store vansker. De var også en av de viktigste årsaker til at partiet på det parlamentariske felt ikke maktet tilstrekkelig å hevde seg og at valgene viste gjennomgående dårligere resultater.

Utviklingen tilspisser motsetningene mellom den reformistiske, den sosialdemokratiske retningen og den revolusjonære, den kommunistiske retningen i arbeiderbevegelsen. Et typisk utslag av det var LO-sekretariatets vedtak våren 1929, om å utelukke de to kommunistene Elias Volan og Hans Aas fra sekretariatet. Foranledningen var at de to hadde offentliggjort sine forslag i sekretariatet om en omfattende kampanje mot de dommer som var avsagt etter tukthuslovene, særlig i forbinnelse med bygningsarbeidernes «ulovlige» streik.

Man sto overfor en ny tidsperiode i utviklingen både internasjonalt og nasjonalt. En periode med voldsom økonomisk krise og voldsom fascistisk offensiv, opprustning økende krigsfare og krig.

Situasjonen var endret og krevde nye former for klassekampen. Det ble en ny prøvestein for partiet i de årene som kom.

Verdenskongress og partilandsmøte 1928-29

Sommeren 1928 holdt Komintern sin 6. kongress i Moskva.

Den linje som kongressen trakk opp for den internasjonale kommunistiske bevegelse betydde i det store og hele en skjerpet venstrekurs ikke minst i forholdet til sosialdemokratiet og reformismen i fagorganisasjonen.

Kongressen tok avstand fra alle de borgerlige og sosialdemokratiske teorier om «den organiserte kapitalisme», konstaterte med rette at den kapitalistiske midlertidige stabiliseringsperiode nærmet seg sin slutt og at kapitalismens indre og ytre motsetninger økte. Dette ville i sin tur skjerpe faren for nye kriger, først og fremst faren for militære overfall på Sovjetunionen. Et av verdenskongressens hovedpunkter var derfor organiseringen av kampen mot den stigende krigsfaren, for solidaritet med kolonienes frigjøringskamp og for forsvaret av Sovjetunionen.

Sovjetunionen sto på dette tidspunkt ved inngangen til den første femårsplan som var besluttet på partikongressen ved årsskiftet 1927-28. Denne gigantiske innsats for landets sosialistiske industralisering og kollektiviseringen av jordbruket, for utviklingen av den sosialistiske offensiven over hele fronten, hadde utløst sterke brytninger. SUKP som året før definitivt hadde gjort opp med den trotskistiske fraksjonen, måtte nå møte den nye høyreopposisjon som gikk imot femårsplanen for landets hurtige industrialisering og mot den skjerpte kampen mot storbøndene (kulakene), for å tilintetgjøre deres makt på landsbygda.

Kominterns 6. kongress godkjente den linje som SUKP hadde fulgt og utbygningslinjene for Sovjetunionens videre utvikling. Den pekte i sine vedtak på at for hele den kommunistiske verdensbevegelse sto oppgaven å føre kampen såvel mot trotskismen som mot høyreopportunismen og understreket at for partiene var høyreopportunismen hovedfaren.

Kominterns 6. verdenskongress innvarslet en periode av skjerpet kamp mot sosialdemokratiet som i stadig sterkere grad ville utvikle sitt samarbeid med borgerskapet mot arbeiderklassen. Høyresosialdemokratene representerte derfor hovedfaren innenfor den internasjonale arbeiderbevegelsen og særlig farlig var «de sentristiske venstreførere som hindret venstreutviklingen blant arbeidermassene». Under de rystelser som den kommende nye krise i kapitalismen ville føre med seg, ville arbeidermassene i de kapitalistiske land radikaliseres, nye grupper av arbeidende og arbeidsløse ville bli aktivisert i klassekampen. For de kommunistiske partier sto derfor hovedoppgaven å stille seg i spissen for denne radikaliseringsprosess, organisere arbeidernes og de arbeidsløses kamp på selvstendig basis i skarp front mot de sosialdemokratiske og reformistiske ledere. Enhetsfrontens taktikk måtte anvendes som en enhetsfront nedenfra i kamp mot reforimismen.

Ut fra dette hovedsyn formet Kominterns 6. kongress sine vedtak om kampen mot krigsfaren, hovedresolusjonen om den internasjonale situasjon og de kommunistiske partiers oppgaver. Også Kominterns program som ble godkjent på kongressen var preget av dette synet.

Forholdet mellom sosialdemokratiet og den kommunistiske bevegelse var i tiden før verdenskongressen betydelig skjerpet. Forhandlingene mellom de politiske Internasjonaler hadde ikke ført fram. Kampen for internasjonal faglig enhet hadde med noen få unntak ikke resultert i noen samling på faglig grunn. Vesteuropas sosialdemokrati, fremfor alt det tyske SPD, hadde utviklet seg raskt til høyre.

Den markerte venstrekurs som Kominterns 6. kongress la opp til, førte imidlertid til ultravenstre politiske og taktiske feil i en rekke kommunistiske partier. Særlig gjorde disse feilene seg gjeldende på det faglige område og i forholdet til sosialdemokratiet. Det kom også til uttrykk i NKP’s arbeid og kamp og avsporet i mange tilfeller det enhetsarbeid som partiet hadde ført helt fra sin stiftelse.

— » —

NKP’s landsmøte ble holdt 9.-13. februar 1929.

Partiet hadde denne vinteren hatt store organisatoriske vansker. Omorganiseringen av partiet fram til 1925 og de politiske påkjenningene, først i 1927 da en del av høyrefløyen hadde gått med i den sosialdemokratiske samlingen, og dernest bruddet med ytterligere ledende folk på høyre fløy under striden om Hornsrudregjeringen, hadde ført til tilbakegang i medlemstall og særlig tilbakegang for pressen. l 1928 reknet partiet ifølge organisasjonsberetning til Komintern med anslagsvis 8 000 medlemmer. Det var sikkert for høyt anslått. En nøyaktig medlemsregistrering foran landsmøtet viste følgende medlemstall:

Partier hadde riktig nok på denne tiden en viss tilgang av medlemmer, bl.a. en del kjente tillitsmenn fra Arbeiderpartiet og dets ungdomsforbund. Men det samlede medlemstall viste heller tilbakegang.

Store vansker var det også med partipressen, særlig når det gjaldt økonomien – Arbeiderpartiet hadde fremfor alt de to siste årene ved hjelp av fagorganisasjonens penger satset stort på å bygge ut og modernisere sin presse. Målet var å slå ut NKP’s aviser.

NKP hadde på dette tidspunktet 13 aviser, derav 5 dagblad. Til dette kom sa NKU’s Klassekampen, kvinneavisen «Gnisten» og tidsskriftet «Proletaren». Det var et alt for stort presseapparat og for stor belastning for partiorganisasjonene. Særlig var vanskene store for hovedorganet i Oslo. Dette førte da også til at Norges Kommunistblad stanset og partiets avis for Hedmark ble gjort til hovedorgan og partiavis for hele østlandsområdet.

Partiets forlagsvirksomhet var omlagt. «Ny Tids Forlag» var lagt ned og istedenfor hadde man opprettet «Internasjonalt Arbeiderforlag».

Partiets vanskeligheter hadde skapt en del uro ute i lagene. Foran landsmøtet søkte sentralstyret å utløse en bred diskusjon om hele den politiske kurs gjennom et åpent brev til partiets medlemmer. Tildels dukket spørsmålet om Hornsrud-regjeringen påny opp i diskusjonen og fra ledende hold i partiet ble det hevdet rent antiparlamentariske standpunkter, Diskusjonen kom også til å sette sitt preg på landsmøtet og debatten der.

Til landsmøtet hadde sentralstyrets politiske byrå lagt fram en rekke omfattende resolusjoner. Hensikten var å foreta en vurdering av hele partiets virke siden stiftelsen og trekke opp en samlet linje for partiets politiske og organisatoriske virksomhet på alle områder.

Landsmøtet fastslo at kapitalismen hadde nådd mot slutten av den midlertidige stabiliseringsperioden. En ny dyptgående krise for kapitalismen var i anmarsj selv om dens utslag ennå ikke med full kraft hadde nådd Norge.

En ny skjerping av klassekampen var i vente. I denne tilspissete kampen ville sosialdemokratiet i stigende grad bli et instrument for reaksjonen. I Norge var høyreutviklingen innen Arbeiderpartiet nådd så langt, at dette partiet var det førende i kampen mot arbeidsfolket, sosialdemokratiet i Norge som i andre land gikk en «sosialfascistisk» utvikling i møte, og under denne utviklingen var den venstre, fraseradikale sentrismen arbeiderklassens farligste fiende. Enhver tanke på å tvinge reformistiske og sosialdemokratiske ledere til kamp måtte oppgis, den eneste vei for arbeiderklassen under de kommende skjærpete kamper var å skape sine selvstendige kampledelser under det kommunistiske partis førerskap. Men den kommende tiden ville føre til en bred radikalisering av arbeidermassene. Nye lag av arbeidsfolk ville bli aktivisert i klassekampen og disse nye uorganiserte lag måtte det kommunistiske parti komme imøte og trekke dem med i kampen.

Slik var i korte trekk den linje som ble lagt opp. Selvsagt var den sterkt preget av den tilspissing innen arbeiderbevegelsen som sosialdemokratene hadde lagt opp etter partisamlingen i 1927. Målet det var å «pulverisere» det kommunistiske parti og særlig vekt la de sosialdemokratiske lederne på å rydde kommunistene ut fra alle tillitsverv i fagbevegelsen, nettopp fordi NKP hadde vist at på det faglige felt hadde partiet sin største styrke og sin mest effektive virksomhet. Ved å redusere NKP og dets innflytelse ønsket sosialdemokratiet å rydde veien for de nye former for klassesamarbeidet, det utvidete samarbeid med kapitalistene som mer og mer preget deres hovedlinje såvel politisk som faglig.

Men NKP’s landsmøtes linje, og særlig vedtakene som ble gjort skapte fare for overdrivelser av sekterisk art. Både i innhold og form kom kommunistene til å hevde standpunkter som ikke ble forstått av de kampvillige arbeidere utenfor partiet, særlig da tilhengere av og sympatiserende med Arbeiderpartiet.

Det var en del representanter på landsmøtet som pekte på denne faren. De understrekte at man ikke måtte overføre taktiske retningslinjer og metoder som var riktige i andre kapitalistiske land til Norge der forholdene kunne være anderledes. Særlig la en vekt på nødvendigheten av å fortsette arbeidet for enhetsfronten nedenfra, avvise de tendensene som var til stede til å svekke eller enda til å gi opp arbeidet i fagorganisasjonen. Men i landsmøtets vedtak kom disse synspunkter lite fram. Landsmøtet slo fast at hovedfaren for den kommunistiske bevegelse lå i høyreopportunismen, illusjonen om reformismen og tendensen til å kapitulere for sosialdemokratenes trykk.

Et hovedspørsmål på landsmøtet var sentralstyrets forslag om innkallelse av en alminnelig arbeiderkongress av representanter for alle venstreinnstilte organisasjoner i by og land.

Arbeiderkongressen skulle først og fremst være en mobilisering av størst mulige masser til aktiv landsomfattende kamp mot den økende krigsfare, mot de voksende fascistiske kreftene internasjonalt og i Norge og for forsvaret av Sovjetunionen. Men arbeiderkongressen skulle også langt fastere enn samlingskongressen i 1927 skape et program og en organisatorisk landsomfattende ledelse for de forskjellige grupper i det arbeidende folk. Et program og en ledelse for industriarbeidernes kamp mot rasjonalisering, lønnspress, tukthuslover og reformistisk borgfredspolitikk, for de arbeidsløses kamp mot underbetalt nødsarbeid og statens og kommunenes sultepolitikk, for bøndenes og fiskernes kamp mot gjelds og skatteplyndring, for kvinnenes og ungdommens krav. Hele dette opplegget munnet ut i følgende vedtak av landsmøtet:

Landsmøtet gir sin prinsipielle tilslutning til sentralstyrets beslutning om avholdelsen av en kongress av venstreinnstilte arbeidere og arbeiderorganisasjoner. Kongressen må ha som formål å bidra til å løsrive de venstreinnstilte arbeidermasser fra det sosialdemokratiske partis innflytelse og bringe dem inn under det kommunistiske partis politiske førerskap.

Ved valgene til partiets sentralstyre var det bare noen få endringer. Chr. Hilt ble valgt som hovedorganets redaktør og Ottar Lie som partiets sekretær. Begge hadde hatt disse tillitsverv alt siden 1927.

— » —

NKP’s 3. landsmøte behandlet også forholdet til de partiløse organisasjoner som med partiets medvirkning var dannet for å samle bredest mulige krefter i den revolusjonære kampen.

I og med dannelsen av det kommunistiske parti og gjennomføringen av dets organisatoriske oppbygging i samsvar med kominterns retningslinjer måtte man oppheve den gamle organisasjonspraksis fra DNA for organisering av kvinnene.

Alt våren 1924 hadde partiet holdt den første kommunistiske landskvinnekonferanse. Der ble det fattet vedtak om å oppheve de gamle kvinneforeninger og slutte alle partiets kvinner til partiets regulære grunnorganisasjoner.

Samtidig tok landskvinnekonferansen initiativet til dannelsen av partiløse husmorlag der de venstreinnstilte arbeiderkvinnene kunne samles for å arbeide med spesielle kvinnespørsmål og søke å mobilisere husmødrene i den politiske kampen.

Rundt om i landet ble det organisert en rekke husmorlag som i alle år kom til å spille en aktiv og betydelig rolle. De ble sluttet sammen i sitt eget landsforbund og gjorde en stor innsats i det sosialistiske opplysningsarbeid blant barna, i mobilisering av kvinnene til hjelp for de arbeidere som kom ut i kamp, og i reisningen av en rekke spørsmål som naturlig lå kvinnene nært på hjertet.

— » —

I 1922 var Internasjonale Røde Hjelp dannet på initiativ av de gamle Bolsjevikers Klub i Moskva. Organisasjonen fikk sine avdelinger og støttepunkter over hele verden og spilte en fremtredende rolle ved organiseringen av en rekke store kampanjer til støtte for kjempende arbeidere som var rammet av klassejustis og terror.

Under de forfølgelser som jernarbeiderne under jernstreiken i 1924 ble utsatt for, ble det dannet en avdeling av IRH i Norge.

I Arbeiderpartiet hadde man allerede et justisfonn til hjelp for dem som ble rammet av klassejustisen. Fagorganisasjonen hadde også stadig foretatt innsamlinger og organisert hjelpe- og solidaritetsaksjoner for kamerater som kom for retten eller ble dømt.

Særlig 20-årenes tukthuslover aktualiserte spørsmålet og på Fagkongressen i 1924 ble saken reist om å skape et Arbeiderbevegelsens Justisfonn.

Sekretariatet foreslo for kongressen at dette fonn skulle ledes og administreres av LO og DNA. Det Norske Røde Hjelp hadde til kongressen gjort en henvendelse der man foreslo at justisfonnet skulle være felles for hele arbeiderbevegelsen og dets ledelse sammensettes slik at alle politiske partier og fagbevegelsen ble med.

Fagkongressen avviste Røde Hjelps forslag. Justisfonnet ble om ikke formelt så likevel reelt en institusjon der både ledelsen og spørsmålet om hvem som skulle ytes hjelp ble lagt i DNA’s hender.

Røde Hjelp fortsatte derfor sin virksomhet. Organisasjonen fikk sine avdelinger rundt i landet, førte i Norge de store internasjonale kampanjer mot klassejustisen, ytet juridisk bistand til arbeidsfolk som kom for retten for sin faglige eller politiske innsats, og ga materiell støtte til fengsledes familier. Røde Hjelp ga ut en rekke skrifter og leilighetsvise aviser, og ga råd og anvisninger for hvordan man skulle forholde seg ved avhør og rettsforhandlinger om politiske saker. Under jernstreiken, kampen mot tukthus- og voldgifrslovene, i de arbeidsløses kamp, under storlockouten 1931 og særlig i kampen for forsvar av fascismens ofre, utfoldet Røde Hjelp en betydelig aktivitet.

— » —

Som tidligere nevnt ble den unge sovjetstaten i 1921 rammet av en katastrofal tørke som la noen av landets viktigste korndistrikter øde og skapte alvorlig nød for hundre tusener av mennesker.

Side om side med den internasjonale statlige hjelp under Fritjof Nansens ledelse, ble det også av arbeiderbevegelsen i alle land ytet en storstilet hjelp.

Internasjonal Arbeiderhjelp (IAH) var på det internasjonale plan organisatoren av denne redningskampanjen. Etter «Russlandshjelpen» fortsatte IAH sin virksomhet, og nå med det formål å yte materiell hjelp til arbeidere og deres familier som kom i vansker eller direkte nød under kampen for sine interesser.

IAH fikk sitt hovedsete i Berlin og utviklet herfra en etterhvert storstilet virksomhet. Det drev utstrakt forlagsvirksomhet i en rekke land, ga ut aviser og tidsskrifter, hadde sitt eget filmselskap med avdelinger over hele verden, egne sanatorier, hvilehjem og feriekolonier for barn og tok seg av flyktningehjelpen der denne var aktuell.

I Norge ble det i begynnelsen av 20-årene gjort et par forsøk på å danne en norsk avdeling av IAH. En varig organisasjon ble imidlertid først skapt i 1929.

Under skogskonfliktene de følgende år ytet IAH en omfattende hjelp. Organisasjonens representanter utarbeidet beretninger over skogsarbeidernes og deres familiers elendige levevilkår, boligforholdene, arbeidsvilkårene, som vakte oppsikt og forferdelse over hele landet. Under kampene tok organisasjonen seg av de streikendes barn og sendte dem til feriekolonier og sommerleirer, de samlet og fordelte mat. organiserte matstasjoner for de streikende, skaffet klær til utdeling osv.

Liknende hjelpeaksjoner gjennomførte IAH for de arbeidsløses kampbevegelser og under storlockouten i 1931.

— » —

Alt fra 1917 ble det i land etter land reist omfattende kampbevegelser og kampanjer til politisk understøttelse av den unge Sovjetstaten. I de årene da de kapitalistiske land gikk til væpnet aksjon for å knuse arbeider- og bondestaten var arbeiderklassens protestbevegelse mot dette overfall det viktigste internasjonale virkemiddel til å drive overfallsmennene tilbake.

Ut av disse folkebevegelser til forsvar for Sovjetstaten vokste ofte fram komiteer på bred basis under slike paroler som «Stans krigen mot Sovjet-Russland», «Hendene vekk fra SovjetRussland», «Anerkjenn Russlands nye Sovjetregjering» osv.

Ved den russiske revolusjons tiårs-jubileum ble det i Moskva holdt en verdenskongress av venner av Sovjetunionen og kongressen uttalte seg for at det i hvert land ble organisert brede organisasjoner av Sovjetunionens venner.

Den norske Sovjetunionens venner ble dannet noen måneder etter verdenskongressen. Den fikk straks stor tilslutning over hele landet og vokste etterhvert til en landssammenslutning bygd på avdelinger eller kontaktkomiteer. Etter noen års virksomhet hadde den i alt 70 avdelinger og kontaktpunkter.

Sovjetunionens venner (SUV) gjorde i hele mellomkrigstiden et omfattende arbeid for vennskap og kulturelt samarbeid med Sovjetunionen og med sovjetiske sosiale og kulturelle organisasjoner. SUV sto som den viktigste organisator av arbeider- og kulturdelegasjoner til Sovjetstaten, drev et utstrakt opplysningsarbeid om den sosialistiske oppbyggingen, ga ut sin egen avis «Sovjetnytt» og tok opp arbeidet med å bringe russisk kulturfilm til Norge.

I begynnelsen stilte Landsorganisasjonen seg positivt til dannelsen av SUV. LO’s sekretariat var representert på verdenskongressen i Moskva, og som tidligere nevnt gjorde Fagkongressen i 1927 et vedtak som sluttet opp om tanken om dannelse av SUV-organisasjoner. I denne tiden sluttet også en rekke fagforeninger seg kollektivt til SUV. Høyreutviklingen i fagorganisasjonens topp og i DNA førte etterhvert til en endring og en direkte fiendtlig holdning til SUV særlig etter at DNA gjennom et vedtak forsøkte å forby sine medlemmer å være medlem der, noe partiet forøvrig ikke våget å praktisere.

Gjennom alle år var SUV et hovedsentrum for de vennskapelige forbinnelser med Sovjetunionen og drev systematisk sitt arbeid helt til organisasjonen ble forbudt under nazistenes okkupasjon av Norge.

— » —

I 1927 startet en del medlemmer av N.K.P. Arbeidermagasinet, et underholdningsblad for arbeidsfolk. Bladet var en motvekt mot den fordummende og småborgerlige «gule» pressen som etterhvert spredte seg rundt i hjemmene. Arbeidermagasinets redaktør var de første årene Otto Luihn og økonomisjef Auden Baastad. Etter en tid i trange kår slo bladet igjennom og nådde snart et opplag på 40 000. Overskuddet ble nyttet til finansiering av et av de store kulturelle tiltak i norsk arbeiderbevegelse, Arbeidernes Leksikon. Dette omfattende verket kom ut i årene 1932-36. Ikke i noe kapitalistisk land har arbeiderbevegelsen maktet å skape en så omfattende og allsidig opplysningskilde bygd på et sosialistisk grunnsyn. Det er blitt en merkepel for arbeiderbevegelsens kulturelle innsats i Norge.

Eksklusjonspolitikk og skjerpte indre motsetninger

Trass i de politiske svakheter vi har påpekt, førte NKP’s 3. landsmøte til en påtakelig øking av både politisk og organisatorisk aktivitet i partiet.

På et møte av representanter for de skandinaviske kommunistiske partier våren 1929 ble det besluttet å kalle sammen til en bred antikrigskonferanse i Gøteborg. For Norges vedkommende ble den en opptakt til den arbeiderkongressen landsmøtet hadde besluttet.

I Stortinget søkte partiet gjentatte ganger å reise forslag om å stanse de tiltakende tvangsauksjonene på fiskeres og småbrukeres eiendom og i juni 1929 fremmet kommunistene et omfattende forslag mot gjelds og skatteplyndringen. Forslaget inneholdt 4 hovedpunkter:

1.    Tvangsauksjonene for pantegjeld på arbeidsfolks, småbrukeres og fiskeres bruk og eiendom stanses. Gjelden nedskrives slik at eieren sikres inntekten av sitt arbeid på bruket.

2.    For kommuner og fylkeskommuner nedskrives gjelden så nødvendige sosiale tiltak kan opprettholdes og arbeidsløsheten bekjempes.

3.    Alle obligatoriske skattetrekk på arbeidsfolk opphører.

4.    Stortinget bevilget 50 millioner til avhjelp av arbeidsløsheten og til sosiale tiltak i kommunene.

I Stortinget fikk forslaget bare kommunistenes stemmer. Men partiet førte kampen for kravene videre. På landsbygda søkte partiet sammen med skog og landarbeiderforeningene å forsterke arbeidet med reising av boikottutvalg mot tvangsauksjonene. Et stort møte i Åsnes la opp denne kampen for Hedmark. Seinere ble det holdt liknende møter i Oppland, Buskerud og Trøndelag. Selv om myndighetene ved rettssaker forsøkte å gjøre boikotten ulovlig, ble den mer og mer effektiv og bidrog sterkt til den gjeldsnedskrivning som etterhvert ble gjennomført.

På det faglige område sokte partiet å legge opp den linje som var fastlagt av landsmøtet. Sosialdemokratene i Landsorganisasjonens og forbundenes ledelser fortsatte den «utrenskningslinje» overfor kommunistene i fagbevegelsen som var lansert ved å utelukke mindretallet i LO’s sekretariat. Fremstøt ble gjort for å fjerne kommunister som satt som sekretærer i de faglige distriktsorganisasjonene. Også i fagforeningene var kommunistiske tillitsmenn truet av eksklusjon. På den annen side hadde en del europeiske seksjoner av Den røde faglige Internasjonale på en konferanse i Strassburg vedtatt utførlige retningslinjer for den faglige politikk. Disse retningslinjene var preget av den sekterismen som gjorde seg gjeldende innen de fleste vesteuropeiske kommunistpartier i denne tiden og ble i mange land oppfattet som om den revolusjonære arbeiderbevegelsen tok sikte på å reise egne selvstendige faglige organisasjoner overalt.

NKP hadde gitt sin tilslutning til vedtaket i Strassburg. Det kom til å prege partiets virke på den faglige fronten.

Blant arbeiderne innen den kjemiske industri var der på denne tiden en sterk misnøye med forbundsledelsens og LO’s tariffpolitikk. På flere steder var der lokale konflikter. Ved begynnelsen av det kommende år utløp tariffene for halvparten av forbundets medlemmer. Rasjonalisering og modernisering hadde presset opp arbeidstempoet ved bedriftene. Kravet om en avgjørende forkortelse av arbeidstiden ble stadig stilt på arbeidsplassene.

I denne situasjon tok Skiensfjordens faglige samorganisasjon initiativ til en konferanse av representanter for fagforeningene i kjemisk. Konferansen ble holdt i Skien i juli og det deltok representanter fra tre faglige distriktsorganisasjoner og fra de kjemiske storbedriftene i Porsgrunn, Rjukan, Odda, Tyssedal.

Skienskonferansen stilte opp et faglig aksjonsprogram der de sentrale kravene var: 6 timers skift og 7 timers dag og forbud mot overtidsarbeid. Konferansen oppfordret til dannelse av aksjonsutvalg på hver arbeidsplass. Til å lede arbeidet skulle det nedsettes et sentralt aksjonsutvalg i Odda, valgt fra de tre kjemiske bedriftene der. Det sentrale utvalg skulle ta opp forbinnelse med bedrifter og foreninger over hele landet.

Konferansen innen kjemisk industri var innledningen til det arbeid som skulle være en av oppgavene for Arbeiderkongressen: å forsterke utbyggingen av den revolusjonære fagopposisjonen som nå skulle tre fram som samlende enhet for venstrefløyen blant industriarbeiderne.

Men Skienskonferansen ble for reformistene en foranledning til å rykke fram med utelukkelser og «utrenskninger» i hele fagorganisasjonen der man ikke vek tilbake for å ekskludere hele fagforeninger og rive opp fagbevegelsen i hele distrikter.

Forbundsledelsen i kjemisk forbund rykket ut. På samme måte som LO-ledelsen hadde gjort overfor kommunistene i sekretariatet forlangte forbundsstyret løyalitetserklæringer av 7 ledende tillitsmenn på Skienskonferansen. Det ble ikke gitt og de 7 ble ekskludert. Foreningen i Tyssedal solidariterte seg med tillitsmennene. Det førte til at hele foreningen ble satt utenfor forbundet. Og fra kjemisk forbund forplanter eksklusjonslinjen seg til de andre forbundene.

Den 23. juli innkaldte NKP’s sentralstyre til en konferanse for å forberede Arbeiderkongressen.

På initiativ av denne konferansen utgikk så innbydelse til i alt 2 000 foreninger om en arbeiderkongress 24.-25. august.

Den 1. august holdtes i alle land «Den røde antikrigsdag». Den ble i Norge en mobiliseringsdag for kongressen. I alt holdtes det 50 møter og demonstrasjoner på denne dagen. 20 000 deltok i demonstrasjonene.

På Arbeiderkongressen deltok i alt 325 representanter som representerte organisasjoner med 58 000 medlemmer. Det var fagforeninger, kooperative foreninger, arbeidsløses foreninger, småbrukerlag, idrettslag, kvinne- og ungdomsorganisasjoner.

De organisatoriske og praktiske vedtak kongressen gjorde kan sammenfattes slik:

Ved lokale antikrigskonferanser å nedsette antikrigskomiteer i byer og på landsbygda.

Forberede organiseringen av Den revolusjonære Fagopposisjon bestående av fagforeninger og fagforeningsmindretall.

Fortsatt utbygging av kampledelser og boikottutvalg mot tvagsauksjonene.

Sammenslutning av de arbeidsløses foreninger under et landsutvalg med tilknytning til fagopposisjonen.

Utvikling av en revolusjonær Idrettsopposisjon i AIF.

Arbeiderkongressen valgte også et fellesutvalg på selve kongressen. «De klassebeviste arbeideres landsutvalg» og representantene for de arbeidsløses foreninger valgte et landsutvalg.

Arbeiderkongressen virket for en tid aktiviserende på venstreretningen i arbeiderbevegelsen. Men med sin sekteriske holdning både i politisk vurdering og i den organisatoriske avgrensingen skaptes en tilspissing innad i arbeiderbevegelsen som høyresosialdemokratene forsto å trekke nytte av.

I den skjerpte kampen som utviklet seg fra sommeren 1929 kom partiet og fagbevegelsen i Bergen til å spille en særlig rolle.

Bergen var NKP’s sterkeste festning. Helt fra 1923 hadde sosialdemokratene gjort de mest energiske anstrengelser for å vinne fotfeste. Men alltid forgjeves. Hele den bergenske fagbevegelse med den faglige distriktsorganisasjonen i spissen sto last og brast med partiet og fremfor alt så de partiets avis «Arbeidet» som sin avis, fagbevegelsens talsmann. Den nystiftede Arbeiderpartiavisen der spilte stadig outsiderens rolle.

Hele vinteren 1929-30 var det en merkbar øking i sosialdemokratenes kamp for å vinne fotfeste i Bergen. Og slaget ble først og fremst rettet mot «Arbeidet» og for erobring av ledelsen i den faglige distriktsorganisasjonen på det kommende årsmøte. Noen uker før dette årsmøtet ble plutselig «Arbeidet» stoppet. Typografene på avisens trykkeri nedla arbeidet. Begrunnelsen var en forsinket lønnsutbetaling.

Bergensarbeiderne reagerte spontant mot stansen og oppfattet den som et politisk anslag fra sosialdemokratene. «Arbeidet»s trykkeripersonale hadde betraktelig bedre arbeidsbetingelser enn ved byens andre trykkerier. Lønnsutbetalingen ble ordnet umiddelbart etter stansen, men arbeidet ble ikke opptatt, angivelig fordi «Arbeidet»s bladstyre hadde erklært at stansen hadde politisk karakter. Videre besluttet den typografiske forenings styre å blokere alt trykkarbeid ved andre trykkerier, hvis kommunistene var oppdragsgivere.

Fagforeningene protesterte mannjevnt mot stansen i bladet og forlangte at arbeidet skulle gjenopptas. Typografenes forbundsstyre solidariserte seg med dem som hadde nedlagt arbeidet.

Etter en tids stans i avisen kalte samorganisasjonens styre til felles fagforeningsstyremøte. Her ble det med stort flertall vedtatt at avisen skulle ut og møtet påla avisens bladstyre å skaffe nytt trykkeripersonale. Typografforbundet stemplet dette som streikebryteri og ekskluderte det nye trykkeripersonale. De bergenske fagforeninger sluttet påny opp om avisen. Alle forsøk på å få fagforeningene til å avsi «Arbeidet» ble avvist og talsmenn for streiken ble jagd fra møtene. Tilslutt sprengte sosialdemokratene gjennom de forskjellige forbundsledelser i Oslo hele den bergenske fagbevegelse. Enhver fagorganisert, enhver fagforening som støttet «Arbeidet» ble kastet ut av sitt forbund. I alt ble 26 fagforeninger med flere tusen medlemmer satt utenfor. Etter en tid ble hele den kommunistiske presse i landet truet med streik.

Konflikten i avisen og fagbevegelsen i Bergen varte i flere år. Bergensarbeiderne viste en enestående solidaritet med sin avis. Selvsagt førte det hele til en voldsom skjerping av motsetningene i fagbevegelsen ikke bare i Bergen men over hele landet.

De skjerpte motsetningene innenfor arbeiderbevegelsen slo også ut i Arbeidernes Idrettsforbund.

Som tidligere nevnt hadde Arbeiderpartiets «samlingskongress» i 1927 hisset til kamp mot kommunistene innen AIF. Den linjen ble også satt ut i livet. Sosialdemokratene siktet på å «renske ut» kommunistene fra alle ledende instanser i forbundet. Det førte til at motstanderne av denne klappjakten i 1929 organiserte sin revolusjonære idrettsopposisjon.

På AIF’s landsmøte i november samme år kom det til voldsomme sammenstøt. Det gjaldt både de indre forhold i forbundet og medlemsskapet i Den Røde Sportsinternasjonale (RSI).

Mot opposisjonens stemmer vedtok landsmøtet at AIF skulle tre i organisasjonsmessig forbinnelse med Arbeiderpartiet, men avviste enhver kontakt med NKP. I spørsmålet om medlemskapet i RSI vedtok landsmøtet en uttalelse som faktisk betydde at man forberedte brudd med Internasjonalen.

Ut fra denne linje gjennomførte AIF’s forbundsstyre en rekke eksklusjoner av enkeltmedlemmer, idrettslag, ja hele distriktsorganisasjoner i AIF. Forbundet ble sprengt og i flere år var det to arbeideridrettsforbund i Norge. Først i 1934 lyktes det under medvirkning av Sovjetunionens idrettsorganisasjon å gjenforene de to forbundene. Samlingen av idretten ble en kjensgjerning som endelig ble bekreftet av AIF’s landsmøte våren 1935.

MOT KRISE, KRIG OG FASCISME

Den nye verdenskrisen

Den krisen som alt i 1928 var varslet på Kominterns 6. kongress korn året etter så voldsomt og plutselig at det skapte forvirring og panikk i de fleste kapitalistiske land.

Tegn til en slik krise hadde nok lenge vært merkbare særlig i de råvareproduserende land. Men i oktober skjedde et børskrakk i USA som gjorde de lokale stormer til en verdensomspennende orkan. På få uker sank verdipapirene på New York børsen med nesten 50% og forringelsen ga kapitalistene et tap på 50 milliarder dollar.

Dette var signalet. I kjølvannet etter krakket kom prisfall, produksjonsstopp og øking i antallet av arbeidsløse med svimlende fart.

I Sovjetunionen gikk man mot avslutningen av den store industrialiseringen og kollektiviseringen som var bebudet i den første femårsplanen. Der var arbeidsløshet avskaffet alt i 1927 og problemet var et stadig økende behov for mer arbeidskraft. Det begynte en oppgang på alle områder etter det kjempeløft som var tatt i femårsplanens forste par år. De kapitalistiske lands nye krise viste ved denne bakgrunnen at det var selveste det kapitalistiske system som rystet i sine sammenføyninger. Og selvsagt måtte det overalt ytterligere skjerpe klassekampen.

I løpet av to år ble om lag 40 millioner mennesker arbeidsløse i den kapitalistiske verden. Den synkende etterspørsel på alle varer presset prisene ned og i de råvareproduserende koloniene herjet hungersnød og elendighet.

Mens millioner sultet opplevde en at kornlagre på hundrede tusener av tons ble brent og ødelagt i USA, kaffehøsten i Sør-Amerika ble også «destruert» på liknende måte. I den samlede verden var det unyttet overflod fordi det kapitalistiske system stengte de brede lag av befolkningen ute fra å nytte de goder arbeidskraften ved sin økte innsats hadde skapt.

Den voldsomme kapitalistiske krisen fikk også eksplosive politiske utslag som virket tilbake i alle kapitalistiske land.

Fra kriseåret 1930 utvikler fascismen seg med rivende fart til å bli en hovedfaktor i kampen for å slå arbeiderklassen og dens organisasjoner ned.

I Finnland trer den fascistiske Lappobevegelsen fram som en brutal antikommunistisk bevegelse. I mars 1929 stormer fascistiske Lappobander kommunistenes trykkeri og avis i Vasa og begynner sin kidnapping og terror overfor kommunistene og andre venstreinnstilte i Finnland. I juli gjennomfører den samme bevegelsen sitt «bondetog» til Helsinki der de krever forbud mot det kommunistiske parti, oppløsning av fagorganisasjonen, beslagleggelse av alle Folkets Hus og andre av arbeiderbevegelsens eiendommer, hvilket også ble gjennomført.

Lappobevegelsen var i Skandinavia et signal til alle reaksjonære fascistiske krefter. Men enda langt større virkning hadde den tyske nazismens gjennombrudd i Tyskland.

Ikke i noe kapitalistisk land i Europa hadde den nye økonomiske krisen rammet så hardt som i Tyskland. I 1930 var arbeidsløsheten der nådd opp i 6 millioner, og det tyske landbruk var rammet av voldsomme rystelser. Den amerikanske storkapital søkte ved en hjelpeaksjon, den såkalte Youngplanen å hjelpe den tyske storkapital i dens vansker, særlig med sikte på å gjenreise den tyske rustningsindustri. Men ingen Youngplan skulle eller kunne løse arbeidsfolkets problemer. Splittelsen i den tyske arbeiderbevegelsen og det tyske sosialdemokratis åpenbare tjenervirksomhet for makthaverne, hindret en handlekraftig samlet kamp fra det arbeidende folks side. Under disse forhold fikk den hittil svake nasjonalistiske Hitler-bevegelsen muligheter for å rykke fram. Dens gjennnmbrudd kom ved riksdagsvalgene i 1930, Nazipartiet gikk fram fra 800 000 stemmer i 1928 til 6,4 millioner stemmer. Samtidig organiserte bevegelsen sine SA avdelinger (Sturmabteilungen) en militært oppbygget organisasjon som i løpet av kort tid fikk et deltakertall på ca. 200 000.

I ennå større grad enn Mussolinis fascisme i Italia, den finske Lappobevegelsen og en del hel og halvfascistiske bevegelser i Øst-Europa, blir Hitler-nazismen signal til den ytterste reaksjon i alle Europas kapitalistiske land. Den fascistiske fare blir et politisk hovedspørsmål overalt. Og fascismen blir den fremste faktor i forberedelsen av en ny verdenskrig.

Dette var den viktige følge av den nye krisen og stilte arbeiderbevegelsen i alle kapitalistiske land overfor spørsmålet om kampen mot krig og fascisme som det alt overskyggende problem.

Krisen i Norge

I Norge satte krisen inn for fullt først i 1930. Den gikk særlig utover handelsflåten. Skipsoppleggene dette året viser følgende tall:

        1930

Hertil kom så avsetningsvanskene og prisnedgangen på verdensmarkedet for eksportindustrien. Prisen gikk på mange eksportvarer ned til det halve og enda mer. Omsetningen sank likedan.

Det som for arbeiderklassen og for norsk arbeiderbevegelse ble det store problem var først og fremst arbeidsløsheten. Fra høsten 1930 sprang arbeidsløshetstallet oppover med uhyggelig fart og nådde i den verste tiden langt over 150 000.

Særlig rammet arbeidsledigheten landsbygdas befolkning og ungdommen. Titusener av unge hadde alt under «stabiliseringens» år vært utenfor arbeidsplassene, ja egentlig aldri vært i fast jobb. Nå ble stillingen for dem helt håpløs. Og i bygdene der kommunene alt lenge hadde slitt med voldsom gjeldsbyrde, ble det direkte sult og nød i tusener av hjem.

Hvordan møtte så makthaverne og landets myndigheter disse krisetilstandene?

Selv i en rekke andre kapitalistiske land ble det i de første kriseårene satt igang omfattende krisetiltak både for å skaffe arbeid i industrien og for å holde jordbruket oppe. I Norge valgte man «å se tiden an». Så sent som i 1931 hadde regjering og Storting bare ført opp en million til avhjelp av arbeidsløsheten. Men når det gjaldt å sulte ut de arbeidsløse og deres familier var man aktiv nok.

Det underbetalte nødsarbeidet hadde alt lenge vært i bruk.l kriseårene gikk man også så langt at det på en rekke steder forlangtes at folk skulle arbeide for den hjelp de fikk av forsorgsvesenet. Og hvordan var denne hjelpen?

«Forsorgen». fattigvesenet, ble det eneste sted de arbeidsløse kunne gå til. Og karakteristisk for den fartigfut-politikk som ble ført, er følgende anvisning til kommunenes forsorgsstyrer utsendt av justisminister Lindbo i Bondepartiregieringen 1931:

Departementet vil sterkt understreke at det bare er i nødstilfelle – når en person er helt blottet for eksistensmidler og alle utveier er stengt – at kommunen plikter å tre hjelpende til. Og kommunens plikt etter loven går ikke lenger enn til å hindre at vedkommende forkommer. Det kan på ingen måte kreves, og det må heller ikke skje at vedkommende får understøttelse i sådan utstrekning at han lever på omtrent like fot med den som klarer å forsørge seg selv. Understøttelsene må under de nuværende vanskelige forhold være så knappe at forholdet innebærer den sterkeste oppfordring til å søke å komme i den stilling at han kan unnvære det offentliges støtte.

Ut fra denne ånd ble åtgjerdene mot de arbeidsløse gjennomført.

På landsbygda ble forsorgsunderstøttede kommandert ut i arbeid på gårdene til storbøndene enten gratis eller for en betaling så forsorgsvesenet måtte tre til for at familien skulle kunne leve. Nekter folk å ta dette arbeidet mistet de enhver støtte.

Etter ordre av departementet ble kommunene pålagt ikke å yte forsorgsbidrag i penger men å anvise «matlapper» og det ble utarbeidet en standardisert «spiseseddel» som kommunene skulle følge.

Et eksempel på en anvisning etter dette systemet. Det er en ukes forsorgshjelp til ektepar og to barn:

5     kg grovrug

5     kg rugkli

1,5     kg margarin

1     kg sirup

1     kg havregryn

Ingen melk, ingen middagsmat!

Var der så kommuner som protesterte mot dette, ble de av regjeringen satt under det voldsomste press. Man hadde den beryktede kommuneadministrasjonsloven som hang som et truende sverd over alle fattige kommuner. Siden kom også ugildhetsloven som fratok arbeidsfolk retten til å velges i kommunale tillitsverv om de hadde hatt forsorgsbidrag. Kom så en arbeidsløs endelig i arbeid, var forsorgsvesenet der igjen. Da fikk han ekstra trekk på lønna for å betale tilbake den Sulteforingen han hadde fått av «forsorgen» under ledigheten.

I vår egen tid blir ofte disse og lignende eksempler av Arbeiderpartiet anført på hvilket vanstyre det hersket under de borgerlige partiers ledelse den gang. Det er naturligvis riktig. Men det skal heller ikke glemmes at i den tiden var det utallige tilfeller der sosialdemokratiske ordførere og forsorgsforstandere i såkalte arbeiderstyrte kommuner med den største iver og nidkjærhet satte de brutale bestemmelsene overfor de arbeidsløse i verk.

Bare NKP var under disse forholdene den konsekvente talsmannen for de arbeidsløse og førte med dem den seige kampen for deres rettferdige krav.

De arbeidsløse organiserte seg i sine egne foreninger for å verge seg mot nøden. Det hadde de gjort alt fra 1925. De demonstrerte, de sendte inn deputasjoner og krav til myndighetene. Ofte ble de møtt med trusler og politi. Gang på gang ble deres ledere stilt for retten og dømt.

Men fremfor alt i kriseårene ble de arbeidsløses organisasjoner utsatt for kneblingsforsøk både fra Arbeiderpartiets og fagorganisasjonens ledere. De arbeidsløses foreninger ble satt under administrasjon av samorganisasjonene der Arbeiderpartiet hadde ledelsen. Der var tilfeller hvor fagorganisasjonen nektet å «anerkjenne» de arbeidsløses valgte tillitsmenn hvis disse ikke hadde sin medlemsbok i Arbeiderpartiet i orden. Hvis ikke ble foreningen stemplet som «kommunistisk underbruk».

Likevel utviklet de arbeidsløses foreninger og aksjonsutvalg en stadig aktivitet for å holde ledighetsproblemet og de arbeidsløses krav i forgrunnen i arbeiderbevegelsens kamp. Og den Revolusjonære Fagopposisjon førte denne kampen videre med henblikk på gjennom fagorganisasjonen å holde den felles front av de arbeidsløse og de som hadde arbeid.

Fra 1930 ble det på initiativ av de kommunistiske partier og RFO over hele den kapitalistiske verden gjennomført en spesiell årlig kampdag mot arbeidsløsheten i mars måned. I Norge fikk i årene som fulgte disse kampdagene preg av en landsomfattende kampanje med møter, demonstrasjoner, deputasjoner med krav til myndighetene osv.

I 1932 ble denne kampdagen også opptakten til en stor demonstrasjon av arbeidsløse om sommeren.

De arbeidsløse i Trondheim tok i juni måned initiativ til organisering av en marsj av arbeidsløse til Oslo.

50 arbeidere startet fra Trondheim. Ruten gikk over Røros, ned Østerdalen, over Rena, Elverum til Hamar og derfra til Oslo. Overalt på veien ble det holdt møter av marsjens deltagere og de arbeidsløse på stedet. NKP og NKU organiserte hjelpekomiteer på de enkelte steder for å skaffe deltagerne hus og innkvartering. Marsjen fikk etterhvert større og større tilslutning. Et liknende initiativ ble tatt i Østfold-byene der marsjen ble bereknet til å nå Oslo samtidig med de marsjerende fra Trøndelag.

Ti tusen Osloarbeidere møtte demonstrantene da disse nådde hovedstaden. Da hadde også mange tusen deltatt i møtene på veien og deltagerne i «hungersmarsjen» kunne tale på vegne av de arbeidsløse i noen av de mest kriseramte distrikter da de ved en deputasjon til Stortinget fremla de arbeidsløses krav.

Ved slike tiltak maktet de arbeidsløse stadig å holde sin sak levende for hele arbeiderbevegelsen og bidro til at det ikke lykkes for fascistiske elementer, slik som i Tyskland og en del andre land, å utnytte den permanente ledighet til å splitte de arbeidsløse fra de arbeidende, og trekke de arbeidsløse inn i fascismens eventyr- og krigspolitikk.

Nye kamper i skogsbruket

Under den nye verdenskrisens vanskelige og byrdefulle forhold skulle da de fagorganiserte arbeidere i Norge føre sin kamp for å verne om arbeids- og lønnsvilkårene og møte den etterhvert voldsomme offensiv som den norske kapitalisme satte inn for å velte byrdene av krisen over på det arbeidende folk.

Mange gyldne løfter om «bedre tider», håp om «stabile forhold», hvis arbeidsfolk bare viste samarbeidsvilje, var røket overende. For stadig flere ble det klart at her var ingen annen vei enn bitter kamp under vanskelige forhold, med arbeidsløsheten som et trykk og en trussel mot hver den som enda hadde sin jobb. Slik ytret radikaliseringen seg blant arbeiderne i vårt land.

To områder kom i de første kriseårene særlig i forgrunnen i arbeidsfolkets kamp: kampen i skogbruket og storlockouten 1931 som nådde et høydepunkt i kampene i Skiensfjorden med «Menstadslaget».

På begge disse feltene utviklet kampene seg til klassepolitiske oppgjør og kraftprøver. De ble fra arbeidsfolkets side også viktige fremstøt for å klare den oppgaven som i hele trettiårene ble den mer og mer altoverskyggende: å møte de fascistiske kreftene i landet, hindre at fascismen fikk virkelig basis og fotfeste hos oss.

Kampene i skogen førte som tidligere nevnt til et vendepunkt i og med dannelsen av Norsk Skog og Landarbeiderforbund. Forbundet var i seg selv både et resultat av og et middel til å utløse skogsarbeidernes vilje til å skaffe seg ordnete og tariff-festede arbeids- og lønnsforhold. Det var også det spørsmål som sto fremst i forbundets første leveår, kampen for organisasjonsretten.

Skogsarbeiderne hadde i disse første nybrottsårene vist en enestående pågåenhet, en organisasjonsdisiplin og et samhold som ga gode resultater. De kraftige demonstrasjonene mot streikebryteriet i Austmarka, Julussa, Ulvåen og under fløterkonflikrene presset avtaler og tariffer frem. Snart nærmet tiden seg da tariffer var opprettet over hele Hedmark fylke og man

Fikk de første tariffene i Oppland, Telemark og Trøndelag.

Men høsten 1928 dannet skogeierne sitt forbund. Og så stor styrke hadde Skog og Land at det lyktes å få de første avtaler med Skogbrukets Arbeidsgiverforening alt ved årsskiftet 1929.

I denne tiden hadde forbundet en rivende vekst. Statistikken viser her:

Av disse var halvparten i Hedmark.

Men etter denne oppgangstiden inntrådte en vending. Forbundet var dannet i opposisjon mot det syn som hadde vært rådende i Landsorganisasjonen når det gjaldt skogsarbeidernes organisering. Det var kommunistene sammen med partiløse og DNA-medlemmer som hadde trukket opp linjen for forbundets organisasjon og kamptaktikk. Og kommunistene hadde ledet forbundet.

Men da forbundet nå var blitt en makt, ble det også møtt med en annen taktikk fra reformistenes side. De representerte borgfredslinjen og søkte å vikle det unge forbundet inn i sine metoder og taktiske manipulasjoner. Skogsbruket berørte jo direkte viktige deler av industrien. Det gjaldt å få det nye forbundet inn i den riktige takten, reformistenes takt.

Karakteristisk er denne uttalelsen på Skog og Lands landsmøte i 1931 av formannen i Papirindustriarbeiderforbundet Bratvold:

På samme tid kan jeg ikke frigjøre meg for at veksten for deres forbund har vært usedvanlig rask – etter min mening noe for rask. Det blir derfor et kolosalt ansvar som påhviler dette landsmøtet. Det har ansvaret ikke bare for sine egne medlemmer, men også for de øvrige arbeidere i vår industri, treforedlingsindustrien.

Noen av lederne i Skog og Land, bl.a. formannen Johan Ødegård sto ikke for trykket fra reformistene. Skritt for skritt forlot de den aktive kamplinjen, de kom i motsetning til medlemmene og til det kommunistiske parti, de handlet egenmektig og mot medlemmenes vilje, ja der var tilfeller der de åpent opererte sammen med arbeidskjøperne stikk imot medlemmene.

Slik var stillingen under Randsfjordkonflikten, den store fagligpolitiske kampen som ble en merkesak for landsbygdas arbeidsfolk i de første kriseårene.

Randsfjordkonflikten var først og fremst en kamp om fløtningen. Den gjaldt hele Randsfjordvassdraget, alt tømmeret fra Dokka, Torpa og Einavassdraget, slepingen ved Randsfjorden til Jevnaker og videre Randselva ned.

I 1929-30 var det organisert 2 000 skogsarbeidere i dette området deriblant de fleste øvde fløtere. Fløtningen ble etter gammel skikk satt ut på anbud. I 1930 ville skogsarbeiderne ha tariffer opprettet, og dermed anerkjennelse av organisasjonen.

Skogeierne vervet streikebrytere men de fagorganiserte samlet seg og jagde dem hjem. Politi fra byene ble tilkalt. De kunne lite gjøre i det svære området. Da grep Skog og Lands forbundsledelse inn. De ville overta forhandlingene med skogeierne. Skogeierne forhandlet inntil de hadde sikret seg politi og streikebrytere nok til å gjennomføre fløtningen. Så brøt de forhandlingene. Til overmål var det da sørget for at de lokale tillitsmenn og forbundssekretæren, kommunisten Skramstad var arrestert for sin ledelse av demonstrasjonene. Konflikten førte første året altså ikke fram.

Kampen fortsatte våren 1931. Det samme streikebryteri, de samme demonstrasjonene og nå et større oppbud av det nye statspolitiet som nettopp var opprettet. Men forskjellen var nå at forbundets høyeste tillitsmenn sammen med representanter fra Landsorganisasjonens sekretariat åpent opptrådte for å få kampene avblåst. Over hodet på skogsarbeiderne tok de opp forhandlinger med skogeierne. Resultatet ble en protokoll der det het at «skogeiernes prinsipielle stilling til konflikten i skogbrukets arbeidsliv skulle utredes» og i mellomtiden skulle Skog og Lands ledelse sørge for å avvikle skogsarbeidernes tømmerblokade i Randsfjorden.

Men skogsarbeiderforeningene i vassdraget avviste denne protokollen. Kampen fortsatte også denne våren og neste vår med da den ble en del av storkampen i industrien. Men nå hadde arbeidsfolk lært av to års bitter erfaring.

Et nøkkelpunkt for hele fløtningen var Jevnaker der tømmeret skulle føres fra Randsfjorden videre ned elva og fordeles til industrien. Jevnaker var alltid en sikker støtte for NKP. Og det var kommunister der og i vassdraget ovenfor som organiserte den kampen som nå kom sommeren 1932. I de første junidagene dette året ble ca. 80 mann vepnet statspoliti plasert ved Jevnaker. Da streikebryteriet begynte, strømmet hele stedets befolkning til. Statspolitiet stilte opp sine maskingevær. Så hugget de løs på befolkningen, jaget kvinner og barn gjennom gatene opp i husene, inn i stuene. Enkelte gikk helt amok så de måtte tas vare på av sine medpoliser.

Resultatet uteble ikke. Det gikk her som det året før hadde gått med statspolitiet under og etter «Menstad-slaget» i Skiensfjorden. Hele befolkningen i Jevnaker og omliggende bygder reiste seg under aksjonsutvalgets ledelse til enig kamp mot statspoliti og streikebrytere. Butikkene fikk beskjed om at hvis de solgte varer til statspolitiet ville de bli blokert. Politiet fikk intet kjøpt. Personalet på stedets hotell der politiet var innlosjert nektet å servere dem. De hadde selv hørt at politisjefen under oppstilling utenfor hotellet hadde gitt ordren: «Bruk køllene, og hvis det blir nødvendig så skyt ned for fote».

Politiet måtte flytte til Hvalsmoen. Det ble utstedt forbud mot møter og demonstrasjoner. Befolkningen svarte med nye forholdsregler. Bl.a. ble det proklamert skolestreik til politiet ble fjernet.

Og faktisk lyktes det Jevnakerbefolkningen å hindre det blokerte tømmeret å bli fraktet videre. Først da forbundets ledelse under forhandlinger skritt for skritt opphevet blokaden og tilslutt overlot til Landsorganisasjonen og Papirindustriarbeiderforbundet å «løse» konflikten, fant skogeierne en utvei av den klemmen de selv hadde satt seg i.

Randsfjordkonflikten førte hvert av de tre årene den pågikk til arrestasjoner, rettssaker og dommer. Ikke mot streikebryterorganisasjonene som skogeierne dannet og der medlemmene raste som villmenn og kriminelle forbrytere. Ikke mot statspolitiet og dets sjef som åpent oppfordret til drap. Nei, tukthus loven ble brukt mot en lang rekke faglige tillitsmenn. Det var makthavernes svar.

Randsfjordkonflikten og andre konflikter i skogbruket skapte en helt ny situasjon i Skog og Land. Det ble en stadig sterkere opposisjon fra medlemmene mot de nye borgfredsveier forbundsledelsen hadde slått inn på.

Særlig kom det til uttrykk i oppgjøret om den hovedtariff forbundsledelsen sluttet med Skogbrukets arbeidsgiverforening i 1932. Tariffen som skulle være den endelige seier for organisasjonsretten ga heller et motsatt resultat. Der var tariffbestemmelser som direkte beskyttet streikebryteriet og hindret tømmerblokader, det viktigste kampmiddel skogsarbeiderne hadde.

Hovedtariffen ble da også behørig avvist av Skog og Lands medlemmer og tillitsmenn. Men forbundsledelsen hadde alt godtatt forslaget og etter mange manøvringer erklærte de det tross medlemmene for godtatt.

På mange steder fortsatte kampen på tross av hovedavtalen. Og midt i disse nødsårene, med elendige lønnsforhold, knugende arbeidsløshet og vanskelige arbeidsforhold greide skogsarbeiderne å få has på det organiserte streikebryteriet, demme opp for fascistenes fremstøt på landsbygda, det farligste avsnittet på den fronten fascismen forsøkte å bygge opp for å skape seg en massebasis.

Det var en enestående innsats i norsk arbeiderbevegelses historie. Og NKP og dets medlemmer sto overalt som de fremste og mest aktive i den kampen.

Storlockouten 1931

Den kapitalistiske krisen fra begynnelsen av trettiårene utløste som vi har sett omfattende forsøk fra den ytterste reaksjon med fascismen i spissen for å rette avgjørende slag mot hele arbeiderbevegelsens og arbeiderklassens stilling. Også i vårt land var det disse ytterste reaksjonære kreftene som satte mest inn for å skape en borgerlig samling.

Politisk ga det seg uttrykk ved stortingsvalgene i 1930. Foran valget hadde Stortinget vedtatt den nye valgloven om listeforbund mellom partiene. Det skulle legge det valgtekniske grunnlaget for den felles borgerfronten. Og med de mest fascistinspirerte avisene Tidens Tegn og Bondepartiets «Nationen» med Fedrelandslaget og dets presse og ikke minst Quislings nye organisasjon Nordisk Folkereisning i spissen satte propagandaen inn mot hele arbeiderbevegelsen.

Valget ble en seier for de borgerlige partiene, fremfor alt for Høyre. Arbeiderpartiet holdt sitt tidligere stemmetall, men på grunn av listeforbundet og da valgdeltakelsen var langt større enn før, gikk paniet relativt tilbake og fikk sitt representanttall redusert fra 59 til 47.

For NKP var valget er alvorlig slag. Partiet hadde unnlatt å stille lister i flere distrikter. Det svekket valgkampen og kunne ikke stimulere til aktivitet. I alt fikk partiet 20 000 stemmer og mistet sine mandater i tinget. Særlig var tilbakegangen i Bergen et stort tap.

Det var Venstre som da satt med regjeringen. Men det var klart at med de sterke fremstøt fra de mest reaksjonære krefter innen borgerfløyen og fremgangen nettopp for disse kreftene, kunne en vente at det ville slå ut i et regjeringsskifte. Det kom da også i 1931 i og med at Bondepartiet, ledet av sin sterkt fascistiske «Østlandsfløy» – de store skog og jordeiere – overtok regjeringen.

Det mest omfattende og truende fremstøt mot hele arbeiderklassen kom likevel og naturlig nok fra arbeidskjøperne.

I 1930 var det på den faglige fronten et relativt stille år. Tariffene som løp ut, var stort sett blitt prolongert på tross av det begynnende prisfallet da. Men det var bare stille før stormen. For det neste året forberedte arbeidskjøperne i skandinavisk målestokk et fremstøt mot industriarbeiderne, kjernen i de skandinaviske lands arbeiderbevegelse og da ikke bare mot deres levestandard, men også for å tilføye deres organisasjon, fagbevegelsen, et avgjørende slag. Lappofascismens voldsomme angrep på finsk fagbevegelse lå der som et fristende eksempel til gjentagelse i Skandinavia.

Alt på nyåret 1931 hadde de skandinaviske arbeidskjøperorganisasjonene holdt en konferanse der det store angrepet ble lagt opp. Svenske storkapitalister var alt da trådt i aksjon, bl.a. i treforedlingsindustrien der kampen mot streikebryteriet seinere førte til de opprørende hendingene i Ådalen, da utkommandert militær skjøt med revolvere og mitraljøser mot demonstrerende arbeidere og drepte fem mennesker.

Det skandinaviske arbeidskjøpermøtet hadde gitt de norske kapitalistene løfte om støtte til en almen aksjon, en storlockout våren 1931. Taktikken var først og fremst å stanse de bedrifter og industrier som «trengte» en produksjonsstopp på grunn av avsetningskrisen, og etterhvert utmatte arbeiderfronten og framtvinge store reduksjoner i reallønnen. Kravene som Arbeidsgiverforeningen satte fram ved de første meklingsmøter var reduksjoner fra 15 opp til 40%.

Overalt i fagbevegelsen hadde det allerede fra de siste månedene av 1930 pågått en stor diskusjon om det kommende tariffoppgjør og den linje en skulle følge for å bøte på de voldsomme virkningene av krisen. Saken skulle blant annet opp på fagkongressen i februar.

På bedrifter og i fagforeninger, blant både arbeidsløse og de som var i arbeid vokste kravet fram om forkortelse av arbeidstiden for derved å skaffe plass til flere i arbeid. Ikke minst de arbeidsløses kamp hadde aktualisert dette. Rasjonaliseringen, den tekniske utviklingen hadde som tidligere påvist økt produktiviteten kolossalt. For arbeiderbevegelsen sto det som det eneste logiske og riktige å kreve 7 timers dag og 6 timers skift uten lønnsreduksjoner for å gi flere arbeid og for å øke kjøpekraften og dermed motvirke avsetningsvanskene på forbruksvarene.

I denne diskusjonen skildre det seg snart ut to syn, to linjer for fagbevegelsen som kom til å prege taktikken i hele det storoppgjør som måtte komme.

De fagorganiserte arbeidere som samlet seg om Den Revolusjonære Fagopposisjonens program hevdet at fagbevegelsen måtte ta offensiven, tvinge fram arbeidstidsforkortelsen for å hindre enhver lønnsreduksjon og forbinde de arbeidendes og arbeidsløses kamp ved også til myndighetene å reise krav om avskaffelse av sultepolitikken, nødsarbeidet i alle dets former og innføring av arbeidsledighetstrygd.

Den faglige ledelse, fremfor alt LO-ledelsen søkte alt på forhånd å bremse opp for denne offensive linjen. Under trykket fra medlemmene fremla de på fagkongressen et forslag der man stilte kravet om 42 timers uke uten å ta opp lønnskompensasjonsspørsmålet, og avvising av lønnsreduksjoner. Men i begrunnelsen for forslaget og den påfølgende debatten var det klart at LO-ledelsen var innstilt på en defensiv kamp. På kongressen var det en sterk opposisjon mot denne linjen. Opposisjonen så stillingen slik at en sto overfor en avgjørende kraftprøve mellom klassene med alle de politiske og økonomiske konsekvenser dette måtte føre med seg, derfor gjaldt det også å sette alle krefter inn.

I mars måned åpnet arbeidskjøperne sitt lockout-angrep. Det gikk slag i slag, og fra midten av april var størstedelen av industrien lagt stille. Det ble også mer og mer klart at finanskapitalen i landet hadde forberedt seg godt på oppgjøret. Aftenposten konstaterte triumferende at «samfunnet er økonomisk rustet til arbeidsstansen» og Bondepartiets Nationen erklærte begeistret: «Fram med knyttneven. Det er det eneste sprog arbeiderne forstår!»

Men fra fagorganisasjonens ledelse ble det ikke gitt svar på tiltale. Både LO-ledelsen og størstedelen av sosialdemokratiets presse var mer opptatt av å argumentere mot kravet om å skjerpe og utvide kampen enn å mobilisere den bredeste fronten mot arbeidskjøperne og storkapitalen. 90 000 mann var i lockout. Hele mai måned gikk. Da ble venstreregjeringen styrtet og Bondepartiets Peder Kolstad dannet regjering.

Kolstadregjeringen var en ny utfordring mot arbeiderklassen. Først og fremst fordi den representerte de politiske krefter i landet som mest åpent stilte seg på fascistisk grunn. Men også fordi denne tendens særlig ga seg uttrykk i valget av forsvarsminister i regjeringen, Vidkun Quisling.

For den «menige mann» sto hr. Quisling på det tidspunkt  da regjeringen Kolstad tiltrådte som en temmelig forvirret person som hadde havnet i fascistiske synsmåter, som mange andre. Men i arbeiderbevegelsens ledelse – både i NKP og DNA – visste man atskillig mer. Som vi seinere skal dokumentere hadde han alt flere år tidligere opptrådt som en farlig provokatør overfor arbeiderbevegelsen og han ble på den tiden betraktet som en agent for britisk spiontjeneste.

Men Quisling skulle ikke sitte mange uker i den nye regjeringen før han overfor hele den norske offentlighet også avslørte seg som en av de mest agressive og pågående fascister i landet, en mann som erklærte norsk arbeiderbevegelse, ja hele det arbeidende folk i Norge krig på kniven.

Det var Menstad-begivenhetene som ga oss den lærdommen.

Menstad-slaget

Ved Norsk Hydro – som slett ikke var norsk, men kontrollertes av utenlandsk, fremfor alt tysk kapital – var det alt fra slutten av april måned også Iockout. Men på bedriftens arbeidsplass Menstad ved Porsgrunn hadde man en gruppe laste- og lossearbeidere som arbeidet på 3 måneders kontrakt.

På tross av at det jo var bedriften som hadde stanset all virksomhet, lot de kontraktarbeiderne fortsette arbeidet som streikebrytere. Det var en opplagt utfordring mot de lockoutede. For bedriften betydde det, rent økonomisk. ingen ting.

Dette ble bekreftet av Hydros daværende advokat (senere generaldirektør) Bjarne Eriksen som erklærte at streikebryteriet skulle fortsette:

«– ikke fordi det er av særlig økonomisk interesse for Hydro å holde dette arbeid gående, men vi betrakter det som et prinsippspørsmål – ikke for Hydro, men for samfunnet».

Streikebrytervirksomheten på Menstad vakte forbitrelse blant de lockoutede. Herøya fagforening forlangte streikebryteriet stanset, men bedriften avslo. Det kom til demonstrasjoner de første dagene i juni, portene ved bedriften ble trykket inn og streikebryterne «leiet ut».

Dagen etter møtet skulle fagforeningens tillitsmenn til forhandling om saken. På veien til møtet ble foreningens formann kidnappet av politiet og i hui og hast ført ut av distriktet og fengslet. Dermed var stemningen ute blant folk brakt til kokepunktet.

Samorganisasjonen i Skiensfjorden arrangerte et protestmøte 4. juni. Der deltok 4 000 mennesker, på tross av at politiet samme dag hadde sendt ut forbud mot alle demonstrasjoner i distriktet. Møtet vedtok en protest mot streikebryteriet og forlangte frigivelse av fagforeningsformannen. Men dagene gikk og intet skjedde annet enn at statspoliti fra Oslo ankom til Menstad for «å beskytte arbeidets frihet».

Mandag 8. juni mobiliserte NKP Den revolusjonære Fagopposisjon og en rekke fagforeninger i Skiensfjorden til ny demonstrasjon. 2 000 arbeidere i to demonstrasjonstog og med musikk i spissen marsjerte til Menstad. Kommet fram til politiets sperringer, stoppet togledelsen. l samme øyeblikk stormet politiet fram. Kampen var avgjort på få minutter. Vannslanger som politiet ville bruke, ble erobret og vendt mot dem selv. De ble slått på flukt, de demonstrerende arbeidere erobret plassen.

«Menstadslaget» vakte voldsom bevegelse over hele landet.

Den reaksjonære pressen skrek på «kraftigere forholdsregler» mer politi og militær mot «opprørerne». Selv Dagbladet i Oslo mente at regjeringen handlet riktig når «den beskyttet det lovlige arbeid».

Dagen etter slaget kom et kompani av garden i Oslo, fullt bevepnet til Menstad. Telemark bataljon 1500 mann, ble mobilisert og anbrakt nær Menstad. I Skienselva ankrer det opp tre torpedobåter og to mineutleggere. Det var bondepartiregjeringens og forsvarsminister Quislings svar.

Det var Fagopposisionen som hadde organisert arbeidernes kampmønstring ved Menstad. På den basis skaptes en felles front av hele den arbeidende befolkning i distriktet. Statspolitiet ble møtt av en samlet front overalt: ingen forretning ville handle med dem, ingen restaurant ville servere dem mat, intet hotell huse dem. Snart måtte de innkvarteres på Gråtenmoen militærplass.

Arbeiderpartiets ledende folk og LO-ledelsen søkte å bryte inn i denne enhet. De virket bare splittende og kunne ha svekket hele kampfronten, bl.a. lyktes det dem å hindre en totalstreik over hele distriktet.

Menstadslaget ble en vekker over hele landet. Den viste at her søkte fascistiske krefter å gjøre et frontalangrep på hele arbeiderbevegelsen. Storlockouten var ikke bare ett økonomisk oppgjør, men en politisk styrkeprøve, et klasseoppgjør som ville få betydning mange år framover.

Ut fra det stilte også NKP de oppgaver som sto til løsning i den skjerpte situasjon lockouten var kommet i. Partiet og dets presse hevdet at kampen burde utvides til også å omfatte transporten og kommunearbeiderne, at kampen mot streikebryteriet matte skjerpes og hele landets arbeiderklasse slutte opp om kravet om tilbaketrekking av politi og militær i Skiensfjorden.

Så sterk ble den landsomfattende bevegelsen omkring Menstadslaget at myndighetene måtte slå retrett. Etter en del forhandlinger ble streikebryterne ved Menstad sendt «på ferie». Militæret, det vepnede politi og krigsskipene ble etter en tid trukket tilbake og sluttelig ble «kontraktsystemet» ved Menstad avskaffet.

Men mange måneder etter sattes rettsapparatet igang mot lederne for Menstad-slaget. Dommene var vel noe «forsiktigere» enn mange hadde ventet. Men de var likevel et slag på tukthuslovens linje. I alt ble 20 mann idømt tilsammen 6 års fengsel. De største straffer rammet kommunistene som fikk opptil 7 og 10 måneders fengsel.

Under de bevegede og tilspissete forholdene fortsatte storlockouten. Alt før Menstad hadde riksmeglingsmannen fremsatt et meklingsforslag som ble forkastet av begge parter.

I juli måned gikk LO-ledelsen til det skritt å erklære seg beredt til å forhandle på basis av det forkastede forslaget, med andre ord droppe kravet om forkortelse av arbeidstiden, og søke å få minsket noe på de lønnsnedslag meglingsforslaget inneholdt. Dette var de blant annet blitt tilrådd av den svenske og danske LO-ledelsen under forhandlinger med disse om lån til den norske LO.

Saken var oppe på LO’s representantskap. Under representantskapets møte kom et nytt forslag fra meklingsmannen. Det inneholdt en lønnsreduksjon på gjennomgående 6 til 7%. Det var riktignok bare halvparten av de reduksjoner arbeidskjøperne hadde krevet. Men medlemmene, de fagorganiserte var ikke til sinds å oppgi sine krav. Tross at forslaget var anbefalt av LO’s sekretariat og representantskap ble det forkastet ved uravstemning.

Et mindretall i sekretariatet foreslo at LO tross avstemningen skulle erklære forslaget vedtatt. Saken ble behandlet på representantskapets møte i august. Da hadde lockouten vart i om lag 4 måneder.

Store grupper av Oslo-arbeidere demonstrerte utenfor Folkets Hus for at man skulle stå fast ved de opprinnelige krav. En deputasjon fra dem ble nektet mottatt og det kom til harmfylte demonstrasjoner mot representantskapets holdning.

Tilslutt vedtok representantskapet at meklingsforslaget skulle ansees for forkastet og at man skulle gå til delvis utvidelse av konflikten. Så sterkt var presset fra de lockoutede arbeiderne.

Men samtidig ble det tatt opp ytterligere forhandlinger med arbeidskjøperne for å flikke på det allerede forkastede forslaget.

Enda en gang kom et nytt forslag med enkelte forbedringer for enkelte grupper. Og etter dette ustanselige press fra den faglige ledelsen lyktes det den tilslutt å få forslaget vedtatt.

Ennå en siste omgang av kampen sto igjen. Det var murerne som sto utenfor LO. Ved særmekling, formidlet av Oslo Kommune, ble lønnsnedslaget her ytterligere redusert med 2%.

Den 12. september erklærte riksmeglingsmannen storlockouten for avbrutt. Da hadde den vart i et halvt år og gjennomsnittlig 60 000 mann hadde vært berørt av den.

Storlockouten var den mest omfattende kamp norsk fagbevegelse har vært opp i. Den ble, særlig ved Menstad-begivenhetene, en seier overfor de fascistiske krefter i landet som ved lockouten forsøkte et angrep for å slå fagorganisasjonens maktstilling i stykker. Det nederlag den fascistiske linjen her fikk, ga den et grunnskudd i Norge som den aldri kom over.

Kampen var dårlig ledet av reformistene, takket være deres manglende tillit til arbeiderklassens kampkraft og utholdenhet. Når resultatet også økonomisk ble som det ble, var det på grunn av medlemmenes standhaftighet og utholdenhet på tross av den reformistiske ledelsen.

For det kommunistiske parti var konflikten, og særlig Menstad-begivenhetene en overordentlig viktig lærdom. Partiet hadde vært inne i en vanskelig periode der ekstreme og sekteriske oppfatninger hadde rådd. Den tilspissete kampen lærte partiet mye om den enhetspolitikk som måtte føres og den brede front stilling som måtte skapes mot den nye faren, – faren for fascisme og krigstrusler.

Storlockouten var for partiet innledningen til en ny og viktig vei i kampen. Framleis var rester igjen av gamle feil. Men selve klassekampen hadde for mange kommunister gitt en klarhet over nye veier som skulle komme partiet tilgode i kommende år.

NKP’s 4. landsmøte

I mars 1932 holdt NKP sitt 4. landsmøte. Landsmøtets dagsorden og diskusjonen på møtet var sterkt konsentrert om de praktiske arbeidsoppgavene. Grunnlaget for denne behandlingen var først og fremst storlockouten året før, kampen i skogsbruket, arbeidsløshetsbevegelsen og antikrigsbevegelsen. Det hadde gitt partiet viktige erfaringer.

Men den politiske bakgrunnen for denne behandlingen var likevel partiets bestrebelse på å gjøre opp med tidligere sekterisk innstilling og manglene i det praktiske arbeidet for å samle og forene arbeidsfolket.

Et fremstøt på denne linjen var gjort ved årsskiftet 1930-30 på et utvidet sentralstyremøte. Partiet hadde da gjennomgått en vanskelig periode. Organisatorisk var det gått tilbake og talte neppe mer enn 3 500 medlemmer. Det bedret seg betraktelig i 1931 da vel 1 000 nye medlemmer meldte seg inn, og da landsmøtet ble holdt var medlemstallet nesten nådd 5 000.

Men partiets svake valgresultat i 1930 var også en vekker. Dessuten hadde man det forhold at hovedorganet, Arbeideren, hadde måttet gå over til ukeavis fra september 1930, er forhold som varte til juli 1931, da avisen igjen ble dagblad i samkjøring med Ny Tid i Trondhjem og på Ny Tids trykkeri.

På det utvidete sentralstyremøte ved årsskiftet 1930/31 var det skjedd et skifte i partiets ledelse. Formannen, Peder Furubotn, trådte tilbake og ledelsen ble overtatt av Henry W. Kristiansen. Ottar Lie fortsatte som partiers organisasjonssekretær. På landsmøtet ble skiftet ytterligere fortsatt ved at nye krefter ble valgt inn i sentralstyret.

I landsmøtets vedtak stiltes først og fremst kampen mot krigsfaren og fascismen som hovedoppgaven.

Over hele Europa begynte på denne tiden en antikrigsbevegelse å reise seg på langt bredere grunnlag enn før. Initiativtakerne til denne var den franske forfatteren Henri Barbusse og bevegelsen fikk tilslutning av en rekke av de fremste kunstnere og vitenskapsmenn med Albert Einstein, forfatteren Romain Rolland, Theodor Dreisser og Maxim Gorki. malerne Picasso og Diego Rivera i spissen. Denne internasjonale komiteen hadde holdt en bred antikrigskongress i Amsterdam der Norge var representert ved en mannsterk delegasjon under postmester Egede Nissens ledelse.

NKP pekte i sine landsmøtevedtak på nødvendigheten av å utvikle denne brede antikrigsbevegelse i Norge. Og særlig stilte partiet oppgaven å mobilisere transporten og sjøfolkene for å hindre våpentransporter og industriens arbeidere til å hindre krigsproduksjon for imperialistiske land.

Landsmøtet stilte også i forgrunnen kampen mot fascismen, fremfor alt fascismen i Norge. Her gir landsmøtet de første anvisninger på det som etterhvert og klarere enn det ble sagt i 1931, måtte bli partiets hovedlinje: å medvirke til å skape en folkebevegelse mot fascismen som helt kunne isolere dem i Norge og berøve dem enhver mulighet for å skape seg en basis. Det gjaldt ikke her bare å føre kampen mot de åpne fascistiske organisasjoner. Like meget gjaldt det å føre kampen mot de fascistiske fremstøt gjennom statsapparatet som Bondepartiregjeringen og særlig «forsvarsminister» Quisling var eksponent for. Slike fremstøt var alt signalisert fra regjeringen og de borgerlige partiene. Man forberedte en ny lov mot fagorganisasjonen, loven om boikott og lovbestemmelser om hvordan det blant de fagorganiserte skulle stemmes over tarifforslag.

Landsmøtet tok også inngående stilling til de nye kampene i skogsbygdene som begynte å blusse opp på våren, den fortsatte kampen i Randsfjordområdet og nye tilspissete kamper i Østerdalen, med Trysil og Aamodt som sentrum.

Quisling

Våren 1932 var en meget beveget tid i norsk og internasjonal politikk. I februar måned skjedde det så beryktede «pepper-overfallet» i forsvarsdepartementet, der bondepartiregjeringens forsvarsminister, Vidkun Quisling, etter eget sigende ble slått ned og stukket med kniv på sitt eget statsrådkontor. Overfallet ble aldri ordentlig oppklart. Ikke minst takket være den omstendighet at den overfalte selv og hans nærmeste venner gjorde alt for å viske ut eventuelle spor fra «overfallsmannen» om en slik da overhodet har eksistert.

Hele den borgerlige pressen kjørte voldsomt ut i anledning «overfallet». Det var «russiske agenter» eller norske kommunister som hadde vært ute for å stjele militære papiret, det hele var en del av et komplot som viste at Norge måtte ta omfattende forholdsregler for å styrke sitt forsvar og sikre seg mot slike anslag.

Etterhvert som det kom flere detaljer frem om det mystiske attentatet vokste forvirringen og uklarheten i den fascistiske leiren. Det hele luktet av svindel, politisk svindel i en bestemt hensikt, og arrangert av Quislings egne tilhengere.

Det høyst kompromitterende lys som med dette var kastet over forsvarsministeren skapte mange ubehageligheter for bondepartiregjeringen. I mars måned var statsminister Kolstad død. Han ble erstattet med bondepartimannen Hunseid. Men den nye regjeringsjef eller regjeringens øvrige medlemmer gjorde ikke noe avgjørende for å kvitte seg med forsvarsministeren.

Under presset av den stilling han var kommet i gjorde Quisling et rabiat utfall i Stortinget mot norsk arbeiderbevegelse. Han påsto at arbeiderbevegelsen i årevis hadde smuglet våpen inn i landet for å forberede borgerkrig. At der eksisterte hemmelige væpnete garder. At en rekke navngitte ledende folk i DNA og NKP var betalte agenter for Moskva osv osv…

Stortinget satte ned en spesialkomite som skulle undersøke de «beviser» forsvarsministeren hadde for sine sinnsvake påstander. Og under hele det oppstyr som saken vakte, ble alt det som forelå om hr. Quisling rullet opp i Stortinget og pressen. Her er de viktigste data om ham:

Vidkun Quisling var prestesønn fra Telemark og utdannet norsk offiser. En tid var han knyttet til generalstaben i landet. Fra 1918 til 1921 var han ansatt i den norske legasjon i Petrograd og Helsinki. Deretter ble han sekretær for Fritjof Nansen under dennes store hjelpeaksjon mot hungersnøden i de sørlige områder av Sovjet-Russland og i Armenia.

I 1924 kom Quisling tilbake til Norge. Han oppsøkte da personlig først ledende folk i DNA. (Tranmæl, Alfred Madsen), siden ledende folk i NKP (Scheflo, Jacob Friis, Furubotn, Hilt). Han spilte rollen som «sympatiserende» med den russiske revolusjon og tilbød seg overfor begge de to arbeiderpartiene å bygge opp illegale «røde garder» ja enda til å søke å komme inn i generalstaben igjen for å skaffe arbeiderbevegelsen viktige opplysninger. Disse forslag og tilbud ble gitt 1924, 1925 og 1926.

Quislings tilbud ble hver gang avvist. En hadde inntrykk av at han var en provokatør, og mente han var agent for britisk spionasje. Quisling har vel selv hatt en følelse av det. For å berolige dem han hadde tatt kontakt med, skrev han på eget initiativ en artikkel i Norges Kommunistblad der han hyldet sovjetregjeringen for dens nasjonalpolitikk i Ukraina og andre områder. Ja i nye samtaler med ledende folk i NKP advarte han enda til mot den britiske spionasje på norsk arbeiderbevegelse. Her henviste han til at den engelske legasjon i Oslo hadde alle opplysninger om de  militære vedtak som var gjort på en nylig avholdt skandinavisk konferanse av de kommunistiske partier. Noen militære beslutninger på denne konferansen var selvsagt ikke fattet og dette momentet karakteriserte jo mannen.

Quisling oppnådde ingenting i norsk arbeiderbevegelse. I 1926 reiste han til Sovjet-Russland igjen. Nå var han ansatt hos sin gamle venn kaptein Fredrik Prytz som seinere ble en av bakspillerne i hans fascistiske bevegelse, og til slutt medlem av forræderregjeringen 9. april 1940

Prytz drev store trelastforretninger i Sovjet-Russland. På hans foranledning ble trelastkjøpene forbundet med omfattende valutasvindel, og mannen som ordnet det var Quisling.

I 1927 ble Quisling knyttet til den norske legasjon i Moskva. På det tidspunkt brøt England sine diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen og den norske legasjon fikk i oppdrag å ivareta de engelske interesser der.

Det var Quisling som fikk jobben med denne spesielle saken. Det er klart at dette seinere i Norge ble tatt som en bekreftelse på hans forbindelser med britisk secret service.

Våren 1928 ble valutasvindelen til Quisling/Prytz avdekket ved sovjetiske domstoler. Det dreiet seg om ikke mindre enn verdier for 3 millioner rubler.

Da Quisling på derme tiden altså var norsk legasjonssekretær ble det ikke reist straffesak mot ham. Men hele «trelastforretningen» ble avviklet.

Dette førte da også til at Quisling måtte avbryte sin virksomhet som norsk legasjonsfunksjonær i Moskva. Han kom til Norge igjen. Nå var han forretningsmannen Prytz’s mann og hvitglødende av hat til Sovjet-Russland.

En tid holdt han seg i ro i Norge. Men våren 1930 døde Fritjof Nansen. Det ble for Quisling en foranledning til å rykke ut med sitt «program». Ved på den mest skammelige måte å misbruke Nansens innsats og navn, fremstilte Quisling seg som Nansens arvtager og slo åpent tillyd for et samlet europeisk militært fremstøt for «å nedkjempe bolsjevismen». Og han sier videre:

Spørsmålets løsning og vitale gang er at vital interesse for oss. Det er av avgjørende betydning for vårt folks fremtid at vi er med på dette, at vi gjennom skandinavisk og nordisk samarbeid øker var innflytelse på dets utvikling og utnytter de store muligheter som det byr til et befeste vår stilling i verden.

Måren denne «Norges mission» skulle virkeliggjøres på, skildrer han slik:

Det trenges et nytt helstøpt, stramt ledet ungdommelig Nasjonalt Samlingsparti som kan gripe nasjonens forlatte fane, mobilisere alle krefter og hensynsløst styrte seg i kampen.

Jeg er sikker på at vi ikke kan vise Fritjof Nansens minne større ære enn ved slik gjerning.

Slik grunnla Quisling dannelsen av den fascistiske liga som seinere ble instrumentet for hans skjendige landsforræderi. Artikkelen viser klart at Quisling allerede da helt var falt inn i nazismens tankebaner.

Den første organisasjon av den type han tilstrebet stiftet han en tid etter sammen med vennen Prytz. Den ble kalt Nordisk Folkereisning. Så kom tilbudet om forsvarsministerjobben i bondepartiregjeringen. Av den grunn måtte Quisling tre tilbake fra Nordisk Folkereisning. Men da bonderegjeringen falt i februar 1933, var han «fri» igjen og kunne tre fram som stifter og «Führer» for Nasjonal Samling, nazipartiet som ble landsforræderiets spesielle organisasjon.

Quislings meritter ble lagt fram i debatten i Stortinget om hans vettløse anklager mot arbeiderbevegelsen. Selve debatten ble derfor en avsløring av ham. Men undersøkelseskomiteens mandat ble ikke lagt slik opp. Det skulle arbeiderbevegelsen være den anklagete og komiteen skulle prøve det materiale Quisling hadde å fare med.

På komiteens bord lå også resultatet av en petisjonskampanje satt i gang med brask og bram av Fedrelandslaget. 5 000 mennesker hadde skrevet under på et krav til Stortinget om at Norges Kommunistiske Parti og Arbeiderpartiet nå måtte forbys ved lov. Antall underskrifter var i forhold til alt reklameleven og bråk en fiasko. Men «kampanjen» ga jo en god illustrasjon av fascistenes ønskemål.

Også komiteens prøving av Quislings «materiale» be et nytt nederlag for ham. Det kom fram at «materialet» var hentet fra den norske generalstabens rapporter. De viste at herrene i denne stab gjennom år hadde spionert på arbeiderbevegelsen. Som redskaper for det hadde de fortrinnsvis brukt løsgjengere og profesjonelle forbrytere som også hadde ordre om å forsøke provokasjoner mot arbeiderbevegelsen. Disse elementenes oppdiktede skrøner, anonyme rapporter, tåpelige angiverier, – det var forsvarsministerens «materiale». Oslo politi som også hadde sakene til prøving kunne ikke unngå å karakterisere dem etter fortjeneste. Politimesteren, Welhaven, skrev i sin betenkning om kildene til «materialet» at «i alle tilfelle har kildene vist seg å være av aller skumleste sort» og oppdagelsessjefen, Sveen, kalte det hele «en svindel så grandios som man sjelden har sett».

Også dette ble framlagt i Stortinget. Det skulle synes tindrene klart at forsvarsministeren måtte gå på skandalen. Men regjeringen ellers holdt hånd over ham. Først da hele regjeringen falt året etter, forsvant den nazistiske svindler og eventyret fra statsrådtaburetten, for noen måneder seinere å dukke opp som «Führer» i Nasjonal Samling.

En kan spørre seg hvordan en mann som så grundig og overbevisende var avslørt for all offentlighet i sin statsrådtid, overhodet kunne forsøke seg igjen som «partileder» på den politiske arena. Quisling og hans «Nasjonal Samling» fikk aldri noen tallmessig tilslutning. De ble fra begynnelse til slutt en liten klikk, et stadig mer utpreget samlingssted for alskens berme og forbrytersk pakk.

Parallellen til dette, finner en i de forbryterelementer, gangstere og mordergjeng som nettopp på samme tid strømmet til Hitlers SA – og seinere SS – formasjoner, der de ble mottatt med åpne armer og satt på de høyeste poster.

Men den omstendighet at Bondepartiet kunne finne på å nytte en mann som Quisling som forsvarsminister, og at han tross alle avsløringer overhodet kunne tre fram med sitt Nasjonal Samling viser at der fantes farlige, om en fåtallige klart fascistiske og nazistiske krefter også i Norge. At disse krefter hadde sine organisatoriske sentra i landet, både i slike organisasjoner som Fedrelandslaget, Leidangen, streikebryterorganisasjonene på landsbygda, og i statsapparatet med sitt statspoliti, sin spionerende generalstab og et høyere offiserkorps oppammet i hat til arbeiderbevegelsen og innstilt på å bekjempe den med vold og terror etter nazistisk oppskrift. At fascister og nazister hadde sine sterke forgreninger i «de demokratiske partier», først og fremst i Bondepartiet, men også i Høyre. Med andre ord at der fantes på denne tiden en alvorlig fascistisk fare som fremfor alt arbeiderbevegelsen måtte se som en hovedoppgave å bekjempe, isolere, og tilintetgjøre.

Norges Kommunistiske Parti og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund hadde alt lenge systematisk søkt å påvise dette og nyttet alle høve til å forsøke å mobilisere hele arbeiderbevegelsen i den kampen. Partiet og ungdomsforbundet ble særlig i den første tiden møtt med direkte motstand fra sosialdemokratiets høyre fløy. Men etterhvert lyktes det i arbeiderbevegelsens grunnorganisasjoner å skape et voksende fellesskap i kampen mot fascismen i dens forskjellige avskygninger. Da Quislings parti Nasjonal Samling trådte fram og begynte å utstyre seg med sin «hird» og andre slags kampgrupper ble det en oppgave å organisere kampen for å drive vekk nazistene med deres møter og oppmarsjer fra byens arbeiderkvarterer. 

Særlig ble det arbeideridrettsungdommen som tok seg av dette.

NKU hadde i begynnelsen av trettiårene hatt en dårlig arbeidsperiode med sterk organisatorisk tilbakegang. Men i 1933 begynte forbundet å ta seg opp igjen og var meget aktiv i den antifascistiske kampen. Våren 1934 tok NKU initiativet til en ungdomskonferanse mot krig og fascisme som var et viktig skritt for å skape samarbeid mellom den kommunistiske ungdommen og arbeiderpartiets og den partiløse ungdom i fellesskap med arbeideridrettsungdommen. Arbeidet ble tatt opp for å organisere antifascistiske vernegrupper på bedrifter og i arbeiderstrøkene, og ungdommen spilte en aktiv rolle i demonstrasjoner og aksjoner mot Hitlers hakekorsflagg som ble heist som offisielt flagg på tyske konsulater, tyske båter i norske havner osv. En energisk kampanje ble ført for frigjøringen av den innesperrete formannen for Tysklands Kommunistiske Parti, Ernst Thälmann, og alle andre tyske antifascister i Hitlers konsentrasjonsleire. Antifascistiske paroler og slagord ble malt på utilgjengelige fjellskrenter, på fabrikkpiper og høybygg, hakekorsflaggene ble revet ned og der var stadig antinazistiske demonstrasjoner i havner og utenfor de tyske konsulater. En vrimmel av arrestasjoner, rettssaker, muktforelegg og dommer var myndighetenes svar på dette.

Forsommeren 1934 holdt NKU landsmøte. Her trakk man opp de videre retningslinjene i kampen mot fascismen med særlig henblikk på å skape samarbeide med arbeiderpartiets ungdom. I AUF begynte på denne tiden å utvikle seg en venstreretning som i det antifascistiske arbeid tok kontakt med NKU.

Under den nye ledelsen som NKU’s landsmøte valgte og særlig på initiativ av forbundets nye formann Arne Gauslå lyktes det å styrke og utvikle den antifascistiske ungdomsfronten som energisk kjempet mot at Quisling og hans ungdomsgrupper skulle få innpass innen den arbeidende ungdom.

Hitler

De fascistiske framstøtene i Norge hadde selvsagt også sin internasjonale bakgrunn. Den økonomiske verdenskrisen og de tilspissete klassemotsetningene den førte med seg, skapte på ytterste reaksjonære fløy av kapitalistklassen stadig større oppslutning om det syn at kapitalens maktstilling ikke kunne bevares med det «gamle» borgerlig-demokratisk styresett, men at man måtte gå over til åpne terroristiske diktaturmetoder, slik de allerede lenge hadde vært praktisert i Italia og en del østeuropeiske land.

Dette var bakgrunnen for nazismens voldsomme framrykking i Tyskland. Som tidligere nevnt hadde Hitlers naziparti ved valgene i 1930 demonstrert at de ved sin voldsomme sjåvinistiske og demagogiske propaganda maktet å skaffe seg massetilslutning. Dette la grunnen for alliansen mellom nazismen og den tyske storkapital. Hitlers hetskampanje om «korstog mot bolsjevismen» falt helt i tråd med den tyske storkapitalens planer for utbyggingen av landets rustningsindustri og øvrige krigspotensial som var planlagt sammen med den amerikanske storkapitalen og utformet i Youngplanen. l tiden 1930-33 utviklet den tyske stat seg skritt for skritt i retning av et åpent fascistisk diktatur. De skiftende regjeringer som stadig fikk mer og mer reaksjonær karakter, regjerte ved de såkalte nødsforordninger, regjeringsdirektiver, og riksdagen krevde dem ikke til regnskap for det.

Den tyske arbeiderbevegelsen var både faglig og politisk organisatorisk sterk. Motsetningsforholdet mellom det sosialdemokratiske og kommunistiske parti var imidlertid meget tilspisser, noe som hadde gjort seg gjeldende helt fra de første årene etter første verdenskrig da høyresosialdemokratene svek den tyske revolusjon og spilte makten over i hendene på borgerskapet etter det gamle keiserdømmets sammenbrudd.

Overfor nazismens voksende framstøt foreslo Tysklands Kommunistiske Parti gang på gang felles front med sosialdemokratene. Men de sosialdemokratiske ledere valgte heller å vike unna for nazismens offensiv.

Av voldsom virkning var de sosialdemokratiske lederes holdning da den tyske riksregjering sommeren 1932 under von Papen rett og slett jaget og avsatte den sosialdemokratiske regjering i delstaten Preussen. Tysklands Kommunistiske Parti så dette som et avgjørende skritt i retning av et åpent fascistisk diktatur. Derfor erklærte partiet at det var beredt til å forsvare den sosialdemokratiske regjeringen med alle midler. Partiet vendte seg til det sosialdemokratiske parti og oppfordret til felles mobilisering av generalstreik mot reaksjonens statskupp i Preussen. Men de sosialdemokratiske lederne avviste forslaget og lot seg uten sverdslag jage vekk fra den preussiske delstatregjeringen.

Den 30. januar 1933 utnevnte Tysklands president general Hindenburg som året før var gjenvalgt med sosialdemokratenes støtte, Adolf Hitler til rikskansler.

Nå slo det nazistiske terrorvelde ut for fullt. Jødeforfølgelsene, de brutale overfall på arbeiderbevegelsen, de nazistiske SA-bandenes terror vokste for hver dag. Den 20. februar ble SA-bandene godtatt som offentlig politi. Tre dager etter besatte de det kommunistiske partis hovedkvarter i Berlin og bortførte alle som var i huset. Og 27. februar sattes den storstilte nazistiske provokasjonen iscene som var signalet til det åpne nazistiske diktatur. Nazistene satte ild på riksdagsbygningen i Berlin og beskyldte kommunistene for brannstiftelsen.

Brannen foregikk 14 dager før de tillyste riksdagsvalgene. Nazistene fryktet at kommunistene ved valgene ville fortsette sin framgang fra valgene i 1932. Da hadde nazistene hatt en betraktelig tilbakegang. Riksdagsbrannen skulle piske opp et antikommunistisk hysteri i landet. Nazistene framstilte det slik at brannen var kommunistenes signal om væpnet oppstand. Men takket være nazistenes vaktsomhet og «lynsnare handlekraft» var den kommunistiske planen ikke lykkes. Dermed skulle de rettferdiggjøre massearrestasjonene av kommunister, beslagleggelse av kommunistenes hus og lokaler, trykkerier og aviser, jakten på de kommunistiske tillitsmenn, terror overfor titusener kommunister som de hadde «i kikkerten» – alt sammen 14 dager for valgene!

Tysklands Kommunistiske Parti oppfordret hele arbeiderbevegelsen til å reise seg i en forsvarskamp mot terroren. Tre ganger, både før og etter valgene rettet det kommunistiske parti forslag til sosialdemokratene om enhetsfront og generalstreik mot nazismen. Men sosialdemokratene avslo. Ved valgene 5. mars fikk kommunistene tross terror og med partiets formann Ernst Thälmann og en rekke andre ledere i fengsel, 4,8 millioner stemmer.

Men ved den uhørte terroren, valgsvindel og overgrep skaffet nazistene og deres forbundsfeller seg flertall i riksdagen og skulle på den måten gi nazidiktaturet dets «lovlige» preg.

I de kommende ukene var det de forbryterske SA-bandene som hersket i landet. 14. mars ble Tysklands Kommunistiske Parti offisielt forbudt. 2. mai ble fagorganisasjonen forbudt og all dens eiendom beslaglagt. Selv etter dette avslo den sosialdemokratiske partiledelse forslag fra det da illegale kommunistiske parti om felles aksjon og generalstreik. 7 uker seinere opplevde de at også deres parti ble forbudt.

100 000 mennesker ble i disse terrorukene fengslet. De første beryktede nazistiske konsentrasjonsleirene ble opprettet. Seinere skulle millioner vandre dit inn. Tyskland gikk åpent og for full fart til det som var Hitler-nazismens store mål: forberedelsen av en ny verdenskrig først og fremst rettet mot bolsjevismen, mot Sovjet-Unionen som skulle bli det tyske storkapitalens nye utbytningsfelt og en krig som skulle utbre det nazistiske terrorvelde over hele Europa og realisere de Hitlerske drømmer om et tysk nazistisk verdensherredømme.

Georgi Dimitrov – seierherren fra Leipzig-prosessen

Nazismens seier og opprettingen av Hitlerdiktaturet hadde voldsom internasjonal virkning. Det stimulerte alle de mest ytterliggående reaksjonære krefter i hele den kapitalistiske verden. Overalt oppsto det fascistiske og nazistiske organisasjoner, mer eller mindre vellykte forsøk på å kopiere det tyske nazipartiet. Nazistvennlige og nazistbeundrende strømninger gjorde seg gjeldende i de «gamle» borgerpartier, nazimetoder ble etteapet i statsapparatet i mange kapitalistiske land.

I arbeiderbevegelsen, fremfor alt i den vesteuropeiske arbeiderbevegelse virket marsdagenes tyske begivenheter i første omgang som et sjokk. På lengre sikt ble de en vekker i de aller bredeste lag av det arbeidende folk til å trekke de riktige slutninger av det tyske folks så bitre erfaringer og foreta den politiske nyorientering som var nødvendig for å hindre at ikke den tyske utvikling skulle gjenta seg i andre land.

Nettopp i forbinnelse med begivenhetene rundt det nazistiske «legaliserte» statskupp i Tyskland skjedde det en hending som for hele den internasjonale arbeiderbevegelse ble en vekker, en mektig appell om på ny å rykke fram i en bredere folkets front som kunne slå den fascistiske og nazistiske faren tilbake.

Det var prosessen om den tyske riksdagsbrannen som ble ført ved den tyske høyesterett i Leipzig høsten 1933.

Ti dager etter riksdagsbrannen ble tre bulgarske kommunister arrestert på en restaurant i Berlin. En av dem var Georgi Dimitrov.

De tre bulgarerne, en hollandsk omflakkende fyr som nazistiske provokatører hadde lokket til å delta i ildpåsettelsen og den kommunistiske riksdagmann Torgler som i sin naivitet selv hadde søkt politiet for å bevise at han ingenting hadde med brannen å gjøre, ble satt under tiltale for brannen. Bulgarerne skulle framstilles som trenede kommunistiske brannstiftere og sabotører som handlet etter oppdrag av Tysklands Kommunistiske Parti. Torgler skulle være kontaktmannen mellom brannstifterne og partiet. Slik var nazistenes opplegg.

Et halvår forberedte nazistene denne prosessen. Ute i verden var det kommet fram så mange opplysninger om riksdagsbrannen at det ble mer og mer klart at det hele var en nazistisk provokasjon. Ikke minst hadde de rettslige undersøkelser som var foretatt i utlandet av fremtredende jurister og den såkalte «brunboken» om riksdagsbrannen bidratt til det.

Men nå skulle man i en rettssak ved Tysklands høyesterett vise hvem som var de virkelige skyldige og Dimitrov skulle for hele verden vises fram som hovedmannen.

Riksdagsbrannprosessen ble en av de mest oppsiktsvekkende saker som noen sinde er ført for en domstol. Den pågikk fra 21. september til 23. desember 1933.

Og denne saken som skulle være nazistenes drepende slag mot «bolsjevismens internasjonale sammensvergelse» ble fra dag til dag den mest sviende og tilintetgjørende anklage mot nazismen, dens løgn og svindel, dens plumpe og skrupelløse provokasjoner.

Det var Dimitrov som maktet å snu prosessen den veien. I et halvt år hadde nazistene holdt ham fengslet, lenket til selleveggen og utsatt for de mest utspekulerte knep for å bryte hans motstandskraft. Tiden benyttet det nazistiske politi og «rettsvesen» til å forsøke å bygge opp et bevis, helt vanntett, helt uimotsigelig.

Til rettssaken var hele verdenspressen innbudt. Aldri har vel nazistene angrer noe så bittert som det.

Ikke bare lyktes det Dimitrov til fullkommenhet å bevise at hverken han, hans to landsmenn, eller den tyske riksdagsmannen Torgler kunne ha noe med brannen å gjøre. Det som ga prosessen dens store vingeslag og gjorde den til en verdensbegivenhet var at Dimitrov gjorde rettssalen til en arena for et oppgjør mellom nazisme og kommunisme, der han brennmerket nazismen som det reaksjonære menneskefiendtlige redskap for krigens og undertrykkelsens krefter som den var og er. Og han viste veien for den tyske arbeiderklasse, ja for hele den kapitalistiske verdens arbeidende masser, veien til ved forente krefter å slå nazismens dødelige fare tilbake, overvinne og knuse den.

Etterhvert som saken skred fram kom nazistene mer og mer i panikk. De sendte sine fremste folk, med Göring og Göbbels i spissen til rettssalen som «vitner» for å redde stumpene. De måtte gå slagne derfra. Retten hadde på forhånd fått ordre om å sørge for å avsi dødsdom. Da saken var ført til sin slutt sto den så elendig at retten ikke våget annet enn å frikjenne Dimitrov, hans to landsmenn og riksdagsmann Torgler. Hollenderen van der Lubbe, som nazistene selv hadde sendt inn i riksdagen på brannatten, ble dømt til døden og halshugget.

De tre bulgarske kommunister var frikjent, men ikke løslatt. Deres liv var fortsatt i ytterste fare i Gestapos fengselshull. Men så rykket sovjetregjeringen inn. De tre fikk russisk statsborgerskap og sovjetregjeringen forlangte dem utlevert. Rasende men maktesløse måtte nazistene gi slipp på sitt bytte. 27. februar ble Dimitrov og hans landsmenn tatt imot på flyplassen i Moskva.

Det var et nederlag for nazismen som ga gjenlyd over hele verden. Det ga millioner mot. Og det viste dem veien de måtte gå.

Forsøk på felles front mot fascismen

Hitlerfascistnens statskup og opprettelsen av den totalitære nazistiske diktaturstat i Tyskland måtte også føre til selvransakelse og indre oppgjør i den internasjonale arbeiderbevegelsen og blant framskrittskreftene i alle land.

Fremfor alt ble spørsmålet reist om hvorfor det ikke var lykkes den tyske arbeiderbevegelse og de øvrige antifascistiske krefter i en felles front å stanse nazismen og hindre dens maktovertakelse.

Enheten i arbeiderbevegelsen, den enhetlige front av alle motstandere av fascismen ble dermed det sentrale politiske spørsmål for alle disse kreftene.

Alt før Hitlers maktovertakelse sendte Kominterns eksekutivkomite en offentlig appell til alle kommunistiske panier om enda en gang å vende seg til de sosialdemokratiske partier for å reise fellesfronten med de sosialdemokratiske arbeidermasser.

Komintern viste i sin appell til et vedtak som var gjort i den sosialdemokratiske II Internasjonales ledelse der de erklærte sin vilje til felles front med kommunistene i kampen mot fascismen. En appell om felles front mot fascismen var også sendt ut fra en konferanse av en del uavhengige grupper og partier, bl.a. det uavhengige Arbeiderparti i England, og denne appell hadde Arbeiderpartiet i Norge sluttet seg til.

Den 11. mars 1933 vendte Norges Kommunistiske Partis sentralstyre seg til Arbeiderpartiets sentralstyre med forslag om at det skulle opptas forhandlinger om «et kampfellesskap mellom partiene mot fascismen og de kapitalistiske fremstøt».

NKP pekte på følgende oppgaver for den felles kampen:

1.    Kamp mot den fascistiske bevegelsen og forbud mot alle fascistiske organisasjoner. Aktiv understøttelse av kampen mot Hitlerdiktaturet. Opphevelse av tukthuslovene mot fagbevegelsen.

2.    Kamp mot alle angrep på arbeidernes lønns- og arbeidsvilkår, mot nye toll og skattebyrder.

3.    Opphevelse av ugildhetsloven, matlappsystemet og tvangsarbeidet for de arbeidsløse.

4.     Dannelse av aksjonsutvalg og antifascistiske kampvern i bedriftene. Forberedelse av proletariske masseaksjoner for å sette makt bak arbeidernes krav.

I et brev noe seinere foreslo NKP at det skulle settes ned en felles komite av de to partier og at begge skulle innordne seg loyalt under det kampgrunnlag som der ble lagt. NKP erklærte videre at partiet under den felles kampen ville avholde seg fra ethvert angrep på DNA.

Men Arbeiderpartiets ledelse hadde som vi seinere skal se lagt opp en helt annen linje i tiden framover. Man sto overfor stortingsvalget og partiledelsen arbeidet med et program og en linje som ville bety en avgjørende vending til sosialdemokratismen. De samme strømninger gjorde seg gjeldende i fagorganisasjonens øverste spiss.

Den store antikrigskongressen i Amsterdam, som under de første forberedelser hadde fått støtte i Arbeiderbladet, hadde ført til dannelsen av en norsk antikrigskomite med Egede-Nissen som formann. Stor oppsikt vakte det at en kaptein i den norske marine, Olav Kullman, hadde deltatt på Amsterdamkongressen og gått med i den norske antikrigskomiteen. Kullman ble fradømt sin stilling som norsk offiser på grunn av sin pasifistiske agitasjon, men fortsatte sin kamp og lot seg hverken skremme eller kue av dommen.

Men så rykket Arbeiderpartiet ut med voldsomme angrep på antikrigskomiteen. Tilslutt tok man initiativet til direkte å sprenge komiteen og danne en ny antikrigskomite av bare «de regulære organisasjoner» og selvsagt med utelukkelse av kommunistene. Kaptein Kullman var medlem av Arbeiderpartiet og det lyktes å trekke ham over fra den ene antikrigskomiteen til den andre. Noen virksomhet fra den nye «antikrigskomiteen» ble det ikke.

En voldsom indre strid og splittelse hadde Arbeiderpartiets ledelse skapt ved sin framferd overfor de arbeidsløses organisasjoner.

I kriseårene kunne det ofte hende at de arbeidsløses foreninger eller aksjonsutvalg fattet vedtak eller stilte krav som gikk på tvers av DNA’s kommunepolitikk, ikke minst i de kommunene der partiet hadde flertall.

I Oslo der samonganisasionen hadde finansiert sammenkallingen av de arbeidsløse gikk man som tidligere nevnt så langt at samorganisasjonens styre oppløste de arbeidsløses organisasjon og dannet en ny forening der man for å bli medlem måtte «anerkjenne Det norske Arbeiderpartis grunnsyn».

I 1932 sendte så LO’s sekretariat og DNA’s sentralstyre en henvendelse til alle samorganisasjoner om å følge Oslos eksempel, oppløse de eksisterende arbeidsløses foreninger og danne nye i tilslutning til DNA.

Slik var da også arbeidsløsesbevegelsen blitt splittet istedenfor at den nettopp, stilt overfor den reaksjonære offensiven og den fascistiske trussel, burde stått enhetlig og samlet.

Ut fra hele den linje sosialdemokratiet hadde lagt opp ønsket de intet fellesskap og felles kamp sammen med det kommunistiske parti. Arbeiderpartiets ledelse svarte da også på NKP’s tilbud med sitt gamle standpunkt: Den eneste form for fellesskap og felles opptreden DNA’s sentralstyre kunne akseptere var den organisatoriske samlingen i Det Norske Arbeiderparti.

Kommunistene måtte oppløse sitt parti og gå inn i Arbeiderpartiet så ville enheten være opprettet.

I en erklæring fra NKP’s sentralstyre i april gjorde sentralstyret rede for den skriftveksel som hadde vært med Arbeiderpartiets sentralstyre og det svar de hadde gitt.

NKP avviste forslaget om å oppløse seg selv og begrunnet dette. Men partiet gjentok sin appell særlig til medlemmene i DNA om å fortsette kampen for å skape enhet i handling og sammen med kommunister og partiløse vende sine våpen utad mot fascismen i alle dens former.

NKP’s enhetsforslag og skriftvekselen mellom de to partiene vakte hele våren 1933 stor bevegelse og diskusjon på arbeidsplassene og i de faglige og politiske organisasjonene. Særlig tok denne bevegelsen fart etter et fellesmøte av alle fagorganiserte jernarbeidere i Oslo innkalt av jernindustriens stedlige styre. Her ble det enstemmig vedtatt et krav om:

at Landsorganisasjonen, Arbeiderpartiet, Norges Kommunistiske Parti, Mot Dag og Norsk Syndikalistisk Federasjon straks trer sammen til forhandling for å undersøke mulighetene og eventuelt formen for en samling av alle krefter innenfor den norske arbeiderklasse til effektiv kamp mot fascismen og for arbeiderklassens interesser.

Liknende vedtak ble gjort i en mengde fagforeninger over hele landet og i arbeiderpartiets ungdomsfylking hevet det seg stadig sterkere røster for enhetslinjen.

De samme strømninger kom til uttrykk i den brede oppslutning fra Norge på den skandinaviske antifascistkonferanse i København i slutten av april. Her deltok både representanter for syndikalistene og medlemmer av Arbeiderpartiet trass i den hets som ble drevet mot konferansen.

Samarbeidet mellom ledelsen i arbeiderbevegelsens politiske partier og faglige organisasjoner kom ikke i stand. Men i den meningsutveksling som foregikk ute i arbeiderbevegelsen ble mange tidligere bitre motsetninger klarer opp og samarbeidet mellom medlemmene styrket. Det ga det kommunistiske parti impulser som kunne hjelpe til med å overvinne mye av den sekterisme og steile holdning som i de tidligere årene hadde preget partiet. Og det ga arbeiderpartiets medlemmer og partiløse i mange spørsmål et annet syn på kommunistene enn det som var utbredt i de skarpe indre motsetningenes år.

Stortingsvalget og kampen mot «kneblingsloven» 1933-34

Den kapitalistiske krisen ute i verden og i Norge ble langvarig og skapte stadig mer utålelige forhold for hele den arbeidende befolkning. Det var naturlig at misnøyen bredte seg og der var stadig krefter i virksomhet som søkte å vende de misnøyde i retning av fascistiske løsninger og til fascistisk pregete organisasjoner.

På landsbygda kom bøndenes berettigete utilfredshet til uttrykk i en ny bevegelse «Bygdefolkets krisehjelp». Den var i sin begynnelse en radikal bevegelse som stilte krav om en aktiv krisepolitikk for å lette jordbrukets stilling, og var da på ingen måte fascistisk preget. I enkelte distrikter var det lokalt samarbeid mellom krisehjelpen og arbeiderbevegelsen. Men da samarbeidet med arbeiderbevegelsen ble avvist på toppen, gle krisehjelpen ut. En del av dens ledere begynte å nærme seg det nazistiske Nasjonal Samling. Det ble en ny pekepinn om de farer krisen førte med seg. En liknende foreteelse hadde man i den bevegelse som «sosial-profeten» Dybwad-Brockmann søkte å reise. Det var en bevegelse som fikk en viss tilslutning blant  småborgerlige lag, og Samfundspartiet som ble bevegelsens politiske resultat, greide også i 1933 å bli representert i Stortinget.

Fra borgerskapets side kom stadig nye fremstøt rettet mot arbeiderbevegelsen. Bondepartiregjeringen hadde som tidligere nevnt forberedt en ny lov mot fagorganisasjonen, boikottloven. Den skulle gjøre det ulovlig for fagorganisasjonen å bruke boikott som kampmiddel først og fremst der det gjaldt å få opprettet ordnete tariffmessige lønns- og arbeidsforhold og tok særlig sikte på å stenge fagorganisasjonen ute fra landsbygdas lønnstakere, handels- og kontorfunksjonærer, arbeidere ved småbedrifter og i de «svake» fag for fagorganisasjonen.

Bondepartiregjeringen ble styrtet før loven kom til endelig behandling. Men under den nye Venstreregjeringen fikk regjeringspartiets høyre fløy satt igjennom at forslaget om boikottlov med noen endringer ble fremlagt for Stortinget og vedtatt der.

I arbeiderbevegelsen vokste kravet om et samlet og bredt opplegg for en motoffensiv som kunne forene hele den arbeidende befolkning i en front som på alle områder viste de fascistiske og reaksjonære krefter tilbake. Og kravene økte om forsterket kamp mot borgerskapets la-skure-politikk som skapte uutholdelige tilstander både i by og bygd.

Såvel i Arbeiderpartiets som i fagbevegelsens topp hadde kriseårene ført med seg en stadig økning av de rent reformistiske kreftene. Den venstrekamuflerte stillingen i grunnsyn og hovedlinje ble stadig mer tynnslitt. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1935 skjedde en «loftsrydding» av endel gamle «revolusjonære» standpunkter og det nye prinsipprogrammet som der ble vedtatt var myket opp mer etter mønster av de sosialdemokratiske partiene ute i Europa, særlig det østerrikske som søkte å stille seg som venstrefløy innen den sosialdemokratiske II Internasjonale.

Men det voksende presset for kravet om en aktiv krisepolitikk gjorde seg også gjeldende. Og foran stortingsvalget la Arbeiderpartiet opp en linje med nye signaler. «På folkestyrets grunn» dvs. på det bestående borgerlige demokratis grunn skulle Arbeiderpartiet gå positivt inn for en statskapitalistisk linje. Staten skulle sette inn sine resurser ikke bare til igangsettelse av ekstraordinære arbeider for arbeidsløse. Staten skulle yte økonomisk støtte til private foretak, kort sagt i hovedtrekk ble den linje skissert som DNA også har fulgt etter siste verdenskrig.

I virkeligheten var de kriseprogram og kriseforslag DNA fremla foran valget i 1933 og seinere temmelig beskjedne. Men det var atskillig agitatorisk slag i denne «nye linjen». Johan Nygaardsvold som nå trådte fram som partiets parlamentariske leder formet slagordet «hele folket i arbeid» og man stilte inn på å bli regjeringsparti og stryke over alle slagord mot «minister-sosialismen».

Av avgjørende betydning for valgkampen var LO-ledelsens veldige pengeutbetalinger til DNA. Alle fagorganiserte skulle yte en daglønn og LO-ledelsen forskutterte.

Valget ga DNA stor stemmeframgang, 40% av alle stemmene og i alt 69 mandater. Alle de borgerlige partier gikk tilbake, Høyre mest. Quislings Nasjonal Samling ble slått ut. Norges Kommunistiske Parti økte stemmetallet fra forrige valg med 2 500, men fikk ingen representanter.

Valgresultatet og partiets stilling i sin helhet skapte atskillig diskusjon i NKP. Det var et utbredt ønske i partiorganisasjonene om å forsterke og aktivisere partiets ledelse.

På en landskonferanse i februar 1934 skjedde det da også en del endringer og omplaseringer.

Som formann i partiet ble valgt postmester Adam Egede-Nissen, allerede den gang en veteran i norsk arbeiderbevegelse. Som politisk sekretær valgtes Emil Løvlien og som organisasjonssekretær fortsatte Ottar Lie. Henry W. Kristiansen overtok redaksjonen av partiets hovedorgan «Arbeideren».

Det ble disse kameratene som ble stående i spissen for partiets sentralstyre helt inn i krigsårenes illegale og vanskelige tid.

Valgresultatet i sin helhet tilsa en utskiftning av den sittende Venstre-regjering. Men den klamret seg envist til taburettene. Først etter vel et år, da DNA og Bondepartiet gjorde sitt «kriseforlik» ble veien åpnet for en regjering av DNA.

Når fagbevegelsens ledelse så sterkt hadde sluttet opp om valget i 1933, hadde det sin spesielle bakgrunn.

Trass i presset fra medlemmene trengte det synet seg fram, særlig i LO’s toppledelse at nå måtte man gjøre slutt på arbeidskampenes og de direkte aksjoners vei og satse på den parlamentariske linjen. Særlig så man det slik med sikte på 1935 hvor det ville bli et omfattende tariffoppgjør. Presset som lovverket mot fagorganisasjonen hadde over helt siden 1927 gjorde sin virkning. Toppledelsen var innstilt på å innordne fagorganisasjonen i samfunnslivet og dermed bli «anerkjent» der.

Denne linjen fikk et dramatisk utslag ved behandlingen av den såkalte «kneblingsloven» av 1934.

En regjeringskomite var nedsatt som hadde i oppdrag å utarbeide lover angående fagbevegelsens behandling av nye overenskomst- og tarifforslag i og under mekling.

I komiteen var både Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen reptesentert, sistnevnte ved sin formann Halvard Olsen.

Komiteen framla sitt lovforslag våren 1934. Pâ høsten skulle det være fagkongress.

Kommisjonens framlegg inneholdt følgende hovedpunkter:

1.    Meklingsmyndigheten fikk rett til nårsomhelst å gripe inn med mekling «for å avverge konflikter».

2.    Meklingsmannen fikk rett til etter eget skjønn å slå sammen avstemninger om forslag for flere fag og regne stemmegivningen under ett.

3.    Fagorganisasjonen ble fratatt retten til ved sine egne statutter å bestemme hvordan det skal stemmes over et forslag. Men den nye loven satte opp detaljert skjema for hvordan stemmetallene skulle regnes. Prinsippet var at stemmetallene ikke skulle 50-50 for og mot, men være avhengig av hvor stor prosent som deltok i            avstemningen. Jo færre som deltok desto større måtte stemmetallet mot et forslag være over 50%. Hvis for eks. bare 30% av de stemmeberettigete deltok, måtte stemmetallet mot forslaget være minst 75% for at forslaget kunne anses som forkastet.

Forslaget var altså helt i stil med og et godt supplemang til de tukthus- og boikottlover som da allerede eksisterte. Det ble også mottatt med jubel, særlig i den fascistisk pregete del av borgerpressen. Det oppsiktsvekkende var at både LO’s formann og Arbeiderpartiets stortingsrepresentant i komiteen hadde stemt for forslaget.

At det opprinnelig i sin helhet var godtatt av både Arbeiderpartiets ledelse og av LO’s sekretariat er en kjensgjerning. Blant annet forelå en faktisk godkjennelse av forslaget i et LO-sekretariatsmøte (mot 2 stemmer).

Det var Norges Kommunistiske Parti, partiets faglige tillitsmenn sammen med andre fagforeningstillitsmenn i Oslo som slo alarm mot denne nye knebling av fagbevegelsen.

Saken ble tatt opp på Samorganisasjonens representantskap i Oslo, det også alle fagforeningsstyrer var innbudt. Særlig var de fagorganiserte forbitret over lovutkastets bestemmelser angående avstemningene i fagforeningene.

Representantskapet nedla en skarp protest mot lovforslaget og krevde at LO sammenkalte en landskonferanse av alle samorganisasjoner på saken, hvilket seinere ble avslått. Men møtet besluttet også at hvis Stortinget tok loven til behandling skulle det på behandlingsdagen iverksettes arbeidsstans i 5 timer og demonstreres på Stortingsplassen.

Osloarbeidernes protest fikk tilslutning over hele landet. Og nå kom det fart i Arbeiderpartiets ledere. På vanlig måte og med Arbeiderbladet i spissen snudde de på flisa og ga protesten mot avstemningsreglene sin tilslutning.

8. juni 1934 behandlet Stortinget saken. Streiken i Oslo var total. 50 000 arbeidere demonstrerte på Stortingsplassen. I Trondheim, Bergen og andre byer demonstrerte også tusener.

Om protestaksjonens videre forløp siteres følgende fra Oslo og Akershus faglige Samorganisasjons 20 års beretning, utgitt på nyåret 1940:

Såvel avstemningsreglene som lovens bestemmelser forøvrig ble likevel vedtatt av Stortinget. Arbeiderrepresentantene stemte mot avstemmingsreglene. (Men ikke mot de andre bestemmelser! J. L.) Harmen blant arbeiderne fikk stadig ny næring og ikke minst derved at borgerskapets mest agressive forkjempere for loven, kunne påberope seg fagorganisasjonens høyeste ledelse som støtte for sitt standpunkt. Samorganisasjonens kamp mot loven ble bitrere og bitrere. Overalt sendte samorganisasjonen talere som opptrådte mot loven, og mer og mer konsentrerte dens styre seg om sakens behandling på fagkongressen som skulle finne sted om høsten.

Forberedelsen og valgene til fagkongressen som ble holdt i november ble et oppgjør med hele den klassesamarbeidslinjen som LO-ledelsen enda en gang hadde forsøkt seg på.

Og resultatet på selve kongressen ble at Oslo faglige samorganisasjons forslag i saken ble vedtatt med 263 mot 98 stemmer. Forslaget var sålydende:

Kongressen tar avstand fra sekretariatets beslutning om godkjennelse av «arbeidsfredskommisjonens» forslag til nye avstemningsregler. 

Kongressen uttaler at de av sekretariatets medlemmer som har stemt for dette forslag ikke har kongressens tillit.

Hele det gamle LO-sekretariatet ble kastet. Det var en klar demonstrasjon av medlemmenes uttalte vilje om kneblingsloven.

Et år etter tok LO’s nye ledelse opp forhandlinger med Arbeidsgiverforeningen om en Hovedavtale mellom partene. Her ble også tatt inn regler for avstemninger i de to partenes organisasjoner. Da dette var klart opphevet Stortinget loven om avstemmingsregler. Men kampen mot de andre bestemmelsene i loven og de andre tukthuslover ble fortsatt utover i trettiårene, med det resultat at ugildhetsloven og tukthusparagrafene ble opphevet.

Kominterns 7. kongress 1935

7. august 1935 trådte Kominterns 7. kongress sammen i Moskva. Det ble den viktigste kongress i den kommunistiske verdensbevegelses historie etter den grunnleggende 2. kongress i 1921.

På kongressen møtte representanter for 65 kommunistiske partier. Norges Kommunistiske Parti var representert ved en mannsterk delegasjon. Og det var en sterk og enhetlig internasjonal bevegelse som her møttes.

Det var slutt på de indre kamper som mange partier hadde måttet kjempe seg gjennom, som hadde kostet dem mye tid og krefter og ført til sprengninger og avskallinger av fiendtlige grupper og personer. Den Kommunistiske Internasjonale manifesterte på sin kongress en ubrytelig enhet, fast forankret i marxismen og leninismen og rede til å trekke opp de nye linjer for sin kamp som de store endringer i tidens politiske utvikling krevde.

Kominterns 7. kongress ble først og fremst grunnleggende for de kommunistiske partiers enhetspolitikk, deres kamp for å organisere arbeiderbevegelsens aksjonsenhet og for å skape folkefronten mot krig, reaksjon og fascisme.

Det store oppgjør med fascismen, den samlende linje for hele den kommunistiske bevegelse ble formet i den talen som Kominterns nye generalsekretær, seierherren fra Leipzig-prosessen, Georgi Dimitrov, holdt på kongressen.

Hans tale om «Enhet mot fascismen» har gått inn i historien som retningsgivende for kommunistene helt opp til våre dager.

Dimitrov ga en prinsipiell vurdering av fascismen og gjorde opp med alle de borgerlige og sosialdemokratiske teorier om den og dens årsaker.

Han fastslo at «fascismen ved makten er det åpne terroristiske diktatur av de mest reaksjonære, mest sjåvinistiske, mest imperialistiske elementer innen finanskapitalen».

Han påviste videre årsakene til at fascismen hadde seiret i noen land, først og fremst Tyskland og Italia, men viste også at fascismens seir ikke var uunngåelig, at den også var uttrykk for svakheten ved kapitalismen og at de antifascistiske kreftene hadde mulighet for å slå fascismen tilbake om de bare i enig front brukte sine krefter.

I Dimitrovs foredrag og kongressens resolusjoner ble det pekt på fire betingelser for å vinne fram i kampen:

For det første sammensveisingen av arbeiderklassens krefter i en enhetlig kamparme, som kan motvirke og lamme den fascistiske innflytelse på bøndene, på mellomlagene i byene, på ungdommen og de intellektuelle.

For det annet at man har et sterkt revolusjonært kampparti som riktig leder de arbeidende massers kamp.

For det tredje at arbeiderne fører en riktig politikk overfor bøndene og alle andre sosiale lag som kan være forbundsfeller i kampen.

For det fjerde at arbeiderklassen passer på og går til aksjon i rett tid. Man må ikke la seg overrumple av fascismen, ikke tillate den å komme på offensiven, men tilføye den avgjørende slag før den ennå har kunnet samle sine krefter, slik at den ikke får anledning til å vinne nye posisjoner.

Ut fra en slik bredt anlagt enhets og folkefrontpolitikk tok Kominterns 7. kongress stilling til en rekke brennende spørsmål.

I stillingen til det borgerlige demokrati slo den fast at kommunistene er for det sosialistiske demokrati, sovjetdemokratiet, men er også parat til å forsvare hver fotsbredd av de borgerlig-demokratiske friheter i de kapitalistiske land som fascismen og reaksjonen angriper.

I forholdet til sosialdemokratiet understreket kongressen at kommunistene er beredt til å slutte avtaler med de sosialdemokratiske partier og de reformistisk ledete fagorganisasjoner og andre av de arbeidendes organisasjoner mot arbeidernes klassefiender.

Men kongressen tok også opp spørsmålet om den politiske samling i arbeiderbevegelsen. Stilt overfor fascismens planmessige forberedelse av krigen og dens kamp for det åpne terroristiske diktatur avslår kommunistene ikke den politiske samling med sosialdemokratene. Men en slik samling er bare mulig på betingelse av at den skjer på følgende grunnlag:

Full uavhengighet av borgerskapet og et fullstendig brudd i blokken mellom sosialdemokratiet og borgerskapet.

Foran samlingen må aksjonsenheten virkeliggjøres.

Anerkjennelse av den revolusjonære omstyrting av borgerskapets herredømme og opprettelse av arbeiderklassens makt, proletariatets diktatur.

Ingen støtte til det egne lands borgerskap i den imperialistiske krig.

Det samlede parti må bygge på den demokratiske sentralisme.

Kongressen reiste også spørsmålet om dannelse av enhetsfront- og folkefrontregjeringer til kamp mot krig og fascisme. En slik regjering må støtte seg på massenes aktivitet. Den må være et redskap for å styrke massenes innflytelse. Den er en av midlene til overgangsformene for det arbeidende folks seir. Kommunistene vil kjempe i fremste rekke for en folkeregjering av alle antifascistiske krefter fordi det i en rekke land har utviklet seg en politisk krise hvor den endelige redning bare vil være en sosialistisk revolusjon.

Fascismen er en trusel også mot andre lands nasjonale selvstendighet og uavhengighet. Kongressen slo derfor fast at kommunistene vil forsvare hvert folks nasjonale interesser i kamp mot fascismens sjåvinisme og reaksjonære nasjonalisme som hisser til krig. Kommunistene er beredt til sammen med alle antifascistiske krefter å utvikle en nasjonal politikk til forsvar av selvstendigheten.

Slik stilte Kominterns 7. kongress en rekke helt avgjørende og brennende spørsmål på ny måte. For hvert eneste kommunistisk parti var kongressen en inspirasjon til å gjennomføre en fornyelse av sin politikk, en vending til et arbeid som svarte til den nye periode man var inne i.

Kongressen vakte enorm oppsikt over hele verden. Den ble et signal til økte bestrebelser på å forene alle antifascistiske krefter og hjalp mange partier til å bryte med trangsynhet og sekterisk innstilling. Ikke minst virket kongressen sterkt blant de fagorganiserte arbeidere. Den førte til at man igjen tok opp spørsmålet om den faglige enhet, nasjonalt og internasjonalt.

Det resulterte i forhandlinger mellom de reformistisk ledede og de revolusjonære landsorganisasjoner i land der fagorganisasjonen var delt, og brakte tilslutt en samling av den tjekkiske og den franske fagbevegelse og sammenslutningen av de to faglige internasjonaler.

For Norges Kommunistiske Parti fikk Komintern-kongressen stor betydning. Den skapte diskusjon og bevegelse langt ut over kommunistenes rekker og var en mektig stimulans for enhetsbevegelsen.

Sovjetunionen i fortsatt vekst

Fascismens framstøt og de reaksjonære krefters offensiv under kriseårene førte som allerede nevnt til store forskyvninger i internasjonal politikk og i de mellomfolkelige forhold. Ikke minst kom dette til uttrykk ved at krigsfaren, faren for en ny verdenskrig ble akutt. Krigens og agressionens krefter begynte å organisere seg i en felles front med en verdenskrig som klart siktemål.

Men der var også andre krefter i vekst. Og av særlig stor, ja avgjørende betydning var her det veldige oppsving i Sovjetunionen, dette landets økte autoritet og innflytelse på grunn av den veksten og de store resultatene som ingen, det være venn eller hatefull fiende, kunne benekte.

De utallige borgerlige og sosialdemokratiske spådommene som hadde versert gjennom hele tjueårenes periode om «bolsjevismens snarlige fallitt» var gjort til skamme.

Mens krisen fortsatte i trettiårene i den kapitalistiske verden, gjennomførte Sovjetunionen i disse årene den sosialistiske oppbygging, utryddet kapitalismen på alle områder og var rykket fram som et av de mest utviklete land.

Storindustrien var i 1937 8-doblet siden 1913 og økte i trettiårene med opp til 20% pr. år. Det kollektiviserte sosialistiske landbruket omfattet 93% av bondebefolkningen og 99% av all dyrket jord. På de sosialistiske storbrukene arbeidet 456 000 traktorer, 129 000 kombainere og 146 000 lastebiler. Den tekniske rekonstruksjon i produksjonslivet var gjennomført. Det var skapt en helt ny teknisk og vitenskapelig kader. 500 000 unge mennesker studerte ved høyskoler og universitet, der var skapt en ny sosialistisk økonomi som det faste grunnlag for et sosialistisk samfunn.

I 1936 ble alle disse erobringer befestet i den nye forfatningen som ble vedtatt på den 8. ekstraordinære sovjetkongressen. Den nye forfatningen lovfestet sosialismens seir i Sovjetunionen la grunnlaget for videreutviklingen av sovjetdemokratiet, den sikret alle borgere i landet retten til arbeid, til hvile og utdannelse og en utviklet sosial forsorg.

Samtidig hadde Sovjetunionen til vern mot den kapitalistiske omkretsingen utviklet et moderne, effektivt og solid forsvar. Landet og de mange nasjonaliteter og folkeslag sto enig og sammensveiset. Sovjetunionen var rykket fram til en stormakt med voksende innflytelse på de mellomfolkelige forhold.

På den annen side hadde man så nazismens seir i Tyskland og de reaksjonære regimer og fremstøt i andre land. Det økte krigsfaren ikke bare i Europa, men også i Asia der Japan førte sin blodige krig mot Kina som bl.a. hadde ført til okkupasjonen av Mansjuriet og planene om angrep på Sovjetunionens øst-asiatiske områder.

Hitler forbereder den annen verdenskrig

Opprettelsen av det nazistiske diktatur i Tyskland ga fritt slag for den mentale folkeforgiftning som den fascistiske ideologien betydde. Nazismens forbryterske raseteorier som utpekte jødene til menneskehetens fiende nummer en, en fiende som fysisk måtte tilintetgjøres, teoriene om de laverestående folk, framfor alt da de slaviske, som bare hadde livsberettigelse som knekter og slaver for de høyerestående folkeslag, teorien om tyskerne som herrefolket som av gud og skjebnen var utpekt til verdensherskere, teorien om krigen som et «stålbad» der herrefolket ved det store blodoffer renset og fornyet seg, – alt dette var det giftige grunnlag for den hemningsløse hetspolitikk som Hitler-nazismen søkte å pode inn, tvinge inn på de undertrykte tyske folkemasser.

Da Hitler kom til makten var Tyskland økonomisk gjenreist etter første verdenskrig. Ved amerikanske og dels også britiske kapitalisters hjelp var Tyskland igjen blitt en økonomisk stormakt. Men fremdeles var landet bundet av en rekke bestemmelser i Versaillestraktaten og Tyskland var medlem av Folkeforbundet, der Versaillestraktaten direkte var knyttet sammen med forbundets statutter.

Nazismens første mål var å sprenge den ramme som her var lagt og som hindret Hitler i å realisere sine krigsmål.

Et halvt år etter opprettelsen av nazidiktaruret, i oktober 1933 trådte Tyskland ut av Folkeforbundet. Japan var da allerede trådt ut for å ha frie hender for sin krigspolitikk. Og nå begynte hele nazismens bedragerske gangsterspill for fullt. I en bok som en av Hitlers «GauleiterE» Hermann Rauschnig skrev om fortrolige samtaler han på denne tiden førte med Hitler, forteller forfatteren følgende:

Hitler erklærte at Tyskland ennå ikke tar istand til å føre en krig for revisjon av sine grenser, men man måtte nå forberede seg på det. Han erklærte videre at han ville gjøre alle mulige innrømmelser for å få frie hender til å gjennomføre sin politikk. Han ville garantere alle andre lands grenser, slutte en hvilken som helst ikkeangreps- eller vennskapspakt som man måtte kreve av ham. Det ville fra hans side være barnslig ikke å nytte slike midler, fordi han når som helst igjen ville bryte enhver slik forpliktelse, om den enn var at aldri så høytidelig slag.

Dette var grunnregelen for det nazistiske gangsterdiplomati. Hitler var den store fredsvenn så lenge det passet. Han var Polens venn og beskytter mot øst inntil den dag han åpent gikk inn for å knuse Polen, han var tidvis Frankrikes venn «som ikke hadde noen krav å stille», han var Østerrikes beskytter inntil han slukte denne stat gjennom Anschluss, innlemmelsen i Tyskland. Men når dette forræderske spillet om og om igjen kunne lykkes så var det fordi Hitler ikke bare selv fremstilte seg som, men også av den europeiske storkapitalen ble akseptert som «bolverket mot bolsjevismen» den store forsvarer av «den vestlige kultur og livsform mot den russiske kommunismens syndflod».

Som redskap for sin utenrikspolitiske virksomhet bygget den tyske nazisme ut et fantastisk verdensomspennende apparat for spionasje, provokasjon, politisk myrderi, propaganda og organisering og finansiering av naziorganisasjoner i andre land. Apparatet så i store trekk slik ut:

1.    Krigsministeriets etterretningsavdeling ledet av den beryktede spionsjefen oberst Nicolai.

2.    Organisasjonen for utenlandstyskere (nazistorganisasjoner for tyskere i de områder som Tyskland hadde måttet avstå etter første verdenskrig, og tyske minoriteter i andre land).

3.    Gestapos utenlandsavdeling, ledet av nazismens to verste massemordere Himmler og Heydrich.

4.    Nazipartiets utenlandsavdeling ledet av rasefanatikeren Rosenberg.

5.    Utenriksministeriets spesialavdeling ledet av Canaris.

6.    Propagandaministeriets utenlandsavdeling, ledet av Göbbels og Esser.

7.    Finansministeriets utenlandsavdeling.

8.    Rikskoloniforvaltningen, – for gjenerobring av Tysklands tapte kolonier.

Alle disse avdelinger var i sitt arbeide forenet gjennom en forbindelsesstab.

Det fremste store spørsmål for nazistdiktaturet var å gjennomføre Tysklands opprustning.

I Versaillestraktaten var det satt følgende grenser for Tysklands militære rustninger:

Hæren ble begrenset til 100 000 mann, flåten til 6 små slagskip, seks lette kryssere, 12 torpedojagere og 12 torpedobåter. Flyvåpen var forbudt. (Den tyske krigsflåte var senket av egne mannskaper i 1919).

Men allerede før Hitler kom til makten hadde han erklært at Tyskland måtte sprenge alle påbud om begrensete rustninger. Hans SA-avdelinger var jo i seg selv en demonstrasjon for det. Og fra første dag etter maktovertakelsen satte nazistene inn med sin gjenopprustning.

Det første framstøtet gjaldt selve rustningsindustrien. Der ble investert ny kapital, Krupp-verkene, for eks. som omstiltes utelukkende på krigsproduksjon, doblet sitt arbeidertall til 7 000 mann. Flyhavner ble bygd over hele landet under påskudd av å fremme den sivile luftfarten. For å «begrunne» opprettelse av militært flyvesen diktet propagandaministeriet opp en røverhistorie om at «ukjente fly over Berlin» hadde spredt antinazistiske flysedler. Ingen visste noe om disse flyene, ingen hadde sett dem. Men under Görings ledelse begynte man nå å bygge «politifly» for å «verge seg» mot de ukjente flyene. Det ble dannet allskens «private» flyverklubber og i begynnelsen av mars 1934 hadde Tyskland allerede sin første eskadre av bombefly og i alt over 1 000 kampfly. Under slagordet «Kanoner istedenfor smør» satte krigsminister Göring nå inn en veldig våpenproduksjon. Noe av den ble kamuflert. Slik hadde for eks. Junkersverkene en filial i Sverige som mottok delproduksjon fra Tyskland og monterte sakene ferdig der for returforsendelse. Det ble lagret veldige mengder av «svenske» gassmasker og annet krigsmateriell. Firmaet Palter laget nå kanoner, Bochum-Westfalske laget granater, Rhein-Metall i Düsseldorf ble omgjort til artilleriverksted.

16. mars 1935 innførte Tyskland alminnelig verneplikt igjen. Det betydde at landet fikk en armé på om lag 600 000 mann. Frankrikes styrke var da på 300 000. England og Frankrike protesterte mot dette klare brudd på Versaillestraktaten. Hitler svarte med å avholde en veldig militærparade, og det ble med de andre lands protester.

Med Tysklands opprustning til sjøs var det enda verre. Som nevnt hadde Tyskland etter Versailles rett til å holde et visst antall krigsfartøyer. De representerte en tonnasje på 78 000 tonn. I juni 1935 tok England opp forhandlinger med Tyskland om en flåteavtale (!) som direkte tok sikte på å endre dette. England gikk med på at Tyskland skulle kunne ha en flåte svarende til 35% av Englands. Det betød at den tyske marine kunne økes til 342 000 tonns, altså mer enn en firdobling. Når det gjaldt ubåter som var forbudt for Tyskland, gikk England med på at den tyske ubåtflåten skulle kunne bygges opp til 45% av den britiske (!).

I det britiske parlament erklærte luftfartsministeren angående flåteoverenskomsten med Hitler: «Vi er et praktisk folk og må regne med reale kjennsgjerninger».

På denne måten vokste den nazistiske tyske militarisme med svimlende fart. Alt halvannet år etter var stillingen slik (utgangen av 1936):

Den tyske stående hær var på 7-800 000 mann. På hver soldat falt det fire ganger så mye teknisk utrustning som i 1914. Hæren hadde minst 1500 tanks og tysk industri leverte 100 tanks pr. måned.

Flystridskreftene var på 4 500 fly, derav 1 900 til enhver tid kampklare. I alt fantes 400 flyplasser til militært bruk. I militære formasjoner fantes 2 millioner mann. I alle militærtidsskrift beskjeftiget man seg omsorgsfullt med spørsmålet om «den totale krig». Og blant ungdommen, ja med folkeskolen som grunn, drev man – propagandaen for den totale krig og forklarte og populariserte dens konsekvenser.

Da USA’s regjering av uro over denne utviklingen gjorde en henvendelse til sin ambassadør i Berlin og spurte om han mente en krig i Europa var uunngåelig, fikk den følgende svar: «Den tyske regjering er meget agressiv. Dens ansvarlige, eller rettere sagt uansvarlige trio Hitler, Göbbels, Göring kan innlate seg på de mest vanvittige eventyr. De har alle tre en morders psykologi».

Slik startet og utviklet Tysklands gjenopprustning seg i trettiårene. Og den bare økte og økte uten at de kapitalistiske makter i Vest-Europa tok noe alvorlig skritt mot nazistenes traktatbrudd, løftebrudd, dobbeltspill og åpne forberedelser til krig. For Hitler var «bolverket mot bolsjevismen». Han var den kraft som skulle knekke «den kommunistiske fare» i Europa.

Under disse forhold var det at Sovjetunionen søkte gjennom sin utenrikspolitikk å sprenge den djevlering som nazismen søkte å legge rundt Europa.

Høsten 1934 oppfordret 30 stater som var medlemmer av Folkeforbundet, Sovjetunionen om å tre inn som medlem. Sovjetunionen mottok innbydelsen og trådte inn i Folkeforbundet 18. september. Som medlem av forbundet søkte Sovjetunionen å gjøre dette til et forum og et redskap for kampen mot den veien til krig som den tyske nazismen og den italienske fascismen, aksen Berlin-Roma, var en eksponent for. I de avgjørende spørsmål ble sovjetstaten som regel stående alene.

Det lyktes imidlertid å bygge ut et trekantsystem av tosidige avtaler mellom Frankrike, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen om gjensidig hjelp mot en angriper. En slik avtale eksisterte mellom Frankrike og Tsjekkoslovakia. Liknende avtale ble sluttet mellom Frankrike og Sovjetunionen i mai 1935 og umiddelbart etter slutter Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen en liknende pakt, med den tilføyelse at forpliktelsen om gjensidig hjelp bare skulle være gjeldende på betingelse at Frankrike overholdt samme forpliktelse. Avtalene sto som en viktig faktor, ikke minst overfor Hitlers planer om framstøt i Sørøst-Europa.

Der var også andre krefter som nå søkte å bremse opp nazisme og fascisme og særlig å hindre at den ved fascistiske organisasjoner i andre land greide å skaffe seg nye støttepunkter ute i Europa.

I Frankrike fantes en fascistisk organisasjon, «Ildkorset». Oppmuntret av den tyske nazisme begynte de franske fascistene å forberede et kupp i Frankrike. En kjempemessig finansskandale, den såkalte «Stavisky-affæren», der også en rekke kjente politikere av forskjellige avskygninger var innblandet, forsøkte de å utnytte. I februar 1934 gikk de til direkte angrep på det franske kammer (parlamentet) åpenbart i den hensikt å jage det fra hverandre. Frankrikes Kommunistiske Parti kalte Pariserarbeiderne til kamp mot fascistene. 25 000 mann fulgte partiets oppbud. Tre dager seinere demonstrerte arbeiderne igjen, nå i dobbelt antall. Og et par dager seinere, 12. februar, kalte begge de to landsorganisasjonene til politisk generalstreik der det deltok 3½ million arbeidere. Fascismen ble slått tilbake. Aksjonen la grunnen til Folkefronten. Det ble forhandlinger mellom kommunister og sosialdemokrater. 27. juli ble en enhetsavtale avsluttet. Dette ga også støtet til forhandlinger om sammenslutning av de to faglige landsorganisasjonene. Den kom i 1936.

I løpet av 1935 lyktes det også å få de franske republikanere med i fellesfronten. Den ble utvidet til en folkefront, rettet først og fremst mot fascistene, men også mot den øvrige høyrereaksjonen som satt i regjeringen, med slike seinere landsforredere som Pierre Laval og marshal Petain i spissen. Våren 1936 var det parlamentsvalg. Folkefrontens partier opererte sammen og vant en overveldende seir. Kommunistene fordoblet sitt stemmetall. Folkefronten fikk parlamentarisk flertall. 375 av i alt 610 mandater. Den gamle reaksjonære regjeringen falt. Sosialdemokraten Leon Blum fikk oppdraget å danne ny regjering. Kommunistene avslo å være representert i regjeringen, men ga den sin fulle støtte. Men den nye regjeringen overholdt ikke de avtaler som hadde vært grunnlaget for Folkefronten. Presset fra Tyskland, godt støttet av de ledende konservative i den britiske regjering, med Chamberlain i spissen, fikk Blum-regjeringen til å vike skritt for skritt, til hele den felles fronten begynte å rakne til høyre. Regjeringens holdning til det spanske folks kamp mot Franco-fascismen var ikke minst en av årsakene til det.

Spania i kamp mot fascismen

I mange år hadde Spanias arbeidende folk ført en forbitret kamp mot det terrorvelde som hersket i landet og som støttet seg på kongemakten, godseierne, en del store industriherrer og den høyere offiserstaben. I 1931 ble kongen fordrevet fra landet og republikken utropt. Den første spanske republikkanske regjering var meget moderat. Men reaksjonen som nå samlet seg i fascistiske organisasjoner og klikker etter mønster av den italienske fascismen, ville ikke tåle noen bremse på sitt herredømme i landet. Ved svindel, korrupsjon og terror lyktes de ved valgene til Cortes (Spanias parlament) å vinne flertall og en høyreregjering overtok. I Barzelona brøt det ut generalstreik i 1934 og i samme år kjempet Austurias gruvearbeidere i væpnet oppstand mot den spanske fremmedlegion og marokkanske leietropper. De bitre kampene og bitre nederlag lærte arbeiderklassen nødvendigheten av å finne sammen. I slutten av 1935 sluttet republikanere, kommunister, sosialister og anarkister en folkefront for å mobilisere hele folket til de forestående valg i februar 1936. Valget ble en strålende seir for folkefronten. Spania fikk en ny regjering under republikansk ledelse og man tok fatt på å føre reformene fra 1931 videre. Men de reaksjonære krefter som nå kom under rent fascistisk ledelse begynte systematisk å forberede et statskupp. Terrorhandlinger, oppstandsforsnk, mord på fremtredende venstrepolitikere var stadige foreteelser utover våren 1936. Samtidig ble det fra en sentral av høyere offiserer som hadde slått seg ned i Portugal forberedt en militær oppstand over hele landet. Opprørerne hadde direkte kontakt med Berlin og Roma. I disse to lands generalstaber drøftet man hjelpen som skulle gis når opprørerne slo til. Hele det nazistiske «Auslands-apparat» ble satt inn til støtte for den spanske fascismen. Et annet oprørssentrum var Kanariøyene det general Franco var militær distriktskomandant.

18. juli 1936 slo opprørerne til. Signalet ble gitt fra spansk Marokko dit general Franco var kommet fra Kanariøyene i et tysk fly og hadde overtatt den militære kommandoen. Med et ekspedisjonskorps av fremmedlegionærer satte han over til Sørspania og inntok Sevilla. Ved ankomsten dit erklærte han til pressen:

Vår kamp er ikke bare Spanias sak, men et internasjonalt problem. Jeg er overbevist om at Tyskland og italia sympatiserer med våre mål.

Folkefrontens regjering var ikke forberedt på de fascistiske generalers opprør.

Til forberedelsen av et folkeforsvar mot kuppmakerne gikk noen kostbare dager. Men alt den første dagen kalte kommunister og sosialister i et felles opprop arbeiderklassen til væpnet kamp, og bevæpningen av arbeiderne begynte.

La det med en gang være sagt: hadde de spanske fascister og reaksjonære måttet føre sin kamp uten fremmed støtte ville de ubønhørlig lidd nederlag.

Hadde Spanias lovlige, demokratiske regjering fått den støtte, ja bare den soleklare rett en lovlig regjering har til i andre vennligsinnete land å skaffe seg de forsvarsmidler de trenger så hadde det spanske folk og dets befolkning seiret.

Men slik gikk det ikke.

Regjeringen og Folkefrontens militære oppbud til forsvar av Spania mot de fascistiske opprørerne fikk en veldig tilslutning. Alle folkefrontens faglige og politiske organisasjoner mønstret sine medlemmer og søkte så godt det lot seg gjøre å væpne dem. Til å begynne med manglet de en enhetlig militær kommando og en enhetlig kampplan. Det skapte i de første ukene vansker. Men det store problem for forsvarerne av landet var mangelen på kampfly, tunge og lette våpen og ammunisjon.

Ganske anderledes var stillingen på Franco-fascistenes side. Takket være offiserernes forræderi hadde opprørerne sikret seg omtrent alt som fantes av spansk militært flymateriell, store mengder artilleri og tanks. Men deres viktigste forsyningskilde var likevel de to fasciststatene, Italias og Tysklands militære hjelp. Alt på opprørets første dag stilte Mussolini en italiensk flyeskadre til Francos forføyning. Ti dager seinere ankom tyske kampfly, som ble grunnlaget for den beryktede «Condor»-flydivisjonen som opererte under hele borgerkrigen. De første ukene og månedene kamuflerte Mussolini og Hitler sin militære hjelp og overførte den «i stillhet». Men Franco trengte omfattende hjelp. Og lenge varte det ikke før hjelpen kom ganske åpent. I november anerkjente både Tyskland og Italia Franco-regjeringen som Spanias lovlige regjering. Fra det øyeblikk strømmet den militære hjelpen inn for fullt. Like etter anerkjennelsen overførte Mussolini en hel fullt utstyrt italiensk panserdivisjon til Franco.

De fascistiske opprørerne viste særlig de første månedene en forferdelig grusomhet og brutalitet. Forsvaret mot dem var ennå ikke ordentlig organisert. De rykket lett fram fra sør og vest, fly, krigsskip og artilleri bombet vergeløse byer og landsbyer, overalt der de rykket fram myrdet de tusener og atter tusener. For fascistene og fremfor alt for de tyske nazister ble opprøret en «øvelse» i den totale krig der utslettelsen av sivilbefolkningen ble et viktig «krigsmål».

Men aksen Berlin-Roma hadde også andre og strategisk viktige mål med sin åpne intervensjon i Spania. Med en seir for Franco skulle de stenge England og Frankrike ute fra Middelhavet og sikre seg Spania som fascistisk oppmarsjområde i ryggen på Frankrike. Dessuten Siklet begge de to fasciststater etter Spanias kolonier i Nord-Afrika.

Hvordan stilte så de kapitalistiske stater i Europa, «demokratiets forsvarere» og særlig da Frankrike og England seg til den åpenbare trussel mot dem selv, som den tysk-italienske intervensjon i Spania var?

Her skjedde et av historiens store og skammelige forræderier.

Den 25. juli en uke etter at Franco-opprøret var brutt ut, ga den franske regjering ordre om å stenge grensen til Spania og stanse all levering av våpen og militært utstyr over denne grensen.

5. august fremsatte den sosialdemokratiske franske statsministeren Leon Blum, etter å ha rådført seg med den britiske regjering, sitt forslag for vesteuropas øvrige stater om å slutte seg til Frankrikes «nøytralitets- og ikke-innblandingsstandpunkt» og nedsatte en europeisk komite for å overvåke dette. Og nå opplevde man det opprørende spill at Tyskland og Italia sluttet seg til ikke-innblandingskomiteen samtidig som deres hjelp til Franco økte fra dag til dag.

Sovjetunionen tilsa straks sin støtte til den spanske folkeregjering. Men den våpenhjelp og støtte som landet kunne gi var på grunn av den geografiske beliggenhet begrenset, særlig etter at ruten over land ble stengt.

De europeiske folkemasser rykket også til unnsetning. Frivillige antifascister fra alle land strømmet til Spania og tok seg fram tross forbud og grensesperringer. I november/desember ble de første internasjonale militæravdelinger mot Franco dannet. De spilte en meget viktig rolle i kampen for å stanse Francos framrykking. Og i alle europeiske land reiste det seg også en mektig antifascistisk folkebevegelse for å hjelpe det spanske folk på annen måte, – med medisiner og sanitet, mat og klær, ja også her med militær hjelp.

Spania ble sentret for den store europeiske massekampen mot fascismen. Denne kampen ble en hovedsak i hvert eneste europeisk lands politikk i de to nærmeste årene.

NKP og Nygaardsvold-regjeringen

Fascistenes krigsforberedelser og de utenrikspolitiske begivenheter det her er gitt et omriss av, måtte selvsagt også ha den største virkning i Norge.

Som allerede vist hadde både industriarbeiderne og skogsarbeiderne i de første trettiårene slått de fascistiske framstøtene tilbake. Men som en videreføring av den kampen gjaldt det også å bringe landet ut av det dødvannet som de borgerlige regjeringer gjennom år hadde skapt og først og fremst finne botemidler mot den nød og elendighet arbeidsløsheten skapte. Arbeiderpartiets krisepolitikk tok sikte på det. Men enda et år etter valget i 1933 som ga borgerpartiene et så klart nederlag, klamret Venstre seg til regjeringen støttet av de andre borgerlige partier. Tilslutt røk dette samarbeid ved at Bondepartiet brøt ut.

Det skjedde i denne tiden visse endringer i Bondepartiet. Dannelsen av Nasjonal Samling hadde felt ut en del av de mest åpenbare fascistelementene fra partiet. Skogsarbeidernes hardnakkete kamp hadde også gitt Bondepartiet noe å tenke på. Og gjeldskrisen, vanskene i jordbruket med avsetning og priser presset fram kravet om en mer energisk politikk fra statens side for å hjelpe jordbruket.

Dette var grunnlaget for den tilnærming mellom Arbeiderpartiets og Bondepartiets parlamentariske ledere som resulterte i kriseforliket mellom dem. Venstreregjeringens fall og dannelsen av det parlamentariske grunnlag for Arbeiderpartiregjeringen Nygaardsvold.

Norges Kommunistiske Parti så med atskillig mistanke og skepsis på denne alliansen og advarte mot den. Mye bitre erfaringer satt jo igjen etter Hunseid-Quislingregjeringens overgrep overfor arbeiderklassen.

Men partiet sa likevel klart fra:

«Vi ønsker ikke noen borgerlig regjering i den nåværende regjerings sted, hverken Hambro, Mowinckel eller Hunseid, – for ikke å snakke om Quisling. Tvert imot: Vi kommunister er beredt til å forsvare regjeringen Nygaardsvold mot ethvert angrep fra reaksjonens og fascismens side.

– – –

Situasjonen i Norge er ikke slik at vi kan ha en regjering som representerer den umiddelbare revolusjonære kamp for omstyrting av kapitalismen. Det er heller ikke slike krav vi stiller til regjeringen

Nygaardsvold. Vi krever bare at regjeringen, med alle arbeiderorganisasjoner og småkårsfolket i ryggen skal gjøre et alvorlig fremstøt for å virkeliggjøre sin egen kriseplan av 1934, at den skal oppløse de fascistiske organisasjoner og støtte arbeidernes kamp for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Vi vil sammen med venstreretngen innenfor Det norske Arbeiderpartis egne rekker reise en bevegelse for en kursendring i radikal retning.»

Når det gjaldt den økonomiske politikken skisserte NKP et grunnlag for et kriseprogram som tok sikte på å avlaste arbeidsfolket for skatter og avgifter til et beløp av 53 millioner kroner, og at krisebevilgningene ble forhøyet med 31 millioner.

Dekningen for de økte utgifter stilte partiet opp slik:

Så langt hverken ville eller kunne Nygaardsvold-regjeringen presse Bondepartiet. Tvert imot godtok den Bondepartiets hardnakkete krav om innføring av omsetningsskatten på et øre, som i disse årene ennå var en beskjeden kilde å rase av mot hva den skulle bli etter verdenskrigen.

Men NKP’s syn vant gjenklang blant venstrekrefter særlig i fagbevegelsen. Det virket som et press for en dristigere og mer omfattende krisepolitikk.

Et viktig moment kom også her inn i bildet. Da regjeringen Nygaardsvold i 1935 ble dannet hadde krisen allerede passert bunnpunktet. Langsomt begynte det kapitalistiske næringslivet å «komme seg». Hovedårsaken var de økte resurser i opprustningen som ble satt inn i mange land og som virket på priser og omsetning. Arbeidsløsheten i Norge tok til å gå nedover også på grunn av det begynnende omsvinget. Regjeringen satte med stor agitatorisk virkning punktum for pausen i sosialpolitikken ved å innføre en beskjeden alderstrygd i 1936 og seinere arbeidsløshetstrygden i 1938.

Det viktigste utslag av omsvinget i konjunkturene og krisetiltakene var selvsagt at flere kom i arbeid. Men det slo på flere år ikke ut i noen bedring i lønningene for de som var eller komi arbeid. I følge oversikter som ble offentliggjort av Landsorganisasjonens rasjonaliseringskomite i slutten av 30-årene sank lønnsandelen i verdien av landets samlede industriproduksion helt til utgangen av 1937, mens bruttooverskuddet sett i forhold til lønnsutbetalingene derimot steg med hele 20% fra 1933 til 1937. Dels kom dette av at rasjonalisering, teknisk omlegging og modernisering for å «innspare arbeidskraft» fortsatte under hele krisetiden og etterfølgende år. Det var for eks. i denne tiden at de så berømmelige tidsstudier i arbeidsprosessen begynte rundt om på bedriftene. I en rekke fag som for eks. jern- og metall, papir, tekstil greide arbeiderne å få stanset dette. Men presset på arbeidstempoet fortsatte i mange andre former.

En annen faktor som også virket inn var den tariffpolitikk Landsorganisasjonen og mange fagforbund la opp fra 1935 og utover. Under parolen om «solidarisk lønnspolitikk» unnlot man ved tariffrevisjonene å stille krav om lønnsforbedringer for at flere skulle komme i arbeid. Noe bidrag til å drive arbeidsløshetstallet ned ble dette ikke. Men det forsinket kampen for å overvinne de anslag mot lønns- og levevilkår som kriseårene uavvergelig hadde ført med seg.

Partiets 5. landsmøte

Våren 1936 holdt Norges Kommunistiske Parti sitt 5. landsmøte. Det var naturlig at kampen for enhet mot krig og fascisme kom til å bli det sentrale altoverskyggende spørsmålet på landsmøtet. Og allerede ved forberedelsen til landsmøtet var en sak i forbindelse med kampen for enheten brennende, nemlig når det gjaldt partiets stilling til stortingsvalget om høsten samme år. Foran stortingsvalget forsøkte ennå en gang reaksjonære og fascistiske krefter å mobilisere til en felles storm mot arbeiderbevegelsen. På initiativ av Fedrelandslaget som nå var en fascistisk søsterorganisasjon til Quislings Nasjonal Samling, var det satt igang en innsamling til et valgfond for å hindre arbeiderflertall på Stortinget. Det var en kopi av de tiltak man tok fra storkapitalistisk hold i tjueårene dengang man også med klingende mynt ville lokke og true fram en samling mot arbeiderbevegelsen.

Bidragsytere til det nye valgfondet var banker, forsikringsselskaper og industridrivende. Særlig gavmild var bryggerienes fellesring, så fondet fikk navnet «øl-pengene» på folkemunn. Valgfondet skulle deles i hemmelighet mellom de borgerlige partier på betingelse av at de gikk i listeforbund. Det var et noe for drøyt vilkår, særlig fordi et par borgerlige partier var redd for noe samrøre med Nasjonal Samling. Vilkåret ble trukket tilbake og penger ble delt ut. Venstre bl.a. fikk 50 000 kr. på labben. I alt ble det samlet en million til denne reaksjonære virksomheten, og det er ikke minst fra dette halvfascistiske foretak at ideen til etterkrigstidens «Libertas» ble tatt.

Det var atskillige borgerlige listeforbund under oppseiling ved dette valget. Det skulle før valget stimulere til mønstring av borgerpartienes siste reserver. I selve valget skulle det hindre at Arbeiderpartiet fikk mandatfordeler og dermed hindre arbeiderparti flertall.

Like før sitt landsmøte gjorde NKP’s sentralstyre henvendelse til Arbeiderpartiet med forslag om valgsamarbeid for å møte den borgerlige fellesfronten.

Saken hadde vært til behandling i alle partiets distriktsorganisasjoner og det hadde vært en livlig diskusjon om hvordan man skulle gå fram.

3. april vendte sentralstyret seg til DNA’s ledelse med forslag om at de to partier gikk i listeforbund i de seks valgdistriktene Finnmark, Hedmark, Trøndelags byer, Bergen, Telemarks byer og Aust-Agder. Under forutsetning av at de to partiene ble enig om dette, ville NKP være villig til ikke å stille liste i de andre distriktene. Forslaget var motivert med de listeforbund de borgerlige partiene forberedte for å løpe storm mot arbeiderpartiregjeringen. De seks distriktene der det var foreslått listeforbund var de NKP sto sterkest i og der partiets stemmer enten kunne sikre et usikkert arbeidermandat eller erobre et mandat fra de borgerlige.

12. april trådte NKP’s landsmøte sammen. Landsmøtet godkjente enstemmig sentralstyrets henvendelse. Men på landsmøtet reiste man enhetsspørsmålet i hele sin bredde og tok også opp den tanken som var reist på Kominterns 7. kongress om arbeidet for å samle arbeiderklassen politisk, i ett politisk parti. Etter en inngående diskusjon besluttet landsmøtet også å gjøre henvendelse til DNA i denne sak. Fra det hold hadde det jo gjennom alle år vært hevdet at enhet og enhetsfront bare skapes gjennom organisatorisk partisamling. I den voldsomme kampinnstilling som arbeiderklassen i alle land sto til fascismen og med krigen hengende som en truende fare, var enhet opprettet i flere land og forsøk på organisatorisk samling var gjort for eks. i Frankrike (noe som seinere det franske sosialistparti avslo).

NKP’s samlingsforslag gikk ut på samling i ett parti: Det norske Arbeiderparti. Som grunnlag for et samlet parti pekte henvendelsen på følgende punkter:

1.    Full uavhengighet av borgerskapet.

2.    Partiet anerkjenner nødvendigheten av med revolusjonære midler å styrte borgerskapets herredømme og opprette proletariatets diktatur mot utbytterne i form av rådssystemet, det høyeste demokrati for det arbeidende folk.

3.    Kamp mot den imperialistiske krig. Forsvar for Sovjetunionen. Understøttelse av Sovjetunionens arbeide for fred.

4.    Diskusjonsfrihet og utstrakt hevdelse av de lokale organisasjoners og medlemmenes    selvbestemmelsesrett. Mot ethvert forsøk på byråkratisk sentralisering av partiet.

Hjelpeaksjonen for Spania

Det spanske folkets frihetskamp var den saken som fra sommeren 1936 og utover de neste par år kom til å prege virksomheten til alle antifascistiske krefter i Norge så vel som i de andre europeiske land.

Norsk arbeiderbevegelse satte her igang en hjelpeaksjon av større dimensjoner enn noen slik aksjon tidligere. Aksjonen fikk tilslutning langt ut over arbeiderbevegelsens rekker. Det ble en folkebevegelse mot fascismen som satte spor etter seg mange år etter, ja helt inn i verdenskrigens tid.

Den skammelige ikke-innblandingspolitikken hadde stengt den regulære frie forbindelse mellom det demokratiske Spania og Europa. Og heller ikke den norske regjering vågde å følge en annen linje enn den som var lagt opp av de borgerlige europeiske stater. Det var forbudt i Norge å reise som frivillig til Spania. Det var forbudt å hjelpe det spanske folk med krigsmateriell eller transport av krigsmateriell.

De fascistiske statene brøt, som allerede nevnt, kaldt og kynisk alle disse bestemmelser når det gjaldt hjelpen til Franco. Takket være dem ble ikke-innblandingen et redskap til hjelp for opprørerne.

Det var ingen grunn til å bøye seg for den tåpelige og selvmorderiske ikke-innblandingen. Og det oppsto av denne grunn en hjelpeaksjon for det spanske folk som foregikk i to former. Den ene formen var den hjelp man kunne gi som var av direkte eller indirekte militær karakter. Den måtte altså organiseres på illegale veier. Den andre formen var den humanitære hjelpen, forsendelse av sanitets- og sykehushjelp, mat og klær til sivilbefolkningen fortrinnsvis til de titusener av spanske barn som kom i nød. Slik hjelp kunne tross store vansker skje på legal måte.

Hele det legale hjelpearbeid ble organisert av den norske Spaniakomiteen som i forbindelse med fagbevegelsens første store innsamlingskampanje ble nedsatt høsten 1936.

I oktober 1936 ble det holdt en internasjonal konferanse i Paris for hjelp til det spanske folk. Her ble det nedsatt en samordningskomite for hjelpeaksjonen som skapte en sentral Spaniakomite i Paris. Norge var representert på konferansen og fikk sin kontakt til Spania gjennom den norske og svenske Spaniakomiteen og de to land gikk inn for å opprette et sykehus i Spania for sivile og militære. Sykehuset ble lagt i byen Alcoy. Videre reiste Spaniakomiteen tre barnehjem og sendte store regelmessige sendinger med mat.

Fra alle land strømmet unge antifascister på illegale veier til Spania for å kjempe mot fascismen. En regnet vel med at de frivillige aldri ville nå et tall større enn at det skulle stå som en internasjonal solidaritetsaksjon av symbolsk karakter.

Slik gikk det imidlertid ikke. Alt på høsten 1936 ble grunnen lagt for den internasjonale brigade i Spania. Den fikk et omfang så den kom til å spille en viktig militær rolle, og var ved flere store krigsoperasjoner av helt avgjørende betydning.

I vårt land ble det Norges Kommunistiske Parti som overtok arbeidet med å organisere den illegale hjelpen til Spania. I november 1936 hadde partiet sin representant i Spania for organisering av reiser for norske frivillige. Det viste seg at fler da allerede var norske sjøfolk med i kampen mot Franco, dels som soldater, dels ombord i skip som søkte å bryte fascistenes blokade av folkefrontens havner i øst og sør.

Ved nyttårstider reiste de første norske frivillige til Spania. Sentret for Organiseringen av reisene var bygd opp av NKP. Myndighetene søkte å legge hindringer i veien for de frivillige. Travle politifolk drev tidvis rene jakt på dem og nazistiske spioner forsøkte å angi dem som planla å reise. De fleste som reiste var sympatisører og medlemmer av NKP og NKU. Men også andre antifascister av andre politiske syn sluttet seg til. Gjennom denne frivillige innsats av norsk ungdom ble grunnen lagt for en rekke av de illegale kampgrupper som under NKP’s ledelse kjempet mot den tyske nazismen under okkupasjonen av Norge noen år seinere.

En annen viktig innsats gjorde NKP i arbeidet for å organisere transport av «ulovlig» materiell til Spanias folk. Norske båter tok på seg den farefulle jobb å trenge inn med våpen og ammunisjon til Spanske havner. Norske sjøfolk vervet seg for å seile på den illegale fraktfarten. Særlig i 1937-38 var dette en viktig hjelp der NKP i samarbeid med svenske og danske kamerater gjorde en innsats.

Side om side med dette arbeid mobiliserte NKP og NKU alle sine krefter i Spaniakomiteens hjelpekampanje. Gjennom over to år var dette den viktigste, alt overskyggende oppgaven.

En ganske særlig innsats i Spaniakampanjen og i kampen mot fascismen gjorde forfatteren Nordahl Grieg. I 1935 kom han hjem etter to års opphold i Sovjetunionen, begeistret over det russiske folk, dets veldige kamp for et nytt samfunn, de skapende evner sosialismen utløste. Fascismen, krigen var hans dødsfiende, sosialismen hans håp.

Nordahl Grieg tok kontakt med NKP. Medlem av panier ble han ikke. Selv sa han at han strevet etter å komme så langt at han kunne kalle seg å være kommunist. I alle seinere år, helt til sin død var han en trofast venn og medkjemper i sitt forhold til partiet. Det var naturlig for ham særlig å søke kontakt med den kommunistiske ungdommen. Han ble sammen med den danske dikteren Andersen Nexö en spesiell beskytter og medarrangør av de store nordiske antifascistiske sommerstevner som i disse årene ble organisert av de kommunistiske ungdomsforbundene.

Og i kampen for Spanias folk var han en utrettelig kjemper. To ganger i løpet av borgerkrigen oppholdt han seg der.

I 1936 begynte Grieg å gi ut sitt eget tidsskrift «Veien Frem». Det ble et virkningsfullt talerør i kampen mot fascismen både ute i verden og hjemme i Norge. Og med sin diktning, – romanen «Ung må verden endnu være -», skuespillene «Vår ære og vår makt», «Nederlaget», «Men imorgen -», diktene og artiklene kom han til å stå blant de fremste i den antifascistiske kampen.

Samlingsforhandlingene

I mai måned hadde DNA sitt landsmøte. Her ble det vedtatt å innby NKP til forhandlinger om samling «i ett parti uten organiserte fraksjoner, på grunnlag av Det norske Arbeiderpartis prinsipper, retningslinjer og politikk».

Men landsmøtet avslo mot 13 stemmer NKP’s forslag om listeforbund ved høstens valg. Det førte til at også samlingsspørsmålet en tid ble stående i stampe.

Ved stortingsvalget stilte NKP liste i bare en krets, Bergen. Ellers deltok partiet overalt i valgkampen, mange steder i felles valgmøter med DNA og fremla der sitt syn. Det gjaldt å nå et resultat i valget der Arbeiderpartiregjeringen kunne fri seg fra avhengighetsforholdet til Bondepartiet m.a.o. at man kunne oppnå et flertall blant velgerne og i Stortinget mot de borgerlige partier. Men det gjaldt først og fremst å bygge opp enheten i selve arbeiderbevegelsen som kjernen i kampen mot krig og fascisme.

Vedtaket om ikke å stille lister i noen kretser unntatt Bergen skapte atskillige praktiske vansker for partiet. Trass i at det reddet et par mandater for DNA satte deres presse etter valget inn en kampanje der man hevdet at «NKP ikke hadde våget å opptre med egne lister» og man søkte etter evne å rive opp i partiets organisasjoner.

Valget ga DNA i alt 70 mandater, en øking på en. NKP i Bergensområdet nådde ikke opp. Innen de borgerlige partiene var den viktigste forskyvningen at Høyre gikk fram med 5 mandater mens Bondepartiet gikk tilbake med tilsvarende antall. Det førte til at alliansen mellom DNA og Bondepartiet etter hvert gikk i oppløsning og Nygaardsvold-regjeringen mer gikk over til å støtte seg på Venstre.

Stortingsvalget i 1936 ble det siste på mange år. I 1938 ble det vedtatt å forlenge stortingsperiodene til 4 år. Krig og okkupasjon førte til at neste valg først kunne skje i 1945.

Forsommeren 1937 ble samlingsforhandlingene mellom DNA og NKP tatt opp igjen. Foranledningen var en henvendelse fra de to partienes fylkesorganisasjoner i Telemark, og NKP’s sentralstyre vendte seg igjen til DNA.

I juli kom forhandlinger istand. Først tok man opp en del spørsmål som ville melde seg innen forhandlingene kunne bli ferdig, og man ble enig om:

1.    At den polemiske strid på den indre front innstilles under de pågående samlingsbestrebelser.

2.    At de to partier og deres medlemmer gjensidig skal respektere hverandres alminnelige organisasjonsmessige bestemmelser og vedtak idet man forutsetter at det tas nødvendige hensyn til de samlingsbestrebelser som pågår.

3.    Hvis samlingen ikke kommer istand før kommunevalget, forutsetter man at Det norske Arbeiderparti stiller lister i alle kommuner hvor det har avdelinger, og at Norges Kommunistiske Parti stiller liste i de kommuner hvor det har muligheter for å få valgt representanter. På hvert sitt grunnlag går de to partier inn i valgkampen for å    oppnå størst representasjon i kommunestyrene og for å styrke arbeiderklassens stilling.

Ellers gikk man ikke nærmere inn på hovedsaken, den organisatoriske samlingen. Den ble utsatt til over valget i oktober. 

Alt i september behandlet NKP’s sentralstyre spørsmålet om de videre forhandlinger og formet et lengere brev til DNA om sitt syn på samlingen i ett parti. Her ble det også satt opp et utkast til samlingsplattform som kunne fastlegge den klassepolitikk et forent parti måtte føre og skape de viktigste forutsetninger for en varig enhet i partiet.

Utkastet til plattform var slik:

For det første: Det forente parti vil være et marxistisk parti som er uavhengig av borgerskapet og fører en konsekvent proletarisk klassepolitikk i det samlede arbeidende folks interesser.

For det annet: Det forente arbeiderparti vil samle alle lag av den demokratiske befolkning mot reaksjon og fascisme. Det fører en aktiv kamp mot den imperialistiske krig.

For det tredje: Det forente parti står uten forbehold på Sovjetunionens side, sosialismens land, og tillater ingen sovjetfiendtlig opptreden fra partipressens og partifunksjonærenes side.

For det fjerde: Det forente arbeiderparti vil avgjort bekjempe den kontrarevolusjonære trotskisme og vil ikke tåle trotskister i partiaviser eller i andre ansvarlige partifunksjoner.

For det femte: Det forente arbeiderparti garanterer et indre partidemokrati i sine rekker og retten til fri meningsytring for alle medlemmer med det formål å styrke partiet ideologisk, politisk og organisatorisk.

For det sjette: Det forente arbeiderparti understøtter Den Kommunistiske Internasjonales bestrebelser for opprettelse av arbeiderklassens enhetsfront og den antifascistiske folkefront i de enkelte land, for opprettelsen av enhet i den internasjonale fagbevegelse og tillater intet fiendtlig forhold til Den Kommunistiske lntemasjonale.

NKP’s brev pekte videre på at en under alle omstendigheter måtte rekne med at en samling krevde tid for sin gjennomføring. Derfor ble det i brevet foreslått at man fortsatt skulle følge den linje som var lagt opp ved de første forhandlingene: bli enig om et samarbeidsområde der begge partier kunne virke og på den måten fremme det kameratslige forhold mellom partienes medlemmer og i fellesskap aktivisere nye lag av arbeiderklassen.

Forslaget til samarbeidsområde formet NKP slik:

A.    Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti forener alle sine anstrengelser til øking av solidaritetsaksjonen for det republikanske Spania.

B.    Begge panier kjemper med forente krefter mot den fascistiske agressivitet, for opprettholdelsen av freden og arbeider sammen for styrkelse og utbredelse av fredsbevegelsen.

C.    Begge partier fører en felles kampanje for alle fagforeningers kollektive tilslutning til Det norske Arbeiderparti. Ved de kommende tariffbevegelser samarbeider begge partier for å understøtte fagorganisasjonens kamp for oppnåelse av bedre lønns- og arbeidsbetingelser.

D.    Selv om Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti opptrer med egne lister ved kommunevalget, fører de en felles valgkamp mot reaksjonen for i størst mulig grad ei styrke det arbeidende folks posisjoner.

Forhandlingene mellom de to partiene fortsatte i november. Her reiste DNA’s forhandlere et nytt spørsmål. Saken var den at Landsorganisasjonen, igjen etter press fra den svenske og danske landsorganisasjon, hadde sluttet seg til Amsterdam-internasjonalen. Arbeidet for sammenslutning av de to faglige internasjonalene var da begynt og Røde Faglige Internasjonales to viktigste avdelinger, i Tsjekkoslovakia og Frankrike hadde tatt opp arbeidet for å skape nasjonal faglig enhet. Dette gikk også i orden noe seinere.

Men i DNA var nå saken tatt opp om dette partis tilslutning til Annen Internasjonale. DNA’s forhandlere spurte nå NKP’s representanter hvordan de stilte seg til den saken.

NKP’s representanter svarte at partiet forsåvidt hadde formet sitt syn på internasjonalene i punkt 6 i den plattform som var lagt fram. Men representantene var villig til å drøfte DNA’s medlemsskap i Annen Internasjonale nærmere selv om man ville fortsette kampanjen mot DNA’s innmeldelse.

På et nytt møte i desember 1937 la så DNA fram sitt svar på de 6 punktene i NKP’s forslag til samlingsplatform. Det heter i brevet:

Når det gjelder punktene 1, 2, 3, 5 og 6 henvises til partiets programmer og praksis. Med hensyn til det spørsmål som er reist under punkt 4 uttaler sentralstyret som sin oppfatning at den trotskistiske bevegelses ideer og politikk er i strid med Det norske Arbeiderpartis syn. Arbeiderpartiet bekjemper enhver dogmestrid og splittelse som fører til svekkelse av arbeiderklassen og medlemskap i en trotskistisk organisasjon vil derfor være uforenlig med medlemskap i Det norske Arbeiderparti.

Sentralstyret vil videre fastslå at Det norske Arbeiderparti bygger på folkestyret og bekjemper enhver form for diktatur. Vi henviser til punktet om demokratiske rettigheter i partiets arbeidsprogram. «Det norske Arbeiderparti vil opprettholde og utvide folkets demokratiske rettigheter som organisasjonsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet og energisk motsette seg ethvert inngrep i disse rettigheter.»

DNA’s brev var utvilsomt formet under inntrykket av den voksende tilslutning som samlingstanken fikk såvel i fagforeningene som innen DNA’s egne rekker. NKP ga da også i et svarbrev klart uttrykk for at det måtte være mulig å nå fram til et resultat. Brevet tok også opp spørsmålet om medlemskapet i Annen Internasjonale som var reist av DNA’s forhandlere, og ga til dette følgende svar:

Hva angår spørsmålet om DNA’s eventuelle innmeldelse i Annen Internasjonale som nå er stilt av DNA’s ledelse og som DNA’s ledelse og DNA’s representanter har villet vite vår mening om, så henviser vi til den avvisende stilling som vi har tatt og som er alminnelig kjent. Men vi erklærer samtidig at vi ikke betrakter dette spørsmål som en hindring for NKP’s samling med DNA. Dog er vi av den mening at et så viktig spørsmål som de internasjonale forbinnelser først burde bli avgjort av det forente parti. I tilfelle av at det forente arbeiderparti med flertall skulle beslutte sin innmeldelse i Annen Internasjonale erklærer vi oss beredt til å ta hensyn til denne beslutning. Men vi vil innenfor det forente parti virke for at dette understøtter Den Kommunistiske Internasjonales bestrebelser for å opprette arbeiderklassens enhetsfront og den antifascistiske folkefront i de enkelte land og for å skape enheten i den internasjonale fagbevegelse. Og vi vil arbeide for at det forente parti ikke tillater noen fiendtlig holdning til Den kommunistiske Internasjonale.

Det var ventelig, og faktisk ventet alle det – at forhandlingene mellom de to partiene ville fortsette. Men i januar 1938 holdt så DNA landsstyremøte. Etter en større diskusjon besluttet landsstyret uten videre å bryte forhandlingene med NKP.

Denne plutselige vendingen hadde en rekke årsaker.

På det internasjonale plan hadde den økte antisovjet- og antikommunisthetsen på den ene siden og bestrebelsene i arbeidermassene for faglig og politisk enhet satt hele høyrefløyen innen sosialdemokratiet i alarmberedsskap.

Når det gjaldt den faglige enheten hadde representanter for Amsterdaminternasjonalen vært til forhandlinger i Moskva angående den russiske Landsorganisasjonens opptakelse i Internasjonalen. En overenskomst om dette ble gjort. Men så rykket høyrefløyen ut, blant dem de svenske og danske reformistene. De ville ikke under noen omstendigheter godta sovjetfagbevegelsens opptakelse og truet direkte med Internasjonalens sprengning. I Amsterdaminternasjonalens ledelse ble avtalen med den russiske Landsorganisasjonen forkastet. Russerne ble stående utenfor.

I Stockholm og København hadde sosialdemokratiets høyreledelse med stigende misnøye fulgt samlingsforhandlingene i Norge. Nå satte de også i gang og begynte å øve press på DNA. Hånd i hånd med dette gikk hele den norske borgerpressens kampanje. Avisene skrek opp om DNA’s «revolusjonære fortid» og drev den voldsomste skremselsagitasjon. Alle disse faktorene stimulerte selve høyrefløyen innen DNA, som hele tiden hadde vært mot samlingsforhandlingene. Og tilslutt lyktes det å vende stemningen i partiledelsen slik at man tok bruddet. Den gamle historien om at kommunistene ville gjøre DNA til et Labour-Party ble varmet opp igjen. Kommunistene var «den trojanske hesten» som ville snike seg inn i DNA for å undergrave det innenfra.

Det plutselige bruddet skapte stor skuffelse ute blant arbeidsfolk. Alle hadde trodd at den politiske samlingen skulle lykkes. Mange fagforeninger hadde for å tilkjennegi sin oppslutning om samlingen sluttet seg kollektivt til DNA.

NKP’s ledelse søkte enda en gang å hindre bruddet. I et brev til DNA heter det:

Vårt parti kan ikke være enig i at det ikke fremdeles er muligheter tilstede for organisatorisk samling av de to partier. Vi mener at samlingen er både mulig og nødvendig. Den er nødvendig fordi den politiske situasjon ute og hjemme står foran en uhørt skjerping som vil kreve en fast, ubrytelig enhet av hele det arbeidende folk. Fascismens fremrykking og den stadig økende fare for krig, angår i høy grad også vårt folk. Den nye økonomiske krise som er i anmarsj og som vil hjemsøke vårt land på samme måte som den hjemsøker alle kapitalistiske land, vil av det reaksjonære borgerskap bli utnyttet til angrep på arbeidsfolkets økonomiske og politiske rettigheter. Med disse perspektiver for øye må alle arbeiderbevegelsens gode krefter forene seg og sette alt inn på å skape enheten.

Noen reaksjon på dette brevet kom ikke fra Arbeiderpartiets ledelse. Den seier som høyrefløyen i DNA vant ved å framtvinge bruddet i forhandlingene var en følge av den voldsomme anti-kommunistiske hetsen som nå var satt inn også i Norge. Det var den ideologiske bearbeidelsen av massene for «korstoget mot bolsjevismen», den krig som alle reaksjonære kretser i Europa håpet at Hitler skulle sette igang. Det var en hets som skulle bli skjebnesvanger for hele Europas fred. I dens fotspor kom krigen og nazismens grusomme terror.

― » ―

Kort tid etter at regjeringen Nygårdsvold var tiltrådt, innvilget den innreise og oppholdstillatelse til Leo Trotsky. En del elementer innen DNA hadde forbinnelse med ham og hans tilhengere i utlandet. Olav Seheflo og stortingsmann Konrad Knutsen var blant dem. Dessuten fantes blant de politiske tyske flyktningene i Norge en trotskistisk gruppe der Willy Brandt spilte en viss rolle. Disse gruppene søkte i fellesskap å utfolde seg, hovesakelig som propagandister for hetsen mot Sovjetunionen innen arbeiderbevegelsen. En del av DNA’s aviser ga også velvillig plass for deres skriverier.

Trotsky, som oppholdt seg i Frankrike, fikk sin oppholdstillatelse i Norge under påskudd av at han var syk og at franske myndigheter ville utvise ham. Saken vakte stor oppsikt og særlig Nasjonal Samling søkte å lage propaganda på den for å holde liv i agitasjonen om DNA’s «moskovitiske fortid».

Trotsky og hans hustru bodde i den første tiden i en villa utenfor Hønefoss. Han holdt seg tilsynelatene i ro. Men det at hele saken ble kjørt fram i offentligheten som en norsk politisk affære, aktualiserte også Trotskys tidligere virksomhet i Sovjetunionen, hans kamp mot det kommunistiske parti og hans allianser og manipulasjoner med andre fraksjoner og grupper der.

Særlig gjorde dette seg gjeldende i forbinnelse med de store rettssakene i Sovjetunionen.

I desember 1934 var S. M. Kirov, sekretæren for Leningrads kommunistiske partiorganisasjon, blitt myrdet. Det førte, særlig fra 1936, til rettssaker mot en rekke ledere av tidligere opposisjonsgrupper mot det kommunistiske parti og dets ledelse med Stalin i spissen, og utløste voldsomme utrenskninger som rammet store antall av uskyldige mennesker.

Rettssakene i Moskva, stilte Trotsky som hovedmannen i de sammensvergelser, forbrytelser og Iandsforrederske handlinger som de anklagete ble beskyldt for. Rettsforhandlingene og dødsdommene som falt, ble grepet opp av alle sovjetfiendtlige krefter til en storstilt propaganda.

Fascismen i alle land, med Hitlernazismen i spissen hadde overtatt ledelsen av den propagandakrigen som skulle forberede «korstoget mot bolsjevismen». Høsten 1936 ble den såkalte «Antikominternpakten» sluttet mellom Japan og Nazi-Tyskland. «Antikominternpakten» inneholdt tre hovedpunkter:

Det første påla partene gjensidig å informere hverandre om Kominterns virksomhet og gjennomføre en felles kamp mot den.

Det annet punkt forpliktet partene til «strenge forholdsregler mot alle dem som i inn og utland direkte eller indirekte står i Kominterns tjeneste». Pakten la altså opp til en klappjakt mot enhver som kunne beskyldes, mistenkes eller stemples for å ha noe med kommunistene eller Sovjetunionen å gjøre. Den var senere et mønster for etterkrigstidens værste utslag av Mc Cartyisme.

Antikominternpakten ble hilst med begeistret tilslutning av alle reaksjonære rundt i Europa, og det fascistiske Italia sluttet seg formelt til den året etter.

I den forsterkere antikommunistiske og antisovjetiske hetsen som nå satte inn ble Moskvaprosessene nyttet som en hovedsak.

Høyre fløy i sosialdemokratiet fulgte også opp. Takket være dem ble den voldsomme kampanjen ført inn i arbeiderbevegelsen, og rettet mot de kommunistiske partiene, fordi de forsvarte Sovjetunionen og hevdet at de anklagde og dømte i prosessen var skyldige.

I Norge ble den antikommunistiske hetsen fort med særlig voldsomhet. Ikke minst det at Trotsky oppholdt seg i landet på oppholdstillatelse av en DNA-regjering samtidig som han var en hovedfigur i prosessene, gjorde at DNA’s presse kjørte voldsomt opp i sine angrep på Sovjetunionen og NKP.

Enda mer tilspisset ble saken da en bande av Nasjonal Samlings «hird» i august 1937 forsøkte å trenge inn i Trotskys villa for der å stjele dokumenter som skulle tjene som bevis for at han drev politisk virksomhet. Den fascistiske aksjonen ble mislykket. Men i alt det oppstyr den vakte ble det hevdet at Trotsky hadde brutt betingelsen for oppholdstillatelsen om å avholde seg fra all politisk virksomhet. Trotsky innrømmet selv dette, han ble internert og noe senere transportert til Mexico.

Men antisovjethetsen stoppet selvsagt ikke med det. Den fortsatte i de følgende årene og bidro meget til å skape uklarhet og forvirring blant folk, særlig når det gjaldt de internasjonale hendingene som brakte verdenskrigen stadig nærmere.

FORAN DEN ANNEN VERDENSKRIG

Forrederiet i München

Den holdningen som de europeiske statene viste overfor de to fascistiske statene Italia og TysklandFrankrike ble for disse en stadig større oppmuntring til nye fremstøt.

Høsten 1935 hadde Mussolini begynt overfallet på Etiopia. Som medlem av Folkeforbundet hadde Etiopia rett til beskyttelse, i all fall ved at det ble anvendt sanksjoner mot Italia. De reaksjonære regjeringene veltet dette og noen aksjon mot angriperen av betydning ble ikke tatt. Fremfor alt ble ikke de sanksjoner brukt som virkelig kunne rammet Italia nemlig stans av oljeleveringer og stengning av Sueskanalen. Det ga Folkeforbundet et grunnskudd som vern om freden. Flere skulle følge etter.

Italia fullførte overfallet på Etiopia i 1936. Det var en total krig med de frykteligste myrderier av en vergeløs sivilbefolkning, italienske tropper brukte enda til giftgass til massemordene.

Hitlertyskland på sin side rykket fram med sine krav om grenserevisjoner. Lenge hadde nazismen forberedt Østerrikes «Anschluss», denne statens innlemmelse i det tyske rike. Tyske nazister hadde organisert mordet på den østeriske forbundskansleren Dolfuss i 1934. I 1936 var det sluttet en vennskapspakt mellom Østerrike og Tyskland som fastslo at «Østerrike anser seg som en tysk stat». Det la grunnlaget for Tysklands innmarsj og anneksjon av Østerrike to år seinere.

Når disse brutale overgrep kunne skje uten at de store makter i Vest-Europa reagerte, men tvert imot mer eller mindre stilltiende godkjente dem, hang det for en vesentlig grad sammen med den politiske forskyvning som skjedde i 1937 i og med at Neville Chamberlain overtok regjeringsledelsen i England.

Chamberlain var en reaksjonær med direkte fascistiske sympatier. Han beundret Hitler fordi denne «så resolutt hadde gjort opp med den røde fare i Tyskland». Han var en ensporet og fanatisk eksponent for de storkapitalistiske krefter i England som ville gi Hitler-Tyskland fri bane for sin «Drang nach Osten» slik at nazismen kunne være fortroppen i felttoget mot bolsjevismen. Av den grunn måtte man etter Chamberlains mening for enhver pris komme til forståelse med Hitler og ut fra dette syn ble hele Englands utenrikspolitikk lagt opp, innreknet da også bestrebelsene på å få Frankrike til å følge samme linje.

Når derfor Sovjetunionen gang på gang i Folkeforbundet og ellers reiste protest mot fascistenes voldspolitikk overfor Etiopia Spania, Østerrike, ble de sovjetiske representanter stående alene.

Overfallet på Østerrike ble overhodet ikke tatt opp til realitetsbehandling i Folkeforbundet. Hitler erklærte at det var «et indre tysk anliggende» som ikke tålte innblanding fra andre stater og dermed ble det. Overfor en siste appell fra Etiopias keiser Haile Selassi i Folkeforbundets råd erklærte Chamberlains utenriksminister lord Halifax at man måtte «se de relle kjensgjerninger i øynene, at her gjaldt det selve Europas fred».

Når det gjaldt Spania så hadde landets lovlige regjering i 1938 rettet en henstilling til Folkeforbundets råd om å behandle den tysk-italienske intervensjon i landet. Den franske og engelske regjering samrådde seg i saken. I Frankrike var den siste folkefrontregjering falt. Den nye regjeringen Daladier var et redskap for den franske storkapital som var tilhenger av Chamberlain-linjen overfor fasciststatene.

De to landenes utenriksministere og regjeringssjefer gjorde opp sin felles plan: Spania skulle endelig ofres til fascistene.

Saken ble behandlet i Folkeforbundet i mai 1938. Den spanske regjerings delegasjon krevde at forbundspaktens artikkel 16 om folkeforbundsmedlemmenes kollektive forholdsregler skulle tas i anvendelse. Den eneste som ga spanierne full støtte var Sovjetunionens utenriksminister Litvinov. Etter tre dagers debatt og under dødsstillhet i forsamlingen ga Englands utenriksminister Halifax og Frankrikes utenriksminister Bonnet sitt nei til det spanske forslaget og ga dermed faktisk sin godkjennelse av at Italia og Tyskland hadde 100 000 intervensjonssoldatet på spansk jord i krigen mot det spanske folk. Alene, overfor en slik militær overmakt og mens landets lovlige regjering ble nektet å skaffe seg de militære maktmidler de hadde klar rett til, kunne det spanske folk ikke seire.

Hele den linjen som på denne måten ble fulgt i europeisk utenrikspolitikk, la forholdene til rette for Hitlers avgjørende fremstøt, de begivenhetene som definitivt ødela enhver mulighet for å hindre krigen, – angrepene mot Tsjekkoslovakia.

I begynnelsen av 1938 sverget Hitler i en av sine rabiate taler at de ti millioner tyskere som lever utenfor Tysklands grenser, skulle føres «heim ins Reich» – «hjem til riket». Allerede i lang tid hadde da Gøbbels propagandaapparat drevet den voldsomste kampanje for at den tyske befolkning i det sudetiske område som tilhørte Tsjekkoslovakia skulle innlemmes i Tyskland. Et nazistisk parti var stiftet blant tyskerne i det tsjekkiske studetomådet, ledet og finansiert fra Berlin. Partiet krevde også løsrivelse og «Anschluss» til Tyskland. Hitlerregjeringen inntok til å begynne med og offisielt det motsatte standpunkt. Under okkupasjonen av Østerrike ga nazistene gjentagne ganger erklæringer til Tsjekkoslovakia om sine fredelige hensikter overfor dette landet og håpet at Tsjekkoslovakia til gjengjeld ville forholde seg passiv i den østerrikske affæren. Det skjedde også.

Men ikke mange ukene etter var stillingen helt endret. Den nazistiske propagandaen med krav om Sudetlandets innlemmelse i Tyskland vokste. I britiske, franske ja enda til amerikanske aviser dukket det opp artikler som ga tsjekkerne det råd «å være fornuftig» da de ikke skulle rekne det for givet at Frankrike – eller ennå mindre England – ville våge seg på «farlige komplikasjoner for å forsvare Tsjekkoslovakia».

Dernest begynte det diplomatiske trykk på regjeringen i Praha, særlig da fra den britiske regjering. Og i fullt samspill med dette lot Hitler sine tropper i mai måned 1938 marsjere opp langs den tsjekkoslovakiske grensen.

Tsjekkerne svarte resolutt med mobilisering og befester grensen på sin side. Tsjekkoslovakia hadde en vel utrustet arme. Landets våpenfabrikker var av høy kapasitet og var teknisk av de fremste i verden. Bare dette skapte nok visse betenkeligheter hos nazistene. Men i Frankrike skapte «mai-krisen» ved den tysk-tsjekkoslovakiske grensen ren panikk. Den franske regjering tryglet Chamberlain om å megle slik at Frankrike ikke skulle bli nødt til å oppfylle sine traktatmessige plikter overfor Tsjekkoslovakia.

Dette passet nøyaktig inn i de nazistiske planene. I juli 1938 oppfordret den britiske regjeringen Tsjekkoslovakia til å «ta fornuften fangen for å pasifisere Europa».

Chamberlain sendte en av sine nærmeste medarbeidere, storkapitalisten lord Runzirnan til Praha for å mekle. Hitler ga Runziman sin «støtte» ved å gjennomføre en mønstring av alle Tysklands stridskrefter og i forsøk på å skremme Frankrike, ved å erklære at han nå vil begynne på «verdens mest gigantiske befestningsverker, Siegfriedlinjen» ved den fransk-tyske grensen.

Hitlers demonstrasjon lyktes. Den 12. september behandlet den franske regjering stillingen. Samme dag meddelte den London at Frankrike i tilfelle ikke var istand til å fylle sine traktatmessige forpliktelser overfor Tsjekkoslovakia. For syns skyld besatte Frankrike sin forsvarslinje, Maginotlinjen, langs den franske-tyske grense. Men Hitler lot seg ikke bløffe. Gjennom sine «venner» i Frankrike og England fikk han vite Frankrikes virkelige standpunkt. Ut fra det erklærte han at Tyskland var beredt til «å ta kampen».

Tre dager senere fattet Chamberlain sin «heroiske» beslutning om å oppsøke Hitler til en personlig konferanse. Etter samtalen ba Chamberlain pent om at den konferansen ikke skulle fattes endelig beslutning. Han ville forelegge saken for sin regjering og for Frankrikes statsminister. Dette godtok Hitler.

Etter konferanse med Daladier i London var planen klar: De to land skulle tvinge Tsjekkoslovakia til å avstå Sudet-området. Den tsjekkoslovakiske regjering vegrer seg og forsøkte å få hele saken fram for en internasjonal voldgift. Nå begynte både Frankrike og England å opptre direkte truende. Den engelske og franske ambassadør i Praha meddelte Tsjekkoslovakias president Benesch at om ikke de ga etter «ville Tsjekkoslovakia for historien bli stående som den eneste ansvarlige for utbruddet av en europeisk krig.» Og under enhver omstendighet ville England holde seg unna et slikt oppgjør.

De to ambassadører tilføyde:

Hvis tsjekkerne derimot innlot seg med russerne kan krigen bli et korstog mot bolsjevismen og da vil det bli meget vanskelig for Frankrikes og Englands regjeringer å slutte opp om Tejekoslovakia.

Den 21. september besluttet Tsjekkoslovakias regjering å kapitulere. I regjeringens erklæring om dette heter det:

Dessverre viste det seg at da de største vansker veltet inn over oss og vi ble truet med makt, var den europeiske krisen slik at våre forbundsfeller rådet oss til å kjøpe oss fred og ro ved å avstå deler av vårt teritorium fordi disse våre forbundsfeller ikke kunne komme oss til hjelp. . . .

Dagen etter fløy Chamberlain for annen gang til Tyskland. Han møtte Hitler i Godesberg og meddelte ham at Frankrike og England hadde avgjort Sudetspørsmålet nøyaktig etter Hitlers ønske og at dette var godtatt i Praha. Chamberlain ventet at Hitler skulle motta meddelelsen med begeistring eller i all fall med tilfredshet. Hitler svarte bare: «Jeg beklager, men nå er dette ikke tilstrekkelig for oss. Våre forbundsfeller Polen og Ungarn har også teritoriale krav som må imøtekommes.»

Den tåpelige gamle britiske «statsmannen» ble helt bestyrtet. Han ba om å få Hitlers krav skriftelig. Det fikk han også og etter en del forhandlinger reiste han hjem neste dag.

Meldingen om Hitlers nye krav vakte en storm av protester i England. Det ga opposisjonen med Churchill i spissen atskillig vind i seilene. For å skremme befolkningen ga regjeringen på sin side ordre til at man skulle begynne utdeling av gassmasker. Luftvern ble stilt opp og dekningsgraver ble gravd i Londons parker.

To dager seinere reiste Chamberlain i et brev til Hitler forslag om en konferanse av Tyskland, Italia, Frankrike og England «for å løse problemene og pasifisere Europa».

Hitler godtok forslaget. Samtidig gjennomførte han nye militære oppmarsjer for «den tyske aksjon», innmarsjen på tsjekkisk område.

29. september trådte konferansen av de fire maktene sammen i München. Til stede var Hitler, Mussolini, Chamberlain og Daladier. Konferansen ble avgjørende for spørsmålet om en kommende verdenskrig. Formelt gjaldt den Tsjekkoslovakias skjebne. Men Tsjekkoslovakia var ikke representert der.

I løpet av en dags forhandlinger ble man enige om oppstykkingen av Tsjekkoslovakia. Alle landets landdistrikter ved den tyske grensen med de der eksisterende militæranlegg skulle avstås til Tyskland innen 10 dager. Grensereguleringer mellom Polen og Tsjekkoslovakia og Ungarn og Tsjekkoslovakia skulle gjennomføres. De fire stormakter skulle så garantere den gjenværende del av landet mot uprovoserte angrep.

På toppen av det hele sendte Hitler og Chamberlain ut en felles erklæring der det het at de to statssjefer så den opprettede firemaktsavtale om Tsjekkoslovakia:

som et symbol på våre to folks ønske om aldri mer å føre krig mot hverandre.

I Tsjekkoslovakia ble Münchenavtalen mottatt som en dødsdom over landets selvstendighet. I arbeiderbevegelsen og de brede lag av befolkningen krevde man kamp mot avtalen. Underhånden ble Sovjetunionen forespurt om det ville stå fast ved avtalen om hjelp til Tsjekkoslovakia selv om Frankrikes støtte falt bort. Sovjetunionen svarte bekreftende på det. Men Praharegjeringen nølte og ga etter. 1. oktober marsjerte de tyske troppene inn i Sudetene og de øvrige landdistriktene. 5. oktober nedla Benesch sitt verv som president og forlot landet.

Et halvt år seinere ble Benesch, som da under emigrasjonen oppholdt seg i USA, intervjuet av den tyske forfatter Thomas Manns datter. Intervjuet ble først offentliggjort i «Chicago Daily News». Der erklærte Benesch:

Sovjetunionen sto trofast sammen med oss til siste stund. Sovjetunionen forsikret meg at den ville sendt militær hjelp uansett om Frankrike og England avslo å hjelpe.

Men lederne for det reaksjonære agrarpartiet hos oss truet med indre opprør hvis vi mottok hjelp fra Sovjetunionen.

Slik rev president Benesch i stykker hele det veld av løgn og rykter som da ble spredt verden over om at Sovjetunionen «hadde sviktet Tsjekkoslovakia».

I Vest-Europa ble Chamberlain og Daladiet etter München hyldet i alle reaksjonære kretser som fredens redningsmenn. Og Hitler ga som vanlig høytidelige erklæringer om at nå hadde Tyskland ikke flere krav på grensereguleringer i Europa.

Både fra fransk og britisk regjeringshold ble det gitt tydelige forsikringer om at hva Tyskland foretok seg når det gjaldt sine interesser østover, ville Frankrike og England anse som seg uvedkommende. Det var baktanken ja selve hensikten med München forliket, – å vende fasciststatens agresjons- og ekspansjonslyster østover mot Sovjetunionen.

Seks måneder seinere marsjerte de tyske armeer inn i Tsjekkoslovakia. Hitler tvang den nye presidenten i landet. Hacha, til å underskrive en avtale der Bøhmen og Mähren ble avstått som et protektorat under Tyskland. Den øvrige del av Tsjekkoslovakia skulle deles i to stater. I Slovakiet, den største av dem skulle det stables en protysk og profascistisk regjering på bena. 15. mars 1939 marsjerte tyskerne inn. Veien mot øst var åpnet. De andre makter i Europa nedla formell protest. Også fra USA kom det protest. Hitler bekymret seg ikke med å svare engang. Nå var stillingen lagt opp til det som var nazismens mål: å utløse en storkrig i Europa.

Sovjetunionen trakk på sin side konsekvensene av Münchenforliket og oppstykkingen av Tsjekkoslovakiet. Det førte til en vending i landets utenrikspolitikk. I alle år og fremfor alt fra sin inntreden i Folkeforbundet hadde Sovjetunionen kjempet for den kollektive sikkerhets idé, for et sterkt forbund av stater med klar front mot enhver angriper.

I alle avgjørende situasjoner der fasciststatene hadde opptrådt som angripere hadde Sovjetregjeringen klart sagt seg beredt til å være med på alle de forholdsregler folkeforbundspakten fastsatte for å stanse angriperne og hindre krig. Men hver gang var sovjetstaten blitt stående som eneste stormakt med dette standpunkt. Slik gikk det i spørsmålet om Mussolinies overfall på Etiopia, med Italias og Tysklands intervensjon i Spania, med okkupasjonen av Østerrike og tilslutt med Nazi-tysklands ødeleggelse av Tsjekkoslovakia.

I og med dette siste så sovjetregjeringen det slik at med de agressive planer som fremfor alt Hitlertyskland i vest og Japan i øst hadde, med den holdning Frankrike og England inntok til fasciststatene, med USA som en isolasjonistisk tilskuer, var en krig uunngåelig. Men stillingen innehar også en særlig fare for Sovjetunionen, nemlig den at de kapitalistiske lands motsetninger kunne slå om i et forbund av alle disse stater for å virkeliggjøre korstoget mot Sovjetunionen slik at den alene måtte kjempe mot den samlere kapitalistiske verden.

I denne endrede situasjon ble grunnlaget for Sovjetunionens utenrikspolitikk:

1.    Å nytte enhver mulighet som måtte by seg til allikevel i den tolvte time å hindre eller utsette storkrigen, eller i all fall begrense den. Å hindre en allianse mellom England og Frankrike og de to fascistatene Italia og Tyskland i vest og Japan i øst i et felles militært «korstog mot bolsjevismen», dvs. mot Sovjetunionen.

2.    Å føre en nøytralitetspolitikk overfor de eventuelle krigerske konflikter som måtte oppstå i Europa og holde Sovjetunionen utenfor dem.

3.    Å sikre sine grenser mot vest særlig for å oppnå den best mulige beskyttelse av sine viktigste industrielle produksjonssentra i landets vestre områder.

Denne Sovjetunionens sikkerhetspolitikk var retningsgivende for alle de skritt sovjetregjeringen tok i den krisesituasjon verden nå var kommet opp i.

Forspillet til krigsutbruddet

De voldsomme og dramatiske begivenheter ute i verden som det er gitt et omriss av i forrige avsnitt kom naturlig til å skyve de utenrikspolitiske spørsmål og saker i forbinnelse med utenrikspolitikken i forgrunnen også i Norge de siste årene før krigsutbruddet.

Alt ved Mussolinis overfall på Etiopia da man ikke svarte med effektive sanksjoner mot angriperen, meldte spørsmålet seg om Norges sanksjonsplikter som medlem av Folkeforbundet. Jo mer forholdene i Europa tilspisset seg og unnfallenheten mot fasciststatene økte, desto mer gikk sanksjonsbestemmelsen i oppløsning som maktmiddel for å underbygge den kollektive sikkerhets ide.

Da så Hitlertysklands okkupasjon av Østerrike i 1938 foregikk uten at de andre stater heller ikke da løftet en hånd mot det, hevet det seg ennå sterkere røster mot ut Norge skulle være bundet av Folkeforbundspaktens paragraf 16, sanksjonsparagrafen. Den kunne få farlige konsekvenser og trekke Norge inn i en eventuell kommende krig, mente man.

Like etter tyskernes innmarsj i Østerrike, i mars 1938, holdt de kommunistiske partiene i Sverige, Danmark og Norge en felles konferanse der de behandlet situasjonen. I konferansens erklæring het det innledningsvis at «Norden trues av fascismen, de nordiske folks nasjonale uavhengighet og demokrati er i fare». Ut fra dette sier vedtaket:

Vi oppfordrer regjeringene i de nordiske land til å stille seg i spissen for organiseringen av et forsvarsforbund mellom de nordiske statene til vern om vår frihet og vårt demokrati.

Konferansens erklæring vendte seg ikke bare til regjeringene. Ut fra den fare som lå i at den Chamberlainske unnfallenheten overfor fascismen også hadde sterk støtte i borgerlige, konservative og – selvsagt – fascistanløpre kretser i Skandinavia, appellerte partiene til alle radikale krefter om å slutte seg sammen i en antifascistisk front.

Det heter i erklæringen:

Norden må bli et fredens og frihetens vern. De nordiske folk må derfor samle sine krefter til enig forsvar mot fascismen. Folkenes vilje må gi seg uttrykk i handling. Skap derfor en nordisk frihetsfront til vern mot fascismens barbari og krigsplaner. Splitter og hver for seg strekker ikke våre krefter til. Enighet er Nordens redning.

Kort etter, i mai måned, behandlet Stortinget landets utenrikspolitiske stilling. Det gjaldt forpliktelsene som medlem av Folkeforbundet, men dermed også spørsmålet om Norges nøytralitet.

I debatten uttalte Venstres fører Mowinkel: «Som instrument for den kollektive sikkerhet har Folkeforbundet opphørt å eksistere.»

Stortingets enstemmige vedtak ble da også etter samme linje. Det slo fast at Stortinget ville fastholde:

landets rett til å iaktta hel og ubetinget nøytralitet i enhver krig som det selv ikke godkjenner som folkeforbundsaksjon.

Stortingsvedtaket var selvsagt preget av den frykten som særlig i de små europeiske land fikk næring av at Hitler kunne okkupere Østerrike uten at det skjedde noen kollektiv aksjon som mottrekk. Men vedtaket var uomtvistelig også i samsvar med den britiske Chamberlainregjeringens linje som innebar en oppgivelse av sanksjonspolitikken overhodet.

Ute i Europa vokste opposisjonen mot unnfallenheten over fasciststatene. Særlig gjorde den seg gjeldende i England hvor ikke bare store deler av arbeiderbevegelsen, men også krefter blant de liberale med Lloyd George i spissen og blant de konservative under Churchills og Edens ledelse stadig mer energisk fordømte Chamberlain og krevde en handlekraftig linje sammen med alle de land som var truet av fasciststatenes aggresjon.

I Norge ble NKP i denne tiden sterkt angrepet fordi partiet gikk inn for et felles nordisk forbund med klar front mot fascismen. «Det var Moskvas linje», het det. Ja, det var den linje som ikke hadde oppgitt kollektiv aksjon mot de fascistiske angripernes overgrep. De bitre fruktene av at man nettopp oppga denne linjen skulle ikke lenge la vente på seg. Fire måneder etter kom det store sviket i München som la veien åpen for krigen.

Da resultatet av Münclien-forliket ble kjent i Norge sluttet de fascistanløpene og fascistbegeistrede kretsene seg helt og fullt til jubelen omkring Chamberlain som «fredens bannerfører».

Avisen Tidens Tegn foreslo i fullt alvor at Chamberlain burde få Nobels fredspris, i Morgenbladet ble det samlet underskrifter på en takkeadresse til ham!

Men i de aller bredeste lag og på tvers av alle partier reagerte man sterkt overfor forrederiet mot Tsjekkoslovakia, og så den dødelige trusel som saken innebar.

Stortingspresident Hambro var blant dem som tok klar stilling mot forliket. Det utløste den rene hets også mot ham med Bondepartiets og hans eget Høyrepartis presse i spissen. Quislings blad «Fritt Folk» krevde at «jøden Hambro» skulle kastes som Stortingets president og faktisk ble det fra Bondepartiets side gjort forsøk i denne retningen, noe som likevel ikke lyktes.

Men i arbeiderbevegelsen, deriblant også fra ledende hold i Arbeiderpartiet ble nå kravet reist om at «de demokratiske kreftene må samles i internasjonal solidaritet. For imorgen kan det gjelde oss selv.»

Side om side med diskusjonen om Norges utenrikspolitiske stilling reistes selvsagt spørsmålet om landets militære forsvar og forsvarsbevilgningene. På DNA’s landsmøte i 1936 hadde man signalisert en vending i partiets og regjeringens stilling til forsvaret. Det gamle standpunktet om et beskjedent vaktvern som bare skulle ha politimessige oppgaver ble forlatt og man gikk over til en mer positiv linje. I de følgende år og særlig fra 1938 ble da også militærbudsjettet økt noe og tjenestetiden utvidet.

Både i NKP og i noen kretser i DNA ble spørsmålet om demokratisering av forsvaret skjøvet i forgrunnen. Forholdet var ut fascistbegeistring og arbeiderfientlighet nå som før var utbredt innen offiserkretser. Quisling hadde fremdeles sin offiserstitel som major i armeen. Som militær sjef i Narvik, en av de mest krigsviktige havner i landet, satt Nasjonal Samlings fylkesfører oberst Sundloe som etter krigen ble dømt til livsvarig fengsel for landssvik. Leidangen som var ledet og behersker av reaksjonære elementer hadde en slags politimyndighet og fikk statsbidrag.

En av de som særlig effektivt tok opp kampen for opprydding med fascistelementene i forsvaret var Nordahl Grieg og hans tidsskrift «Veien Frem». I en rekke artikler tok han for seg hele registeret av fascister i Norge og ikke minst pekte han på de posisjoner de hadde innen forsvaret og den faren det representerte.

Statsbidraget til Leidangen og dens status som «hjelpepoliti» ble opphevet. Men når det gjaldt opprydding i offiserkorpset ble så godt som ingen ting gjort.

Etter München-forrederiets siste akt, Hitlers innmarsj i og ødeleggelse av Tsjekkoslovakia, fikk Norge i april 1939 et tydelig signal om at landet og Norden forøvrig var i søkelyset hos den fascistiske angriperen. President Roosevelt hadde rettet en henvendelse til Hitler angående beskyttelsen av de små europeiske lands selvstendighet. Hitler svarte med å rette en offisiell forespørsel til disse landene om de følte seg truet av Tyskland.

Da spørsmålet ble rettet til Norge svarte utenriksministeren nei til det. I neste omgang kom det forslag fra Hitler om en ikkeangrepspakt med hvert av de nordiske land. Norge og Sverige avslo tilbudet. Man hadde jo ferske eksempler fra Østerrike og Tsjekkoslovakia på hva det betydde. Men Finnland sa selvsagt ja og Danmark i sin utsatte stilling våget ikke å nekte.

Det nazistiske diplomatiets sjakktrekk hadde ikke hare den hensikt å svare på Roosevelts henvendelse. I et kommentar til Hitlers «tilbud» skriver NKP’s Arbeideren, at å godta det ville være det første skritt i retning av aksemaktene. Det Hitler tilstreber er å sikre seg Norden som vareleverandør i tilfelle av en krig.

NKP så det slik at den tanke som var reist på den skandinaviske partikonferansen året før nå ikke lenger var mulig. Da matte man holde fast ved at landet skulle fortsette sin nøytralitetspolitikk uten å gi etter for de pressaksjoner Tyskland hadde satt igang.

— » —

Nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia virket som et voldsomt slag for de britiske og franske Münchenpolitikere og utløste en feberaktig aktivitet blant dem. Allerede en uke etter innmarsjen utvekslet Frankrike og England noter om gjensidig hjelp i tilfelle overfall. 6. april sluttet England og Polen avtale om gjensidig hjelp. Den britiske opposisjonen stilte stadig mer energisk spørsmålet om hva man ville foreta seg i forholdet til Sovjetunionen. På dette svarte Chamberlain i en erklæring i Underhuset 23. mars at Englands regjering ikke hadde til hensikt å danne blokk med land «hvor der hersket en spesiell form for indrepolitisk regime».

Under presset av opinionen rettet den engelske regjering, to dager etter avslutningen av pakten med Polen, en forespørsel til sovjetregjeringen om den ville gi Polen liknende garantier mot angrep.

Sovjetregjeringen svarte 17. april med et omfattende forslag i tre punkter:

1.    England, Frankrike og Sovjetunionen slutter en tremaktspakt om gjensidig hjelp.

2.    De tre land slutter en militær tremaktsavtale om omfanget og arten av den gjensidige hjelp.

3.    De tre land gir samtlige østeuropeiske land, fra Østersjøen til Svartehavet garantier om hjelp mot angrep.

Dagene gikk og det kom ikke svar fra London. De tyske provokasjoner langs Polens grenser økte. Tyskland erklærte flåteavtalen med England ugyldig og sa opp ikke-angrepspakten med Polen. Situasjonen tilspisser seg fra dag til dag.

Endelig ble det tatt opp forhandlinger i Moskva. Men disse ble ført bare av den franske og engelske ambassadør og en representant for det engelske utenriksministerium. I det engelske parlament kjørte opposisjonen opp med spørsmål om hvorfor det ikke ble ført toppforhandlinger og hvorfor forhandlingene dro så lenge ut. Chamberlain svarte at «saken var vanskelig. Man hadde ikke bare sovjetregjeringen å ta hensyn til men også andre land.»

Hele mai måned gikk uten resultater. I de første dager av juni fikk den franske og derigjennom den engelske regjering beskjed fra Frankrikes ambassadør i Berlin at Hitler hadde forespurt de to øverste militære sjefer. generalene Keitel og Brauschitz, om Tysklands utsikter i en krig. Begge hadde advart mot en tofrontkrig, som Tyskland hadde liten utsikt til å vinne.

Juni måned gikk. 29. juni offentliggjorde Shjdanov i Pravda en artikkel der han hevdet at den franske og britiske regjering åpenbart ikke ønsket noen avtale med Sovjetunionen. Shjdanov pekte i artikkelen på at det nå var gått 75 dager med forhandlinger uten resultat. Men da det gjaldt Englands forhandlinger med Polen og Tyrkia så kunne disse fullføres på noen dager. Forhandlingene viste videre at England-Frankrike krevde at Sovjetunionen skulle påta seg alle de garantier som var av interesse for de to land, mens disse ikke ville gi de garantier til Sovjetunionen som dette land fant nødvendig for seg.

Sovjetregjeringen anmodet om at England-Frankrike skulle sende militærmisjoner til Moskva for forhandlinger. Først 25. juli aksepterte den engelske og franske regjering forslaget. Men det tok elleve dager før militærmisjonene kom seg avgårde. Og som transport valgte de ikke det vanlige, å fly, men tok en frakt- og passasjerdamper slik at de brukte seks dager fra London til Moskva!

Da de to militærmisjoner endelig kom frem og ble spurt om hva slags fullmakter de hadde, måtte de innrømme at de overhodet ikke hadde fullmakt til å slutte noen avtale.

Allikevel ble det opptatt militære drøftinger. Sovjetrepresentantene erklærte at da Sovjetunionen ikke hadde noen felles grense med den eventuelle angriper måtte den få adgang til gjennommarsj gjennom Polen. Til dette svarte den polske regjering at den hverken trengte eller ønsket sovjetisk hjelp. Og de franske og engelske forhandlere erklærte seg enig i det.

På den annen side ble det kjent at både fransk og britisk diplomati i juli måned var begynt en voldsom aktivitet i Berlin. Dette ble også seinere bekreftet av den britiske ambassadør i Berlin, Henderson, i hans bok «En mislykket misjon». Den 30. juni holdt den britiske utenriksminister Halifax en tale der han erklærte seg klar til å komme til forståelse med Tyskland. Halifax uttalte videre:

I en slik atmosfære kunne vi drøfte kolonispørsmålet, råstofspørsmålene, handelsbarierer og livsrom og alle andre spørsmål som berører Europa.

I engelsk presse kom det meldinger som talte et ennå tydeligere språk: Den engelske og franske regjering hadde planer om senest i september å gjøre Tyskland en rekke omfattende forslag bl.a. tilbud om et lån på hundre millioner engelske pund og forslag om en felles plan for utnyttelse av de afrikanske kolonier.

Alt dette foregikk under en tilstand da enhver måtte føle og se at krigen kunne bryte ut hva dag som helst og da nettopp brennpunktet for tilspissingen lå i det østlige Europa, i Hitlertysklands voldsomme nervekrig og nazismens provokasjoner mot Polen like foran Sovjetunionens grenser. Det måtte føre til at sovjetregjeringen så Frankrikes og Englands endeløse forhandlingstaktikk som et forsøk på å vikle Sovjetunionen inn i en krig med Tyskland mens Frankrike og England kunne holde seg utenfor.

Det gikk ikke slik. I slutten av juli hadde Hitlers diplomati for å unngå en tofrontkrig foreslått forhandlinger med Sovjetunionen. I første omgang gjaldt det en handelsavtale. Men tyskerne foreslo at man skulle gå videre og avslutte en ikkeangrepspakt.

Sovjetunionens militærforhandlinger med Frankrike-England var da ved sitt sammenbrudd. Med den linje som Frankrike og England fulgte var det umulig å få en avtale istand.

Sovjetregjeringen besluttet da å følge nøytralitetspolitikkens linje i den europeiske storkonflikten. Den 23. august ble ikke- angrepspakten sluttet.

Meldingen om ikkeangrepspakten kom som et sjokk på hele den internasjonale offentlighet. En ny voldsom kampanje mot Sovjetunionen satte inn i alle land. Opposisjonen i England anklaget Chamberlain og hans regjering for å ha forspilt og ødelagt muligheten for en allianse i øst og resultatet kunne ikke bli annet enn krig.

Slik ble det også. 1. september rykket Hitlers armeer inn over Polens grenser og Gørings flydivisjoner knuste Polens motstand. To dager etter ble krigen mellom Hitlertyskland og Frankrike-England erklært. Da Polens militære sammenbrudd var en kjensgjerning rykket sovjetarmeen inn i de østlige deler av Polen. Derved ble den militære demarkasjonslinjen mellom tyske og sovjetiske tropper skjøvet lengst vekk fra Sovjetunionens vestlige industrisentra.

Ved krigsutbruddet mellom Hitlertyskland og Sovjetunionen to år seinere ga Stalin i en erklæring motiveringen for Sovjetunionens skritt. Det heter her:

Hva vant vi med å avslutte ikkeangrepspakten med Tyskland? Vi sikret vårt land fortsatt fred i over halvannet år, vi fikk mulighet til å forberede våre styrker til forsvar, i tilfelle av at det fascistiske Tyskland tross pakten skulle ta risikoen på å overfalle vårt land. Det var en ubestridelig gevinst for oss og er tap for det fascistiske Tyskland.

— » —

Da krigen var en kjensgjerning sendte den norske regjeringen øyeblikkelig ut en erklæring om streng nøytralitet. Alle var da av den mening at landet og regjeringen til det ytterste måtte streve etter å holde Norge utenfor krigen og at man ikke på noen måte måtte komme inn på «den gale siden», på fasciststatenes side om det nå skulle skje at landet likevel ble blandet inn i krig.

Når det gjaldt den øyeblikkelige mobilisering av nøytralitetsvernet fulgte man en forsiktig linje. Bare en del av vernet ble kalt inn. De største vanskene meldte seg i første omgang når det gjaldt handelen og skipstonasjen. Her trykket begge de krigførende partene på med et økende press og det ble i flere måneder ført forhandlinger før man nådde fram til en viss ordning.

Men på et annet område skjedde det i de første måneder etter krigsutbruddet hendinger som i høy grad satte landets stilling i fare. Det gjaldt Vinterkrigen mellom Finnland og Sovjetunionen og reaksjonen på denne i de skandinaviske land.

Finnlandskrigen

I oktober 1939 vendte Sovjetregjeringen seg til Finnlands regjering med anmodning om forhandlinger angående den finsk-sovjetiske grensen. Finnlands avvisende holdning under forhandlingene førte til Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finnland.

Vinterkrigens politiske virkninger i de skandinaviske land var så avgjørende at det er nødvendig å gi en redegjøring for dens bakgrunn og den rolle den spilte i det store internasjonale krigsspillet.

I 1918 var Finnland på randen av å bli en sosialistisk stat. Det finske arbeiderstyre ble slått ned, hovedsakelig med tysk våpenhjelp til kontrarevolusjonen og tyske tropper. Den finske kapitalistklassen tok en blodig hevn overfor arbeiderklassen. 16 000 «røde» ble henrettet, 15 000 døde i fangeleirene. 75 000 ble dømt til fengselsstraff og for å bli kvitt disse besluttet den finske landdagen å selge dem som slaver til gruvearbeid i Tyskland. (Det skammelige foretak ble ikke av på grunn av den tyske revolusjon).

Denne umenneskelige og brutale masseterroren måtte selvsagt sette merker etter seg i finsk politikk i alle mellomkrigsårene.

Det lyktes ikke ved masseterroren å slå den finske arbeiderklassen ned. Med beundringsverdig styrke reiste den seg i sine politiske og faglige organisasjoner til fortsatt kamp.

Alt i tjueårene bygde arbeiderne opp en fagorganisasjon under revolusjonær ledelse. Kommunistene organiserte et sterkt og innflytelsesrikt parti.

Etter krig og revolusjon skulle Finnland tre fram som en demokratisk stat. Hvor mye det ble av dette demokratiet vises av følgende:

Finnland hadde en riksdag. Ved riksdagsvalgene i 1921 fikk Finnlands sosialistiske parti 27 representanter. To år etter ble de utelukket av riksdagen og arrestert. I 1924 deltok sosialistene i valgene under navnet arbeider- og småbrukerpartiet. Det fikk 18 representanter. I 1925 ble riksdagsgruppen kastet ut og arrestert. Partiet ble forbudt. I 1927 deltok det nye sosialistiske arbeider- og småbrukerparti i valgene. Partiet fikk 23 representanter. De ble kastet ut av riksdagen under den fascistiske Lappoaksjonen i 1930.

Lappoaksjonen var det «demokratiske» Finnlands storaksjon mot arbeiderbevegelsen. Mens de fascistiske bandene kidnappet 700 ledende kommunister, venstresosialister og demokrater, terroriserte og torturerte dem og «skysset» dem over grensen til Sovjetunionen, nyttet landets myndigheter situasjonen til å oppløse den finske fagbevegelse, beslaglegge alle dens eiendommer og fengsle 500 av arbeiderbevegelsens ledende tillitsmenn.

Den fascistiske Lappobevegelsen fortsatte i trettiårene men nå i legalisert form. I årene 1932-36 gjennomførtes følgende lover:

1.    Det ble forbudt å skrive offentlig «i krenkende ordelag» om en mann i offentlig stilling.

2.    Enhver forening eller organisasjon måtte prøves for retten for den kunne begynne sin virksomhet.

3.    Alle tidligere politisk straffede personer mistet retten til å kandidere ved valg.

4.    Loven om kriminelle vaneforbrytere og deres behandling (løsgjengerloven) ble utvidet til også å gjelde politiske lovbrytere.

Som allerede nevnt var den reaksjonære og mer eller mindre fascistiske anløpne finske staten etter revolusjonen stablet på bena ved hjelp av tyske tropper. Den tidligere tsargeneralen, Mannerheim, som ble finsk riksforstander var da også utpreget tysk orientert. Men da revolusjonen nådde Tyskland, endret han linje og orienterte seg til England og Frankrike. Selve grunnsynet i de finske reaksjonæres utenrikspolitikk var nemlig til enhver tid å orientere seg til de makter som førte an i kampen mot Sovjetunionen. General Mannerheims drøm var engang med våpen i hånd å skape et Storfinnland ved å erobre hele Karelen og enten erobre eller ødelegge Leningrad som russisk storsentrum, ja han og hans tilhengere fablet enda til om «et Storfinnland frem til Ural».

Da Finnland og Sovjetrussland sluttet fred i 1920 søkte sovjetmyndighetene å få skjøvet den finske grense på det karelske Neset mot Leningrad så langt tilbake som denne storbyens militære sikkerhet krevde. Det lyktes ikke den gang.

Da Hitler kom til makten i Tyskland begynte de reaksjonære kreftene i Finnland å svinge over i den gamle tyske orientering. Og disse reaksjonære var sterke. Det fantes i Finnland i hele trettiårsperioden to store fascistorganisasjoner. Det var det fascistiske partiet IKL som var etterfølgeren etter Lappobevegelsen. Det hadde ca. 100 000 medlemmer og var sterkt forankret i «Skyddskåren» den frivillige reaksjonære militærorganisasjonen. Den andre organisasjonen var AKS. Akademisk Karelsk Selskap, hvis formål var kampen for Storfinnland. AKS hadde folk i alle politiske partier. Innen sosialdemokratiet hadde de en egen gruppe kalt «Rajavaat» (Banebryterne). AKS hadde særlig stor innflytelse blant offiserene og behersker mange nøkkelstillinger i embetsverket. Begge de to fascistorganisasjonene hadde nær kontakt med det tyske nazipartiet og takket være dem ble forbindelse knyttet mellom den finske og tyske generalstab.

Det fantes selvsagt også demokratiske krefter i Finnland. De søkte å orientere seg til de skandinaviske land og demme opp for de fascistiske kreftene. Men den viktigste antifascistiske kraft, arbeiderbevegelsen, ble holdt nede i hard og nådeløs undertrykkelse. Det kommunistiske parti var hele tiden forbudt. Det sosialdemokratiske parti levde på reaksjonens nåde. De faglige og kulturelle klasse organisasjoner som kjempet seg fram til legalitet, var stadig utsatt for forfølgelser og voldsomme slag. I Finnland var fengslene fulle av revolusjonære kjempere.

I 1938 tok det militære samarbeid mellom den finske og tyske generalstab fast form.

I hemmelighet begynte Finnland en storstilet militær utbygging på det karelske Neset. Tyske militære eksperter laget planer og tegninger for et befestningssystem tvers over Neset av samme art som Hitlers Siegfriedlinje mot Frankrike. Tyske stabsoffiserer, blant dem den seinere generalstabsjefen general Haider, var flere ganger på inspeksjon i festningsverkene. Samarbeidet var i skjønneste orden.

På tross av at Finnland her reiste store befestninger som gjorde det mulig å plassere tungt artilleri så nær Leningrad at denne byen kunne legges under beskytning, gikk sovjetregjeringen i lang tid ikke til noe mottrekk. Men i og med München-begivenhetene og krigsutbruddet måtte sovjetregjeringen stille seg det spørsmål: Hvor vil Finnland stå i tilfelle av at tyskerne eller andre angriper mot øst? Svaret kunne for dem ikke være tvilsomt.

Etter krigsutbruddet hadde sovjetregjeringen tatt opp forhandlinger og avsluttet støttepakter med de baltiske land. I oktober 1939 tok sovjetregjeringen initiativ til forhandlinger med Finnland om regulering av grensen. Som finsk forhandler møtte bl.a. høyresosialdemokraten Vaino Tanner som etter krigen ble dømt som krigsforbryter. Sovjetforhandlerne foreslo et grenseskifre for å skyve grensen lenger vestover fra Leningrad, fra kysten mot Nordishavet og fra visse strekninger langs Murmanskbanen. Dessuten ønsket sovjetregjeringen å forpakte et område på halvøya Hangø på nordsiden av innløpet til Finskebukta for å kunne militært kontrollere innløpet. Til gjengjeld var Sovjetunionen beredt til å avstå landområder som var flere ganger større enn de finnene skulle avstå. I forhandlinger mellom de finske representanter og Stalin henviste han til de sikkerhetsmessige hensyn i tilfelle av krig. Vaino Tanner har selv seinere bekreftet at det var et tysk-finsk angrep sovjetregjeringen hadde for øye. Han skriver i 1941 (i «Arbeidernes julekalender 1941»):

Da vi stilte oss fremmed for russernes krav og forbauset spurte fra hvilket hold Sovjetunionen fryktet overfall og at farer for noe slikt i allfall ikke kunne skje fra Finnlands side, erklærte man at Sovjetunionen ikke næret engstelse for Finnland. Derimot motivertes kravene med at den pågående krig ville bli langvarig og seinere sterkt utvidet. Vanligvis nevnte man på den tiden England og Frankrike men siden vi hadde anført at i den nåværende situasjon ville det være umulig for disse land å komme inn i Østersjøen ble det helt klarlagt at russerne fremfor alt næret engstelse for tyskerne.

På dette tidspunkt var allerede pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland sluttet og storkrigen i vest var igang. Men de militære operasjonene lå i dødvannet. Framleis gikk ryktene om at de Chamberlainske planene om å snu Hitlers krigsmaskin fra vest til øst, ikke var skrinlagt. Hitlers angrep østover kom riktignok først to år seinere og da under andre forhold. Men da skjedde også akkurat det Sovjetunionen hadde forutsett: Finnland sluttet opp om det tyske angrep.

De finske forhandlerne i 1939 avviste Sovjetunionens sikkerhetskrav.

Det utløste den finske vinterkrigen i november som varte til mars 1940.

Norge og Finnlandskrigen

Den voldsomme antisovjethetsen som også i Norge ble drevet i anledning ikkeangrepspakten mellom Sovjetunionen og Hitlertyskland var fremdeles i full gang da Finnlandskrigen brøt ut. Og nå nådde hetsen over hele Skandinavia enda voldsommere høyder.

Den sosialdemokratiske pressen gikk i spissen og satte alle krefter inn for i arbeiderbevegelsen å rette kampanjen mot det kommunistiske parti. Fra Helsinki ble det drevet en «krigsreportasje» til norsk presse som vel mangler sidestykke i historien. På Helsinkis store Hotel Kämp satt journalistene og skrev «frontreportasjer» der de fortalte om finnenes krigsbragder, om sovjettroppenes barbariske voldsgjerninger og fullkomne udugelighet som soldater og deres elendige utstyr.

I Sverige ble kravet reist på aller høyeste hold om at landet skulle kaste seg aktivt inn i krigen. Utenriksministeren Richard Sandler var talsmann for dette og satte sin stilling i regjeringen inn på det.

Det samme syn ble også hevdet av krigsaktivister i Norge.

Quislings Nasjonal Samling gikk i spissen for hetsen. Bander av Quislingungdom møtte opp utenfor Arbeiderens redaksjonskontorer, knuste kveld etter kveld rutene der og ville storme lokalene. Politiet var passive tilskuere overfor opptøyene inntil en kveld fascistene også overfalt og slo ned to ledende DNA-tillitsmenn som de tilfeldigvis traff på sin vei. Da grep politiet inn.

En omfattende hjelpeinnsamling av penger og utstyr til FinnIand ble satt igang. LO’s sekretariat var blant de fremste her med store bevilgninger. I Sverige begynte man i stor stil å verve frivillige til finskefronten. Dette ble også tatt opp i Norge og et par hundre meldte seg.

Karakteristisk for hele kampanjen er følgende episode:

Det fascistanløpne Tidens Tegn var en ivrig talsmann for den krigsaktivistiske hetsen og frivilligvervingen.

I desember brakte avisen fra sin utsendte medarbeider i Stockholm et intervju med lederen av vervekontoret for finnIandsfrivillige der, som var en slags samlesentral for hele Skandinavia. Lederen, en major Winge, uttalte seg om det påtenkte skandinaviske frivillige korps, dets utstyr og finansiering av det.

Og han sier:

Det er dyrt. Det vil koste millioner. Men jeg vet at pengene vil komme inn. Jeg er sikker på at sannheten etterhånden går opp for Nordens millionærer at hvis vi ikke kan stoppe denne trussel mot Nordens frihet så er det tidspunkt meget nær da det ikke finnes noen millionærer mer.

I Norge formet det seg raskt en finnlandsaktivistisk gruppe som også hadde sine tilhengere på høyeste hold i DNA’s ledelse. Glemt var fascismens herjinger i Finnland, landets tyskvennlighet og de storfinske drømmene om erobringen av Karelen. Glemt var overgrepene gjennom år mot finsk arbeiderbevegelse. Også fra det hold ble Finnland i denne krigen fremstilt som frihetens forpost mot «den kommunistiske undertrykkelse».

Rundt om i fagforeningene og på arbeidsplassene ble det satt igang en veritabel klappjakt på kommunistene. Hver eneste kommunist, ja hver den som ytret selv den minste tvil om hele hetskampanjen, skulle kastes ut av ethvert tillitsverv og de ble truet med å bli kastet ut av sin arbeidsplass.

NKP tok resolutt kampen opp mot denne vanvittige framferden. Overalt der det var mulig forsøkte partiets medlemmer og tillitsmenn å stagge aktivismen. Etterhvert sluttet også andre opp om partiets syn. Det viste seg nemlig at man hos de krigførende makter i vest hadde planer som var livsens farlig for landet.

Både på engelsk og fransk hold ble det planlagt en storstilet militær hjelp til Finnland. Frankrike gjorde klart et større ekspedisjonskorps og både fransk og engelsk våpenhjelp ble sendt avsted.

Hvor stor den militære hjelpen var fremgår av følgende:

Den 19. mars la Chamberlain fram i parlamentet en oversikt over den engelske hjelpen til Finnland. Den ga følgende tall: 152 fly var lovet, 101 sendt. 223 stk. tungt artilleri var lovet, 114 sendt. 297 000 skudd artilleriammunisjon var lovet, 185 000 sendt. 100 Vickerskanoner var lovet og 100 sendt. 20 000 flybomber var lovet, 15 000 sendt.

I følge fransk presse var Frankrikes hjelp følgende:

179 fly, 472 stk. artilleri, 5 000 maskingeværer og 200 000 handgranater.

Også Sverige sendte militær hjelp. Den besto av fly svarende til en femtedel av Sveriges luftflåte, 84 000 geværer, 575 maskingeværer, 300 stk. artilleri, 300 000 granater og 50 millioner geværammunisjon.

Dessuten kom det 50 krigsfly fra ltalia.

Men det planlagte ekspedisjonskorpset kunne ikke sendes på annen måte enn over Norge og Sverige.

Henvendelse ble gjort både til Norge og Sverige om tillatelse til transit. Hensikten var ikke først og fremst å hjelpe Finnland. Det militære mål for denne aksjonen var malmutvinningen i svensk Norbotten og malmtransporten over Narvik. Med troppetransport gjennom Norge og Sverige kunne muligheten åpnes for fransk-engelsk kontroll over disse viktige strategiske verdiene.

En tillatelse til slik transit ville for Norges og Sveriges vedkommende betydd brudd på nøytraliteten. Det ville brakt begge land i et midtpunkt for selve krigen.

Transitkravet ble avslått. Det bremset til en viss grad i all fall en del av de norske krigsaktivistene. Men presset om transit ble oppretholdt hele vinteren 1939-40. Saken kom først ut av verden ved fredsslutningen mellom Finnland og Sovjetunionen i mars 1940.

Finnlandskrigen førte i Norge også til nydisponering av landets nøytralitetsvern. Størsteparten av de disponible styrker og dertil hørende materiell ble dirigert nordover. Og der var det meste, da det virkelige angrepet kom, ikke nordfra, men sørfra, fra Hitlertyskland.

Under Finnlandskrigen lå forsterkede norske avdelinger ved Kirkenes og sørover Pasvikdalen. Her strømmet det store flyktningeskarer over fra Finnland. En av militæravdelingene ved grensen var Alta bataljon. Her hadde Nordahl Grieg i sin tid gjort sin militærtjeneste og han ble innkalt til nøytralitetsvakt. Mens han lå der begikk en Osloavis den uhørte ting med henspilling på Griegs sympatier for Sovjetunionen, offentlig i pressen å spørre ham «hvor hans hjerte nå var».

Et halvt år seinere opplevde Nordahl Grieg i London nok en liknende uhyrlighet. Daværende medlem av den norske regjering i London, høyremannen Sven Nielsen, stilte der krav om at Nordahl Grieg skulle fratas tillatelse til å lese dikt i den norske London-radioen.

Våren 1943 skrev Nordahl Grieg et brev til Sven Nielsen hvor han tar den saken opp. Han sier i brevet:

Tilslutt et par ord om min holdning under den russisk-finske krig. Etter Münchenforliket hvor et land mot sin vilje ble sønderlemmet, hva der vakte den største begeistring i Tidens Tegn og Aftenposten, anså jeg det arbeide for kollektiv sikkerhet som jeg hadde deltatt i, for fruktesløst. Europa ble en jungel og hvert land måtte prøve å berge seg selv. Etter storkrigen (verdensoppgjøret) anså jeg ganske visst Russland som en helt antinazistisk faktor og Finnland som det motsatte. Men det avgjørende for meg var, midt i jungelen og midt i den hysteriske propaganda som ble pisket opp, å tviholde på en eneste ting: Norge.

Da jeg på den uridderligste måte ble provosert i avisene (for det er uridderlig å angripe en soldat i aktiv tjeneste) om ikke mitt hjerte nu var i Finnland, svarte jeg oppe fra Finnmark, at mitt hjerte var der hvor det alltid hadde vært, nemlig i Norge. Dette vakte selvsagt det dypeste raseri.

Et halvt år etter falt Nordahl Grieg i kampen.

Men følgende hører også med til denne sak:

Da sovjetarmeen i 1944 befridde Kirkenes viste det seg at en del av postkontorets inventar og arkivsaker tilfeldivis ikke var brent og ødelagt av tyskerne. I disse postkontorets arkiver fantes også en liste fra 1939-40 over de personer som fordi de var «mistenkelige» skulle være underlagt hemmelig brevsensur.

Blant de mange navn fantes det også Nordahl Griegs. Og den som hadde pålagt sensuren og fått i stand listen, var den fra statspolitiet særlig utsendte representant til overvåking av sikkerheten, den seinere minister i Quislings forræderregjering, Jonas Lie.

Hetsen som ble satt igang under Finnlandskrigen gjorde stor skade. Den skapte forvirring og splittelse i store lag av befolkningen, den rev opp og svekket arbeiderbevegelsen, og var en av årsakene til de vansker en fikk under den aller første okkupasjonstiden.

ETTERSKRIFT

I denne boken er det gitt en historikk over de begivenheter som førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti og den innsats partiet har gjort fra sin stiftelse og fram til den annen verdenskrig.

Det har ikke blitt en i alle deler detaljert og fullstendig skildring. Mangt og meget har måttet utelates eller bare berøres som ved en mer omfattende behandling kunne bidratt til å gjøre bildet klarere.

Men om en i denne historikken følger partiets virksomhet fra år til år, fra den ene kampsituasjonen til den andre, så vil en finne som en rød tråd i partiets liv og virke: Norges kommunistiske Parti har i alle situasjoner og fra sin første dag av stått midt i arbeidsfolkets kamp og har ytt sitt bidrag til alle de kamper og de seire som det arbeidende folk har vunnet og som har sikret de store og viktige erobringer som er gjort.

Det er ofte hevdet at Norge er blant de land i den kapitalistiske verden der arbeidsfolket er nådd lengst. Det har også vært mye diskusjon og meningsbrytning om årsakene til at vi har nådd dit.

Men følger en denne historikken så synes det klart at de erobringer arbeiderklassen og dens forbundsfeller har vunnet, har den bare seg selv å takke for.

Den seige månedlange «ulovlige» jernstreiken i 1923 – kampene mot tukthuslovene fra 1927 – bygningsarbeidernes kamp mot voldgiftsloven i 1928 – skogsarbeidernes lange kamp for organisasjonrett og tariffbestemte arbeids- og lønnsvilkår – storlockouten, Menstadslaget i 1931 – de arbeidsløses kamp mot sultepolitikk, fattiglapper og underbetalt nødsarbeid – kampene mot kneblingsloven 1934 – den årelange kampen mot krigen og fascismen som spenner over hele tidsperioden – kampen for å knytte stadig sterkere forbinnelse med den kjempende arbeiderbevegelse i andre land – kampen for solidaritet og fellesskap med Sovjetunionen, verdens første sosialistiske stat – alt dette er milepeler i arbeidsfolkets strev for å nå fram dit vi er i dag.

I alle disse kampene har Norges Kommunistiske Parti spilt en viktig, og i de fleste en helt avgjørende rolle. Det kostet mye slit og mange ofre. Men det ga også resultater.

I de årene som kom etter den perioden som her er skildret, ble kravene til partiets medlemmer og tilhengere enda større. I krigens år ga mange sitt liv, mange sin frihet i måneder og år.

Men også da sto Norges Kommunistiske Parti midt i striden. Derfor ble partiet en viktig faktor i det frigjøringsverk som i de tunge årene ble kjempet fram og som reddet landets selvstendighet og hele vårt folks eksistens.

Med full rett kan derfor Norges Kommunistiske Parti i året 1963 feire sitt jubileum under parolen:

40 år i arbeiderklassens tjeneste

Slik har partiet risset sitt navn i landets politiske historie.

Den linjen vil partiet også følge i årene som kommer.